Hvilket fotografi husker du best fra 22. juli 2011?

Ungdommene på Sundvolden hotell som nettopp har opplevd et ubegripelig traume? Eller kanskje kvinnen i regjeringskvartalet med en lang splint pekende ut av et sår i hodet?

Anne Hege Simonsen, førstelektor i journalistikk ved Høgskolen i Oslo og Akershus, har gått gjennom et stort utvalg journalistiske bilder fra denne dagen, fra tiden etterpå, og fra rettssaken året etter. Hun har også sett på hvilke bilder som ble brukt på avisenes forsider.

Hun deler fotografiene fra tiden etter terrorangrepet i Oslo sentrum og på Utøya inn i tre faser. I den første må man forstå hva som har skjedd og dokumentere det. I den andre ser vi samhold og sorg, men også konflikt. I den tredje fasen forsøker samfunnet å lege sine sår.

Første fase: det første døgnet

- Det første døgnet er det mange snapshots. Alle er tatt på senga, og fotografene har tatt med seg det utstyret de hadde for hånden, og sprunget ut, sier Simonsen.

- Bildene er ikke nødvendigvis godt komponerte, for fotografene hadde kanskje med seg en zoom-linse når det de skulle hatt var en vidvinkel, for eksempel.

Vanligvis vet journalister og fotografer litt om hva de skal dekke når de skal ut på jobb, og har en tanke om hvordan de skal vinkle det. Fredag ettermiddag, 22. juli 2011, da en bombe ble detonert i regjerningskvartalet og mennesker lå skadd og drept midt i Oslo sentrum, skjønte ingen hva som skjedde.

- En fotograf jeg snakket med sa at han følte at han bare ble et par øyne den dagen. Han tok bilder av det han så. Da han kom hjem om kvelden oppdaget han hadde tråkket på en spiker, og ikke merket det.

Simonsen registrerte at det var ekstremt mange bilder fra regjeringskvartalet, mens det fra Utøya er svært få i forhold. Det har selvsagt noen naturlige årsaker. Bombeangrepet skjedde først av de to hendelsene, og dessuten er Utøya mer utilgjengelig. 

Mange fotografer var likevel frustrerte over mangelen på bilder fra Utøya i ettertid, forteller Simonsen.

- Det store dramaet i regjerningskvartalet var ille nok, men ungdommer ble henrettet på Utøya. Mange av fotografene føler nok at de hadde vært tettere opptil å oppfylle oppdraget sitt, dersom det hadde vært flere bilder derfra. Hvilke bilder man har for ettertiden, gjør noe med historieskrivingen.

- Svenske Nicklas Hammarström tok noen bilder, både av døde og levende. Det samme gjorde NRK og Aftenposten, som hadde leid helikoptere og fotograferte uten å skjønne hva de så, men det er likevel et fattig bildemateriale, sier hun.

Bilder som ble viktige

Noen bilder fra det første døgnet trer fram som ikoniske i større grad enn andre, mener Anne Hege Simonsen.

Det ene er et bilde fra en amatørvideo som viser en gummibåt søkklastet med politifolk på vei til Utøya for prøve å redde de som var der ute. Den fikk motorstopp og holdt på å synke.

- Jeg har satt dette bildet opp mot bildet av Jens Stoltenberg som klemmer Eskil Pedersen på Sundvolden Hotel. 

- Mens båtbildet blir et slags ikon for en form for impotens i systemet, viser Stoltenberg-bildet statsministeren som en sterk leder i det samme systemet.

Andre fase: rosetog og bilde av Breivik

I det Simonsen ser på som den andre fasen i dramaet som terrorangrepet innebar, i tiden etter det første døgnet, finner hun mye samhold, nærhet og sorg, men også konfliktstoff, når hun ser på bildene og sammenhengen de er publisert i.

- Nærheten ser man for eksempel i rosemarkeringen. Bildene viser folk som er samlet på tvers av etnisitet og politisk tilhørighet. De forsøker å fange følelsen av et vi.

- I denne andre fasen ser man også mye interessant konfliktstoff rundt bruken av bildene, sier Simonsen.

Den jevne avisleser husker kanskje ikke de mediefaglige diskusjonene om hvilke bilder det var riktig å bruke for å illustrere terrorens ulike faser.

Men man husker kanskje hva man følte da man så de første bildene av terroristen, iført sin falske politiuniform, selv nå –  tre og et halvt år etter terrorangrepet.

Bruken av bilder av ansiktet til Breivik var omstridt. Det visuelle materialet som ble klaget inn til Pressens faglige utvalg i denne perioden, var nesten utelukkende knyttet til representasjoner av terroristen, for eksempel et bilde der han tar ladegrep.

- Mange, men ikke alle, reagerte på bilder av ham, men de som reagerte var sterkt opprørte. Det sier litt om hvordan mediene kan føle at de har kontroll på hvordan de uttrykker seg, men at folk kan reagere på fotografier på en annen måte enn forventet.

- Mediene kan ha en tendens til å tenke ”vi skriver om ham, det er vårt oppdrag, og bildet er bare en illustrasjon”. Men der mediene ser en illustrasjon kan publikum se ondskap, sier Simonsen.

Mediene hadde litt ulik bruk av ansiktsbilde av Breivik. Dagbladet fikk en del negative reaksjoner på at de ofte brukte bilde av ham på forsiden.

