Lås opp mobilen med fingeravtrykk i 3D

Forskere fra University of California, Davis har utviklet en sensor som ikke bare skanner fingeravtrykket i dybden, men også kan registrere blodårer og andre detaljer under huden.

Denne metoden er mye sikrere enn bare å se på overflatemønsteret slik som blant annet Apples iPhone gjør, ifølge studien i tidsskriftet Applied Physics Letters.

Vis dem finger’n

Fingeravtrykk har en lang historie. Leirtavler fra det gamle Babylon hadde fingeravtrykk. Romere, kinesere og arabere fulgte opp i århundrene som fulgte. Fingeravtrykk i leire, på silke og papir ble brukt som signaturer.  

På 1700-tallet begynte politifolk å bruke fingeravtrykk for å identifisere forbrytere. I 1892 ble det første mord oppklart ved at blodige tommelavtrykk avslørte gjerningskvinnen. Hun hadde drept sine to sønner i Argentina.

Da Apple lanserte fingerskanning på sin iPhone i 2013, fulgte de opp den gamle babylonske tradisjonen. Hensikten var ikke å avsløre, men å identifisere.

Fingeravtrykket var din signatur. Den åpnet telefonen for deg. Den gir analfabeter i fattige land en stemme. Slagordet  en tommel – en stemme viser hvordan fingeravtrykk gir analfabeter i fattige land en stemme i demokratiske valg.

Krigene i Irak og Afghanistan innebar nært samarbeid med sivile. Hvem var venn og hvem var fiende? Elektronisk innsamling av fingeravtrykk kunne gi svar.

For oss som surfer på velstand og høyteknologi, er fingeravtrykk forlokkende enkle i bruk. Farvel, pinkoder og passord. Din kropp er ditt beste bumerke. Eller – er den?

Utladning lager mønster

Apples teknologi brukte den samme metoden som lar oss sveipe over skjermen. Den har et tynt lag av elektrisk ledende materiale, oppdelt i mange små områder. I hvert område er det en liten elektrisk ladning.

Huden vår leder også elektrisk strøm. Når den berører skjermen, lades den delvis ut på dette området på skjermen. Skjermen registrerer at du tar på den i akkurat dette området.

Denne teknologien kan utnyttes videre til skanning av fingeravtrykk. Huden er jo ikke helt jevn. Områdene under porene i fingeren blir mindre utladet enn områdene der rillene i huden berører. Slik kan du gjenskape et elektronisk bilde av fingeravtrykket.

Hacket fingeravtrykk

Men metoden er ikke helt trygg. Svette og hudkrem kan tette igjen porene og gjøre iPhone usikker på om du er du. Og fingeravtrykket ditt kan forfalskes.

I september 2013 demonstrerte en gruppe tyske hackere at de kunne lure iPhone med et fotografert fingeravtrykk. Hackerne skrev ut fotografiet med tykt blekk, overførte dette tykke mønsteret til et gummiark og plasserte det på skjermen.

Ekko fra dypet

Den nye ultralydsensoren vil løse dette problemet, ifølge forskerne fra University of California, Davis.

Prinsippet er det samme som ved ultralyd av fostre og for den saks skyld ekkolodd eller seismiske målinger av jordas indre.

Du sender en trykkbølge ned i et stoff – med en ultralydsonde mot magen, med en sonar under fiskebåten eller med en dynamittladning i et hull ned i jorda.

 Forskjellige deler av stoffet leder lyden ulikt. Derfor kommer det forskjellige ekko tilbake til ulike tider. Jo mer forsinket ekkoene er, desto dypere nedenfra kommer de.

Disse ekkoene kan analyseres og danne et tredimensjonalt bilde – av barnet i mors liv, av fiskestimer i dypet eller berglag i jordskorpa.

Svingende krystaller

Den elektroniske brikken for lesing av fingeravtrykk går ikke så dypt. Likevel går den dypt nok til å gjøre en bedre jobb enn skjermen på en iPhone.

Brikken består av to lag. Underst er elektronikken som fanger opp og behandler data. Øverst er 192 ørsmå høyttalere, plassert i et 24 ganger 8 rutemønster. Skjønt, å kalle dem høyttalere er å overdrive – eller kanskje snarere å underdrive.

De små lydgeneratorene sender nemlig ut vibrasjoner langt over hva vi kan høre – 22 millioner svingninger i sekundet. Vibrasjonene lages i en bestemt type krystaller som beveger seg når de får elektrisk spenning. De kalles piezoelektriske krystaller.

Disse ultraraske vibrasjonene forplanter seg nedover gjennom huden i fingertuppen og videre ned i vevet under og sender ekko tilbake. De samme piezoelektriske krystallene virker da som mikrofoner og fanger opp ekkoene.

Ser svetteporer og blodårer

Hudkrem og svette er ikke lenger noe problem. Hudkremen lager bare et litt annerledes ekko enn huden, slik som muskler lager et annet ekko enn bindevev i fosteret, eller fisk lager et annet ekko enn havbunnen i et ekkolodd.

Mønsteret av fingeravtrykket kan derfor fortsatt gjenkjennes. Ultralyden trenger også ned under det ytterste hudlaget.

– Det viser seg at du har det samme fingeravtrykket i underhuden som i overhuden, sier en av forskerne, David Horsley, til den amerikanske allmennkringkasteren PBS.

Dypere nede finnes også svetteporer og blodårer og andre personlige kjennetegn som er mye vanskeligere å forfalske.

Kommer på mobiler til høsten

De amerikanske forskerne er ikke de eneste som utvikler ultralyd for gjenkjenning av fingeravtrykk. Den amerikanske elektronikkprodusenten Qualcomm viste fram en lignende teknologi på Mobile World Congress i Barcelona i begynnelsen av mars 2015.

Ifølge nettsidene til Qualcomm skal sensoren Snapdragon Sense ID brukes i mobiltelefoner som kommer på markedet høsten 2015.

Medlem av samme forskningssenter

Qualcomm er medlem av det samme forskningssenteret som David Horsley arbeider på, Berkeley Sensor and Actuator Center.

I en e-post til forskning.no skriver Horsley at han ikke kan kommentere for mye om de spesifikke forskjellene mellom teknologien han har vært med på å utvikle og arbeidet ved Qualcomm.

Likevel går det fram av materiale han har tilsendt at Qualcomms fingersensor bygger på teknologi fra et firma de kjøpte opp i mars 2013, Ultra-Scan Corporation. Ultra-Scan har utviklet sensorer blant annet for militær bruk.

Ulike teknologier

Av materialet går det også fram at Qualcomm og Ultra-Scans løsning bygger på tynnfilmtransistorer. Slike transistorer brukes oftest i skjermer med flytende krystaller, det vil si blant annet dataskjermer og mobilskjermer.

