Schizofreni og depresjon har samme biologiske årsaker

Noen dager er det hundrevis, andre dager bare et par stykker. Men de er der alltid. De sortkledde mennene.

Så langt tilbake Kirstine Birkelund kan huske, har de fulgt henne.

– De gjør ikke noe, de bare er der og holder øye med meg. Noen ganger får de andre personer til å plante mikrochips på meg. Da må jeg få dem vekk, men jeg kan ikke røre dem, forteller hun.

Mennene føles like virkelige som den legen som skriver ut de antipsykotiske medisinene hennes, og like virkelige som de hvite veggene på den psykiatriske avdelingen ved Bispebjerg Hospital, der hun ofte er innlagt.

Hun vet ikke hvorfor de har kommet, men hun vet hva de vil: – De vil få meg dømt for et mord jeg ikke har begått.

Årsaken finnes kanskje dypt inne Kirstine Birkelunds celler.

En gruppe forskere har nemlig funnet ut at alvorlige psykiske sykdommer som schizofreni, bipolar lidelse og depresjon kan knyttes til forstyrrelser i biologiske prosesser som styres av bestemte genetiske variasjoner.

Resultatene blir nå publisert i tidsskriftet Nature Neuroscience.

Genfeil forklarer problemer

Den nye forskningen bygger på et enormt genetisk kartleggingsarbeid, som har foregått siden 2009. I den perioden har en rekke studier undersøkt prøver fra 60 000 mennesker med psykisk sykdom.

Forskerne fant en lang rekke genetiske variasjoner som er koblet til psykiske sykdommer.

– Vi vil imidlertid gå videre og bruke genetikken til å forstå biologien som ligger bak, forteller Thomas Werge, professor i nevropsykiatri ved Københavns Universitet og forskningssjef for Institutt for biologisk psykiatri i Region Hovedstadens Psykiatri på Sct. Hans.

Han leder den danske gruppen i det store internasjonale forskningssamarbeidet, Psychiatric Genomic Consortium, som har kartlagt de biologiske årsakene til psykisk sykdom.

Felles forstyrrelser

Forskerne tatt utgangspunkt i de genvariantene som gir økt risiko for psykisk sykdom.

– Sykdomsgener får først betydning når de tolkes i biologisk sammenheng. Det gir en bedre forståelse av hva slags biologiske prosesser som skaper og former psykisk sykdom, forteller Werge.

Forskerne har funnet tre prosesser som er forstyrret ved både schizofreni, bipolar lidelse og alvorlig depresjon:

  • Aktivering av immunsystemet, for eksempel som i forbindelse med infeksjon.
     
  • Det proteinstoffet som styrer aktiviteten til DNA-et.
     
  • Prosesser omkring nervecellenes synapser, som styrer kommunikasjonen mellom nervecellene.

Defekte gener

Søren Brunak er professor i sykdomsbiologi ved Københavns Universitet og i bioinformatikk ved Danmarks Tekniske Universitet. Han kartlegger biologiske systemer.

Han mener det er viktig å tenke over hvordan ulike genvarianter er involvert i biologiske prosesser.

– Mennesket har mye færre gener enn vi først trodde. Så mange av genene er trolig involvert i flere prosesser. Derfor bør vi studere biologiske systemene, ikke bare enkeltgener, sier han.

Poul Videbech, som er professor i psykiatri ved Aarhus Universitet, er imidlertid mer skeptisk.

– Jeg har problemer med å mobilisere den store begeistringen. Man har funnet tusenvis av gener som har betydning. Siden signalene er så svake, må man ha gigantiske datamengder. Man vet at for eksempel schizofreni og bipolar lidelse er arvelig, men miljøet har også betydning. Særlig ved depresjon, påpeker han.

Mye symptombehandling

Forrige gang Kirstine Birkelund var innlagt, valgte hun, i samarbeid med legene, å prøve en ny type medisiner.

– Nå er det færre av de sortkledde mennene. Jeg kan bare se et par stykker der borte i buskene nå, forteller hun.

Til gjengjeld har hun begynt å høre stemmer: – Det er reklame for sementfabrikker og boreplattformer, og noen ganger skrur de opp lyden, slik at jeg ikke kan høre noe annet, forklarer hun.

Medisiner mot psykisk sykdom kan behandle symptomer, men ikke årsaken til sykdommen.

Når man har vondt i halsen, vil legen forsøke å finne årsaken: for eksempel en infeksjon. Deretter vil du få medisiner som dreper bakteriene.

– De medisinene som brukes til behandling av psykiske sykdommer, er rettet mot symptomer. Vi har ikke legemidler som er rettet mot årsakene, forklarer Thomas Werge.

Åpner for nye medisiner

Denne nye forskningen gjør at vi forstår mer av de biologiske prosessene som ligger bak schizofreni, bipolar lidelse og depresjon.

– Neste skritt er å bekrefte at de tre biologiske prosessene er forstyrret hos disse pasientene, sier Werge.

Ifølge Werge vil man i så fall arbeide videre mot å utvikle medisiner som kan normalisere prosessene.

Søren Brunak er enig: – Ved hjelp av denne typen studier kan vi få en bedre forståelse av hvordan det underliggende molekylære maskineriet arbeider, og hvilke prosesser som er forstyrret. Da blir det mye lettere å utvikle behandling, påpeker han.

Professor Poul Videbech tviler imidlertid på at denne forskningen vil føre til noen ny behandling.

– Det er ikke så mye som tyder på at dette vil føre til nye behandlinger. I hvert fall er det mange år inn i fremtiden, sier han.

Fra barndommen

Kirstine Birkelund synes det virker rimelig at hun alltid har båret sykdommen med seg.

– Jeg tror det er noe jeg er født med. Jeg husker da jeg var syv år og hadde rom i andre etasje. Det var alltid noen som holdt øye med meg gjennom vinduene. Den gangen var det gutter fra skolen som jeg ikke likte, forteller hun.

