Av Gudmund Grønhaug, Fysioterapeut Msc, Høgskolen i Sør Trøndelag AHS, Program for fysioterapeututdanning

Artrose er en av de vanligste årsakene til uførhet og sykefravær blant voksne i Norge I dag. Flere studier har de siste årene brukt ulike metoder for å se på hvordan kvaliteten på behandlingen er hos allmennleger og sykehusleger. Ved artrose består hoveddelen av behandlingen av aktiv behandling inkludert trening, råd og veiledning. Eksempler på tema er aktivitet, vektreduksjon og konkrete tips om man over tid kan leve godt med en sykdom det enda ikke finnes kurativ behandling for. God artrosebehandling som er startet tidlig og er målrettet i henhold til internasjonale evidensbaserte retningslinjer kan bidra til å redusere smerte og stivhet samt at behovet for proteseoperasjoner kan utsettes eller utebli helt.

I en studie vi fikk publisert i BMC Health Services Research nylig spurte vi pasienter med artrose i kne og hofte om hvilken type behandling de opplevde de hadde fått. Pasientenes perspektiv på artrosebehandling er ikke tidligere undersøkt.

Hvordan ble undersøkelsen gjort?

Vi brukte et skjema kalt OsteoArthritis Quality Indicator (OAQI) utviklet ved Nasjonalt kompetansesenter for revmatologisk rehabilitering (NKRR) for å undersøke hva slags behandling artrosepasientene får i Norge. OAQI spør pasienten hvorvidt 17 forskjellige behandlingsmodaliteter er mottatt. Disse 17 modalitetene er anbefalt av internasjonale evidensbaserte retningslinjer ogbør dermed være oppfylt om artrosebehandlingen skal kunne sies og være optimal. OAQI skiller ikke mellom hvilken type helsepersonell som har gitt hvilken behandling. I tillegg til OAQI registrerte vi opplysninger om vekt, høyde, kjønn, arbeid og utdanning. Pasientene ble rekruttert ved 6 allmennlegekontor i Nord-Trøndelag.

Det var 119 pasienter fra hele Nord-Trøndelag som deltok i studien. Sumscore på OAQI var på 47%, det vil si at det var kun 47% av de anbefalte modalitetene var gitt. Det var imidlertid stor variasjon mellom de ulike modalitetene; råd om fysisk aktivitet ble gitt til 84% av pasientene, mens bare 8% av de overvektige hadde fått råd om vektreduksjon.

Helsetjenesteforbruk

Vi fant i vår studie at ca 1/3 av pasientene hadde vært hos fysioterapeut mer enn 12 ganger siste året. Ca halvparten hadde vært hos både fastlege og sykehuslege på grunn av artrose minst en gang siste året. Det er med andre ord en pasientgruppe som i stor grad er avhengig av at kvaliteten på helsetjenester er gode.

Artrose påvirker hverdagen

90% av artrosepasientene i denne studien mener at artrose er deres største helseproblem hele tiden (54%) eller deler av tiden (36%). Dette på tross av at hele 72% hadde andre kroniske sykdommer. Blant disse fant vi sykdommer som kreft, diabetes og KOLS.

Konklusjon

På bakgrunn av artikkelen som nettopp er publisert og tidligere kjent kunnskap er det grunn til å si at behandlingen av artrose i Norge bør forbedres. Både i forhold til pasientenes smerter og problemer i det daglige og på grunn av de samfunnsmessige kostnadene i forhold til medisiner, sykefravær og sykehusopphold i forbindelse med proteseoperasjoner.

Av førsteamanuensis Siv Fagertun Remberg, Institutt for plantevitenskap, NMBU

Kål er billig. Nesten for billig. En stor savoykål (den med de litt bulkete bladene og milde smaken) betalte jeg 20 kroner for i høst, og den rakk som tilbehør til fire middager for fem personer! Nå må det sies at en av disse er en 4-åring som eeeelsker rotmos, og kanskje ikke er sååå glad i kål, og en 10-åring som må smake for å venne seg til både denne konsistensen på kål + chili, men allikevel … Kål er altfor billig.