Siste fase: rettssaken

Simonsen har sett nærmere på bilder og avisforsider ved rettssakens begynnelse og slutt. På dette tidspunktet ser man har mediene fått med seg reaksjonene folk har på bilder av Breiviks ansikt.

- Men hvordan skal du skrive om norgeshistoriens største rettssak uten å bruke bilder av den tiltalte?

- Noen av mediene valgte å ikke bruke ikke bilder av ham, mens andre advarte leserne først om at de kom til å gjøre det. Dagbladet brukte bilder av Breivik på forsiden, mens VG brukte for eksempel bilder av overlevende fra Utøya, som en inngang til rettssaken.

Ved rettssakens slutt, etter domfellelsen, var det mange fotografier av gjerningsmannen i avisene som spilte på nettopp på ansiktet. Ett bilde viser for eksempel Breivik som går bak en stolpe. 

- Mediene brukte det som et symbol på at han nå ble ansiktsløs i fengsel. Andre holder fast på bilder av en farlig mann. 

- Klassekampen hadde istedet tegninger av Breivik på utsiden av avvisen. Det ble interessant fordi tegninger kan få fram andre trekk ved en person enn hva et bilde kan.

Referanse:

Doktoravhandling: ”Tragediens bilder – et prosessuelt perspektiv på nyhetsfotografier fra 22. juli” Universitetet i Bergen 

– Det er bare alder. Det er ingenting å bry seg om, sa en eldre dame som deltok i den nye studien. Hun hadde en klump i det ene brystet.

Slike holdninger viste seg å være vanlige, fant de britiske forskerne ut. Nesten halvparten av de eldre over 50 som deltok i undersøkelsen, hadde unnlatt å gå til legen de siste tre månedene med symptomer som kan være tegn på kreft.

Det spesielle med denne undersøkelsen, er at pasientene ble valgt ut uavhengig av om de hadde en kreftdiagnose. Forskerne nevnte heller ikke ordet «kreft» i dybdeintervjuene som ble gjort med de 48 deltakerne.

Målet var nemlig å finne ut hvorfor deltakerne ikke gikk til legen.  Det var holdningene deres til symptomene som var viktige, ikke diagnosen.

Bagatelliserte, eller holdt ut

Den vanligste grunnen til at deltakerne holdt symptomene for seg selv, var at de syntes symptomene var for ubetydelige.

– Noen ganger syntes jeg det var ille … men når det på en måte glir over, så virker det ikke så viktig å gjøre noe med det, vet du, sa en kvinne om sine kroniske magesmerter.

• Les også: Kreft – et spørsmål om flaks eller uflaks?

Men også andre holdninger fikk de eldre til å holde seg unna legen.  De kunne tenke «vent og se», med den typiske britiske stive overleppen.

– Du må bare holde det ut.  Og hvis du går for mye til legen, blir det sett på som et tegn på svakhet, og at du ikke er sterk nok til å klare ting på egenhånd, sa en mann med endret vannlating.

Redde for sykdommen og legen

Andre kunne være redde for å få vite sikkert at de hadde en alvorlig sykdom.

–Du vil ikke bli fortalt at du har noe fælt, sa en av deltakerne med smerter nederst i ryggen.

Noen var redde for å bry legen. En deltaker med svelgevansker sa det slik: ­–Jeg har på følelsen av at (legen) kommer til å si: For guds skyld, hvorfor kommer du til meg med en tåpelig ting som det?

• Les også: Vi velger fastlege som ligner oss

Noen hadde også manglende tro på helsevesenet. –Jeg føler bare på meg at de ikke kan gjøre så mye, sa en annen mannlig deltaker som også hadde kroniske endringer i vannlatingen.

Hals- og mageproblemer

De vanligste symptomene som de eldre holdt for seg selv, var kronisk hoste og heshet, og varige endringer av fordøyelse og avføring.

­Men også andre symptomer gikk under radaren: Endret vannlating, en uforklarlig klump, blødning, vekttap eller smerte, et sår som ikke gror, svelgevansker eller en føflekk som forandrer seg.

Magefølelse

Studien snudde også problemet på hodet, og fant ut hvorfor de som gikk til lege, faktisk gjorde det.

Den viktigste grunnen var at symptomene ikke ble borte. Etter lang nok tid gikk altså de eldre likevel til legen, tross innledende nøling.

Andre fikk ganske raskt en magefølelse av at noe var galt. De gikk raskere til legen.

–Denne svake blødningen fra baken var … jeg tror det var noe instinktivt. Jeg visste bare instinktivt at noe ikke var helt riktig, sa en av deltakerne.

Studien viser da også at de som hadde uforklarlige blødninger, alltid gikk til legen.

Opplysning viktig

Flere nevnte også at de ble oppfordret av venner eller ektefelle til å oppsøke legen. Noen hadde også lest eller hørt om symptomene, og koblet dem til kreft på egen hånd.

–Det var en annonsekampanje på radio og TV som sa at hvis du hadde slike symptomer, så skulle du gå til legen, sa en deltaker.

Det viser, mener forskerne, at holdningskampanjer og opplysningskampanjer er viktige.

Britisk problem

Forskningen er gjort i regi av organisasjonen Cancer Research UK, en parallell til Kreftforeningen i Norge, drevet med gaver fra publikum og sponsing fra firmaer.