Hun mener det vil være en trøst hvis sykdommene er en ubalanse i de biologiske prosessene.

– Det gir faktisk veldig god mening. Jeg har lest at schizofreni kan skyldes vanskeligheter i oppveksten, men det kan jeg ikke få til å stemme, sier hun.

Referanse:

«Psychiatric genome-wide association study analyses implicate neuronal, immune and histone pathways», Nature Neuroscience 2015, doi:10.1038/nn.3922

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Tror på mer is i Barentshavet denne vinteren

Energi og klima er den høyst passende tittelen på årets Arctic Frontiers-konferanse i Tromsø. Klimatiske forhold bestemmer i stor grad samfunnets behov for energi – og hvordan energikilder utvinnes og forbrukes er igjen bestemmende for klima.

Denne gjensidige påvirkningen er spesielt påtagelig i dagens Arktis, ikke minst i et norsk perspektiv.

Klimaendringene i nord gjør nye olje- og gassressurser tilgjengelige, men understreker samtidig verdenssamfunnets behov for mer bærekraftige energikilder.

Global oppvarming, arktiske muligheter

Få steder på kloden er klimaendringer mer merkbare enn i Arktis. Temperaturøkningen der skjer omtrent dobbelt så raskt som den globale oppvarmingen. Dette fører til endrede livsvilkår for mennesker, lokalsamfunn, og for en rekke dyre- og plantearter. Det følger med andre ord både store muligheter og store utfordringer med et Arktis i endring.

Den mest konkrete ”Arctic frontier” er overgangen fra åpent hav til isdekket Polhav. Det stadig krympende havisdekket er blitt selve symbolet på et Arktis i endring. Store deler av Polhavet er nå isfritt om sommeren, og nye minimumsrekorder – sist i september 2012 – har med rette fått mye oppmerksomhet. Men også vinterisens utbredelse har blitt sterkt redusert de siste tiårene, og den største reduksjonen har funnet sted i områdene rundt Svalbard og i Barentshavet.

Siden årtusenskiftet har store deler av Barentshavet og Svalbards vestkyst vært isfrie vinterstid.

Dette har en rekke praktiske og, isolert sett, positive konsekvenser. Svalbard er i stor grad kommet ”ut av isen”, med et klima mer liknende Fastlands-Norge som resultat; varmerekorder vinterstid er tilsynelatende blitt regelen. Et mer isfritt Barentshav er et hav med større arealer tilgjengelig for våre fiskerier. Og det gigantiske gassfeltet Shtokman, som lå ved iskanten på 1980-tallet, ligger nå i et isfritt område. 

Mindre is fryser om vinteren

Frysing, smelting og omfordeling av is på grunn av vind og havstrømmer gir variasjoner i havisens utbredelse. Mens stigende lufttemperaturer har fått mye av skylden for det minkende havisdekket om sommeren, viser vår forskning at en økende utbredelse av varmt atlanterhavsvann har styrt mye av havisens tilbaketrekning på vinterstid.

Varmt atlanterhavsvann transporteres nordover langs Norskekysten med Den norske atlanterhavsstrømmen, en forlengelse av den mer berømte Golfstrømmen. Denne strømmen utgjør hoveddelen av havets varmetransport mot høyere breddegrader og spiller en viktig rolle i vårt milde klima.

Etter å ha passert Norge deler strømmen seg i to grener. Den ene grenen fortsetter nordover langs vestkysten av Svalbard og videre inn i Arktis, mens den andre grenen strømmer inn i Barentshavet.

Forklarer isens tilbakegang

På sin ferd nord- og østover avgir atlanterhavsvannet gradvis sin varme til den kalde atmosfæren, og når vannet er tilstrekkelig nedkjølt starter isfrysingen. Havforskningsinstituttets målinger viser at både temperaturen og strømstyrken til atlanterhavsvannet har økt de siste tiårene. Når mer varme blir tilført de nordlige hav, tvinges iskanten nordover, ettersom det tar lengre tid å kjøle ned vannet til det fryser. (Dette ble allerede formulert av norsk havforsknings ”superstjerner” Bjørn Helland-Hansen og Fridtjof Nansen for mer enn 100 år siden.)

Sammenhengen mellom isdekket og atlanterhavsvannet forklarer altså isens generelle tilbakegang, men også endringer fra et år til det neste. I år der det tilføres relativt lite atlantisk varme, forventes således isdekket å øke den påfølgende vinter.

Det store istapet i vår del av Arktis de siste tiårene skyldes med andre ord ikke smelting av havis sommerstid, men kommer av redusert isfrysing vinterstid grunnet økt utbredelse av varmt atlanterhavsvann.

Flytting av grenser – men hvor?

Iskanten markerer grensen mellom det varme Atlanterhavet i sør og det kalde Polhavet i nord, en grense som i dagens klima stadig beveger seg nordover. Men selv om trenden synes robust, kan vi per i dag ikke utelukke – og langt mindre forutsi – muligheten for at isfrie områder (som gassfeltet Shtokman) igjen vil være dekket av is enkelte år i fremtiden.

Den tette og tidsforsinkete koblingen mellom hav- og istilstand i Barentshavet gir håp om at isdekket faktisk kan være forutsigbart med en horisont på år til tiår fram i tid. Storstilte temperaturendringer i Den norske atlanterhavsstrømmen bruker for eksempel rundt tre år på reisen langs Norskekysten mot Arktis. Et hovedmål for mye pågående klimaforskning, er å kombinere tilgjengelige observasjons- og varslingssystem til konkret og treffsikker ”klimavarsling”.

I påvente av slik varsling – og basert på det faktum at det i fjor strømmet relativt lite atlantisk varmtvann inn i et Barentshav med nær minimalt isdekke – tar vi sjansen på følgende spådom for 2015: det blir mer is i Barentshavet denne vinteren.

