IBM og Twitter kunngjorde i slutten av forrige uke at selskapene har kommet fram til en avtale om salg og krysslisensiering av patenter. Dermed er patentstriden mellom selskapene, som oppsto i 2013, avsluttet.

Ifølge selskapene kjøpte Twitter allerede i desember mer enn 900 patenter fra IBM. I tillegg har selskapene altså lisensiert ulike patenter fra hverandre.

– Dette kjøpet av patenter fra IBM, sammen med lisensavtalen, gir oss større åndsverksbeskyttelse og handlingsfrihet til å innovere på vegne av alle de som bruker vår tjeneste, sier Ben Lee, juridisk direktør i Twitter, i en pressemelding.

Det er ikke oppgitt hva de aktuelle patentene dreier seg om.

– Vi er fornøyde med å nå denne avtalen med Twitter fordi den illustrerer verdien av patenterte IBM-oppfinnelser og demonstrerer vårt forpliktelse til å lisensiere tilgang til vår brede patentportefølje, sier Ken King, daglig leder for immateriell eiendom hos IBM, i pressemeldingen.

– Vi ser fram til en produktivt forhold til Twitter i framtiden.

Tirsdag feirer Facebook sitt tiårsjublileum. Mye vil bli sagt i sakens anledning om hvordan verdens største nettsamfunn har vært den vesentligste driveren i det siste tiårets framvekst av det sosiale nettet, og om hvordan selskapet ganske langt på vei har lykkes med sin mer eller mindre uttalte ambisjon om å bli «det sosiale operativsystemet»: En universell plattform for en stadig større del av våre digitale liv.

Noen vil også minne om at vårt forhold til Facebook er dypt problematisk, med sine personvernmessige og forbrukerpolitiske utfordringer, sin stadig mer kommersielle profil og sin glupske apetitt på vår tid.

I Facebook-ledelsen er man allerede langt inne i arbeidet med å definere sitt og vårt andre tiår på det sosiale nettet. Et glimt av hvor Mark Zuckerberg og kompani har tenkt seg fikk vi allerede før helga, med presentasjonen av den nye iOS-applikasjonen Paper, som slippes for amerikanske iTunes-brukere i morgen, dagen før jubileet. Paper viser innholdet i nyhetsstrømmen på Facebook i et mer magasinliknende fullskjermformat på smartmobiler og nettbrett, og organiserer den tematisk i seksjoner, tydelig inspirert av apper som Flipboard.

Det spekuleres allerede i om Paper vil kunne utkonkurrere dagens Facebook-app. Det gjenstår å se, men at applikasjonen har fått et navn som også betyr «avis», er uansett en påminnelse om hvordan den inngår i Facebooks stadig tydeligere mediestrategi.

Nylig skrev jeg om hvordan Upworthy, Buzzfeed og andre delingstjenester tapetserer din og min nyhetsstrøm på Facebook med lenker til virale nyhetssaker og videoklipp. Du kjenner typen: «This Baby Has No Idea His Parents Are The Coolest Ever. But These Photos Are Proof.» Fenomenet er meget interessant i seg selv, men gjennomslagskraften det har hatt kan også leses som et resultat av en helt bevisst forretningsstrategi fra Facebooks side:

Mark Zuckerberg og kompani vil gjøre nyhetsstrømmen sin til din foretrukne «morgenavis» – stedet man går for å skaffe seg oversikt over de viktigste nyhetene, før man deler og diskutere dem med sine venner.

For å oppnå dette gjør Facebook stadig endringer i algoritmen som styrer vektingen av ulike typer innhold som vises i brukernes nyhetsstrøm. I desember i fjor kunngjorde selskapet at det hadde gjort endringer som skulle prioritere «relevant innhold» av høy kvalitet.

I klartekst: Innhold fra anerkjente redaksjonelle medier skulle prioriteres på bekostning av virale kattevideoer delt av vanlige brukere. Ifølge All Things D vil Mark Zuckerberg at Facebook skal bli «verdens beste personaliserte avis».

Dit er de fortsatt et stykke fram, for å si det forsiktig. Men utviklingen fra privat og personlig oppslagstavle via sosial delingsplattform for kattevideoer, bursdagsfeiringer og spillinvitasjoner til en aggregator av nyheter og underholdning, er klar og tydelig for alle som vil se.

For nettaviser og andre medier er Facebook både en parasittisk konkurrent og en distribusjonsplattform.

Noen ser først og fremst konkurrenten, og en applikasjon som Paper vil trolig forsterke denne bekymringen. Facebook forsyner seg grovt av mediebrukernes tid. For mange vil nyhetsinnholdet man får gjennom nyhetsstrømmen og Facebooks nettleser være tilstrekkelig – noe som nødvendigvis må ha en svekkende effekt på merkevaren til mediene som leverer innholdet.

Men Facebook skaper også trafikk til dette innholdet som betyr stadig mer i nettmedienes økonomi. Hvis ikke noe er drastisk endret i Paper sammenliknet med dagens løsning, vil et klikk på en nyhetsingress fra en nettavis generere en visning av den originale websiden, med tilhørende annonseinntekter for det aktuelle nettmediet.