Horsley skriver at deres løsning er annerledes. Som figuren over viser, bygger de sensoren på silisiumbrikker og med vanlige datakretser, av samme type som brukes i blant annet mikroprosessorer i datamaskiner.

Referanse og lenker:

Y. Lu m.fl.: Ultrasonic fingerprint sensor using a piezoelectric micromachined ultrasonic transducer array integrated with complementary metal oxide semiconductor electronics, Applied Physics Letters, 106, 263503 (2015), DOI: 10.1063/1.4922915.

Ultrasound sensors dig deeper into your fingerprints and fat, nyhetsmelding på nettstedet til den amerikanske allmennkringkasteren PBS.

Ultrasonic Fingerprint Sensor May Take Smartphone Security to New Level, nyhetsmelding fra American Institute of Physics.

Qualcomm – Biometrics Within the Wireless and Mobile Computing Industry. Pdf av presentasjon holdt av John Schneider fra Qualcomm 17.9.2013, blant annet med informasjon om oppkjøpet av Ultra-Scan Corporation.

Breakthrough 3D fingerprint authentication with Snapdragon Sense ID, blogg på nettsidene til produsenten Qualcomm.

Qualcomm launches Snapdragon Sense ID 3D Fingerprint Technology, nyhetsmelding fra nettstedet News Medical.

Hackers claim to have defeated Apple’s Touch ID print sensor, nyhetsmelding fra nettstedet CNET, 22. September 2013.

Booming biometrics – how human data is transforming the battlefield, artikkel på nettstedet army-technology.com.

Til Svalbard for å finne liv på Mars

Før RIMFAX-radaren er klar for romferd, har den en lang reise med mange tester som skal gjennomføres. Første delprøve er nå bestått. Den foregikk ikke på en firhjuling i verdensrommet, men på en snøscooterslede på Svalbard. Bildene den produserte var ikke av Mars-geologi, men av snø og is på ulike breer utenfor forskningsbyen Ny-Ålesund.

Se hvordan forskerne gjorde testene av radaren på Svalbard, og hvordan de kan forberede den på Mars-oppdraget:

Har det vært liv på Mars?

NASAs romsonde, Mars 2020-roveren, har i oppgave å finne ut om det har vært liv på Mars. Georadaren RIMFAX er ett av syv instrumenter som skal ombord på roveren. Den skal hjelpe til med oppdraget ved å se ned i bakken og undersøke geologien flere meter ned under overflaten.

Dette er en stor oppgave, og forsker og prosjektleder ved Forsvarets forskningsinstitutt Svein-Erik Hamran er spent. Det er hans jobb å gjøre RIMFAX-radaren så god at den kan gi oss og verden ny kunnskap om Mars.

Ser gjennom isbreer

Radarens første stopp på veien mot Mars var Svalbard, nærmere bestemt Ny-Ålesund. I månedsskiftet april-mai i år ble det første feltarbeidet med RIMFAX utført.

– Denne breen er 200 meter dyp, forklarer Hamran, mens han peker på et radarbilde lagd av RIMFAX.

– Vi tester radaren på Svalbard fordi Mars er en kald og tørr planet. På våren og forsommeren er Svalbard også frossen, og det er veldig fine forhold for å teste denne typen radarsystemer. Når vi kjører over isbreer kan radaren se tvers gjennom breen. Vi ser vannet i bunnen og de ulike tempererte sonene på breen, forklarer Hamran.

Selve testingen gjøres ved at radarsystemet, som består av en spesialbygd antenne, en elektronikkboks og en PC, festes til en snøscooterslede og dras langs senterlinjen av en isbre. Underveis stopper forskerne jevnlig for å lagre data og sjekke at radaren gjør som den skal.

– Når vi tester på denne måten kjører vi mellom 10 og 15 kilometer i timen. Når RIMFAX skal kjøre med Mars 2020 roveren går det adskillig saktere. Den har en fart på mindre enn tre meter i minuttet, forteller Hamran.

– Det er fortsatt tidlig i utviklingen, men vi er der vi skal være, mener Hamran.

Snart kan du 3D-printe din egen elektronikk

Har du lyst til å printe din egen drone? I løpet av året kommer en 3D printer på forbrukermarkedet som ikke bare kan skrive ut søte plastikk-dingser, men også elektronikk. Lag ditt eget design på en datamaskin, eller bruk et ferdigdesign du finner på nett og trykk «print».

Riktignok må du fortsatt gjøre en del ting manuelt, som å sette inn databrikke og montere rotorer. Men det nye med Voxel8 sin maskin, sammenlignet med andre forbruker-3D-printere, er at den har et eget sølvblekk som leder strøm. Dermed kan du integrere plastikk og strømledninger sømløst i én bit istedenfor å montere sammen mange forskjellige deler.

Men selv om det strømledende blekket åpner opp for mange nye muligheter for designere og entusiaster, er dette bare en smaksprøve på fremtiden.

Vi er nemlig midt i en revolusjon innen 3D-printing med metaller, som vil forandre måten vi produserer alt fra smarttelefoner til flymotorer.

Størrelsen teller

En av de største utfordringene med å 3D-printe rent metall er at det skal veldig høye temperaturer til for at det smelter. Og da kan det fort bli så store temperaturforskjeller mellom metallet og alt som er rundt, at når det blir kjølt ned, så vrir produktet seg. 

Det strømledende blekket til Voxel8 er en slags flytende pasta av små sølvpartikler. Men resultatet er altfor grovt, på nesten 1 millimeter i tykkelse, til å virkelig kunne printe avansert elektronikk.

Nå har derimot nederlandske forskere fra Universitetet i Twente klart å 3D-printe rene gull- og kobberstenger som er mindre enn 5 mikrometer, altså tusendeler av en milimeter, tykke.

Å kunne 3D-printe så tynt med rene metaller kan åpne opp for produksjon av bittesmå elektroniske dingser. For eksempel vil det bli mulig å printe mikroskopiske koblinger mellom databrikker. De elektriske koblingene kan printes samtidig som materialet rundt, istedenfor å måtte lage et eget skall og så montere elektronikken inni etterpå.

Bittesmå elektroniske dingser

Claas Willem Visser er en av forskerne bak den nye metoden. Han mener det spesielle med den nye metoden er at de både klarer å printe syltynne og samtidig relativt høye metallstenger.  Å kunne bygge i høyden, selv om det bare er snakk om opptil 2 millimeter, åpner nemlig for mange nye muligheter.

– Vi kan koble sammen databrikker vertikalt, forteller Visser om potensialet for teknologien.