Tror på mer is i Barentshavet denne vinteren

Energi og klima er den høyst passende tittelen på årets Arctic Frontiers-konferanse i Tromsø. Klimatiske forhold bestemmer i stor grad samfunnets behov for energi – og hvordan energikilder utvinnes og forbrukes er igjen bestemmende for klima.

Denne gjensidige påvirkningen er spesielt påtagelig i dagens Arktis, ikke minst i et norsk perspektiv.

Klimaendringene i nord gjør nye olje- og gassressurser tilgjengelige, men understreker samtidig verdenssamfunnets behov for mer bærekraftige energikilder.

Global oppvarming, arktiske muligheter

Få steder på kloden er klimaendringer mer merkbare enn i Arktis. Temperaturøkningen der skjer omtrent dobbelt så raskt som den globale oppvarmingen. Dette fører til endrede livsvilkår for mennesker, lokalsamfunn, og for en rekke dyre- og plantearter. Det følger med andre ord både store muligheter og store utfordringer med et Arktis i endring.

Den mest konkrete ”Arctic frontier” er overgangen fra åpent hav til isdekket Polhav. Det stadig krympende havisdekket er blitt selve symbolet på et Arktis i endring. Store deler av Polhavet er nå isfritt om sommeren, og nye minimumsrekorder – sist i september 2012 – har med rette fått mye oppmerksomhet. Men også vinterisens utbredelse har blitt sterkt redusert de siste tiårene, og den største reduksjonen har funnet sted i områdene rundt Svalbard og i Barentshavet.

Siden årtusenskiftet har store deler av Barentshavet og Svalbards vestkyst vært isfrie vinterstid.

Dette har en rekke praktiske og, isolert sett, positive konsekvenser. Svalbard er i stor grad kommet ”ut av isen”, med et klima mer liknende Fastlands-Norge som resultat; varmerekorder vinterstid er tilsynelatende blitt regelen. Et mer isfritt Barentshav er et hav med større arealer tilgjengelig for våre fiskerier. Og det gigantiske gassfeltet Shtokman, som lå ved iskanten på 1980-tallet, ligger nå i et isfritt område. 

Mindre is fryser om vinteren

Frysing, smelting og omfordeling av is på grunn av vind og havstrømmer gir variasjoner i havisens utbredelse. Mens stigende lufttemperaturer har fått mye av skylden for det minkende havisdekket om sommeren, viser vår forskning at en økende utbredelse av varmt atlanterhavsvann har styrt mye av havisens tilbaketrekning på vinterstid.

Varmt atlanterhavsvann transporteres nordover langs Norskekysten med Den norske atlanterhavsstrømmen, en forlengelse av den mer berømte Golfstrømmen. Denne strømmen utgjør hoveddelen av havets varmetransport mot høyere breddegrader og spiller en viktig rolle i vårt milde klima.

Etter å ha passert Norge deler strømmen seg i to grener. Den ene grenen fortsetter nordover langs vestkysten av Svalbard og videre inn i Arktis, mens den andre grenen strømmer inn i Barentshavet.

Forklarer isens tilbakegang

På sin ferd nord- og østover avgir atlanterhavsvannet gradvis sin varme til den kalde atmosfæren, og når vannet er tilstrekkelig nedkjølt starter isfrysingen. Havforskningsinstituttets målinger viser at både temperaturen og strømstyrken til atlanterhavsvannet har økt de siste tiårene. Når mer varme blir tilført de nordlige hav, tvinges iskanten nordover, ettersom det tar lengre tid å kjøle ned vannet til det fryser. (Dette ble allerede formulert av norsk havforsknings ”superstjerner” Bjørn Helland-Hansen og Fridtjof Nansen for mer enn 100 år siden.)

Sammenhengen mellom isdekket og atlanterhavsvannet forklarer altså isens generelle tilbakegang, men også endringer fra et år til det neste. I år der det tilføres relativt lite atlantisk varme, forventes således isdekket å øke den påfølgende vinter.

Det store istapet i vår del av Arktis de siste tiårene skyldes med andre ord ikke smelting av havis sommerstid, men kommer av redusert isfrysing vinterstid grunnet økt utbredelse av varmt atlanterhavsvann.

Flytting av grenser – men hvor?

Iskanten markerer grensen mellom det varme Atlanterhavet i sør og det kalde Polhavet i nord, en grense som i dagens klima stadig beveger seg nordover. Men selv om trenden synes robust, kan vi per i dag ikke utelukke – og langt mindre forutsi – muligheten for at isfrie områder (som gassfeltet Shtokman) igjen vil være dekket av is enkelte år i fremtiden.

Den tette og tidsforsinkete koblingen mellom hav- og istilstand i Barentshavet gir håp om at isdekket faktisk kan være forutsigbart med en horisont på år til tiår fram i tid. Storstilte temperaturendringer i Den norske atlanterhavsstrømmen bruker for eksempel rundt tre år på reisen langs Norskekysten mot Arktis. Et hovedmål for mye pågående klimaforskning, er å kombinere tilgjengelige observasjons- og varslingssystem til konkret og treffsikker ”klimavarsling”.

I påvente av slik varsling – og basert på det faktum at det i fjor strømmet relativt lite atlantisk varmtvann inn i et Barentshav med nær minimalt isdekke – tar vi sjansen på følgende spådom for 2015: det blir mer is i Barentshavet denne vinteren.

Tror på mer is i Barentshavet denne vinteren

Energi og klima er den høyst passende tittelen på årets Arctic Frontiers-konferanse i Tromsø. Klimatiske forhold bestemmer i stor grad samfunnets behov for energi – og hvordan energikilder utvinnes og forbrukes er igjen bestemmende for klima.

