Verden er full av musefeller, og det er de ulike konstruksjonene og løsningene som fascinerer Gunnar H. Gundersen aller mest.

Han er professor i produktdesign ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

– Jeg liker at et enkelt og dagligdags objekt som en musefelle kan romme så mange muligheter for diskusjon. Alt fra kulturforskjeller, etikk, materialbruk og ulike måter å kommunisere budskap på, sier Gundersen.

Foretrekker hurtig død i Skandinavia

– Dessuten er det interessant at det finnes musefeller i alle land og kulturer, legger han til.

Men kulturforskjellene råder. Professoren forteller at det for eksempel ikke finnes limfeller i Skandinavia.

– Her i Skandinavia skal dyret drepes så hurtig som mulig for å unngå unødvendig lidelse før de dør. I en limfelle derimot sitter musene fast som fluer på et fluepapir og vil lide en langsom død. Dette viser at det er kulturforskjeller også når det gjelder måten vi ser på dyrs lidelse.

– Ikke noe jåleri

Det hele startet som et undervisningsopplegg for studentene på produktdesign, hvor Gundersen brukte fellene for å synliggjøre muligheter innen design.

– Musefellene har alt, og er en faglig og visuell opplevelse for alle som er opptatt av design, mener han.

– Det er ikke noe jåleri med musefeller. Alt er gjort så enkelt som mulig. Ingenting kommer i veien for konstruksjonene, og dermed blir også konstruksjonene mer transparente og lettere å lese, fremhever Gundersen.

Gundersens ti favoritter:

Vakreste musefelle:

En keramikkfelle fra Tunis. Den er juvelen i samlingen og den eneste i keramikk. Modellen har vært produsert i tusenvis av år og er funnet i arkeologiske utgravinger i Midtøsten. På denne fellen festes åtet med en tråd, og lokket faller ned når musen gnager av tråden. Fellen har luftehull og er beregnet på å fange musen levende. Den er konstruert slik at musen kan slippes ut levende i det fri.

Beste navn på musefelle:

Musefellen som har fått navnet 007 etter agent James Bond. Den er fra Italia og er en tube med lim.

Den mest djevelske musefelle:

Den franske fellen med navnet Lucifer. Her blir musen hengt og kvalt. Den må bite av en tråd for å komme til åtet. Denne tråden holder fellen i spenn. Når musa lykkes i å forsere det som hindrer den å nå åtet, så henger den seg selv.

Morsomste illustrasjon:

Denne pakningen for en limfelle fra USA, med illustrasjon av en død mus, er artigst. Spesielt fordi det er en nokså makaber felle det er snakk om. Det er mange ulike visuelle fremstillinger av mus i musefelleindustrien. Mange er morsomme, muligens for å sukre hva det dreier seg om.

Den mest teknologisk avanserte musefelle:

«Victor Multikill», en elektrisk musefelle fra USA. Boksen lyser grønt når den er aktivert og klar til bruk. Med åte i trappen skal musen lures inn i boksen, hvor den dør av elektrisk støt. Etter at jobben er gjort, rulles musen automatisk ned i en uttrekksboks. Totalt skal boksen ha plass til ti mus før den må tømmes, og da vil det lyse gult.

Den mest bisarre musefelle:

Engangsfellen «Kill & Seal» fra USA. Den er i og for seg en klassisk Rapp-felle, bare innebygd. Det er flere grunner til at den er bisarr:

• Hvordan den forsegler dyret totalt for å unngå ubehaget knyttet til døden i form av en død mus.
• Fordi produsenten her har gjort seg umaken å produsere et såpass avansert objekt i form av produksjonsverktøy.
• At den er for engangsbruk. Det går med mye materiale for å lage en egen likkiste for hver enkelt mus.
• At det er marked for denne fella.
  

Enkleste design:

«Spinning Jenny» er navnet Gundersen har gitt denne fella. Den kan lages av en cola-boks eller en ølboks og en stålpinne. Cola-boksen smøres inn med peanøttsmør. Fellen plasseres vanligvis over en bøtte, som eventuelt fylles med vann.

Den mest skånsomme musefelle:

Musefella fra Sverige er et bur i stål. Musen blir ikke skadet når den fanges. Buret er konstruert slik at musen skal slippes ut levende i det fri etterpå. Materialbruken viser at den er laget for å skåne dyret. Selve buret er festet på en sponplate. Dersom man for eksempel forsøker å drepe musen ved å drukne den, slik flere musefeller er konstruert for, vil fella gå i oppløsning og bli ødelagt.

