Alle som bruker ostehøvelen vet den er en norsk oppfinnelse. Folk bruker også binders, men det er en myte at det er en norsk oppfinnelse.

Mange hadde på et tidspunkt et anstrengt forhold til Java på grunn av problemer med nettbanken. De fleste vet til og med at datamaskiner må programmeres for å kunne tilby nettbank til folk, og at Java er et språk for å kunne programmere datamaskiner.

Det som mange imidlertid ikke vet, er at Java som et av de mest brukte programmeringsspråk på verdensbasis, er basert på en norsk oppfinnelse. I år runder denne oppfinnelsen 50 år. Ostehøvelen har ikke overraskende overlevd siden 1925, da egenskapene til brunost er de samme som den gang. Men det er mer bemerkelsesverdig at en oppfinnelse innen databehandling, hvor utviklingen ellers skjer veldig fort, fremdeles er brukbar 50 år etter.

Før fulgte vi datamaskinens premisser

I 1967 så verden for første gang en ny, revolusjonerende måte å programmere datamaskiner på. Inntil da foregikk programmering på datamaskinens premisser. All informasjon måtte representeres ved hjelp av simple ting som tekst og tall som datamaskiner var gode til å håndtere.  Programmene var tilsvarende detaljerte for å håndtere disse og det var lett å gjøre feil.

Med programmeringsspråket Simula, som av alle steder i verden så dagens lys i Norge, ble det i 1967 innført en helt ny måtte å programmere på.

Det fantes jo ikke nettbank i 1967, men faktisk er bankautomaten også 50 år i år. Hvis man i 1967 med Simula skulle ha laget en nettbank, da ville man direkte kunne representere ting som konti, bankkunder, transaksjoner og så videre som objekter inne i datamaskinen. Denne måten å programmere på ble derfor kjent som objekt-orientert programmering.

Når vi i dag bruker et reservasjonssystem for å bestille flyreiser, så vil det tilsvarende være objekter som representerer fly, sete, destinasjon og billetter. For første gang kunne de som programmerte datamaskiner få ting direkte representert i datamaskinen i stedet for å måtte forholde seg til ting som datamaskinen var god til.

Grunnmuren for mange av dagens språk

Denne måten å programmere datamaskiner på er så opplagt (når den først var oppfunnet) at flertallet av dagens programmeringsspråk er basert på den. Java var ikke det første, det kom først i 1995 i forbindelse med fremkomsten av internettet. Alan Kay ble inspirert av Simula til å lage Smalltalk, et språk som ble laget for å kunne lage det som vi i dag kjenner som nettbrett.

Dette var tidlig i 70-årene på Xerox PARC i USA. Nettbrett fikk de ikke laget, men grafiske brukergrensesnitt som vi kjenner dem i dag så dagens lys: manipulering av objekter på dataskjermen. En av de største brukere av Simula, Bjarne Stroustrup, så potensialet for vanlig industriell utvikling med denne type programmering. På 80-tallet laget han C++ som en utvidelse av et meget brukt språk, kjent som C. C# er Microsofts svar og minner på mange måter om Java.

Epokegjørende norsk oppfinnelse

Selv om det siden 1967 har blitt laget mange nye programmeringsspråk, så har det ikke blitt laget noe så epokegjørende som den norske oppfinnelsen Simula!

Hvem var det så som i 1967 var så fremsynte? Det var to norske forskere, Ole-Johan Dahl og Kristen Nygaard. Dahl var en av datidens fremste programmerer og Nygaard hadde sett behovet for og hadde visjonen om et språk for å kunne programmere store og komplekse systemer. De møttes på Forsvarets Forskningsinstitutt, Nygaard som sjef for Regnekontoret og Dahl som vernepliktig. Da Nygaard ble ansatt på Norsk Regnesentral ble Dahl med, og de startet da det som skulle føre frem til Simula i 1967.

Nå var det ikke slik at folk stod i kø og oppmuntret to av datidens beste forskere til å gjøre dette. Tvert imot fikk de klar beskjed om at det fantes programmeringsspråk nok og at Norge uansett ikke var stedet for å lage noe nytt.

To sterke personligheter sto bak

Vi som senere fikk anledning til å jobbe sammen med dem vet at dette ikke var nok til å stoppe dem. De var to sterke personligheter. De som opplevde selve utviklingen av Simula på nært hold kan også fortelle om to vidt forskjellige personligheter. Det at de lyktes tilskrives ofte dette. Nygaard var den visjonære og den som fikk det til organisatorisk og økonomisk, mens Dahl var den som fikk ideene realisert på datamaskinene.

Noen ganger kunne det gå hett for seg. En nyansatt på Norsk Regnesentral kom en gang forskrekket ned til sentralbordet. «Hva skal vi gjøre? Det står to menn og slåss foran tavlen i andre etasje». «Nei, det er ikke farlig. Det er bare Kristen og Ole-Johan som diskuterer Simula.»

Dahl ble senere Norges første professor i databehandling og bygget opp Institutt for Informatikk ved Universitetet i Oslo. Nygaard fortsatte på Norsk Regnesentral med å lage en ny type språk, som verden først mange år senere fant ut var en god ide. Nygaard ble også professor og var sentral i oppbygningen av den del av faget som hadde å gjøre med systemutvikling hvor berørte parter ble involvert helt fra starten. Dette regnes også som opplagt i dag.

Ble ingen økonomisk suksess

Dahl og Nygaard var alltid klar på at det hadde vært mange mennesker involvert i arbeidet med Simula og at det ikke hadde blitt noe av uten innsatsen til disse. Verdt å fremheve er Bjørn Myhrhaug. Han var både medforfatter av dokumentet som definerte programmeringsspråket og sentral i implementasjonen av språket.

Økonomisk ble denne norske oppfinnelse ikke noen suksess, men de ble hedret med en lang rekke priser for det arbeide de hadde gjort. I år 2000 ble de begge Kommandører av St Olavs Orden. I årene etter fikk de Turing Award og John von Neumann-medaljen for deres innsats for informatikkfeltet.

Blant disse henger nok Turing Award høyest – den regnes som databehandlingens Nobelpris.

Hvis du ikke er gravid, kjenner du kanskje ikke den lille encellede parasitten Toxoplasma gondii. Men det kan likevel hende det T. gondii kjenner deg.

Antakelig har mellom 10 og 20 prosent av folk i Norge på et eller annet tidspunkt blitt infisert med den. Da har de infeksjonen toksoplasmose i kroppen på livstid. I starten er infeksjonen aktiv og sprer seg i kroppen, etter hvert roer den seg ned og blir det vi kaller latent.

