Med offentliggjøringen av kvartalsresultatene til stort sett alle mobilprodusentene den siste uken, ble det i går mulig for flere analyseselskaper å komme med de første rapportene om mobilmarkedet i 2013, inkludert årets fjerde kvartal. Likevel spriker tallene noe i to av de første, globale rapportene som foreligger.

Ifølge IDC ble det for første gang levert mer enn én milliard smartmobiler i fjor, nærmere bestemt 1,0042 milliarder. Dette er 38,4 prosent mer enn IDCs tall for 2012 som er på 725,3 millioner. Analyseselskapet Strategy Analytics er en smule mer moderate i sin rapport og mener at leveransetallet i 2013 var på 990 millioner, men opp 41,4 prosent fra 2012.

I fjerde kvartal var veksten likevel lavere enn i året sett under ett. Ifølge IDC økte leveransene med 24,2 prosent, fra 229,0 millioner til 284,4 millioner enheter fra fjerde kvartal av 2012 til samme kvartal i fjor. Ifølge Strategy Analytics var i denne perioden på 33,7 prosent, fra 217,0 millioner til 290,2 millioner. Dette er likevel betydelig lavere enn veksten sett under ett.

Blant de fem største leverandørene skiller Apple seg negativt ut i fjerde kvartal med en vekst i leveransene på bare 6,7 prosent. Det gjør at Samsung, som økte leveransene med 22,9 prosent fra samme kvartal i 2012, øker forspranget betydelig. Samsung leverte mer enn 80 millioner smartmobiler i fjerde kvartal og nær 320 millioner i løpet av hele 2013.

– Blant de viktigste trendene som driver smartmobilveksten er enheter med store skjermer og lav pris, sier Ryan Reith, programdirektør i IDC, i en pressemelding.

– Blant de to må jeg si at lav pris er det som utgjør den største forskjellen. Billige enheter er ikke det segmentet som vanligvis når overskriftene, men IDC-data viser at det er denne delen av markedet som driver opp volumet. Markeder som Kina og India beveger seg raskt mot et punkt hvor smartmobiler til under 150 dollar utgjør majoriteten av leveransene, noe som bringer en solid databehandlingsopplevelse til mange, sier Ryan.

Selskapene
Samsung opplevde i fjerde kvartal en nedgang i leveransene i forhold til i tredje kvartal, men fortsatt en vekst fra samme kvartal året før som nesten er på høyde med det totale markedet.

Apple har aldri levert flere mobiler, noe som er helt ordinært i det første hele kvartalet etter at selskapet har lansert nye iPhone-modeller. Men veksten fra samme kvartal i 2012 er altså temmelig lav. Apples iPhone-modeller er trolig for dyre og har for små skjermer til å utnytte de to vekstfaktorene Ryan nevner over.

Det er de tre neste selskapene på listen som vokser raskest, både i fjerde kvartal og i 2013 sett under ett. Både Huawei, Lenovo og LG hadde i fjerde kvartal en vekst på mellom 47 og 57 prosent, ifølge IDC. Huawei på tredje plass vokser raskest og holder de to andre et stykke bak seg. I 2013 totalt var det derimot Lenovo som økte leveransene mest, med hele 91,7 prosent. Dette til tross for at selskapet knapp selger smartmobiler i Nord-Amerika eller Vest-Europa. IDC mener at Lenovo vil kunne passere Huawei i år dersom Lenovo i større grad henvender seg også til mer utviklede markeder.

IDC har plassert LG på femteplass og dermed foran ZTE, som skal ha levert fem millioner færre enheter i fjerde kvartal. LG har ifølge IDC og egen kvartalsrapport vokst på grunn av godt salg av særlig Nexus 5 og Optimus G-serien.

For den samlede gruppen av selskaper under streken, er det ikke de helt store endringene. Den samlede markedsandelen har gått noe ned det siste året, men ikke noe dramatisk.

Tabeller over leveransetall og markedsandeler finner pressemeldingene fra både IDC og Strategy Analytics.

SkyDrive er død. Lenge leve OneDrive.

