Stadig flere stumper røyken allerede i 25–30-årsalderen.

– Røykekarrieren ser ut til å være kortere enn før. Mye tyder på at røyking har blitt mer knyttet til en livsfase heller enn at det er en vane for livet, sier forsker Ingeborg Lund ved Statens institutt for rusmiddelforskning (Sirus).

Sammen med forskningsleder Karl Erik Lund har hun studert både hvordan røykevaner utvikler seg gjennom livet, og hvordan utviklingen i Norge har vært over en periode på over 100 år.

Forskerne har data fra ulike generasjoner som er født mellom 1890 og 1994.

Positivt for helsa

For menn har den typiske utviklingen vært at andelen røykere gradvis har økt fra de yngste aldersgruppene og opp til 30-årsalderen. I de tidligste generasjonene i forskernes datamateriale begynte andelen røykere å gå ned da mennene var i 60-årsalderen.

Blant mennene som er født etter 1950, går imidlertid andelen røykere ned allerede når de er i 30-åra.

– Det er en klar sammenheng mellom røykingens varighet og de fleste røykerelaterte sykdommer. Derfor er det svært positivt at flere nå slutter tidlig, sier Ingeborg Lund.

Hun trekker fram en studie av engelske kvinner publisert i The Lancet. Studien viser at de som slutter å røyke før de fyller 40, vil unngå mer enn 90 prosent av risikoen for å dø av røyking. De som slutter før de er 30 år, unngår hele 97 prosent av den.

– Funnet vårt kan kanskje også være nyttig i tobakksforebyggende arbeid. Når vi vet at det er vanlig å tenke på å slutte i 25–30-årsalderen, kan det være effektivt å sette inn målrettede tiltak allerede da, sier Ingeborg Lund.

Bekrefter kreftsammenheng

Forskerne har også sett på sammenhengen mellom røyking og lungekreft. De kan bekrefte at det er en parallell utvikling – etter hvert som røyketallene har gått ned, har også forekomsten av lungekreft gått ned.

Røykingen blant menn var på topp rundt 1970, mens kvinnene nådde toppen omkring 20 år senere. Rundt år 2000 var forekomsten av lungekreft på sitt høyeste blant menn. Nå tror forskerne vi snart vil se det samme blant kvinner.

Toppen snart nådd for kvinner

– Fortsatt får stadig flere kvinner lungekreft. Men hvis vi tar utgangspunkt i en forsinkelse på rundt 20 år sammenlignet med menn, er det sannsynlig at toppen snart vil være nådd, sier Ingeborg Lund.

Da lungekreft var på topp blant menn, ble rundt fire av ti rammet. Ifølge forskeren vil andelen kvinner som rammes av lungekreft, sannsynligvis aldri bli like stor.

– Årsaken er at utbredelsen av røyking aldri nådde samme omfang hos kvinner som hos menn, forklarer hun.

Referanse:

Lund & Lund: Lifetime smoking habits among Norwegian men and women born between 1890 and 1994: a cohort analysis using cross-sectional data, BMJ Open 2014, Volume 4, Issue 10, doi:10.1136/bmjopen-2014-005539.

Av Paal Krokene, Skog og landskap

Heggspinnmøll er en bladetende sommerfugl som kan gjøre mye ut av seg enkelte somre. Tidligere hadde den masseangrep kun på Østlandet, men de siste 10 årene ser møllet ut til å ha spredd seg nordover.

Mange steder i Sør-Norge er heggen enkelte somre dekket av et hvitt silkespinn. Ofte er hele stammen spunnet inn slik at trærne nærmest ser mumifiserte ut, andre ganger finner man små innspunne reir ute på kvistene. Det er heggspinnmøll (Yponomeuta evonymella) som er på ferde – en liten sommerfugl med et vingespenn på 20-25 mm. Heggspinnmøllet flyr midt på sommeren og legger egg på heggetrærnes kvister. Eggene klekker om høsten, og de ørsmå egglarvene overvintrer oppe i trekronene. Når våren kommer oppsøker de knoppene og eter bladene som er i ferd med å strekke seg. Senere på sommeren eter larvene på de utvokste bladene, beskyttet under et silkespinn som kan dekke kvister, greiner eller hele trær.

Heggspinnmøll har vært vanligst på Østlandet, og masseforekomster var inntil nylig bare registrert syd for Dovre. På 2000-tallet dukket det gradvis opp meldinger om innspunnet hegg også i Trøndelag, og under de siste storangrepene somrene 2006 til 2008 hadde Trøndelag like kraftige angrep som Østlandet. Sommeren 2007 ble heggspinnmøll registrert så langt nord som i Efjord i Ballangen kommune i Nordland, og dette er det nordligste funnet noensinne i Norge.