Avhengighetsforholdet som oppstår er likevel skjevt, på uklare premisser og uten forutsigbarhet. Blant teknologikyndige kolleger i Dagbladet og Aller Internett har det i det siste gått en diskusjon om dette, etter at noen spurte hvorfor enkelte saker den siste tiden hadde fått et unormalt høyt antall «likes» på Facebook. Andre hadde nylig opplevd plutselig nedgang i hvor mange som så sakene de delte på Facebook.

Endringer Facebook gjør kan plutselig føre til voldsom trafikk for visse typer innhold og bestemte typer medier, men ikke før har de enkelte avisene og nyhetsnettstedene forsøkt å tilpassse seg, gjør Facebook uten varsel nye endringer, og trafikken forsvinner igjen.

Noe liknende opplevede mange medier da Facebook for et par år siden oppfordret dem til å bygge egne apps, eller såkalte «social readers». Enkelte medier opplevde en helt ekstrem trafikkvekst – før Facebook uten varsel skrudde på ett eller annet under panseret, og trafikken forsvant som dugg for solen. For avisa The Guardian stupte trafikken fra seks millioner brukere av appen så langt ned mot null at man så seg nødt til å trekke hele produktet.

Vi drukner i informasjon. Behovet for aktører som filtrerer og kuraterer innhold, som gir deg en personalisert oversikt tilpasset dine interesser, bli stadig større. Noen bygger slike filtre med programvare. Google forsøkte med Google News, der en smart algortime valgte ut og presenterte nyhetsoverskrifter og ingresser fra andre medier, for så å sende brukerne dit. Det fungerte bare sånn passe.

I Facebooks modell er det langt på vei brukerne selv som utgjør «algoritmen». Vi finner og filtrerer for hverandre. I Paper skal man også ha et utvalg ansatte Facebook-redaktører som kuraterer innhold og prioriterer hvilke nyhetssaker som «slås opp».

Det begynner unektelig å likne veldig på en avis – rent bortsett fra at det er andre som leverer og tar kostnaden ved journalistikken.

Likevel er det fristende, og kanskje nødvendig, for mediene å fiske Facebook-trafikk, og å vinkle saker slik at Facebooks datasystemer «liker» dem, og de synes for mange brukere.

Men så lenge forutsigbarheten og åpenheten ikke er bedre, og forholdet til Facebook er preget av denne vanskelige blandingen av konkurranse og synergi, er mediene bedre tjent med flørt enn fast følge.

digi.no meldte denne uken at tekniske problemer hos Evry fikk store konsekvenser. Minst én million norske bankkunder var uten nettbank store deler av tirsdagen. For flere av landets største banker fungerte verken mobilbank eller minibank.

Evrys stormaskin stoppet opp cirka 13.30 tirsdag ettermiddag. Først klokken 21 om kvelden begynte ting å ta seg opp. Fra midnatt ble det også en halvtime nedetid for de berørte bankene, før alt gikk som normalt fra 00:30.

digi.no har sett en logg fra hendelsesforløpet. Evry bekrefter at denne er korrekt (se nederst i denne saken)

Det viser seg at årsaken var at en kommentarlinje i et skript for rutinemessig vedlikehold feilaktig var opphevet som kommentar, slik at kommandoen i stedet ble eksekvert.

Tirsdag kveld hevdet Evry at det var en «sentral komponent i IBM stormaskin» som forårsaket at flere banker ble berørt av driftsproblemene.

Det som egentlig skjedde fremstår som en banal tastefeil i skript.

Den aktuelle kommentarlinja beskrev kode som måtte kjøres på databaseserveren for å kopiere en database i Evrys testmiljø, men i den aktuelle prosedyren gjorde den samme kommandoen at hele stormaskinens operativsystem ble stoppet. Dermed ble jobben lagt til i en automatisk omstartskø, og så feilet omstart gang på gang. Siden dette var såpass tidlig i oppstartsekvensen ble det heller ikke produsert loggmateriale som gjorde det lett å avdekke feilen.

For – denne feilen ble, ifølge vår kilde, ikke oppdaget før ni timer etter at systemet gikk ned, altså rundt halv elleve på kvelden. Evry fikk, etter flere forsøk, ut en systemlogg som ble sendt til IBM i USA for analyse, som igjen fant ut hvilken jobb som feilet slik at Evry til slutt kunne fjerne denne fra oppstartsprosedyren og isolere feilen.

I mellomtiden var systemene for kort, betaling og minibank flyttet over på en annen maskin, som gjorde at disse tjenestene var operative fra klokka ni på kvelden. Da feilen så ble luket bort, ble det besluttet at systemene skulle flyttes tilbake på den opprinnelige maskinen, for å minimere risikoen for ikke å rekke morgenoppgjøret som går 05:35. Det var altså årsaken til nedetiden mellom midnatt og 00:30.

Evry har som strakstiltak endret tilgangsnivåer slik at denne type kommandoer ikke lenger tillates å bli eksekvert i batch-jobber.

En kilde digi.no har vært i kontakt med mener at bankhavariet denne uken har skremmende likheter med et tilfelle fra 2001, da ansatte i daværende Fellesdata klarte å stoppe halvparten av Norges banker med et tastetrykk.