Microsoft velger nå å døpe om sin nettskybaserte lagringstjeneste.

Det skjer helt oppskriftsmessig etter at de i fjor tapte en navnestrid mot den britiske mediegiganten British Sky Broadcasting (BSkyB), som eier varemerket Sky.

Tjenesten har en helt spesiell plass i Microsoft-universet, som en sentral og integrert del av selskapets produktspekter, med lagring og synkronisering av innhold på tvers av enheter.

Produktet har blitt beskrevet som det nye sentralnervesystemet i Windows 8.x. Tjenesten finnes også til selskapets spillkonsoll og Windows Phone, samt til en rekke andre plattformer.

– Det var ikke enkelt å bytte navn på et så elsket produkt som SkyDrive, skriver Microsoft på sitt nye nettsted OneDrive.

Enn så lenge er dette et varsel om et nært forestående navnebytte.

I praksis ble Microsoft tvunget til å døpe om tjenesten. BSkyB satt med sterke kort i rettssaken, ikke minst fordi mediegiganten selv har operert med en egen nettbasert lagringstjeneste kalt Sky Store & Share, som i likhet med SkyDrive lot kunder lagre filer, bilder og kalenderoppføringer.

Microsoft har også tidligere sett seg nødt til å endre navn på produkter etter strid om retten til å bruke et varemerke. Sist i 2012 da selskapet endret navnet på sitt berøringstilpassede brukergrensesnitt «Metro» etter søksmål fra det tyske firmaet Metro AG.

I disse omveltingstider for musikkbransjen er lojale fans noe man som artist bør ta meget, meget godt vare på.

Derfor er det både merkelig og trist å være vitne til hvordan min gamle helt Prince nok en gang pusser et kobbel illsinte advokater på noen av sine mest dedikerte tilhengere.

Gjennom et søksmål anlagt i California krever Artisten Tidligere Kjent Som Smart denne gang minimum én million dollar, eller mer enn 6,1 millioner kroner, fra hver av de 22 nettbrukerne som beskyldes for ha lenket til bootleggede konsertopptak, blant annet på ulike fildelingsnettverk, via Facebook, blogger og fanforum. Digi.no skrev om saken i går, etter at nyheten først sprakk på Torrentfreak.

Det er altså ikke snakk om piratkopiering av offisielle Prince-utgivelser, men om uautoriserte konsertopptak.

Det er selvsagt legitimt for en artist å hegne hardt om sine egne åndsverk, særlig i disse tider. Men at det skulle være vesentlige kommersielle skadevirkninger knyttet til slik bootlegvirksomhet, er i seg selv diskutabelt. Salg av konsertopptak er neppe noen stor bit av kakediagrammet som utgjør Princes artistøkonomi i dag. Alle som vet noe som helst om hvordan relasjonen mellom en artist og fanbasen fungerer, vet dessuten at slike konsertopptak fungerer som lojalitetsbyggende lim både mellom artist og fans, og fans imellom. Bootleggingmiljøet teller noen av en artists mest hardkote og lojale fans, og navnene på de saksøkte i Prince v. Chodera-søksmålet tyder ikke på at det er snakk om noe annet her.

Med navn som DaBang319, PurpleHouse2 og PurpleKissTwo er det åpenbart at vi snakker om fans av det slaget som har sørget for å fylle platehyllene til en hard kjerne av fans, og i noen grad undertegnede, med opptak som gir ny og viktig innsikt i Princes virke.

Juvelen i min samling er forøvrig den triple vinylversjonen av «Small Club: 2nd Show That Night», et legendarisk opptak fra en liten klubb i Den Haag i Holland i 1988. Uten bootleggere ville denne perlen av et konsertopptak, langt bedre enn noe Prince har utgitt offisielt, ikke vært tilgjengelig.

Kroneksempelet på et band som forsto mekanismene i et slikt økosystem er selvsagt Grateful Dead.

