Idé- og sosialhistoriker Ville Valtteri Vuolanto har fått tilgang på et materiale på rundt 7500 dokumenter fra det gamle romerske Egypt. Tekstene er skrevet på papyrus og består av både litteratur, personlige brev og administrative dokumenter.

Barndom har aldri tidligere blitt utforsket så systematisk i denne type materiale.

Dokumentene stammer fra byen Oxyrhynchos, som i de første fem hundre årene etter Kristus var en stor by med over 25 000 innbyggere. Byen hadde Egypts viktigste veveindustri og huset den romerske administrasjonen i området.

Forskere har mye dokumentasjon fra dette stedet fordi arkeologer for hundre år siden fant tusenvis av papyrer på det som hadde vært en søppelfylling.

Bare for frie borgere

Bare gutter født av frie borgere ble registrert i ungdomsorganisasjonen, som ble kalt gymnasium. De var barn av både lokale egyptere og grekere, og romere.

- Familiene måtte være velholdne nok, og ha en inntekt som plasserte dem i en såkalt 12 drachmer-skatteklasse. Det er usikkert hvor stor andel av befolkningen det kan ha dreid seg om, sannsynligvis et sted mellom 10 og 25 prosent, forteller Vuolanto.

Jenter ble ikke registrert som medlemmer, men er ofte nevnt som søsken til gutter i de administrative dokumentene. Det kan ha handlet om familiens status eller skatteklasse. Både jenter og kvinner kunne ha eiendom, men de måtte ha en mannlig verge.

Gutter gikk i læra

For gutter av borgerstanden fra velstående familier startet overgangen til voksenlivet med innrulleringen i gymnasium.

Andre gutter begynte å jobbe og hadde gjerne yrkesopplæring i to til fire år. Forskerne har funnet rundt 20 lærlingekontrakter, de fleste av dem til veveindustrien i Oxyrhynchos. Du ble regnet som helt voksen når du giftet deg tidlig i 20-årene.

Jenter ble i hovedsak holdt hjemme og lærte seg det de trengte der. De giftet seg ofte sent i tenårene – litt tidligere enn guttene.

– Vi har bare funnet én kontrakt der lærlingen er en jente. Men situasjonen hennes var nok spesiell – hun var både foreldreløs og hadde gjeld å betale.

To år gamle barn solgt som slaver

Slavegutter kunne også være lærlinger, og kontraktene deres var de samme som for barn av frie borgere. Slaver bodde da enten hos sine eiere eller hos sin mester, mens borgerbarna kunne bo hos foreldrene.

Men livet var likevel annerledes for slavebarn. Vuolanto forteller at de har funnet dokumentasjon på at barn ned i to års alder ble solgt og skilt fra foreldrene sine.

I et brev oppfordrer en mann broren sin til å selge de små slavebarna, og noe vin. Mens nevøene skal skjemmes bort. Mannen skriver «…jeg sender deg noen melonfrø og to bunter gammelt tøy, som du kan dele med dine barn».

Vet lite om de mindre barna

Forskerne vet foreløpig lite om barns liv før de dukker opp i offisielle dokumenter, og det gjør de ofte ikke før tidlig i tenårene. Men de tror at barn begynte med lett arbeid i 7 til 9-årsalderen. Som gjetere, eller med å samle tørr dyremøkk til å fyre med.

–Det var nok blant annet en del barn som ikke levde sammen med sine biologiske foreldre fordi dødeligheten var høy, sier Vuolanto.

– Det er som å sette sammen et puslespill. Gjennom å se på papyruser, potteskår med skrift på, leker og andre gjenstander forsøker vi å danne oss et bilde av hvordan barn levde i romersk Egypt, forklarer han.

Foran deg står en tallerken med frityrstekte gresshopper og tallerken med spagetti og kjøttsaus. I Europa vil nok de fleste velge spagettiretten, men det er slett ikke sikkert at det samme ville skje i Øst-Asia.

Men hva er det som bestemmer hva slags mat vi liker?

