Vi befinner oss på mange tusen meters dyp, langt nede i Marianegropen i Stillehavet. Dette er verdens dypeste dyphavsgrov, og går ned til 11 034 meter.

Under et forskningsoppdrag oppdaget forskerne det som sannsynligvis er en ny variant av ringbuk, helt nede på 8143 meters dyp.

Ringbukene er en stor gruppe fisk som lever på mange forskjellige dybder. Kroppen er gjerne dråpeformet og fiskene har ofte geleaktig hud.

En mystisk fisk

Denne nye fisken har store, vingelignende finner, og er nesten gjennomsiktig.

– Vi tror det er en ny art, sier Alan Jamieson til BBC, forsker ved Universitetet i Aberdeen og deltaker på ekspedisjonen.

Den tidligere rekorden er på 7700 meter, etter at en annen type ringbuk har tidligere blitt oppdaget på denne dybden.

– Vi tror også det er en ringbuk, den er bare så merkelig, sier Jamieson.

– Den ser ekstremt skjør ut, og fisken ser nesten ut som et vått stykke papir når den svømmer.

Dybdeproblemer

For hver tiende meter man går ned i havet, stiger trykket med én atmosfære. Når man kommer ned på så fjerne dybder som disse fiskene lever på, er trykket helt enormt, flere hundre ganger mer enn det er her på overflaten.

Disse dyrene er tilpasset til et liv på slike dyp, og dør i løpet av kort tid hvis de kommer opp hit.

Alt av gassfylte hulrom inne fisken, som for eksempel svømmeblærer, vil utvide seg mange ganger på vei opp mot overflaten.

Selve kroppen til fisken blir minimalt påvirket av dybden og trykket, siden væske og fast stoff ikke blir komprimert på samme måte som gass og luft.

Allikevel har livet møtt noen store utfordringer på slike dybder.

Proteiner blir bøyd av de brutale trykkforholdene, som dermed kan forstyrre livsviktige prosesser inne i fiskenes celler.

Siden fiskene faktisk lever der nede, har de en eller annen måte å håndtere dette problemet på. Noen forskere mener at dypvannsfiskene har høyere nivåer av kjemikaliet TMAO i cellene, noe som kan motvirke protein-bøyingen, ifølge New Scientist.

Ifølge disse forskerne kan fisk fortsette å leve ned til ca. 8200 meter, så den nyoppdagede fisken nærmer seg grensen på området som er levlig.

Blåmerker og skrubbsår er oftest hverdagslige saker for småbarnsforeldre. Men ikke alle merker og sår er så uskyldige at litt trøsting og bæring og et plaster er nok.

Blåmerker kan komme av mishandling eller annen kriminalitet. Da er det viktig for politiet å fastslå når det ble slått, og hvor hardt.

Og ikke alle sår gror like godt som et skrubbsår på et lite kne. Noen eldre mennesker har dårlig blodforsyning til beina, og kroniske leggsår eller fotsår må holdes under oppsikt. Også brannsår kan være vanskelige å få til å gro.

Fargenyanser forteller

Et hyperspektralt kamera kan komme til hjelp. Det kan skille mellom over hundre forskjellige fargenyanser, mot bare blandinger av rødt, grønt og blått i et vanlig kamera.

–Vi lyser mot huden, og lyset trenger inn. Der absorberes og spres det, av blant annet blodet og bindevevet. Så reflekteres noe av lyset ut igjen, og avbildes hyperspektralt. Fargenyansene i det reflekterte lyset kan fortelle mye om sår og blåmerker, sier Lise Randeberg til forskning.no.

Det hyperspektrale kameraet er produsert av det norske firmaet Norsk Elektro Optikk, men det er Lise Randeberg og hennes forskergruppe som i samarbeid med forskere og leger ved St. Olavs hospital i Trondheim har utviklet de medisinske metodene.

Paintball og stumpe slag

Randeberg er professor i biomedisinsk optikk og fotonikk på NTNU, og har blant annet brukt frivillige mennesker som spiller paintball og dyremodeller i forsøkene med blåmerker.