De lot fansen ta opp så mye de ville på konsertene, og gjerne distribuere materialet, men helst ikke med profittmotiv. Foran scenen kunne det være en skog av mikrofonstativer når bandet seilte inn i en ny og hittil ukjent versjon av «Dark Star». For en gruppe som satte sin ære i aldri å gjøre to like konserter, er disse konsertopptakene en helt vesentlig del av det musikalske arvegodset – og trolig en medvirkende årsak til at også bandets offisielle utgivesler har solgt så godt som de har gjort.

Men Prince ser det ikke slik. Han vil ha absolutt kontroll over sin kunstneriske produksjon, og historien om hans juridiske krigføring mot folk han mener misbruker hans materiale, er lang og absurd.

I november 2007 går de ansvarlige bak Prince-fansidene housequake.com, princefams.com og prince.org sammen om en aksjon de kaller Prince Fans United, i protest mot det de mener er urimelige opphavsrettslige krav og forsøk på sensur fra Prince og hans advokater. De henviser til ytringsfriheten og det såkalte fair use-prinsippet i opphavsretten. Foranledningen er krav om at fansidene måtte fjerne alle bilder, sangtekster, albumcover og annet Prince-relatert materiale som angivelig er i strid med opphavsretten.

Det er ikke hver dag man ser noe liknende: Et helt miljø av hardcore fans i åpen konflikt med sitt idol.

Prince svarer med låta «PFUnk». I teksten driver han temmelig krass argumentasjon mot fansen, samtidig som han forsøker å inviterte til en slags forsoning. «I love all y?all, but don?t you ever mess with me no more», kvekker han med heliumstemmen til Camille, over en spretten funkgroove. «The best remedy for a basket full of lies is funk», fortsetter han, før han noe halvhjertet forsøker å ro det hele i land med et «Peace y?all, stay funky».

Måneden før dette underlige opptrinnet, i oktober 2007, går en dame ved navn Stephanie Lenz til søksmål mot Universal Music Publishing Group. Selskapet har tvunget YouTube til å fjerne en hjemmevideo hun har lagt ut, der Princes «Let’s Go Crazy» spiller svakt på anlegget i bakgrunnen.

I videoen løper de to små sønnene hennes fornøyd rundt i huset med hver sin trillevogn, mens man så vidt kan høre forvrengt Prince-gitar i bakgrunnen. Dette mener altså Universal (og, må man anta, Prince) det er maktpåliggende å slå ned på.

Det får da være grenser, tenker Lenz, og går til sak. Men Universal går til motsøksmål, og seks år senere verserer saken, utrolig nok, fortsatt i rettsapparatet.

2007 er i det hele tatt et knallår for bisarr Prince-juss. Måneden før Lenz går til sak, i september, saksøker Prince videodelingstjenesten YouTube og auksjonsnettsida eBay. Ifølge et brev fra rettighetsorganisasjonen Web Sheriff (sic) som representerer Prince, er årsaken at disse nettstedene velger å ikke filtrere bort uautorisert musikk og film, mens de filtrerer «porno og pedofilt materiale». At det deles mye «uautorisert» musikk og video på YouTube er det liten tvil om, og på eBay går bootlegs som varmt hvetebrød. Men det er tross alt ikke The Pirate Bay det er snakk om. Noen vil nok hevde at dette er nettsteder som mer enn de fleste andre bidrar til å opprettholde interessen for ulike artistmerkevarer, og som også representerer mulige inntekststrømmer for den som vet å sno seg digitalt.

I løpet av en tremåneders periode går altså Prince og hans juridiske og kommersielle representanter i klinsj med sine mest lojale fans og nettambassadører, med en amerikansk husmor, og med to av verdens ledende markedsplasser for musikkrelatert innhold.

Det er slik adferd som gjør at Prince i 2013 tildeles Raspberry Beret Lifetime Aggrievement Award av den amerikanske organisasjonen Electronic Frontier Foundation, som arbeider for borgerrettigheter på nettet. «Prince har vist gang på gang at han er villig til å misbruke opphavsretten i sitt forsøk på å begrense ytringsfriheten», heter det blant annet i juryens begrunnelse.