Å kunne koble sammen todimensjonale databrikker lag på lag, vil kunne spare mye plass og forsterke koblingene og dermed signalene mellom brikkene.

Da er det bare fantasien som begrenser hva slags bittesmå elektroniske gjenstander 3D-printing kan bidra til å lage.

Som å stable pannekaker

De fleste 3D-printerne som er tilgjengelig for folk flest bruker samme tankegang som hjemmekontorprinteren, med forskjellig typer «blekk» som sprøytes ut av forskjellige dyser.

Teknologien man kaller 3D-printing i industrien og forskning har derimot helt andre strategier for å lage ting i tre dimensjoner.

Siden metall krever høye temperaturer for å smelte, ville de fleste dysene som er tilgjengelige for vanlig 3D-printing rett og slett smelte.

Visser og kollegaer bruker en dråpe-teknikk, såkalt LIFT (Laser-Induced Forward Transfer), hvor de stabler mikroskopiske metalldråper oppå hverandre. Maskinen skyter en syltynn laserstråle opp mot en plate dekket med et tynt lag med metall. I det punktet laserstrålen treffer, smelter en liten dråpe med metall som faller ned på en annen plate. Ved å bevege den øverste platen, kan de gjenta prosessen og dråpene blir stablet oppå hverandre til en tynn stang.

Dette er første gang noen har klart å bygge en stang av metalldråper ved bruk av denne teknologien. Visser forklarer de greier det ved å øke styrken på laseren, og det får dråpene til å falle raskere. Når dråpene treffer underlaget blir de klemt flate, og det gjør det lettere å stable dem oppå hverandre.

– Det er som å stable pannekaker istedenfor baller, forklarer Visser.

– Ser litt røft ut

Vegard Brøtan, som forsker på 3D-printing av metall ved NTNU og SINTEF, mener det spesielle med den nederlandske studien er hvor lite og tynt metallet blir. Likevel påpeker han at det fortsatt gjenstår en del før man kan ta denne teknologien i bruk.

– Det ser litt røft ut, selv om det er veldig lite, sier Brøtan om resultatene til Visser og kollegaer.

Han forteller også at det er mange anvendelser av 3D-printing med metall som ikke er avhengig av like tynt resultat, som for eksempel verktøy, medisinske deler, gullsmedprodukter og deler til biler og fly.

– Komplekse komponenter som er satt sammen av mange deler nå, kan lages som én del i fremtiden, forklarer Brøtan.

På denne måten slipper man sammenskruingen og kan spare både materialer og tid.

Raskere og billigere

Ved Sintef produserer Brøtan og kollegaer avanserte støpeformer av stål med 3D-printing, eller såkalt additiv teknologi. Støpeformene blir blant annet brukt til å lage bildeler.

Brøtan forklarer at det kan være mye penger å spare for bilprodusenter ved å bruke støpeformer laget på denne måten.

En del av hemmeligheten bak de 3D-printede støpeformene er de innebygde kjølekanalene. Bilindustrien i Norge bruker Sintef-bygde former til å støpe bildeler av både plast og metall. Disse støpe-materialene helles oppi formen, og for at de skal herdes effektivt må nedkjølingen skje raskt. Da må kjølekanalene i støpeformen være så nærme som mulig overflaten, der det varme støpe-materialet er.

Med tradisjonelle metoder må kjølekanaler gjerne bores inn i støpeformen som rette hull. Det begrenser hvor tett inntil overflaten kjølingen kan skje. Men med 3D-printing blir kjølekanalene og selve støpeformen laget samtidig, som gjør det mulig å lage former man aldri kunne lage før.

– Det betyr at kjølekanalene kan følge tett inntil støpeformens overflate, uavhengig av geometri, forklarer Brøtan.

Bilindustrien har vært tidlig ute med å ta i bruk 3D-printing og står for 17 prosent av bruken slik teknologi internasjonalt. Men flyindustrien er hakk i hel og står for 12 prosent av den industrielle bruken av 3D-printing.

Verdens første 3D-printede jetmotor

For det er også mye penger å spare på å bruke 3D-printing i flydeler. Avanserte metalldeler, som vanligvis tar uker eller måneder å produsere, kan nå lages på noen få timer.

Og som et bevis på de teknologiske fremskrittene de siste årene, ble verdens første 3D-printede jetmotor avduket på et internasjonalt flyshow tidligere i år.

Jetmotoren er laget av australske forskere med additiv teknologi, som ligner på metoden Brøtan bruker på Sintef. Istedenfor å printe med flytende metall, starter prosessen med et tynt lag med metallpulver. En laser smelter metallpulveret etter designet som har blitt foret inn i maskinen. Dette skjer ett lag av gangen. Når ett todimensjonalt lag er ferdig, blir det dekket med nytt metallpulver, og laseren begynner på neste lag.

Resultatet blir en tredimensjonal metalldel, som kan være så enkel eller avansert som fantasien tillater – det har faktisk ingen betydning for prosessen.

Selv om den 3D-printede jetmotoren er en utstillingsmodell, er det flere flyselskaper som har meldt sin interesse til de australske forskerne.

Og det er ikke bare produksjonen av flydeler som blir mer effektiv. Ved å 3D-printe flydeler, kan flyene bli lettere. For eksempel vil 3D-printede drivstoffdyser som er laget i én del, istedenfor å bli satt sammen av 18 forskjellige deler, finnes i flere flymotorer i løpet av 2016, ifølge GE Aviation. Disse dysene skal være 25 prosent lettere og ha avansert kjøling innebygd, som fører til mindre bruk av drivstoff.

3D-printing kan altså spare både penger og miljøet.

Full kontroll i tre dimensjoner

Men vil smarttelefonen din være 3D-printet i fremtiden?

Visser mener at deres dråpe-metode har potensialet for å printe og teste nye elektriske kretser, men at den har sine klare begrensninger.

– De mest avanserte databrikkene som brukes i dag, for eksempel i smarttelefoner eller laptoper, krever oppløsning på rundt 10 nanometer. Vår teknikk er minst 100 ganger større, og derfor ikke egnet for slikt bruk, sier Visser.

Men selv om det enda ikke går an å printe tynt nok metall til å lage den mest avanserte elektronikken, kan allerede metalldeler printes med høy presisjon på mikrometernivå med kommersiell 3D-printing. Selskaper som Microfabrica og 3D MicroPrint printer små bevegelige metalldeler som ikke krever noen montering, og kan brukes i alt fra bilindustrien til medisinsk utstyr.

For disse selskapene er presisjon nøkkelen til suksess. Direktøren i 3D MicroPrint, Joachim Goebner, tror vi vil kunne 3D-printe elektronikk så snart en teknologi har full kontroll på hva den printer i alle tre dimensjonene.