Slag påført med en stump, tung gjenstand ble sammenlignet med lette, raske slag. De tunge, stumpe slagene kan sammenlignes med slagene fra en tungvektsbokser. De ga dype muskelblødninger.   

Paintballkulene er derimot lette og raske. Slagene fra dem kan sammenlignes med skader fra en bøyelig grein eller en pisk. De ga mer overfladiske skader.

Kan se blåmerker i dybden

Det trengs tung databehandling for å hente ut den nyttige informasjonen. Gjemt i hundrevis av fargenyanser ligger forskjellene som Randeberg og kollegene hennes er interessert i.

Først ble data justert i forhold til fargen på det hvite fotolyset. Så ble støy filtrert vekk, og i noen tilfeller ble bildepunkter slått sammen for å finne gjennomsnittsverdier. Enkelte bildepunkter ble valgt ut som spesielt representative, og fargevariasjoner som var uavhengige av hverandre og dermed mest interessante, ble framhevet.

Til slutt ble fargevariasjonene sammenlignet med teoretiske modeller for hvordan lyset ville spre seg gjennom vevet ved forskjellige typer skader.

Slik kunne Randeberg og kollegene hennes danne seg et bilde av skaden som fikk blodet til å hope seg opp, lag på lag innover gjennom muskelen.

Leggsår og sår på løse hudlapper

–Analysene av sår er et annet prosjekt, som har gått over lang tid, forteller Randeberg. Hun kan vise til flere forsøk, dels på pasienter med kroniske leggsår, dels på små stykker hud som var fjernet under plastisk kirurgi, med samtykke fra pasienten.  

Hudlappene ble lagt i en næringsløsning, som holdt hudcellene i live. Så ble huden påført et sår i midten.

Det ble tatt hyperspektrale bilder og vevsprøver av hudlappene hver tredje dag i tre uker. I mesteparten av denne perioden grodde såret på de fortsatt levende hudlappene.

Data fra den første tiden ble brukt som sammenligningsgrunnlag for å følge endringene når såret grodde på hudlappene. Hos pasienten med leggsåret ble såret også vurdert underveis av en hudlege for sammenligning av resultatene.

Kunne se hvor det grodde

Etter at data var renset, kunne forskerne se hvordan fargenyansene i de hyperspektrale bildene endret seg.

Forskerne kunne dermed skille mellom uskadet hud rundt såret , nydannet hud etter sårtilheling og områder i såret som ikke grodde.

I ett av forsøkene tok forskerne også 3D-bilder med to vanlige kameraer for å kartlegge dybden av såret. Slik kunne de finne ut hvor mye vev som manglet i leggsåret.

–Det er interessant for legene å vite hvordan sårvolumet endres med tiden, sier Randeberg.

Viktig verktøy

–Hyperspektral fotografering kan bli en rask måte å overvåke sår på som ikke krever prøvetaking av sårvevet, fortsetter hun.

–Nesten en tredjedel av alle amputasjoner skyldes sår som ikke gror, så dette kan bli et viktig verktøy for legene, sier Randeberg.

Referanser:

Lise Lyngsnes Randeberg mfl: Characterization of vascular structures and skin bruises using hyperspectral imaging, image analysis and diffusion theory, Journal of Biophotonics No. 1-2, pp. 53-65, 2010,sammendrag, DOI 10.1002/jbio.200910059

Lise L. Randeberg mfl: Hyperspectral Imaging of Bruises in the SWIR Spectral Region, Photonic Therapeutics and Diagnostics VIII, Proc. of SPIE Vol. 8207, 2012, sammendrag, doi: 10.1117/12.909137

Martin Denstedt mfl: Hyperspectral imaging as a diagnostic tool for chronic skin ulcers, Photonic Therapeutics and Diagnostics IX, Proc. of SPIE Vol. 8565, 2013, sammendrag, doi: 10.1117/12.2001087