Den mest populære musefelle:

Den klassiske Rapp-fellen er mest kjent. Musefellen produseres i hele verden, og ble oppfunnet i USA på 1890-tallet. I Norge har den blitt produsert i rundt 80 år. Bøylen gir musen et effektivt slag over nakken slik at den dør momentant.

Særeste musefelle:

«Ketch-All» fra USA. Denne musefellen har mye avansert mekanikk. Etter at musen er lurt inn i boksen, sluses den inn et kammer og blir deretter slengt med høy fart inn i veggen.

Referanse

Vil du vite mer om design av musefeller? Les artikkelen til Gunnar H. Gundersen (2013): Exploring the design of mousetraps. Design Education – Growing Our Future, side 152-157. Sammendrag.

Et migreneanfall er en voldsom hodepine, som rammer om lag 12 prosent av den norske befolkningen.

Det er fortsatt ikke kjent hvilke mekanismer som utløser lidelsen. Men en dansk forskergruppe har nå klart å fremprovosere migreneanfall hos langt flere pasienter enn man tidligere har klart.

Ved å øke mengden av stoffet syklisk AMP, forkortet til cAMP, ga forskerne migrene til hele 86 prosent av deltakerne i forsøket.

Stoffet cAMP, som kroppen bruker til å utvide blodkarene, ser ut til forårsake migrene hos de aller fleste pasientene hvis nivået blir høyt nok.

–  Vi håper at medisiner som kan redusere nivået, vil kunne forebygge eller bremse et anfall. Det skal vi nå undersøke, sier seniorforskeren bak undersøkelsen, Messoud Ashina. Han er til daglig professor ved Nevrologisk avdeling på Dansk hodepinesenter, Glostrup Hospital.

Undersøkelsen, som er utgitt i tidsskriftet Brain, er den siste i rekken av danske studier som viser at utvidelse av blodkar er koblet migreneanfall.

Vil ha mer forskning

Det er behov for ytterligere forskning med flere forsøksdeltakere, samt MR-undersøkelser som viser hva som skjer i hjernen, før det gir mening å utvikle legemidler som senker nivået av cAMP, mener Helge Kasch, førsteamanuensis ved Institutt for klinisk medisin ved Aarhus Universitet.

Han mener allikevel at det er et flott resultat, fordi det nye forsøket påviser større effekt enn tidligere. Han anbefaler videre forskning i samme retning.

Voldsom hodepine

Den danske forskergruppen ga 14 migrenepasienter enten cilostazol – som øker mengden av cAMP i kroppen – eller en juksepille. Pasientene skulle deretter rapportere om de fikk hodepine.

Neste gang fikk deltakerne den motsatte pillen.

Undersøkelsen var dobbeltblind og randomisert. Det vil si at verken pasienter eller forskere visste hvem som fikk hva av ekte og falske piller.

12 av 14 pasienter fikk hodepine etter å ha fått cilostazol. I løpet av om lag seks timer utviklet hodepinen seg til et migreneanfall.

Anfallene kunne behandles med de vanlige medisinene, noe som indikerer at det virkelig var migreneanfall.

Da de fikk juksebehandlingen, opplevde bare to av dem migreneanfall.

– Ved å fremprovosere et migreneanfall får vi innsikt i hvilke signalstoffer og signalbaner som setter i gang et migreneanfall, sier Messoud Ashina.

Mange mekanismer

Migreneanfall er ganske like fra pasient til pasient. Men mekanismene som setter i gang et anfall, kan være veldig forskjellige, konstaterer Ashina.

– Det ser ut til at både matvarer, medisiner og alkohol kan utløse anfall. Men fordi det er forskjeller fra pasient til pasient, er det interessant å avdekke de mekanismene som ligger bak. Og cAMP ser ut til spille en viktig rolle.

– Tidligere studier har bare kunnet fremprovosere migrene hos mellom 60 til 70 prosent av pasientene. Dermed er vårt resultat spesielt lovende, sier Ashina. 

Referanse:

Song Guo mfl: Phosphodiesterase 3 inhibitor cilostazol induces migraine-like attacks via cyclic AMP increase (2014) Brain, DOI: 10.1093/brain/awu244. Sammendrag

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Mot slutten av 2014 skal Afghanistan overta det fulle sikkerhetsoppdraget for landet.

Det skjer etter at den internasjonale militære og fredsbevarende styrken ISAF, under NATOs ledelse, i mange år har bistått de afghanske myndighetene med å skape sikkerhet. Koalisjonen arbeider også med å bygge opp landet.