Kultur er viktigst

Det er kulturen som er viktigst for smaken vår, forteller smaksforsker John Prescott.

Han forsker på smak og lukt ved TasteMatters Research and Consulting i Australia og har skrevet boken Why we like the foods we do. Prescott nevner kaffe som et eksempel.

– Japanere spiser mye grønnsaker og fisk. De liker storfekjøtt, men det er ikke vanlig i deres kultur, så de foretrekker oftest andre ting, sier han.

Fra før du blir født

Ifølge Prescott blir smaken vår preget av hva mor spiste under graviditeten. Og det henger igjen sammen med kulturbakgrunn.

Allerede før vi er født, presenteres vi for smaker gjennom mors mat, og de i høyeste grad er kulturbestemt, sier Prescott.

Likevel endrer smaksløkene seg gjennom hele livet. Når et barn er 2–3 år, avviser det gjerne ny mat, mens et barn i ti-tolvårsalderen blir sterkt matpåvirket av venner og familie.

– Vennene har en stor innflytelse på hva du spiser. De motiverer deg til å prøve nye ting. Hvis de spiser det, så virker det greit for deg. Generelt motiveres vi til å smake ny mat hvis maten forbindes med noe morsomt eller hyggelig, sier han.

Smak i relasjoner

Ole G. Mouritsen, som er professor ved Syddansk Unversitet, legger til at samme matvare kan oppleves helt forskjellig, alt etter hvilken situasjon du spiser i.

– Smak oppstår i relasjoner mellom mennesker. En sitron smaker alltid det samme, men vi forholder oss forskjellig til smaken avhengig av hvem vi spiser sammen med.

– Dette kjenner vi fra utenlandsturer. Vi smaker på en matvare vi liker kjempegodt og kjøper den med hjem. Men vel hjemme synes vi den smaker annerledes, sier Mouritsen, som også leder senteret SmagForLivet.

Han har blant annet skrevet en bok om den femte smaken, umami.

Vi smaker nye ting når vi er sultne

Men selv om vi befinner oss i godt selskap med venner eller familie, så er det mat vi må smake på flere ganger før vi liker den. John Prescott nevner kaffe som et eksempel.

– Den første koppen med kaffe smaker rart og bittert. Men fordi mange omkring deg drikker kaffe, gir du gjerne drikken en sjanse. Slik får du en langsom  tilvenning.

Hvis du gjerne vil lære deg å like nye smaker, foreslår John Prescott at du gjør det når du er sulten.

– Vi utvikler smaken vår best når vi er sultne. Vi kan spise den underligste mat hvis vi er sultne nok, sier han.

Alle liker smaken av søtt

Det er stor forskjell på hva folk rundt om i verden liker av mat, men noe er felles.

– Overalt synes mennesker at mat som smaker søtt, smaker godt. Det er omvendt med mat med bitter smak, sier Prescott.

Alle kan smake salt, surt, søt, bittert og umami, men vi er ikke skrudd sammen likt genetisk, så opplevelsen av smakene ikke er den samme.

– Folk har ulikt antall smaksreseptorer, som avgjør om smakene har svakere eller kraftigere intensitet. Noen er supersmakere, og reagerer sterkt på salt og bitter mat. Andre er smaksblinde, og kjenner ikke enkelte smaker, forklarer Mouritsen

Det er et stort problem å ha en svekket smakssans, noe som for eksempel gjelder syke eller gamle.

– De får ikke stimulert appetitten, fordi maten smaker mindre. Det er ikke det samme som at de ikke liker maten, men de spiser mindre, og det kan føre til underernæring.

Noen ting tolererer vi ikke

De fleste har noen typer mat eller smaker de absolutt ikke liker. Det kan komme av at man har blitt syk etter å ha spist denne maten. 

- Du vet godt at det ikke var bananen du spiste som gjorde deg syk, men allikevel kan du bare ikke klare smaken, sier Prescott.