Når vi i tillegg vet hvor sunt det er, er det enda mer meningsløst at det koster så lite. Kål forebygger kreft, særlig i mage og tarm. Den forebygger og motvirker magesår, stimulerer immunforsvaret og dreper bakterier og virus. Kål er en av de viktige kildene til vitaminer, særlig folsyre, C-vitamin, B-vitaminer og mineraler som jern og kalium og fiber.

Oppskrift på kål som tilbehør – lett og godt

Fikk inspirasjon av matelsker Nigella Lawson fra UK på en deilig rett av kål. Dette er snadder!

Del kålen i to. Skjær ut margen (den tykke stilken i midten av kålen), legg flaten på halvdelen ned på fjøla, og kutt kålen i passe tykke strimler. Del en chili opp i biter. Jeg pleier å ta en halv chili til en kvart stor kål, men dette avhenger selvfølgelig av hvor sterk du vil ha retten. Del chilien på langs, du velger selv om du vil ha med frøene eller ikke. Ta en sauté-panne (vanlig panne går sikkert også greit, eller en vid kjele, men en sautépanne er super med de høye kantene), varmer opp olje og litt smør/margarin, slenger opp i kålen og chilien og rører litt rundt til kålen har «lagt» seg (falt sammen). Pass på at den ikke brenner seg (det kan nemlig skje rimelig raskt!). Når kålen har falt sammen, og den har begynt å bli litt blank, tilsetter du litt vann slik at det dekker bunnen, og så slenger du oppi en terning grønnsaksbuljong (alternativt kan du bruke fond). La stå å putre litt til buljongterningen har løst seg opp og du er sikker på at du har rørt rundt tilstrekkelig for at kålen skal ha trukket til seg all den deilige kraften, og server den til det du måtte ønske (dette blir brukt som en all-rounder tilbehør hjemme hos oss). Nyt!

De første resultatene av Rosettas undersøkelser av vannet på kometen 67P er nå klar og hinter til hvor vannet på jorda kommer fra.

Spørsmålet om hvor vannet og dermed kanskje også livet på jorda kommer fra er knyttet til hvordan solsystemet og planetene ble til.

For da jorda ble til for rundt 4,6 milliarder år siden var den så varm at alt vannet som fantes på planeten kokte bort. Så hvor har vannet som finnes på jorda i dag kommet fra?

Kanskje var det asteroider eller kometer som smalt inn i jorda tidlig i dens historie som brakte vann til planeten.

Det er et av de store spørsmålene som den europeiske romsonden Rosetta ble sendt til kometen 67P Tsjurjumov/Gerasimenko for å finne ut.

Tungtvann mot vanlig vann

Mengden deuterium i vann er en indikator på avstanden til sola og hvor langt ute i solsystemet vannet ble dannet de første millionene år etter at solsystemet først ble til.

Deuterium (også kalt tungtvann) er hydrogen som har et ekstra nøytron i forhold til vanlig hydrogen.

Derfor sammenlikner forskerne mengden deuterium i vannet til ulike himmellegemer som kometer. Men det er ikke lett å sammenlikne dem direkte.

Kometers ulike opphav

For eksempel mener forskerne at kometer som i dag går i bane fra Oort-skyen som omgir solsystemet opprinnelig ble dannet i nærheten av Uranus eller Neptun.

Da de store gassplanetene forskjøv seg til dagens baner, ble disse kometene dyttet ut til de lange og til dels fjerne banene de har i dag.

På den andre siden ble kometer som 67P, som i dag går mellom Jupiter og det indre av solsystemet, dannet i Kuiper-beltet som ligger utenfor Neptuns bane.

På grunn av Jupiters enorme gravitasjonsfelt, ble disse kometene fra Jupiterfamilien slynget inn i baner som tar dem helt til solsystemets indre.

Kom vannet med asteroider?

Tidligere målinger av forholdsmengden mellom deuterium og vanlig hydrogen i kometer har vist svært ulike verdier.

Av de 11 kometene som har blitt undersøkt for dette er det bare kometen 103P/Hartley 2 som har deuterium- og hydrogenverdier som minner om vannet på jorda. Det viste ESAs romsonde Herschel i 2011.

Til sammenlikning viser meteoritter fra asteroider i asteroidebeltet mellom Mars og Jupiter et liknende mengdeforhold mellom deuterium og hydrogen som det vannet på jorda gjør.