I andre land er toksoplasmose mye vanligere.

Parasitten kommer inn i kroppen gjennom rått kjøtt, uvaskede grønnsaker eller frukt – eller via kattebæsj. Det er nemlig i kattedyrtarmer at den kan formere seg. I avføringen til en infisert katt finnes det millionvis av sporer fra T. gondii.

 – Parasitten formerer seg og tar bolig i kroppens celler der den deretter kapsler seg inn og gjemmer seg fra immunforsvaret, sier Øyvind Øverli. Han er biolog ved Veterinærhøgskolen på Ås og leder et forskningsprosjekt om nettopp parasitter og forholdet til den de bor i.

Før trodde forskerne at den gjorde lite der den lå inne i cellene. Men flere studier de siste årene tyder på at det ikke stemmer. Forskere  har funnet en sammenheng mellom det å ha parasitten latent i kroppen og en økt risiko for å havne i trafikkulykker. Toksoplasmose kan også se ut til å øke faren for å begå selvmord.

Det har dessuten kommet flere studier som tyder på at infeksjonen kan spille en rolle i utviklingen av ulike forstyrrelser og sykdommer i hjernen, som for eksempel schizofreni.

• Les mer: Vanlig katteparasitt koblet til schizofreni og tvangslidelser

Nå har forskere i en ny studie funnet ut at genene som parasitten skrur på og aktiverer, er de samme genene som er virksomme i flere nevrologiske forstyrrelser.

Forskerne mener at vi nå må begynne å ta infeksjonssykdommer med i beregningen når vi ser på hvordan lidelser som epilepsi, Alzheimers og Parkinsons oppstår.

Toksoplasmose i livmoren

Hvis du får en toksoplasmose-infeksjon, er det ikke sikkert at du merker noe. Enkelte får en mild infeksjon der og da, og personer med et svekket immunapparat kan bli alvorlig syke. En slik akutt infeksjon kan behandles med medisiner – i motsetning til når parasitten har etablert seg i cellene og infeksjonen har blitt det vi kaller latent.

Hvis en kvinne får en toksoplasmoseinfeksjon mens hun er gravid, får også hun behandling. Det kan nemlig være svært farlig for fosteret dersom parasitten overføres til det ufødte barnet. Det kan føre til spontanabort, eller det kan alvorlige skader i hjernen, på syn og hørsel hos barnet som blir født.

Omtrent 15 millioner mennesker på verdensbasis har medfødt toksoplasmose.

Og det er 246 personer som i 1981 ble født med toksoplasmose etter å ha blitt smittet gjennom mor forskere nå har studert.

Forskerne har tatt for seg gener som de fra før vet at kan øke sårbarheten for visse sykdommer som rammer nervesystemet. Deretter har de funnet ut at de samme genene er virksomme i hjernen til personene med medfødt toksoplasmose. De mener dette tyder på at toksoplasmose har en finger med i spillet i utviklingen av disse sykdommene hos noen mennesker.

– Påvirker grunnleggende mekanismer

Ut ifra den nye studien er det ikke klart om koblingen mellom toksoplasmose og sykdommer i hjernen også gjelder for personer som har latent toksoplasmose, som er opptil flere milliarder mennsker. Studien er gjort av mennesker som fikk infeksjonen mens de lå i magen – altså tidlig i utviklingen sin.

Forskerne undersøkte også hvordan proteinene som parasitten skiller ut kan påvirke kjemien i nervecellene hos mennesker og utløse forandringer i hjernen som kan føre til sykdommer i nervesystemet, ifølge nettstedet Science Alert.

– Vi ville finne ut hvordan denne parasitten som lever i hjernen, kunne bidra til og øke forståelsen av hvordan hjernesykdommer utvikler seg, sier en av forskerne, Rima McLeod fra University of Chicago i en pressemelding fra universitetet.

De understreker at det kan være mange ting, og ikke bare gener, som avgjør om et menneske får en sykdom.

– Vi tror det involverer mange faktorer, sier McLeod.

Forskerne har ikke undersøkt om personene i studien opplevde symptomer på sykdommene.

Det er kjent fra før at det kan være en sammenheng mellom latent toksoplasmose og flere vanlige nevrologiske lidelser, viser en studie fra 2015 som går gjennom forskningen på dette.

– Påvirker grunnleggende mekanismer

T. gondii lurer immunsystemet når den gjemmer seg i nervecellen. Det ser ut som den har en klar interesse i å holde cellen i live – og forhindrer den i å dø, mener Øyvind Øverli.

Det ville ikke være så rart sett fra en parasitts ståsted. Parasitter gjør det som gir dem størst mulig sjanse for å overleve og formere seg. Fra før er T. gondii kjent for å lure mus til å bli tiltrukket av kattetiss. Dermed blir de lettere spist av katter, og parasitten havner der den helst vil være: i tarmen på et kattedyr.

– I mennesket skjer det litt andre ting enn det som egentlig er meningen for parasitten, men det som påvirkes, er mekanismer som er helt grunnleggende hos pattedyr, sier Øverli.

I den nye studien skriver forskerne at parasitten kaprer nerveceller.

– Den kaprer de mekanismene som styrer om celler skal dele og utvikle seg eller dø. Dette gjelder ikke bare celler i nervesystemets celler så vidt jeg kan se. Den kan også komme seg inn i stamceller og få dem til å utvikle seg i retning av å bli immunceller når de egentlig skulle bli nerveceller, sier Øverli til forskning.no.

– Det ser ut til at parasitten kan påvirke grunnleggende mekanismer for hvordan kroppens utvikling programmeres. Man skjønner hvorfor det kan bli så alvorlig for et foster å få denne infeksjonen, sier han.

Han under at det er ganske mye ved den nye studien som ikke er helt nytt, men at forskerne nå har funnet ut mer detaljert hvordan T. Gondii kan bidra til hjernesykdommer.

• Les også: Parasitt tukler med hjernen

Et større problem enn vi har trodd?

Det er fremdeles mange usikkerheter i studier av hvordan toksoplasmose spiller inn i nevrologiske sykdommer, ifølge en vitenskapelig artikkel i 2015 som tar for seg de ulike studiene av dette.

Det er ifølge denne studien, bekreftet at toksoplasmose er en årsak til schizofreni hos noen mennesker.

Mange andre studier er ikke gode nok til å gi sikre svar, ifølge artikkelen i Current Clinical Microbiological Reports. Og det er dessuten vanskelig å si sikkert om resultatene som viser en sammenheng, bare gjelder for spesifikke grupper mennesker og ikke for alle med latent toksoplasmose.