Forskerne drøfter resultatene i et britisk perspektiv. I Storbritannia er det færre som overlever kreft, sammenlignet med blant annet land i Skandinavia.

Bekymring for å plage legen unødig er mer utbredt i Storbritannia enn i Skandinavia, skriver forskerne i tidsskriftet British Journal of General Practice. Mange har en negativ holdning til allmennleger.

Nordmenn går lettere til legen

At nordmenn ikke er så redde for å gå til legen ved mistanke om kreft, bekreftes av en tidligere og mye større studie, også av eldre over 50.  

Bare én av ti i Norge var bekymret for å kaste bort tiden til legen, slik som mange av deres britiske jevnaldrende.

I denne studien ble imidlertid deltakerne spurt om sine holdninger til kreft i utgangspunktet, i motsetning til den nye britiske studien, som altså ikke nevnte kreft spesielt.

Kjønnsforskjeller

Den nye britiske studien kan også ha vist kjønnsforskjeller mellom Norge og Storbritannia. De britiske forskerne fant nemlig ingen forskjell mellom menn og kvinner i motviljen mot legebesøk.

En norsk studie av Ulla-Britt Lilleaas fra Universitetet i Agder viste derimot i 2009 at menn oppsøker lege sjeldnere enn kvinner når de får problemer, og jobber videre uten å klage.

Denne studien tar spesielt for seg menn og kreft, men tidligere studier av Lilleaas har vist de samme holdningene ved hjertesykdom.

Disse studiene kan altså likevel tyde på at norske menn sliter med noen av de samme holdningen som den nye britiske forskningen har avdekket.

Liten, men grundig studie

De britiske forskerne peker selv på at studien deres er liten, med bare 48 deltakere. Til gjengjeld er studien det som kalles en kvalitativ studie, med grundige intervjusamtaler.

Deltakerne ble valgt ut fra et mye større grunnlag på nesten 5000 eldre briter. Av dem svarte 1724 på henvendelsen. 915 av disse hadde de symptomene på mulig kreft som studien dreide seg om.

482 av disse var villige til å delta videre, og 131 ble valgt ut for å gi et gjennomsnitt av befolkningen ut fra kjønn, sosial bakgrunn og om de hadde oppsøkt legehjelp.

Av disse var det 67 som returnerte et nødvendig godkjenningsskjema, og altså bare 48 som faktisk møtte opp til intervju.

Referanse:

Katriina L. Whitaker mfl: Help seeking for cancer ‘alarm’ symptoms: a qualitative interview study of primary care patients in the UK, British Journal of General Practice, 1.2.2015, DOI: 10.3399/bjgp15X683533

I overkant av 7000 personer blir for tiden behandlet i legemiddelassistert rehabilitering i Norge, også kalt LAR-ordningen. Folk som tar imot denne behandlingen ønsker hjelp til å slutte å bruke heroin.

Under behandlingen får de tilbud om for eksempel metadon eller buprenorfin, som går under samlebetegnelsen LAR-medisiner.

Det som noen ganger skjer med LAR-medisinene som blir delt ut er at de blir solgt videre ulovlig på gata. Statens institutt for rusmiddelforskning (Sirus) har nå undersøkt omfanget og konsekvenser av dette blant en gruppe som injiserer narkotika i Oslo.

I diskusjonen om LAR-medisinering og lekkasje, har en del av debatten gått på hvorvidt det er skadelig at metadon eller buprenorfin blir solgt til folk som i utgangspunkt ikke har fått det fra legen. Enkelte har hevdet at de som kjøper LAR-medisin på gata, bruker dem som en slags selvmedisinering og lar derfor være å bruke heroin.

Men slik er det ikke, forteller forskningsleder Anne Line Bretteville-Jensen ved Sirus.

– De sprøytebrukerne vi har spurt, bruker primært LAR-medisinene sammen med andre rusmidler.

Enda farligere uten lekkasje?

Det nye funnet kan likevel ikke uten videre brukes som et argument for strengere LAR-ordninger, mener forskeren.

– Selv om det foregår en lekkasje, og selv om kjøperne bruker de ulovlige LAR-medisinene i tillegg til andre rusmidler, så vet vi ikke hva situasjonen ville vært uten disse stoffene, sier hun.

Hvis kjøperne for eksempel hadde injisert heroin istedenfor å drikke metadon, hadde det vært enda mer risikofylt med tanke på overdose.

Man kan altså ikke per definisjon si at lekkasje fører til flere overdoser og dødsfall.

– Undersøkelsen peker heller i retning av at ulovlig bruk av LAR-medisiner er mindre farlig enn tidligere antatt, sier Bretteville-Jensen.

Intervjuet sprøytemisbrukere i sju år

Sirus-forskerne har intervjuet til sammen 1355 sprøytebrukere som ble rekruttert på gata i perioden 2006-2013. Blant disse hadde 27 prosent brukt ulovlig metadon eller buprenorfin (Subutex eller Suboxone) den siste måneden.

Nesten 10 prosent av sprøytemisbrukerne i undersøkelsen hadde opplevd minst én ikke-dødelig overdose i samme tidsrom.

Artikkelforfatterne påpeker at brukerne av illegale LAR-medisiner er en høyrisikogruppe, som bruker rusmidler oftere enn sprøytebrukere generelt.