Kritisk feil
Vi har fått hendelsesloggen bekreftet av Evry. Våre opplysninger stemmer helt overens med et overordnet sammendrag selskapet nå legger frem overfor digi.no:

• 13:27: Det oppstår stopp i CPU2 på mainframe/stormaskin. Dette medfører at alle online og batch systemer stopper.
• Online produksjon ble reetablert igjen klokken 21.00
• 00:00-00:30 Det ble sendt ut varsling og kundeinformasjon i forkant på av at online produksjonen ble tatt kontrollert ned og opp, og flyttet tilbake til original konfigurasjon for å gjennomføre en normal eksekvering av batch med lavest mulig risiko.

I forbindelse med ordinært arbeid i akseptanse-test miljøet, oppstår en kritisk feil:

• En rutinejobb for å kopiere en database i testmiljø (image copy) inneholder en kommentar som angir en kommando som skal eksekveres i DB2.
• Ved en feil er tegnet som maskerer ut denne linjen som kommentartekst fjernet. (uthevet av digi.no)
• Kommandoen blir dermed eksekvert. IBM operativsystemet (JCL) har en likelydende kommando med en helt annen konsekvens, at hele operativsystemet på CPU2 stoppes. Dermed stopper både test og produksjon på CPU2. DB2 operatøren har ikke forutsetninger for å vite dette.
• Når denne kommandoen blir feilaktig eksekvert legger den seg også i en automatisk restart kø. Restart (IP/L) feilet derfor gjentatte ganger på samme punkt, men systemet ga ingen indikasjon på hva som feilet, da dette skjer så tidlig stadium i oppstartsekvensen at det ikke var produsert en logg som viste hvor eksakt oppstart feilet.
• Videre arbeid for å identifisere hvor problemet lå var da å sende en systemdump til analyse hos IBM. Det ble gjort 3 forsøk før det lyktes å få en fullstendig dump.
• Denne systemdumpen ble analysert på IBM lab i USA. IBM identifiserte i hvilken jobb feilen lå, og EVRY eliminerte deretter denne jobben i oppstartsprosessen. Det ble deretter verifisert at CPU2 startet normalt.

«Logisk sikkerhetshull»
Evrys kommunikasjonsdirektør Geir Remman bedyrer at stormaskinmiljøet deres er konfigurert i henhold til anbefalt industristandard fra IBM.

Han unngår å svare på spørsmål fra digi.no om endringene i skript er blitt utført av folk uten tilstrekkelig kompetanse på IBMs skriptspråk JCL (Job Control Language).

I stedet viser han til en ferdigskrevet kommentar vi mottar på e-post:

– Analyse av rotårsaken avdekket et logisk sikkerhetshull mellom test og produksjonssystemene som ikke har vært kjent hverken for EVRY eller andre som bruker samme teknologi. Periodiske systemkontroller er utført som planlagt men nevnte feil er ikke blitt avdekket gjennom dette arbeidet, sier Remman.

Arbeidet på testsystemet, som utløste hendelsen, er ifølge Evry gjort i henhold til fastlagte prosedyrer.

– Evry har endret kommando autorisasjonene slik at gjeldende og eventuelt tilsvarende alvorlige kommandoer ikke tillates eksekvert i batch, for å forhindre tilsvarende konsekvens.

Geir Remman avslutter med å si at de har beklaget hendelsen, og at Evry har vært åpen om hele årsaksforholdet overfor kundene sine.

Tele2 kunngjorde i dag at kunder med abonnentene Large og Extra Large automatisk vil kunne ta i bruk selskapets 4G-tjeneste (LTE) uten tillegg i pris fra og med den 1. mai. Først i oktober vil 4G-tilgang inngå også i de øvrige abonnementene.

– Vi velger å tilby 4G til de kundene som bruker mest data og som har størst behov for høyere hastighet først. Alle andre vil få det til høsten, forklarer Hanne Løvstad, direktør i Tele2, i en pressemelding.

I pressemeldingen loves det hastigheter på opptil 40 megabyte per sekund (MB/s), men det er nok 40 megabit per sekund (Mb/s) det menes.

Tele2 oppgir at selskapet har merket en økning i etterspørselen etter 4G fra dets storkunder på begynnelsen av året, og at det derfor innfører 4G så raskt som det praktisk lar seg gjøre.

NetCom kom med 4G i Oslo allerede i desember 2009. Telenor gjorde det samme først i oktober 2012.

Anfa Research har publisert sine anslag over annonsesalget til norske nettmedier i desember og i hele 2013, på vegne av bransjeorganisasjonene MBL og INMA.

Tallene viser at norske mediers omsetning av nettannonser nådde 236 millioner kroner i desember 2013, 21 prosent mer enn i samme måned i 2012.

I hele året ble det solgt nettannonser for 3,08 milliarder kroner, 19 prosent mer enn i 2012.

Den største relative økningen er annonser til mobil (nettbrett ikke inkludert). Her ble omsetningen mer enn tredoblet, fra 84 millioner kroner til over 280 millioner kroner.

Bannerannonser («display») står for over halvparten av omsetningen – 1,72 milliarder kroner i 2013 – men er også kategorien med lavest vekst, 9 prosent opp fra 2012.