Denne gjensidige påvirkningen er spesielt påtagelig i dagens Arktis, ikke minst i et norsk perspektiv.

Klimaendringene i nord gjør nye olje- og gassressurser tilgjengelige, men understreker samtidig verdenssamfunnets behov for mer bærekraftige energikilder.

Global oppvarming, arktiske muligheter

Få steder på kloden er klimaendringer mer merkbare enn i Arktis. Temperaturøkningen der skjer omtrent dobbelt så raskt som den globale oppvarmingen. Dette fører til endrede livsvilkår for mennesker, lokalsamfunn, og for en rekke dyre- og plantearter. Det følger med andre ord både store muligheter og store utfordringer med et Arktis i endring.

Den mest konkrete ”Arctic frontier” er overgangen fra åpent hav til isdekket Polhav. Det stadig krympende havisdekket er blitt selve symbolet på et Arktis i endring. Store deler av Polhavet er nå isfritt om sommeren, og nye minimumsrekorder – sist i september 2012 – har med rette fått mye oppmerksomhet. Men også vinterisens utbredelse har blitt sterkt redusert de siste tiårene, og den største reduksjonen har funnet sted i områdene rundt Svalbard og i Barentshavet.

Siden årtusenskiftet har store deler av Barentshavet og Svalbards vestkyst vært isfrie vinterstid.

Dette har en rekke praktiske og, isolert sett, positive konsekvenser. Svalbard er i stor grad kommet ”ut av isen”, med et klima mer liknende Fastlands-Norge som resultat; varmerekorder vinterstid er tilsynelatende blitt regelen. Et mer isfritt Barentshav er et hav med større arealer tilgjengelig for våre fiskerier. Og det gigantiske gassfeltet Shtokman, som lå ved iskanten på 1980-tallet, ligger nå i et isfritt område. 

Mindre is fryser om vinteren

Frysing, smelting og omfordeling av is på grunn av vind og havstrømmer gir variasjoner i havisens utbredelse. Mens stigende lufttemperaturer har fått mye av skylden for det minkende havisdekket om sommeren, viser vår forskning at en økende utbredelse av varmt atlanterhavsvann har styrt mye av havisens tilbaketrekning på vinterstid.

Varmt atlanterhavsvann transporteres nordover langs Norskekysten med Den norske atlanterhavsstrømmen, en forlengelse av den mer berømte Golfstrømmen. Denne strømmen utgjør hoveddelen av havets varmetransport mot høyere breddegrader og spiller en viktig rolle i vårt milde klima.

Etter å ha passert Norge deler strømmen seg i to grener. Den ene grenen fortsetter nordover langs vestkysten av Svalbard og videre inn i Arktis, mens den andre grenen strømmer inn i Barentshavet.

Forklarer isens tilbakegang

På sin ferd nord- og østover avgir atlanterhavsvannet gradvis sin varme til den kalde atmosfæren, og når vannet er tilstrekkelig nedkjølt starter isfrysingen. Havforskningsinstituttets målinger viser at både temperaturen og strømstyrken til atlanterhavsvannet har økt de siste tiårene. Når mer varme blir tilført de nordlige hav, tvinges iskanten nordover, ettersom det tar lengre tid å kjøle ned vannet til det fryser. (Dette ble allerede formulert av norsk havforsknings ”superstjerner” Bjørn Helland-Hansen og Fridtjof Nansen for mer enn 100 år siden.)

Sammenhengen mellom isdekket og atlanterhavsvannet forklarer altså isens generelle tilbakegang, men også endringer fra et år til det neste. I år der det tilføres relativt lite atlantisk varme, forventes således isdekket å øke den påfølgende vinter.

Det store istapet i vår del av Arktis de siste tiårene skyldes med andre ord ikke smelting av havis sommerstid, men kommer av redusert isfrysing vinterstid grunnet økt utbredelse av varmt atlanterhavsvann.

Flytting av grenser – men hvor?

Iskanten markerer grensen mellom det varme Atlanterhavet i sør og det kalde Polhavet i nord, en grense som i dagens klima stadig beveger seg nordover. Men selv om trenden synes robust, kan vi per i dag ikke utelukke – og langt mindre forutsi – muligheten for at isfrie områder (som gassfeltet Shtokman) igjen vil være dekket av is enkelte år i fremtiden.

Den tette og tidsforsinkete koblingen mellom hav- og istilstand i Barentshavet gir håp om at isdekket faktisk kan være forutsigbart med en horisont på år til tiår fram i tid. Storstilte temperaturendringer i Den norske atlanterhavsstrømmen bruker for eksempel rundt tre år på reisen langs Norskekysten mot Arktis. Et hovedmål for mye pågående klimaforskning, er å kombinere tilgjengelige observasjons- og varslingssystem til konkret og treffsikker ”klimavarsling”.

I påvente av slik varsling – og basert på det faktum at det i fjor strømmet relativt lite atlantisk varmtvann inn i et Barentshav med nær minimalt isdekke – tar vi sjansen på følgende spådom for 2015: det blir mer is i Barentshavet denne vinteren.

En hederlig tredjeplass er greit nok

Tallene fortsetter å strømme inn for året som gikk. Denne uken kom det europeiske værsenteret ECMWF med sin foreløpige reanalyse for 2014, og NOAA presenterte den oppdaterte kurven for varmen i havet. 

Kommentarene fra ECMWF er interessante. I følge reanalysen ble ikke 2014 det varmeste året, men sannsynligvis det tredje varmeste for hele kloden. Hvis man begrenser reanalysen kun til de områdene som dekkes av HadCRUT4, så var 2014 det nest varmeste året (det gjenstår å se hva Hadely-folkene selv sier om den saken).

