Er du en ihuga ølentusiast, har du muligens kommentert ett og annet innlegg i ølfora på Facebook.
Slike kommentarer blir saumfart når nye gode ideer skal spores opp med hjelp av kunstig intelligens.
Allerede i dag brukes sosiale medier til å spore opp ideer, men det tar særdeles lang tid å gjøre dette manuelt. Stipendiat Kasper Christensen i matforskningsinstituttet Nofima stilte seg spørsmålet om kunstig intelligens kan gjøre en like god jobb.
Han har utviklet en metode som lærer opp en robot til å finne fram til ideer i kommentarfelt på for eksempel Facebook. Dette kan bli et viktig verktøy for innovasjon.
– Målet er mer treffsikker produktutvikling. Jakten på den neste store innovasjonen er svært kostbar.
– Mange nye produkter mislykkes etter markedsintroduksjonen, og det skyldes hovedsakelig at mange bedrifter ennå ikke har lært å identifisere de beste ideene fra starten, sier Christensen.
Brukte øl for å lære opp robot
Øl engasjerer mange, også på sosiale medier, derfor var det et passende tema for å teste ut om det er mulig å lære en robot å finne fram til gode ideer.
Christensen fikk hjelp av to øleksperter til å vurdere 200 ideer om øl. Ideene var i forkant plukket ut av roboten, og ekspertene skulle bedømme hvor gode ideene var utfra om de var nyskapende, verdiskapende og gjennomførbare. Begge ekspertene ble imponert over kvaliteten på ideene.
Et eksempel på en idé som roboten fant var «glutenfritt øl». I dag virker ikke dette spesielt nyskapende, men i 2004 var situasjonen en ganske annen. Allerede da kom ideen opp i et nettsamfunn. Som ølprodusent hadde du vært godt rustet til å møte trenden med glutenfrie produkter, om du hadde fanget opp denne ideen på et så tidlig stadium.
Roboten blir stadig klokere
Stipendiat Kasper Christensen i matforskningsinstituttet Nofima lærer roboter til å finne gode ideer i sosiale medier(Foto: Nofima)
Nettsamfunn kan være gode kilder til ideer, men for å kunne bruke de enorme datamengdene fornuftig, må de behandles systematisk og intelligent.
I sitt doktorgradsarbeid har Christensen utviklet et system som automatisk kjenner igjen idéer.
– Det er her den kunstige intelligensen kommer inn. Jeg har lært opp en robot til å skille ut ideer i kommentartekster i nettsamfunn, ved stadig å fôre den med nye fakta. Slik blir den klokere og klokere.
– Dette er mulig fordi folk bruker bestemte ord og uttrykk når de snakker om ideer. Det er disse roboten lærer å gjenkjenne, forteller Christensen.
Han påpeker at hva som blir ansett som gode ideer er subjektivt. Det kan variere mye fra bedrift til bedrift og fra person til person.
Kilde:
Kasper Christensen: Identifisering av ideer i nettsamfunn. Utnyttelse av maskinlæring og tekstmining til å finne ideer i nettsamfunn. Doktoravhandling ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU), april 2017.
Nå er reiser i Europa en enkel sak. Vil du ta en helgetur til Paris? To timer i fly. Kjøre bil over 1400 kilometer fra Paris til Roma? Det tar bare 14 timer.
Romerriket er et av de største rikene som noen gang har eksistert, og romerne var de første som knyttet sammen store deler av Europa og Asia. De bygde veier på kryss og tvers og hadde organiserte skipsruter. Romerne hadde bygget rundt 100 000 kilometer med vei da de var på høyden.
Dermed var mye av Europa og Midtøsten knyttet sammen, og en romer hadde muligheten til å reise over store avstander. Men det var selvfølgelig noe ganske annet å reise fra London til Roma den gangen enn nå.
Men hvor lange og kompliserte reiser er det egentlig snakk om? Det kan du finne ut av ved hjelp av Orbis, en Google Maps-aktig nettside som er laget av Stanford-forskere.
Bare velg eller skriv inn reisemål og –utgangspunkt, så forteller kartet deg akkurat hvor lang tid det vil ta og hvor mye det ville omtrentlig kostet.
Den ble først lansert i 2012, men den har blitt oppdatert gjennom årene.
Rester av Via Appia i Roma. Dette er en av de mest berømte veistrekningene som romerne bygde, og den strakk seg fra Roma helt ned til Sør-Italia. (Foto: Livioandronico2013/CC BY-SA 4.0)
Paris til Roma
Vi har testet ut reisen mellom Lutetia og Roma. Lutetia var den romerske forløperen til dagens Paris, og modellen bruker bare romerske navn, så det er greit å dra opp en wikipedia-side for å orientere seg.
Du kan velge mellom mange forskjellige varianter når du plotter inn reiseruta. Skjedde reisen om vinteren eller om sommeren? Dette vil ha konsekvenser for sjøveiene og værforholdene.
Du kan også velge mellom den billigste, raskeste eller korteste ruten. Det er mange forskjellige valgmuligheter, for eksempel om du eller frakten din vil reise med en rask eller treg seilbåt, eller om du foretrekker esel eller dine egne føtter. Du kan også legge inn hvor mange dager det eventuelt ville tatt å bytte fra skip til esel og så videre.
Den billigste ruta viser seg å være sjøveien rundt Spania og gjennom Gibraltar-stredet. Det ville tatt hele 45 dager å reise den 5400 kilometer lange turen.
Den billigste veien mellom Paris og Roma i romertiden. (Bilde: Skjermdump/Orbis/CC BY NC 3.0)
Prisen ville blitt 1232 denarer for en passasjer, mens hvete ville kostet omtrent fem denarer per kilo. Denaren var den romerske hovedvalutaen i flere århundrer.