«Stilling ledig» er den største kategorien innen rubrikkannonser, med en omsetning på 414 millioner kroner, opp 11 prosent fra 2012.

Den oppgitte omsetningen er utfakturert, etter fratrekk av rabatter, men før byråprovisjon. Tallene rapporteres av A-pressen Digitale Medier, Mediasite Digital, Edda Media, ABC Startsiden, ABC Nyheter, AdLINK, Adresseavisen, Aftenposten, Agderposten, Aller Internett, Asker og Bærum Budstikke, Bergens Tidende, Dagbladet.no, dn.no, Eniro Norge AS, Finn.no, Fædrelandsvennen, Hardware.no, Hegnar Online, Hjemmet Mortensen, MSN.no, n3sport.no, Nettavisen, NRK.no, RB-konsern (Romsdal Budstikke, Driva og Åndalsnes Avis), Smp-konsern (Sunnmørsposten og Vikebladet), SOL, Start, Stavanger Aftenblad, Teknisk Ukeblad, Eiendomsnett.no, TV2, VG.no, Vårt Land og Webtraffic.

Karbonmaterialet grafén har mange svært gode egenskaper, noe som gjør det interessant på en rekke områder. Materialet har likevel gitt forskerne nok av utfordringer å stri med. Ikke minst gjelder det innen elektronikk. Men det gjøres stadig framskritt, slik IBM kunngjorde denne uken.

Ifølge forskeren Shu-Jen Han ved IBM Research er grafénets elektriske, optiske, mekaniske og termiske egenskaper velegnet for trådløs kommunikasjon.

– Kretser bygget av grafén kan åpne for mobile enheter – fra nettbrett til kroppsbårne – å overføre data mye raskere, på en mer kostnadseffektiv måte, enn dagens silisiumbaserte brikker. For eksempel forbruker den kretser vi har bygger for trådløse mottakere, mindre enn 20 milliwatt for å fungere. Samtidig demonstrerer den en høyere konversjonsforsterkning enn noen annen grafénbaserte RF-krets ved frekvensområder på flere gigahertz, skriver Han i et blogginnlegg.

Med kretsen har man lykkes med å motta og gjenskape en digital tekstmelding, «01001001», «01000010» og «01001101», som er selvfølgelig er en binærkode for «I B M», sendt over en 4,3 GHz-signal uten noen fordreining.

Allerede i 2011 demonstrerte IBM at det er mulig å lage en analog, grafénbasert integrert krets med en bredbånds frekvensmikser. Men man støtte på store vanskeligheten med å lage den integrerte kretsen uten å skade grafénflakene. Resultatet ble at graféntransistorens ytelse ble kraftig redusert.

Nå har man løst dette problemet. Ifølge Han ble det gjort ved å snu helt opp ned på flyten i konvensjonell produksjon av silisiumbaserte, integrerte kretser, slik at grafén første ble lagt til i det siste trinnet av prosessen.

– Dette resulterte i bevaring av grafénenhetens ytelse, og at grafénenheter og -kretser for første gang kan utføre moderne, trådløse kommunikasjonsfunksjoner som er sammenlignbare med silisiumteknologi, skriver Han.

Den integrerte kretsen er en flertrinns RF-mottaker som består av tre graféntransistorer, to kondensatorer, fire induksjonsspoler og to motstander. Kretsen dekker et areal på 0,6 mm og er laget i en 200 mm silisium-produksjonslinje.

På IT-sikkerhetssamlingen RSA Conference USA 2014 i slutten av februar vil senior sikkerhetskonsulent Neal Hindocha i Trustwave demonstrere kode som registrerer opp fingerbevegelser på berøringsskjermer, og vise hvordan det kan brukes til å fange opp PIN-koder, passord og annen informasjon, på samme måte som tastetrykkloggere på pc-er.

Hindochas presentasjon er forhåndsomtalt på Forbes, SC Magazine og Threatpost.

Spørsmålet som Hindocha er opptatt av, er om smartmobiler og nettbrett kan utsettes for ondsinnet kode tilsvarende tastetrykkloggere på pc-er. I prinsippet er svaret «ja». Koden som Hindocha har skrevet, kan brukes til å rekonstruere ting som PIN-koder og passord. Den registrerer hvor det sveipes og trykkes, og det viser seg at det skal ikke spesielt mye analyse til for å rekonstruere tall og bokstaver, selv uten skjermdump av det virtuelle tastaturet. Med ytterligere analyse, vil det antakelig være mulig å bruke «touchlogging» til å avdekke det meste av det en smartmobil brukes til.

Det Hindocha avdekker, kan ikke umiddelbart betraktes som en truende sårbarhet. Koden hans kjører bare på iOS- og Android-apparater der standard systemsperrer er brutt ned, det vil si at iOS er «jail broken» og Android er «rooted» (se How to Root Your Android Phone or Tablet for en forklaring av hva dette innebærer, og hvilke fordeler og ulemper det medfører). Et annet poeng er at koden lar seg bare installere dersom mobilen koples til en PC over USB.

Samtidig kan man lett tenke seg at ondsinnede hackere har tilsvarende prosjekt som Hindocha. Det er ikke utenkelig at de kan ha kommet lenger, og at de konsentrerer seg om Android, mobilverdenens svar på pc-verdenens Windows.

