Romstasjonen vedlikeholdes og klargjøres for bemannede kommersielle ferder

Under en 6 timer og 34 minutter lang arbeidsøkt utenfor romstasjonen innledet 15. oktober klokken 20.50 norsk tid skiftet NASA-astronautene Reid Wiseman og Barry Wilmore en strømregulator som hadde sviktet i mai. Dessuten omplasserte de noe utstyr montert på babord side av det tverrgående rammeverket som en første del av forberedelsene til flyttingen av Leonardo PMM (Permanent Multipurpose Module) seksjonen til sommeren.

Flyttingen av Leonardo og en senere montering av universale koblingsmekanismer planlagt levert neste år vil klargjøre romstasjonen for mottak av fremtidige, kommersielle, bemannede romfartøyer og samtidig muliggjøre mottak av ytterligere et kommersielt, ubemannet forsyningsfartøy.

I tillegg ble et utvendig montert fjernsynskamera nederst på P1 rammeverkseksjonen fjernet fordi det hadde mistet zoom-evnen. I stedet ble et nytt kamera plassert øverst på P1, en fotforankringsinnretning flyttet og en boks for videreformidling av videosignaler omplassert fra P1 til toppen av Harmony-seksjonen.

Arbeidsøkten utenfor var nummer 183 for montering og vedlikehold av Den internasjonale romstasjonen.

Oppblåsbar modul til romstasjonen

Etter at NASA i august 2013 inngikk en 17,8 millioner dollars kontrakt med Bigelow Aerospace om en oppblåsbar seksjon på Den internasjonale romstasjonen, ble det 2. oktober opplyst at seksjonen, i sammenfoldet stand, skal fraktes opp i den ikke trykksatte delen av et SpaceX Dragon forsyningsfartøy i 2015. Ved ankomst vil pakken bli geleidet til Tranquility-seksjonens bakre koblingsmekanisme ved hjelp av robotarmen Canadarm2.

Oppblåst blir seksjonen den første av sitt slag som får besøk av et menneske i rommet, og den første privateide og –utviklede seksjon som blir del av et bemannet system i bane.

Seksjonen har fått betegnelsen BEAM (Bigelow Expendable Activity Module). Med en vekt på omkring 1360 kg har den i oppblåst tilstand en lengde på ca. 4 m og en diameter på 3 m. Meningen er å ha den koblet til romstasjonen i noen år for å demonstrere brukbarheten. Blant annet er det innvendige strålingsnivået av interesse. Se også nedenunder.

Bigelow vil lage egen, oppblåsbar romstasjon

Bigelow Aerospace har fremdeles som målsetting å opprette sin egen romstasjon – Bigelow Aerospace Alpha Station – som til å begynne med vil bestå av to BA 330 oppblåsbare seksjoner og som, i hvert fall delvis, skal kunne være operativ alt i 2015. En BA 330 vil ha vil ha en vekt på ca. 20 tonn, en lengde på 14 m og en diameter på 6,7 m.

Selskapet håper at denne eller andre konfigurasjoner vil være av interesse for nasjoner eller organisasjoner med intensjoner om å utforske rommet eller drive mikrogravitasjonsforskning. Slike stasjoner vil dessuten kunne brukes i romturisme-sammenheng – et to måneders opphold i Alpha Station er beregnet å koste ca. 25 millioner dollar. I tillegg kommer frakt opp og ned til en pris av 26,25 millioner dollar med et SpaceX-fartøy. Totalprisen blir således 51,25 millioner dollar, ikke avskrekkende i forhold til de 40 millioner dollar Bigelow Aerospace hevder en Spaceflight Participant nå må betale for frakt opp og ned pluss en ukes opphold i Den internasjonale romstasjonen.

Bigelow har fremdeles de to eksperimentseksjonene Genesis I og II i bane. Oppskytningene fant sted 12. juli 2006 og 28. juni 2007, begge med russiske Dnepr bæreraketter.

Video fra Bigelow Aerospace som presenterer teknologien med oppblåsbare bemannede romstasjonsmoduler.

Nye kommunikasjonssatellitter

En Ariane 5 ECA sørget for oppskytningen av to geostasjonære kommunikasjonssatellitter fra Guiana-romsenteret 16. oktober.

Den ene satellitten, Intelsat 30/DLA-1, er utstyrt med 72 Ku-bånd og 10 C-bånd transpondere. Satellitten er bygget av Space Systems/Loral, hadde en oppskytningsvekt på 6300 kg og skal brukes sammen med Intelsat´s Galaxy C ved 95 grader vest.

Den andre, Argentinas Arsat 1, er bygget av Thales Alenia Space, veide 2985 kg og har 24 Ku-bånd transpondere. Satellitten skal plasseres ved 71,8 grader vest.

Oppskytningen var den 62. vellykkede på rad for Ariane 5 og den femte av seks planlagt for 2014.

Rosetta og Philae klargjøres for kometlanding i november

14. oktober bekreftet ESA valget av område J som primært landingsmål på kometen 67P/Tsjurjumov-Gerasimenko for Rosetta-instrumentseksjonen Philae 12. november. Område J ligger ytterst på den minste av de to delene kometkjernen synes å være sammensatt av.

Siden fremkomst til kometen 6. august har Rosetta tatt bilder og gjort undersøkelser. Samtidig ble avstanden til midtpunktet av det ca. 4 km store legemet redusert fra 100 km ved fremkomsten til 10 km 15. oktober.

11. november vil det bli tatt en serie beslutninger basert på posisjon, kommunikasjonsforhold, systemfunksjon, instrumentstatus osv. Hvis alt er tilfredsstillende, gis grønt lys for separasjon av Philae. Men omkring to timer før instrumentseksjonen slippes, skal Rosetta manøvreres et kort øyeblikk for å sikre at Philae er på rett kurs når den begynner sin ferd på egen hånd.

Etter planen skal frakoblingen skje 12. november klokken 09.35 norsk tid. Avstanden til midtpunktet av kometen er da omkring 22,5 km. Landing vil skje ca. syv timer senere, det vil si rundt klokken 16.30. Énveis kommunikasjonstid mellom Rosetta og Jorden 12. november er 28 minutter og 20 sekunder, som betyr at en bekreftelse på separasjon vil foreligge klokken 10.03 og på landing omkring klokken 17.00 norsk tid.