Vi liker heller ikke mat som vi opplever som ekkel. Vemmelse gjør at vi ikke spiser mat som er fordervet og som kan gjøre oss syke.

– Vemmelse er en grunnleggende følelse, akkurat som sinne eller glede. Det er en mekanisme som gjør at vi unngår å bli syke, sier Prescott. 

Men det som er ekkelt for noen, kan smake godt for andre. Og det er mulig å komme seg over sin egen vemmelse. 

- Det er jo mange som liker mugg på ost, sier Prescott. 

– Trusselen om terror vil bare øke i framtida, sier professor Magnus Langseth ved Institutt for konstruksjonsteknikk ved NTNU.

Likevel merker Langseth at interessen for terrorsikring har vært fallende blant utbyggere, flere politikere og andre involverte siden de første månedene etter norgeshistoriens største terrorangrep i 2011.

Terrorsikring av bygninger kommer i mange tilfeller mer som en ettertanke enn som en sentral del av planlegging og bygging, mener Langseth. Ofte blir det et kostnadsspørsmål.

– Med terrortruslene i sommer fikk vi en påminnelse om at terrorsikring fremdeles er aktuelt, og sannsynligvis vil forbli det, sier han.

Krav om sikring

Langseth leder Simlab (Structural Impact Laboratory) ved NTNU, som, sammen med Forsvarsbygg, er et av de få miljøene i Norge som jobber med og har kunnskap om terrorsikring av konstruksjoner. Han ønsker å styrke kunnskapen på dette området.

Simlab jobber med sikkerhet i konstruksjoner som blir utsatt for ekstreme belastninger, det vil blant annet si bombeangrep.

Det finnes formelle krav til terrorsikring i Norge. Det betyr at et stort antall bygninger og konstruksjoner skal sikres, ifølge lovverket. Arbeidet er underlagt Nasjonal sikkerhetsmyndighet.

– Alle departementer har fått krav om at de skal oppgi til Nasjonal sikkerhetsmyndighet hvorvidt de har skjermverdige objekter, sier Langseth.

Når sikring skal planlegges og utføres, er det to hovedpunkter som spiller inn. Det ene er risikoen for angrep. Det andre er konsekvensene av et eventuelt angrep.

– Likevel mangler det kunnskap når det gjelder å se på konsekvensene, sier Langseth.

Risiko- og sårbarhetsanalyse skal blant annet gjennomføres av kommunene for å analysere situasjonen der. Risiko defineres som fare for tap av viktige verdier som følge av en uønsket hendelse.

– Men det holder ikke bare å se på hvilke mål som er mest i fare for å bli rammet når du prioriterer sikringstiltak. Du må se på konsekvensene også.

Simulering av en eksplosjon. Glassplintene kan forårsake stor skade. (Simlab, NTNU)

Støtte fra sikkerhetsekspert

Langseth får støtte fra sikkerhetsekspert Dagfinn Buset i rådgivningsfirmaet BDO Norge. Buset var inntil nylig fagdirektør i Nasjonal sikkerhetsmyndighet.

– I tiden etter 22. juli 2011 var det stor interesse for sikkerhetsspørsmål, men etter som tiden går, vender ting tilbake til det normale. Derfor var terrortrusselen i sommer en vekker. Interessen øker når vi får en reell trussel vi må forholde oss til, mener Buset.

Han understreker at du må vite hva du holder på med når det gjelder sikring av bygninger, konstruksjoner og infrastruktur. Dermed blir forskning på tiltak, sårbarhet og risiko viktig.

– Det finnes mange mottiltak som ikke virker, påpeker Buset.

– Etter min mening er det viktig å ta inn over seg muligheten og konsekvensene av at sjeldne hendelser, som terror, kan inntreffe.

Han mener sikkerhet og sikring må prioriteres når bygninger, konstruksjoner og andre sårbare byggeprosjekter skal planlegges.

– Det er ikke sikkert arkitektens designønsker stemmer overens med kravet om sikring, sier Langseth.