En typisk ondsinnet anvendelse av «touchlogging» vil være å fange opp engangspassord fra offerets mobiltelefon samtidig som man manipulerer vedkommendes samspill med nettbanken.

Arild Haraldsen har utarbeidet notatet nedenfor i forbindelse til Semicolon-seminaret 13. februar, Hvordan få fart på digitaliseringen av Norge?. Over 130 har hittil meldt seg på. Programmet omfatter innledninger av Paul Chaffey, Ingelin Killengreen, Lars Peder Brekk og Hans Christian Holte.

Norge har ikke kommet langt i «digitaliseringen» av offentlig sektor. I følge EU ligger Norge midt på treet av landene i Europa på eGovernment-statistikken. I forhold til samhandlingstjenester ligger Norge ennå lavere på EUs ranking. Bare 1/3 av alle tjenester er digitalisert, ifølge stortingsmeldingen Digital Agenda for Norge (pdf, 113 sider). I følge Difi vil også mange etater ha store problemer med å leve opp til forventningen om «skjema på nett» innen 2014, slik Digital Agenda legger opp til.

Selvsagt er bildet noe mer sammensatt enn som så: På noen områder er vi helt i toppen, på andre ligger vi langt under snittet. Men totalbildet er at Norge har mye å gå på før noen regjering – uansett farge – kan si seg tilfreds. Hva er årsakene?

I en ofte referert undersøkelse fra Rambøll Management, IT i praksis 2013 Offentlig sektor, oppgis hovedårsaken å være kompetanse i de enkelte etatene. Mangel på prosjektledelse, endringsledelse og gevinstrealisering blir nevnt som hovedårsaker. Jeg tror dette blir for enkelt. Her er andre årsaker som har større betydning. Men først tre temaer som trenger debatt:

• Hva menes med «digitalisering»?
• Hvorfor skal offentlig forvaltning «digitaliseres»?
• Hva er verdien av «digitalisering»?

Uten en felles oppfatning og begrepsforståelse av hva og hvorfor kommer en ikke langt i diskusjonen om hva som er de største hindringene, og følgelig hvordan en skal få fart på «digitaliseringen».

Hva er digitalisering?
– Det er et problem at mange offentlige virksomheter oppfatter at de er digitaliserte, mens de i realiteten bare har lagt ut noen skjemaer på nett, sa daværende Difi-direktør (nå skattedirektør) Hans Christian Holte på Digitaliseringskonferansen i fjor.

Dette setter fingeren på hva en mener med digitalisering. Mange oppfatter «digitalisering» som web-baserte løsninger hvor man kan autentiseres, fyller ut (kanskje til og med signerer) og sender inn, men hvor prosessen etter innsending fortsetter på papir. Mange vil mene dette ikke er full «digitalisering», som også må omfatte saksbehandlingsfasen. Med «digitalisering» vil mange mene fullskala automatisert selvbetjening hvor også resultatet av saksbehandlingen er tilgjengelig elektronisk.

Denne upresise bruk av uttrykk som «digitalisering», «forretningsprosesser» går også igjen i den undersøkelsen som Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) har bedt et konsulentfirma å gjennomføre for å se hvor «digitalisert» privat sektor er.

Hvorfor skal offentlig forvaltning digitaliseres?
Man har i debatten i liten grad kommet inn på hvorfor offentlig sektor skal digitaliseres, bortsett fra det selvfølgelige i at også offentlig sektor må bruke moderne teknologi til å effektivisere prosesser, komme i kontakt med sine «kunder» og så videre.

Undersøkelser har imidlertid vist at det er liten effekt mellom den ressursinnsats som offentlig sektor har lagt inn i forenkling og effektivisering av offentlig sektor, og de resultater som er oppnådd sammenlignet med andre land, ifølge OECD-rapporter (se kronikk av Kristin Clemet i Dagens Næringsliv i april i fjor). De siste 35 år med overskudd på statsbudsjettet har gjort lite for å forberede oss på fremtiden. Det gjenstår 12 år med overskudd før kostnadene velter over oss, i form av eldrebølge og befolkningens forventinger til det samme tjenestenivå som nå.

Digitaliseringens formål må være å bidra til å opprettholde samme – eller bedre – kvalitet på de tjenester offentlig sektor yter til næringsliv og innbyggerne. For å oppnå dette må eksisterende tjenester leveres mer kostnadseffektivt enn nå. Ressursene innenfor offentlig forvaltning må derfor flyttes fra administrasjon til tjenesteyting, samtidig som det totale kostnadsnivået enten opprettholdes eller reduseres.

Hva er verdien av «digitalisering»?
I de fleste digitaliseringsinitiativ ligger fokuset på den teknologi som bidrar til «digitaliseringen» og ikke på produktene som digitaliseres eller hva produktene skal brukes til. En tettere kobling mellom digitaliseringsønsket og de prosess- og forretningsmessige mål en vil oppnå, mangler.

Ofte vil en også se at «digitaliseringen» skjer ved bruk og gjenbruk av data uten blikk for om dataene er inkonsistente eller av dårlig kvalitet. Sjelden blir dataene «vasket» for å fjerne inkonsistente og dårlige data. Erfaringer fra næringslivet viser tydelig behov for aktiviteter som bedrer datakvaliteten før nyutvikling som tar i bruk eksisterende data.