Hvis alt går etter programmet, vil Rosetta og Philae begynne å kommunisere omkring to timer etter separasjonen. Under den syv timer lange innflyvningen skal Philae ta bilder og utføre målinger av for eksempel støv-, gass- og plasmamiljøet ved kometen.

Bilder vil bli tatt av Rosetta like etter separasjonen, men i hovedtrekk av kometkjernen på vei inn. Det vil gå flere timer før de kan tas imot her nede.

Forankret til kometoverflaten skal Philae ta bilder for et panorama av omgivelsene. Etter ca. en time begynner de vitenskapelige undersøkelsene, som vil pågå i omkring 64 timer, avhengig av instrumentseksjonens  batteriladning. Fortsatte undersøkelser vil være avhengig av hvor hurtig batteriene kan lades opp, noe som igjen kan være avhengig av hvor meget støv som legger seg på solcellepanelene.

Ingeniørene frykter at kometen i mars 2015 er kommet så nær Solen at temperaturen inni Philae vil stoppe det vitenskapelige arbeidet. I Rosetta vil det imidlertid fortsette mens aktiviteten i kometkjernen øker mot minste avstand til Solen i august 2015 og deretter avtar på vei mot de ytre delene av solsystemet.

Video fra den tyske romfartsorganisasjonen DLR som forklarer virkemåten til Philae. (På engelsk)

Kinesiske planer for utforsking av Mars

En representant for ledelsen i CNSA (China National Space Administration) bekreftet under et foredrag i Beijing 10. oktober at Kina fremdeles arbeider med planer for utforskning av Mars.

Grove trekk ble lagt frem tidlig i juni av Ouyang Ziyuan, sjefsforsker i programmet for utforskning av Månen, og omfatter landing på Mars av et ubemannet fartøy i 2020 samt en prøveretur-ferd innen 2030.

Den kinesiske sonden Yinghuo 1 utgjorde en del av Russlands Phobos-Grunt, som ble skutt opp 8. november 2011 for blant annet å hente prøver fra Mars-månen Fobos, men svikt i bæreraketten Zenit 2 førte til at nyttelasten styrtet i Stillehavet 15. januar 2012.

Amerikansk og indisk marssonde i bane

Den eneste asiatiske sonden fremme ved Mars til nå er Indias MOM (Mars Orbital Mission), som gikk inn i bane rundt Den røde planeten 24. september (R 29/14, side 5).

NASAs MAVEN (Mars Atmosphere and Volatile EvolutioN) skal som kjent bidra til svar på spørsmålet om hvordan planeten mistet mesteparten av atmosfæren på et tidlig tidspunkt.

Sonden ble skutt opp i november 2013, og gikk inn i bane rundt Mars 21. september. Herfra har den alt gitt forskerne et første innblikk i hvordan en strøm av solare, energirike partikler påvirker Mars, tatt bilder i ultrafiolett av de tynne gassene ii koronaen rundt planeten og skaffet data til et omfattende kart over den variable ozonmengden i atmosfæren under koronaen.

Solare, energirike partikler sendes i høyhastighetsstrømmer fra Solen under voldsom aktivitet i form av flares eller koronamasseutbrudd. Ved Jorden kan strømmene eller solstormene for eksempel ødelegge følsom elektronikk i satellitter. Ved Mars antas de å være en mulig årsak til atmosfæretapet.

En solar flare 26. september resulterte i et koronamasseutbrudd som ble registrert av MAVEN 29. september. Alle instrumenter er på, men er ennå ikke ferdig utprøvet og kalibrert. Og mens det skjer, blir banen senket. Alt virker lovende for den operative fasen.

Video fra NASA som forklarer oppdraget til marssonden MAVEN

Hubble oppdager hittil fjerneste galakser

Ved bruk av en gravitasjonslinse har Hubble-romteleskopet oppdaget en av de fjerneste galaksene vi vet om – omkring 13 milliarder lysår borte.

Den lille, lyssvake galaksen gir oss inntrykk av et meget tidig univers, og astronomene mener det kan være mulig å finne flere av dem.

Gravitasjonslinse er en effekt som oppstår når gravitasjonen fra en stor galaksegruppe forvrenger og forsterker lyset fra et bakenforliggende objekt slik at det blir bedre synlig.

Nye mål for New Horizons-sonden

En forskergruppe tilknyttet NASAs Pluto-sonde New Horizons har benyttet Hubble-romteleskopet til å lete etter Kuiper-belte objekter som kanskje vil kunne besøkes etter passeringen av dvergplaneten i juli neste år. Tre stykker er oppdaget til nå.

Ny kunnskap om vulkanisme på månen

NASAs Lunar Reconnaissance Orbiter har funnet sterke indikasjoner på at Månens vulkanske aktivitet avtok gradvis istedenfor å stoppe brått for en milliard år siden, som forskerne har trodd.

Orbitalsonden har oppdaget et stort antall særegne stenansamlinger med en beregnet alder på mindre enn 100 millioner år. De kan med andre ord stamme fra epoken da dinosaurene var utbredt på Jorden.

De nye indikasjonene kan ha betydning for beregninger av temperaturen i Månens indre.

NASA har mistet kontakten med solsonde

Den ene av NASAs to STEREO (Solar TErrestrial RElations Observatory) sonder i bane rundt Solen har ikke hatt kontakt med Jorden siden 1. oktober, meldte romorganisasjonen 14. oktober.

De to sondene beveger seg i baner ikke ulik Jordens, men den ene er foran og den andre bak for bedre varsling av spesielt koronamasseutbrudd.

NASA kjenner ikke årsaken til kommunikasjonsavbruddet, men håper å kunne rette feilen.

Komets nærpassering av Mars påvirket ikke marssonder

De tre NASA orbitalsondene Mars Odyssey, Mars Reconnaissance Orbiter og Mars Atmosphere and Volatile Evolution var alle bak planeten da kometen C/2013 A1 Siding Spring passerte 19. oktober klokken 20.27 norsk tid i en avstand av 139 500 km (R 30/14, side 4). Passeringsavstanden var den minste for noen kjent komet av en planet.