Lise Lyngsnes Randeberg mfl: Combined Hyperspectral and 3D characterization of non-healing skin ulcers, Colour and Visual Computing Symposium, IEEE Xplore 2013, sammendrag, doi 10.1109/CVCS.2013.6626271

Lise L. Randeberg mfl: Hyperspectral characterization of an in vitro wound model, Photonic Therapeutics and Diagnostics X, Proc. of SPIE Vol. 8926, 2014, sammendrag, doi: 10.1117/12.2039976

LL Randeberg mfl: Skin changes following minor trauma, Lasers in Surgery and Medicine, sammendrag, Vol. 39 Issue 5, s. 403-413, 2007, sammendrag, DOI: 10.1002/lsm.20494

På fagspråket kalles det å sette dyrene i en forventningstilstand. Når dyret får signaler om at det skal få et gode, settes det i en positiv tilstand. 

Det som skjer er at kroppen skiller ut hormonet dopamin, et stoff som overfører kjemiske signaler fra én nervecelle til en annen. Stoffet er viktig for hjernens belønnings- og motivasjonssystem.

– Men dopamin er ikke et belønningshormon. Det er et forventningshormon. Det gir en positiv effekt når dyret har en forventning om et positivt resultat. Når dyret har fått et gode, går dopaminnivået ned til normalen igjen, forteller professor i dyreatferd Bjarne Braastad ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet.

Når du setter hunden eller katten i en forventningstilstand, skjer det samme som med barna i adventstiden. Juleverksted og alle juleforberedelsene skaper positive forventninger.

Ikke vent for lenge

Men du kan ikke vente i 24 dager når det gjelder en hund eller katt. 

Hvis ventetiden blir for lang før dyret får det som det vil, kan det nemlig skape frustrasjon, som igjen har en negativ effekt på dyrets velferd. Dyret mister troen på at godet kommer.

– Det er ikke mulig å si noe om tidsfaktoren, men når katten eller hunden lærer å assosiere et signal med en belønning kan man gradvis øke avstanden i tid før dyret faktisk får godet, sier Braastad.

Gi gjerne dyret belønningen på et uforutsigbart tidspunkt hvor dyret slapper av.

– Hvis dyret maser mye, så vent enda lenger, så det ikke blir en belønning for å mase, råder Braastad.

Vent litt med belønning

Likevel går det an å trene dyrene til å måtte vente en stund – gjerne en halv time. 

- Å sende et signal om at et gode er på vei, og så vente en halvtime med belønning, vil føre til at dyret blir satt i en positiv forventning med høyt dopaminnivå inntil godet kommer. Slik som at det er mat å få, at hunden skal ut på tur eller at katten vil få en godbit, forteller Braastad.

Dyret må ha lært å assosiere signalet med belønningen via betinget læring. Belønningen behøver ikke være mat eller gave. Det kan også være lek.

– Hvis en katt har en favorittleke, kan du gi signal om at dere skal leke, men ikke akkurat nå. Signalet kan være et lydsignal eller fakter som katten alltid assosierer med å få godet.

Uforutsigbarhet skaper frustrasjon

– Det er vist med blant annet forsøk på rotter at hvis den ikke får belønning hver gang den forventer det, men kanskje bare annenhver gang, vil uforutsigbarheten gjøre at dopaminnivået blir enda høyere, forteller Braastad.

Rotten vil til slutt bli frustrert over å ikke få belønningen de gangene det skjer. Men det at sjansen er halvert gir en ekstra spenning og økt dopaminnivå.

I følge Braastad er denne tilstanden med på å forklare spillegalskap hos mennesker.

Roboten som utforsker overflaten av Mars, Curiosity, har gjort en ny oppdagelse. Den har undersøkt det såkalte Gale-krateret, som forskerne lenge har ment kan ha inneholdt vann. Undersøkelsene viser at det i krateret er avleiringer etter vann.