Det er i offentlig sektor for lite fokus på verdien av dataene og forvaltningen av dem. Data og informasjon har imidlertid like stor verdi som materielle produkter og regnskapsmessige verdier. Etablerte målekriteria er en forutsetning for at data, informasjon og kunnskap skal nå sitt potensiale. God informasjonsforvaltning er en forutsetning for god «digitalisering».

Mange vil derfor mene at den største utfordringen for offentlig sektor er ikke «digitaliseringen» i seg selv, men å etablere et nasjonalt forvaltningsregime som har til oppgave å implementere og forvalte informasjonen på lik linje med «olje og gull». En slik fremgangsmåte vil redusere eller stoppe kostnadsveksten i offentlige IKT prosjekter, og på sikt gi rom for reduserte utgiftene knyttet til drift og vedlikehold IKT-systemer.

Dette temaet er tatt opp i Difis nylig fremlagte rapport Informasjonsforvaltning i offentleg sektor (pdf, 57 sider). I en kommentar til denne rapporten skriver Terje Storvik i Sintef:

– Hvor godt informasjonen er strukturert og organisert vil påvirke hvor smart og effektivt arbeidsprosessene knyttet til dette informasjonsarbeidet vil kunne utformes. (…) For å understøtte slik deling og gjenbruk av informasjon må denne gjøres tilgjengelig på tvers av organisatoriske grenser. Dette krever at de som skal dele informasjon samarbeider om felles forståelse og beskrivelse av informasjonen og dennes metadata.

Med dette som grunnlag og bakgrunn: Hva er de største hindringene for «digitalisering» av offentlig sektor i dag? Her kommer 13 teser om «digitaliseringen».

1. Organiseringen av forvaltningen gir sektorene for stor dominans på bekostning av samordning, samhandling og effektivisering.

Sverige har organisert forvaltningen annerledes enn Norge. Med stor grad av samordning mellom departementene, og selvstendighet i utførelsen av underliggende etater, har Sverige likevel ikke kommet lenger. Danmark har omtrent samme organisering som Norge, men har kommet lenger. (Se min kommentar Difi må omorganiseres.) Danske initiativ til digitalisering har de siste ti årene vært til inspirasjon og forbilde for Norge, uten at en har fått de samme resultatene. Hvorfor?

2. Kommunestrukturen i Norge er det viktigste hinder for digitaliseringen i dag
Vi har i dag 428 kommuner med stor variasjon i størrelse og bruk av IKT. Samtidig er det kommunale selvstyre et rotfestet grunnlag i det norske demokratiet. Kommunene skal imidlertid være villig til å gi fra «sjølråderetten» når det gjelder bruk av standard IKT, og vil at staten skal bestemme.

Sentrale personer som Tormod Hermansen (se presentasjonen Ble det en bedre organisert stat?) mener et sentralt virkemiddel for å skape en effektiv offentlig forvaltning er å redusere antallet kommuner. Den nye regjeringen har tatt initiativ til en kommunereform som vil gi færre kommuner, noe som vil kunne bidra til å overføre flere oppgaver til kommunene. Det er imidlertid ikke sikkert at dette i seg selv vil føre til lavere IKT-kostnader i kommunal sektor. Bildet er mer sammensatt enn som så.

På den ene side består IKT-systemene i kommunal sektor av hyllevare fra et fåtall leverandører, og er dermed lettere å standardisere, eller å få til gjenbruk for flere kommuner eller større sammenslåtte kommuner. I statlig sektor er fagsystemene utviklet særskilt for formålet. Standardisering og forenkling blir derfor langt vanskeligere her.

På den annen side har kommunesektoren i dag over 4500 kommunale selvbetjeningstjenester (skjema på nett), på samme funksjonalitetsnivå som i Altinn. Dette koster mindre enn 25 millioner kroner i året. Til sammenligning koster Altinn over 90 millioner kroner i året kun i drift og forvaltning, og videreutvikling. Dersom leverandørene i kommunal sektor skal overleve etter sammenslåing av kommunene kan en derfor oppleve en prisøkning, både fordi det blir færre kunder, men også fordi kundene blir større og mer kravstore, og prosjektene mer kompliserte. En sammenslåing av kommunesektoren kan derfor føre til økte IKT-kostnader for den delen av offentlig sektor

3. Regjeringer har ikke gitt gode nok retningssignaler og «marsjordre» for digitalisering.
Helt siden 1997 har alle regjeringer – med modell av tilsvarende tiltak innenfor EU – utarbeidet eNorge-planer og lignende hvor «digitalisering» i ulike former har vært en sentral faktor. Mange mener den siste meldingen på dette området – fjorårets Digital Agenda – var den mest kraftfulle da hele regjeringen stilte seg bak.

Disse planene har som regel vært mer preget av visjoner uten konkret innhold, og uten tilsvarende finansiering av konkrete prosjekter.