Globalt sett er altså 2005 fortsatt det varmeste året, i følge reanalysen fra ECMWF. Årsaken til de mange førsteplassene i 2014 for de “klassiske” temperatur-listene fra NOAA, NASA og JMA er i følge reanalysen at disse har svært mangelfull dekning rundt Antarktis, et område hvor det var ganske kaldt og veldig mye sjøis i 2014.

 

 

I følge reanalysen er for øvrig det store El Ninjo-året 1998 ikke blant de ti varmeste årene!

Den (nesten) globale satellitt-statistikken som jeg har mest tro på – UAH – mener også at 2014 ble det tredje varmeste året. Så da sier vi det. No big deal – 2014 var jo ikke noe El Ninjo-år, og det viktigste er å huske på at hver enkelt av de “globale” temperaturseriene må sammenliknes med seg selv, og at det er noe støy involvert, både målemessig og dekningsmessig. 

 

Varmen i havet

Tallene for varmen i havet viser at 2014 ble det varmeste året i ARGO-bøyenes era. Hvilket stemmer bra med at 2014 ble året med det høyeste havnivået som satellittene har registrert så langt.

 

 

Slik jeg leser alle disse tallene, så er 2013- og 2014-verdiene for global temperatur og oppvarming av havet slik at de ikke vil forandre vesentlig på de estimatene for transient klimarespons (TCR) og likevekts-klimafølsomhet (ECS) som ble publisert i artiklene av Otto et al. og Skeie et al. for et par år siden. TCR synes å ligge nær 1,5 grader, og ECS et sted nede på 2-tallet. Men det er fortsatt tidlig i den antropogene oppvarmingens tidalder, og usikkerheten er fortsatt betydelig.  

Heldigvis er det fortsatt ikke tegn til noen akselererende havnvåstigning i satellittenes måleperiode – fortsatt er det 3 millimeter i året som er budskapet fra altimetersatellittene.

 

 

Så til spørmålet om dette tiåret (2011-2020) kommer til å bli varmere enn det forrige (2001-2010). Til det tror jeg svaret er ja. Etter at fire runder er unnagjort, leder i hvert fall vårt tiår litt på det forrige (jeg har bare sjekket UAH, GISS og Hadley). Men nå kommer en tøff utfordring med 2015 mot 2005, og i siste runde venter 2010 … 

 

Det er mer enn nok å regne på i årene framover, altså. God helg. 

   

Tre eksoplaneter funnet i samme solsystem

De nyoppdagede planetene går i bane rundt stjernen EPIC 201367065, som ligger rundt 150 lysår fra jorden.

Astronomer har funnet tre planeter i bane rundt denne stjernen.  Alle planetene er mellom halvannen og dobbelt så stor som jorda, noe som kanskje gjør dem sammenlignbare med vår egen klode.

Den ytterste av disse nyoppdagede planetene ligger dessuten i den beboelige sonen. Dette er feltet rundt moderstjernen hvor temperaturen på planeten er akkurat passe til at flytende vann kan eksistere, med den riktige atmosfæren. Så langt vi vet, er dette den viktigste forutsetningen for liv som på jorda.

Ukjent sammensetning

Hva planetene er laget av, eller hvordan de ser ut, er fortsatt ukjent. Planetene ble oppdaget av planetjegeren Kepler, som har kikket etter nye eksoplaneter siden 2009.

Nesten 2000 eksoplaneter har blitt funnet de siste årene, men vi vet svært lite om hvordan de ser ut. Disse nyoppdagede planetene kan være store steinplaneter som jorden, eller små gasskjemper, mindre enn for eksempel Neptun i vårt eget solsystem.

Det mest interessante med dette systemet er at det er en god kandidat for videre undersøkelser med andre, større og kraftigere teleskoper.

Hva slags atmosfære?

I studien som beskriver disse nye planetene, trekker forskerne fram en rekke interessante sider ved dette solsystemet.

For det første er det ”bare” 150 lysår fra jorden, og stjernen er relativt lyssterk i forhold til avstanden. Det gjør at solsystemet er lettere å observere, og forskerne mener at man allerede i dag kan finne ut mye om planetene, for eksempel ved hjelp av romteleskopet Hubble.

Med instrumentene til Hubble og andre observatorier, kan man kanskje finne ut hva slags elementer som planetenes atmosfærer består av.

Hvis astronomene finner nitrogen og oksygen, kan det indikere en atmosfære som ligner på jordens. Forskerne håper at den ytterste av de nyoppdagete planetene kanskje kan være en kandidat.

Hvis atmosfæren viser seg for eksempel å bestå av mye hydrogen og helium, kan det bety at det er en liten gassplanet, som ligner på Jupiter eller Saturn i sammensetning.

Forskere har allerede klart å identifisere 50 eksoplaneter med atmosfære, og noen av disse atmosfærene har også avdekket noen av sine kjemiske byggesteiner, ifølge Wikipedia.

Det er enda ikke funnet noen atmosfærer som ligner på jordens.

James Webb-romteleskopet

Forskerne skriver også at det planlagte James Webb-romteleskopet kommer til å ha gode forutsetninger for å oppdage atmosfærene til eksoplaneter.

James Webb-romteleskopet skal etter planen skytes opp i 2018, og blir Hubbles arvtager. Da kommer det til å bli det kraftigste teleskopet som noen gang har blitt skutt opp i verdensrommet.

Selv om vi har funnet noen tusen eksoplaneter, er det sannsynligvis milliarder av planeter i vår egen galakse. Siden avstandene er så enorme, og planetene er så små og vanskelige å oppdage, er det et ganske begrenset område av Melkeveien vi foreløpig kan lete etter planeter i.

Referanse:

Ian J. M. Crossfield mfl: A NEARBY M STAR WITH THREE TRANSITING SUPER-EARTHS DISCOVERED BY K2. Skal publiseres i Astrophysical Journal.  http://arxiv.org/pdf/1501.03798v1.pdf

Lettere å bli sunne sammen

Du har kanskje erfart det selv, men nå har også britiske forskere fått bekreftet det gjennom en studie av nesten 4000 par.