- Mange av de som dør av overdose blir funnet med metadon eller andre LAR-medisiner i blodet, men det er altså ikke sikkert at det hadde vært færre dødsfall uten lekkasje, sier Bretteville-Jensen.

Lekkasje er uheldig

Forskeren påpeker at lekkasje fra LAR-ordningene i seg selv er uheldig, blant annet fordi det kan undergrave tilliten til ordningen.

Lekkasjen kan også føre til at de som selger medisinene istedenfor å bruke dem selv, får mer penger mellom hendene – slik at de kan kjøpe mer rusmidler.

Hun mener det likevel ikke nødvendigvis er noen god løsning å etablere mer restriktive LAR-ordninger.

– Vi vet jo at det både kan føre til at færre søker behandlingen, og at flere avbryter behandlingen,

Det er nemlig slik at de som står utenfor et behandlingsopplegg, har klart høyere dødelighet enn de som er innenfor.

– Her er det derfor om å gjøre å finne den rette balansen med et regime som er passe strengt uten at lekkasjen blir for stor, sier Bretteville-Jensen.

Babyer har mindre hår og tynnere hodeskalle enn voksne, og er derfor perfekte testkaniner for forskerne ved Nevrovitenskapelig utviklingslaboratorium ved NTNU.

Der prøver forskerne å forstå de underliggende prosessene som driver hjerneutviklingen – gjennom studier av spedbarnshjernen.

Testene blir gjennomført ved hjelp av elektroencefalogram (EEG), som er en nevrofysiologisk registrering av hjernens elektriske aktivitet. I løpet av de siste ti årene har hundrevis av smårollinger fått en slags hette med 128 superfølsomme elektroder over hodet.

Forskerne har deretter registrert hjerneaktivitet hos den lille mens babyen har sett på ulike visuelle stimuli på en skjerm. Disse eksperimentene har tidligere vist at utviklingen av sanseoppfatningen, motorikken og hjernen skjer hånd i hånd.

Nå kan forskerne også slå fast at den elektriske aktiviteten i hjernen endrer seg etter hvert som babyen blir mer og mer mobil gjennom det første leveåret.

Når barnet er ett år gammelt, og har lært seg å krabbe og kanskje også gå på egen hånd, er det i stand til å skille mellom ulike typer bevegelser på en skjerm. Ettåringene responderer også raskere på informasjonen enn da de var yngre, og de tar i bruk mer spesialiserte områder i hjernen.  

Skiller mellom forskjellige bevegelser

- Ved hjelp av EEG kan vi registrere den elektriske aktiviteten i hjernen. Vi kan se hvordan nevronene oppfører seg når babyen ser på skjermen, forklarer Seth B. Agyei.

Han er stipendiat ved Psykologisk institutt ved NTNU og har vært med på en studie som nylig ble publisert i tidsskriftet Development Science.

Studien innebærer 18 babyer som ble testet to ganger: Først da de var tre til fire måneder gamle, deretter da de var elleve til tolv måneder gamle.   

Babyene ble plassert foran en skjerm med elektrodehetten på hodet. Forskerne simulerte så tre ulike typer bevegelse ved hjelp av bevegelige prikker som ble vist på skjermen:

• at babyen beveget seg mot noe
• at babyen beveget seg bort fra noe
• en ustrukturert bevegelse hvor prikkene beveget seg tilfeldig, fra alle kanter

- Resultatene viser at de yngste babyene oppfattet bevegelsene på skjermen, men de klarte ikke skille mellom de ulike typene bevegelser, sier Agyei. 

Det klarte de derimot da de ble eldre. De responderte raskest på bevegelsen som kom mot dem, nest raskest på bevegelsene som gikk bort fra dem – mens de tilfeldige bevegelsene uten fast struktur var vanskeligst å forstå.

- Når barnet blir eldre, viser spedbarnshjernen en mer voksen spesialisering for bevegelse hvor færre men mer spesialiserte hjerneceller beveger seg frem og tilbake raskere, noe som gir forbedret sanseoppfatning av visuell bevegelse, sier forskeren.

Motorikk påvirker hjerneutvikling

Resultatene fra studien er kanskje ikke så overraskende. Babyer på elleve og tolv måneder har lært seg å krabbe eller gå, og de har derfor erfaring med at ting kommer mot dem – eller at de selv beveger seg mot noe. Babyer på tre og fire måneder er også i bevegelse, men dette er ikke egne bevegelser. De blir flyttet rundt – i vogn, bil eller i armene til en voksen.

Forskning fra 60-tallet på kattunger viser at bevegelsene som gjør at det visuelle systemet utvikles, må være selvforskyldt. Det holder altså ikke å bli dyttet rundt i en vogn.

- Små babyer som ikke kan krabbe, har ikke så stort behov for å prosessere bevegelse nøye. Dette blir viktigere etter som babyen blir mer mobil, forteller professor Audrey van der Meer.

Hun sier at det er viktig å huske på at stimuleringen som en baby utsettes for, påvirker utviklingen av hjernen. Hun viser til forskning fra England på 70-tallet – et land med tydelige klasseskiller. Barn fra arbeiderklassen hadde langt bedre motoriske ferdigheter enn overklassebarna, som hverken fikk hoppe i sofaen eller klatre i møblene.