Da reguleringen av regjeringskvartalet skulle ut på anbud, meldte åtte firmaer seg interessert. Men sikkerhet ble fjernet som en del av grunnlaget for å få tilslaget, og overført til Forsvarsbygg.

– Det er umulig å sikre seg mot alt. Det er åpenbart at vi må sikre det nye regjeringsbygget. Dersom et bombeangrep tar ut statsministeren og hele regjeringen, er det et hardt slag mot et land. Men det er ikke like enkelt å sikre en rockekonsert midt i byen. Vi kan ta forholdsregler, men vi kan aldri sikre oss helt, sier Langseth.

Kuler og bomber

Folkene hos Simlab ser på ulike typer belastninger, fra kuler til bomber. I kjelleren på Gløshaugen i Trondheim har de et laboratorium med avansert utstyr for å måle ulike belastninger. Det er et omfattende og komplisert arbeid.

Når en kule treffer en glassrute, er det for eksempel sjelden kulen i seg selv som skader eller dreper den som befinner seg på innsida. Det er glassplintene som forårsaker den største skaden.

En bombe som rammer en bygning vil gjøre ulik skade, ikke bare etter hvor sterk bomben er, men også etter avstand, plassering, type bombe, hvilke materialer som er brukt i bygningen og hvordan bygningen selv er utformet.

Når en kule treffer en glassrute, er det sjelden kulen i seg selv som skader eller dreper den som befinner seg på innsida. Det er glassplintene som forårsaker den største skaden. (Simlab, NTNU)

– Det er sannsynlig at et slikt tilbud kan skape økt press mot unge kvinner fra arbeidsgiver eller andre om å utsette graviditet. I tillegg er det uheldig å utvide det kommersielle markedet for menneskelig reproduksjon, står det i Bioteknologirådets vurdering.

Regjeringen har bedt Bioteknologirådet om å gjennomgå og vurdere bioteknologiloven, og fram til neste sommer vil Bioteknologirådet gå igjennom lovverket.

Frykter utsetting av graviditet

Ni av rådets 15 medlemmer ønsker å videreføre dagens lovgiving om assistert befruktning. Rådet frykter at unge kvinner vil ønske å fryse ned sine egg og utsette graviditet på grunn av såkalte ikke-medisinske årsaker: Lenger utdanning, større karrierepress, fordi de ikke har en partner eller fordi «tiden ikke er inne».

De seks medlemmene som stemte imot, mener at lagring på ikke-medisinsk grunnlag bør tillates for alle kvinner som en brukerfinansiert tjeneste, slik som allerede gjøres i USA og en rekke europeiske land. Da betaler kvinnen hele eller deler av kostnaden ved å fryse ned eggene.

Lagring av ubefruktede egg og eggstokkvev kan forlenge den reproduktive alderen med opptil flere tiår.

Endret to ganger

Tilbudet om assistert befruktning skal i utgangspunktet kun gis til par som har medisinsk behov for slik behandling, men loven har blitt endret to ganger siden den kom i 2003.

I 2009 fikk lesbiske par tilgang til assistert befruktning i forbindelse med innføringen av felles ekteskapslov.

I 2013 fikk par hvor en av partene er smitteførende med hiv eller en annen kronisk seksuell overførbar infeksjon, tilgang til assistert befruktning, selv om paret ikke er medisinsk ufruktbare. Formålet med denne lovendringen var å hindre smitteoverføring. 

Når jeg forteller folk at jeg forsker på akademiske vandrehistorier, får jeg ofte et forbauset blikk tilbake. Det er ikke det minste rart, for det ligger et paradoks i dette uttrykket. Vandrehistorier kjennetegnes ikke bare ved at de har et anstrengt forhold til virkeligheten; de er også strippet for informasjon om kilder som kan bekrefte eller avkrefte om det i det hele tatt finnes snev av sannhet i dem.

Det vitenskapelige sannhetskriteriet og strenge krav til dokumentasjon og etterprøvbarhet burde bety at akademiske publikasjoner er det siste stedet man forventer å treffe på en vandrehistorie. Likevel finnes det svært mange akademiske vandrehistorier, og forklaringen ligger i at det også i akademia kan være stor forskjell på liv og lære.