Avleiringene kan spores tilbake til en gang for om lag 2,8 milliarder år siden, og vannet kan ha vært til stede i en million år eller mer.

Det er fortsatt uklart om Mars alltid har hatt vann, eller om vannet har kommet og gått.

En av teoriene går på at Mars bare har vært våt i kortvarige perioder, etter vulkansk aktivitet eller påvirkninger fra asteroider.

Curiosity har vært på Mars siden 5. august 2012.

Som en hyllest til Curiosity har geobiolog Jeffrey Marlow og komponist Austin Wintory laget denne videoen:

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

– Det er en liten katastrofe at dette ikke har større fokus, for foreldres fødselsdepresjoner kan påvirke spedbarnets utvikling.

Det sier professor i psykologi, Catharina E. A. Wang, ved Det helsevitenskapelige fakultet ved UiT – Norges arktiske universitet.

Forskning viser nemlig at hjernen til en nyfødt baby er avhengig av at omsorgsgiver er emosjonelt tilgjengelig og kan hjelpe barnet å regulere atferdstilstander og emosjoner for å utvikle seg optimalt.

Men en deprimert mor har ofte problemer med å være emosjonelt tilgjengelig for barnet sitt. Hun klarer ikke lese barnet, tolke signalene og gi den oppmerksomheten babyen trenger. Dette kan føre til at babyen blir urolig eller tilbaketrukket, og ikke får en god tilknytning til forelderen.

Økt risiko for psykososiale vansker

Kunnskapen om betydningen av trygg tilknytning mellom mor og barn har vi hatt lenge, men nyere hjerneforskning har demonstrert hvordan fravær av omsorg i sped- og småbarnsalder kan virke uheldig inn på barnets kognitive utvikling.

– Forskning viser at barn av deprimerte mødre har en økt risiko for å oppmerksomhetsvansker, hyperaktivitet, angst og depresjon, sier Wang.

• Les også: Sjømat kan forebygge fødselsdepresjon

Dette poengterer også forsker Inger Pauline Landsem ved Universitetssykehuset Nord-Norge, som har forsket på viktigheten med å etablere et godt samspill med babyen allerede fra fødselen.

– Dårlig tilknytning til den nyfødte kan påvirke samspillet mellom barn og foreldre gjennom hele barndommen og ha en negativ innvirkning på barnets følelsesmessige, sosiale og atferdsmessige utvikling, skriver hun i en kronikk i Aftenposten.

En fersk rapport fra Storbritannia dokumenterer de store kostandene knyttet til denne målgruppen. Tidlige forebyggende tiltak ovenfor forelde og barn vil gi både helsemessig og samfunnsøkonomisk stor gevinst.

– Dessverre foreligger det per i dag få tiltak for foreldre som opplever fødselsdepresjon, og mange opplever at det er svært vanskelig å få hjelp, sier Wang.

Må plukke ut vordende mødre i faresonen

Hun mener det er viktig å komme tidlig inn og tilby hjelp til foreldre som sliter med psykisk helseplager i forbindelse med svangerskap og fødsel. 

– Vi har derfor satt i gang et forskningsprosjekt hvor vi ønsker å undersøke hvilke faktorer som kan forutsi fødselsdepresjon, samt prøve ut effekten av samspillsfremmende intervensjoner ovenfor foreldre-baby, sier Wang.

Skjult kvinneproblem

I dag sliter opp mot 15 prosent av norske nybakte mødre med depresjon, og tendensen synes å være økende. En av årsakene kan, ifølge Wang, være den økende individualiseringen i samfunnet.

– Liggetiden på sykehuset går ned. Nybakte foreldre føler seg ofte overlatt til seg selv, samtidig som samfunnet har et stort fokus på at man skal være flink, selvstendig, ammende og glad. Tilgjengeligheten av sosiale nettverk er også redusert og mange unge par er etablert langt unna familien, sier hun.

Wang forteller at mødre også preges av sosiale medier der alle fremstiller seg selv som lykkelige, noe som er smertefullt for dem som ikke føler at de takler barseltiden.

