I 2007 vedtok bystyret i Trondheim å sette i gang Menn i helse for å rekruttere flere menn inn i omsorgstjenesten. Målgruppen var menn mellom 26 og 55 år som var arbeidssøkende og hadde rett til ytelser fra Nav.

Den første store kampanjen fant sted våren 2011, med massiv promotering og markedsføring over hele byen.

I begynnelsen ble mennene som søkte seg til prosjektet tilbudt åtte ukers praksis i hjemmetjeneste eller sykehjem, for å avdekke om dette var noe de ville satse på. Per juni 2014 er det totalt 510 menn som har søkt om plass i trøndelagsfylkene. Av dem er over 150 tildelt praksisplass, og rundt 90 har påbegynt utdanning.

Våren 2013 ble innholdet i prosjektet noe endret, fra kun å tilby åtte ukers praksis, til å bli tilbudt et helt utdanningsløp.

Lanseres i hele landet

Nå skal prosjektet startes opp i mange av landets kommuner, og det vil være verdifullt for etterfølgerne å vite hvorfor nettopp Menn i helse har lyktes så bra.

– Suksessen ligger i gruppedynamikken som oppstår blant helserekruttene. Men også prosjektlederens kreative evner er helt avgjørende.

Det forteller Siv-Mari Forsmark og Siri Ramberg Stav, som nylig levert en masteroppgave ved Høgskolen i Nord-Trøndelag (HiNT).

– Studien peker på hvor viktig det er å finne den rette personen til å lede prosjektet. Dette kan ikke bare kopieres, sier førsteamanuensis Knut Arne Hovdal ved HiNT, som har vært veilder for masterstudentene.

Hovdal mener at årsaken til at Trondheim kommune har lyktes såpass bra med sitt rekrutteringsprosjekt, er nettopp det faktum at prosjektlederen har våget å tenke nye tanker, samtidig som han strategisk har bygd et nettverk der deltakerne har blitt smittet av den samme entusiasmen.

– Og det handler om lagbygging. Derfor er det veldig viktig at man jobber målrettet for å finne prosjektledere som evner å jobbe strategisk samtidig som de er uredde, sier han.

Gruppedynamikk

Forsmark og Stav har fulgt rekruttene i Menn i helse i over et år, og har sett på nært hold hvordan gruppedynamikken bidrar positivt.

– Det er tydelig at fellesskapsfølelsen er avgjørende. Helserekruttene har en sterkt tro på prosjektet, og de løfter hverandre fram for å nå målene og komme seg gjennom praksis, skole og læretid, sier Stav.

Hun peker blant annet på et eksempel hvor en rekrutt slet både med motivasjonen og det å lykkes med sine skriftlige presentasjoner.

– De andre tre på gruppen hjalp han og støttet han opp, slik at han kom seg gjennom, sier Stav.

De forteller også om menn de har intervjuet som sier at de har opplevd et voldsomt løft gjennom å være med i Menn i helse.

– En som hadde jobbet som renovatør på en søppelbil, fortalte at han ble møtt av undring og fordommer fra sine kamerater over at han valgte å satse på helsesektoren og en hverdag med vasking av «tiss og bæsj fra eldre».

– Selv så han slettes ikke på det som noe problem, men opplevde derimot en voldsom glede gjennom å få bety noe for andre mennesker, sier Forsmark.

Den kreative prosjektlederen

En kreativ prosjektleder og arbeidsgivere som legger til rette for prosjektlederen har også vært en viktig faktor.

– Prosjektleder har gått egne og utradisjonelle veier for å nå målene. Videre ser vi at arbeidsgivers tilrettelegging for prosjektleder har vært viktig. Trondheim kommune har vært en modig organisasjon som har våget å gi prosjektleder stor grad av frihet, sier Forsmark.

Det tredje området de peker på som avgjørende er prosjektlederens strategiske og kommunikative evner.

– Prosjektleder har formidlet prosjektet både gjennom media og formelle kanaler slik at begrepet Menn i helse er blitt godt kjent, spesielt i Trondheim. Men etter hvert også i hele landet. Denne evnen til strategisk å kommunisere ut dette rekrutteringsprosjektet er et viktig funn, legger Forsmark til.

Med Støre på TV

I sitt arbeid med å kommunisere prosjektet ut, har prosjektlederen brukt en kreativitet som førte til medieomtale, profileringsklær, billedkalendere, julekort, egne reklamefilmer og innslag på TV der tidligere helseminister Jonas Gahr Støre stilte til intervju med Menn i helse-genser.

Våren 2011 var det omtrent umulig for folk i Trondheim å unngå å legge merke til Menn i helse. Busskur ble utsmykket med postere i helveggformat, drosjene kjørte rundt med «Menn søkes»-plakater, og ansatte i Trondheim kommune gikk rundt med blå T-skjorter som reklamerte for Menn i helse.

Med en smarttelefon og oppkobling til jobbens datasystemer kan du jobbe når som helst og hvor som helst, fra sofaen hjemme om kvelden like gjerne som fra kontorpulten midt på dagen. Men er den konstante tilgangen til e-post og andre verktøy en velsignelse eller en forbannelse? Du har kanskje full frihet, men aldri fri.

Svensk forskning har tidligere vist at ny teknologi fører til sterke sosiale normer om å være tilgjengelig, noe som bidrar til at vi jobber mer på fritida uten å få mer betalt.

I typiske kontorjobber, eller white-collar-yrker som de blir kalt på engelsk, er det flest negative konsekvenser av konstant jobbtilgjengelighet. I hvert fall for deg personlig.

Det konkluderer britiske forskere etter å ha gått gjennom en rekke studier.

– Det å være påkoblet kan øke fleksibilitet og effektivitet ved første øyekast, men i det lange løp kan det føre til lengre arbeidsdager og være skadelig for velvære på grunn av stress og en dårlig balanse mellom arbeid og fritid, sier doktorgradsstipendiat Svenja Schlachter ved University of Surrey i en pressemelding.