En viktig drivkraft bak akademiske rykter og vandrehistorier er at akademikere tar snarveier når de håndterer kildene sine, enten fordi de har dårlig tid, eller fordi de mangler kunnskap om grunnleggende normer for håndtering av kunnskap.

Primitive former for plagiat

Det finnes en rik flora av ulike typer akademiske snarveier, men gjennom media hører vi i all hovedsak om én enkelt, og ekstrem variant: Tilfeller hvor både kildehenvisninger og anførselstegn som skulle vært der, er helt fraværende. I forskningsetiske retningslinjer er det vanlig å omtale dette som «den groveste» typen plagiat.

Det er naturligvis alvorlig at enkeltmennesker skaffer seg ufortjente karakterer, vitnemål og publikasjonspoeng på denne måten, uansett om det skyldes bevisst juks eller dyp dumskap.

Utover dette er imidlertid skadevirkningene av denne primitive formen for plagiat begrenset, og den kan aldri utgjøre noen alvorlig trussel mot kunnskapsbygging og vitenskapelig fremskritt. Årsaken er enkel: Hvis slike akademiske bidrag leses av mange, vil de bli avslørt. Og hvis de ikke blir lest, gjør de heller ingen skade.

Den akademiske hviskeleken

Hvis vi er opptatt av kvalitetssikring av kunnskap er det god grunn til å rette oppmerksomheten mot andre og langt mer utbredte typer tvilsom akademisk kildebruk. Mange av de vanligste formene dreier seg om ulike varianter av en unnlatelsessynd: brudd på prinsippet om å tilstrebe bruk av primærkilder eller førstehåndsbeskrivelser.

De uheldige konsekvensene av dette kan vi observere når vi forfølger kildehenvisninger, og finner en lang kjede av sekundærkilder hvor budskapet endres bitte litt for hvert ledd. Slike kjeder er en akademisk variant av hviskeleken, og dette kan få store følger for sluttresultatet.

Tall for antall gatebarn i Brasil har for eksempel blåst seg opp i endeløse spiraler av sekundærkilder, og det mest spektakulære utslaget, 30 millioner, finner man i en UNICEF-publikasjon fra 1984. Problemet med dette tallet er at det fantes bare 29,6 millioner barn og unge (mellom 5 og 19 år) i urbane strøk av Brasil på det tidspunktet. Syv millioner brasilianske gatebarn er et langt mer allment kjent anslag, men det er fortsatt et godt stykke ned til de 39,000 barna som forskeren Tobias Hecht kom fram til etter å ha gått gjennom det som fantes av primærkilder på temaet.

Katta i sekken

De fleste akademikere er nok klar over prinsippet om å tilstrebe bruk av primærkilder, men mange er nok for travle eller for late til å etterleve det. Og dessverre finnes det flere metoder man kan bruke for å kamuflere at man ikke har oppsøkt primærkilder.

Den groveste av dem er en form for mikro-plagiat, og som kan ha særdeles alvorlige konsekvenser for kunnskapsbygging. Hvis en forsker unnlater å oppsøke en primærkilde, men plagierer kildehenvisningen til den fra en sekundærkilde, vil han henvise direkte til en kilde som han selv ikke har lest. Det å si at man har oppsøkt en kilde som ikke er oppsøkt, er naturligvis en løgn, men i de aller fleste tilfeller slipper forskeren unna med det.

Hvis sekundærkilden har gjengitt primærkilden på en korrekt måte får det ingen uheldige konsekvenser for kunnskapen han formidler, og det er tilnærmet umulig å bevise at han ikke bare har unnlatt å oppsøke primærkilden, men også begått et stygt tilfelle av plagiat.