– For mange er temaet vanskelig å snakke om. Det er skamfullt å si at man sliter med å glede seg over babyen sin.

Viltkameraene du nå kan kjøpe for en rimelig penge i sportsbutikken, kan også brukes av forskere i jakten på utrydningstruede rovdyr.

I Himalaya lever snøleoparden i 3000 til 5000 meters høyde.

Norske og pakistanske forskere har sammen fått fram ny kunnskap om det skye dyret. Forskningen foregikk lengst nord i Pakistan, i grenseområdene mot Kina, Afghanistan og India.

Se de unike bildene av hvordan snøleoparden i Karakorum-fjellene nord i Pakistan nærmer seg viltkameraet. (Bilder fra forskningsprosjektet)

Færre enn 5000 ville snøleoparder kan være tilbake. I Pakistan dreper det store kattedyret husdyr. Og mennesker dreper snøleoparden.

Sammen med pakistanske viltvoktere og viltforskere har forskeren fra Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) i Ås brukt viltkameraer til å gi oss ny kunnskap om katten med den fantastiske pelsen og de digre labbene.

Rovdyr-debatt som i Norge

I Pakistan bor det mange mennesker. Men i de høytliggende områdene i nord er det fortsatt både brunbjørn, ulv og gaupe.

– I denne delen av Himalaya finnes mange av de samme rovdyrartene som i Norge. Men det finnes også rovdyr vi ikke har, som snøleoparden, palasskatten og fjellrøyskatten. 

– Når jeg snakker med folk i Pakistan, forstår jeg at de har et forhold til rovdyrene som ligner det nordmenn har. De elsker dem eller hater dem.

Richard Bischof er opprinnelig tysk-ungarer og nå rovdyrforsker ved universitetet i Ås.

Selv om dyrene er forskningsfeltet hans, synes han også det er interessant å høre om hvordan mennesker i helt forskjellige deler av verden ser på disse dyrene.

– Mønsteret i Pakistan er som i Norge. Folk i byer vil beskytte rovdyrene, mange folk på bygda ser på dem som en trussel.

Bischof har hatt et veldig godt samarbeide med pakistanske viltforvaltere.

Forskeren ved NMBU forteller om pakistanske fagfolk med stor interesse for økologi og bevaringsbiologi. Han synes det er flott å kunne samarbeide med dyktige folk i et land vi stort sett bare hører om som et sted med konflikter og krig. Ås-forskeren roser også samarbeidet han har hatt med pakistanske Snow Leopard Foundation og det arbeidet de utfører for truede rovdyr.

De store rovdyra

Også i Himalaya spiller de store kjøttende rovdyrene en viktig rolle i økosystemet.

– Derfor er det viktig å prøve å forstå dem, sier Bischof.

Men disse dyrene har vært vanskelige å studere. En årsak er selvfølgelig at de er så sjeldne. En annen årsak er at de lever over veldig store områder. I tillegg er rovpattedyrene svært dyktige til å unngå oss mennesker.

– Dessuten byr det på store utfordringer å drive forskning i fjellområder i Himalaya. Mange steder finnes det verken veier eller annen infrastruktur.

Skånsom metode

Nå handler mye innenfor viltforskning om å bruke det som kalles ikke-invasive metoder. Det vil si at forskerne vil studere de ville dyrene uten å måtte skyte dem med bedøvelsespil og sånn fange dem. Vil du for eksempel sette en GPS-sender på et stort rovdyr, må du det.

– Viltkameraer passer veldig bra til denne typen forskning. Enda bedre resultater kan vi få om vi kombinerer dette med DNA-prøver fra for eksempel avføring som dyra har etterlatt seg.

– Begge deler er nå blitt et hovedverktøy for mange viltforskere, forteller Bischof.

Spenning hver gang

Viltkameraene plasserte forskerne på i alt 461 steder i fjellene i Nord-Pakistan.