Heggen vokser spredt over nesten hele landet, helt nord til Hammerfest og høyt til fjells. Vertstreets utbredelse er dermed mye videre enn heggspinnmøllets, som trolig er begrenset av klimatiske forhold. Særlig ser lave vintertemperaturer ut til å være kritisk, siden de overvintrende larvene dør hvis temperaturen faller under -20 °C. Dersom vi får et mildere klima vil heggspinnmøll trolig fortsette å spre seg både nordover og oppover i høyden. Siden trærne som regel overlever selv kraftige angrep, og hegg dessuten har minimal økonomisk betydning, er det lite dramatikk i en slik utvikling.

Jeg håper du har det bra. Jeg har det veldig bra, for jeg er så heldig å ha et forskningsopphold på UC Berkeley et år. Det er sykt gøy! Men møtet med California er mangfoldig., for eksempel når det gjelder møtet med byråkratiske prosesser. Eller ubyråkratiske prosesser. Uansett sender jeg deg en tanke både titt og ofte, Riksrevisjonen. For det er ikke alt som er like effektivt som i Norge for å si det forsiktig.

Vi befinner oss så å si i Silicon Valley, høyteknologiens høyborg. Likevel gikk det for eksempel ikke an å betale administrasjonsavgiften på universitet over nett. Først måtte jeg møte på et kontor for å vite hva jeg skulle betale. Betaling ble bare godkjent dersom jeg kom med en sjekk som jeg kunne kjøpe på postkontoret. Men etter å ha stått i kø vel og lenge viste det seg at postkontoret ikke tar norske kredittkort, så jeg måtte dra til en minibank og ta ut cash. Ny kø på postkontoret. Tilbake til det første kontoret og levere sjekken. Done. Ikke veldig effektivt. Jeg tenkte kanskje at det var hyggelig for deg å vite det, Riksrevisjonen, at systemet i Norge faktisk er veldig bra. Der kan USA ha noe å lære.

Men når det kommer til forskningen, Riksrevisjonen, der har vi noe å lære. Definitivt. Der er byråkratiet borte. Søkk borte. Her om dagen møtte jeg for eksempel en forsker som fikk noen resultater som var ganske uventede og veldig nye og som førte til en skikkelig fet vitenskapelig publikasjon. Og selvsagt resulterte det i en ny idé som opprinnelig ikke var i prosjektbeskrivelsen hans (hvis han i det hele tatt har en prosjektbeskrivelse da). Og dermed diskuterte han den nye idéen med forskerne rundt seg og noen foreslår å ta kontakt med Mary P. i en annen forskningsgruppe på et annet institutt for å høre om hun kan ha noe å bidra med. Hun tar med seg Michael B. fra sin gruppe og Karen L. fra en tredje forskningsgruppe. Og tro det eller ei, de inviterer inn en gjesteforsker (Ida S.) fra Norge som de ikke egentlig vet mye om, men som kanskje kan noe om dyr og presenterer resultatene for henne og inviterer henne til å bli med videre. Og så møtes alle og utveksler resultater og erfaringer og idéer om hvordan de sammen kan ta dette videre. NÅ. Med én gang! Ikke neste år. Ikke dersom man får et prosjekt (etter først å ha ventet på neste relevante utlysning fra Forskningsrådet, sendt søknad og til alt overmål fått tilslag). For dette er jo i utgangspunktet bare for å teste ut om ideen holder. Men det kan resultere i en publikasjon også. Og vet du hva, Riksrevisjonen? Ingen sukker og trekker seg fordi forskeren ikke tenkte på dette i fjorårets budsjettprosess (da resultatene ikke fantes enda). Ingen sier at dette må utsettes og planlegges for i neste års budsjett. Ingen spør om hvilket prosjekt timene eventuelt, dersom, hvis, så fremt, i fall man skal ta utfordringen, skal føres på. Ingen lurer på hvordan internfaktureringen skal organiseres. Her på UC Berkeley er nemlig internfakturering ikke eksisterende. Alle bare går inn i det, breddfulle av entusiasme, og bare gjør det. Er ikke det fantastisk kult, Riksrevisjonen? Det er tverrfaglighet så det holder. Det er inkluderende, kreativt, effektivt, morsomt, nyskapende og resultatorientert. Ikke rart at det blir bra! 