Forskerne har sett på røykevaner, fysisk aktivitet og kosthold.

Tidligere har forskning.no skrevet at kiloene har en tendens til å smyge seg på når man får seg kjæreste, men den nye studien viser altså at man kan utnytte den ømme alliansen til en felles sunnhetsskapende innsats. 

For det er et poeng at man må begynne et nytt og bedre liv sammen. Hvis partneren din er sunn fra før, er han ikke like nyttig å ha med seg i prosjektet, ifølge studien.

Klarte røykeslutt

Ett eksempel: Blant kvinnelige røykere i studien, klarte hele 50 prosent å slutte å røyke dersom partneren prøvde det samme.

Dersom partneren derimot var ikke-røyker, klarte bare 17 prosent å slutte med dampingen.

Og var partneren standhaftig røyker, klarte bare åtte prosent av kvinnene som prøvde å kutte ut sigarettene.

Et annet eksempel: Blant menn som var fysisk inaktive, klarte hele 67 prosent å forandre på dette dersom partneren forsøkte på det samme. Om lag 45 klarte det når partneren var fysisk aktiv fra før.

Vanskeligst var det likevel når partneren var inaktiv. Bare 29 prosent klarte da å bli fysisk aktive selv.

Likt for begge kjønn

Forskerne fant tilsvarende resultater både når det gjaldt å slutte å røyke, være mer fysisk aktiv og gå ned i vekt.

Og resultatene var nokså like for begge kjønn.

Å ha en ektefelle eller samboer som er sunn fra før, er altså betydelig mindre hjelpsomt for deg som vil bli sunn, enn å ha en partner som forsøker å nå målet sammen med deg.

Men aller vanskeligst er det om partneren fortsetter å leve usunt.

Alle deltagerne i denne studien var over 50 år, gifte eller samboende. Forskningen er del av en stor engelsk langtidsstudie på voksne og eldre kalt English Longitudinal Study of Ageing (ELSA).

Nyttårsforsett

– Nå på nyåret er det mange som forsøker å kutte ut røyking, bli mer fysisk aktive eller gå ned i vekt.

­– Gjør du det sammen med partneren din, øker åpenbart sjansen for at du vil lykkes, sier Sarah Jackson, forsker i helseadferd ved University College London (UCL).

Forskerne mener at effekten av å få støtte av andre til å gjøre sunne livsstilsvalg også gjelder mellom venner.

Støtte fra andre er effektivt mener forskerne, enten det handler om å begynne å gå tur sammen, jogge sammen eller ta regelmessige turer i svømmehallen. Og altså om du vil slutte å røyke.

Referanse:

Sarah E. Jackson, Andrew Steptoe, Jane Wardle: The Influence of Partner’s Behavior on Health Behavior Change, JAMA Intern Med. Publisert på nettet 19. januar, 2015

Røntgen ga innsyn 2000 år gamle, forkullede skriftruller

Vesuvs utbrudd for nesten 2000 år siden er et av den vestlige verdens mest berømte vulkanutbrudd.

Asken, gassen og steinene som sprutet ut fra vulkanen dekket Napolibukta, og advokaten og forfatteren Plinius den yngre ble vitne til kjempeutbruddet. Han skrev beskrivelser av katastrofen i flere personlige brev, som har overlevd til i dag.

Det gikk spesielt hardt utover Herculaneum og Pompeii, som ble helt begravd og godt bevart under askemengdene. Disse byene har gitt uvurderlige arkeologisk innsikt i hvordan dagliglivet så ut for velstående romere.

Et papyrusbibliotek

Et spektakulært funn ble gjort i en romersk villa i Herculaneum i 1754. Villaen viste seg å inneholde et helt bibliotek med 2000 håndskrevne papyrusruller. Villaen ble sannsynligvis bygget av Calpurnius Piso Caesoninus, en rik romersk statsmann som også var Julius Cesars svigerfar.

Under vulkanutbruddet ble mange av papyrusrullene bakt av vulkansk varme, over 320 grader.

– Noen av rullene var i såpass god stand at de kunne rulles opp da de ble funnet, men de ble rullet opp for lenge siden, sier Knut Kleve til forskning.no, professor ved Universitetet i Oslo. Han har tidligere vært med på å undersøke og åpne papyrusrullene fra Herculaneum, på 1980-tallet. Kleve har ikke deltatt i denne nye studien.

– Det er bare rullene som er i dårligst forfatning som er igjen å undersøke, sier Kleve.

– De er ekstremt skjøre, rullene er nesten bare et stort stykke kull, sier Emmanuel Brun til Reuters, en av forfatterne bak denne nye studien og forsker ved Universitetet i München.

Nå har italienske, tyske og franske forskere testet ut en ny metode for å undersøke hva som står i rullene, uten å åpne dem. Forskerne klarte å få bilder av individuelle bokstaver inne i selve rullen, på tross av rullens forfatning.

– Denne metoden ser svært lovende ut, og det blir spennende å se hva de kan finne ut, sier Kleve.

Oslo-metoden

Tidligere har forskere åpnet de brannskadde rullene for å undersøke innholdet. Knut Kleve var med på å utvikle det som kalles Oslo-metoden, for varsomt å åpne de brannskadde rullene.

– Vi smurte et spesielt lim på utsiden av rullen, som vi kunne bruke for å trekke av lagene for å åpne rullen.

Metoden er en videreutvikling av den italienske munken Antonio Piaggio, som i tilegg til limet, brukte en mekanisk rulle for å separere lagene.

Knut Kleve og kollegenes arbeid resulterte i nesten 200 restaurerte ruller, som også har blitt oversatt og skrevet ned.

Selv om man kunne undersøke innholdet, gikk det noen ganger litt hardt utover rullene.