Det er ikke rapportert om noen virkning på sondene eller atmosfæren av gasser og støv fra kometen, som har en kjernediameter på ca. 700 m.

Prøveturer for amerikansk militært miniromfly

Det amerikanske flyvåpenets lille, ubemannede romfly X-37B landet på Vandenberg Air Force Base i California 17. oktober klokken 18.24 norsk tid, etter 675 dager i rommet.

Boeing´s Phantom Works har levert to X-37B fartøyer, som nå har gjennomført til sammen tre ferder, OTV (Orbital Test Vehicle) 1, 2 og 3. For den første var oppskytningstidspunkt 22. april 2010 og varighet 224 dager, for nummer to 5. mars 2011 og 468 dager, for nummer tre 11. desember 2012 og altså 675 dager. Samtlige oppskytninger har foregått med Atlas V bæreraketter fra Cape Canaveral Air Force Station, og alle ferder er avsluttet med automatisk landing på Vandenberg Air Force Base. Samlet tid i rommet er 1367 dager.

Ifølge det amerikanske flyvåpenet er formålet med X-37B å utvikle teknologi for gjenbrukbare romfartøyer og utføre eksperimenter der resultatene kan returneres til bakken og undersøkes der. Eksperimentene har som regel tilknytning til avansert styring og navigasjon, termisk beskyttelse, høytemperatur-strukturer, gjenbrukbar isolasjon, lettvekts elektromekaniske manøvreringssystemer og automatisk operasjon under tilbakevending og landing. Romfartøyene vil trolig kunne utplassere i hvert fall mindre satellitter.

OTV-3 foregikk for det meste i en ca. 350 km høy bane med ekvatorvinkel 43,5 grader.

Operatør er det amerikanske flyvåpenets Rapid Capabilities Office. OTV-4 skal starte i 2015.

Når en person med epilepsi dør brått og uten sikker dødsårsak, kan det være et tilfelle av SUDEP – plutselig uventet død ved epilepsi. 

Er dette første gangen du hører om fenomenet, så er du ikke alene. I det siste nummeret av tidsskriftet Epilepsia kommer det fram at SUDEP er ganske ukjent, også for de det angår direkte.

Omkring 1400 amerikanere med epilepsi og mer enn 600 pleiere deltok i en spørreundersøkelse, som foregikk over internett og på helsekontorer.

Tre av fire av pleierne hadde hørt om SUDEP. Mens ikke mer enn 65 prosent av de epilepsirammede hadde hørt om det.

• Les også: Forskere finner genfeil som gir epilepsi

Ikke vanlig blant de uten anfall

SUDEP er heldigvis ikke veldig vanlig. Hvert år dør i gjennomsnitt en til to av 1000 personer med epilepsi plutselig og uventet. Blant personene som ikke har hatt anfall over lengre tid, er tallet så lavt som 0,4 per 1000.

Men hos de med en alvorlig form for epilepsi er derimot tallet høyere. En av 200 av disse rammes av fenomenet. 

– Ikke overrasket

Henrik Peersen, generalsekretær i Norsk Epilepsiforbund, er ikke overrasket over resultatene i den amerikanske undersøkelsen. Heller ikke i Norge snakker man mye om SUDEP.

– Vi vet at det er et tema som mange syns det er vanskelig å snakke med pasientene om, sier Peersen.

• Les også: Gravide epileptikere trenger ekstra oppfølging

De amerikanske forskerne skriver i Epilepsia at tidligere studier har vist at kun fem prosent av nevrologer som behandler epilepsi, diskuterer SUDEP med alle pasientene sine. 69 prosent tar det opp i enkelte tilfeller.

Legene oppgir som den viktigste årsaken til at de ikke snakker om SUDEP, at de ikke vil gjøre pasientene engstelige.

Viktig med åpenhet

Men generalsekretæren i den norske foreningen mener SUDEP er et tema det er viktig å ha åpenhet om

– Det er naturlig nok viktig å ikke overdrive faren, men det er i dag økende enighet om behovet for nøktern og saklig informasjon til personer med epilepsi og deres pårørende, også om dette vanskelige temaet.

Selv om årsakene er ukjente, så vet man at de mystiske dødsfallene som regel skjer i forbindelse med et anfall.

– Det som trolig kan bidra til å redusere forekomsten av SUDEP, er best mulig behandling av epilepsien, fokus på å ta medisinene til riktig tid og rimelig bruk av sikkerhetstiltak ved hyppige og alvorlige anfall, sier Peersen.

Referanser:

Barbara L. Kroner m. fl.:Characteristics of Epilepsy Patients and Caregivers Who Either Have or Have Not Heard of SUDEP, Epilepsia; October 2014 DOI: 10.1111/epi.12799

Informasjon om SUDEP fra Norsk Epilepsiforbund

Norske og svenske forskere mener å ha funnet en forklaring på hvorfor alkohol beskytter mot hjerte- og karsykdommer.

Studien heller kaldt vann i blodet på mange rødvinselskere.

For på den ene siden bekrefter den det hundrevis av studier har vist før: Mye tyder på at et moderat inntak av alkohol har en sterk beskyttende effekt mot hjerteinfarkt.

Men dessverre viser studien også at dette bare gjelder for en liten del av befolkningen. Nærmere bestemt  rundt 15 prosent i vår del av verden.

– Rådet vi har gitt er for generelt

Den norske professoren Dag S. Thelle var med i forskningsprosjektet ved Universitet i Gøteborg. Han mener at man nå kan slå fast at det rådet som har blitt gitt i ukeblader, aviser – og til og med av mange fastleger – er for generelt.

– Dette betyr sannsynligvis at det vi har fått høre i mange år, nemlig at litt alkohol er godt for hjertet, bare gjelder for noen få av oss.

Arv og miljø i samspill

Gøteborg-forskerne har sett på samspillet mellom miljøfaktorer og genetikk når det gjelder sykdom.