Den raskeste veien går gjennom dagens Frankrike, for så å krysse Liguriahavet med båt, også vogn gjennom Italia til Roma. Denne turen tar bare 19 dager, og koster 1328 denarer.
Det virker som om det er helt umulig å si hva en denar er verdt i dagens penger, men det finnes noen sammenligningstall. Kostnadene i modellen er grove anslag og er blant annet basert på en velbevart kostnadsliste for diverse varer og tjenester som stammer fra rundt 301 e.Kr.
Rundt denne tiden tjente en vanlig dagsarbeider omtrent 25 denarer per dag. En romersk legionær tjente omtrent 15 400 denarer i året. Dermed hadde selv den billigste turen vært en diger investering for en vanlig arbeider.
Du kan gå inn på Orbis selv og leke med forskjellige ruter. Forskerne har lagt inn tusenvis av steder, veier og sjøruter som kan brukes for å navigere Romerriket.
Kartets hovedgrunnlag er et komplett atlas over Romerriket som ble gitt ut i 2000. Forskerne har også hentet inn massevis av informasjon om for eksempel havstrømmer og værforhold på denne tiden.
De har også lagt inn hva som var de viktigste knutepunktene, og dermed naturlige stoppesteder.
Kartet er forenklet, fordi det finnes mange småveier og småbyer som ikke er med på kartet.
Men, hvis du noen gang har lurt på reiser inni romerriket, for eksempel hvor lang tid det tok å reise fra London til Jerusalem, er det bare å gyve løs på Orbis.
Romersk veibygging. Denne illustrasjonen kommer fra den over 30 meter høye Trajansøylen fra rundt 110 e.Kr., som fortsatt står i Roma. (Foto: CristianChirita/CC BY-SA 3.0)
For litt over en uke siden publiserte det anerkjente vitenskapelige tidsskriftet Nature Methods resultatene fra en studie om CRISPR, et nytt redskap for å redigere gener i levende skapninger.
Nyheten spredte seg som den berømmelige ilden i gresset. En av konsekvensene var at aksjekursen til firmaer som har investert i teknologien falt med hele 15 prosent.
Men det varte ikke lenge før kritikerne meldte seg. Andre forskere på feltet begynte å kommentere studien på nettsteder og i vitenskapelige databaser som PubMed og PubPeer.
Nå har flere forskere skrevet offisielle brev til redaktøren av Nature Methods. De mener at Mahajans forskning ikke holder mål.
Kan være naturlige variasjoner
– Metodene de bruker er utdaterte og uvanlige. Og resultatene er basert på analyser av bare to mus, sier Sigrid Bratlie, seniorrådgiver i Bioteknologirådet, som mener det er tydelige metodiske svakheter ved studien.
Det er heller ikke mulig å si om endringene i genene skyltes CRISPR, eller om de rett og slett var naturlige variasjoner som fantes i DNA-et fra før. Det er flere ting som kan peke mot det siste, ifølge flere av kritikerne.
For eksempel var mange av forandringene helt like i de to musene. I noen tilfeller fantes endringene i begge allelene av genet – altså både i varianten musa hadde arvet fra faren og den som kom fra mora. I andre tilfeller var det endringer i bare den ene varianten – men altså likt hos begge musene.
– Det er svært lite sannsynlig at en utilsiktet effekt av CRISPR skulle føre til så like forandringer, sier Bratlie.
– Forfatterne av studien hadde heller ikke gode nok kontroller til å kunne si noe sikkert om opphavet til forandringene.
Ingen feil der de burde være
Et annet punkt er at Mahajan og kollegaene ikke hadde funnet noen utilsiktede endringer i de områdene av DNA-et hvor man kunne forvente seg dette.
Lær hvordan CRISPR virker her:
CRISPR fungerer ved å kjenne igjen en viss sekvens av DNA-et, og klippe det av der. Men DNA-et inneholder mange sekvenser som er ganske like, og det er sannsynlig at CRISPR også kan klippe i disse lignende områdene. Derfor er det vanlig å lete etter utilsiktede feil i nettopp slike sekvenser.
Det gjorde også Mahajan og kollegaene. Men her fantes altså ikke en eneste feil. Det fant de altså derimot på steder der ingenting skulle tilsi at det skulle oppstå.
Det er litt merkelig, selv om vi ikke kan utelukke muligheten for at teknologien kan ha effekter som vi ennå ikke forstår.
Komplisert helhet
Bratlie fra Bioteknologirådet mener det er uheldig at Mahajan antyder at andre forskere ikke leter etter feil i hele genomet.
– Det er ikke sant at dette sjelden blir gjort. Mange har søkt etter slike feil, men de har funnet få, sier hun.
– Men vi skal være forsiktig med å legge for mye vekt på én studie som peker i motsatt retning av alle de andre, spesielt når den er liten og ikke særlig robust sier hun.
– Vi må se på helheten.
Den er imidlertid komplisert.
CRISPR-teknologien er allerede omspunnet av mye krangel og uenighet, for eksempel over patenter og rettigheter. Her handler det om ære og potensielle Nobel-priser, men også om penger.
Det er for eksempel verdt å merke seg at flesteparten av forskerne som har skrevet klagebrevet til Nature Methods selv er tilknyttet Editas Medicine og Intellia Therapeutics, legemiddelfirmaer som ikke er uberørt av nedgangen i aksjekursen i kjølvannet av Mahajans studie.
– Men vi må huske at stordata også lett kan misbrukes, sier professor i biostatistikk Solve Sæbø.
Som statistikkprofessor er han over gjennomsnittet interessert i muligheter og fallgruver som ligger i stordata.
– Veien fra statistikk til stordata er ikke lang: for hva er statistikk annet enn å analysere store mengder informasjon og trekke ut enkelte sammenhenger eller regnestykker?
Det som er nytt er at datamengden er så stor, og regnemaskinene er blitt så mye bedre. Stordata har gitt et kvantesprang i nesten all forskning, sier Sæbø.