Dermed kan vannet på jorda ha kommet hit fra de enorme mengdene asteroider som bombarderte jorda tidlig i dens historie, til tross for at asteroider inneholder mye mindre vann enn det kometer gjør.

Kometvann ikke likt vannet på jorda

Nå viser resultater fra spektrometeret ROSINA (Rosetta Orbiter Spectrometer for Ion and Neutral Analysis) ombord på Rosetta, at vannet på kometen 67P inneholder mer enn tre ganger så mye deuterium som jordas vann.

Jupiterfamilie-kometen 67P inneholder også mer deuterium enn det som har blitt målt hos noen komet fra Oort-skyen.

- Dette overraskende resultatet kan bety at Jupiterfamilie-kometer ble dannet ved flere ulike avstander fra sola enn tidligere antatt, sier Kathrin Altwegg, leder for forskningen med ROSINA og førsteforfatter på artikkelen som ble publisert i Science i forrige uke.

Siden de nye funnene viser at Jupiterfamilie-kometer ikke nødvendigvis inneholder vann som likner det på jorda, gir det støtte til teorien om at det var asteroider som brakte med seg størstedelen av vannet i havet.  

- Vi visste at Rosettas in situ-analyse av kometen ville gi oss mange overraskelser om solsystemets historie, de nye resultatene er bare mer bensin på bålet i debatten rundt opphavet til vannet på jorda, sier Matt Taylor, ESAs hovedforsker for Rosetta.

Nå skal Rosetta følge 67P i dens bane innover mot sola og følge tett med hvordan kometen endrer og utvikler seg etter som den blir varmere.

- Det vil gi oss ny og unik innsikt i kometens verden og hvordan de kan hjelpe oss med å forstå utviklingen av solsystemet, avslutter Taylor.

Det blir flere resultater om vannet på kometer og andre nyheter fra Rosetta i året som kommer. Følg med her og på Rosettas egen blogg.

Orion

Første oppskytning av et ubemannet Orion-romfartøy fant sted 5. desember klokken 13.05 norsk tid fra Launch Complex 37B ved Cape Canaveral Air Force Station. Oppskytningen var et døgn forsinket fordi en båt hadde forvillet seg inn i et risikoområde, fordi vindkastene på bakkenivå stadig var i kraftigste laget og fordi ventilproblemer oppsto i første trinn av bæreraketten, en 74 meter høy Delta IV Heavy.

Ferden på noe over to omløp ble avsluttet med landing i Stillehavet ca. 442 kilometer utenfor kysten av Baja, California, klokken 17.29. Den varte altså i 4 timer og 24 minutter.

Noe av det viktigste var å prøve enkelte av romfartøyets tekniske systemer, spesielt det store varmeskjoldet (diameter fem meter) i en tilbakevendingshastighet omkring 84 prosent av den som inntreffer ved en retur fra Månen.

På tross av enkelte små avvik ble EFT-1 (Exploration Flight Test 1) betegnet som meget vellykket.

Romtransport

ESA-ministerrådsmøtet i Luxembourg

Det kanskje viktigste utfallet av ESA-ministerrådsmøtet i Luxembourg var beslutningen 2. desember om å utvikle/bygge Ariane 6, en bærerakett som skal erstatte Ariane 5 og skytes opp for første gang i 2020.

Beslutningen ble fattet etter måneders hektisk innsats for å oppnå enighet mellom Frankrike og Tyskland. Den ble omtalt som historisk av Genevieve Fioraso, Frankrikes forskningsminister.

Ariane 5 er en middels til tung bærerakett med 62 vellykkede oppskytninger på rad frem til 2. desember. Den ivaretar noe over halvparten av verdens oppskytningsbehov, men på tross av påliteligheten er operasjonskostnadene forholdsvis høye sammenlignet med dem som gjelder blant annet for amerikanske kommersielle nykommere lansert av SpaceX.

Oppstartningskostnadene for Ariane 6 er anslått til noe i nærheten av 4,75 milliarder dollar.

Long March 5

8. desember bekreftet China Daily ikke bare at den nye, store bæreraketten Long March 5 snart er klar for en første oppskytning, men også at innledende konstruksjonsarbeid er i gang på Long March 9. Denne raketten skal kunne løfte 130 tonn til lav jordbane (det samme som NASAs Space Launch System Block II), og skal kunne skytes opp for første gang omkring 2028. Rakettens startvekt blir minst 3000 tonn, og den største diameteren 8-10 meter. Avisen skriver at Long March 9 blant annet vil frakte de første kinesere til Månen.