Sprikende forskning

Teknologien er relativt ny, men det har etter hvert kommet en del forskning på mulige heldige og uheldige følger av bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi utenfor jobben. Resultatene er svært sprikende.

• Les også: Glem jobben på fritiden!

Den nye samlestudien er en systematisk gjennomgang av 63 engelskspråklige studier på temaet fra 1992 til i dag, innen næringslivsforskning, psykologi og andre samfunnsfag. De fleste studiene ble gjort i Nord-Amerika, til sammen tar de for seg rundt 50 000 ansatte.

Forskerne delte inn studiene i fire områder som teknologien kunne påvirke:

• Individet
• Arbeidstakeren
• Balansen mellom jobb og fritid
• Tidsbruk

Vinner mer profesjonelt

For enkeltpersoner var det flest negative effekter, mange oppga økt stress og dårligere helse. Noen få studier pekte imidlertid på positive sider ved det å være påkoblet når det passer, som at du kan bli mindre stresset når du får unna oppgaver.

Det går ut over fritida når det blir uklare grenser mellom jobb og fritid. De færreste studiene fant at folk drar nytte av fleksibiliteten.

• Les også: Dårlig tid? Få samboer, men ikke barn

Det blir også ofte lengre arbeidsdager. Det er et paradoks knyttet til teknologien som skulle hjelpe oss med å bli mer fleksible, skriver forskerne. Du har flere muligheter til å dra hjem til familien, men mange rapporterer at de bruker mindre tid på familien likevel.

Profesjonelt ser de ansatte ut til å ha mer å vinne på det å være påkoblet utenfor arbeidsplassen. De får blant annet mer autonomi, presterer bedre på jobb, og nyter økt prestisje blant kolleger. Men det er også uheldige følger her, som større arbeidsmengde, mindre selvstendighet og at de føler seg presset til å bruke teknologien.

– Ikke forby e-post

Det var en del begrensninger ved studiene, de fleste var av middels kvalitet, skriver de britiske forskerne. Studiene kan ikke slå fast noe om effekten av teknologibruken ettersom de bare undersøker ett tidspunkt, ikke før og etter anskaffelse av for eksempel en smarttelefon. Og det er brukerne selv som vurderer hvordan teknologien påvirker livene deres.

• Les også: E-postsjekk distraherer

Vi må tenke nytt om det å være tilkoblet jobb hele døgnet, mener forskerne. Fordi arbeidstakere er forskjellige og teknologien kan være både nyttig og skadelig, må bruken tilpasses den enkelte. Det er for eksempel ingen vits i å forby e-post utenom arbeidstida for alle ansatte, slik noen selskaper har gjort, skriver de.

Viktig kvalitetstid alene

I en annen studie fant en av de britiske forskerne at kvalitetstid med oss selv, alenetid, er viktig for trivsel både hjemme og på jobb.

18 arbeidstakere skrev dagbok i én måned om sine opplevelser av alenetid, og 344 personer svarte på et spørreskjema om balansen mellom arbeid og fritid, familieforhold, engasjement på jobben og tilfredshet med livet.

Det er ulikt hva folk ser på som alenetid, noen finner den mens de tar oppvasken. Uansett er alenetid verdifull på flere måter, fant forskerne.

– Om folk bruker tid på å lade batteriene og opplever den tida som kvalitetstid, får de bedre psykisk velvære og familieforhold, og gjør det bedre på jobben, sier forsker Almuth McDowall i en pressemelding.

Referanser:

Svenja Schlachter m.fl.: Staying switched on during non-work time. Reviewing consequences for employees. Paper presentert på årskonferansen til The British Psychological Society’s Division of Occupational Psychology. Glasgow, Scotland, 8. januar 2015.

Almuth McDowal og Andy Clayton: Having ‘me-time’ to recover from work – quality over quantity? Paper presentert på årskonferansen til The British Psychological Society’s Division of Occupational Psychology. Glasgow, Scotland, 8. januar 2015.

Hvor gamle var kvinnene da de fikk sitt første barn, og sitt siste? Hvor mange år gikk det mellom hver barnefødsel og hvor mange av barna overlevde? Og hvor mange av disse barna ble i sin tur gift og fikk barn?

Svarene på disse spørsmålene har Gine Roll Skjærvø forsøkt å finne i kirkebøker fra perioden 1750 til 1900.

Informasjon om over 9000 personer er registrert i de kirkebøkene hun har undersøkt.

En del av denne informasjonen ble sammenlignet med miljøfaktorer, blant annet solaktivitet.

Ett av funnene Skjærvø og hennes kolleger ved NTNU gjorde var at barn født i år med mye sol hadde en høyere sannsynlighet for å dø, sammenlignet med barn som ble født i år med mindre solaktivitet.

Mest sol hvert ellevte år

Studien viser at barn født i år med mye sol levde i gjennomsnitt 5,2 år kortere enn andre barn. Størst var sannsynligheten for å dø i løpet av de første to leveårene.

Barn som ble født i år med mye sol og overlevde, fikk også i sin tur færre egne barn, som igjen fødte færre barn enn andre. Dette viser at den økte UV-strålingen hadde effekt gjennom generasjoner.

Skjærvø har brukt informasjon om antall solflekker som en indikasjon på hvor mye UV-stråling det var et gitt år. Antall solflekker har blitt målt til å øke hvert ellevte år, noe som gir mer UV-stråling på jorda disse årene.

UV-stråling kan ha positive effekter på menneskers D-vitamin-nivå, samtidig som det kan gi reduksjon av vitamin B9, også kjent som folat. Det er kjent at lavt folatnivå under graviditet har sammenheng med høyere barnedødelighet.  

Mest sol i lavstatusfamilier

Studien viser at det var familiene med lavest status som ble mest påvirket av UV-strålingen.