Det var i en fransk studie fra 1995 det for første gang ble antydet at en spesiell genvariant hos noen mennesker kan gi en beskyttende effekt av alkohol.

De svenske forskerne ville teste dette på 618 personer med hjertesykdom og cirka 3000 kontrollpersoner i Vest-Sverige. Disse ble gruppert etter hvor mye alkohol de oppga at de drakk. I tillegg ble de gentestet for å finne ut om de hadde denne spesielle genvarianten.

Analysen av dataene, som nå publiseres i tidsskriftet Alcohol, bekrefter det de franske forskerne fant allerede for tjue år siden. Folk som har dette genet og drikker moderate mengder alkohol, har langt mindre hjerteproblemer enn andre.

– Alene har ikke genet noen betydning for sykdommer. Men sammen med alkohol gir det en sterk beskyttelse mot hjerteinfarkt, sier Thelle.

Påvirker det gode kolesterolet

Kolesterol kan deles opp i det gode HDL- og det dårlige LDL-kolesterolet.

Genet forskerne har undersøkt, lager et protein kalt Cholesterylester transfer protein (CETP),  som igjen påvirker det gode HDL-kolesterolet.

HDL-kolesterolet beskytter mot åreforkalkning og tar med seg overskudd av fett fra blodårene til leveren, der fettet skilles ut.

Svært mange studier har vist at alkohol har en effekt på det gode HDL-kolesterolet. Dette kolesterolet har derfor i mange år vært den heteste kandidaten for å forklare hvorfor alkohol beskytter mot hjerteinfarkt.

Andre forklaringer har vært at det er antioksidantene i drueskallene som har den beskyttende virkningen.

Thelle mener at begge deler kan være sant. Men ingen har forklart hvordan HDL eller antioksidanter virker mot hjertesykdom.

– I vår studie ser vi altså at den gode effekten av alkohol først dukker opp når man har en helt bestemt variant av dette genet. Hvordan disse mekanismene fungere, forstår vi ikke godt nok, sier han.

Forskningen må repeteres

Thelle ser for seg at om andre forskere finner ut mer om mekanismene, kan du i framtiden ta en gentest for å finne ut om du er blant de 15 prosentene blant oss som får en beskyttende effekt av alkohol. 

Men han mener det først er nødvendig at andre gjentar denne forskningen.

For selv om også andre studier i verden som har kommet til samme resultat, er det for tidlig å slå fast sammenhengen mellom genet og beskyttelsen.

Oppdaget HDL-kolesterolet

Thelle var selv med i gruppen som oppdaget det gunstige HDL-kolesterolet på 1970-tallet.

Han var da forsker i Tromsø og var med å starte den store helseundersøkelsen i byen i 1974. Formålet var å undersøke den høye dødeligheten av hjerte- og karsykdommer i Norge. 

I 1977 publiserte forskningsgruppen en banebrytende artikkel i The Lancet, der de viste betydningen av HDL.

– Dette var en liten studie fra et universitet som ikke sto veldig tydelig på det vitenskapelige kartet. Da artikkelen kom ut, var det en stor begivenhet, forteller han.

Han er stolt av at Tromsø-forskerne så vidt slo amerikanske forsker på målstreken.

Etter dette er det skrevet flere titusener artikler om HDL-kolesterolet. Fortsatt har forskerne ingen god forståelse av hvordan det virker. Ingen har klart å finne medikamenter som kan påvirke dette kolesterolet i gunstig retning, og samtidig redusere risiko for hjertesykdom.

Litt alkohol beskytter

I 1979, bare to år etter Tromsø-forskerne publiserte sin studie om kolestrolet, kom det en ny banebrytende forskningsrapport. Denne gangen fra de britiske forskerne St. Leger og A. L Cochrane.

De påviste for første gang at i land med høyt vinforbruk, hadde befolkningen lavere risiko for død av hjertesykdommer.

Dette resulterte i tusener av studier på temaet. Stort sett pekte resultatene i samme retning. Litt alkohol beskytter mot hjerteinfarkt.

Sammenhengen dukket opp

Utover på 1980-tallet begynte sammenhengen mellom alkohol og HDL-kolesterol å dukke opp i den vitenskapelige litteraturen.

Da har man plutselig to beskyttende faktorer. Dette åpnet opp for utallige nye studier. Og mye vitenskapelig krangling.

Noen studier har vist at den beskyttende effekten av alkohol kom av HDL-kolesterolet. Andre studier at den gunstige virkningen av HDL-kolesterolet er uavhengig av alkohol.

En tredje posisjon har vært at alkohol bare er en forstyrrende faktor, som ikke har noe med saken å gjøre. At forskere finner en sammenheng, handler rett og slett om at personer som drikker et par glass vin om dagen ellers lever sunnere enn avholdsfolk.

DNA-analysen åpnet en ny verden

Da forskere på 1990-tallet kunne gjøre genetiske analyser, åpnet det seg en ny verden.

Et samspill mellom gener og miljøet ble lansert som en ny forklaring på den mystiske sammenhengen mellom alkohol og redusert risiko for hjertesykdom. Det var da de franske forskerne for første gang fant denne genvarianten og oppdaget at pasienter med denne fikk mer beskyttelse av alkohol.

– Det er svært viktig at slik forskning blir repetert, sier Thelle. Han mener at selv om de svenske forskerne nå har funnet mye av det samme som de franske gjorde i 1995, er det viktig at flere forskere gjør samme funn før man kan slå fast at sammenhengen faktisk er der.

Likevel er det nå mye som tyder på at man bør slutte å si at et glass vin eller to om dagen er godt for hjertet, mener han.

– Noen er så heldig at de har arvet denne beskyttelsen fra sine foreldre. Andre får nyte sin rødvin uten at de unnskylder seg med at det er for helsas skyld.

Kilde:

Kirsten Mehling mfl: “CETP TaqIB genotype modifies the association between alcohol and coronary heart disease: The INTERGENE case-control study. Alcohol 2014. DOI: http://dx.doi.org/10.1016/j.alcohol.2014.08.011

Vi så det senest i Norges siste landskamp hjemme mot Bulgaria. Norge vant og imponerte, men landslagssjef Per Mathias Høgmo trakk spesielt fram midtbanemotor Per Ciljan Skjelbred, som ifølge Høgmo løp ekstremt.