Man kan trygt si at det siste søksmålet føyer seg inn i et mønster. Hvordan kan det ha seg at vår mann, som på mange måter har vært en av musikkbransjens mest framsynte gründere, med en rekke tidlige og dristige eksperimenter i salg og markedsføring via nett, ender opp som en dårlig vits blant alle som skjønner seg på feltet?

Vi snakker tross alt om en artist som, sammenliknet med et flertall av sine kolleger, må kunne kalles en slags teknologisk visjonær. I 1994 er blant de aller første til å ta i bruk det dengang så revolusjonerende cd-rom-formatet, og to år senere er han svært tidlig ute med nettstedet thedawn.com, der han byr på lydfiler, chat og eksklusivt salg av musikk. Hvordan er det mulig å skjønne så mye, og samtidig så lite, av nettet og nettbrukernes psykologi?

Kontroll er nok et sentralt stikkord. Har man lest noen Prince-biografier, vet man at han virker å være en mann uten overdreven tillit til sine omgivelser. En nesten manisk drift mot uavhengighet og et ekstremt kontrollbehov går hånd i hånd. Det er en cocktail som nødvendigvis skaper et konfliktfylt forhold til det uregjerlige nettet, og til fansen som bruker det for alt det er verdt.

Det gjelder jo å ha kontroll, selv når det kanskje hadde vært smartere å slippe opp litt.

Deler av denne teksten er hentet fra et lengre essay jeg har skrevet om Princes forretningsmetoder og forhold til nettet i Christer Falcks og Petter Aagaards Prince-biografi «Shockadelica».

I forrige uke fikk innbyggerne i Tyskland vite om et stort tilfelle av ID-ran. Under en etterforskning av botnett, ble det avdekket lister av kaprede e-postadresser og passord til ulike nettjenester. Listene omfattet 16 millioner brukere, hvorav halvparten med e-postadresser i det tyske nasjonaldomenet .de, ifølge det nasjonale tyske organet for IT-sikkerhet BSI (Bundesamt für Sicherheit in der Informationstechnik).

For å hjelpe de opptil 16 millioner ofrene, opprettet BSI et eget nettsted, BSI-Sicherheitstest. Brukere oppgir en e-postadresse. Dersom adressen er blant de 16 millioner, sender BSI dem en PGP-signert e-post som bekrefter tilfellet. E-posten inneholder ellers råd om hvordan den aktuelle botnettsmitten kan fjernes, og en anbefaling om å endre alle passord i alle kontoer.

Tjenesten fordrer at brukeren lar BSI samle personlige opplysninger. BSI forsikrer at alle slike slettes når brukeren har fått sin tilbakemelding.

Det er sparsomt med detaljer rundt selve botnettene. Det antydes at ondsinnet kode er tilført ofrene gjennom alminnelig surfing, og at det er benyttet avanserte metoder, for eksempel tasteregistrering, for å fange opp passord.

EU-organet for IT-sikkerhet, Enisa, sier i en kommentar at alle som tilbyr tjenester der følsom informasjon inngår i transaksjoner – det vil si banker, offentlige organer og nettilbydere – må sørge for å håndheve regler om sterke passord, slik at systemene nekter bruker å benytte seg av svake passord.

Enisa ber videre om at offentlige myndigheter tilbyr opplæring i hvordan man bygger sterke passord.

Aksjekursen stupte 9 prosent på New York-børsen, etter at Apple mandag kveld skuffet markedet med tall for desember-kvartalet.

Omsetningen er opp 5,7 prosent til 57,6 milliarder dollar, samtidig står lønnsomheten på stedet hvil med et netto kvartalsresultat på 13,1 milliarder.

Sett med investorenes øyne ser Apple ut til å ha møtt veggen. Det er fjerde kvartal på rad at selskapet ikke klarer å løfte inntjeningen.

Apples årsresultat faller for første gang på over 10 år.

Da hjelper det lite at Apple-toppsjef Tim Cook i en kommentar sier seg fornøyd med å ha solgt 51 millioner iPhone og 26 millioner iPad i julekvartalet.