Det alvorlige ved denne type kildemisbruk ligger i at plagiat av påstander og kildehenvisninger vil få en og samme observasjon, tolkning eller feiltolkning til å fremstå som to eller flere uavhengige, og dermed gjensidig bekreftende versjoner. Når en forsker tar denne typen akademisk snarvei, stoler han bokstavelig talt blindt på kilden han plagierer kildehenvisningen fra. I slike tilfeller risikerer han å få katta i sekken.

Når vi ser at flere forfattere, tilsynelatende helt uavhengig av hverandre, gjengir eller tolker en og samme kilde på nøyaktig samme feilaktige måte, har vi god grunn til å anta at dette dreier seg om plagiering av kildehenvisninger. Den digitale revolusjonen har gjort det mulig å studere utbredelsen av dette fenomenet, og konklusjonene er nedslående for de som måtte mene at det er viktig å opprettholde et skille mellom rykter og kunnskap.

Denne typen plagiat ligger langt utenfor rekkevidden til de mest sofistikerte plagiatkontrollprogrammer, og når de ikke avsløres ligger alt til rette for at feil kan forvandles til fakta. Dette er en av de grunnleggende mekanismene for hvordan akademiske vandrehistorier dannes og vokser seg sterke nok til å leve et langt liv gjennom akademiske publikasjoner.

Mangelfull opplæring

Noe av årsaken til at akademiske vandrehistorier kan blomstre et sted hvor de per definisjon skulle ha de mest karrige kår, er nok mangel på kunnskap om grunnleggende prinsipper for håndtering av kilder og kunnskap.

Alle utdanningsinstitusjoner har en eller annen form for undervisning i akademisk kildebruk, men omfang og kvalitet er nok varierende. Ofte dyttes ansvaret over på nettsider utformet av folk med massevis av kunnskap om formalia og formater, men med begrenset erfaring fra forskning, fagfelleoppdrag eller direkte veiledning på skriftlige akademiske arbeider.

Resultatet blir ofte kjedelige serier av tekniske oppskrifter og lange beretninger om tegnsetting og trivialiteter. Formalitetene overskygger ofte de virkelige store spørsmålene, for eksempel hvorfor det er et grunnleggende akademisk prinsipp at vi skal tilstrebe bruk av primærkilder eller førstehåndsbeskrivelser. Eller hvorfor plagiering av én enkelt kildehenvisning kan ha langt mer alvorlige konsekvenser enn det å kopiere store mengder tekst uten kildeangivelse og anførselstegn.

Hastverk

Hastverk og publiseringspress er også faktorer som bidrar til at akademiske vandrehistorier og annet tullball får lov til å florere som kunnskap eller vitenskapelige sannheter.

Det tar tid å sjekke og dobbeltsjekke sine egne kilder, og mange akademikere trøster seg selv med en antagelse som i de aller fleste tilfeller er helt riktig: Leserne er akkurat like travle og har heller ikke tid til å oppsøke kilder og dermed oppdage hvordan et budskap er blitt forvrengt eller feiltolket, eller hvordan en påstand som fremmes er sluttresultatet av hviskeleken; det siste og dermed svakeste leddet i lang kjede av sekundærkilder.

Nye typer fusk og fanteri

Den digitale revolusjonen har dessuten lagt forholdene til rette for nye typer fanteri som har bidratt til å redusere respekten for kildehenvisninger som verktøy for dokumentasjon, kvalitetssikring eller som inngangsportal til ny kunnskap.

Impaktfaktor og h-indeks er tall som beregnes ut fra hvor ofte akademiske publikasjoner siteres, og brukes som et mål for hvor stor innflytelse et tidsskrift eller en forfatter har.

Dette kan være nyttige verktøy hvis de blir brukt med måte og fornuft innad på ulike fagfelt, men denne fornuften er nok dessverre helt eller delvis fraværende i store deler av akademia.