Men på grunn av effektivitetspress blir ikke afghanerne godt nok involvert i oppbyggingen, viser ny forskning.

Dessuten utfører de forskjellige deltakerlandene i ISAF oppdrag på ulik måte – til frustrasjon for afghanerne.

Skandinavene holder seg unna

Et eksempel er hvordan landene involverer seg i naturkatastrofer på svært forskjellige måter. De skandinaviske landene har vært restriktive med å involvere seg i slike katastrofer, mens USA har valgt å bidra mye mer. Det gjelder blant annet de mange flommene i landet.

– De skandinaviske landene mener at stor involvering vil skape en tillært hjelpeløshet og undergrave de lokale myndighetene, sier forsker ved Universitetet i Stavanger, Lillian Katarina Stene.

– Amerikanerne har derimot vært opptatt av å gjennomføre tiltak som vil bli vurdert positivt på hjemmebane.

Stene er tidligere NATO-offiser og forsvarte nylig sin doktorgrad ved Universitetet i Stavanger. Avhandlingen tar opp koordinering av militære og sivile organisasjoner i Nord-Afghanistan.

Mens hun var i Afghanistan, arbeidet hun med oppbyggingen av landets første jernbane.

– Vi jobbet mye med å skape lokalt eierskap. Målet var å sørge for at jernbanen ville bli lokalt driftet og vedlikeholdt, sier Stene.

– Senere kom amerikanere inn i prosjektet. De bygget grenseovergangen mellom Afghanistan og Usbekistan. Amerikanerne er veldig opptatt av å få resultater og presset på tid økte veldig. De hadde store ressurser og bygde fort uten å involvere de lokale i nødvendig grad.

Overkjører lokale aktører

I Afghanistan står det mange tomme skoler. Stene mener det er fordi lokalbefolkningen ikke har noe eierskapsforhold til dem.

Ved å legge for mye vekt på effektivitet er det lett å overkjøre lokale aktører, mener Stene. Effektivitetspresset gjelder for alle landene i ISAF, men i ulik grad.

– Det er et åpenbart press på lederne om å vise til konkrete resultater. Det fører til at mange kjører showet selv heller enn å opptre som støttespillere for afghanske strukturer slik mandatet beskriver, sier hun.

Mangler integrert plan

Barthold Hals, tidligere stabssjef i ISAF Regionkommando Nord i Afghanistan, deler Stenes oppfatning om at forskjellige land gjennomfører oppdrag på ulik måte.

– Landene har ulike agendaer. Både de sivile og militære er opptatte av befolkningen der hjemme sitt syn på arbeidet de gjør, sier han

.– Situasjonen i Afghanistan viser at verdenssamfunnet aldri greide å lage en integrert plan. I USA er det stor skepsis mot FN, og det oppfattet vi, sier Hals.

Stene visr i sin studie at problemene har utgangspunkt i at mandatet til koalisjonen er åpent og uklart.

En gruppe forskere ved Institutt for samfunnsforskning (ISF) i Oslo og Rokkansenteret i Bergen har kikket nærmere på valgsystemet vårt og et forslag om økt mulighet til personvalg. Denne forskningen kan bidra til at du i 2017 får bestemme mer.

Ved neste stortingsvalg er det godt mulig at du får dele ut ”likes” til kandidatene du liker best. Slik kan din dame eller mann bli valgt til Stortinget.

Som ved kommunevalg

Ved kommunevalg bruker over 40 prosent av norske velgere muligheten til å kumulere eller stryke kandidater. Dermed har velgerne bestemt om lag en fjerdelel av representantene som sitter i dagens kommunestyrer.

Ved stortingsvalg får også velgerne lov til å endre på partienes personlister og 12 prosent gjorde det ved valget i 2013. Men i praksis får ikke dette noen som helst innflytelse på hvem som setter seg i de 169 setene i Stortinget. Aldri ved noe stortingsvalg har velgernes personstemmer fått noen betydning.

Dagens regler ved stortingsvalg står ikke bare i skarp kontrast til reglene som gjelder ved kommunevalgene våre. De skiller seg også fra valgene på nasjonalforsamlinger i Danmark og Finland, og delvis også i Sverige.

Minimum 5 prosent ”likes”

Valgreformen som kan bli innført fra stortingsvalget i 2017, vil gi velgerne mulighet til krysse av for å gi ekstra positive stemmer til kandidatene de liker best. Men velgerne vil ikke få lov til å stryke stortingskandidater de ikke liker.