Ifølge VG viste løpsanalyser at Skjelbred hadde hele 150 løp i høy fart. Av disse var 50 rene spurter, og de øvrige 100 såkalte høyintensitetsløp.

Sprint og akselerasjon viktigere 

Ny forskning på dette feltet dokumenterer at landslagssjef Høgmo treffer spikeren på hodet.

- Fotballspillere i dag løper gjerne mellom 9 til 13 km i løpet av 90 minutter på banen. Det er noe de aller fleste klarer. Men det er evnen du har til å løpe kjempefort, for så å ta pause, og deretter gjenta, som er viktig. Det handler om å få til flest mulig av disse løpene, og det er her en fotballspiller bør være god, sier Terje Dalen, høgskolelektor i kroppsøving ved Høgskolen i Nord-Trøndelag.

- Derfor ser vi nå mer på høyintensitetsaktiviteten, hvor skillet mellom lagene er stor. Og her er akselerasjon og sprint viktige egenskaper, legger han til.

Sammen med Jørgen Ingebrigtsen, fysisk trener i Strømsgodset, har Dalen forsket på sprint- og akselerasjonsprofiler hos profesjonelle fotballag i kamp. Med i prosjektet var også fysiske trenere fra fotballklubbene Liverpool, Rosenborg og Ranheim.

Studien slår fast at gapet mellom norske tippeligaspillere og spillere i høyere rangerte ligaer øker når det gjelder fysiske prestasjoner i kamp.

- Norske tippeligaspillere gjennomfører betydelig færre fartsøkninger, eller akselerasjoner. De gjør også færre, men lengre sprinter enn det som tidligere er rapportert fra høyere rangerte ligaer, sier Dalen.

- Vi springer like langt totalt sett, men hver sprint i Norge er lengre. I andre ligaer har fotballspillerne flere sprinter, men de sprinter kortere.

Målte hver RBK-spiller 

Forskerne valgte seg ut ett norsk tippeligalag til å undersøke sprint- og akselerasjonsprofiler på tvers av spillerposisjoner.

Valget falt på Rosenborg Ballklub.

- En grunn til det var at de har et automatisk trackingsystem installert på Lerkendal. Et såkalt ZXY-system, som kartlegger detaljerte spillerbevegelser og hastigheter i kamp basert på radiobølgeteknologi, forteller Dalen.

Gjennom systemet kan de hente nøyaktige data på hver eneste RBK-spiller gjennom hele 2009-sesongen. Denne sesongen vant RBK Tippeligaen og deltok i kvalifisering til UEFA Europa League.

- Før så vi mest på totaldistansen når vi skulle se på hva som skilte gode og dårlige lag. Det går vi mer bort fra nå, siden forskjellene er små, forteller Dalen.

Posisjoner gir ulik profil

Datamaterialet viser at RBK-spillerne løp 11 230 meter i snitt på 90 minutter gjennom sesongen. De hadde i snitt 90 akselerasjoner og 17 sprinter. Det vil si et løp med toppfart over 25 kilometer i timen.

Tallenes tale viser samtidig helt ulike profiler ut fra spillernes posisjoner på banen, eksempelvis mellom en midtbanespiller og en som er midtstopper.

- Dette bekrefter bare det vi vet, men som det samtidig er viktig å få dokumentert og ikke minst ta hensyn til i den fysiske treninga, sier Dalen.

- Du må vite hvilke krav som stilles i en kamp for å kunne overbelaste på trening. Det er derfor viktig å legge opp treninga etter dette. Det er stor forskjell i spillernes posisjoner, og følgelig viktig å individualisere den fysiske treninga for hver enkelt spiller.

Advarer mot fysiske fellestreninger

Forskeren mener funnene kan være verdifulle for trenere i prosessen med å tilrettelegge for posisjonsspesifikke treningsprogrammer. Dette vil ifølge forskeren minske gapet i fysisk kampprestasjon mellom profesjonelle spillere i ulikt rangerte ligaer.

- Trenere bør være varsomme med å legge opp til fysiske fellestreninger, siden det er viktig at hver enkelt spiller får overbelastning. Dette vil forbedre den enkelte ut fra sin posisjon og rolle på banen, sier Dalen

Hva ville du gjort om du var fysisk trener i en fotballklubb?

- Da ville jeg nok hatt et veldig fokus på hva som skjer på hver enkelt trening og se om disse aktivitetene gir god nok overbelastning med bruk av ball og spill. Hvis det viser seg at viktige fysiske faktorer ikke gir overbelastning nok på trening med ball, bør du vurdere om det skal settes inn individuell fysisk trening.

- Målet må være å få mest mulig ut av den fysiske treningen gjennom ulik fotballaktivitet. Spillaktiviteten inneholder såpass mange flere dimensjoner som er viktig for fotball, og med god planlegging tror jeg du vil kunne få trent veldig mange fysiske faktorer gjennom slik type trening, sier Dalen.

Referanse:

J. Ingebrigtsen, mfl: Acceleration and sprint profiles of a professional elite football team in match play. European Journal of Sport Science. Jul 8:1-10, 2014

Forskerne beveger et fjernstyrt kjøretøy – en ROV – langs bunnen dypt nede i hav, da det plutselig kommer svømmende en skapning ingen har sett før.

Selv de erfarne dyphavsforskerne har vanskelig for å begripe at det de ser er ekte.

Ikke ett individ

Enda mer fantastisk blir skapningen når du får vite at dette ikke er ett enkelt dyr. Det er en koloni bestående av flere tusen individer som beveger seg sammen bortover.

Dyret du ser har ikke noe navn. Det er ikke så rart, siden det neppe er noen som har sett det før. Men dyret tilhører en gruppe organismer som kalles sifonoforer. Eller kolonimaneter på godt norsk.