Begge deler er rekord, men analytikere hadde ventet at særlig iPhone-salget skulle sparket bedre ifra. Prognosen var på 55 millioner håndsett, ifølge Wall Street Journal.

iPhone, som er Apples overlegent største melkeku, fortsetter å tape markedsandeler. Selv om leveransene økte med 13 prosent i 2013, så svulmet markedet som helhet med 41 prosent. Ifølge analysefirmaet Strategy Analytics er Apples globale markedsandel innen smarttelefoner redusert fra 22 prosent til 17,6 prosent på et år.

I USA falt leveransene av iPhone siste kvartal.

Det som ser ut til å ha vært mest utslagsgivende for Apples kraftige børsfall i utvidet handel mandag kveld er likevel svakere utsikter.

For inneværende kvartal la IT-giganten frem en prognose på mellom 42 til 44 milliarder dollar i omsetning, noe som indikerer lavere omsetning i mars-kvartalet enn året før. Det er også langt under de 46,2 milliard dollar analytikere i snitt har sett for seg.

Prognosen virker særlig svak sett i lys av at Apple nylig fremforhandlet en avtale med verdens største mobiloperatør, China Mobile, som har mer enn 750 millioner abonnenter, om salg av iPhone fra og med tidligere denne måneden.

Presset om å komme opp med noe helt nytt stiger etter hvert som investorer spør seg om Apple kan makte å gjenta suksessene de opplevde ved å introdusere iPhone i 2007 og iPad i 2010.

Pål Joakim Olsen har jobbet som teknologiredaktør for digi.nos søsterpublikasjon DinSide siden 2006, er utdannet sivilingeniør i datateknikk ved NTNU og har også fartstid som konsulent i Accenture.

Parallelt med at han blir konstituert digi.no-redaktør overtar han også som leder for den samlede teknologiredaksjonen i DB Medialab, digi.nos utgiverselskap. Miljøet blir Norges mest slagkraftige innenfor IT-journalistikk, og omfatter teknologi-journalistene i Dinside, Dagbladet og ITAvisen. Endringene skjer fra og med tirsdag.

– Pål Joakim Olsen blir en styrke for digi.no. Han kjenner IT-bransjen, han kjenner teknologien og han er en drivende dyktig mann, sier Terje Johansen, ansvarlig redaktør for nisjenettstedene i DB Medialab.

Sigvald Sveinbjørnsson har vært redaktør for digi.no fra mars 2011. Han flytter tilbake til hjembyen Bergen for å bli kommentator i Bergens Tidende.

– Dette blir som å hoppe etter Wirkola. Sigvald er et stort talent, og det er leit for oss å miste en så verdifull ressurs. Samtidig er jeg så heldig å få jobbe videre med et knippe særdeles flinke journalister i digi.no, som virkelig brenner for det solide produktet de leverer hver eneste dag.

– I tillegg vil vi nå samordne ressurser på tvers av digi.no, ITavisen, Dagbladet og DinSide Data med mål om å tilby en enda bedre pakke for våre lesere, sier Olsen.

– Det er veldig vemodig å forlate den fantastiske gjengen i digi.nos redaksjon, våre bidragsytere og lesere. Jeg fikk en mulighet jeg ikke klarte å motstå. Men jeg er sikker på at digi.no kommer styrket ut av dette. Dette er tross alt snakk om landets i særklasse beste IT- og teknologijournalister. Dessuten vil nå samtlige i redaksjonen faktisk kunne kode – jeg har så langt vært den eneste som mangler denne vesentlige kompetansen, sier Sveinbjørnsson.

– I Sigvalds tid som redaktør har Digi sikret posisjonen som IT-bransjens suverent ledende publikasjon. Han har dratt i gang en ambisiøs satsing på event og revitalisert nyhetsjournalistikken mot IT-sektoren. Det er trist å miste en begavelse av hans kaliber, samtidig som jeg har all forståelse for valget han tar. Det er bare å advare Bergensregionen om at de får en mann som vet å sette spor etter seg, sier Terje Johansen.

