Har du kjent på følelsen av å måtte ta et umulig valg? Følelsen av at uansett hva du velger blir utfallet uønsket? Det er ingen heldig situasjon. Likevel står mange helsearbeidere i slike dilemmaer hver eneste dag.
I Norge har vi som innbyggere rett til å motta helsehjelp der vi er, når vi trenger det; uansett alder. Det loven imidlertid ikke sier noe om er hvordan behovet for hjelp skal dekkes. Når «Fru Olsen» på 93 stadig blir mer og mer hjelpetrengende og datteren tar kontakt med kommunen for å få hjelp, er det ikke «Fru Olsen» som selv kan bestemme hvordan hennes behov for hjelp skal dekkes, det er det kommunens utsendte saksbehandler som gjør.
Lik rettighet til å motta helsehjelp betyr også at kostnadene for denne helsehjelpen tas fra den samme sekken med penger. Vi vet at denne sekken er begrenset, og utsatt for stadige nedskjæringer.
Hva skjer så den dagen da kommunens utsendte saksbehandler kommer til Fru Olsen og må ta det umulige valget? Hva skjer den dagen da «Fru Olsens» behov må veies opp mot behovene til ti andre hjelpetrengende i samme kommune?
Det er et umulig valg. Ikke bare er det umulig, det er også uforsvarlig. Likevel er umulige valg en del av hverdagen for mange sykepleiere som jobber innenfor de kommunale omsorgstjenestene. Mye tyder på at det er i hjemmesykepleien de tøffeste prioriteringene må gjøres. I kampen om ressurser er det ofte de eldste brukerne som kommer dårligst ut.
I de siste årene har antall brukere i hjemmetjenesten økt kraftig. Ikke bare har liggetiden på sykehusene gått kraftig ned, men antall pasienter som bor hjemme og kun behandles poliklinisk i sykehusene har også økt betraktelig. Dette har ført til en økende gruppe av yngre mottakere av kommunale helsetjenester.
Samtidig vet vi at til tross for at det stadig blir flere eldre, er andelen eldre over 80 år som mottar hjemmetjeneste mindre enn den har vært på lenge. Vi vet også at antallet institusjonsplasser som er beregnet for denne gruppen også stadig synker. Mye tyder altså på at den ressursinnsatsen som har vært innen pleie- og omsorgssektoren de siste årene (som politikerne våre så korrekt peker på), i stor grad har tilfalt de yngre brukerne i kommunene.
Et viktig spørsmål som er blitt stilt i forskning er da om den sterke veksten av yngre brukere fortrenger tjenestetilbudet til de eldre?
Ja, det er mye som tyder på det. Som vi har pekt på har alle brukergruppene i kommunen samme rettigheter. Loven legger dermed opp til at våre rettigheter til tjenester skal følge menneskers behov for helsehjelp. Definisjonen av hva som er behov blir derfor veldig sentral når man skal prioritere tjenester. Problemet er bare det at når denne definisjonen er diffus, åpner det opp for stor grad av bruk av skjønn.
De som oftest må bruke skjønn i forhold til å gjøre prioriteringer, er de som er nærmest pasientene. I en norsk studie fra 2012 kommer det frem at de ansatte i hjemmesykepleien forteller at det er lettere å prioritere bort tjenestene til de eldre fordi de i mindre grad enn de yngre ber om hjelp og krever sine tjenester. Dessuten opplever helsepersonell ofte at pårørende til de yngre brukerne er mer pågående enn pårørende til de eldre.
Så selv om vi i utgangspunktet har samme rettighet, så må vi altså ta rettighetene aktivt i bruk selv! Den som skriker høyest er den som får hjelp!
Men det er ikke slik at bare fordi man er gammel og ikke lenger kan tale sin sak, så blir behovene for å få hjelp mindre. Snarere tvert i mot: man er enda mer sårbar for ytre påvirkning som infeksjoner eller bivirkninger fra legemidler når man er gammel. Denne gruppen brukere bør og skal prioriteres! For å få til dette trenger helsepersonell i kommunene mer kompetanse om de eldre og deres behov. Fordi det er de som til daglig må ta de umulige valgene.