Skreddersydd undervisning
Solve Sæbø er professor i biostatistikk. (Foto: Håkon Sparre)
Selv forsker Sæbø på læring og på hvordan de ulike personlighetstypene blant oss lærer best. Han samarbeider med psykolog dr. Helge Brovold i å analysere resultatene fra utdanningstesten til Nasjonal senter for realfagsrekruttering, hvor så langt om lag 50 000 unge mennesker frivillig har besvart spørsmål knyttet til realfagsutdanning.
Spørsmålene går på yrkesinteresse, personlighet, ønske om læringsmetode og preferanser for realfag. Sæbø har brukt den samme testen på studentene som tar grunnkurset i statistikk ved NMBU.
En del av forskningen baseres på standardverktøyet Femfaktormodellen, som grupperer mennesker i fem kategorier etter hvor emosjonell, åpen, pliktoppfyllende, utadvendt og omsorgsfull du er.
Hensikten er å finne ut hvordan vanlige forelesninger fungerer for ulike personligheter, sammenlignet med mer aktive undervisningsformer, som det såkalte omvendte klasserommet. Her lærer studentene faget gjennom relevante oppgaver, gruppearbeid og samtaler, altså gjennom seg selv på et vis. I forkant har studentene sett forelesninger i ro og mak på skjerm.
Jazz eller korps
Resultatene så langt tyder på at personlighetstyper som samarbeider og prater seg til kunnskap, kan ha stort utbytte av omvendte klasserom. Det har også mer kreative typer, det Sæbø kaller jazzmusikere.
Personlighetstyper som ikke liker å jenke seg mot midten, de som liker bedre å jobbe individuelt ved å lese og regne oppgaver og de som foretrekker et fast strukturert kursopplegg, kan like godt følge tradisjonelle forelesninger. Disse er mer som korpsmusikanter.
Slik kan denne forskningen, basert på stordata, avdekke hvordan flere av typen jazzmusikere kan lokkes inn i realfag, ikke bare korpsmusikerne som det tradisjonelt har vært flest av.
Kan gå galt
Stordata er informasjon med høyt volum, hastighet og variasjon.
Analysen av mengdene med data er selvfølgelig veldig mye enklere når en maskin kan gjøre jobben og lete etter mønstre for oss. Vi kan jo tenke oss hvilken kjempejobb det ville vært å telle, notere og sammenstille de ulike svarene fra 50 000 personer som i realfagsundersøkelsen.
– Slik er det i veldig mange forskningsprosjekter om dagen. Dataene kan samles inn på utrolig lettvinte måter og analyseres på ymse vis. Og det her er kunnskap om statistikk kommer inn, for slike analyser kan også føre helt vilt av sted, understreker Sæbø.
Årsaken til gikt
Det er viktig å vite forskjellen på om noe forårsaker noe annet (kausalitet) eller om to ting eksisterer side om side (korrelasjon). Det kan komme mange falske nyheter ut av å misforstå dette.
Begrenset økonomi i et forskningsprosjekt kan være nok til å gi falske årsaksforhold. Forskere er ofte avhengig av mange testobjekter eller personer.
Sæbø nevner som eksempel et forskningsteam som vil undersøke om årsaken til reumatisme er å finne i genmaterialet til personene som får sykdommen.
De genetiske analysemetodene er nå blitt så avanserte at forskerne kan teste for si 500 000 ulike gen-variasjoner i en vevsprøve. Forskerne tar vevsprøve av 20 personer, ti friske og ti syke. Det er tid- og arbeidskrevende, og de har ikke økonomisk ramme til å teste flere.
De analyserer prøvene for 500 000 forskjellige markører og finner typisk at flere slike genetiske markører samsvarer med det å ha gikt. Her er det lett å gå i fella dersom man ikke tar høyde for et statistisk problem kjent som multippel testing, sier Sæbø:
– Fordi de tester så mange variabler er det stor sannsynlighet for at en eller flere helt tilfeldige markører har målinger som går opp på de syke og ned på de friske. Forskerne tror dermed at de tilfeldige markørene er en indikasjon eller i verste fall årsaken til sykdommen.
– Dette kan enkelt avsløres ved å hente inn data fra 20 nye personer for å sjekke akkurat disse markørene, men svært ofte blir dessverre ikke en slik oppfølgende studie gjort som en del av hovedstudien.
Farvel til privatlivet?
Stordata gjør det mulig å lage ekstremt komplekse systemer som intet menneske ville kunne gjøre uten digital kraft. Kombinasjonen av stordata og kunstig intelligens gir oss stadig flere hjelpemidler i hverdagen, fra selvkjørende biler og automatiserte jordbruksmaskiner til avanserte proteser og automatisk ansiktsgjenkjenning på mobilen. Mulighetene er nærmest ubegrensede.
Dessverre kan disse redskapene brukes med mindre edle hensikter enn å skape god undervisning eller å bringe ny og nyttig kunnskap til torgs gjennom forskning, innvender Sæbø.
– Tenk for eksempel på all informasjon om oss selv vi legger ut i sosiale medier. Facebook selv analyserer våre preferanser og gir oss reklame for ting vi har vist oss interessert i.
Oversikt over hva vi liker på Facebook og søker på Google kan gi avslørende personlighetsprofiler helt ned på individnivå, såfremt statistikkekspertisen er på plass. Dette kan brukes til ekstremt spisset markedsføring mot enkeltpersoner.
Kunnskap er makt
Hvis analytikerne har veldig mange objekter, si alle Facebook-brukerne i USA, og veldig mange variabler i form av likes, klikkmønster og meningsytringer, kan stordata ha en skremmende treffsikkerhet.