Den amerikanske regjeringen har inngått en avtale med de store, amerikanske IT- og webselskapene om at selskapene heretter får offentliggjøre omtrentlige tall om mengden av nasjonale sikkerhetsforespørsler og FISA-påbud (Foreign Intelligence Surveillance Act) selskapene mottar i løpet av et halvår.

Avtalen har kommet i stand etter at Facebook, Microsoft, Google, Yahoo og LinkedIn anla søksmål mot regjeringen for å få lov til dette. Ifølge Wall Street Journal har Obama-administrasjonen gått med på å lette litt på sløret for å unngå en rettssak.

Selskapene som anla søksmålet har kommet med en felles uttalelse til gårsdagens kunngjøring.

– Vi anla søksmålet fordi vi mener at offentligheten har en rett til å vite om mengden og typen av nasjonale sikkerhetsforespørsler vi mottar. Vi er tilfreds med at justisdepartementet har samtykket til at vi og andre leverandører kan bringe denne informasjonen for dagen. Mens dette er et veldig positivt skritt, vil vi fortsette å oppmuntre kongressen til å ta ytterligere skritt for å håndtere alle de reformene vi mener det er behov for, heter det i uttalelsen.

Apple er tilsynelatende først ute med å offentliggjøre de nye tallene, som er fra første halvdel av 2013. Ifølge selskapet mottok det et sted mellom 0 og 249 nasjonale sikkerhetsforespørsler i løpet av denne perioden.

– Disse dataene representerer alle amerikanske, nationale sikkerhetspålegg om data for våre kunder, uavhengig av geografi. Vi mottok ikke noen pålegg om massedata. Antallet kontoer som er involvert i nasjonale sikkerhetspålegg er forsvinnende lite i forhold til de flere hundre millioner kontoene som er registrert hos Apple, skriver Apple.

Apple lover at selskapet vurderer hvert eneste pålegg, uavhengig av opphav, for å forsikre seg om at det er lovlig og så lite omfattende som mulig. I motsatt fall blir pålegget utfordret.

Apple skriver at nasjonale sikkerhetsbrev (National Security Letters – NSL) ofte er det første skrittet i en etterforskning, at de ikke krever en rettskjennelse, men at de heller ikke kan brukes til å innhente kundeinnhold.

– NSL er begrenset til transaksjonsdata, inkludert kundens kontaktinformasjon. Apple er ifølge loven pålagt å etterkomme med disse NSL-ene dersom vi har informasjonen som kreves, skriver Apple.

NSL-ene kommer i tillegg til forespørsler om data i forbindelse med etterforskning av mer ordinær kriminalitet, slik som drap, kidnapping og ran.

I hvilken grad tallene i praksis gir økt innsikt, kan diskuteres. Edward Snowdens lekkasje om blant annet PRISM i fjor sommer hevder jo at NSA og andre har direkte tilgang til langt mer data enn det NSL-ene omfatter.

24. januar skrev Per Buer i Varnish Software debattinnlegget Til forsvar for Stephen Elop. Her tar Knut Yrvin, leder av Fri programvare i skolen, til motmæle.

Per Buer i Varnish Software forsvarer den tidligere Nokia-sjefen Stephen Elop, uten å gripe til kjernen for hvorfor Nokia ble sendt i hva Buer kaller en dødsspiral. Elop tapte fordi han utkjempet krigen til et annet selskap, uten å ta vare på Nokias egne interesser. Han satte rett og slett fyr på egne plattformer før han skulle bore etter olje. For dette fikk Elop med seg 150 millioner kroner i ekstra taperbonus, uten at styreleder var kjent med avtalen.

Også Android ble vurdert av Elop tidlig i 2011. Systemet ble forkastet på magefølelse, fortalte han Nokia-ansatte i februar samme år. Framfor å prøve ut forskjellige system, og samarbeide med flere. Noe som var Nokia sin politikk før Windows Phone. Så produserte Elop et fiendebilde der han erklærte krig mellom økosystemer. Det var Microsoft på den ene siden og Google på den andre. Ytterliggående ledere har mange fine måter å pakke inn sine ekstreme synspunkter. Her viser Elop i intervju med AllThingsD fra 2011, hvordan krigsbildet plantes i ren Microsoft-stil: It’s Not a Battle of Devices, It’s a War of Ecosystems.