– Siden det var de dårligste rullene som var igjen, så førte vår metode til en del fragmentering, sier Kleve.

Denne nye metoden kan kanskje brukes til å undersøke innholdet, uten å skade rullene.

Bilder gjennom rullen

Ved å bruke teknologi som ligner på medisinsk CT-skanning, har forskerne prøvd å kikke inn i sammenrullede skriftrullene. Teknologien kalles X-ray Phase-Contrast Tomography (XPCT).

Papyrusrullene er ikke lette å ha med å gjøre. Sidene og skriften ligger tett i tett oppå hverandre. Det forkullede blekket som ordene er skrevet med og den forkullede papyrusen er kjemisk sett ganske like.

Dette er et problem med slike undersøkelser, siden både blekk og papyrus har omtrent like stor evne til å ta til seg røntgenstråler. Hvis man tar røntgenbilder av kroppen, vil bein ta til seg mye røntgenstråler, mens mykere vev tar opp mindre røntgenstråler. Dermed får man klare bilder av beina i forhold til det myke vevet, men blekket og papyrusen blir bare grøt.

XPCT-bilder går et steg videre. Stråling beveger seg nemlig i forskjellig hastigheter gjennom forskjellige strukturer, og dette kunne brukes til å ta bilde av bokstavene. Blekkbokstavene står nemlig bittelitt opp av siden, som teksten på et kredittkort, bare i mye, mye mindre grad.

På tross av de bitte små strukturforskjellene, gjorde dette det mulig å ta bilder av individuelle bokstaver på individuelle sider i rullen.

Prøvestudie

Dette er bare en prøvestudie, hvor de testet om metoden faktisk kunne brukes. Forskerne klarte å ta bilder av enkeltbokstaver på forskjellige sider inne i rullen, og demonstrerte dermed at teknikken kan brukes til å tyde andre, brente papyrusruller.

Bokstavene er ikke krystallklare, og det trengtes en del tydningsarbeid for å finne ut hvilke bokstaver det var.

Forskerne understreker også at bokstavene kan ha blitt ganske forvrengt, siden den brente rullen er i såpass dårlig forfatning. Samtidig skriver de at undersøkelsesutstyret kan bli enda bedre justert for å få klarere bilder av teksten.

Rullene som har blitt undersøkt ble gitt i gave fra Kongen av Napoli til Napoleon i 1802.

Men hva står det i rullene?

Alle disse undersøkelsene prøver å avdekke hva som faktisk står i rullene, tekster som kan gi unike, historisk informasjon.

– Rullene som er åpnet inneholder stort sett filosofiske tekster. Noen er på latin, og de fleste er på gresk, sier Kleve.

Kleve forteller at de også fant dikt av den romerske dikteren Lukrets. Diktet til Lukrets hører også til tekster som har overlevd gjennom historien. I middelalderen ble mange eldre tekster kopiert av skriftlærde, slik at tekstene ble bevart og videreført.

Men dette var ikke en feilfri prosess.

– Vi fant at deler av diktet hadde forsvunnet opp gjennom historien, og tekst som er mistet igjennom middelalderen kan finnes i gjen i rullene.

Den nye studien avdekket ikke noe sammenhengende tekst. Forfatterne mener bokstavhåndskriften ligner på skrift som har blitt funnet i andre Herculaneumruller, og tilhørte kanskje den greske filosofen Philodemus. Han skal ha bodd i Herculaneum rundt 100 år før utbruddet.

Det gjenstår å se om den nye bildeteknikken kan avsløre hemmelighetene som kanskje skjuler seg i de skadete rullene.

Referanse:

Mocella mfl: Revealing letters in rolled Herculaneum papyri by X-ray phase-contrast imaging. Nature Communications, januar 2015.Sammendrag:doi:10.1038/ncomms6895.

Mener nødetater bør få veksle mellom ulike mobilnett

De skal ha større sikkerhet for å komme gjennom enn vanlige abonnementer når det er høy belastning eller problemer i mobil nettene.

Formålet er å sikre at personer med samfunnsviktige funksjoner kan kommunisere i kriser. De skal også kunne bruke en annen mobiltilbyders nett når det ikke er dekning i eget nett. Dette er en type løsning som forskerne ved Robuste nett-senteret har argumentert for lenge.

I tilfellet med Telenors nedetid 30. oktober, ble dette systemet satt på sin første prøve. Da Telenors nett gikk ned, skulle de prioriterte abonnentene egentlig ha kommet over i Netcoms system. Det skjedde ikke, og dermed var disse abonnentene uten mulighet til å ringe eller sende sms.

– Jeg er enig med dem som sier at det er uholdbart at Telenors nett går ned på den måten. Dessuten er det grunn til å merke seg at systemet med prioritert abonnement ikke fungerte. Hvorfor dette skjedde, er det god grunn til å gå inn i, sier Lysne.

Lite begeistring blant teleoperatørene

Et spørsmål som er relevant for de teknologiske utfordringene ved å kunne bruke flere nett, er hvor sømløst dette skal være. Om skiftet fra ett nett til et annet skal skje i løpet av noen tideler av et sekund, og samtalen ikke skal bli brutt, er det stor teknologisk utvikling som skal til, ifølge professoren.

Teleoperatørene er ikke spesielt begeistret for konseptet med abonnementer som kan skifte mellom nettene til ulike operatører. De er private aktører og skal tjene sine penger. Ordningen med prioritert abonnement kom i stand gjennom en offentlig forskrift.

Lysne tror likevel at tankegangen med å kombinere ulike tilbyderes nett vil vinne fram. Noen av forskerne fra prosjektet har allerede gått ut i oppstartselskapet Celerway med en teknologi som gjør det mulig for vanlige brukere å hoppe sømløst mellom ulike nett.