Men det er litt trist at denne måten å gjøre det på er ganske langt fra sånn det er i Norge. For der er det temmelig mange krav fra deg, Riksrevisjonen. Jeg vet at det er godt ment, men det gjør at ting blir litt for byråkratisk og dermed litt langsomt og ikke så tverrfaglig og antagelig mindre nyskapende og kreativt. Det er noe å tenke på, Riksrevisjonen. Fint om du kunne tenke ut noe lurt. Kanskje du kan diskutere det med noen departementer også? Og kanskje Forskningsrådet har noe smart å bidra med? Bare en tanke.

Ha det bra så lenge!

Hilsen Ida

I mange land finnes det ikke nok lunger i forhold til den høye etterspørselen. I Norge venter 50 personer på nye lunger hvert år, og 20 prosent av dem dør i påvente av transplantasjon. 

Bare én av tre lunger blir i dag vurdert som friske og brukbare for organdonasjon og transplantasjon.

Ved hjelp av en spesialbygd hjerte- og lungemaskin kan nå lunger som tidligere ble sett på som ubrukelige, bli livreddende organer.

I et nytt forsøk ble 18 doble og fire separate lunger transplantert etter behandlingen i maskinen. 

Kirurgene tok ut lunger som normalt ville ha blitt forkastet og satte dem til overvåking i maskinen, som overvåket blodsirkulasjonen og andre funksjoner. 

Forsøkene ved Gøteborgs universitet viste at de fleste lungene begynte å fungere som normalt i hjerte- og lungemaskinen, og de ble vurdert av forskerne som brukelige til transplantasjon.

Lungene ble satt inn i 22 svært syke pasienter. 

Like gode som friske lunger

Lunger forkastes når donorene er for gamle, røykere eller om de har lungesykdommer. Det var slike lunger som allikevel kunne brukes til transplantasjon.

Forskerne sjekket de 22 pasientene opp mot andre som hadde fått lunger transplantert på den vanlige måten. Det viste seg at det ikke var forskjell på de to pasientgruppene når det gjaldt funksjon, antall komplikasjoner og overlevelse.

— Vår konklusjon er at metoden fungerer og at vi kan bruke den for å øke antall brukbare donerte lunger, sier Wallinder.

Referanse:

Wallander, Andreas: Ex Vivo Lung Perfusion – clinical and experimenttal studies, University of Gothenburg. Sahalgrenska Academy. Institute of Medicine. Department of Molecular and Clinical Medicine, 26. september 2014. 

Silje Lehne Michalsen (30) ble erklært frisk denne uken etter å ha blitt smittet av ebola-viruset på jobb for Leger uten grenser i Sierra Leone. 

Under pressekonferansen kom det frem at hun blant annet hadde blitt behandlet med det som kalles eksperimentell medisin, som ikke er godkjent i Norge ennå. 

Men før leger og behandlingsapparat starter en slik behandling, tar de en rekke valg, ofte vanskelige. De står overfor en dødelig sykdom, medisin som ikke er ferdig testet ut og som bare finnes i små mengder

Hordan tenker de som tar avgjørelsene?

Handlingstvangen i medisinsk behandling

Vi tok kontakt med Elling Ulvestad, professor og spesialist innen vaksinemedisin ved Det medisinske fakultet i Bergen. Han har lang erfaring fra vaksinerelatert forskning og epidemier, og har gjort seg noen tanker om ebola og hvilke valg vi gjør, både som myndigheter og behandlere.

– Jeg vil gjerne ta dere med på en tankerekke, sier Ulvestad.

– I all medisinsk aktivitet ligger det innbakt en form for handlingstvang. Målet er å hjelpe de syke. Men det er likevel ikke slik at det å gjøre noe alltid er  bedre enn ikke å gjøre noe, sier han. 

Forebygge eller behandle

 – Dersom det er nødvendig å handle, kan vi under en epidemi gjøre to ting. Vi kan gi vaksine for å forebygge sykdommen, eller vi kan gi et medikament til de som allerede er syke. På dette tidspunktet har vi ingen vaksine tilgjengelig, men vi har en type medisin, ZMapp, som har vist gode resultater i dyreforsøk. Bør denne medisinen brukes? spør Ulvestad.

Spørsmålet blir: Hva er sannsynligheten for å dø, gitt at pasienten er smittet? 

 –  Når det gjelder ebola, er sykdommen svært dødelig. Da må vi vurdere risiko ved bruk av utestet medisin opp mot å dø. På dette grunnlaget har WHO tatt et valg: både for å hindre dødsfall, men også i håp at epidemien kan stoppes.

- Riktig å bruke utestet medisin

Ulvestad synes det er vanskelig å svare enkelt på om han er enig i WHO sin avgjørelse. 