- Vi vet også at rottebabyer som får vokse opp i et miljø med tunneler og objekter som de kan gjemme seg bak og utforske, har mange flere forgreininger i hjernen enn de som vokser opp uten de samme mulighetene for fysisk utfoldelse. Det er altså en direkte link mellom hjerneutviklingen og miljøet som rottebabyen vokser opp i, sier van der Meer. 

- Det er ingen grunn til å tro at det er ulikt for oss mennesker.

Skal teste barn som er født for tidlig

Forskerne har også testet babyer som er født for tidlig, på samme måte som babyene fra den ferske studien. Arbeidet er ikke ferdig, men så langt ser det ut som at de premature babyene fortsatt ikke klarer å skille mellom de tre ulike bevegelsene når de er mellom elleve og tolv måneder gamle.

- Det bekymrer oss. Det kan være at det skjer noe strukturelt med utviklingen av hjernen når en baby av ulike årsaker blir født for tidlig. I løpet av de siste to-tre månedene i svangerskapet øker antallet folder i hjernen dramatisk, og en for tidig fødsel forstyrrer denne prosessen. Dermed blir volumet på hjernen mindre, utdyper hun.

Forskerne skal derfor nå teste barn som kom til verden før termin på nytt igjen når de er rundt fem år gamle – for å se om de på dette tidspunktet har tatt igjen sine jevnaldrende som ble født til termin, og om de klarer å skille mellom de tre ulike bevegelsestypene.

Referanse

Seth Bonsu Agyei, Magnus Holth, Frederikus van der Weel og Audrey van der Meer: Longitudinal study of perception of structured optic flow and random visual motion in infants using high-density EEG. Development Science s. 1–16. 2014 Doi: 10.1111/desc.12221.(Sammendrag)

Er du blant dem som fortsatt sliter med etterdønningene av store og feite julemiddager, eller rett og slett trenger noen tips om hvordan du effektivt kan gå ned i vekt. 

For hva fungerer egentlig? Derom strides de lærde. For selv om ekspertene er enige om mye, så er det noen som stadig utfordrer vedtatte sannheter innen ernæringsfaget. 

En av dem er Birger Svihus. Han er professor ved NMBU og syns ikke vi skal gjøre slanking til et vanskelig tema. Selv la han på seg to til tre kilo i jula, som medførte en bilring rundt magen som nå er borte vekk. Metoden er ifølge ernæringsprofessoren enkel.

Kuttet måltider

– I realiteten har du to alternativer: Reduser energiinntaket eller øk energiforbruket.

Selv kuttet han ned på antall måltider, og spiste kun to måltider om dagen. Dietten bestod fortrinnsvis av mettende mat med lav energikonsentrasjon, det vil si supper , salater og gryteretter med kjøtt og grønnsaker. 

Så enkelt, men så vanskelig. 

Her er ernæringsprofessorens råd om hvordan du kan redusere energiinntaket:

Kutt ut måltider. Det du kan du gjøre for å redusere energiinntaket er enten å spise mindre til hvert måltid eller ved å kutte ut måltider. Det er mengden energi som må reduseres. Svihus anbefaler å kutte i endene, det vil si enten frokost eller kveldsmåltid, slik at du øker tiden der kroppen går på fettforbrenning. Det finnes ingen fasit for hvor ofte man bør spise, og derfor kan du tilpasse måltidsrytmen til det som passer deg best. Undersøkelser viser at folk er minst sultne til frokost, og er du ikke sulten er det heller ingen grunn til å spise. Det viktigste er at du gjør en permanent endring i måltidsrytmen.

Drikk vann. Er du tørst, drikk vann, eventuelt kunstig søtet drikke om du absolutt må ha søtsmaken.

Spis vann. Det er mange som ikke tenker på at grønnsaker, som gjerne inneholder over 90 prosent vann, kan dempe sulten. Dessuten gir tygging i seg selv en metthetsfølelse.

Velg grønnsaker, magert kjøtt og mager fisk. Spis mettende mat med lav energikonsentrasjon, slik at energiinntaket per måltid blir redusert uten at du sliter med sult. Mettende mat med lav energikonsentrasjon kjennetegnes av å ha et høyt innhold av fiber eller protein, mye bundet vann og lite fett, stivelse og sukker – nettopp som i grønnsaker, kjøtt og fisk, som i tillegg inneholder alle de næringsstoffene du trenger. Dessuten består opp mot så mye som 80 prosent av kjøttet av vann. Alle typer kjøtt er bra, og det mest magre kjøttet er kylling. Velg helst hele kjøttstykker som krever tygging.

Frukt som søtsaker. Er du sulten på noe søtt, erstatt kaker og sjokolade med frukt. Men unngå banan og druer. Svihus vil gå til krig mot bananer. Det er mer sukker i bananer enn i Coca-Cola. Velg heller frukt med lite sukker og god struktur. Skulle han anbefale én frukt, måtte det bli eple. Appelsin er også bra, men eple har en fastere konsistens og dermed bedre tyggemotstand. Spis heller en appelsin enn å drikke et glass appelsinjuice. Da heller du ikke i deg på sekunder, og du risikerer ikke at alle de gode næringsstoffene er forsvunnet under prosessering.

Les også: Juice er like sunt som appelsin

Spiser ikke om natten

Men det er jo ikke så lett å gå ned i vekt, spise lite og unngå søtsaker. Og som regel er man sulten igjen etter noen timer.