De lot dem stå ute mellom 10 dager og en måned. Duft-lokkemidler ble noen steder brukt for å trekke rovdyrene mot kameraene.

– Moroa begynte for alvor da vi kunne laste kamerabildene over på en PC og da vi fikk svar på DNA-prøvene. Sånn fikk vi mengder med informasjon, sier en begeistret forsker.

I alt 17 000 bilder av 11 forskjellige rovdyr tok viltkameraene som ble brukt i dette prosjektet.

Flere forskningsartikler er på vei fra denne forskningen i Pakistan.

Forskerne har kartlagt hvor de ulike rovviltartene finnes og hvor de ikke finnes. De har funnet ut at snøleoparden åpenbart foretrekker visse landskapstyper framfor andre, og at den derfor bare bruker deler av det mulige territoriet sitt.

Kamerabildene gjør det også mulig å kjenne igjen enkeltdyr og følge dem fra sted til sted. Slik kan det bli mulig å anslå hvor mange individer det finnes av en art.

Denne forskningen er en del av et prosjekt finansiert med Fri prosjektstøtte (FRIPRO) fra Norges forskningsråd. I andre deler av det samme prosjektet har forskere brukt ikke-invasive metoder til å studere brunbjørn i Norge.

Referanser:

Bischof, R., Ali, H., Kabir, M., Hameed, S. and Nawaz, M. A.: Being the underdog: an elusive small carnivore uses space with prey and time without enemies, Journal of Zoology 293, januar 2014

Bischof, R., Hameed, S., Ali, H., Kabir, M., Younas, M., Shah, K. A., Din, J. U., Nawaz, M. A.: Using time-to-event analysis to complement hierarchical methods when assessing determinants of photographic detectability during camera trapping. Methods in Ecology and Evolution, 5/2014

Du finner linker til flere publikasjoner fra denne forskningen her hos Forskningsrådet.

Droner er fjernstyrte, ubemannede fartøy som finnes i mange utgaver, for eksempel som ubemannede helikoptre, fly eller multirotorluftfartøy.

Forskere ved Sintef har nylig levert en rapport til de tre etatene, der de kartlegger erfaringer og anvendelser av droneteknologi rettet mot naturfarer og infrastruktur.

Kan droner for eksempel brukes til å detektere jordbevegelser, eller sjekke hvordan faunaen endrer seg etter en regulering?

– I utgangspunktet ønsker vi å se på naturhendelser som flom og skred i forhold til vei, bane og bebyggelse, opplyser Bjørn Kristoffer Dolva i Statens Vegvesen.

Han leder prosjektet NIFS (Naturfare, Infrastruktur, Flom og Skred) der NVE, Statens Vegvesen og Jernbaneverket samarbeider.

– Dette er relativ ny teknologi, og vi hadde behov for å få en status på området.

Overvåking uten menneskelig risiko

Fram til nå har droner blitt lite brukt til denne form for inspeksjoner. Det er mest eiendomsmeklere som har benyttet teknologien til å skaffe seg gode oversiktsbilder over hus og tomter i forbindelse med kjøp og salg.

I tillegg brukes droner blant annet innen anleggsbransjen for å få oversikt over masseuttak.

• Les også: Droner kan gi bedre skogbruk i bratt terreng

Men IKT-forskerne Aksel Transeth og Esten Ingar Grøtli ved Sintef, forteller at teknologien kan benyttes til mer enn dette:

– Hålogaland Kraft gjør en del inspeksjoner av kraftlinjer ved hjelp av droner, og teknologien kan også brukes til å inspisere bruer og tunneler som ellers medfører klatring eller bruk av lift for å kunne inspisere.

– Ikke bare kan dronene brukes til å granske selve brua, men utvides til for eksempel å undersøke støttemurer plassert mot vann. Droner vil være ideelle alle steder der arbeidere gjerne må drive risikofylt klatring for å skaffe seg et overblikk, dette gjelder også offshore, sier Grøtli.