–  Vi vet ikke hvilken behandling som vil virke. Det er også en mulighet for at hvis helsepersonell gir behandling til en person som allerede er syk, kan pasienten bli verre. Tidligere i august ble det rapportert at en spansk prest som fikk medisin mot ebola, døde, mens to amerikanere som fikk samme medisin, ble friske.

Ulvestad poengterer at ingen på det nåværende tidspunkt kan si hva som er rett valg og hva som er feil.

– Vi kan også tenke tanken: Har vi noe medikament å bruke som vi tror kan virke, så bruk det. Fordi vi vil handle. Men dette er risikabelt. Vi vet nemlig for lite eller ingenting om bivirkningene av slike medikamenter. Vi vet også at 40 prosent faktisk overlever uten spesifikk behandling. Her blir det nødvendig å vekte risikoen av å gjøre noe opp mot risikoen ved ikke å gjøre noe, sier han.

Han vil allikevel konkludere med at WHO har gjort en riktig avgjørelse, altså å gjøre bruk av medisin som ikke er ferdig testet. De har vurdert risiko mot nytte og gjort et etisk valg, mener den norske forskeren.

Hvem skal få medisin?

– Men hvordan bestemme hvem som skal ha medisinen, den er et knapphetsgode og finnes bare i små mengder?

– Medisinen produseres ikke i Afrika, så de er avhengige av giverland. Både Canada og USA har sendt over en liten mengde til områdene som er rammet. Men så kan man spørre seg, skal medisinen reserveres for dem som behandler de syke, som en slags forsikring, eller skal den gis så langt den rekker til pasientene som allerede er syke?

Her finnes heller ingen enkle svar, ifølge professoren. 

- Sykdommen smitter gjennom kroppsvæsker. En del av forebyggende arbeid er å gi informasjon om hvordan befolkningen selv kan bidra for å hindre smitte. Men hvordan få fram kunnskapen til en befolkning med en helt annen kultur, som kanskje også er skeptisk til vestens metoder og handlinger? Det er en stor utfordring, sier Ulvestad.

Frykt for bioterror

Han forklarer at det ikke er noen interesse hos legemiddelfirmaene for å forske på en medisin mot ebola. Til det er sykdommen rett og slett for marginal. 

– Bakgrunnen for at USA har begynt å forske på medisin mot ebola, er ikke at sykdommen finnes i Afrika. Det handler om at viruset også kan isoleres og brukes i kjemisk krigføring. De er redd for bioterror. Den kunnskapen man sitter på i dag, har sitt utspring i militær forskning. Det er ikke legemiddelfirmaene som satser stort på denne forskningen, sier Ulvestad.

Han mener myndighetene i de rike landene i vesten har et etisk ansvar for å legge til rette for mer forskning. 

– Legemiddelfirmaene er ikke interessert i å bruke mye ressurser på medisin eller vaksine mot en sjelden sykdom som ebola. Det ligger lite fortjeneste med tanke på salg. Faktisk mener jeg at det er myndighetene i  rike land som nå bør vise ansvar gjennom bistandsarbeid, ved å gi midler til forskning. Vi har et etisk ansvar for at Afrikas befolkning skal ha mulighet for god behandling, mener professoren.

Viktig å ikke miste tillit i Afrika

–  Vil denne måten å håndtere utbruddet på – med å lempe på kravene om at medisinen ikke er ferdig testet ut – gjøre at vi lettere slakker på kravene i andre situasjoner?

– Så lenge vi stiller de viktige spørsmålene og tar valg på grunnlag av det, tror jeg ikke det er fare for at denne situasjonen blir førende for andre. Hver situasjon må håndteres forskjellig.

Ulvestad mener at data fra den eksperimentelle behandlingen som nå gjøres på noen få syke personer, bør bli en del av videre vitenskapelig arbeid.

– Data bør bearbeides. Men det er en lang prosess for å få godkjent og gjennomføre forsøk som holder vitenskapelig kvalitet. Kontrollerte forsøk innebærer blant annet bruk av kontrollgrupper. Da måtte vi gitt medikament og placebo til utsatte personer i nåværende situasjon. Det er for stor risiko, sier han.

Han tror heller ikke det er noen stor risiko for at afrikanere vil bli brukt i forsøk på en uetisk måte. 

– Nå handler det om å helbrede så godt vi kan og forebygge. Men vi kan ikke utelukke at afrikanere kan se på intervensjonen som et overgrep, spesielt hvis flere dør til tross for behandling. Da kan afrikanerne miste tillitt til de som prøver å hjelpe. Minskende tillitt vil kunne bli sykdommens onde, sier Ulvestad.