De har også i liten grad drøftet de utfordringer som forvaltningen står overfor (eldrebølge, nye innbyggerrettigheter, og så videre) og omsatt dette til hvordan IKT skal løse disse utfordringene (jfr. upublisert manus fra undertegnede, kommer i bokform til våren). Gjennomgående for disse planene er at de er så vage og uforpliktende at «alle» må være enige, for «digitalisering» er vi alle for. Det er også et faktum at alle sentrale IKT-tiltak i offentlig sektor har skjedd uten basis i disse planene.

4. Regjeringens mål for IKT-strategier er vanskelig realiserbare
Det nåværende målet er «digitalt førstevalg» og at alle skjemaer skal være tilgjengelig på nett. Sentrale fagsystemer i etatene er imidlertid ikke designet for digitalt førstevalg (se spådommene til Hans Christian Holte i digi.no 9. januar). De bakenforliggende fagsystemene må derfor i stor utstrekning endres eller skiftes ut før en når mål. Både Skatt (se FAOS-rapporten 5 år etter) og Helse (se FAOS-prinsipper: Hva har helsesektoren gjort med dem?) har store IKT-systemer med kompliserte avhengighetsforhold. Ved større organisasjonsendringer – som NAV-reformen – kreves det omfattende «integrasjon» av eksisterende systemer, og betydelige ressurser for utvikling av nye. Disse kommer ofte i konflikt med hverandre.

5. Difi er for svak og har for liten troverdighet
Difi ble etablert i 2008 som pådriver for gjennomføring av Regjeringens IKT-politikk. Difis oppgave i IKT-politikken er å utarbeide «IKT-standarder» (arkitekturprinsipper, prosjektveiviser, IKT-standarder, og så videre) som etatene kan, bør eller må følge. Difi har ikke direkte beslutningsfullmakter overfor underliggende organer eller andre etater. Difi er derfor avhengig av tillit og troverdighet hos andre etater.

Riksrevisjonen har påpekt at Difi har liten tillit hos etatene. Difis egne undersøkelser påpeker en rekke utfordringer knyttet til bruk av digitale felleskomponenter. Standardene som Difi påpeker bør brukes, blir i liten grad brukt av etatene. Det er også en kompetanse- og rollestrid mellom Difi og Brønnøysundregistrene /Altinn på flere områder, så som metadatastrategi, digital postkasse og så videre. I tillegg mener mange at Difi ikke i stor nok grad involverer sin egen fagkompetanse i endringsledelse og organisasjonsutvikling som bistand til etatene ved gjennomføring av IKT-tiltak.

6. Samordningsorganet SKATE mangler beslutningsfullmakter
I 2007 ble det etablert et nytt organ bestående av de mest sentrale etatslederne i staten (og senere også i kommunen): Styring og koordinering av tjenester i e-forvaltning (SKATE). Formålet var å diskutere felles problemstillinger knyttet til IKT-utvikling og samhandling i offentlig sektor. En innvending mot organet er at det mangler beslutningsmyndighet. De facto er Difi ledende i SKATE-samarbeidet selv om de formelt kun har sekretariatsansvaret. Dette fordi de har lederfunksjon, men primært fordi de har all saksforberedelsen, og kommer dermed bedre forberedt til disse møtene enn andre.

I det siste har også Datatilsynet ønsket å bli deltager i SKATE. Det spørs om det bidrar til økt gjennomføringskraft. Noen mener også at SKATE bør få tilført midler til finansiering av felles prosjekter. Innvendingen er at dette vil bryte med budsjetteringsprinsippene i staten.

Å overføre mer beslutningsmyndighet til SKATE er i seg selv problematisk, da det på den ene side vil overta en del av de oppgaver og ansvar som ligger hos etatene, og på den annen side – dersom rollen er å sikre oppslutning om eierskap (til prosjekter/endringer/standardisering) i ledelsen i de ulike etatene – tar SKATE oppgaver som Difi selv skal ha som «pådriver» for IKT-utviklingen.

7. Fryktkultur og manglende gjennomføringsevne hindrer IKT-utviklingen
Gjørv-kommisjonen påpekte manglende gjennomføringsevne som en årsak til beredskap og sikkerhet. I debatten som fulgte er det tydelig at dette gjelder forvaltningen generelt. Årsakene antas å ligge i den ledelseskultur som eksisterer basert på de såkalte New Public Management prinsippene som (delvis) ble innført i 1980-årene, med mange, detaljerte målekriterier.

Dette sies å lamme beslutningsprosessene, samtidig som det flytter fokus fra gjennomføring – å tørre å ta feil – til oppfyllelse av mindre relevante målekriterier. I det siste er det også avdekket fryktkultur for å si i fra om det er noe galt med IKT-systemene, og at disse bør skiftes ut, slik det er avdekket i for eksempel Tollvesenet den seneste tiden (se artikkelen Slakter statlig IT-prosjekt). Resultatet på sikt er økte kostnader til drift av gamle systemer (som går utover primæroppgavene til etaten som også må tas over driftsbudsjettene), og mindre til investering i for eksempel nye IKT-systemer med lavere driftskostnader.