Fotografere forløp og utvikling

Transeth forteller om mulighetene som teknologien åpner for. Man kan bruke kamera på dronen, fotografere mange ganger med overlapp på bildene, og så sette de sammen.

Da vil man for eksempel kunne skaffe seg 3D-modeller som kan gi nyttig informasjon – med en nøyaktighet ned på et par centimeter.

– Det er også mulig å koble radar og laser til en drone. Laseren vil være god på avstandsmåling og vil også penetrere vegetasjon – noe ikke et vanlig kamera gjør. Det vil stoppes av løvverk og granbar, sier Grøtli.

– Radar kan brukes i mørke, i tåke eller annet dårlig vær, og er blant annet nyttig i beregning av snømengder. Kartlegging av snøforhold-brukes igjen for å kunne beregne flom til våren.

Riktig tidspunkt

De to forskerne mener at timingen til de tre etatene er god. Droneteknologien er mer moden enn før, det skjer stadig mer uttesting, og det åpner seg muligheter med tilgang på bilder og data som man ikke har hatt tidligere.

– Vi ser at når det gjelder infrastruktur, er det få repeterende oppdrag og at bildene gjerne blir tatt i etterkant av en hendelse. Det positive ved automatisering og bruk av droner på et tidlig stadium, er at man kan sammenligne med tidligere målinger, sier Grøtli.

• Les også: Kameradroner på full fart inn i journalistikken

Han opplyser at det britiske selskapet Cyber Hawk, nå har landet en avtale med Network Rail i Storbritannia om droneinspeksjon av landets jernbanelinjer.

Over nyttår vil Jernbaneverket, NVE og Statens Vegvesen diskutere innholdet i rapporten.

Lyngen i Troms er ikke bare et eldorado for skikjørere. I mange år har dette området hatt mange aktive sauebønder. Et resultat av dette er merkevarer som Lyngenlam, Alpelam og Gourmet Lyngen.

Lammekjøttet fra Lyngen omtales i reklamen som «godbiter fra vårt beiteparadis» og «delikatesser», beitene beskrives som «friskt gress og ren havluft», «unike beiter» og «det beste matfat et beitedyr kan få» og bildene prydes av friske, frodige, grønne beiter i bratt terreng.

De nye vegetasjonskartene som er utarbeidet av Norsk institutt for skog og landskap, viser at det er en grunn til at sauene, og ikke bare alpinistene, trives i de stupbratte fjellsidene i Lyngen.

Et vegetasjonskart viser mangfoldet av ulike vegetasjonstyper i et område.

Kartlegging av vegetasjonen

- Det er den næringsrike berggrunnen i Lyngsalpene som gir de frodige fjellsidene den spesielt gode kvaliteten som beite, forteller Finn-Arne Haugen, vegetasjonskartlegger og leder for Skog og landskaps kontor i Tromsø.

Et vegetasjonskart viser hvilke grupper av planter som vokser på ulike steder, noe som gir en god indikasjon på beitekvaliteten i et område.

Som en av få kommuner i landet har Lyngen fått laget vegetasjonskart for hele kommunen. Kommunen tok initiativ til kartleggingen i 2005. Siden 2006 har beitegranskere fra Norsk institutt for skog og landskap i Tromsø saumfart vel 400 kvadratkilometer for å fastsette kvaliteten på utmarksbeitet i de arealene kommunen anser som interessant for husdyrbeite.

Lyngens beiter på topp i Norge

Frodig vegetasjon er et godt utgangspunkt for gode beiter. I tillegg påvirker også beitedyra, blant annet gjennom langvarig beiting og gjødsling. Dette kultiverer vegetasjonen og fremmer beitekvalitetene.

Slike arealer er det mye av i Lyngen.

- God kvalitet på beitene og jevnt beitetrykk fremmer veksten av gode beiteplanter og bidrar dermed til at dyra vokser mer og får høyere slaktevekt. Derfor er det så viktig at dyra bruker de mest produktive områdene. Skrinn vegetasjon gir dårlige beiter og mye lavere vekst. Det er ikke god økonomi for bonden, påpeker Haugen.