Men forskeren bak artikkelen konkluderer med at vi trenger å finne en behandlingsform som kan kurere toksoplasmose hos de mange menneskene som har det, i tillegg til å finne måter å forhindre at folk i seg parasitten.

– Et større problem for folkehelsa enn vi har trodd

I mellomtiden kan vi trøste oss med at latent toksoplasmose hos mennesker gir mye snillere utslag enn det gjør for eksempel hos mus, mener Øverli.

– Det er mange ting i samfunnet i dag vi bør frykte mer, sier han.

Samtidig frykter han at effektene av å ha T. gondii i kroppen kan være et større problem for folkehelsa enn vi har trodd. Øverli spekulerer i om denne og andre typer mikroorganismer kan være med å gi tilstander som stress og utbrenthet.

– Immunsystemet setter i gang en svak respons når det oppdager T. gondii. Det kan kanskje gi betennelsestilstander med lav intensitet som kanskje kan påvirke helsa og gi diffuse nevrologiske symptomer som hodepine, utmattelse, depresjon og andre sykdommer, sier Øverli.

Referanse:

H. M. Ngô mfl: Toxoplasma Modulates Signature Pathways of Human Epilepsy, Neurodegeneration & Cancer. Scientific Reports, 13. september 2017.

Alle som bruker ostehøvelen vet den er en norsk oppfinnelse. Folk bruker også binders, men det er en myte at det er en norsk oppfinnelse.

Mange hadde på et tidspunkt et anstrengt forhold til Java på grunn av problemer med nettbanken. De fleste vet til og med at datamaskiner må programmeres for å kunne tilby nettbank til folk, og at Java er et språk for å kunne programmere datamaskiner.

Det som mange imidlertid ikke vet, er at Java som et av de mest brukte programmeringsspråk på verdensbasis, er basert på en norsk oppfinnelse. I år runder denne oppfinnelsen 50 år. Ostehøvelen har ikke overraskende overlevd siden 1925, da egenskapene til brunost er de samme som den gang. Men det er mer bemerkelsesverdig at en oppfinnelse innen databehandling, hvor utviklingen ellers skjer veldig fort, fremdeles er brukbar 50 år etter.

Før fulgte vi datamaskinens premisser

I 1967 så verden for første gang en ny, revolusjonerende måte å programmere datamaskiner på. Inntil da foregikk programmering på datamaskinens premisser. All informasjon måtte representeres ved hjelp av simple ting som tekst og tall som datamaskiner var gode til å håndtere.  Programmene var tilsvarende detaljerte for å håndtere disse og det var lett å gjøre feil.

Med programmeringsspråket Simula, som av alle steder i verden så dagens lys i Norge, ble det i 1967 innført en helt ny måtte å programmere på.

Det fantes jo ikke nettbank i 1967, men faktisk er bankautomaten også 50 år i år. Hvis man i 1967 med Simula skulle ha laget en nettbank, da ville man direkte kunne representere ting som konti, bankkunder, transaksjoner og så videre som objekter inne i datamaskinen. Denne måten å programmere på ble derfor kjent som objekt-orientert programmering.

Når vi i dag bruker et reservasjonssystem for å bestille flyreiser, så vil det tilsvarende være objekter som representerer fly, sete, destinasjon og billetter. For første gang kunne de som programmerte datamaskiner få ting direkte representert i datamaskinen i stedet for å måtte forholde seg til ting som datamaskinen var god til.

Grunnmuren for mange av dagens språk

Denne måten å programmere datamaskiner på er så opplagt (når den først var oppfunnet) at flertallet av dagens programmeringsspråk er basert på den. Java var ikke det første, det kom først i 1995 i forbindelse med fremkomsten av internettet. Alan Kay ble inspirert av Simula til å lage Smalltalk, et språk som ble laget for å kunne lage det som vi i dag kjenner som nettbrett.

Dette var tidlig i 70-årene på Xerox PARC i USA. Nettbrett fikk de ikke laget, men grafiske brukergrensesnitt som vi kjenner dem i dag så dagens lys: manipulering av objekter på dataskjermen. En av de største brukere av Simula, Bjarne Stroustrup, så potensialet for vanlig industriell utvikling med denne type programmering. På 80-tallet laget han C++ som en utvidelse av et meget brukt språk, kjent som C. C# er Microsofts svar og minner på mange måter om Java.

Epokegjørende norsk oppfinnelse

Selv om det siden 1967 har blitt laget mange nye programmeringsspråk, så har det ikke blitt laget noe så epokegjørende som den norske oppfinnelsen Simula!

Hvem var det så som i 1967 var så fremsynte? Det var to norske forskere, Ole-Johan Dahl og Kristen Nygaard. Dahl var en av datidens fremste programmerer og Nygaard hadde sett behovet for og hadde visjonen om et språk for å kunne programmere store og komplekse systemer. De møttes på Forsvarets Forskningsinstitutt, Nygaard som sjef for Regnekontoret og Dahl som vernepliktig. Da Nygaard ble ansatt på Norsk Regnesentral ble Dahl med, og de startet da det som skulle føre frem til Simula i 1967.

Nå var det ikke slik at folk stod i kø og oppmuntret to av datidens beste forskere til å gjøre dette. Tvert imot fikk de klar beskjed om at det fantes programmeringsspråk nok og at Norge uansett ikke var stedet for å lage noe nytt.

To sterke personligheter sto bak

Vi som senere fikk anledning til å jobbe sammen med dem vet at dette ikke var nok til å stoppe dem. De var to sterke personligheter. De som opplevde selve utviklingen av Simula på nært hold kan også fortelle om to vidt forskjellige personligheter. Det at de lyktes tilskrives ofte dette. Nygaard var den visjonære og den som fikk det til organisatorisk og økonomisk, mens Dahl var den som fikk ideene realisert på datamaskinene.

Noen ganger kunne det gå hett for seg. En nyansatt på Norsk Regnesentral kom en gang forskrekket ned til sentralbordet. «Hva skal vi gjøre? Det står to menn og slåss foran tavlen i andre etasje». «Nei, det er ikke farlig. Det er bare Kristen og Ole-Johan som diskuterer Simula.»

Dahl ble senere Norges første professor i databehandling og bygget opp Institutt for Informatikk ved Universitetet i Oslo. Nygaard fortsatte på Norsk Regnesentral med å lage en ny type språk, som verden først mange år senere fant ut var en god ide. Nygaard ble også professor og var sentral i oppbygningen av den del av faget som hadde å gjøre med systemutvikling hvor berørte parter ble involvert helt fra starten. Dette regnes også som opplagt i dag.