Programvaren kan brukes på vanlige rutere og mobile håndsett, og stort sett alt som skal snakke med nettet.

Samarbeider

Alle aktørene, fra de som bygger nødnettet til de ulike teleoperatørene samt selskaper som Celerway og Post- og teletilsynet, har nå gått sammen om et initiativ og en søknad om å få penger til å opprette et senter for forskningsdrevet innovasjon.

– Vi har fått med alle norske aktører som er relevante for problemstillinger rundt telefonnettverk som ikke virker og kritiske brukere som nødetater. For de kommersielle operatørene som konkurrerer til daglig har det vært vanskelig å komme sammen om å lete etter forskningsbaserte løsninger på robusthet. Vi er stolte over å ha fått det til, sier Lysne.

Simula har også akkurat fått stort gjennomslag for finansiering gjennom et knippe EU-prosjekter hvor det blant annet skal bygges ut infrastruktur med målenoder for overvåkning av mobilnettene i Spania, Italia og Sverige.

Lysne håper søknaden om et forskningssenter også går gjennom, og ønsker å ta tak i en rekke ulike forskningstema for å bidra til at de norske mobilnettene blir mer robuste. Fra perspektivet samfunnssårbarhet, er det to ting som stikker seg frem:

Tør vi kjøpe utstyr fra Kina?

For det første er forholdet mellom de som leverer strøm og de som leverer mobilnettene sammensatt. For eksempel er Statnett avhengig av Telenors og andre operatørers tjenester for å styre sitt strømnett. Samtidig trenger operatørene strøm for å få telenettet til å virke.

- Det er viktig å forstå dette forholdet, og sårbarheten som ligger i det, sier Lysne.

Det andre temaet berører en diskusjon som pågår i mange vestlige land, nemlig hvilke land man tør kjøpe utstyr til telenettet fra.

– Om vi bruker kinesisk teknologi, gir vi da kineserne kontroll over norske nett så de kan drive overvåkning og eventuelt true med å slå dem av i en krigssituasjon? spør Lysne.

– Snowden-avsløringene har vist at også amerikanske IT-selskaper har latt seg bruke til overvåking, så det er ikke bare de kinesiske selskapene man bør være opptatt av, legger han til.

Ikke mulig å gjennomanalysere

Et viktig faglig spørsmål er hvorvidt det er mulig å undersøke alt hva elektronikken kan finne på å gjøre. I motsetning til skip, bygninger eller veier, er det per i dag ikke mulig å gjennomanalysere elektronikk og software. Det betyr at vi ikke har noen metode for å undersøke om vi kan stole på de som vi kjøper utstyr fra.

– Både Telenor og Netcom har kinesiske basestasjoner. For et lite land som Norge er dette et viktig spørsmål. Vi vil aldri være i posisjon til å lage alt utstyret selv, sier Lysne.

– Robusthet og sårbarhet handler om alt fra naturkatastrofer og uhell og dårlig håndverk til tilfeller hvor noen angriper og gjør noe av vond vilje, sier professoren.

Samferdselsdepartementet har finansiert prosjektet Robuste nett ved Simula siden 2006, via Forskningsrådet. I starten av 2014 ble dette et permanent senter med en årlig bevilgning fra departementet på åtte millioner kroner.

Deler ut 12 millioner til forskning på demens

– Demens har vært underprioritert innen forskningen, sammenlignet med tilsvarende alvorlige sykdommer, sier generalsekretær i Nasjonalforeningen, Lisbet Rugtvedt.

Hun forteller at det i 2015 skal utbetales 12 millioner kroner til demensforskning. Dette er midler fra TV-aksjonen, men Rugtvedt mener det trengs mer. Hun etterlyser et krafttak fra politisk hold, men lover også videre innsamling. 

Målet er å øke den generelle kunnskapen om risikofaktorer, årsakssammenhenger, forebyggende tiltak, diagnostiske metoder og behandlingsmuligheter. 

Anders Martin Fjell er professor ved Universitetet i Oslo og leder for et av prosjektene som har fått midler. Han mener det er store hull å tette.

– Demens er en veldig komplisert tilstand, og fremgangen innen demensforskning har foreløpig vært mye dårligere enn for eksempel kreftforskning. Vi kjenner fortsatt ikke godt nok de basale virkningsmekanismene og årsaksforholdene som gjør at noen rammes av demens, sier Fjell.

Han ser tilknytningen til Nasjonalforeningen for folkehelsen som en god mulighet til å knytte brukerperspektivet tettere inn i forskningen.

Et av nøkkelspørsmålene i hans prosjekt, er hva som gjør at den aldrende hjernen er så sårbar for demensutvikling:

– Hvilke endringer er det som skjer i hjernen til friske eldre? Hva kjennetegner de endringene i hjernen som etter hvert leder til demens. Hvilke faktorer kan bidra til å utsette demensutvikling?

Andre prosjekter som står for døren er et prosjekt på genetiske forhold og hvilken rolle arv spiller for utviklingen av Alzheimer og demens, kognitiv svikt etter hjerneslag og sammenhengen mellom aktutt forvirring hos eldre og utvikling av senere demens. 

Disse prosjektene får ni millioner kroner, fordelt på tre år: 

Tittel: Molecular mechanisms in delirium and dementia: Identification of potential therapeutic targets. Prosjektleder: Farrukh Abbas Chaudhry, professor ved Universitetet i Oslo. 

Tittel: New Biomarkers for early detection of Alzheimer`s disease. Prosjektleder: Anders Martin Fjell, professor ved Universitetet i Oslo.

Tittel: The Norwegian COgnitive impairment After Stroke (COAST) study. Prosjektleder: Førsteamanuensis Ingvild Saltvedt, NTNU.

Tittel: Identifying genetic risk of dementia: from gene discovery to clinical implications. Prosjektleder: Ole A. Andreassen, professor ved Universitetet i Oslo.