Analyser av våre Facebook og Twitter-kontoer avdekker avslørende kunnskap av hvem vi er eller i hvert fall de delene av oss vi velger å legge ut på nett – og noen legger ut veldig mye.
Det ligger enorme muligheter i stordata: Innen forskning, undervisning, innovasjon og – manipulasjon. Vi må forbli skeptiske og årvåkne – og det hjelper veldig å kunne litt statistikk.
Solve Sæbø avslutter lakonisk:
– Det er i dag fremdeles som Francis Bacon sa det på 1500-tallet: «Kunnskap er makt».
Antagelig har alle mennesker erfaring med å skynde seg.
Beina går raskere og raskere, og gangarten blir mer og mer anstrengt, helt til beina plutselig går over til å løpe.
Det er en brå overgang fra den ene formen for bevegelse til den andre, og forskere har lenge undret seg over hva som får oss til å skifte over.
En ny studie om dette er nå publisert i Scientific Reports.
Forskningen peker på et optimalt tempo for både gange og løp.
– Det skjer en hel masse ting når vi skifter fra å gå til å løpe. Andre muskler blir aktivert, koordinasjonen blir annerledes. Det må justeres for at bevegelsen skal bli effektiv. Vi viser når kroppen gjennomfører den justeringen. Vi har også en teori om hvorfor det skjer, forteller en av forskerne bak den nye studien, førsteamanuensis Ernst Albin Hansen fra institutt for medisin og helseteknologi ved Aalborg universitet.
Kan brukes av soldater
Ifølge Ernst Albin Hansen kan dette hjelpe folk med alvorlige skader i ryggmargen eller de som vil skape bedre soldater.
For eksempel arbeider hæren i mange land med å utvikle eksoskjeletter til soldatene. Det vil si at de forsøker å lage mekaniske løsninger som skal hjelpe soldatene under lange marsjer.
Det er en slags robotbein spent utenpå dine egne. De gjør at du kan løfte tyngre og holde ut lenger.
Personer med ryggmargsskader og lammelser i beina trenger også robotbein.
Men alt dette krever at de som designer robotbeina, kjenner til kroppens naturlige måte å bevege seg på.
– Den typen bein er styrt av programvare, som skal styre overgangen mellom gange og løp på riktig tidspunkt. Det er den overgangen vi har funnet, sier Ernst Albin Hansen.
Den nye forskningen dreier seg om noen nettverk av nerveceller i ryggmargen.
De kalles Central Pattern Generators – CPG (sentrale mønstergeneratorer), og de er ansvarlige for en stor del av de rytmiske bevegelsene kroppen foretar seg helt automatisk.
De koordinerer de rytmiske muskelsammentrekningene som skal til for å sette den ene foten foran den andre.
CPG-ene spiller en helt sentral rolle i den motoriske hukommelsen, og de er også ansvarlige for at for eksempel en høne kan løpe rundt uten hode. Signalene fortsetter å bli sendt fra ryggmargen til musklene, og beina fortsetter å bevege seg.
– Før i tiden var det en utbredt oppfatning at bevegelser som gange og løping var styret av reflekser, men nyere forskning viser at CPG-ene spiller en avgjørende rolle. Hjernen sender et signal om å sette i gang, og deretter kan CPG-ene holde bevegelsen i gang, forteller Hansen.
Han har tidligere forsket på hvordan CPG-ene opprettholder tråkking hos syklister.
Peter C. Raffalt er postdoktor ved Julius Wolff Institute for Biomechanics and Musculoskeletal Regeneration i Tyskland og forsker på menneskers gange.
Han har ikke deltatt i den nye studien, men han har lest den og synes den er veldig spennende.
Raffalt forteller at spørsmålet om overgangen fra gang til løp er forsøkt besvart mange ganger, men at forskere aldri har funnet noen konsensus.
– Forskernes vinkel er veldig interessant. Det begynner også å komme fram en del som tyder for at det nok forholder seg slik, sier han.
Peter C. Raffalt påpeker at selv om det dreier seg om grunnforskning, kan den brukes til noe i praksis.
– Det kan for eksempel gi oss en bedre forståelse av når barn utvikler gangmønsteret. Vi kan si noe om når og hvordan barn lærer å gå og løpe, og hva som skjer når de gjør det. Det kan også brukes til å lære mer om hva som skjer når noen barn har en forsinket utvikling, sier Raffalt.
Rett før jul i 1994 blir professor i organisk kjemi ved UiT, John Sigurd Svendsen, og professor i biokjemi, Øystein Rekdal, kontaktet av to leger.
En vitenskapelig artikkel har fanget oppmerksomheten deres: Japanske forskere har oppdaget stoffer i melk som har antibakteriell virkning.
Legene, Tore J. Gutteberg og Lars Vorland, som da jobbet ved RiTø, nå Universitetssykehuset Nord-Norge, blir nysgjerrige. De spør derfor Svendsen og Rekdal om de kan framstille disse stoffene syntetisk.
Stoffet de er mest interessert i heter lactoferricin. Dette er et såkalt peptid, en av bestanddelene av proteinet lactoferrin.
Svendsen og Rekdal kastet seg på ideen.
– Vi fant ut at det lot seg gjøre å fremstille det syntetisk, men at det var altfor omfattende å lage hele molekylet. Vi nøyde oss derfor med å lage halvparten. Siden halve molekylet manglet, forventet vi en mindre antibakteriell effekt, men det viste seg å være motsatt. Det var mye mer aktivt. Vi syntes det var kjempeartig, minnes Svendsen.
Peptidet dreper bakterien
Det lille peptidet fra råmelk skal vise seg å bli et lovende hjelpemiddel i kampen mot antibiotikaresistente bakterier. Peptidet virker nemlig annerledes enn vanlige antibiotika.
For mens antibiotika trenger inn i bakterier og dreper dem innenfra, virker peptidet på utsiden – på membranen som holder bakteriens innhold samlet. Peptidet sprenger rett og slett membranen slik at bakterien dør, noe den gjør svært effektivt.