Ble ingen økonomisk suksess

Dahl og Nygaard var alltid klar på at det hadde vært mange mennesker involvert i arbeidet med Simula og at det ikke hadde blitt noe av uten innsatsen til disse. Verdt å fremheve er Bjørn Myhrhaug. Han var både medforfatter av dokumentet som definerte programmeringsspråket og sentral i implementasjonen av språket.

Økonomisk ble denne norske oppfinnelse ikke noen suksess, men de ble hedret med en lang rekke priser for det arbeide de hadde gjort. I år 2000 ble de begge Kommandører av St Olavs Orden. I årene etter fikk de Turing Award og John von Neumann-medaljen for deres innsats for informatikkfeltet.

Blant disse henger nok Turing Award høyest – den regnes som databehandlingens Nobelpris.

Flere steder i verden foregår nå forsøk med roboter som lærere.

De mest optimistiske ser for seg at roboter skal kunne demokratisere mye av dagens undervisning.

Robotene vil kunne gi alle elever topp undervisning som alltid er oppdatert med den siste kunnskapen. Og kanskje enda viktigere, maskiner som er lærere vil være utrustet med uendelig mye tålmodighet og vil trolig bedre enn dagens lærere kunne tilpasse undervisningen til hver enkelt elev.

Overtar om ti år?

Kanskje står vi allerede i løpet av de nærmeste ti årene overfor en utdanningsrevolusjon med roboter som lærere.

Robotene kan bli programmert til å vite akkurat hva som inspirerer elevene til å lære.

Undervisningen roboten gir kan hele tiden samordnes med instruksjoner og bilder vist på en elektronisk tavle. 

Roboter kan også undervise en enkelt elev om gangen. Slik blir ikke undervisningen verken for enkel eller for vanskelig. Spesielt elever med lærevansker kan nyte godt av dette.

Kamera og programvare som setter roboten i stand til å lese elevens reaksjoner, sørger for at kommunikasjonen flyter mellom menneske og maskin.

Må være menneskelige

At roboter jobber gratis og ikke krever mye annet enn elektrisitet, kan også bidra til å gjøre dem attraktive som lærere. Robotene kan bli oppdatert med det siste av aktuell kunnskap og pedagogiske arbeidsmetoder.

Samtidig ser forskere på området at robotene må ligne på mennesker, om de skulle kunne brukes i skolen. Iallfall om roboter skal undervise de minste barna.

Allerede fra de er helt små, er barn nemlig svært opptatt av sosial interaksjon med andre mennesker. Skal roboter fungere som lærere for barn, må de altså kunne opptre sosialt. Her ligger kanskje den største utfordringen med robot-lærerne akkurat nå.

Barn vil ha robot som venn

Et studie utført av det amerikanske programvareselskapet Latitude Research og den danske leketøysprodusenten Lego og deres forskningsinstitutt konkluderer med at barn stort sett ikke har problemer med å se for seg en robot som venn, enten det er på skolen eller i livet ellers.

Studien Robots @ School hadde med 350 barn i alderen 8–12 bosatt i seks land.

Barna ble bedt om selv å forestille seg hvordan de kunne samarbeide med en robot. Gjennom ord og tegninger fortalte de forskerne om det .

De fleste av barna så for seg robotene som menneskelignende skapninger.

Barna tenker også på robotene som hjelpere, som ikke straffer dem verken på den ene eller den andre måten om de gjør feil eller noe voksne ikke liker.

Muligens ikke helt uventet, konkluderer den Lego-finansierte studien med at det ligger store pedagogiske muligheter i å la roboter hjelpe til med å bryte ned skillet mellom lek og læring.

Autistiske barn

En forskergruppe ved britiske Yale University har sett på hvordan roboter kan brukes i opplæringen av barn med psykiske utviklingshemninger.

Barn med for eksempel autisme har svært ofte behov for en-til-en samarbeid med en lærer, spesielt i språkundervisningen. Men lærere er en begrenset ressurs og slik undervisning koster mye.

Mange barn som sliter med å kommunisere med andre, får dermed ikke den undervisningen de har behov for. I Storbritannia gjelder dette spesielt de barna som ikke har engelsk som morsmål.

Mange av de samme barna sliter med fedme og er lite fysisk aktive. Dette ser også forskerne for seg at robotene skal kunne hjelpe barna med.

Forsøk i Sverige

I Gøteborg har Sofia Serholt i en nytt doktorgradsarbeid undersøkt hvordan barneskoleelever reagerer på å få en menneskelignende robot med kropp, hode og armer bak kateteret i klasserommet.

Gøteborg-forskeren brukte også den franskutviklede roboten Nao.

Samme Nao spiller en viktig rolle i det EU-finansierte forskningsprosjektet Emote, som du kan lese mer her. I Emote handler nå mye om å sette roboten i stand til å lese brukerens reaksjoner, gjennom ansiktsgjenkjennelse.

– Jeg testet ut hvordan barna reagerte på å motta instruksjoner fra enten en robot eller en lærer, når de skulle bygge en Lego-figur, forteller Serholt til Gøteborg Universitet sine nettsider.

– Resultatet viser at barna er villige til å lytte til instruksjoner fra roboten. Men til forskjell fra samspillet med læreren, ber de ikke om hjelp fra roboten til det de ikke forstår.

Studien viste også at barna besvarer robotens sosiale kommunikasjon, at de er mottagelige for ros fra roboten og at de svarer på spørsmål stilt av roboten.

Barna behandlet roboten som en viktig aktør i klasserommet.

Men i situasjoner hvor roboten ikke var i stand til å forstå og tolke barnas intensjoner, så Serholt at mye av samspillet i klasserommet forsvant.

Referanse:

Sofia Serholt: «Child–Robot Interaction in Education», doktorgradsarbeid ved Gøteborg Universitet, 25. august 2017. Lenke til delstudier.

Eksplosiver er et av de vanligste våpnene i terrorangrep. For drøyt seks år siden fikk Norge et grusomt eksempel på dette – en bombe plassert i en bil utenfor regjeringskvartalet. Forskere ved NTNU jobber med å finne løsninger som kan begrense bygningsskader når det verste inntreffer.

En eksplosjon skaper en kraftig trykkbølge. Vanlige vindusglass sprenges lett i småbiter og kan gi alvorlige skader i flere hundre meters omkrets.

Laminert glass begrenser skadene

En tryggere løsning er laminert glass. Det kan redusere skadeomfanget fordi laminert glass består av to eller flere glassplater med et plastlag mellom. Om det smeller, holder plasten fast på de farlige glassbitene.