Forskerne tror dette kan ha sammenheng med at tidsperioden som de studerte, var en tid med tydelige klasseskiller i Norge, og spesielt i jordbruksområder. Kvinnene som jobbet på jordene var mer utsatt for sol enn andre kvinner.

I fremtiden forventes det økt UV-stråling som et resultat av klimaendringer og variasjoner i ozonlaget. Samtidig har det skjedd mange samfunnsmessige endringer siden 1900-tallet.

Likevel oppfordrer NTNU-forskeren til forsiktighet i tolkningen av resultatene:

– Det er nok mange faktorer som spiller inn, men vi har klart å måle en langtidseffekt over generasjoner. Konklusjonen i vår studie er at du ikke bør sole deg hvis du er gravid og vil ha mange barnebarn, sier Skjærvø.

Forskerne er spesielt bekymret for folk med lys hud som flytter til varmere strøk med mye sol.

Referanse:

Skjærvø, GR, m.fl. Solar acitivity during fetal life and reproductive success in men and women. Proceedings B, volum: 282 nr: 1801, 2014. DOI: 10.1098/rspb.2014.2032

Grønlandskvalen er den nest størst av kvalane, og er også det pattedyret som lever lengst. Han kan bli heile 200 år. Samtidig har forskarar også rapportert at arten svært sjeldan får kreft.

Kva er kvalens oppskrift på eit så langt og sjukdomsfritt liv?

Dette spørsmålet har eit internasjonalt team av forskarar forsøkt å finne svaret på ved å kartlegge og studere arvematerialet til kvalen. Arvematerialet er no publisert og gjort tilgjengeleg for andre forskarar.

Noko av det forskarane fann var ei forbetra evne til å reparere feil i DNA, og mekanismar for å førebyggje oppsamling av DNA-feil gjennom livsløpet.

– Ved å kartlegge nye reparasjonsmekanismar håpar vi å forstå kva som er løyndommen for å leve lengre og friskare liv og ta i bruk denne kunnskapen til å forbetre menneskeleg helse, fortel ein av forskarane bak studien, Joao Pedro de Magalhaes ved University of Liverpool, til NRK.

• Les også: Kulde gav rundorm lengre liv
• Les også: Ungdomskjelde blant ti beste gjennombrot i 2014

– Interessant arbeid

– Dette er eit interessant arbeid som vil vere av interesse både for kreftforskarar, evolusjonsforskarar og aldringsforskarar, fortel professor Hans Krokan ved NTNU til NRK.no. Han har ikkje vore involvert i studien.

Krokan trur vi kan lære noko frå dette, sjølv om forskarane bak rapporten eigentleg ikkje har bevist noko enno, men bare påvist moglege samanhengar.

Han peiker blant anna på nokre endringar i gen som kan føre til endra veksthastigheit og kanskje meir langsam utvikling. Dette kan igjen kanskje auke livslengda.

– Det er kjent frå før hos nokre dyr at redusert energiinntak fører til mindre vekst og lågare metabolisme og auka livslengd, fortel Krokan.

Han trur det sannsynlegvis vil vise seg å vere meir omfattande evolusjonsmessig endring som til saman bidrar til auka levealder hos kvalen.

• Les også: Kan god sæd gi langt liv?

Uetisk?

– Ville det ikkje vere øydeleggande for jorda om miliardar av menneske levde like lenge som grønlandskvalen?

– Det kan sjølvsagt synest uetisk å fylle opp ei allereie overfylt jord. På den andre sida vil det også synest uetisk ikkje å gi menneske gode levevilkår og god helse, viss ein kan det, meiner Krokan.

– Den etiske løysinga er vel ein berekraftig levemåte, godt helsevesen og sosial likheit.

I 2018 skal den private romorganisasjonen Mars One sende sin første ubemannede romsonde til Mars . Nå har oppdraget Seed vunnet konkurransen om å bli det vitenskapelige eksperimentet som skal være med på turen. 

Plantedyrking

Seed vant universitetskonkurransen til Mars One, hvor mange forskjellige universiteter konkurrerte med ulike forslag til vitenskapelige eksperimenter som skulle bli med til Mars. 

Det vinnende oppdraget går ut på å frakte plantefrø til den røde planeten. Frøene skal plantes og dyrkes fram i små beholdere, og forskerne skal kunne overvåke plantenes vekst fra jorden.

Det lille eksperimentet skal være med på romsonden til Mars One, som skal bygges av Lockheed Martin, og være basert på NASAs Phoenix-sonde som landet på Mars i 2008.

Denne sonden skal også teste ut forskjellige teknikker som framtidige kolonister trenger på Mars.

Mars One er en privat romorganisasjon og har det ekstremt ambisiøse målet om å etablere en permanent koloni på Mars om ti år, innen 2025. Hele prosjektet er privat, og hvis de lykkes, vil de også få æren av å sette det første mennesket på Mars.

– Det er rart om de klarer fristene

Terje Wahl er avdelingsdirektør ved Norsk Romsenter, og samarbeider mye med de store, internasjonale romfartsorganisasjonene, som den Europeiske Romfartsorganisasjonen (ESA).

– Jeg synes det høres veldig rart ut at Mars One skal være der allerede i 2018, da må de ha gjort et stort utviklingsarbeid vi ikke vet så mye om, sier Wahl.

Selv om de skal basere sitt første oppdrag på NASAs Phoenix-lander, vil det bli veldig dyrt, tror Wahl.

– Det var dyrt for NASA, og det kommer til å bli dyrt for Mars One også, selv om de kan spare penger ved å bruke en design som allerede eksisterer.

Men hvis de skal sette det første mennesket på Mars, kommer det til å koste.

– Det er det jo ingen som har gjort før, så da må de pløye ny grunn, noe som er veldig dyrt.

Han synes det er veldig bra med private romfartsinitiativ som fører til teknologiske nyvinninger, som for eksempel SpaceX og Virgin Galactic.