– Dette dyret er i slekt med den giftige kolonimaneten med navnet portugisisk krigsskip, som er funnet helt opp til kysten av Norge. Det er også en fjern slektning av blåmaneter og brennmaneter, forteller biologiprofessor Trond Amundsen ved NTNU.

Har ikke hjerne

– Denne pussige organismen er i virkeligheten flere tusen enkeltstående individer som samarbeider, ikke helt ulikt hvordan cellene samarbeider i kroppen vår, fortsetter Amundsen.

– Noen av disse enkeltindividene sørger for at skapningen spiser, mens andre gjør at den beveger seg. Et forholdvis enkelt nervesystem forbinder det hele, uten at det finnes noen hjerne.

– Det spesielle er at hvert enkelt av individene i kolonien er ganske lik dyr som klarer seg fint alene, som enkeltindivider.

– Kolonimanetene utfordrer på mange måter vår forståelse av hva et individ er, mener biologen.

De fleste kolonimaneter finnes bare langt nede i havdypet. Selv om de ikke er små, så er det svært vanskelig å finne dem. Når den amerikanske ekspedisjonen Nautilus Live kom over denne, var det mest flaks.

Nautilus Live-ekspedisjonen og dens oppdagelser i havdypet kan du følge her.

40-50 meter lange

Amundsen forteller at det er mye vi ikke vet om sifonoforene.  

– De er slett ikke uvanlige eller uviktige. Men de fleste lever dypt nede i havet og går veldig lett i stykker når man tar dem opp. Et av verdens lengste havdyr er en sifonofor som kan bli 40-50 meter lang.

– At forskere oppdager skapninger som dette for første gang i 2014, viser hvor mye vi fortsatt ikke vet om klodens dyreliv. Ikke minst på de store havdyp, sier Amundsen.

Les mer

Forskeren Casey W. Dunn ved Yale-universitetet er kanskje den som har skrevet mest om sifonoforer i nyere tid. Her kan du besøke hans Dunn Lab og lese mer om disse organismene.

Les mer om sifonoforer på Wikipedia (engelsk).

Du husker det sikkert fra naturfagstimene: Fisken vi spiser er fôret opp på mindre fisk, som har spist dyreplankton, som igjen har spist planteplankton – eller mikroalger.

Noen mikroalger er små fettbomber som kan bestå av hele 25 prosent omega-3, og de er hovedkilden til fettsyrene i fisk. I tillegg inneholder de proteiner, lipider og mineraler.

Mikroalger er de minste plantene på Jorden. Anvendelsesområdene er store, mikroalger kan brukes til alt fra brensel, ernæring og medisin, til mat og fiskefôr.

Trenger alternativer

I dag består kosten til oppdrettslaksen i Norge for det meste av fiskeavfall og fiskeolje. Ressurser det begynner å bli mindre av. Det tvinger næringen og forskere til å se på alternativer.

– Oppdrettsfisk inneholder flerumettede fettsyrer som har forebyggende effekt på menneskelige sykdommer. Den viktigste kilden for oppdrettere er marin fiskeolje, men den ikke er bærekraftig, sier Sigrun Reumann ved Senter for organelleforskning ved Universitetet i Stavanger (UiS).

– Det blir stadig gjort forsøk på å forbedre dagens kilder til omega-3-fettsyrer, men primærprodusenten er og blir mikroalger, sier hun.

Storstilt algeproduksjon

I prosjektet Mikroalger 2021, som Reumann er leder for, samarbeider forskere, mikroalgeprodusenter og oppdrettere.

Produksjonen av mikroalgene vil på denne måten gå fra å dyrke fram nye og bedre sorter av algene hos forskerne ved UiS til storstilt algeproduksjon ved algeprodusenten MicroA i Tananger. Videre vil algen finne veien til fiskeforprodusenten Ewos i Dirdal, der algetypen vil bli testet ut som fôrtilskudd.

Ved å høste fiskeoljen tidlig i næringskjeden unngår man også risikoen for opphoping av tungmetaller og andre uønskede forbindelser.

Sparer miljøet

De viktigste omega-3-fettsyrene kalles EPA og DHA, og kan forbedre hjernefunksjonen vår og forebygge sykdommer. Oppdrettsfisk får i seg disse gjennom fôret, noe som gjør at når vi spiser fisken, får også vi i oss rike mengder omega-3. Men hva om det fantes en enklere vei direkte til kilden som i tillegg gjorde fisken proppfull av de sunne fettsyrene?

Fisken vi spiser inneholder stadig mindre omega-3. Mange oppdrettere erstatter fiskeolje med planteolje for å spare penger og fordi de ikke har nok fiskeolje til å dekke den voksende fiskeindustrien, og fisken mister da verdifullt opptak av omega-3.

• Les også: Alger kan erstatte fiskeolje i fôr til oppdrettslaks

– Ved å fôre oppdrettsfisk direkte på mikroalger, vil man slippe å bruke småfisk til fiskemat. Det vil spare miljøet og være billigere, sier Reumann og legger til at det foreløpig ikke er noen som driver storskalaproduksjon av mikroalger i Norge til dette formålet.

Bedre sorter

For et par år siden ble gensammensetningen til de første algene identifisert, slik at de kunne utnyttes til forskning. Forskningen skjer i laboratorier med avanserte mikroskoper og andre analytiske instrumenter, hvor Reumann og hennes kolleger holder på å dyrke fram nye og bedre sorter av algene.

– Dette er en framtidsrettet næring, og vår metode vil hjelpe på å fremskynde etableringen av en algebasert bioøkonomi i Norge, sier hun.

Bioøkomomi er produksjon av fornybare biologiske ressurser og hvordan de blir til mat, fôr, kjemikaler, ingredienser, materialer, farmasøytiske produkter og bioenergi.

Øker produktiviteten

Genteknologi er den vanligste teknologien for forbedring av mikroalger. Helt nytt og ganske lovende er såkalt «syntetisk biologi» hvor forskere prøver å forbedre flere egenskaper samtidig. Men omega-3-produksjonen krever ofte bioproduktutvinning, derfor er utvikling av naturlige (ikke-genmodifiserte) mikroalger ønsket av industrien.