Laminert glass i et bygg sørger for at trykket fra eksplosjonen ikke slår inn i bygningen. Dette begrenser skadeomfanget.

Se hva som skjer med glassplater når forskeren simulerer en eksplosjon:

Karoline Osnes sprenger vanlig glass og laminert glass i forskningens tjeneste. Så langt har hun utført 80 kontrollerte sprenginger i en såkalt shocktube på Institutt for konstruksjonsteknikk ved NTNU. Hun er også en av universitetets kandidater i Forsker grand prix.

• Les også: Oslo-forskere skyter med uran i Tokyo

Hvorfor må du gjøre så mange forsøk?

–  Det høres kanskje rart ut, men glass oppfører seg ulikt hver gang det knuser. Årsaken er at det er bitte små sprekker på overflaten til glass. Og det er alltid i disse sprekkene bruddene skjer, forklarer Osnes. 

– Så selv om to glass ser helt like ut, vil de små overflatesprekkene aldri være like. Styrken på glasset vil derfor være forskjellig hver gang.

Ikke lett å simulere glass-sprenging

I forskningen forsøker hun å gjenskape eksplosjonene med datasimuleringer. Men fordi glass har denne spesielle egenskapen med små sprekker her og der, er det ganske så vanskelig å finne ut hvordan glasset knuser.

Så hvordan skal forskningen gå fram for å simulere glassets oppførsel i alle tenkelige situasjoner?

– Veien å gå er å simulere forskjellige utfall – og regne ut sannsynligheten for hva som kan komme til å skje.

Osnes skal også finne minste og største styrke et vindu kan ha og simulere oppførselen til hver av disse.

– Da har vi dekket spekteret og kan være sikker på at en eksplosjon alltid vil havne en plass imellom.

• Les også: Eksplosjonstest åpner for flytende tunneler

Metode som kan redde liv

Akkurat nå jobber Osnes med en metode for å regne ut disse ytterpunktene. Men hun trenger fortsatt laboratorietestene hun har gjort, for å dobbeltsjekke om hun har regnet riktig.

Det er ikke lett å simulere laminerte glass. Det har derfor blitt Osnes oppgave å finne ut hvordan det skal gjøres. Og hun er på sporet av en løsning.

Målet hennes er å utvikle en metode som kan forutsi utfallet fra en test – uten å måtte teste det først. Er metoden på plass, kan vindusløsninger designes billigere og enklere, og det kan faktisk redde liv.

Osnes jobber i forskningsgruppen Structural Impact Laboratory (SIMLab) som blant annet studerer hvordan forskjellige materialer oppfører seg ved brutale belastninger. 

Samtidig som vi blir avhengige av digitale systemer i energiforsyningen er det derfor betimelig å stille spørsmål om sikkerhet og pålitelighet i disse systemene. 

Digitalisering treffer energiforsyningen på mange måter. Digitale sensorer i infrastrukturen gjør det mulig for nettselskapene å overvåke og vedlikeholde systemene sine på en mer effektiv måte. Automatiske digitale strømmålere gir også nettselskapene bedre utgangspunkt for effektiv drift, og strømkundene mulighet for å selge overskuddsstrøm produsert ved for eksempel solceller på eget hustak.

Digitaliseringen gir mulighet for å utvikle løsninger for smarte energiøkonomiske hus. Men, digitalisering og tilknytning av stadig flere komponenter til internett eksponerer oss også for en rekke trusler. Mange av disse har vi liten eller ingen erfaring med.

Næringslivets sikkerhetsråd rapporterte i sin Mørketallsundersøkelse 2016 at 20 prosent av norske virksomheter ble utsatt for virus eller skadevareangrep. For dem som ble angrepet var skadevare blant de uønskede hendelser som var verst for virksomhetene.

Med økt digitalisering av energi-infrastrukturen til automatisk strømmåling, til driftskontroll, vedlikeholds-styring og til sensorer og overvåkning, har bekymringen for at virusangrep og skadevare skal treffe energisektorens systemer økt.

Bekymringen er knyttet til konsekvensene for leveranser av strøm dersom for eksempel cyber-fysiske angrep skulle ramme Norge. Denne typen angrep har funnet sted andre steder i verden.

Strømnettet er allerede blitt angrepet

Skadevaren Stuxnet som ble brukt for å forstyrre og til slutt skade Irans anlegg for anrikning av uran, gjorde verden oppmerksom på at helt vanlige industrikontrollsystemer kan involveres i slike angrep. I 2015 og 2016 ble energiselskaper i Ukraina gjenstand for angrep som hadde betydelige konsekvenser for energiforsyningen, i en politisk tilspisset kontekst.  

Så langt er det få hendelser som rammer styringssystemene i norsk energiforsyning. I 2016 fikk Norges vassdrags- og energidirektorat rapportert totalt tre cyberhendelser mot driftskontrollsystemer fra to selskaper.

Ingen av disse hendelsene fikk innvirkning på strømforsyningen til kundene. Men risikoen anses fortsatt som stor, fordi de potensielle konsekvensene er så store, både for kraftsektoren selv og det samfunnet som er avhengig av den.

Vil finne de skjulte truslene

Prosjektet New Strains of Society som ledes av SINTEF fokuserer på framtidige utfordringer knyttet til blant annet cybersikkerhet. Prosjektet setter søkelyset på skjulte, dynamiske og nye typer trusler. Her forsøker vi blant annet å finne gode måter for hvordan virksomheter kan motstå og håndtere cybertrusler.

Dette er trusler som inngår i mer sammensatte trussel-landskap som overskrider etablerte grenser for ansvar og kontroll, i et omfang som utfordrer samfunnets erfaringer, kapasiteter og evner. Prosjektet setter også fokus på motstandsdyktighet og tilpasningsevne i slike trussel-landskap.

Hva skjer hvis strømselskapet mister kontroll?

Ettersom teknologi og infrastruktur knyttes tettere sammen og ikke minst får tilknytningspunkter til internett, vil også nye typer trusler kunne dukke opp. Det vil aktualisere behovet for å adressere andre utfordringer enn vi er vant til å håndtere.

Utpressingsskadevare, også kjent som “ransomware”, treffer allerede samfunnet – hva skjer dersom slik skadevare infiserer energisektorens kritiske styringssystemer?

Nektelsesangrep der tjenester blokkeres av uønsket aktivitet er en annen trussel. Hva om komponentene i bygninger blir kompromittert – og går til angrep på andre systemer i infrastrukturen?

Sist, men ikke minst – hvordan kan avanserte trussel-aktører true norsk energiforsyning, og hvordan kan energiforsyningen motstå slike angrep og påkjenninger? New Strains of Society-prosjektet ser ikke bare på disse truslene, som for så vidt er kjent i dag, men på ulike kombinasjoner av trusler og påkjenninger, og hvordan de kan forplante seg på nye måter.