Det ligger også an til å innføre en regel som sier at dersom 5 prosent av velgerne deler ut ”likes” til en kandidat, så får vedkommende plass på Stortinget framfor kandidatene partiet har nominert lenger oppe på listen.

Forskere ved ISF har regnet ut at Fabian Stang (H), Odd Einar Dørum (V), Eskil Pedersen (A), Terje Søviknes (Frp), Mette Hanekamhaug (Frp), Ola Borten Moe (Sp), Marvin Wiseth (H) og flere andre kunne ha fått fast plass etter stortingsvalget i 2013, dersom det hadde vært personvalg.

Flere innvandrere på Stortinget

– Flere innvandrere og flere politikere som holder en høy profil i mediene kan komme til å bli valgt til Stortinget. Og endringen kan få mest betydning for de mindre partiene, mener valgforsker Johannes Berg ved ISF.

Valgforskerne tror ikke det vil bli noen endring i kjønnsfordelingen på Stortinget. Dette står i kontrast til kommunevalgene, der ordningen med personstemmer bidrar til at det velges flere menn.

Økt personfokus

Mange vil sikkert mene at fokuset på kjendiser i norsk politikk er stort nok som det er.

Men hensikten med den foreslåtte valgreformen er ikke å øke fokuset på enkeltpolitikere. Hensikten er først og fremst å få opp velgernes interesse for politikk og valg.

– Personvalg kan føre til mer engasjement hos velgerne. Men ut fra den forskningen vi kjenner til, er det ikke grunn til å tro at personvalg vil føre til økt valgdeltagelse, mener ISF-forsker Rune Karlsen.

Alle valgsystemer er i realiteten kompromisser mellom motstridende hensyn. Noe perfekt valgsystem finnes ikke, ifølge forskerne.

Får velgerne bestemme for mye, blir det vanskelig å etablere et fungerende demokrati. Får velgerne bestemme for lite, så gidder de ikke å delta i demokratiet. 

Sveriges erfaringer

I internasjonal statsvitenskapelig forskning på valg er nettopp personvalg noe av det forskerne er mest opptatt av. Når norske valgforskere nå har kastet seg over spørsmålet, kan de støtte seg på mye forskning gjort i andre land.

Patrik Öhberg, statsviter ved Gøteborgs universitet, forteller at i Sverige fikk velgerne ved riksdagsvalget nå i 2014 økt innflytelse gjennom en ordning med 5 prosent-sperregrense. Likevel har de svenske partiene fortsatt kontroll på valget, mener Öhberg. Bare 12 av de 349 representantene i Riksdagen sitter der som et direkte resultatet av velgernes kandidatvalg.

– Det var de politisk interesserte, og de som er sterkest tilhengere av enkeltpartier, som oftest brukte muligheten til å avgi personstemme, forteller Öhberg. Statsviteren karakteriserert Sveriges innføring av personvalg som halvhjertet.

Ved valget til Riksdagen i høst viste det seg at velgerne delte ut flest positive stemmer til kjente politiske navn som allerede sto høyt oppe på partilistene. Sånn fikk velgernes personvalg små konsekvenser.

Det hører med til bildet at svenske velgere har liten kunnskap om partienes kandidater, trolig mindre kunnskap enn det norske velger har om sine stortingsvalgkandidater. 

Kanskje vil personvalg til Stortinget heretter bli mer lik valgene til Finlands riksdag, hvor valgene er sterkt preget av kampen mellom kandidatene.

Høyre, Krf og Venstre er for

Kommunalminister Jan Tore Sanner (H) var den som i 2010 foreslo å innføre personvalg til Stortinget.

Han var også til stede da forskningen ved ISF og Rokkansenteret ble presentert, og kunne avsløre at spørsmålet om personvalg diskuteres heftig blant dagens folkevalgte. Til nå har skillet gått mellom Høyre, Kristelig folkeparti og Venstre som har ønsket personvalg, og Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet som har sagt at de må ha mer forskning på bordet før de kan bestemme seg.

Det har de nå fått, konstaterer Sanner.

Kommunalministeren fra Høyre mener at mer personvalg ved stortingsvalgene vil bidra til at det knyttes sterkere bånd mellom velgerne og deres folkevalgte. Og at det igjen vil bidra til større interesse for valgene.