John Sigurd Mjøen Svendsen er professor i kjemi, UiT Norges arktiske universitet. (Foto: UiT)
En annen stor fordel med dette er at bakteriene ikke vil overleve lenge nok til å danne en såkalt biofilm – som er en stor bakteriekoloni. Biofilmer finnes nesten overalt, for eksempel på mobilen, der det lever svært mange bakterier. Og når du renser sluket i dusjen og kjenner at det føles slimete, er dette også biofilm.
– Biofilm er et stort medisinsk problem og nesten umulig å kvitte seg med. Men ved å bruke vårt peptid vil ikke bakteriene klare å feste seg på noen overflater. Gjør de likevel et forsøk på å etablere seg der, vil peptidet sprenge hull i bakteriens membran. Peptidet skaper på den måten et ulevelig miljø for bakterien. Eller du kan si at den gjør overflaten selvsteriliserende, forteller Svendsen.
Utrivelige omgivelser for bakteriene
Selv om de ikke var de første som fant ut at stoffet lactoferricin hadde antibakteriell effekt, var oppdagelsen deres ny, forteller Svendsen. Et lite peptid som var nok til å holde bakterier i sjakk.
Kanskje kan melkepeptider bli en effektiv stopper av multiresistente bakterier. Faren for resistens er også mye mindre ved bruk av slike peptider. Blant annet fordi bakterier ikke ser ut til å endre på den ytre membranen sin like ofte som den endrer på det de har inni.
– Ved å sette peptider på overflater ønsker vi først og fremst å beskytte oss mot bakteriene, ikke å drepe dem. Dersom det blir liggende en haug med døde bakterier på overflaten, så lager det bare grobunn for nye bakterier. Derfor ønsker vi kun at peptidet skal lage så utrivelige omgivelser som mulig for bakteriene – slik at de holder seg langt unna, forklarer Svendsen.
Målet er at peptidet skal virke forebyggende på infeksjoner, heller enn å fungere som en medisin når noen har blitt syke. Det vil i så fall bidra til å få ned den massive bruken av antibiotika på verdensbasis.
Dreper kreftceller
Oppglødd av sitt nye funn, forsker Svendsen og Rekdal videre. Og snart gjør de nye forbløffende funn: melkepeptidet viser seg å drepe kreftceller i mus. På bare 20 minutter blir det ytterste laget på kreftceller sprengt i fillebiter.
Måten de gjør det på skaper en betennelsesreaksjon i musenes kropp, og immunforsvaret blir aktivert. Immunforsvaret lærer på denne måten å kjenne igjen kreftceller som fiender, og det bygges opp en immunitet mot akkurat disse cellene. Det gjør det vanskeligere for nye kreftceller å utvikle seg.
Forskerne kommer i kontakt med et større legemiddelfirma som satser økonomisk på deres oppfinnelse. Dessverre for de to professorene får firmaet finansielle problemer og må selge unna. Hele peptideventyret står i fare for å ende. Redningen blir Universitetet i Tromsø, som tar hånd om prosjektet og kjøper tilbake alle patenter for én amerikansk dollar.
Universitetet forplikter seg samtidig til å kommersialisere prosjektet, og aksjeselskapet Lytix Biopharma blir formelt etablert i 2003. I dag har UiT for lengst solgt seg ut, og private aktører har overtatt. I tillegg har Lytix opprettet et eget datterselskap, Amicoat, som skal satse videre på de antibakterielle egenskapene ved melkepeptidet.
Utvikler peptidplaster
I første omgang vil de bruke peptidet i sykehussammenheng. Pasienter som har gjennomgått kirurgiske inngrep eller har åpne sår er utsatte for bakterier. Kroppen vår har et eget forsvar, men bakterier trives godt i våte og fuktige miljø, noe de finner i plaster. Her kan de finne god grobunn og derfor skifter vi plaster ofte. Likevel er det i enkelte situasjoner ikke ønskelig å skifte plaster for ofte, for eksempel ved diabetes- eller liggesår.
– Vi utvikler et plaster som inneholder antibakterielle peptider. De dreper bakterier som forsøker å kolonisere plasteret, slik at såret ikke blir infisert. Våre forsøk, med og uten peptid, viser at såret med peptidplasteret har færre bakterier. Og at det ikke er bakterier i selve plasteret, sier John Sigurd Svendsen.
I motsetning til andre antibakterielle virkemidler i plaster som finnes i dag, for eksempel sølv, vil peptidet ikke være til skade for naturen.
– Sølv er et metall, og det er ikke nedbrytbart. Ved å bruke sølv i plaster vil metallet kunne spre seg til uønskede steder. Peptidene er derimot nedbrytbare.
I tillegg jobber Amicoat videre med utvikle måter å bruke peptidet i selvsterilisering av sykehusutstyr. Ved å feste peptidet på intuberingsutstyr til premature, eller kateterne som plasseres i en vene hos langtidssyke pasienter, håper Amicoat og Svendsen å spare disse sårbare pasientene for infeksjoner.
Kortvarig effekt
Forskere har også gjort flere andre kliniske forsøk med peptidet. Blant annet et forsøk på å fjerne gule stafylokokker fra folk som er bærere av disse. Om lag en tredjedel av oss alle er bærere av gule stafylokokker i nesen. Det innebærer en smitterisiko, både for bæreren og for andre.
Spesielt er gule stafylokokker et problem på sykehus, og de kan være livstruende for nyopererte og kreftpasienter.
– Vi undersøkte om vi kunne fjerne disse fra nesene til bærerne. Klarte vi det, kunne vi kanskje få ned antall infeksjoner. Forsøkene var positive, selv om effekten ikke varte så lenge. Problemet var imidlertid å bevise at det hadde noen økonomisk verdi. For et selskap som skal leve av dette, må det være en viss inntjening for å få det til å bli lønnsomt.