SINTEF med samarbeidspartnere skal i prosjektet utvikle et rammeverk for å forstå, identifisere og håndtere slike nye påkjenninger innenfor større bilder enn de vi foretrekker å betrakte i dag.

Forskningen, myndighetene og industrien jobber på lag

Vi har allerede starter arbeidet. I juni var Norges vassdrags og energidirektorat vert for en sikkerhetsworkshop, hvor myndighetene, industrien og amerikanske samarbeidspartnere delte innsikt i kjente og relevante cyberangrep.

De ble også orientert om de konkrete trusselbilder mot aktuelle deler av kraftforsyningen, som vindkraft og automatiske strømmålere.

Workshopen ga også innsikt i hvordan cyberøvelser på nasjonalt nivå kan gjennomføres, og hvordan man kan bruke disse erfaringene til å adressere store trussel-landskap og «stress»-teste dem. I tillegg fikk vi verdifulle innspill til hvordan et sammensatt scenario som involverer oljevirksomheten offshore med strømforsyning fra land kan inngå i et trussel-landskap. Forskningsrådet var også bredt representert, og fikk med dette innspill til relevante vinklinger på cyber-sikkerhet, energi-infrastruktur-sikkerhet og samfunnssikkerhet.

Slik sikrer vi strømnettet mot angrep

Mye kan gjøres og blir allerede gjort for å gjøre energisektoren både motstandsdyktig og tilpasningsdyktig til trusselbildet. Angripere kan prøve å få fotfeste i administrative systemer i energiforsyningen gjennom bruk av ulike virkemidler.

Her kan de operere en tid og kartlegge systemene og arkitekturen før de beveger seg videre til driftskontrollsystemer, som igjen gir en kopling til fysiske komponenter som brytere, programmerbare logiske kontrollere, brukergrensesnitt og servere.

Dersom datanettet ikke er segmentert, det er mangelfull tilgangsstyring og systemene ikke er oppdatert, kan angripere fort få tilganger de ikke skulle hatt, og dermed klare å stenge ned anlegg og slå av vern.

Redusert risiko kan oppnås gjennom å systematisk reparere, eller patche, sårbarheter i det administrative systemet, og å seksjonere nettet og ha sterk tilgangsstyring. Dagens beredskapsforskrift har krav som dekker opp for denne type sikkerhetsbehov.

Vanskelig å sikre seg mot alt

Det som derimot er vanskeligere å beskytte seg mot er trusler som oppstår når noen kompromitterer forsyningskjeden. Det kan bety at noen legger til avlyttingsutstyr eller modifisert maskinvare på  leverandørens komponenter, før de havner i Norge.

For å kunne oppdage denne type trusler må virksomhetene fysisk åpne opp komponenter og skaffe seg inngående kunnskap om hva som er på innsiden av boksene. Dette krever at vi forstår teknologien i dybden. Vi må forstå funksjonaliteten til elektronikken, programvaren, og fysisk sårbarhet koplet til fysisk utforming og lokalisering. Det finnes i dag ikke noen godkjenningsordning som gjør denne type analyse, eller  «reverse engineering», av utstyr i energiforsyningen.

Det finnes heller ikke et norsk forskningsmiljø som spesielt ser på dette problemområdet for ikke-graderte systemer av vital betydning for samfunnssikkerheten. Dette representerer en slags restrisiko sammen med potensielt utro tjenere når det kommer til cyberfysisk systemsikkerhet. Restrisikoen må håndteres gjennom beredskap der menneskelige ressurser, samhandling under krevende omstendigheter, kunnskap og reservedeler inngår.

Energisektoren må være klar over ansvaret

I tillegg til dette bør energisektoren forstå sin sentrale rolle i større risikobilder og trussel-landskap. Sektoren bør ikke minst forberede seg på å være en sentral aktør i et større landskap av samhandlende aktører som er motstandsdyktige på ulike premisser og med ulike prioriteringer.

New Strains prosjektet bidrar til dette med metodikk for å beskrive slike landskap. Prosjektet skal forberede deltakerne til å takle en strøm av “«hva hvis»-spørsmål, som utfordrer deres forestillings- og yteevne.

Du er godt i gang med å lese en litt komplisert artikkel på mobilen, men så plutselig dukker det opp en notifikasjon. Naboen har nettopp blitt far, og du må selvsagt gratulere ham med den gledelige nyheten på Facebook – med en eneste gang. 

Det er én åpenbar grunn til at det er vanskeligere å lese på skjerm enn på papir: Alle fristelsene som ligger og lokker. Før vi vet ordet av det er vi inne og sjekker bruktbiler på finn.no, sveiper innom de store nettavisene og sjekker e-post mens vi leverer i barnehagen.

Men det finnes også andre grunner til at det er vanskeligere å lese på skjerm. I et nytt prosjekt skal professor Anne Mangen ved Lesesenteret ved Universitetet i Stavanger finne ut av hva som skiller lesing på skjerm fra lesing på papir. Det skal hun gjøre sammen med forskere fra 33 andre land.

For selv om vi leser mer på skjerm enn noen gang, forstår vi kanskje ikke de digitale ordene like godt som vi liker å tro. 

• Les også: Ungdom har problemer med å forstå noen ord

Effekt på leseforståelse

Flere av forskerne som er involvert i prosjektet, har allerede gjennomført studier som sammenligner lesing av ulike typer tekster på skjerm og på papir.

En av dem viser blant annet at vi forstår den samme teksten på forskjellige måter når vi leser den på papir sammenlignet med på en dataskjerm. I denne studien deltok 72 norske tiendeklassinger der elevene ble delt i to grupper. Den ene gruppen leste to tekster på papir, den andre gruppen leste de samme tekstene som PDF-filer på dataskjermen. Etterpå svarte begge grupper på spørsmål om teksten.

– Leseforståelsen var lavere for de som hadde lest på skjerm. I tillegg fant vi at de svakeste leserne slet mest med skjermlesingen, sier Mangen.

Annen mental innstilling

Å lese på skjerm gjør altså noe med lesingen vår. Forskning tyder på at vi har en annen mental innstilling til det vi leser på skjerm.

– Noen studier viser at vi har en tendens til å overvurdere vår egen lesing når vi leser på skjerm sammenlignet med på papir, sier Mangen.

– Dette har veldig viktige implikasjoner, blant annet i undervisningssammenheng, sier hun og legger til at dette ennå er et ferskt forskningstema som trengs å undersøkes nærmere for å kunne si noe med større sikkerhet. 