Long March 5 skal kunne tilfredsstille behovene for bæreraketter de neste ti år, heter det, hvilket betyr at den trolig vil spille en rolle i opprettelsen av Kinas permanent bemannede romstasjon innen 2020.

Kommunikasjon

To geostasjonære kommunikasjonssatellitter – USAs DIRECTV-14 og Indias GSAT-16, ble skutt opp 6. desember med en Ariane 5 ECA på Flight VA221. Samlet nyttelast var 10 200 kilogram.

DIRECTV-14 er en 20 kilowatts digital kringkastningssatellitt som opererer i Ka-båndet. Vekten er 6300 kilogram, og utgangspunktet for konstruksjonen en SSL 1300 plattform. Satellitten skal plasseres ved 99 grader vest for å gi Ultra HD og annen service til brukere i USA (inklusive Hawaii og Alaska) pluss Puerto Rico.

GSAT-16 hadde en oppskytningsvekt på 3180 kilogram. Satellitten er utstyrt med Ku og C-bånd transpondere for å yte kommunikasjonstjenester over India fra en posisjon ved 55 grader øst.

Oppskytningen var den sjette for en Ariane 5 i 2014, og den 63. vellykkede på rad.

Jordobservasjon

Den femte satellitten utviklet og bygget i et samarbeid mellom Kina og Brasil ble skutt opp med en Long March 4B bærerakett fra Taiyuan-basen i den nordlige Shanxi-provinsen 7. desember. De to landene delte også oppskytningskostnadene på ca. 30 millioner dollar.

Satellitten, med en vekt på omkring to tonn, er plassert i en 778 kilometer høy bane for å holde øye med avskogingen i Amazonas.

Oppskytningen var nummer 200 for Long March familien.

Romforskning

Curiosity

NASAs Mars-kjøretøy Curiosity har nå i omkring to måneder studert de første stenene som kan knyttes til foten av Mount Sharp, det 5,5 kilometer høye fjellet i midten av Gale-krateret. De lavere sedimentlagene i fjellet var én av de viktigste argumentene for akkurat dette landingsstedet.

I en avstand av noen få kilometer la forskerne merke til et bestemt trekk ved stenene rundt kjøretøyet – de hadde alle skrå lag av sandsten som vendte sydover i retning Mount Sharp. Geologer blant forskerne fant ut at de skrå lagene ble dannet der elver en gang strømmet ut i for eksempel sjøer. Sedimenter i det strømmende vannet sank ved innløpet til sjøene og dannet en skrånende vegg som vokste i lengderetningen med stadig synkende sedimenter.

I september kom Curiosity frem til stenene som tilhører foten av selve fjellet, og her ventet en ny type – den som oppstår når bitte små sedimentpartikler langsomt utfelles og danner en gjørme på bunnen. I dette tilfellet blir stentypen fint lagdelt, noe som antyder at elven og innsjøen har vært gjennom sykliske forandringer. Dette er forskernes forklaring: Der det nå er fjell, var det en gang sjø. I løpet av kanskje millioner av år strømmet vann fra den nordlige kanten av Gale-krateret mot sentrum og fraktet med seg de sedimentene som langsomt dannet de nederste lagene av Mount Sharp.

På et gitt tidspunkt kan vanndybden ha vært bare noen få meter, akkurat nok til å danne sandsten-deltaer og tynne lag av gjørme. Variasjoner i vanntilførsel eller klima førte til at det skjedde gang på gang, og dermed ble fjellet dannet.

På vei opp de aller nederste lagene av Mount Sharp de neste månedene vil Curiosity kunne bekrefte om forklaringen er riktig eller ikke. Ved å studere stenenes kjemi, vil det dessuten være mulig å finne ut om vannet har kunnet opprettholde eventuelt liv.

Kjøretøyets vertikale høydeforflytning hittil har vært litt over ni meter.

ROSINA

Data fra Rosetta-instrumentet ROSINA (Rosetta Orbiter Spectrometer for Ion and Neutral Analysis) har satt ny fart i diskusjonen om opprinnelsen til Jordens vann. Den vanligste teorien har vært at vannet er kommet med innslag av kometer og asteroider på et sent stadium i planetens historie.