– Det er litt uklart om hva slags nyvinninger Mars One skal komme med, som gjør det mulig at de skal komme seg i mål med så lite tid og penger. Der er det en del skepsis, slik jeg ser det.

Han forteller også er et moralsk problem, siden astronautene drar på en enveistur til Mars. De store romfartsorganisasjonene vil foreløpig ikke gjøre dette.

– Men det er veldig bra om Mars One vil bidra til vitenskapen ved å sende opp frø på Mars, og det er spennende med nye ideer og perspektiver, sier Wahl.

• Les også: Små steg mot koloniseringen av verdensrommet

Kolonien

Dette er også noe av begrunnelsen for at Seed ble valgt som det første eksperimentet til Mars One. I en pressemelding på Mars One sine hjemmesider, hevder de at Seed kan bidra til utviklingen av livsstøttesystemer, og at oppdraget kan øke kunnskapen om plantedyrking på Mars.

Sannsynligvis kommer Seed til å dyrke fram vårskrinneblomst (Arabidopsis thaliana), som er en såkalt modellplante. Den har blitt brukt i alle mulige slags planteeksperimenter, siden alle vårskrinneblomstens gener har blitt kartlagt.

Plantedyrking kan bli svært viktig ved en framtidig Mars-koloni. Hvis de faktisk skal klare å etablere en permanent base på Mars, må astronautene deres ha tilgang til vann, mat og oksygen.

Hvis det går an å lage et veksthus med planter, hvor vannet, luften og næringsstoffene går rundt og rundt i et lukket kretsløp, vil det være et stort pluss på en Mars-base.

Det er enda ikke helt klart hvordan Mars One skal takle alle de praktiske utfordringene ved å overleve på en annen planet, men de hevder at det skal være mulig med dagens teknologi.

Ifølge hjemmesidene til Mars One skal vannet bli trukket ut av jorden på Mars, som sannsynligvis inneholder ispartikler. Vannet kan også brukes til å produsere oksygen.

Under kan du se en introduksjonsvideo om Mars One-prosjektet. Den er noen år gammel, så tidslinjen er litt utdatert. 

Realistisk?

Mars One har alltid hatt en svært ambisiøs framdriftsplan i forhold til de store, statlige romorganisasjonene, siden prosjektet ble annonsert i 2012. Den første ubemannede ferden skulle egentlig finne sted i 2016. Dette har nå blitt flyttet til 2018, mens det første bemannede oppdraget har blitt flyttet fra 2023 til 2025.

Planen er også å sende opp flere ubemannede oppdrag i begynnelsen av 2020-årene. Her skal deler av basen sendes opp, sammen med rovere som skal sette basen sammen. Dermed skal det være klart til astronautene lander.

I fjor høst gjorde MIT-forskere en uavhengig vurdering av Mars One-ekspedisjonen, for å prøve å finne ut hvor gjennomførbar denne planen egentlig er.

Forskerne mener at Mars One har en veldig uortodoks oppdragsstruktur, i forhold til mer konservativ utforskning av verdensrommet.

Dermed vil det også være mange usikkerhetsmomenter i et slikt oppdrag, blant annet om teknologien som skal gjøre det mulig å utvinne vann, luft og gass fra jorden på Mars, er klar til bruk. Dette kalles In-situ Resource Utilization (ISRU).

Et av problemene som den forskningsrapporten avdekket, er at oksygennivåene i leveområdene vil bli for høye. Hvis astronautene bare skal leve av frukt og grønt som dyrkes i habitatet, vil dette blant annet skape brannfarlige forhold inne i kolonien.

Derfor må det finnes opp en eller annen form for oksygenfjerning, som forskerne hevder ennå ikke finnes for bruk i verdensrommet.

Ifølge forskerne vil det første bemannede oppdraget til Mars koste 4,5 milliarder dollar, og trenge 15 oppskytninger med Falcon Heavy-raketter. Dette er det mest optimistiske anslaget.

I dette forslaget har oppdraget også bare med seg reservedeler til ISRU-systemet og livstøtte- og klimakontrollsystemene, som de hovedsakelig har undersøkt i denne rapporten.  Forskerne sier at flere analyser trengs for å undersøke hvordan for eksempel kraft- og kommunikasjonssystemene kommer til å oppføre seg over tid.

Samtidig sier de at tallene er basert på nåværende teknologi, og den begrensede mengden med informasjon om Mars One-programmet som forskerne har. De mener blant annet at ISRU-teknologien trenger mer utvikling, og framskritt i teknologien, eller billigere oppskytninger kan redusere kostnaden og massen til Mars-oppdraget.

Reality-TV og penger

Mars One har fått mye oppmerksomhet de siste årene, blant annet på grunn av den uortodokse måten de velger ut sine astronauter. Turen er også bare én vei, og astronautene må være foreberedt på å leve resten av livene sine på Mars.

Folk over hele verden kunne melde seg på, og Mars One fikk 200 000 søkere. Etter flere utvelgelsesrunder skal en liten gruppe av disse skal stå igjen, og forhåpentligvis bli de første Mars-kolonistene.

Norske Robin André Ingebretsen er blant de rundt 700 utvalgte som er igjen.

Hele greia skal blant annet finansieres av donasjoner, men mesteparten av finansieringen skal midlertidig komme fra salg av rettighetene til et reality-TV-program, som skal dokumentere astronautenes trening, oppskytning og første år på Mars.

På hjemmesidene til Mars One kan man se at de har samlet inn rundt 760 000 dollar til nå.

Ellers er Mars Ones toppledelse ganske hemmelighetsfulle om deres finansielle muskler. Da grunnlegger Bas Lansdorp var på besøk i Norge i fjør høst, ville han ikke si hvor mye penger de hadde i kassen.

– Vi har fått inn nok penger til at vi kan drive etter tidsplanen, sa Lansdorp til Stavanger Aftenblad i september i fjor.