– Gi velgerne større innflytelse

Geir Helljesen var i mange år NRKs ekspertkommentator ved valg. Nå er han pensjonist, men fortsatt sterkt engasjert i valg og politikk. Helljesen mener det er riktig å gi velgerne større innflytelse ved valg til Stortinget.

–  Det er et paradoks at vi ikke har innført reelt personvalg ved stortingsvalg, når vi ser hvor godt det fungerer ved kommunevalgene våre, sier Helljesen til forskning.no

– Men skal vi få bra effekt av en ordning med personvalg, må velgerne informeres godt. Vi vet at det fortsatt er en god del velgere som er redde for å ”klusse” på valgsedlene ved kommunevalg. Det må vi unngå ved stortingsvalg, om mange skal bruke muligheten.

I sitt program for 2012 gikk det republikanske partiet i Texas imot undervisning i «Høyere tenkning … kritisk tenkning og liknende», fordi partiet mente slik undervisning «har til hensikt å utfordre elevenes overbevisning, og å undergrave foreldrenes autoritet.»

I Norge er det annerledes. Følgende dukket opp i kommentarfeltet etter at jeg for to uker siden fremmet forslaget om kritisk tenkning som skolefag: Én mente forslaget var overflødig, fordi ”Kritisk tenkning … kommuniseres i læreplan – både i generelle deler og i fagplaner …”

En annen skrev:

”Vært lærer i over 10 år, det er en selvfølge å lære elever å være kritiske til meg, til “Internett”, til kilder, til kostholdsråd! …”

Med titusener av treff og tusenvis av delinger av min kommentar, er det åpenbart at kritisk tenkning er et emne folk er opptatt av.

Finnes i skoleplanene

Og mine kritikere har rett. Kritisk tenkning nevnes i skolens overordnede dokumenter. I LK 06 finner vi for eksempel, under mellomtittelen ”Vitenskapelig arbeidsmåte og den aktive elev”: “Kritisk tenking innebærer å prøve om forutsetningene for og de enkelte ledd i en tankerekke holder. Undervisningens mål er å trene elevene både til å kombinere og analysere – å utvikle både fantasi og skepsis slik at erfaring kan omsettes til innsikt.”

Journalisten Siri Holtung og undertegnedes poeng er imidlertid å gå lenger. Vi vil etablere kritisk tenkning som eget fag i skolen, og samtidig som introduksjonsfag på universiteter og høgskoler. Av i hvertfall to grunner.

Intensjonene i læreplanene kan være så gode de vil – du trenger likevel ikke lete lenge for å se at vi slett ikke lever i et rasjonelt samfunn. Studerer vi oss selv nærmere, ser vi en urovekkende mangel på evne eller også vilje til å sjekke om påstander og teorier stemmer. En villet uvitenhet, som nevnt i forrige kommentar.

Noen hevder at jødene og Bush sto bak 9-11. Andre hevder de samme kreftene står bak Isil. Noen mener flyenes kondensstriper er kjemikalier «de» slipper over oss for å kontrollere tankene våre. Atter andre er livredde for vaksiner, og supplerer med at ebola er en fake, iscenesatt av legemiddelindustrien. En del av samme segment foretrekker sukkerpiller framfor medisin, pleier sosial omgang med de døde via selverklærte såkalte medier – og så videre.

- Vi vil ha eget fag

Vi ser, som jeg skrev sist, en akutt mangel på kunnskap om kunnskap, en mangel på evnen til å skille godt begrunnet kritikk fra ditto dårlig, for ikke å si latterlig.

Så: Om kritisk tenkning nevnes i skolens overordnede dokumenter – det er tegn som tyder på at det ikke alltid siver helt ut hit i hverdagslivet.

Årsaken er antagelig at selv om begrepet kritisk tenkning nevnes, betyr det ikke med nødvendighet at det undervises i det. Det er derfor vi vil ha et eget fag – aller helst allerede i ungdomsskolen.

Ei heller spesifiseres det hva slags kritisk tenkning man skal lære bort. Det finnes mange som mener de er både kritiske og skeptiske, men som bommer.

La oss ta innlegget fra ”Mona”: ”Jeg synes vitenskapsargumentene begynner å ta religiøse former. Den er ikke 100%, men allikevel skal man stole blindt på den. Det er skremmende lesning at du mener man skal ha kritisk tenkning til all alternativ medisin og former men ikke legevitenskapen for den er gud …”  

Hva er kritisk tenkning?

Ja, hva er egentlig kritisk tenkning? Eller, kanskje bedre, hva mener vi med kritisk tenkning?