– Her er vi ved kjernen av problemet. Vi er oppvokst med at vi tror vi må spise hver tredje time, at vi må ha i oss frokost og at vi blir slappe og uopplagte dersom vi ikke spiser jevnlig. Dette er rådene myndighetene har gitt i årevis, og som vi har tillit til, sier Svihus. 

Han påpeker at regelen ikke gjelder om natten. 

- Dersom du hadde satt vekkeklokken til ringing hver tredje time, for å være sikker på at du får i deg nok mat, ville det oppleves som unaturlig. Vi tåler altså fint å gå et halvt døgn uten mat. Myndighetene burde heller hadde hatt kostholdsråd som gikk i retning av at du skal spise når du er sulten. Det ville vært mye mer fornuftig, sier Svihus.

Naturlig å sulte

– Hvis folk hadde innsett at de ikke trengte å spise så ofte, kunne de ha levd ut sin naturlige appetitt og funnet sin egen energibalanse, mener Svihus.

– Vi bør tenke at det er naturlig å sulte, at vi ikke blir utmattet av å hoppe over et måltid eller to og at kroppen naturlig tilpasser seg behovet for inntak av mat. Mye av slankingen ligger nettopp i hver og ens tankesett, sier han.

Statens legemiddelverk skriver på sine nettsider at inspeksjoner har avslørt at deler av studieresultatene utført ved GVK Industries, som er en indisk underleverandør til legemiddelindustrien, er fabrikkert. Det skriver ABC Nyheter.

Europeiske legemiddelmyndigheter (EMA) startet gransking 1. august i fjor etter at franske myndigheter påviste uregelmessigheter ved kliniske studier utført av GVK.

Studiene det er jukset med ligger til grunn for godkjenning av mer enn 1200 generiske legemidler i Europa – og dette skal ha pågått i flere år.

– Det er en veldig trist sak. Det er ingen ting som tyder på at legemidlene har dårlig effekt, men dette gir et klart signal om at juks ikke blir tolerert, sier overlege Sigurd Hortemo i Statens legemiddelverk.

Legemiddelverket har lagt ut en liste over legemidlene som inntil videre får forbud mot omsetning i Norge.

Klisjeen har kommet for å bli; du får ingen bedre venn.

Hunden er sannsynligvis det første dyret til å bli domestisert. At gråulv er hundens nærmeste nålevende slektning, er vi også rimelige sikre på.

Men – i motsetning til hva mange lenge har trodd – så er ikke denne ulven stamfaren til hunden.

Domestisering

La oss nå først få klarhet i hva domestisering er.

Det er en genetisk prosess som finner sted når en art blir tilpasset et liv i et menneskeskapt miljø.

Det vil si at vi velger ut de individene som allerede er best tilpasset livet i fangenskap, og lar disse formere seg. Så gjør vi det samme med neste generasjon, generasjonen etter den, osv.

Domestisering skjer derfor gjennom genetiske endringer i arten – over tid.

Selv om vi ofte kaller domestiserte dyr for tamdyr, f.eks. tamhund, så er temming noe annet. Det er når vi venner et mer eller mindre vilt dyr til å omgås mennesker. Tamheten er i slike tilfeller begrenset det bestemte individet, det ligger ikke i genene, og kan følgelig ikke videreføres til neste generasjon.

Så. Er hunden en domestisert versjon av nålevende ulv? Nei. Sannsynligvis ikke.

Felles stamfar

I en omfattende studie, som ble publisert for et års tid siden, så forskerne på genomene, dvs. de komplette settene med gener, til tre gråulver fra forskjellige populasjoner:

En fra Kroatia, en fra Israel, og en Kina.

Disse landene representerer de tre områdene i verden man tror at hunder stammer fra (Europa, Midtøsten og Asia).

Deretter sammenlignet de ulvegenomene med et europeisk boxer-genom, samt genomene til en dingo fra Australia og den urgamle hunderasen basenji fra Sentral-Afrika. De to siste er dyr som vi vet har vært isolert fra hverandre og fra dagens ulvepopulasjoner i årtusener.

Analysene viser at boxeren, dingoen og basenjien er mer i slekt med hverandre enn med noen av ulvene. Det samme gjelder ulvene. Til tross for de geografiske og tidsmessige avstandene.

Det er derfor ikke snakk om et direkte slektskap mellom ulv og hund. Hund og ulv har isteden har en felles stamfar – et annet ulvedyr – som nå er utdødd, og som levde en gang for mellom 9 000 og 34 000 år siden.

Videre tyder resultatene på at hunden og ulven har paret seg med hverandre etter at hunden ble domestisert, og at det forklarer mange av de felles genene.

Forskerne av denne studien tror at hunden ble domestisert lenge før jordbrukssamfunnet så dages lys, mens vi ennå var jegere og sankere.

Effekter av domestisering

Hva har så skjedd med hunden siden den og ulven tok hver sin vei på det fylogenetiske treet?

At det har skjedd ting med utseendet, er udiskutabelt. Og bare på 100 år kan vi se hvordan de forskjellige rasene kan endre seg som følge av vår utvelgelse av individer.

Men også atferd endrer seg dramatisk gjennom domestisering.

Spesielt er det én ting som skiller ulv og hund:

En ulv kan aldri bli et kjæledyr. 