– Da kan teknologien produsere nesten hva som helst, forteller Goebner.

Referanse:

Claas Willem Visser m.fl: Toward 3D Printing of Pure Metals by Laser-Induced Forward Transfer, Advanced Materials, juni 2015

Har framstilt kunstig nervecelle

Foreløpig er den kunstige nervecella alt for stor til å kunne opereres inn i et menneske. Men den kan både ta imot og sende videre signaler på samme måte som virkelige nerveceller kommuniserer med hverandre.

Plast som leder strøm

Forskerne ved Karolinska institutet i Stockholm har brukt en type plast som leder strøm for å lage nervecella.

– Vi tok utgangspunkt i hvordan en virkelig nervecelle fungerer, sier forskningsleder Agneta Richter-Dahlfors til NRK.

– I dag bruker vi elektriske signaler for å stimulere nervecellene utenfra. Men når nervecellene i kroppen kommuniserer med hverandre, bruker de kjemiske signaler.

Den kunstige cella Richter-Dahlfors og kollegen har laga, består av en biosensor som kan plukke opp kjemiske signaler.

Dette sigalet gjøres så om til et elektrisk signal, slik at det lynraskt kan forflytte seg til den andre enden av cella.

Her omdannes det elektriske signalet til et kjemisk signal igjen, slik at det kan leveres videre til neste celle.

Det er første gang noen greier å framstille ei celle som hermer etter måten virkelige nerveceller fungerer på.

Mål: implantering i mennesker

Forskerne ved Karolinska Institutet håper oppfinnelsen deres i framtida skal kunne hjelpe folk med nevrologiske sykdommer.

Nanoteknologien som skal til for å lage den kunstige cella i mye mindre skala, finnes allerede. Og når den blir mindre, og utvikles videre, skal den i teorien kunne implanteres hos mennesker.

– Vi ser for oss at det elektriske signalet som går mellom biosensoren og delen av cella som leverer signalet videre, skal bli trådløst, sier Richter-Dahlfors.

Da kan man tenke seg at sensoren blir operert inn ett sted, mens leveransedelen plasseres et anna sted.

Se for deg en person som ikke greier å røre arma fordi nervene er skada. Hvis man plasserer sensoren i hjernen, kan den plukke opp hjernens kommando om at arma skal røre seg.

Sensoren sender da et trådløst elektrisk signal ned til leveransedelen, som er operert inn ved muskelen i arma, som så gir beskjed til muskelen om å trekke seg sammen.

Vil ta tid

– Jeg synes dette er veldig interessant, sier Ioanna Sandvig, forsker ved Institutt for nevromedisin ved NTNU, til NRK.

– Det er et fint eksempel på hva man kan oppnå med bioelektronikk, og ved at ulike faggrupper jobber sammen.

Men Sandvig tror det vil ta lang tid før den kunstige nervecella kan opereres inn i mennesker.

– Nå må dette ene, nyskapende eksemplet bevises av andre forskere. Deretter må det prøves på dyr.

Forskningsleder ved Karolinska Institutet, Agnetha Richter-Dahlberg, kan bekrefte det.

– Det er veldig langt fra dyreforsøk til at det kan testes på mennesker. Så jeg tør ikke spekulere i når det vil skje.

– Protein i fosterlungene starter fødselen

To hittil ukjente proteiner kan være svaret på et av vitenskapens store ubesvarte spørsmål: hvordan starter en fødsel.

Det mener iallfall forskerne ved UT Southwestern Medical Center, som er en del av Universitetet i Texas. De har studert mus og konkluderer med at de to proteinene kontrollerer genene som produserer et stoff som igjen setter i gang fødselen.

Stoffet det er snakk om er av en type som kalles surfaktant og modner lungene slik at barnet greier å puste når det kommer ut av mora.

– Studien vår gir tunge bevis for at fosteret selv kontrollerer når det skal bli født. Dette skjer når de to genregulerende proteinene øker produksjonen av surfaktant, sier Carole Mendelson, professor ved UT Southwestern i en pressemelding.

Musefostrene som mangla disse proteinene ble født en til to dager på overtid. Det er sammenliknbart med tre til fire uker hos mennesker.

Når forskerne sprøyta det lungemodnende stoffet inn i fostervannet, fødte musene til forventa tid.

Forskerne konkluderer dermed med at fødselen starter når fosteret begynner å produsere stoffet som modner lungene.

Fremdeles et mysterium

– Dette er både spennende og interessant, men det er ikke noe bevis på at det er fosteret som starter fødselen, sier Pepe Salvesen, professor i fødselshjelp og kvinnesykdommer ved NTNU.

Om det er fosteret, morkaka eller moras kropp som sørger for at fødselen setter i gang, er fremdeles et mysterium, sier han.

– Disse forskerne mener de har funnet proteiner som styrer produksjonen av surfaktant, men vi vet ikke om det er surfaktant som setter fødselen i gang.

Progesteron er sentralt

Fødselsekspertene er ganske sikre på at hormonet progesteron (se faktaboks) spiller en viktig rolle, forteller Salvesen.

Progesteron gjør at glatte muskler blir ufølsomme mot strekk. Livmora er en stor glatt muskel som blir strukket og strukket gjennom hele svangerskapet. Før fødselen faller nivået av progesteron. Dermed begynner livmora å trekke seg sammen.

Men det er vanskelig å måle at progesteronnivået faller hos mennesker.

– Morkaka produserer store mengder progesteron. Men når nivået faller skjer det lokalt, og da blir det vanskelig å måle, sier Salvesen.

Man kan med andre ord ikke ta en blodprøve og sjekke nivået.

Håper å forebygge for tidlig fødsel

Carole Mendelson og kollegene hennes ved UT Southwestern, håper funnet de har gjort kan bidra til at færre barn blir født for tidlig.

Pepe Salvesen tror ikke vi er helt der ennå.

– Hvis vi virkelig finner stoffene som er sentrale i å starte fødselen, kan man se for seg at man kan utvikle stoffer som virker.

Men foreløpig er funnet til forskerne i Texas bare en av mange teorier, mener Salvesen.

Mysteriet ME

Rundt 10-15.000 nordmenn som tidlegare var friske og normale, har plutseleg ikkje krefter til daglegdagse gjeremål lenger. Veldig mange av oss kjenner nokon som har det slik.

Då eg blei kjent med Kari i filmklubbmiljøet i Trondheim var ho i starten av 20-åra, og blid, kreativ og enormt energisk. Ho hadde tusen jarn i elden. Ho var supereffektiv, og hadde ei løysing på alt. I tillegg til at ho var student starta ho blant anna opp barnefilmklubben i Trondheim, og sat i styret i Norsk filmklubbforbund. I dag, 15 år etter, er ho framleis blid og kreativ. Men energien er ikkje heilt det same.