Seks milliarder

Mars One anslår at hele oppdraget kommer til å koste rundt seks milliarder dollar. Selv om dette er mye penger, er det småtteri i forhold til hva slags summer NASAs Orion-program kommer til å koste.

Orion er NASAs nye bemannede romskip, og romorganisasjonen tar sikte på å sende et menneske til Mars i løpet av 2030-årene.

Den amerikanske riksrevisjonen estimerer at Orion-programmet kommer til å ha kostet staten mellom 19 og 22 milliarder dollar, etter at Orion gjennomfører sin første bemannede romferd i 2021, ifølge LA Times. De mener det er svært vanskelig å si hvor mye hele programmet vil koste, inkludert en Mars-tur med Orion.

Samtidig er ikke Mars One og NASA nødvendigvis sammenlignbare på alle områder, og det blir spennende og se hva som kommer til å skje i løpet av de neste årene.

Referanser:

Wired – om Mars One

Sydney Do mfl: An independent assessment of the technical feasibility of the Mars One mission plan, International Astronautical Federation,september 2014 (pdf)

Filmen «The Imitation Game» har ført til fornya interesse for Alan Turing, den viktige matematikaren og ein av fedrene til datamaskina.

Turing fekk, som mange homoseksuelle på den tida, ei stygg behandling av styresmaktene, og det trass i at han gjorde veldig viktig arbeid for dei allierte under krigen.

Først julafta 2013 underteikna dronning Elisabeth II den offentlege orsakinga og den vart ikkje kunngjort offisielt før i august i fjor.

Filmen er basert på den omfattande og grundige biografien «Alan Turing – The Enigma» av Andrew Hodges, sjølv matematikar. Men dessverre tek den seg stor fridom i høve boka den er basert på, for stor i ein del tilfelle. Den gjer heller ikkje noko for å retta opp feilaktige myter om mannen.

Viktig arbeid som 24-åring

Alt som 24-åring la Alan Turing fram sitt kanskje viktigaste arbeid med den vitskaplege artikkelen «On Computable Numbers». Artikkelen var eit innspel til den tyske matematikaren David Hilbert sine tre sentrale spørsmål/påstandar om matematikken som fullstendig, konsistent og bestemmeleg (decidable, det såkalla Entscheidungs-problemet).

Dette var påstandar som, dersom dei var korrekte, ville «gi svaret på alle matematiske problem, ein gang for alle».

Universell maskin

Men den tsjekkiske matematikaren Kurt Gödel viste at dei to første påstandane ikkje heldt, og dermed var ikkje matematikken løyst. Det var eit enormt slag, ikkje berre for Hilbert, men for matematikken generelt på slutten av 1920-åra.

Den siste påstanden, Endtscheidungs-problemet som enkelt sagt var at alle matematiske spørsmål har ein algoritme som kan gi svar på spørsmålet, vart tilbakevist av Alan Turing i den nemnde artikkelen. Der konstruerte Turing det han kalla ei universell maskin.

 Det var i realiteten den første beskrivelsen av ei moderne datamaskin. Seinare vart denne ofte kalla ei Turing Machine. Som så ofte, var Alan Turing langt føre si tid, og det var svært få som forstod poenget med den universelle (data-)maskina. Medan Turing sitt viktigaste arbeid var å visa kva datamaskiner ikkje kan, arbeidde han resten av livet med å visa kva dei kan.

Enigma og kryptering

Då siste verdskrigen braut ut, kom Alan Turing meir til sin rett då han og fleire andre vart henta frå King’s College for å hjelpa til i arbeidet med å knekkja dei krypterte meldingane frå tyskarane. Han fekk her brukt kombinasjonen av formidable abstrakte matematiske evner og praktisk ingeniør-sans. Resultatet vart ei elektro-mekanisk maskin som klarte å avsløra dei tyske meldingane, eit arbeid som hadde stor betydning for utviklinga dei første to til tre åra av krigen og særleg meldingar til den tyske marinen.

Her må det også leggjast til at polakkane gjorde eit viktig arbeid som engelskmennene kunne byggja vidare på. Polakkane bygde den første bomba, ei elektro-mekanisk maskin for å identifisera mulege rotorposisjonar for Enigma-meldingar.

Når filmen framstiller Turing-bombene som universelle maskiner, er det feil, dei var det motsette av det; nemleg høgt spesialerte maskiner som berre hadde ei oppgåve. Men akkurat slike unøyaktige ting må kunna aksepterast i ein film.

Turing og spionasje

Langt verre er innslaget om sovjetisk spionasje og ein Alan Turing som blir pressa til å teia stille, av frykt for å bli avslørt som homoseksuell. Det er rett og slett berre oppspinn; det var aldri snakk om spionasje for Sovjet ved Turings gruppe, og påstanden insinuerer eigentleg at Alan Turing var ein «forrædar» og ein feiging. Det er langt over grensa av for «kunstnarleg fridom»; eit slags uangripeleg skjold regissørar er raske med å trekkja fram.

Av fleire feilaktige innslag er utviklinga av eit sannsynlegheitsbasert system for  å avgjera kva meldingar som trygt kunne sendast vidare. Det korrekte er at Alan Turing utvikla eit system basert på bayesisk sannsynlegheit for å forbetra «gjetting» av ord og dermed forbetra Turing-bombene.

Heller ikkje framstillinga av Joan Clarke, som har ei sentral rolle i filmen, er korrekt. Joan Clarke var matematikar og vart rekruttert frå King’s College på same måte som Turing. Ikkje noko kryssord inne i biletet. Alan Turing var forlova med Joan Clarke, men brotet skjedde ikkje på den usle måten filmen framstiller; han sende ho eit utdrag frå eit Oscar Wilde-dikt og sa han var homoseksuell.

Datamaskiner eller glorifiserte kalkulatorar?