Den kritiske perioden

I en studie fant de at en essensiell årsak til dette er det som foregår i dyrenes aller første leveuker.

Både hundevalper og ulvevalper er født hjelpeløse og nesten sanseløse, og utvikler sanser, som hørsel og syn, i de samme stadiene.

Det som varierer mellom disse valpene, er når den kritiske perioden for sosialisering inntreffer – en periode på fire uker.

Det spesielle med dette lille vinduet i begynnelsen av valpenes liv er at de er mer nysgjerrig enn fryktsomme.

En ganske genial ordning fra biologiens side. Frykt for det ukjente er, som kjent, en nyttig egenskap for overlevelse. Er man blottet for det, da er man dumdristig. Men hvis valpene ble født med denne frykten, ja, da ville de aldri turt å bevege seg ut i verden og lære seg alt som skal læres. Absolutt alt er ukjent for en liten valp.

I den kritiske perioden har dyrene derfor en gylden mulighet til å utforske verden helt uhemmet.

Men ettersom dagene går, vil fryktfølelsen for fremmede objekter og vesener øke. 

Har ikke valpen blitt sosialisert på mennesker – lært å gjenkjenne og samhandle med dem – før de fire ukene er omme, så er det for sent. Det voksne dyret vil for alltid være mer eller mindre redd for folk.

Den kritiske perioden gjelder for både hund og ulv. Både hva viktighet og varighet angår.  Forskjellen ligger i når den starter.

For mens hundevalpene går inn i denne perioden når de er omkring fire uker gamle, starter denne perioden når ulvene bare er to uker.

Ulvene er altså blinde og døve når de starter den store, korte oppdagelsesreisen – og baserer seg kun på luktesansen.  De har med andre ord ikke tilstrekkelig sanseapparat til å kunne bli skikkelig kjent med andre arter, deriblant mennesker, mens de er på sitt mest fryktløse.

Hundevalpene, på en annen side, ligger mest hos mor og søsken, og går inn i denne utforskningsperioden når flere sanser er på plass. De trenger derfor ikke komme over den samme fryktbarrieren for å samhandle skikkelig med oss eller andre arter, og følgelig blir sosialiseringen mer effektiv.

Resultatet er at en ulv kan bli relativt tam, men den vil aldri få den samme tilknytningen til et menneske som en hund kan få. Selv hvis de omgås mennesker like mye i den kritiske perioden.

Ansikt til ansikt

Denne forskjellen kommer fram i studier som ser på hvordan hunder og tamme ulver kommuniserer med oss.

I et forsøk der de sammenlignet hundevalper og ulvevalpers evne til finne bortgjemt mat ved hjelp av eierens peking og andre gestikuleringer, så man at hundene klarte oppgaven betraktelig bedre enn ulvene.

Men kanskje det mest interessante er den andre delen av forsøket. Her ble valpene først trent opp til å mestre to enkle oppgaver. Når dette satt skikkelig hos alle valpene, ble oppgavene arrangert sånn at de var umulige å løse.

Ville valpene se bort på eieren sin når de skjønte at de hadde problemer?

Hundene gjorde det, mens ulvene ignorerte personen.

Forskerne bak dette forsøket mener at nøkkelforskjellen i måten hund og ulv samhandler med oss på, er deres tilbøyelighet til å se oss i ansiktet.

Mens ulvene helst unngår å se oss i ansiktet i det hele tatt, så gjør hunder det mer enn gjerne.

Og det på en avansert måte.

Psykologene har nemlig lenge visst at vi mennesker ser mest på den høyre siden av fjeset til andre mennesker når vi møter hverandre. Dette for å samle informasjon om den andres emosjonelle tilstand. Er hun sint? Glad? Viktig informasjon når vi møter noen.

Det samme gjør hunder. Men ikke når de ser på en annen hund, kun når de ser på et menneske.

Evne til empati

Det er altså ting som tyder på at hunder ikke bare anser mennesket som en sosial partner, men at de også har utviklet evnen til å ha empati med oss, sette seg i våre «emosjonelle sko», forstå våre følelser og hensikter. 

Dette vil nok mange hundeeiere skrive under på at de har, men også forskere mener det. 

I en studie brukte forskere samme metode som man bruker for å måle empati i menneskebarn, men denne gangen på hunder.

Det hele gikk ut på at hundens eier og en fremmed satt seks meter fra hverandre. Så byttet de på å enten gråte eller nynne på en uvanlig måte. 

Forskerne antok at hvis hunden følte empati, så ville den gå bort til personen som gråt. Legge hodet sitt i fanget, eller lignende. 

Og her er trikset for å vite at det faktisk er empati de observerte:

Hvis hundene reagerte på gråtingen fordi de ble skremt eller stresset på annen måte, så ville de sannsynligvis gå rett til eieren sin, også når den fremmede gråt. Det gjorde de ikke.

Hundene oppsøkte som regel den personen som gråt – enten det var eier eller fremmed.

For å sikre seg at det ikke var ren nysgjerrighet som lå bak motivasjonen til å oppsøke den gråtende, så registrere de hva hundene gjorde når personene snakket eller nynnet rart.

Hundene så på personen, men gikk ikke like ofte bort til vedkommende. 