For ein gong mellom då og no skjedde det noko i kroppen hennar som ingen har forklaring på.

Dette er eit forsøk på å forstå kva som skjedde med Kari, og med tusenvis av andre som blir tappa for krefter av ME.

Epidemi i London

Sjukdommen ME, myalgisk encefalopati (sjå faktaboks), vart første gong skildra i 1956. Det kom i etterkant av eit epidemiliknande sjukdomsutbrot ved Royal Free Hospital i London. Sjukdommen gjekk deretter stort sett under radaren i nokre tiår.

Men så, på 80-talet i USA, dukka det nok ein gong opp pasientar med ein sjukdom som ein ikkje visste kva var. Det minna om ein virusinfeksjon, men pasientane haldt fram med å vere sjuke etter behandling.

– Dette var like etter at Aids var oppdaga, og den ukjente sjukdommen vart sett i samband med det. Symptoma kunne minne litt om Aids i tidleg fase. Spørsmålet var om dette var endå eit sånt type virus, fortel Jørgen Jelstad. Han er journalist og har skrive boka De bortgjemte om ME.

Helsemyndigheitene gav sjukdommen namnet Cronic Fatigue Syndrome, CFS. Seinare vart CFS slått saman med ME, då ein såg at det var sannsynlegvis same sjukdom. Det offisielle namnet er no CFS/ME.

Sannsynlegvis har sjukdommen også eksistert tidlegare.

Historisk forløpar

– Den historiske tilstanden som oftast blir trekt fram som ein mogleg forløpar til ME/CFS er nevrasteni, fortel forskar Kristine Lillestøl ved Avdeling for samfunnsmedisin ved Universitetet i Oslo. Ho forskar på nevrasteni som historisk diagnose.

Nevrastenien vart først definert i USA i 1869, og vart tatt i bruk av norske legar i 1880-åra. Utmatting, hovudpine, søvnvanskar, vandrande smerter og mageplager var mellom dei mest vanlege symptoma.

– Ein kan ikkje utan vidare seie at nevrasteni på 1800-talet var nøyaktig same tilstand som ME/CFS i dag, men der er definitivt nokre interessante parallellar, seier Lillestøl.

Men om dette betyr at ME-liknande tilstandar har funnest til alle tider, det er vanskeleg å seie sikkert, meiner ho.

Men kvifor får nokon kronisk utmattingssyndrom?

Utløyst av infeksjon?

– Vi veit eigentleg ikkje så mykje om det, seier Ingrid B. Helland. Ho er leiar for Nasjonal kompetansetjeneste for CFS/ME.

– Mange relaterer sjukdommen til ein infeksjon dei har hatt før dei vart sjuke. Men andre mogleg utløysande faktorar kan vere alvorlege livshendingar som tap av nære familiemedlemmer, ulykker, stor kirurgi, og i nokre tilfelle veit vi rett og slett ikkje, seier ho.

Amerikanske forskarar har gjort funn som kan tyde på at sjukdommen er ein betennelsessjukdom, forårsaka av pasientens eige immunsystem. Men i ein tilsvarande norsk studie fann ein ikkje støtte for denne hypotesen.

Funnet frå Bergen, der nokre ME-pasientar vart betre etter behandling cellegifta rituximab, kan gi mistanke om at det er ein autoimmun sjukdom. Det rituximab gjer er å dempe talet på B-lymfocyttar som lagar antistoff. Her føregår det no ein stor studie ved fem ulike sjukehus i Noreg.

Men i det store og det heile er sjukdomsårsaka enno eit mysterium. Ingen veit kvifor nokre får kronisk utmattingssyndrom.

Vanskelegare for familien

Kari meiner at det var ein infeksjon ho fekk i 2002, som trigga sjukdommen. Ho fekk antibiotika, men vart aldri bra igjen. Ho gjekk til fastlegen og fortalde korleis det stod til, men han svara at «Du ser jo bra ut no».

Etter det hangla ho i årevis, og vart utreidd for ein masse sjukdommar. Først i 2009 fekk ho ME-diagnosen.

– Det hjelpte å få ein diagnose, sjølv om det ein kjip diagnose og det er lite å tilby. Då hadde eg i det minste noko å forholde meg til.

Kari har funne sin måte å handtere sjukdommen på. Når ho går ut er ho utstyrt med øyreproppar og solbriller for å beskytte seg mot støy og lys. Og så må ho følgje ein streng timeplan. Ho må står opp og legge seg til same tid kvar dag, vere nøye med måltid og kvile. Og så har ho ei maksgrense for aktivitet. Sjølv om det skjer lite, kan ho likevel bli heilt utsliten.

Skal ho gjere noko, er formiddagen best. I dag skal ho passe barnet til ein kompis mens han er til frisøren. Sjølv om ho er sjuk, er Kari framleis ein sosial person som treng å møte folk.

Men nokre av venene til Kari har falt av på vegen.

– Livet mitt gjekk så sakte i forhold til deira liv, men eg har halde kontakten med veldig mange.

– Det er nok vanskelegare for familien min. Dei hadde nok sett for seg noko anna for meg, seier Kari.

– Sjukdommen kjem lynraskt

Nyleg kom det fram at talet på unge med ME-diagnose har blitt femdobla frå 2008 til 2014.

– Vi ser eit nytt barn med ME annankvar veke, fortel overlege Kristian Sommerfelt ved barneklinikken på Haukeland Universitetssykehus.

Sommerfelt har arbeidd med denne pasientgruppa i 25 år, og han er ikkje i tvil om at det er ei reell auke i talet på ME-tilfelle no, og at det ikkje berre handlar om auka kunnskap om diagnosen.

– Og så lurer du sikkert på kvifor, men svaret er at det veit vi ikkje. Vi veit ikkje kva som er årsaka til ME, fortel han.

Han skulle gjerne ønske at sjukdommen «sat i hovudet», slik enkelte hevdar. Då ville ein kanskje ha betre håp om å kunne kurere den. Men han ser absolutt ingen teikn på det hos pasientane.

– Dette råkar vanlege barn, i vanlege familiar. Sjukdommen kjem oftast lynraskt, i løpet av ei veke eller til og med eit døgn, fortel han.

– Nokre av barna har eit forferdeleg liv, dei kan berre sitt oppe litt i løpet av dagen, og nokre må matast via sonde. På ein måte stoppar livet opp. Nokre skildrar det som at dei forsvinn. Det vanlege er at det varar i mange år, men der er kunnskap usikker for barne- og ungdomsgruppa.