Etter krigen var Alan Turing involvert i konstruksjonen av den første reelle datamaskina i England, ACE. Igjen var idéane hans langt føre andre og det skapte problem. Turing var veldig oppteken av at maskina måtte konstruerast som ei universell maskin, og her var skiljet mellom instruksjonar (i dag kallar me det program) og maskinvare viktig. Maskinvara skulle vera så generell som muleg, og så var det instruksjonane som skulle avgjera kva maskina skulle utføra.

 Dette hadde dei andre i prosjektet vanskar med å forstå, og det hjelpte ikkje akkurat at Turing ikkje spesielt god til å kommunisera, for å seia det mildt. Resultatet vart at han vart meir og meir skyvd ut av prosjektet.

Dei første datamaskinene konstruerte rett etter siste verdskrig, var meir «glorifiserte kalkulatorar» enn universelle datamaskiner. Det vanlege var å byggja inn støtte for ulike aritmetiske operasjonar direkte i maskinvara. Og dei fleste tenkte kun «aritmetikk» når dei tenkte datamaskiner.

Alan Turing forstod det viktige skilje mellom programvare og maskinvare, og var snublande nær å konstruera det første programmeringsspråket. Han hadde alt som skulle til, det var på mange måtar berre å systematisera og skriva ned. Av ulike grunnar skjedde ikkje det, og det vart ei forsømt mulegheit.

Opphav til fagfeltet kunstig intelligens

Heile livet var Alan Turing oppteken av biologi og særleg korleis hjernen fungerer. Han meinte at den opererer som ei «discrete machine» og at den dermed kunne imiterast av ei datamaskin. Han meinte fullt og fast at datamaskiner ein dag ville bli intelligente i den forstand at det ikkje ville bli muleg å skilja ei datamaskin frå eit menneske.

Han utvikla den såkalla «Turing-testen» for dette føremålet. Det var radikale idéar på hans tid og dei er framleis ganske radikale, sjølv om utviklinga innan datamaskiner har gått veldig langt sidan pionértida på 1940-talet.

Science, sex, and simplicity

I 1952 vart han tiltalt for usedeleg framferd etter at det kom fram at han hadde hatt seksuell omgang med ein annan mann. Alan Turing var homoseksuell, noko han ikkje la skjul på og som han heller ikkje skamma seg over. Han var på mange måtar langt føre si tid også på det området og såg det som absurd at han skulle straffast for dette. M

en dette var i 1952 og haldningane i England og dei fleste andre stader til homofili var ganske annleis enn i dag. Han vart dømd og fekk valet mellom fengsel eller «kjemo-terapi». Han valde det siste og vart behandla med østrogen eit års tid.

Også her tek filmen seg fridom frå fakta og blandar inn sovjetisk spionasje. Det som faktisk skjedde, var at Alan Turing melde frå om eit innbrot, men at han seinare endra forklaring for å dekkja over at han hadde hatt besøk av ein mannleg partnar. Då vart politiet straks meir interessert i ei muleg sedelegheitssak enn i innbrotet.

Overraskande sjølvmord

Sjølvmordet 7. juni 1954 kom likevel som eit sjokk på alle. Det var meir enn to år sidan rettsaka, over eit år sidan han avslutta østrogen-behandlinga og han hadde også fått ein bortimot fast jobb med universitetet i Manchester, i ei svært fri stilling som den eksentriske professoren han var.

Det heiter seg at han tok ein bit av eit eple forgifta med cyanid. Dødsårsaka var cyanidforgifting, og på nattbordet låg eit halvete eple, men merkeleg nok vart eplet aldri undersøkt (!), så det kan ikkje slåast fast heilt sikkert at døden kom etter Snøkvit-metoden.

Kjernekraftulykken i Tsjernobyl førte til at enorme mengder radioaktivitet ble sluppet ut i atmosfæren og spredte seg over store områder.

I Norge falt det radioaktive avfallet primært ned over Nordland, Trøndelag, Hedmark og Oppland. I disse områdene regnet det da luftmassene fra Tsjernobyl nådde frem, og de radioaktive stoffene falt ned på bakken.

Radioaktiv forurensning i norsk natur stammer i all hovedsak fra atmosfæriske prøvesprengninger på 1950- og 1960-tallet og Tsjernobyl-ulykken i 1986.

I en ny rapport legger Strålevernet fram resultatene etter å ha overvåket det radioaktive stoffet cesium-137 i norsk natur i perioden etter Tsjernobyl-ulykken og frem til i dag. Det er cesium-137 som har den lengste nedbrytningstiden av det radioaktive avtallet fra Tsjernobyl-ulykken, og er på rundt 30 år.

- Radioaktivitet fra denne ulykken forurenset både inn- og utmark, skog, fjell og innsjøer i Norge. De områdene som ble mest rammet av nedfall, er de samme som fortsatt har mest radioaktivitet i dag, oppsummerer forsker i Statens strålevern, Runhild Gjelsvik.

Langsom nedgang

Overvåkningen viser at nivåene av radioaktivt cesium i lav, planter, dyr og ferskvannsfisk steg raskt etter nedfallet. Dette resulterte i svært høye nivåer i de mest forurensede områdene.

Etter kort tid ble forurensingen på overflaten vasket ned i jorden og fraktet med elver mot havet eller samlet seg i sedimentene i innsjøer.

De fem første årene etter ulykken var det en rask reduksjon i nivåene av radioaktivt cesium. Med tiden bindes cesiumet til mineraler i jorda, og en stor del av forurensningen finnes fortsatt i de øvre jordlagene.  

- Nedgangen går nå mye langsommere. I en del arter og økosystemer er det den fysiske halveringstiden til cesium-137 som er viktigst for nedgangen nå, forteller Gjelsvik. 

Gaupa har de høyeste nivåene

Nivået av radioaktiv forurensing i fisk, fugl og dyr er i stor grad bestemt av hva de spiser.