Politihunder og glutendetektorer

Mens ulven av naturlige årsaker har beholdt et distansert forhold til oss – og kanskje har mennesket med tiden gjort den enda mer sky, ettersom mange vil den til livs – har tusenvis av år med domestisering gjort det motsatte med hunden.

Den har blitt til en ekspert til å leve midt iblant oss.

Ingen annen dyreart, utenom mennesket selv, har så mange forskjellige roller i samfunnet. 

Vi har blindehunder, politihunder, forsøkshunder, vakthunder, jakthunder, ettersøkshunder, hunder som finner både bomber, narkotika, oljelekkasjer, kreft og skadelige bakterier. Og har du hørt om glutendetektorene? Hunder som lukter seg fram til om maten er trygg å spise for folk som ikke tåler gluten. I tillegg har vi servicehunder, som assisterer bevegelseshemmede. Og terapihunder, som hjelper folk ut av depresjoner og trøblete ungdomstid, og får kontakt med mennesker som er rammet av demens og autisme. 

For ikke å snakke om alle hundene som blir holdt som kjæledyr – og er noens bestevenn. Bare i Norge er det trolig godt over en halv million av dem.

Når alt kommer til alt. Hvilket annet dyr kunne vel hatt månedskort på toget og blitt med på kontoret hver dag?

————————————

For deg som vil lese mer:

• Hunden hører både ord og følelser i stemmen din
• Hunden tolker følelser i stemmen
• Hvorfor er tamme dyr så ulike sine ville forfedre? 
• Hund skuer eier på fjeset 
• Bikkja kjenner deg igjen på bilde
• En hund etter rettferdighet
• Ikkje berre ein hund
• Verdens smarteste hund?

De neste tre årene skal forskere se nærmere på hva som er effekten av elevbedrifter. Forskningsprosjektet ledes av Vegard Johansen ved Østlandsforskning, og skal gjennomføres i Belgia, Estland, Finland, Italia og Latvia. 

Målet er å analysere hvordan man effektivt kan øke andelen elever som deltar i elevbedrifter, og hvilke effekter disse kan ha for elevene, for skolen og for samfunnet.

- Vi skal se på om elevbedrifter stimulerer elevenes læring i skolefagene og grunnleggende ferdigheter, og om det bidrar til å styrke de unges kompetanse om entreprenørskap, sier Johansen, som er ledende på fagfeltet og har hatt ansvar for flere nasjonale og internasjonale prosjekter om entreprenørskap i skolen.

Stor andel elevbedrifter

Norge er ledende på entreprenørskapsutdanning i Europa, og andelen elever som deltar i elevbedrifter er veldig høy sammenlignet med andre europeiske land.

Her har allerede 67 prosent av ungdomsskolene og 76 prosent av videregående skoler elevbedrifter.

Johansen og hans forsker-kolleger skal nå både se på elevenes utvikling av egenskaper som kreativitet og evner for samarbeid og problemløsning, samt spesifikke ferdigheter knyttet til entreprenørskap – som ønske om å starte egen bedrift og det å ha kunnskap til å starte og drive en bedrift.

- I tillegg skal vi se på mulige effekter i lokalsamfunnet knyttet til foreldre, frivillige og arbeidslivet når halvparten av elevene ved en videregående skole deltar i elevbedrift i løpet av en toårsperiode, sier forskeren.

Et nøkkelområde i utdanningen

Junior Achievement – Young Enterprise (JA-YE) er Europas største leverandør av entreprenørskapsprogrammer, og JA-YE står for den praktiske gjennomføringen av forskningsrosjektet.

14 partnerorganisasjoner deltar, og Østlandsforskning leder et forskerteam som omfatter Strossmayer Universitet i Kroatia og Fonden for Entreprenørskab i Danmark. Prosjektet skal gi kunnskapsgrunnlaget for EU sin framtidige utdanningspolitikk.

EU ønsker nemlig at alle elever gjennomfører minst ett entreprenørskapsprosjekt i løpet av grunnopplæringen. I EU er entreprenørskap så viktig at det er definert som én av åtte nøkkelkompetanser innenfor utdanningsområdet.

- Entreprenørskap er en sentral drivkraft for økonomisk utvikling spesielt og for samfunnsutviklingen generelt. EU ønsker derfor å skape en kultur for entreprenørskap i hele Europa, sier Johansen.

Prosjektet er støttet av EUs rammeprogram for utdanning, Erasmus+, og har en verdi på 20 millioner kroner, der Østlandsforsknings andel er 5 millioner. Prosjektet starter opp 1. februar og varer til 2018.

Det er Forskningsrådet som står bak tildelingen, som vil bli gjort over en periode på fem år, skriver sykehuset i en pressemelding. Datagrunnlaget i prosjektet vil omfatte inntil 6000 personer.

– Gjennom fem ulike delprosjekter skal vi blant annet øke kunnskapen om langtidsplager etter borreliose, bedre metodene for å diagnostisere borreliose, og finne den beste behandlingen, sier prosjektleder Harald Reiso.

Fagmiljøene skal samarbeide med flere helseforetak, forskningsinstitusjoner og pasientorganisasjonen Norsk Lyme Borreliose-Forening, heter det i pressemeldingen.

Borreliose er en infeksjonssykdom som skyldes borrelia-bakterier. Sykdommen overføres ved bitt av flått, og kan særlig påvirke hud, nervesystem, hjerte og ledd.