– Det finst ingen kur

Det finst heller ingen behandling eller kur for ME. Det einaste ein kan gjere er å forsøke å behandle symptoma.

– Det som er forskingsbasert av symptombehandling er tilpassa treningsbehandling og kognitiv terapi, fortel seniorforskar Lillebeth Larun i Kunnskapssenteret.

Larun er medforfattar på ei oppsummering av eksisterande forsking på trening for ME-pasientar. Konklusjonen i oppsummeringa var at om lag 40 prosent av pasientane opplevde ei betring med tilpassa trening.

– Men då snakkar vi ikkje om pulsklokke og Birkebeineren altså, men aktivitet som du og eg kanskje ikkje ville kalla trening ein gong. Og i kanskje berre 2 minutt per dag, seier Larun.

– Dette er ei stoisk pasientgruppe. Dei har mykje vondt, men dei prøver verkeleg å gjere noko for å få forskinga til å gå framover, og gjere noko for sine medsjuke, seier Larun.

Kristian Sommerfelt synest det er viktig at legar er audmjuke over det dei ikkje veit: 

– Vi må ikkje gløyme at magesår vart oppfatta som psykisk liding før det vart oppdaga at det var ein bakterie som forårsake sjukdommen. Og også multippel sklerose (MS) vart tidlegare oppfatta som ei psykisk liding.

– Trengst meir forsking

Strategisk rådgivar Per Magnus i Folkehelseinstituttet ser stort behov for meir forsking på ME. Folkehelseinstituttet har nyleg søkt om støtte til å studere ME ved hjelp av data frå Den norske mor og barn-undersøkinga.

Ved å gå tilbake og undersøke blodprøvar til barn som fekk ME og samanlikne med andre barn, kan ein kanskje finne ein samanheng.

– Vi må finne dei kritiske ledda i årsakssamanhengen. Viss det er ein infeksjon tidleg i livet som triggar sjukdommen, så kan vi kanskje utvikle vaksinar, eller kanskje vi kan finne fram til miljøfaktorar som vi kan forhindre, seier Magnus.

– Å ikkje bli frisk er ikkje eit alternativ

Kari har blitt skuffa og lei av å bruke pengar og krefter på å prøve behandlingar som ikkje verkar. No held ho seg i så masse aktivitet som ho klarar, og lever elles sunt.

Det har gått tretten år sidan ho vart sjuk.

– Når eg tenker på det får eg heilt vondt i magen. Og det er sju år sidan eg jobba.

Vi to snakkar sjeldan om sjukdom når vi er saman. Vi har så mykje anna å prate om, og dessutan kjenst det som eit litt ømtåleg tema å ta opp. Eg har for eksempel ikkje tore å spørje henne om ho trur at ho kjem til å bli frisk. No gjer eg det:

– Det er jo ikkje noko alternativ å ikkje bli frisk. Eg prøver å ikkje tenke på kor lang tid det har gått, eller tenke framover. Eg må leve i augneblinken. For meg er det utenkeleg at det skal vere slik alltid. Eg kan halde ut litt og litt, men ikkje i eit tiårsperspektiv.

– Korleis trur du det vil bli å vere frisk?

– Det hadde vore fint å bli sliten fordi eg faktisk har gjort noko, og ikkje berre fordi eg har stått opp.

Nå kommer den elektriske sjarken

– 23. august håper vi å passere Vestfjorden fossilfritt. Uken før skal vi vise den på Aqua Nor-messen, forteller Erik Ianssen.

Han er daglig leder i Selfa Arctic. De siste sju årene har båtbyggeriet arbeidet med en sjark med hybriddrift.

70 prosent fornybart

– Det er kjente komponenter som er satt sammen på en ny måte, forklarer han.

– Vi har bygd sånne båter siden 1970-tallet. Ting som vi har tatt som en selvfølge før, blir på en helt annen måte med elektrisk motor.

– Basis er at strømmen skal holde til ett fiske, fra morgenen til utpå kvelden. Så kan det hende at generatoren må fyres i gang hvis den må gå litt langt ut, hvis det er dårlig vær eller hvis den får mye mer fisk enn beregnet. Men over 70 prosent skal være fornybar energi, sier Erik Ianssen.

Ikke lønnsomt

Likevel er det lenge igjen før det kan fiskes helt uten diesel:

– I dag er det ikke lønnsomt fordi batteriene rett og slett er for dyre. Vi antar at i løpet av en femårsperiode vil dette bli litt mer vanlig handelsvare og såpass mye rimeligere at det blir lønnsomt, sier Roar Pedersen. Han er fagsjef for fartøyteknologi i FHF – Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond.

32 000 tonn CO2

Det er Sintef som har analysert forbruket til en slik sjark og funnet frem til hvor mye kapasitet batteriet må ha for at den skal kunne gå på strøm ute på fiskefeltet.

Batteriene skal ha en levetid på 25 år – det samme som en vanlig dieselmotor. Hvis alle mindre fiskebåter i kommersiell drift legger om til ren batteridrift, reduseres det årlige CO2-utslippet i Norge med over 80 000 tonn. Hvis dieselmotorene fremdeles brukes til transporten til og fra veltet, blir reduksjonen 32 000 tonn. I tillegg får fiskerne bedre arbeidsmiljø på grunn av mindre lukt og støy.

Til kystflåten

– Det forutsettes at båten skal lades ved hjelp av dieselmotoren på vei ut og inn fra feltet, forteller Pedersen. Til havfiske, der fartøyene er ute i lengre perioder, regner han med at elektrisk drift blir lite aktuelt, og peker på gassdrift som alternativ til diesel.

For kystflåten, derimot, tror han strøm er løsningen:

– Vi har jo vannkraft og veldig gode muligheter til å bygge ut vindkraft. Vi kan produsere så mye grønn energi som vi vil her i landet, sier han. Teknologien fra elsjarken kan også være aktuell for servicebåtene som havbruksnæringen bruker fra land og ut til oppdrettsanleggene.

– Så ser vi jo utviklingen innenfor bilindustrien og hvor mange elektriske biler som blir solgt her i landet. Det har eksplodert. Og batteriteknologien utvikler seg veldig fort.

Vanskelige penger

Hvorfor kommer da ikke elsjarken før nå, når elbilene er blitt så populære? Erik Ianssen i Selfa Arctic er kritisk til måten forskningsmidlene prioriteres på i Norge:

– Vi har hatt idéen. Men det er veldig dyrt. I og med at rammevilkårene i Norge er så elendige, må du ta av egen lomme. Det er kjempelett å få myke penger som forskere sitter og klør seg i hodet med, men det er ikke så enkelt å gjøre ordentlige ting, sier han.