Elop tilbakeviser først med største selvfølgelighet alle påstander om Microsoft-lojalitet, for så å klinke til på slutten av intervjuet med ren Microsoft-retorikk: Krigen mellom Microsoft sitt økosystem og alle andre i IT-bransjen. Her har Elop kopiert Microsoft-håndboka «Evangelisering er krig» om hvordan de gjør sine produkt til de facto standard: How to Get Your Platform Accepted as a Standard.

Overfor Nokia-ledelsen og de ansatte sukret Elop Microsoft-pillen med ordet «differensiator». «Å bli med på Android-økosystemet sent, så vet vi at det vil være vanskelig å differensiere», fortalte Elop. Nokia var bedre tjent med Microsoft der vi kan påvirke mer, fortsatte han.

Elop klarte å framstille det «forretningsmessig uklokt» å lage telefoner med Android, tatt ut fra magefølelsen. Dette i et selskap som forretningsmessig hadde ressurser og gigantoverskudd fra 2010, som tillot å lage både Windows Phone i parallell med Android. Og ja, fortsette samarbeidet med Intel om MeeGo. Nokia hadde før Elop, i to tiår, vist hvordan de samarbeidet med alt og alle. De hadde minst tre–fire forskjellige operativsystem i markedet, i parallell. Resultert ble en vekst og styrke i markedet andre bare kunne drømme om, inkludert Microsoft.

Allikevel satset Elop på Windows som allerede hadde feilet i mobilmarkedet. Windows fortsatte å tape markedsandeler i 2010 med nedgang på 20 prosent, mens Symbian fortsatte å vokse med 30 prosent. Selv etter gigantisk nylansering med Windows Phone samme år, fortsatte nedgangen. Det manglet ikke på gode produsenter som «satset» på Windows Phone. Med på laget var Samsung, HTC, LG, Sony Ericsson, Dell og HP, uten at dette endret markedssituasjonen. Se denne oversikten for fjerde kvartal i 2009 og 2010: Worldwide smartphone market share.

Dette betyr ikke at Nokia med viten og vilje har ansatt en svindler, påstår Buer og etterlyser rettslig etterspill. Så viser det seg at styreleder i Nokia måtte korrigere uttalelsen om rekordbonusen på 150 millioner kroner til Elop. Bonusen var langt fra normal. Det var en tilleggsbonus Elop hadde framforhandlet dersom han feilet med Nokia, og selskapet måtte selges. Altså hadde Elop en gigantisk taperbonus som var mye større enn bonusen for å vinne.

For å gi Per Buer litt proporsjoner. Vi snakker om en bonus som er 20 ganger større enn omsetningen til Varnish Software i 2012 der Per Buer er teknisk direktør.

Altså hadde Elop 20 ganger større økonomisk motiv for å feile med Nokia, enn alle ansatte i Varnish vant fram med i markedet i 2012. Når Nokia sin styreleder først oppdaget rekordbonusen, ba han Elop betale tilbake. Jeg er i skilsmisse med kona svarte Elop. Hun vil neppe godta avkortet oppgjør ved at jeg godtar mindre bonus.

I diskusjonen under innlegget, forteller Buer om all politikken i Nokia. Symbian greide å skyte ned ethvert forsøk på andre løsninger, forteller folk med Nokia-bakgrunn til Buer. Han kan ikke ha fått med seg at Nokia utviklet, produserte og solgte hele seks forskjellige nettbrett og telefoner med Linux fra 2005, der de traff spikeren på hodet i 2011 med MeeGo-telefonen N9.