8. Manglende kultur for samordning, samarbeide og samhandling
En rekke undersøkelser – også i regi av forskningsprosjektet Semicolon – har vist at det er manglende kultur for samordning, samarbeid og samhandling mellom etatene. De viktigste kulturelle og organisatoriske hindringene er:

• Manglende kunnskap om andre etaters prosesser og forretningsmodeller
• Manglende målemetoder for gevinstene ved elektronisk samhandling
• Tildelingsbrevene er vage på krav om samhandling; ingen budsjettmidler følger med
• For få større samhandlingsprosjekter som kan vise vei
• For mange selvstendige små-prosjekter
• Liten grad av harmonisering av regelverk for tilgang til data av andre enn register-eier
• For få forpliktende og resultatorienterte samhandlingsarenaer
• Manglende samarbeidsvilje på personnivå

Difi har selv pekt på en rekke forhold som hindrer samarbeid om felles, tverrsektorielle mål, se utredningen Saman om felles mål? (pdf, 85 sider).

9. Mangel på åpen kunnskapsarena for erfaringsutveksling
I motsetning til i privat sektor har ikke offentlig sektor tradisjon og kultur for å dele erfaringer og kunnskaper med hverandre. Et typisk eksempel på dette er at en så stor etat som Nav med alle sine utfordringer fremstår som ganske lukket overfor andre etater med hensyn på kunnskapsdeling.

Det foreligger flere forskningsrapporter som viser at åpne kunnskapsarenaer innenfor bransjer kan bidra til økt innovasjon og problemløsning økt innovasjon og problemløsning også når det gjelder IKT-utvikling. Se for eksempel Helseinnovasjon krever samarbeid.

10. Altinn er ingen Samhandlingsplattform
Altinn har de siste 10 årene vært «fyrtårnet» i norsk IKT-politikk for effektivisering av offentlig sektor. Altinn blir fremstilt som en Samhandlingsplattform til tross for at det kun er én «samhandlingstjeneste» (konkursbehandling) som ligger på denne plattformen. Samtidig kan det stilles spørsmål om tjenesten «konkursbehandling» er en samhandlingstjeneste slik som de blir definert i en eDialog. Det er en lenkesamling, hvilket igjen viser hvor viktig det er med definisjoner i denne diskusjonen.

Også Altinn er en «moden» plattform rent teknologisk som må fornyes. Brukerne etterlyser også andre og flere tjenester. En debatt om Altinns fremtid vil være en nødvendig forutsetning for videre digitalisering av offentlig sektor. Se kåseriet til Eivind Lund i Netlife Research: Om hundre år er Altinn glemt.

11. Manglende registersamordning
En har i dag en rekke registre. Det er et behov for bedre samordning og overføring av informasjon fra disse registrene til ulike tjenesteeiere. Det behovet setter imidlertid søkelyset på kvaliteten av dataene, felles begrepsbruk (semantikk) og eierskap til registerinformasjonen. Den kanskje største utfordringen med registrene er at det ikke finnes åpne og tilgjengelige API-er på dem (verken for å hente ut data, eller å skrive inn data), som kan benyttes for gjenbruk av informasjon i enhver relevant sammenheng.

12. Manglende kundefokus
En innvending som stadig kommer frem er at IKT-utviklingen i offentlig sektor mer tar hensyn til interne prosesser og behov, og ikke de behov som eksisterer hos næringslivet og innbyggerne, altså de egentlige kundene som offentlig sektor er til for å tjene.

Dette er imidlertid et sammensatt problem. Offentlig sektor må også ta hensyn til likebehandling og rettsprinsipper i sin utvikling av digitale prosesser. Ofte vil også utvikling av nye tjenester skje i et samspill med andre etater, som på den måten blir «kunden». Men i hovedsak synes kritikerne å ha rett: Fokus på de eksterne kundene er ikke like sterk som fokus på interne prosesser.

13. Jussen setter hindringer for elektronisk samhandling
Det sies at lover og regler for det offentlige i stor grad hindrer eller sinker digitaliseringen av offentlig sektor. Dette er imidlertid også et sammensatt problem.

Offentlig forvaltning er lovstyrt også når det gjelder rettigheter og fordeling av goder. IKT-systemene vil derfor måtte bygge på de begreper som bygges inn i lovverket. Som påvist av professor Dag Wiese Schartum (upublisert manus som kommer til våren) vil dette ha påvirkning ikke bare på teknologien som sådan, men også på begreper og prosesser. En har derfor en stor grad av utfordring for å bevisstgjøre lovgiver (politikerne) om sammenhengen mellom de lover og forskrifter som utarbeides og de konsekvenser dette har for utvikling av IKT-systemer for å levere tjenestene.

På den annen side må en også ha forståelse for at det fra lovgivers side er et ønske om ikke å ha optimal samhandling mellom etater, for eksempel i forbindelse med personsensitive opplysninger eller opplysninger av betydning for landets sikkerhet som skal lagres og brukes ved hjelp av systemer som er strengt adskilt fra omverdenen. Men samtidig er det en utfordring å involvere juristene på en riktig måte i utviklingsarbeidet av nye løsninger og tjenester i offentlig sektor.

Den nye regjeringen tar noen grep: Samordningen av IKT-politikken er lagt til et departement med større politisk tyngde enn FAD, og som også omfatter både statlig og kommunal forvaltning. Det varsles en kommunereform; en her opptatt av å ta «tidstyvene», altså en praktisk og jordnær tilnærming til effektivisering av offentlig forvaltning. Men er det nok?