Villrein er spesielt utsatt siden den beiter lav vinterstid. Etter det radioaktive nedfallet i 1986 oppstod det høye nivåer i lav. Dette tar nemlig opp forurensning direkte fra luft og nedbør og ikke fra jord som sopp og planter.

I årene etter 1986 var det høye nivåer av radioaktivt cesium i reinsdyr vinterstid. Nå er den forurensede laven stort sett beitet ned og den tidligere så store sesongvariasjonen, med høye nivåer om vinteren og lavere nivåer om høsten, er nesten borte.

- Gauper som lever i områder med tamreindrift og mye nedfall fra Tsjernobyl-ulykken har de høyeste nivåene av radioaktivt cesium i kroppen, forteller Gjelsvik.

Reinsdyr og rådyr er nemlig de viktigste byttedyrene til gaupe i Norge. Selv om de store sesongvariasjonene i reinsdyr er borte, inneholder reinsdyr fortsatt mer radioaktivitet enn annet byttedyr om vinteren.

Nivåene i gaupe har gått ned med årene, men fortsatt måler vi høye verdier i gauper fra Nord-Trøndelag siden de tar tamrein som finnes i området.

Variasjoner mellom år

Nivåer av radioaktivitet i dyr varierer fra år til år. Dette skyldes naturlige svingninger som at nedbør, beitemønster og tilgang på sopp varierer. Sopp har større evne til å ta opp radioaktivt cesium fra jorden enn grønn vegetasjon.

På grunn av de generelt høye nivåene i sopp vil år med mye sopp føre til økte konsentrasjoner av radioaktivt cesium i dyr som spiser sopp. Dette er hovedgrunnen til at innholdet av radioaktivt cesium i vilt og i husdyr på utmarksbeite er uventet høye enkelte år.

Sårbare områder

- Det viser seg at noen områder i landet er mer sårbare for radioaktiv forurensing enn andre, forteller forsker Gjelsvik.  

Sure bergarter og påvirkning fra sur nedbør fører til at mer radioaktivt cesium blir tatt opp fra jorden i planter og sopp på Sørlandet enn i innlandet.

Disse funnene tyder på at dersom mesteparten av Tsjernobyl-nedfallet hadde falt ned på Sørlandet i stedet for i innlandsområdene i Sør-Norge, ville dagens nivåer av cesium-137 i sopp, planter og dyr vært høyere enn det vi finner i de hardest rammede områdene i dag.

 Viktig med overvåkning

- Stråling fra radioaktive stoffer er kreftfremkallende og det er derfor viktig at nivåene av radioaktivitet i naturen kartlegges og overvåkes, sier seksjonssjef i Statens strålevern Anne Liv Rudjord. Dette er også viktig for å opprettholde en god beredskap og forvaltning.

Norge har strenge grenseverdier for mat, slik at vi ikke får i oss for mye radioaktivitet.

Nesten 30 år etter det radioaktive nedfallet, må vi fortsatt ta hensyn til den radioaktive forurensingen i bruken av naturen som utmarksbeite. Det blir fremdeles målt høye nivåer av cesium-137 i sau som har beitet i utmark, og det vil nok fortsatt være behov for tiltak og overvåkning i noen tiår til.

Mat høstet i naturen som sopp, bær og vilt, kan fremdeles inneholde nivåer over fastsatte grenseverdier for radioaktivt cesium.

Spesielt kan sopp inneholde nivåer av cesium-137 over anbefalte grenseverdier, men så lenge vi spiser selvplukket sopp i moderate mengder, går det likevel bra. Det er heller ingen grunn til å fraråde plukking av bær eller å spise viltkjøtt, ifølge Rudjord.

Referanse:

Runhild Gjelsvik, m.fl. Strålevernrapport 2014. (kommer)

De lå innpakket i tusentall under juletrærne nylig, og vi hører stadig at de brukes til krigføring. Men dronene kan også være nyttige verktøy for forskning og innovasjon.

De to-tre siste årene har små fjernstyrte fly og helikoptre dukket opp overalt. Pris og tilgjengelighet har gjort de små dronene til barnas favoritt, og tatt fotoentusiastens hobby til bokstavelig talt nye høyder.  

Denne uka pågår verdens største forbrukerteknologimesse i Las Vegas. Stadig nye droner med mer presise sensorer har sin naturlige plass på CES2015. 

Vi ser starten på sivil bruk av droneteknologi, som spås å bli en milliardindustri. På kort tid er det blitt vanlig å vise eiendommer for salg ovenfra, for ikke å snakke om sportsarrangement.

Hva heter barnet?

Drone er et belastet begrep. De fleste, med unntak av birøktere, får assosiasjoner til krig. Droner brukes i stor skala som våpenbærere og til overvåkning med den hensikt å skade.

Før de små fjernstyrte flyene ble allemannseie ble de gjerne kalt modellfly. Miljøene som bruker droneteknologi til sivil bruk, snakker gjerne om RPAS/RPA (Remote piloted aircraft systems), UAV (Unpiloted aerial vehicle) eller UAS (Unpiloted air system).

Ubemannede luftfartøy, ubemannede småfly, ubemannede helikoptre – dette er tungvinte begreper. Dessuten er de litt upresise, for fartøyene er jo bemannet. Noen må fjernstyre flyvemaskinen. Noen må utvikle og teste nyttelast som samfunn og næringsliv etterspør, og noen må ha kunnskap om sikkerhet og regelverk innen luftfart.

Arktisk senter for ubemannede fly

Nettopp derfor ble Arktisk senter for ubemannede fly (ASUF) åpnet 6. januar 2015, som et samarbeid mellom UiT Norges arktiske universitet, Lufttransport og Norut.

Senteret skal:

1. Etablere et nasjonalt og internasjonalt tyngdepunkt i bruk av droner til beredskap og miljøovervåking i Arktis.
2. Bidra til økt sikkerhet for ambulanse, rednings- og politioperasjoner.
3. Utvikle ny og bedre teknologi og metodikk for fjernmåling og klima og miljø.
4. Samarbeide med kommersielle aktører og utvikle ny næringsvirksomhet og sivil droneindustri i Norge.
5. Koordinere aktivitet i Arktis.
6. Bidra til sertifisering av piloter og ubemannede fly.