Selv om ikke alle forsøk har vist like lovende resultater, så forskes det videre. Lytix og Amicoat er to eksempler på at forskning på peptider kan være verdifullt. Flere andre forskningsmiljø ved UiT jobber også med dette, blant annet på marine peptider, forteller John Sigurd Svendsen.
Denne artikkelen er fjerde kapittel fra UiTs kunnskapsmagasin Labyrint sin artikkelserie Kampen. Du kan lese hele serien her.
– Dette er en drøm som har blitt til virkelighet. Det nye er at vi får satellittbilder, om ikke daglig, så flere ganger i uka. Det gir oss bedre muligheter til å overvåke vegetasjonen gjennom vekstsesongen, forteller forsker Arnt Kristian Gjertsen ved NIBIO.
Det er ESA, det europeiske romfartsamarbeidet, der også Norge er medlem, som står bak oppskytingen av de nye Sentinel-satellittene.
– Særlig Sentinel-2A og 2B blir av stor betydning for alle som er opptatt av naturressurser på land. Det blir mange gode satellittbilder over Norge. Nå gjelder det å gjøre de nye bildene lett tilgjengelig for nåværende og nye brukere, forteller Gjertsen.
Nye bilder av Norge hver femte dag
De nye Sentinel-satellittene vil gi store forbedringer i kartleggingen og overvåkingen av Norge – både av fastland og kystfarvann.
Arnt Kristian Gjertsen er forsker ved NIBIO og ekspert på satellitmålinger. (Foto: Lars Sandved Dalen)
– Med hyppig dekning flere ganger i uka vil problemet med skyer bli mindre, og sjansen øker for opptak når det er høytrykk og lite skyer, forklarer Gjertsen.
Til sammenligning passerer den amerikanske Landsat 8-satellitten Norge hver 16. dag. Da blir det kun to opptak hver måned og sjansen er større for at været er overskyet.
For Gjertsen og hans kollegaer ved NIBIO vil bildene fra Sentinel-satellittene gi nye muligheter når det gjelder forskning, kartlegging og overvåking av skog og annen vegetasjon.
Sentinel-2A ble skutt opp i juni 2015 og passerer over samme område hver tiende dag. Med oppskytingen av tvillingsatellitten Sentinel-2B i mars i år får forskerne dobbelt så mange bilder og opptak hver femte dag.
En annen fordel med Sentinel-2 er sporbredden, altså bredden på bakken som kommer med på hvert bilde. Sentinel-satellittene har et kamera om bord som dekker en bredde på 290 kilometer på bakken, over halve avstanden mellom Oslo og Bergen, mot 185 kilometer for amerikanske Landsat 8.
– Dette gjør at satellitten dekker et kjempestort område hver gang den passerer over landet. Det er praktisk når målet er å kartlegge og overvåke endringer over hele Norge, forteller Gjertsen.
I løpet av fem dager kan de to satellittene til sammen dekke hele jordas overflate.
– På grunn av den høye dekningsfrekvensen er sjansen for mange gode bilder, uten altfor mye skyer, økt betraktelig. Det blir en helt ny verden for alle som er interessert i satellittbilder av det norske landskapet, forteller Gjertsen.
Sentinel-2 passerer alltid til samme lokale soltid for en gitt breddegrad. Satellitten passerer 60 grader nord cirka klokken 11.20 lokal soltid, det vil si cirka 40 minutter før sola står på sitt høyeste.
– At satellittene passerer på formiddagen, er gunstig med hensyn til skyer som oppstår utover dagen når sola varmer opp jordoverflaten, forklarer satellittforskeren.
Norge ligger langt mot nord, og det er en fordel for dekningsgraden til satellittene. Overlappen mellom naboopptak øker med avstanden fra ekvator, og ved 60 grader nord fører det til at antall opptak i praksis dobles.
– Dermed får vi opptak med to til tre dagers mellomrom. Da øker sjansen for skyfrie opptak, og det øker nytteverdien av bildene fra Sentinel-2-satellittene ytterligere, påpeker Gjertsen.
Når Sentinel-satellittene har samlet inn data sendes de ned til bakkestasjoner i Italia, Spania og Norge. (Foto: ESA)
Til hjelp mot skogbrann
Gjertsen forklarer at opptak med få dagers mellomrom gjør det mulig å oppdage skader og inngrep i skogen på et tidlig stadium, samt å følge med på hvordan plantene på dyrka mark vokser og utvikler seg gjennom sesongen.
Overvåking og kartlegging av skog er et område der satellitter kommer til nytte. Kunnskap om hva slags skog som vokser hvor er viktig, ikke minst når skogbranner skal slukkes.
Ukontrollerte skogbranner utgjør en stor samfunnsrisiko. De frigjør store mengder CO2 og kan være katastrofale for planter, dyr og mennesker. Noen treslag, slik som furu, er svært brennbare om flammene når trekronene med de oljeholdige furunålene. Sammen med informasjon om vindretning, vann, boligområder, hyttefelt og dyrebesetninger, kan kunnskap om skogtype bistå i planleggingen av brannslukkingsarbeidet.
Skog er en milliardindustri i Norge og kunnskap om hva slags skog som vokser hvor, er dessuten viktig for planleggingen av fremtidige hogster og utnyttelsen av skogressursene i bioøkonomien. I dag registreres skog på bakken av egne feltarbeidere i Landsskogtakseringen, fra fly og fra satellitt.
– Ferske satellittbilder vil være et nyttig supplement for skogeiere, skogeierandelslag og skogindustri, samt for forvaltning og forskning, forklarer Gjertsen.
Men hvordan klarer en satellitt, som kretser rundt jordkloden på 100 minutter, å måle hveteåkre og granskoger 786 kilometer unna?