– Vi fikk sju millioner til et forskningsprosjekt om hvordan en sånn båt oppfører seg. Slike midler er det lettere å få. Men å få noe til å bygge den båten som forsøkene skal gjennomføres på, er så å si umulig.

Ikke uenig

Roar Pedersen i FHF gir ham mye rett i kritikken:

– Det er sant; det er verre å få risikoavlastning. FHF har åpnet for å kunne gi støtte til teknologileverandører til å utvikle ny teknologi. Men det er ofte myke kostnader det, også, og går ikke på investeringene, sier han.

– Hvis en fisker ønsker å investere i noe sånt og føler at det er en viss risiko knyttet til det, da har vi mulighet til å gi en viss støtte. Men da skjer det på den måten at fiskeren får en avlastning på risikoen sin, slik at det kan bli lettere for leverandøren å få solgt produktet, sier Pedersen.

Referanse:

Utvikling av hybrid fremdriftssystem for fiskefartøyer: Forprosjekt. FHF 2014.

Ny kjølemetode skal gi økologisk supermat

Superkjøling er en mellomting mellom å fryse fisken og å kjøle den ned. Det skal gi drahjelp til økologiske matprodusenter.

Konserveringsmetoden ble utviklet for å beholde fersk kvalitet over lengre tid, og dermed redusere mengden mat som ender opp i søppelbøtta framfor i magen.

Nå skal forskerne teste den ut på økologisk laks og kjøtt.

– Tanken bak er at de som kjøper økologisk, er mer opptatt av miljøet og dermed mer bevisst på klimautslipp og ressursutnyttelse enn de som kjøper vanlige råvarer, sier prosjektleder Michael Bantle i Sintef.

Teknologien er nemlig lite brukt av de konvensjonelle matprodusentene fordi dagligvarekjedene ofte prioriterer de billigste og enkleste kjølemetodene.

Forskningsdugnad for små bedrifter

Sintef skal teste ut metoden på blant annet norske økologiske råvarer i et prosjekt som skal hjelpe mindre bedrifter, som produserer økologisk mat.

– Små bedrifter som dette har ikke ressurser til å utvikle potensialet av superkjøling slik at superkjølt mat kan bli akseptert av forbrukerne. I så måte er dette et litt idealistisk prosjekt, sier forskeren.

For økologiske bedrifter er det ekstra viktig at produktene kan få lenger holdbarhet uten bruk av kjemikalier. Det vil gi dem muligheten til å utjevne sesong-variasjoner og levere til kundene året rundt, siden de ikke produserer kontinuerlig og derfor må lagre mer og lengre.

Tonnevis med mat går i søpla

I Norge kastes det flere hundre tonn med mat hvert år, også økologiske matvarer. Og situasjonen er den samme i hele Europa. Dersom produsentene forlenger perioden der maten regnes som helt fersk, vil det bidra til å redusere matavfallet.

– Initiativet er veldig positivt, sier Michael Bantle. Vi vet jo at superkjøling er effektivt. Om vi kan bevise at metoden egner seg like godt til å øke holdbarheten på økologisk produsert mat som konvensjonell, tror vi at det er et marked for å kjøpe supernedkjølte produkter.

– Vi håper og tror at forbrukere som velger økologiske matvarer er mer opptatt av å ta vare på ressursene, enn den gjennomsnittlige forbruker. Om vi kan forvalte maten bedre, kan vi også produsere mindre og leverer til flere markeder. I dag kaster hver eneste nordmann en kilo mat i uka i gjennomsnitt.

Kan bli lønnsomt – også for butikkene

Forskeren tror også at dette kan bli lønnsomt for butikkene. De kan reklamere med superkjølt økologisk mat som et kvalitetsstempel og vise at butikken tar samfunnsansvar for et bedre miljø og mindre kasting av mat.

– Er det noe som gjør at dere ikke tror superkjøling egner seg for økologisk laks, for eksempel?

– Nei, men vi vet at den økologiske laksen blant annet har en høyere andel av marine lipider, som forebygger for eksempel hjerte og karsykdommer. Samtidig har den fått mindre antibiotika og medisiner. Det kan ha en innvirkning på hvordan den responderer på superkjølingen, svarer forskeren.

Forskerne håper at det ikke er noen forskjell. Da er de nemlig rimelig sikre på at superkjølingen blir tatt i bruk. Det kan på sikt føre til at flere produsenter ønsker å benytte seg av teknologien, slik at den også kan brukes i større grad på matvarer som er produsert på konvensjonell måte.

– Økt holdbarhet gir kort og godt en miljøgevinst – enten maten er økologisk eller ikke, sier Bantle.

– Dagligvarebutikkene burde i større grad investere i kjølelager som kan bevare både fisk og kjøtt superkjølt med helt stabile temperaturer. Det gjøres dessverre ikke i dag fordi kjedene prioriterer de enkleste og billigste løsningene. Men jeg håper dette kan bidra til det.

Superkjøling er også klimavennlig

Han har flere forklaringer på hvorfor superkjøling enda ikke har fått innpass i matbransjen:

Det er dessverre en viss økonomi i at kundene kaster mat – det øker leverandørenes etterspørsel, og salget øker.

EU’s regelverk for hva som kan klassifiseres som ferskt eller frossent bør også revideres: I dag regnes superkjølt mat som frossent og ikke ferskt, selv om maten får kvalitet på linje med fersk. Dette bør det endres på, mener forskeren.

En annen årsak er at transport rett og slett er for billig i dag – det gjør at produsentene kan betale for å frakte store mengder med is:

Fersk laks fraktes i dag i kasser med cirka 30 prosent is. Deretter kjøres den ned til Europa eller sendes med fly til land som Japan. Denne isen kan kuttes ut ved bruk av superkjøling av laks fordi isen da er inne i fisken. Reduksjonen i vekt fører til mindre bruk av drivstoff og dermed mindre utslipp av CO2.

Kvinner er mer miljøvennlige i trafikken

Menn flest har lengre vei til jobben enn kvinner, og når de velger transportmiddel er det som oftest bilen. Dermed tilbakelegger de flere kilometer bak rattet. Kvinner reiser oftere med kollektivtransport, selv om kjønnsforskjellene har blitt litt mindre de siste årene.

Kvinner har rett og slett mer miljøvennlige trafikkvaner enn menn. Det viser en gjennomgang av flere studier som svenske forskere har gjort.

De nevner også studier som viser at norske menn reiser lengre enn kvinner. Det samme gjelder for andre land i Europa, og har vært et mønster i flere år.

Mindre CO2

Noen av undersøkelsene viser at kvinner er mer positive til rushtidsavgifter, senket fartsgrense og satsinger på kollektivtrafikk.