Dette kan oppnås ved å bruke UiS-forskernes metode med teknologiassistert avl av mikroalger, det vil si et arbeid der man sorterer celler og velger ut spesielle arter som passer best til dette formålet.

– Målet med prosjektet er å øke produktiviteten i to spesifikke mikroalger for syntetisering av verdifulle produkter som omega-3-fettsyrer og vaksiner slik at det kan brukes som fiskefôr, og kanskje senere som medisin, sier forsker Dr. Jodi Maple Grødem.

Algene forskerne jobber med kan nå en svært høy prosentandel av fettinnhold, og forskerne på CORE jobber nå med å øke lipidkonsentrasjonen og produktiviteten til villalgene.

Klodens dyre- og plantearter har vært i kraftig tilbakegang over flere tiår.

I 2002 bestemte politikerne seg for å gjøre noe med dette, og en stor gruppe land erklærte at utviklingen skulle snus før 2010.

Men det gjorde den ikke.

Selv om det var positiv utvikling noen få steder, fortsatte tilbakegangen i samme tempo.

Derfor oppdaterte politikerne målene i 2011. Da kom den strategiske planen for biologisk mangfold, som går under navnet Aichi Biodiversity Targets. Planen inneholder 20 mål som skal oppfylles før 2020.

Langt unna målet

Nå har en verdensomspennende forskergruppe undersøkt om Aichi-målene vil bli nådd.

Forskerne har undersøkt en rekke indikatorer for hver enkelt mål. Studien, som er publisert i tidsskriftet Science, er nedslående lesning.

– Vi når ikke målene. Vi kommer ikke engang i nærheten av dem, sier Jonas Geldmann, som er en bidragsyterne. Han er forsker ved Senter for makroøkologi, evolusjon og klima ved Københavns Universitet.

Et av Aichi-målene er å halvere ødeleggelsen av leveområdene for dyr og planter. Det målet blir ikke oppfylt.

Beskyttede områder lite viktig

Å beskytte et område er den vanligste metoden for å verne det biologiske mangfoldet. De landene som skrev under på Aichi-målene i 2011, forpliktet seg til at 17 prosent av jordens landmasse skal være vernet i 2020.

Det tallet er oppe i 15 prosent allerede, så det klarer de nok. Men det er ikke noe stort framskritt for det biologiske mangfoldet, mener Jonas Geldmann, som har undersøkt hvordan de såkalt beskyttede områdene blir forvaltet.

– Problemet er at de ikke er særlig godt beskyttet. Mange av parkene er vernet bare på papiret, sier Geldmann.

Livet i havet

Et annet Aichi-mål er at ti prosent av verdens havområder skal være vernet i 2020. Bare 3–4 prosent er beskyttet i dag, så forskerne tror ikke det vil skje.

– Man kan selvsagt forestille seg at man verner store havområder uten kommersielle interesser, men der er det heller ikke særlig mange truede arter, sier Geldmann.

– Men det ser jo bra ut på papiret.

Forskerne bak Science-studien fastslår også at målene om vern av fiskebestander og tiltak mot innvadernde arter heller ikke vil bli nådd.

Budskapet blir spredt

Det finnes imidlertid noen få lyspunkter.

«Kunnskap om biologisk mangfold, og hvorfor det er verdt å kjempe for, har blitt mer vanlig», skriver forskerne.

– Beslutningstakere, innbyggere og forskere vet mer om dette nå. Og det er jo den første forutsetningen for at utviklingen kan snus, sier Tim Hirsch, som arbeider ved Global Biodiversity Information Facility i Danmark. 

Referanse:

Derek p: Tittensor m. fl.: A mid-term analysis of progress toward international biodiversity targets, Science (2014), DOI: 10.1126

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Høsten har kommet med mange teknologinyheter. Roboter, androider og virtuelle verdener byr på stadig nye opplevelser og inntrykk. Vi presenterer noe av det mest interessante her.

Mangler du en partner på andre siden av tennisbordet? Japanske Omron Corp er en robot som aldri blir sliten – så fremt batteriet ikke går tomt. Her vist fram på teknologiutstillingen CEATEC Japan, i Chiba.

Robot som menneske

Roboter blir mer og mer lik mennesket. En prototype-robot fra firmaet Toshibable ble tidligere denne måneden vist frem på CEATEC. Gjennom å bruke kvantedatamaskiner får roboten den reaksjonsfarten den trenger for å lære av nye situasjoner. Som forskning.no tidligere har skrevet om, så kommuniserer prototypen gjennom tegnspråk.

Roboten lærer gjennom å teste ut forskjellige fremgangsmåter. Den vil prøve, feile, og noen ganger lykkes tilfeldig. Det skal gi en raskere vei til høyere kunstig intelligens.

Virtuell og nær verden

Når vi snakker om nyvinninger innenfor teknologiens verden, kommer vi ikke utenom Virtual Realty-headsets (VR), eller virtuelle virkelighetsbriller. Du spiller et spill, der verdenen ligger rett foran øynene dine. Noen har klaget over svimmelhet ved bruk av brillene, noe mange anser som et luksusproblem.

Vi har tidligere omtalt Crystal Cove fra Oculus Rift. Men teknologien er i stadig utvikling og Samsung, i samrbeid med Oculus, kom nylig ut med Samsung Gear VR. I en virtual reality 3D-brille setter du inn den nylanserte mobilen Samsung Galaxy Note 4.

En viktig utvikling siden den første prototypen, er at VR-headset nå kommer med betydlig bedre skjermoppløsning, færre kabler og i lettere vektklasse.

Gjennom brillene kan du snu deg rundt og oppleve en virtuell verden i alle retninger, på lik linje med Oculus Rift-headsettet. Men fortsatt kan bare utviklere og  utvalgte entusiaster prøve dette produktet i dag. Oculus Rift har som mål å få headsettet i salg i 2015, mens det ryktes at Samsung Gear VR kommer i desember.

For en stund siden fikkSvein Østvik, kjent som Charter-Svein, prøve ut Oculus Rifts VR-headset i tv-programmet I Kveld med Ylvis på TV Norge. Med brillene på, fikk Østvik seg en virtuell tur i berg-og-dalbane. Reaksjonen hans er lagt ut på Youtube.