Forskerne har her operert med tre muligheter: Små, asteroide-lignende legemer fra området ved Jupiter, Oort-sky kometer dannet på innsiden av Neptuns bane og Kuiper-belte kometer dannet på utsiden av Neptuns bane.

Nøkkelen til svaret på opprinnelsen ligger i vannets isotop-forhold, eller mer bestemt i forholdet mellom deuterium og hydrogen. D/H-forholdet forteller forskerne hvor i solsystemet vannet oppsto.

Ifølge ROSINA er sammensetningen av vanndampen fra 67P/Churjumov-Gerasimenko ganske annerledes enn for Jordens vann – D/H-forholdet er mer enn tre ganger høyere, og det eliminerer trolig denne kometen som kilde.

Tilbake i 1986 avslørte spektrometre på ESAs kometsonde Giotto at D/H-forholdet for Halleys komet lå på to ganger Jordens, og konklusjonen var den gang at Oort-sky kometer som Halley ikke kunne være vannkilden. Det samme viste andre Oort-sky målinger de neste 20 årene, men så ga målinger ESAs Herschel gjorde av Kuiper-belte kometen Hartley 2 et D/H-forhold tett oppunder Jordens. Og det var uventet – de fleste modellene av et tidlig solsystem beskriver et høyere D/H-forhold i Kuiper-belte objekter enn i Oort- sky objekter fordi de først er dannet i et kaldere område.

Rosetta-målingene støtter modeller der asteroider er viktigste kilde for vannet i Jordens hav.

En artikkel om temaet er publisert i 10. desember utgaven av tidsskriftet Nature.

Ny type romteleskop

Forskere ved Rochester Institute of Technology i Rochester, New York, og NASAs JPL utforsker muligheten av å bygge en ny type romteleskop med en blenderåpning som består av partikkelsvermer sluppet ut av en beholder og styrt av en laser, ble det meldt 1. desember. Slike flytende linser vil kunne bygges større, lettere og rimeligere enn linsesystemene på for eksempel NASAs Hubble og Webb romteleskoper.

NASAs Innovative Advanced Concepts Program finansierer fase to av prosjektet, der man forsøker å kombinere romoptikk og ”smart støv”. Det smarte støvet består av en fotopolymer, lysfølsom plast med metallbelegg.

”Hensikten er å lage et romkamera med meget stor blenderåpning, noe som vanligvis er kostbart og vanskelig,” sier Grover Swartzlander, professor II ved RITs Chester F. Carlson Center for Imaging Science og forsker i JPL-gruppen. ”Man trenger ikke ett sammenhengende teleskop for å studere astronomi – det kan deles på en stor flate: En adaptiv optisk bildesensor som består av små, svevende speil vil kunne brukes i storskalaprosjekter og lede til ny teknologi for bildetagning innen astrofysikk og fjernmåling.

Svermer av ”smart støv” som danner én enkelt eller flere linser vil kunne vokse med diametre fra titalls meter til tusenvis av kilometer. Ifølge Swartzlander vil dette kunne gi oss bilder av skyer på eksoplaneter, planeter rundt andre stjerner. – ”Men det blir neste generasjon,” påpeker han. ”20, 30 år inn i fremtiden. Nå er vi i ferd med å ta det første skrittet.”

Tidligere forskere har sett for seg blenderåpninger i bane, men ikke styremekanismer. Det nye konseptet har sitt utgangspunkt i Swartzlanders innsikt i bruken av lys, eller fotoner, når det gjelder å styre mikro- eller nanopartikler som ”smart støv”. Han utviklet og patenterte teknikken under betegnelsen ”optisk løft”, der lys fra en laser produserer et strålingstrykk som styrer små objekters posisjon og orientering.

Mars One

Bas Lansdorp´s Mars One organisasjon har plukket ut ti eksperimenter foreslått av ulike universitetsgrupper. Nå skal publikum være med å velge det ene eksperimentet som planlegges sendt med organisasjonens landingssonde til Mars i 2018.

Ett av de ti går ut på å bruke cyanobakterier for omforming av karbondioksiden i Mars-atmosfæren til oksygen, mens et annet skal demonstrere produksjon av oksygen fra vann i planetens øvre atmosfære. To vil gjøre forsøk som går ut på å dyrke planter i medbragte drivhus på Mars.