Når naive tellekantfanatikere får lov til å sette sitt preg på et forskningsmiljø skapes det ikke bare ideelle forhold for forskere som finner det meningsfullt å bruke sin kreativitet til å komme fram til stadig nye måter å finne opp kruttet på. I slike miljøer kan man også snuble over en akademisk form for organisert prostitusjon: siteringsklubber hvor medlemmene systematisk henviser til hverandres publikasjoner, ene og alene for å pumpe opp hverandres h-indekser og dermed muligheter til økt prestisje, forfremmelse eller lønnsøkning.

Et ekstra problem i forbindelse med dette er at det finnes redaktører som bedriver en variant av denne typen misbruk av siteringer. De legger press på håpefulle forfattere til å legge inn meningsløse kildehenvisninger til artikler i sitt eget tidsskrift for gjennom dette å øke impaktfaktoren.

Problemet med siteringsklubber og tidsskrifters selvsitering fikk en ny og skremmende dimensjon i 2012 da tre vitenskapelige tidsskrifter ble avslørt for overdrevne og systematiske henvisninger til hverandre: et siteringskartell på tidsskriftsnivå. I år har 15 nye tidsskrifter - mange av dem publisert av de mest anerkjente vitenskapelige forlag – blitt avslørt for samme type sofistikert og høyt organisert manipulering av siteringer.

I løpet av sommeren har vi også fått et spektakulært eksempel på at også en annen og viktig skanse for akademisk kvalitetskontroll er truet. Journal of Vibration and Control, et prestisjetungt tidsskrift innen teknologi, har nylig trukket tilbake 60 artikler fordi det ble avdekket at de hadde blitt anbefalt for publisering gjennom en organisert ring av fagfeller, mange med fiktive navn, titler og epostadresser.

Den digitale revolusjonens paradoks

Det ligger et paradoks i at det kan være meningsfullt å snakke om akademisk forfall i en tid da vi aldri har hatt bedre verktøy for å kvalitetssikre vår egen og hverandres forskning og kildebruk.

Kilder det tok meg uker å oppsøke for 25 år siden, kan jeg nå få opp på skjermen i løpet av sekunder. Digitale databaser, kombinert med programvare for automatisk nedlastning av store mengder litteratur og kildemateriell parallelt, har gjort det uhyre mye enklere å oppsøke kilder for å sjekke samsvar, pålitelighet, eller kanskje for å se om det er mer å lære fra en bestemt kilde.

Om ikke forfatterne selv bruker anledningen til å kvalitetssikre publikasjonene sine ved hjelp av disse verktøyene, så kan fagfeller og redaksjonene gjøre det. Men selv om det er fort gjort, ser vi at svært mange holder så stor fart at de likevel ikke gjør det.

Problemet er ikke bare at potensialet for kvalitetskontroll som ligger i disse vidunderlige nye digitale verktøyene ikke blir benyttet. De samme verktøyene kan også anvendes til et helt motsatt formål: Masseproduksjon av publikasjoner basert på kjappe søk og overfladisk lesing av titler og sammendrag, strippet for alt som heter kontekst eller kritisk refleksjon, men med en lang og imponerende litteraturliste bestående av tilsynelatende relevante titler.

Det største problemet med denne typen publikasjoner er ikke tiden vi kaster bort ved å lese dem. De bidrar også til å undergrave respekten for kildehenvisningen som et grunnleggende verktøy for dokumentasjon, etterprøvbarhet og veiviser til verdifull kunnskap. Når slike publikasjoner blir mange blir det dessuten tilsvarende vanskelig å finne fram til gode og grundige akademiske bidrag som det virkelig er verdt å lese, og som det kanskje også kan være meningsfullt å sitere som nok en verdifull byggekloss i vår felles streben etter å forstå verden omkring oss.

Referanser:

Rekdal, Ole Bjørn. (2014). Academic urban legends. Social Studies of Science, 44(4), 638–654.

Rekdal, Ole Bjørn. (2014). Academic citation practice: A sinking sheep? portal. Libraries and the Academy, 14(4), 567-585.

Rekdal, Ole Bjørn. (2014). Monuments to academic carelessness: The self-fulfilling prophecy of Katherine Frost Bruner. Science, Technology & Human Values, 39(5), 744-758.