Det som ser ut til å spille aller størst rolle, er lengden på teksten. Er teksten for lang, foretrekker fortsatt mange å lese papirboka. Det gjelder også for unge folk, for eksempel studenter som kanskje har behov for å lese nøye og gjerne notere. Dette til tross for at teksten er tilgjengelig både som e-bok og i elektronisk format, med mange muligheter til å notere, søke og utheve digitalt.

Dette er ikke tilfelle når det er snakk om kortere tekster.

• Les også: – Lesing må være en del av matematikkundervisningen

Bedre konsentrasjon og oversikt

Forskning viser altså at ved lesing av lange, lineære og sammenhengende tekster som krever vedvarende fokus og konsentrasjon, er det mye som tyder på at man har en dypere forståelse og en bedre oversikt dersom lesingen foregår i et trykt medium sammenlignet med digitalt.

– Når vi leser på skjerm, har vi kun et utsnitt tilgjengelig av gangen, og leseflaten er begrenset. Om man leser i et trykt medium som en bok, har man flere tekststeder tilgjengelig på samme tid og det virker enklere å danne seg et overblikk og notere i margene, forklarer Mangen. 

Ennå er forskningen i nettverket i startfasen, men interessen for resultatene har tatt av, forklarer hun:

– Det er flere målgrupper som trenger å vite mer om effektene av digitalisering for lesing, fra forlags- og bokbransjen til lesere, biblioteker, utdanningsfeltet og utdanningspolitikere. Også digitaliseringen av leseprøver, både nasjonalt og internasjonalt, har gjort tematikken enormt aktuell i løpet av kort tid.

• Les også: Førsteklassingene lærer bokstavene raskere

Sender andre signaler

Så hva skyldes egentlig forskjellene i leseforståelsen? 

Anne Mangen er opptatt av det sansemotoriske og haptiske, det vil si berøring, og hvordan vi bruker hender og fingre. Når vi leser en papirbok, bruker vi faktisk fingrene aktivt. Vi blar fra side til side på en annen måte enn med en skjerm og vi kan kjenne tyngden av boken og rent fysisk få en fornemmelse av hvor langt vi er kommet.

– En bok har flere fysiske egenskaper som sier noe om innholdet enn en skjerm. Mens en iPad eller Kindle ser lik ut, enten man leser en roman eller en tegneserie, har en bok ulike fysiske egenskaper som kan sette deg i et spesifikt lesemodus og kan virke inn på lesingen, sier Mangen.

– En tjukk lærebok i fysikk er, også fysisk, veldig forskjellig fra en krim-pocketbok, både når det gjelder størrelse, tyngde og forma. Men slike materielle forskjeller har du ikke når når leser på en iPad eller en Kindle.

• Les også: Skriver raskere, men husker dårligere med nettbrett

Mindre effektivt

Forskning på skriving støtter teorien om at flere sanser spiller inn når det kommer til hvordan hjernen behandler tekst. Anne Mangen samarbeider med nevrofysiologer ved Universitetet i Marseille, som har funnet ut at det er andre områder i hjernen som aktiveres når vi ser bokstaver vi har lært å skrive for hånd, enn når vi ser bokstaver vi har lært å skrive på tastatur.

I tillegg viser en ny amerikansk studie fra 2014 fra Princeton University og University of California at det er mindre effektivt å ta notater på en laptop enn for hånd, selv når PC-en kun brukes til å notere.

– De fleste av oss skriver fortere på et tastatur og ofte noterer vi ordrett. Dermed prosesserer vi ikke nødvendigvis like grundig når vi skriver. Kanskje bearbeider vi informasjonen bedre for hånd, nettopp fordi det tar lengre tid og «koster» mer, sier Mangen. 

Referanse:

Mangen, A. og Van der Weel, A. The Evolution of reading in the age of digitisation: an integrative framework for reading research. Literacy. 2016. DOI: 10.1111/lit.12086.

I dag finnes det ingen medisin som kan kurere slitasjegikt. Leddsykdommen gjør at brusken, som er leddets støtdemper, smuldrer opp.

Dette fører til sterke smerter og belastningen på beinstrukturen blir for stor, noe som fører til både betennelser og ørsmå sprekker i knoklene.

Rundt halvparten av oss vil få artrose en gang i løpet av livet.

Så hvordan kan tang og tare hjelpe de som rammes av slitasjegikt?

Lager et stillas

Sintef-forsker Øystein Arlov som til daglig jobber med bioteknologi og nanomedisin er med i teamet står bak resultatene. Han har skreved en doktorgradsavhandling om alginater; det gelédannende materialet som finnes i tang og tare.

– Da jeg tok doktorgrad, var målet å kunne manipulere og styre strukturen i alginat, som består av en kjede med sukkermolekyler, til å gi det nye biologiske egenskaper, forteller forskeren.

Nå har Arlov og hans kolleger ved Sintef og NTNU klart å modifisere alginatet til å fungere som et slags stillas som cellene kan vokse på. Cellenes naturlige stillas består av kollagen og spesielle karbohydrater. Det er dette som brytes ned hos pasienter med artrose, forklarer han.

Med FIFA som startsponsor

For snart fire år siden ble forskeren kontaktet av et team ved det sveitsiske universitetet ETH Zürich. De hadde kommet over doktorgradsarbeidet til Arlov fordi de jobbet med et liknende prosjekt for FIFA: Fotballorganisasjonen er nemlig svært interessert i mulighetene for å reparere brusken i skadde fotballknær.

Nå er FIFA ute av prosjektet, men Sintef og det sveitsiske teamet startet et samarbeid.

– Det vi har gjort her i våre laboratorier er å bruke bruntare som råstoff. Årsaken til det er at alginatet fra taren kan danne en gelé som egner seg til celledyrking fordi det likner på cellenes naturlige miljø, forklarer Arlov.

Gir cellene beskjed om å dele seg

Men alginatet i seg selv stimulerer ikke til vekst av celler. Derfor sørget forskerne for å gjøre noen kjemiske tilpasninger. Det gjorde de ved å koble på sulfat, som er karakteristisk for karbohydratene som finnes i naturlig brusk. Det gjør at alginatene kan fungere som mottakere for flere viktige signalmolekyler som cellene skiller ut for å snakke med hverandre.  

Cellenes ytre miljø er nemlig en viktig forutsetning for vekst og normal funksjon. Litt forenklet kan vi si at disse nye alginatene etterlikner naturen og gir cellene beskjed om å overleve, dele seg, og i det hele tatt oppføre seg slik bruskceller skal.