Mars One planlegger som kjent å landsette de første fire mennesker på planeten i 2025 som forpost for en koloni på 20 uten returmuligheter. Eksperimentet i 2018 landingssonden skal demonstrere teknologi nødvendig for en menneskelig bosetting. Andre ubemannede romfartøyer i 2020 og 2022 vil medføre et rekognoseringskjøretøy og forsyninger.

Militær romvirksomhet

Som tidligere antydet går det trolig mot en overføring av det amerikanske flyvåpenets X-37B virksomhet til NASAs Kennedy Space Center romfergefasilitetene OPF-1 og -2 (Orbiter Processing Facility 1 og 2) pluss romfergens landingsbane. OPF-3 er for tiden leiet ut til Boeing for operasjon av det kommersielle romfartøyet CST-100.

Den første X-37B har fløyet i rommet to ganger, begge med oppskytning fra Cape Canaveral Air Force Station og landing ved Vandenberg Air Force Base i California.

X-37B nummer to vil sannsynligvis bli skutt opp fra Cape Canaveral Air Force Station i 2015 og lande på romferge-runwayen.

Diverse

Resolusjonsforslag

FN´s Hovedforsamling har godkjent et resolusjonsforslag med tittelen No First Placement of Weapons in Outer Space, fremsatt av Russland, meldte det russiske utenriksdepartementet 4. desember.

Resolusjonsforslaget ble godkjent i Hovedforsamlingens 9. sesjon med 126 stemmer for og fire mot (Georgia, Israel, Ukraina og USA). ”Vi betrakter No First Placement initiativet som et viktig skritt i prosessen på vei mot en juridisk bindende Treaty on Prevention of the Placement of Weapons in Outer Space og Threat or Use of Force against Outer Space Objects,” står det i en uttalelse fra Russlands permanente FN-delegasjon.

Ifølge det russiske utenriksdepartementet ble resolusjonsforslaget, som en fortsettelse av den opprinnelige PAROS (Prevention of an Arms Race in Outer Space) resolusjonen, lansert av Egypt og Sri Lanka. Denne resolusjonen får hvert år majoriteten av stemmene til FNs medlemsland.

En rekke land har bidratt til resolusjonsforslaget, blant annet Brasil, Hviterussland, Indokina, Kina, og Sri Lanka, mens ytterligere 34 land har medvirket. Ett av nøkkelelementene i forslaget er en rask start på Nedrustningsforhandlingene i Genève med sikte på en juridisk bindende, internasjonal avtale som skal hindre utplassering av våpen i rommet.

Republikansk fremgang

Republikansk fremgang under de siste Kongress-suppleringsvalgene i USA vil, også gjennom endringer i forskjellige komitéers ledelsesstruktur, kunne føre til at NASA får det lettere. Romorganisasjonen regnes nemlig mer og mer, på tvers av partigrensene, som et av de mest effektivt ledede direktoratene i statsapparatet.

Derimot kan det bli vanskeligere for kommersialiseringen av transporttjenestene til Den internasjonale romstasjonen, og det kan bli krevet mer konkurranse ved valg av bæreraketter for militære oppdrag.

Sammenslåing

Det amerikanske industridepartementet har gitt klarsignal for planene om en sammenslåing av ATKs (Alliant Techsystems Inc.´s) Aerospace and Defense Groups og Orbital Sciences Corporation, ble det meldt 4. desember. Sakens videre gang vil være avhengig av hvor hurtig ATK kan få skilt ut sin Sporting Group virksomhet.

Eksempler på naturinngrep er kraftutbygginger, gruvedrift, alpinanlegg og veiutbygging. Ofte skjer slike utbygginger i sårbar natur og verdifulle landskap, og det er et ønske både fra politikere, forskere og lokalbefolkningen om at den naturlige vegetasjonen raskt kommer tilbake igjen etter at utbyggingene er ferdige.

Det er viktig både av estetiske hensyn, for å hindre erosjon, og for å gjenopprette økologiske prosesser.

DNA er plantenes tidsmaskin

Forskerne har analysert DNA av seks ulike arter som vokser i fjellet for å finne ut i hvor stor grad planter fra ulike steder i landet er i slekt med hverandre.