Helt konkret måler satellittene refleksjonen fra vegetasjonen. Et såkalt multi-spektralt instrument i Sentinel-2 satellittene måler sollyset som reflekteres fra naturlige vegetasjonssamfunn i fjellet og langs kysten, fra kornet i bondens åker og fra trærne i skogen. Instrumentet måler lyset i 13 spektrale bånd, fra blått lys til infrarødt lys, som ikke er synlig for øyet.
En stor forbedring sammenlignet med forløpere til Sentinel-2, satellittene Landsat og SPOT, er mange smale bånd i det området som kalles «red edge», området mellom rødt og nærinfrarødt lys.
Gjennom fotosyntesen absorberer grønne planter nesten all energien fra det røde lyset, og plantene reflekterer derfor lite i det røde området, mens de reflekterer svært kraftig i det nær-infrarøde området. Refleksjonen stiger dermed brått fra det røde til det nær-infrarøde området, noe som forklarer begrepet «red edge». Endringer i formen på «red edge» kan fortelle forskerne mye om tilstanden til plantene, for eksempel om plantene er friske eller om de er under stress.
Om refleksjonen fra plantene endrer seg, for eksempel når kornet på åkeren vokser, og biomassen øker, når kornet modnes og går fra grønt til gult, når grantrærnes nåler blir gule og faller av etter angrep fra granbarkbillen eller ved flatehogst og stormskader som skaper lyse åpninger i skogdekket, vil satellittens sensorer fange opp fargeendringen.
Sentinel-2-satellitten har dessuten et «skarpt syn» – det er god oppløsning i bildene. Satellittens instrument kan nemlig gi forskerne beskjed om endringer, for eksempel i en kornåker, på helt ned til 10 x 10 meter.
Bildene kan dermed brukes til å fortelle bonden hvor i åkeren kornet vokser bra og hvor det vokser dårlig. Bedre informasjon til bonden kan gi bedre avlinger på sikt, noe som vil kunne gi økt matproduksjon.
– Slik kunnskap er nyttig både for bønder, skogeiere, forskere og forvaltning. Vi tenker oss tjenester som løpende følger med på og varsler viktige hendelser i landbruket. Slik kan Sentinel-2 bidra til å nå den nasjonale målsettingen om å øke matproduksjonen med 20 prosent innen 2030, påpeker Gjertsen.
Nytt datasenter gjør satellittbilder tilgjengelige
En av utfordringene med bruk av satellittbilder, både innen forskning og forvaltning, er at bildene ikke alltid er lett tilgjengelige. I tillegg er forskerne nødt til å modifisere og behandle satellittdataene på spesielle måter før de kan tas i bruk og komme til nytte for ulike brukere.
Gjennom kartsamarbeidet «Norge digitalt» ble det i 2009 etablert en egen faggruppe for satellitter. Målet med faggruppen er nettopp å legge til rette for økt bruk av satellittbilder for anvendelser i Norge.
– Bruken av satellittbilder avhenger av tilgjengelighet og pris. Det er viktig at satellittbildene er gratis, lett tilgjengelige og enkle å bruke, forklarer Gjertsen, som også er medlem av faggruppen.
Brukere slik som Miljødirektoratet, Norsk institutt for vannforskning (NIVA), Norsk institutt for naturforskning (NINA), og NIBIO har stor nytte av satellittbilder. Det er imidlertid viktig for brukerne at bildene er klare for tolking og analyser, slik at det ikke blir for mye arbeid med å tilrettelegge bildene.
– I stedet for at hver enkelt institusjon skal klargjøre satellittbilder selv, kan dette gjøres felles for alle, noe som vil gjøre det billigere og enklere å ta i bruk de nye satellittbildene, sier Gjertsen avslutningsvis.
Forskere fra USA har laget kunstige eggstokker med en 3D-printer.
Eggstokkene har de senere operert inn i sterile mus som hadde fått fjernet sine eggstokker. Etter operasjonen fikk musene en normal hormonbalanse, ble drektige og fødte unger.
Det er første gang forskere har klart å gjenskape fruktbarheten i et forsøksdyr ved hjelp av en såkalt bioprotese – en protese produsert av et biologisk materiale.
Ifølge forskerne er 3D-printede eggstokker fremtiden innenfor organtransplantasjon til kvinner med kreft.
– Forskningen vår viser at disse bioprostetiske eggstokkene fungerer. Å erstatte transplantasjoner fra døde mennesker med bioproteser er den hellige gral innen regenerativ medisin, forteller Teresa K. Woodruff, som leder Women’s Health Research Institute i Feinberg, Chicago, i en pressemelding.
Den nye studien er publisert i tidsskriftet Nature Communications.
Her ser vi den kunstige eggstokken som forskerne har funnet frem til. (Foto: Northwestern University)
Skapte kunstige eggstokker med 3D-printer
De nye eggstokkene består av 3D-printede mikrostillas av gele – med en masse huller i.
De kunstige eggstokkene er designet slik at de kan holde fast på follikler, som en den typen celler som omringer kvinnens egg i eggstokkene.
Folliklene hjelper også eggcellene med å modnes, og de produserer østrogen, som setter i gang eggløsning.
I den nye studien printet forskerne først eggstokkene med en 3D-printer og satte senere fast follikler i dem, før de til slutt opererte dem inn i sterile mus.
Folliklene fikk forskerne fra de eggstokkene som de allerede hadde fjernet fra musene.
Inne i musene dannet de nye eggstokkene blodkar mellom cellene, noe som er tegn på sunt vev, og folliklene begynte å produsere østrogen, som de også gjør i vanlige eggstokker.
Det innebar at noen av eggene ble modnet, og etter en tid fikk musene også eggløsning, ble drektige og fødte sunne og friske unger.