Det er kjent fra tidligere kartlegginger at Troms er i Norgestoppen når det gjelder beitekvalitet i utmark.

Bedre utmarksbeite enn landssnittet

Resultatet fra vegetasjonskartleggingen er oppløftende for kommunens omkring 40 sauebønder. Beitene i de bratte lyngsalpene viser seg ifølge forskerne å være så gode som reklamen gir uttrykk for.

Vel 20 prosent av utmarka i Lyngen har det som beitegranskerne anser som «Svært høg beitekvalitet». Dette er omtrent som gjennomsnittet for Troms fylke, men langt over landsgjennomsnittet.

- Det er mange steder i Troms med svært produktive beiter, og høye fjell er spesielt gunstig, slik som i Lyngen. De høye fjellene gir dyra tilgang til friskt plantemateriale gjennom store deler av sommeren fordi de følger snøsmeltinga oppover i høyden og eter nye planter etter hvert som de gror opp. Unge planter smaker mer og har større næringsinnhold, så det er en viktig faktor for god tilvekst sier Haugen.

Å bygge en merkevare

Mathuset Eide Handel har Tromsøs største ferskvareavdeling, og helt siden 1953 har de solgt lokale råvarer. Kjøpmann Baard Even Pettersen forteller at merkevaren Alpelam er resultatet av ti års samarbeid med Brødrene Larsens Gårdsdrift i Lyngen.

- Det tar lang tid å bygge opp en slik merkevare, men vi har hele tiden ment at Alpelam fra Lyngen er helt i særklasse når det gjelder kvalitet, sier Pettersen.

De fire brødrene i Lyngen står for avl og innsanking, mens slakteren står for skjæring og videreforedling.

- Nå før jul er det pinnekjøttet som er populært, og vi merker en sterk etterspørsel etter slike lokale merkevarer. Vi selger mest til kunder i Troms, men vi har kunder både fra Nordland og Finnmark, forteller han.

Gjengroing en utfordring

I 2013 var det litt under 12 000 sau på utmarksbeite i Lyngen kommune. Men det er plass til flere dyr, om bare beitene utnyttes bedre.

- Våre beregninger viser at selv om sauebøndene i Lyngen utnytter om lag 70 prosent av de gode beitene, så er det plass til minst 5000 til 6000 flere sau på utmarksbeite, forteller Finn-Arne Haugen.

- Dette forutsetter imidlertid at vi gjennom samarbeid og planlegging sprer dyra og utnytter de beste områdene med ledig kapasitet. Her vil beitekartene være et veldig godt hjelpemiddel.

En virkelig stor og iøynefallende utfordring er gjengroing av gamle slåtte- og beitevoller. Det er de rikeste og beste beitemarkene som gror raskest igjen når driftsformene endres eller bruk legges ned. Gamle gjerder og uheldig grensedragninger av landbrukseiendom fører til at slike arealer i stor grad ikke lengre utnyttes som beite når bruk legges ned.

Blir et krasj

- Dette er en ressurs som ikke utnyttes fullt ut i dag. Beitene er rett og slett ikke tilgjengelige for dem som driver aktivt, forteller Haugen.

Utfordringen er at areal- og eiendomsstrukturen ikke henger sammen med utviklingen i landbruket, noe som hindrer næringsutvikling og effektiv utnyttelse av de grønne ressursene.

- Dette er virkelig et stort problem. Dagens driftsformer møter gårsdagens eiendomsstruktur, og da blir det krasj, påpeker Haugen.

- Det er mange grunner til Lyngens suksess, og kanskje kan noe overføres til andre kommuner og beitelag – både i Troms og i andre fylker. En ting er i alle fall sikkert: Suksess krever samarbeid og god planlegging, avslutter Haugen.

Referanse:

F-A Haugen og Bjørklund, P.K. Vegetasjon og utmarksbeite i Lyngen kommune. Skog og landskap rapport 15/2014