Før Elop meldte Nokia inn i Microsoft sin krig mellom økosystemer, klarte Nokia å håndtere en stram balanse i budsjettprioriteringen mellom fagavdelinger. Linux-utviklere fikk betydelig med ressurser. Det var solide og robuste satsinger for framtiden. De var partnere med alt og alle. Prosessen Buer er bekymret over, er vanlig tautrekking mellom fagavdelinger når budsjettene skal settes opp i milliardkonsern, det være seg Statoil, Nokia eller Microsoft. Nokia hadde før Elop tok på Nokia oppgaven å utkjempe krigen til Microsoft, gitt enorme muligheter for å utvikle ledende Linux-systemer med Linux Foundation og Intel.

I ettertid kan vi se at det er to smarte ting Stephen Elop har gjort som tjener han selv, og bare han selv.

For det første sikret han seg en ekstrabonus på 150 millioner kroner ved å sende Nokia inn i en dødsspiral. En bonus som var ukjent for styreleder i Nokia. For det andre fikk Elop umiddelbart ny direktørstilling i Microsoft. De vet i Microsoft å engasjere personer som gjør hva som helst for selskapet på bekostning av andre.

Hadde Nokia hatt en ledelse med ryggrad nok til å følge Finlands egen historie, ville de alliert seg med hvem det måtte være for å ivareta sine nasjonale interesser. Det ville vært uproblematisk for selskapet å satse på flere hester i tillegg til Windows Phone. Nokia ville gjort som Samsung, og laget telefoner med Android, Windows Phone og Tizen (etterfølgeren til MeeGo).

Elop sin enorme inkompetanse er at han forledet Nokia til å utkjempe krigen til et annet selskap, uten å ta vare på Nokias egne interesser. Styret og eierne av Nokia sin inkompetanse skyldes at de lot krigserklæringen skje, dette etter de hadde godkjent en ekstrabonus på 150 millioner kroner til Elop for å feile.

Windows-bruken på Internett har sunket med 45 prosent i Norge de siste tre årene ifølge TNS Gallup. Under 40 prosent bruker systemet. Bruken av Linux-systemet Android og Apple har økt til over 60 prosent. På verdensbasis er prognosen for i år at Android vil selge tre ganger mer enn Windows. Spørsmålet nå er om du vil følge Elop sitt eksempel og satse alle kortene på Windows. Om du gjør det, må du huske å framforhandle taperbonus. For alle andre, sats også på Android og Apple før Microsoft setter plattformen din i brann: How to Get Your Platform Accepted as a Standard – Microsoft Style.

Mange Android-brukere skaffer seg rot-tilgang (root) til enheten sin, noe som åpner for funksjonalitet som vanligvis er stengt for vanlige brukere. Nå strammes denne muligheten inn for å forbedre sikkerheten, noe som kan få betydning for mange root-applikasjoner. Dette skriver ReadWrite, som siterer et Google+-innlegg skrevet av en utvikler kjent som Chainfire.

Endringen som nå har blitt en del av kodetreet til Android Open Source Project (AOSP), fjerner muligheten til å kjøre kode fra /data-partisjonen. Mange root-applikasjoner inkluderer binærkode eller skript som kjøres fra dette området. Det betyr at disse applikasjonene ikke vil fungere i framtiden dersom ikke denne atferden endres. Mens noen mener at dette er en god nyhet, er andre langt mer skeptiske, noe kommentarene. For vanlige brukere er det sannsynligvis ingen ulemper.

Koden som nå er inkludert i kodetreet, er skrevet av Stephen Smalley (ikke Smiley, som ReadWrite kaller ham), en forsker ved NSAs Trusted Systems Research-organisasjon. Smalley leder dessuten NSAs Security Enhancements for Android-prosjekt (SE Android), som fortsatt er i ferd med å bygges inn i Android. De første delene kom med i Android 4.3.

I disse dager høres det unektelig ganske uheldig ut det brukes NSA-kode i Android. Men det virker ikke som om det å inkludere SE Android i Android er særlig kontroversielt. Det at all kildekode er åpen har trolig mye å si for denne oppfatningen, sammen med at NSA på ingen måte er eneste bidragsyter til prosjektene.

SE Android bygger forøvrig på SE Linux (Security-Enhanced Linux), som er en standardkomponent i blant annet Linux-distribusjonene Red Hat Enterprise Linux, CentOS og Fedora.