Et mikroskopisk foto av et umodent museegg som er omgitt av follikler etter å ha vært innsatt i den kunstige eggstokken i seks dager. (Foto: Northwestern University)
Formålet med den nye oppfinnelsen er ifølge forskerne å hjelpe kvinner som på grunn av kreftbehandling har mistet evnen til å få barn.
Kreftbehandlinger kan gi skader på eggstokkene, noe som gjør at kvinnene ikke kan bli gravide.
Hvis kreftbehandlingen skjer tidlig i livet, har jentene også ofte behov for hormonbehandling for å komme i puberteten siden folliklene kan være satt ut av spill og ikke lenger produserer østrogen.
Derfor håper forskerne på å kunne skape en langvarig løsning. De vil ta ut follikler før kreftbehandlingen og bruke dem til å skape en kunstig eggstokk som de kan transplantere inn senere.
– Formålet er å gjenskape normal eggstokkfunksjon. Vi vil hjelpe kvinner i alle stadier av livet fra pubertet gjennom voksenlivet til overgangsalderen, sier en annen av forskerne bak den nye studien, postdoktor Monica Laronda.
Innledningsvis håper forskerne å kunne gjenskape normal hormonfunksjon, men på sikt er målet å lage fullt funksjonelle eggstokker som kan vare hele livet.
Det nye forskningsresultatet er et viktig framskritt, mener Claus Yding Andersen, som er professor ved reproduksjonsbiologisk laboratorium ved Rigshospitalet i Danmark. Han forsker også på å gjøre kvinner fruktbare.
Andersen har lest den nye studien og synes den er veldig interessant.
Men det vil ta lang tid før vi kan se lignende eggstokker til kvinner, påpeker han.
For det første er stor forskjell på kvinner og mus, og follikler fra mus gror mye bedre utenfor kroppen. For det andre kan det være kreftceller i de folliklene som opereres ut.
– Det vil ta minst ti år før vi kan få til det samme for mennesker, sier Andersen.
Den 17. november 2015 fortalte skuespilleren Charlie Sheen publikumet på amerikansk frokost-TV at han var hiv-positiv. Det hadde han vært helt siden 2011, ifølge skuespilleren.
– Det er tre vanskelige bokstaver å ta til seg. Det er et vendepunkt i ens liv, sa Sheen på det direktesendte TV-intervjuet, som du kan se på NBC-programmet Today Shows egne nettsider.
Nyheten påvirket ikke bare Sheens tidligere kjærester og sexpartnere. Nyheten gikk over alle verdens medier, og førte til en strøm av oppmerksomhet rundt hiv og aids. Det viser en ny studie fra San Diego State University.
Millioner av søk og flere tusen hiv-tester
Like etter at Sheens diagnose ble kjent, ble det gjort millioner flere søk om hiv-prevensjon og tester enn det som er vanlig. På samme tid ble det solgt dobbelt så mange av en hiv-test som er tilgjengelig på amerikanske apoteker.
Dette skjedde på tross av at hverken Sheen, programlederen på The Today Show eller andre eksperter hadde oppfordret publikum til å teste seg. Effekten varte i tre uker etter intervjuet.
Kjent kjendiseffekt
Det er ikke noe nytt i at kjendisers historier om egen helse påvirker vanlige mennesker.
Da popstjerna Kylie Minogue fortalte om sin brystkreft i 2005, gikk australske kvinner mann av huse for å teste seg. Legene ble også mer tilbøyelige til å sende pasientene videre til mammografi eller ultralyd. Det er ikke bare positivt.
– Kjendiser sier ofte også at grunnen til at de står frem med en lidelse er for å hjelpe andre og for å øke oppmerksomheten rundt lidelsen. Problemet er bare at en fri presse ikke er særlig ansvarlige i en slik situasjon og de kan skape hysteri, sa professor Margaret Kelaher ved universitetet i Melbournes institutt for folkehelse, til forskning.no i 2008.
Hun var forskeren bak en studie som viste at antallet brystkreftundersøkelser av australske kvinner i lavrisikogruppen mellom 25 og 44 år, økte med 30 prosent etter at Kylie Minogue fortalte verden om sin egen brystkreft.
Påvirker oss også hjemme i Norge
Det er ikke bare amerikanere og australiere som lar seg påvirke. I 2013 skrev skuespilleren Angelina Jolie et innlegg i New York Times. Der fortalte hun om hvordan hun hadde fjernet begge brystene, etter en test viste at hun var bærer av et gen som ga høy risiko for brystkreft og kreft i eggstokkene.
I månedene etter nyheten kom ut, økte henvisningene til gentester for med 70 prosent ved Oslo universitetssykehus.
– Angelina Jolie har gjort mange kvinner en stor tjeneste ved å skape oppmerksomhet rundt arvelig risiko for brystkreft og eggstokk-kreft. Om ikke de selv har blitt dette bevisst, har mange fastleger fått en påminnelse om at de kan henvise pasienter til gentesting, sa Lovise Mæhle, overlege ved seksjon for arvelig kreft ved Radiumhospitalet, til forskning.no i 2014.
Sheen hadde åtte ganger større effekt enn Verdens aidsdag
Charlie Sheens intervju på amerikansk frokost-TV hadde uansett større påvirkning på publikum enn noen andre tilsvarende helsekampanjer, ifølge forskerne.
– Når du sammenligner Sheens avsløring med tradisjonelle holdningskampanjer, er «Sheen-effekten» forbausende, sier Benjamin Althouse fra University of Washington i en pressemelding. Han var en av forskerne bak studien.
Sheens avsløring hadde åtte ganger større effekt enn Verdens aidsdag, ifølge de amerikanske forskerne. Siden 1988 har Verdens aidsdag blitt markert den 1. desember, med mål om å rette oppmerksomhet mot hiv og Aids og følgene disse sykdommene har for de som blir smittet.