– Med denne metoden har vi klart å få bruskcellene til å overleve og dele seg in vitro – altså i glasskåler på laboratoriet, sier Arlov.

Mens Sintef i Norge framstiller materialet cellene vokser på, er det forskningsteamet i Zürich som studerer cellekulturene:

– Vi frysetørker materialet vi produserer og så sender vi dem rett og slett i pulverform i posten til Sveits, sier forskeren.

Vel framme i Sveits blir det sulfaterte alginatet løst i vann og blandet med celler. Ved tilsats av kalsium dannes en gelé som holder cellene på plass.

Også betennelsesdempende

Resultatene fra i Sveits har vært svært vellykkede, ikke minst fordi cellene som produseres også har vist seg å ha en dempende effekt på betennelser.

– Tilsynelatende undertrykker det sulfatholdige alginatet immunreaksjoner i artrose-brusk – altså selve årsaken til at brusken går i oppløsning.  Dette er også demonstrert i immunologiske in vitro-modeller ved NTNU, sier forskeren.

Det reduserte også effekten av såkalt oksidativt stress, som er med på å akselerere degenereringen av brusk. Denne positive effekten økte med større sulfateringsgrad i alginatet.

– Håpet er at vi en dag kan bruke denne teknologien til å stoppe utviklingen av artrose og regenerere tapt brusk, sier Arlov.

Neste steg er å teste de nye materialene og laboratorieskapt brusk i mus.

Referanser:

Kerschenmeyer, A. m.fl: Anti-oxidant and immune-modulatory properties of sulfated alginate derivatives on human chondrocytes and macrophages. Biomater. Sci., 2017; 5 (9): 1756 DOI: 10.1039/c7bm00341b (Sammendrag)

Arlov, Ø. m.fl: Sulfated alginate microspheres associate with factor H and dampen the inflammatory cytokine response. Acta Biomaterialia. (2016) (Sammendrag)

Arlovs doktorgradsarbeid ble veiledet av professor Gudmund Skjåk-Bræk.

Nitrogenoksider (NO_x) er en samlebetegnelse for gassmolekyler som består av nitrogen og oksygen. For eksempel nitrogenmonoksid (NO), nitrogenoksid (NO₂) og lystgass (N₂O).

NO_x er giftig for mennesker når vi puster det inn, selv i lave konsentrasjoner, ifølge Sintef-forsker Mario Ditaranto.

Gassene dannes ved at nitrogen og oksygen reagerer med hverandre under forbrenning ved høye temperaturer, som for eksempel i en bilmotor.

– Dieselbiler genererer mer NO_x enn bensinbiler på grunn av høyere trykk og temperatur i motoren, sier Ditaranto i en artikkel Sintef har publisert her på forskning.no.

Dieselgate

Mer enn 100 millioner dieselbiller triller på veiene i Europa. For et par år siden ble det skandale da det ble avslørt at Volkswagens dieselbiler var fikset på slik at de slapp ut mye mindre i laboratorie-testene enn de gjorde på veien.

De faktiske utslippene på veien var fire til sju ganger større enn under testene som ble gjennomført når bilene ble godkjent.

Volkswagen fikk en bot på 2,8 milliarder dollar i USA fordi de juksa under myndighetenes utslippstester.

– Det var kjent en god stund at dieselbiler ikke klarte kravene for NO_x-utslipp under normal bruk, men Volkswagen satte det på dagsordenen, sier forsker Jan Eiof Jonson ved Meteorologisk institutt.

Hva betyr det for helsa?

– Det er store variasjoner mellom de forskjellige bilmerkene, men det er ingen biler jeg har sett som har bestått uavhengige undersøkelser, sier forsker Jonson til forskning.no.

Han og kollegaene har sett nærmere på hva dette avviket har å si for helsa vår, nærmere bestemt hvor mange som får livet forkortet på grunn av NO₂-utslippene.

• Les også: Disse bileierne er mest lojale

Beregningene viser at utslipp fra lette dieselbiler, altså sett bort fra lastebiler og vogntog, fører til 10 000 for tidlige dødsfall i løpet av et år. Dette regnestykket forutsetter at disse bilene rett og slett ikke var der.

Men det er de jo, så det er kanskje mer interessant å se hvordan det ville vært hvis disse bilene faktisk hadde så lave utslipp som det de ble godkjent for.

– Dersom dieselbilene hadde hatt samme utslipp på veien som under godkjenningen, kunne vi unngått 5000 for tidlige dødsfall, sier Jonson til forskning.no.

Minst i Norge

Verst er det i Italia, Tyskland og Frankrike, ifølge en pressemelding fra International Institute for Applied Systems Analysis, som har samarbeidet med Meteorologisk institutt.

Risikoen er lavest i Norge, Finland og Kypros. I disse landene er risikoen minst 14 ganger lavere enn EU-gjennomsnittet.

Jonson innrømmer at det finnes usikkerhetsmomenter i beregningene. Men tidligere i år kom en annen forskergruppe fram til et lignende resultat.

– De har beregnet at rundt 7000 mennesker i Europa døde tidligere enn de ellers ville gjort på grunn av utslippene fra dieselbiler, mens vi har 5000. De tar også med tunge kjøretøy og kommer da til 10 000 totalt, sier Jonson.

Strengere i USA

Utslippstallene forskerne ved Meteorologisk institutt har brukt, stammer fra 2013, og ting har forbedret seg siden da.

– Utslippene har gått ned, sier Jonson.

– Det kommer nye krav til bedre testmetoder, men dette skal innføres gradvis.

Det betyr at dieselbiler fortsatt får lov til å slippe ut mer enn det som er tillatt for bensinbiler.

I motsetning til Europa stiller USA like strenge krav til dieselbiler som til bensinbiler.

– Med de samme kravene til dieselbiler som i USA, kunne Europa vært spart for kanskje 7500 for tidlige dødsfall. Hvis kravene overholdes, vel å merke, Jonson.

Ifølge forskeren har testene vært altfor dårlige, og EU og andre myndigheter har vært lite villig til å ta tak i problemet.

– Reglene har nok heller ikke blitt fulgt. Derfor har det fått utvikle seg på denne måten, sier Jonson.

Referanser:

Jonson, Borken-Kleefeld mfl: Impact of excess NO_x emissions from diesel cars on air quality, public health and eutrophication in Europe. Environmental Research Letters, september 2017, doi: 10.1088/1748-9326/aa8850.

Susan C. Anenberg mfl: Impacts and mitigation of excess diesel-related NO_x emissions in 11 major vehicle markets. Nature, mai 2017, doi: 10.1038/nature22086. Sammendrag