Flere teknologinyheter under:

På veien ser den ut som en toseters, slank sportsbil. I alle fall forfra.

Bakstussen avslører nemlig at denne doningen kan fly høyt over morgenrushet. De to bakhjulene er små, og ligner mer på landingshjulene til et småfly. Og bak på skroget av stålribber kledd med karbonfiber, sitter en propell med tre blader.

De går ikke rundt så lenge AeroMobil har bakkekontakt på landeveien. Da er det forhjulene som får drivkraft fra den hundre hesters bensinmotoren. Men når sjåføren svinger av fra motorveien og inn på rullebanen, er tida inne for den store morfingen.

To vinger bretter seg ut fra skroget, som en kjempetege med fluktplaner. Sjåføren blir flyger, og girer om fra hjuldrift til propelldrift. Så er det bare å gi gass, stige til værs med toppfart rundt 200 kilometer i timen og tegne opptil 700 kilometer lange luftlinjer over landskapet, på en full tank.

20 års utvikling

AeroMobil utvikles av det slovakiske firmaet ved samme navn. Krumtapp i firmaet er sjefsdesigner og medstifter Štefan Klein. Han er både ingeniør og designer, og dessuten ivrig seilflyger og motorflyger, ifølge nettsidene til firmaet.

Da prototypen fløy for første gang i 2013, lå det 20 års utviklingsarbeid bak. Den 29. oktober skal siste versjon av prototypen for første gang vises fram på den teknologiske entreprenørmessa Pioneers Festival i Wien.

Denne nye versjon 3 har også plass til en passasjer, men har for øvrig de samme data som sin enseters forgjenger. Siden tomvekten er 450 kilo, vil det kunne klassifiseres som et mikrofly.

Gammel drøm

Flygebilen er en gammel drøm. Henry Ford hadde stor tro på idéen, og laget til og med en prototyp av luftens T-ford, som begravde seg selv og flygeren under forsøk på distanserekord.

Den amerikanske arméen utviklet flere flygende jeeper på seint nittenfemtitall, men vraket idéen til fordel for vanlige helikoptre.

Amerikaneren Paul Moller har arbeidet de siste 50 årene og brukt 100 millioner dollar på å utvikle sin Moller Skycar, med fire vridbare rotorer som både gir framdrift og løft. Den kan starte og lande som et helikopter.

Moller Skycar ble demonstrert i 2003, riktignok koblet til en sikkerhetsline. Siden har Moller gått konkurs, selv om utviklingen aldri helt har stoppet opp.

Drømmen lever videre

Det amerikanske firmaet Terrafugia har kommet langt i retning av en flybil, eller rettere sagt et bilfly. Modellen Transition skal etter planen bli til salgs i 2015. Den er først og fremst et fly, og sjåføren må ha flysertifikat. Men farkosten kan kjøre til og fra flyplassen i vanlig bytrafikk med demonterte vinger.

Flybilen Xplorair PX200 utvikles med støtte fra franske myndigheter og flere flyfirmaer. Meningen er å utnytte Coandăeffekten, en aerodynamisk effekt som drar luftstrømmer mot faste overflater. Denne effekten skal forsterkes av en mengde små jetmotorer festet til de korte vingene på skroget.

En ubemannet prototyp i full skala skal etter planen vises fram på Paris Air Show i 2017, og så skal ensetersversjonen bli til salgs en gang etter 2020, ifølge en pressemelding fra firmaet Altran, som deltar i utviklingen.

Sliter med miljø og sikkerhet

Både denne teknologiske løsningen og den amerikanske prototypen SkyRider X2R prøver å redusere vekta, og på andre måter forsøke å gjøre flybilene mer miljøvennlige.

AeroMobil bruker for eksempel 0,8 liter på mila langs landeveien, mye mer enn andre tilsvarende små biler, om enn ikke avskrekkende mye. En variant av Moller Skycar skal kunne drives av elektriske motorer, og en annen skal gå på biodrivstoff.

Et annet problem er selvsagt sikkerheten. Faren for kollisjoner øker i aksellererende tempo jo flere flybiler med urutinerte sjåfører som svermer på kryss og tvers over tettbefolkede områder. Derfor har også blant andre Moller Skycar blitt utviklet med en avansert autopilot som tar seg av styringen i lufta.

Lenker:

Nettsidene til firmaet AeroMobil

Nettsidene til Pioneers Festival 2014

Få norske reiser, enten de er sammenhengende eller delt opp i kortere distanser, er for lange for elbiler. Dette åpner for muligheten til at folk flest kan bytte ut én eller flere bensin- eller dieselbiler med et elektrisk alternativ.

Over 90 prosent av nordmenns bilreiser er korte nok til at de kan gjennomføres med vanlige elbiler, ifølge en ny rapport fra Transportøkonomisk institutt.

Rapporten deler opp reiser i to kategorier, enkeltreiser og sammensatte reiser, der de sammensatte reisene ofte innebærer pauser der lading av bilen er mulig. Eksempler på dette er handleturer, der det ofte er mulig å lade bilen på kjøpesenter eller parkeringshus.

Ifølge rapporten er det gjerne folk som bor i spredtbygde strøk, som har høy inntekt og minst to biler, som kjører lengre enn rekkevidden til elbiler. 

Rekkeviddefakta

* 96 prosent av nordmenns enkeltreiser og 94 prosent av de sammensatte reisene er kortere enn rekkevidden til elbiler, ifølge en ny rapport fra Transportøkonomisk institutt.

* Sammensatte reiser er definert som reiser som starter og ender ved boligen. Enkeltreiser kan være en del av en sammensatt reise.

* Nordmenns reiser er lengre enn rekkevidden til en normal elbil 12 prosent av dagene i året.

* I disse tilfellene har 29 prosent av reisene om vinteren og 24 prosent om sommeren en stopp som gir mulighet til lading.

* Rekkevidden til en vanlig elbil er i rapporten satt til 80 kilometer i vinterhalvåret, og 120 kilometer i sommerhalvåret.

(©NTB)