De tre partnerne har hvert sitt utgangspunkt. Universitetet oppretter en ny 3-årig ingeniørutdanning for inntil 20 droneingeniører, og får en viktig rolle i sertifiseringen av RPAS-piloter.

Lufttransport har lang erfaring i rednings- og politioperasjoner samt oppdrag for næringslivet året og døgnet rundt i arktisk klima.

Norut har de ti siste årene brukt droner som redskaper i forskningsøyemed, og utviklet teknologi og metodikk for fjernmåling og miljøovervåkning.

Sikkerhet

Nå har jeg fått et Arktisk senter for ubemannede fly om lag tjue meter fra kontorpulten min. Det er litt stas, da! Men når jeg blir fotografert fra oven utendørs, eller når barna krasjlander julegaven i stua, er det et ord som svirrer rundt i mitt hode: sikkerhet.

Når en liten fugl er en sikkerhetsrisiko for et passasjerfly, mer kjent som bird strike, hva da med en drone? Og hva om en drone på vingene skader, eller i verste fall dreper, et menneske her i Norge?

Luftfarten nasjonalt og internasjonalt er regulert gjennom et intrikat regelverk. Det er ikke gjort i en håndvending å få godkjent en tillatelse til nytte- eller kommersiell flygning. Det stadig økende antallet RPAS-operatører i Norge – akkurat 100 i skrivende stund – vil i årene som kommer ha behov for økt kompetanse både innen tekniske fag, sikkerhet og beredskap, jus og luftfartsfag.

Det vil også være behov for øving og testing på dertil egnede steder. Arktisk senter for ubemannede fly har allerede fått godkjent tre testsenter for virksomheten sin; i Tromsø, på Bardufoss og på Svalbard. Ta en titt på Europa på flightradar24, så ser du raskt hvorfor det nordlige Norge er godt egnet til testområde for UAV!

Så mange muligheter

Så langt har forskningskonsernet Norut brukt ubemannede luftfartøy til is- og snøkartlegging i Arktis og Antarktis, sel- og pingvintelling, vegetasjonsmåling, snøskredkartlegging, måling av vannstand og kraftreserver, ettersyn av kraftledninger, sotkartlegging/albedomåling, testing av radarteknologi til satellitter, og datainnsamling med radar, askemåler, foto- og videokamera. For å nevne noe.

Vi har antakelig bare sett starten på anvendelsesområder innen forskning, teknologiutvikling og innovasjon.

Kjenner du noen unge entusiaster: Tips dem om den nye utdanninga i Tromsø. Vi kommer til å trenge dem i framtida! 

– Tiden strekker ikke til. Det er heller ikke en del av de faste arbeidsoppgavene til hjemmesykepleierne at de systematisk skal lete etter symptomer på en begynnende depresjon, sier førsteamanuensis Liv Halvorsrud ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

Hun har forsket på hvordan hjemmesykepleiere håndterer eldre med depressive symptomer.

Halvorsrud sier at hjemmesykepleierne ofte havner i et krysspress mellom hva de pleietrengende ønsker og arbeidsgivers krav.

Hjemmesykepleierne har ikke mulighet til å følge opp enkeltpasienter. Det fører til at pasienten ikke får den hjelpen som er nødvendig.

Bedre for eldre og samfunnet

Derfor blir mange eldre gående med symptomer på depresjon som ingen legger merke til. Det er nemlig lett å forveksle depressive symptomer med andre lidelser eldre har, eller med aldring i seg selv.

– Det kan føre til lidelse og dårlig livskvalitet. Å forebygge at nedstemthet utvikler seg til en depresjon sparer både den gamle og samfunnet for store kostnader, påpeker Halvorsrud.

– I motsatt fall kan resultatet fort bli økt bruk av helse- og sosiale tjenester.

• Les også: Eldre deprimerte forsvinner i systemet

I en unik posisjon

Halvorsrud etterlyser en større satsing på hjemmesykepleierens unike mulighet til å oppdage pasienter som står i fare for å utvikle en depresjon.

Hvis sykepleierne har tid og mulighet, kan de se etter endringer i pasientens vante mønster.

Det kan være tristhet, økt behov for å snakke, dårlig personlig hygiene, rot i huset, dårlig ernæring eller endringer i kroppsspråket. På denne måten kan de oppdage pasienter med depressive symptomer – som ellers kanskje bare ville bli oversett.

– Kjennskap til pasienten er helt avgjørende for å se disse endringene og skille dem fra andre tilstander, sier Halvorsrud.

Mer kartlegging

Hun mener det må legges større vekt på systematisk kartlegging, slik at hjemmesykepleierne lettere kan oppdage mennesker som står i faresonen for å utvikle depresjon før det har kommet så langt.

– Sykepleiere i kommunehelsetjenesten har en nøkkelrolle i identifiseringen av eldre pasienter med mentale vanskeligheter og i å sette i verk tiltak som bidrar til deres livskvalitet.

Lytte til pasientene

Å lytte til pasientens livshistorie øker forståelse hos hjemmesykepleieren, forklarer forskeren. Mange pasienter har behov for å fortelle sin historie, og på den måten skjønner man litt mer om hvorfor de er nedstemte.

• Les også: Kan forutsi depresjon hos eldre kvinner

En av hjemmesykepleierne som er intervjuet i studien, sier det slik: «De trenger ikke si det med ord. Det er væremåten og kroppsspråket. De ser litt sånn trist ut. Jeg ser at de kunne ha trengt noen å dele ting med.»

– Gjennom å se etter endringer i pasientens vante mønster, kan hjemmesykepleieren oppdage at han eller hun er nedstemt, sier forskeren.