I den nye rapporten har de svenske forskerne i tillegg regnet ut hvor mye CO2-utslipp vi kan spare naturen for dersom svenske menn gjør som kvinner.

Kvinners CO2-utslipp tilsvarer bare 70 prosent av den mengden C02 menn er ansvarlige for gjennom sine transportvalg. Skjønt det er hovedsakelig fordi de reiser over kortere avstander i forbindelse med jobb.

Vil gi mer makt til kvinnene

Forskerne foreslår å gi kvinner mer innflytelse over offentlige beslutninger om trafikken.

Kvinner er i mindretall i skandinaviske organer som bestemmer over miljøtiltak innen veibygging og infrastruktur, for eksempel var sju av ti ansatte menn i norske Transnova, et organ som skulle bidra til å redusere CO2-utslippene fra transportsektoren. I dag har Enova overtatt oppgavene til Transnova.

Intervjuer med ansatte i denne typen organisasjoner viser at de har lite kunnskap om hvordan kjønn kan forme trafikken.

Bilen dominerer

En av forskerne bak den svenske studien sier til Lunds universitets magasin at samfunnet ville merket det om kvinner var bedre representert i slike maktorganer.

– Vi ville sett flere trafikkløsninger som legger til rette for at mennesker går, sykler og reiser kollektivt, hevder Lena Hiselius, som nå er i ferd med å skrive en vitenskapelig artikkel om funnene.

Men det er slett ikke sikkert at kvinner ville valgt annerledes enn menn om de jobbet med transportløsninger, innser forskerne. Tilrettelegging for bilbruk er en sterk norm i transportsektoren, skriver de.

Referanse:

Annica Kronsell, Lena Smidfelt Rosqvist og Lena Winslott Hiselius: «Sustainability transitions and gender in transport sector decisions». Proceedings from the 5th International Conference on Women’s Issues in Transportation, presentert på konferanse 14.-16. april 2014 i Paris, Frankrike.

Slik blir huset moderne og miljøvennlig

Invester i bygningen, framfor å bruke penger på omfattende og kostbare varmeanlegg, og søk profesjonell hjelp. Det er rådet til arkitekt og SINTEF-forsker Tommy Kleiven.

Han har en doktorgrad i nettopp energieffektivisering av gamle hus og leder EU-prosjektet COHERENO. Prosjektet har som mål at gamle hus skal få morgendagens standard, både i forhold til bo-komfort, arkitektur og energibruk. 

Til et slikt oppgraderingsprosjekt trenger huseierne håndverkere, entreprenør og kanskje arkitekt og andre rådgivere. Mange begir seg ut på prosjekter som blir vanskelige uten nok profesjonell hjelp, ifølge forskeren.

I prosjektet ble blant annet en rekke huseiere som har oppgradert husene sine intervjuet. 

Et av resultatene av EU-prosjektet er at flere aktører fra ulike fag i bygningsbransjen nå har dannet samarbeidsgrupper. Målet er å  tilby huseierne en kvalitetssikret oppgradering.

Kost på litt ekstra

– Det vi ser er at når man må utbedre, er det smart å gjøre en liten tilleggsinvestering som oppgraderer boligen slik at den blir mer energieffektiv i samme slengen, råder SINTEF-forskeren.

En godt isolert bygningskropp øker komforten i huset og oppvarmingsbehovet reduseres betraktelig. Bygningskroppen har dessuten lengre levetid enn tekniske installasjoner.

– Man kan nesten sammenligne et hus med en bil. Det er stor forskjell på komforten i en bil fra sekstitallet og en moderne bil. Det samme gjelder for husene våre.

Mange huseiere tar seg vann over hodet

Fellesnevneren hos huseierne som forskerne intervjuet var at husene deres som var bygget mellom 1961 og 1990 og at energistandarden nå var A eller B.

– Det vi så var at mange savnet profesjonell hjelp som kunne samkjøre yrkesgruppene og tilby en helhetlig løsning tilpasset deres hus og behov.  De ble selv sittende som uprofesjonelle prosjektledere for et relativt ambisiøst byggeprosjekt, forteller SINTEF-forskeren.

Det resulterte i at forskerne tok initiativet til å samle bransjen, slik at de selv kunne danne samarbeidsgrupper og levere den rådgivingen på tvers av fag som huseierne savnet.

Fem samarbeidsgrupper hittil

Etter en rekke workshops og samlinger er nå fem slike samarbeidsgrupper etablert: To i Trøndelag, to på Østlandet og en i Lofoten.

Dette skal gi mer trygghet for huseierne, og høyere kvalitet i prosjektene.

– Samarbeidsgruppene kommer til å gi den tryggheten gjennom kunnskap, koordinering og godt håndverk, forteller Kleiven, som også mener at dette er godt for bransjen.

Det er mange dyktige folk i byggebransjen, men noen unntak ødelegger for de som driver seriøst. Dette er en god måte for bransjen å bygge anseelse og skape tillit, mener forskeren.  

Har jobbet med oppgradering i tre år

På Vikhammer utenfor Trondheim holder Sissel Kjøglum og Lars Audun Nornes på å sluttføre sitt oppgraderingsprosjekt. Boligen fra 1970-tallet kommer til å tilsvare et nybygg på de fleste områder.

– Når vi skulle pusse opp, så hadde vi lyst til å redusere energiforbruket – både av økonomiske og miljømessige hensyn, forteller Nornes.

Paret har holdt på i nesten tre år med prosjektet, og er ikke i tvil om at det hadde vært en stor fordel for dem å kunne bruke en samarbeidsgruppe til jobben.

– Det sier seg selv at om vi hadde hatt muligheten til å forholde oss til en fagperson som tok ansvaret for alt, så ville det gjort det veldig mye enklere for oss, sier Nornes.

Gunstig samarbeid

Familien på Vikhammer fikk hjelp av Rojo arkitektkontor til å planlegge sitt oppgraderingsprosjekt. Rojo har sett at det er et økende marked for denne typen prosjekter og har derfor nylig etablert en samarbeidsgruppe.

– Vår gruppering består av alle aktører som er involvert i et typisk oppgraderingsprosjekt av en enebolig, fra arkitekt til ulike håndverkere som tømrer, rørlegger, ventilasjonsentreprenør og elektriker, forteller daglig leder hos Rojo arkitekter Sondre Andvik.

Siden det er tømreren som har den største jobben, har de valgt å la han styre prosjektene og ha formell kontakt med kunden, men Rojo leder planleggingsprosessen internt i startfasen.

– For oss er fordelen med en slik samarbeidsgruppe at vi kan trekke inn kompetansen fra de utførende yrkesgruppene tidlig i planleggingen slik at vi kan gi kunden et best mulig produkt, forteller Andvik.