På bakgrunn av dette er Norge delt inn i fire frøoverføringssoner. Det vil si regioner hvor de samme frøene kan flyttes rundt og brukes, med minimalt tap av biodiversitet.

Hele Norge var islagt for 10 000 år siden og vi har derfor en relativt kort plantehistorie. Det er ifølge Siri Fjellheim ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet en fordel når forskere skal finne ut hvor plantene kommer fra.

- Plantene vi har i Norge i dag har enten kommet hit naturlig etter istiden eller de har vært innført, sier Fjellheim.

Planter innføres av mennesker for eksempel til bruk i jordbruk, hager og veiskråninger.

- De som er kommet hit naturlig via spredning fra nærliggende områder kaller vi for stedegent plantemateriale, sier Fjellheim

Hun har ledet arbeidet med å analysere DNA i planter som kan brukes til å gjøre det grønt igjen, også kalt revegetering.

Det er ikke så lett å se hva som er stedegent plantemateriale og å finne ut av hva som er en plantes historie

- Det hadde vært deilig med en tidsmaskin. Jeg er genetiker så jeg har denne maskinen. DNA er en fysisk link tilbake i tid, det er kopiert fra foreldrene til avkom i alle generasjoner – tilbake til livets opprinnelse. Det kan fortelle oss noe om hvor plantene kommer fra, sier Fjellheim.

Formålet med denne delen av forskningsprosjektet har vært å kartlegge hvilke stedegne frø som kan brukes i ulike deler av landet.

Så, eller ikke så

Det er likevel ikke sikkert at tilsåing er den beste metoden for å gjøre områder grønne igjen. Noen ganger kan det være bedre å gi naturen litt hjelp til å rydde opp på egen hånd.

Et sentralt spørsmål blant forskerne i prosjektet Econada, har vært å finne ut om, og når, det er best å så. Det er brukt både stedegne frø og importerte kommersielle frøblandinger, for å analysere forskjellene.

Resultatene ble sammenlignet med såkalt naturlig revegetering. Det innebærer å ta vare på den øvre delen av gress og jord, og legge dette tilbake igjen etter at utbyggingen er ferdig. På den måten vil lokale arter spire naturlig. Forskerne i Econada har undersøkt konsekvenser av disse metodene, både på kort og lang sikt.

En av hovedkonklusjonene er at naturlig revegetering anbefales som den vanligste metoden i de fleste prosjekter. Tilsåing kan være aktuelt når man av en eller annen grunn ønsker rask vegetasjonsutvikling, eller for å hindre erosjon. Det blir da anbefalt å bruke stedegent norsk plantemateriale, altså frø som er tilpasset de fire frøoverføringssonene.

Ny forskrift i naturmangfoldloven

Bakgrunnen for forskningsprosjektet er Naturmangfoldloven, som ble vedtatt av Stortinget i 2009. Kapittel fire om fremmede arter sier at organismer og underarter som ikke finnes naturlig i Norge ikke skal innføres uten særskilt tillatelse.

- Den største frykten er at fremmede arter skal fortrenge norske arter og ta over, sier Fjellheim.

Nylig ble prosjektet avsluttet med et seminar på NINA i Trondheim. Miljødirektoratet var tilstede og informerte om sitt arbeid med en ny forskrift for implementering av Naturmangfoldloven. Forskriften vil stille krav til hvordan utbyggere skal gjennomføre revegetering etter inngrep i naturen.

Seksjonsleder i artsseksjonen, Gunn Paulsen opplyste at Miljødirektoratet nå jobber med å avgi en uttalelse til Miljøverndepartementet før jul. Resultatene fra Econada er viktige for arbeidet med den nye forskriften.

Studien er basert på 1.923 svenske menn som fikk hjerteinfarkt mellom 1991 og 2007.

– Vi fant at det var en sammenheng mellom økt dødelighet som følge av diagnosen og lavere intelligens, sier psykolog og doktorstipendiat Alma Sörberg Wallin ved Karolinska institutet til Dagens Medisin.

Forskerne fant imidlertid ingen sammenheng mellom intelligens og tilbakefall.

– Selv om vi vet at personer med høyere intelligens har en mer positiv risikoprofil, som at de røyker mindre og har en bedre sosioøkonomisk situasjon, reduserte ikke dette tilbakefall, sier Wallin.