Jeg tar full høyde for at det er vanskelig å forklare i en lettbent kommentar. Ett av kriteriene for kritisk tenkning er at man skal tenke før man kritiserer. Og lese nøye. Hva blir egentlig sagt? I tillegg bør man være forsiktig med å tillegge folk meninger.

Jeg gjør det kort:

Først og fremst betyr kritisk tenkning kildekritikk. Hvem velger du å stole på? Dermed er ikke kritisk tenkning synonymt med å tro blindt på vitenskapen – men den er god å støtte seg til, rett og slett fordi den har en tendens til å ta mindre feil enn alternative kilder.

Vitenskapen er nemlig egentlig bare en metode, en måte å tenke på, som reduserer sjansene for at vi lurer oss selv.

Selve ideen med vitenskap er at dens svar ikke er endelige og evige. Vitenskapen er en pågående debatt, der de beste argumentene forhåpentligvis vinner til slutt.

I forlengelsen av dette: Forskeren kan ta feil, han kan være uærlig, korrupt, dum – han sover om natta, han … Ja, forskere er rett og slett vanlige mennesker.

Derfor vil det av og til dukke opp tvilsomme resultater. Det geniale med vitenskapen er imidlertid at feil vil oppdages og rettes opp. Rett og slett fordi vitenskap er en demokratisk prosess, i den forstand at alle kan diskutere alt. Med tiden fører dette til at vi gradvis beveger oss nærmere noe som er sant.

Vi finner aldri Sannheten (den med stor S) – men vi er i nærheten. Kanskje vårt virkelighetsbilde er at 2 + 2 = 5? Ikke helt korrekt, men veldig mye riktigere enn for eksempel av 2 + 2 = kokosmakroner.

Kritisk tenkning er imidlertid og som sagt mer enn vitenskapelige prinsipper. Det handler om å forstå hva kunnskap er, det handler om å være i stand til å vurdere sine egne forestillinger om verden.

Hva er og ikke er vitenskap?

Siri Holtung og undertegnede foreslår derfor en modernisering av de allerede eksisterende ex.phil og ex.fac., som dessverre ikke er obligatoriske på høgskolenivå, og heller ikke griper inn i studentenes hverdag – slik intensjonen er med vårt kurs.

Vi ser for oss fire hovedtemaer: Hvordan tenker vi? Hvorfor skal vi vite? Er alt like sant? Hva betyr dette for deg? Alt belyst gjennom tidsaktuelle problemstillinger fra fag som psykologi, økonomi, sosiologi, medisin og sosialmedisin, filosofi, media og journalistikk, naturvitenskap, kosthold og ernæring. Vi kan selvfølgelig ikke gå i detalj, men har sett for oss forelesninger av typen

• Hva er kritisk tenkning – og hvorfor skal vi drive med det?
• Alle ler av Nigeria-mail, men kjøper sukkerpiller. Kritisk tenking i dagliglivet.
• Hva er vitenskap? Hva er ikke vitenskap? Hva er pseudovitenskap?
• Kan vi stole på vitenskapen? God vs. dårlig forskning.
• Det virker for meg. Å stole på sine sanser.  Relativisme, sannhet, virkelighet. Hva er et bevis? Hva er en feil?
• Hverdagsetikk: Hvordan tenker vi rundt bioteknologi, klima og miljø, arbeidsliv, media, innovasjon og helse.
• Kritisk tenkning: En oppskrift.
• Så det på YouTube … Kildekritikk – kritisk tenkning i praksis. Hvordan orientere seg i mediejungelen.
• Han må ha rett – han er jo doktor… Kan man alltid stole på autoriteter?

Og så videre.

Dannede borgere

Dessuten, og det må vi ikke glemme: Vitenskapelig metode og kritisk tenking er faktisk basis for all høyere utdanning.  Ny kunnskap er lite verdt hvis vi ikke kan systematisk analysere hva denne kunnskapen egentlig er.

Gir vi studentene en slik inngang til akademia og videre yrkesliv, risikerer vi å ende opp med folk som ikke bare er rustet for livets møter med sensasjonsjournalistikk, politisk valgflesk og beslutninger hvor ideologien trumfer forskningen, et arbeidsliv i stadig mer eller mindre effektiv omstilling – i en verden der all slags informasjon er et tastetrykk unna. Og ellers allehånde tåkefyrster. Vi risikerer å ende opp med borgere som er dannet – i ordets rette forstand.

Vi kaster nok en gang ballen over til administratorene – og politikerne.