To nye menneskefossil som er oppdaga i Taiwan og i Xujiayao i det nordlege Kina, stemmer ikkje over eins med nokre av dei menneskeartane vi kjenner til no, inkludert moderne menneske, Homo erectus og neandertalarar.

Dette skriv Huffington Post.

– Vi har visst at det har vore menneskeartar vi ikkje har hatt oversikt over, dette gir oss ein idé om kva vi har med å gjere, seier zoolog Petter Bøckman ved Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo.

Les også: Apa som reiste seg opp

– Større mangfald

Mens moderne menneske enno var i Afrika, var det minst fire andre tidlege menneskeartar på jorda: Neandertalarar i Europa, Denisovanarar i Asia, og den såkalla hobbiten, Homo floresiensis, som levde i Indonesia. I tillegg har det blitt funne teikn til ei mystisk fjerde gruppe frå Eurasia som må ha blanda seg med denisovanarane.

Dei nye funna tydar på at mangfaldet av mennesketypar som har levd i Asia, har vore endå større enn det vi har visst om til no.

For det kinesiske funnet analyserte forskarar ni tenner frå fire individ. Tennene som er datert til å vere mellom 60 000 og 120 000 år gamle, har blitt samanlikna med meir enn 5000 tannprøvar frå ulike tidlege menneskeartar.

Forskarane fann at tennene delte nokre trekk med tanngarden hos neandertalarar, men det vart ikkje full match med nokre mennesketypar.

– Det vi har sett er ei ukjent gruppe for oss, det er ikkje Homo sapiens og det er ikkje Homo neanderthalensis, seier forskar María Martinón-Torres til BBC.

Kjeven frå Taiwan

I ein annan studie fann forskarar hint om nok ein ukjent menneskevariant. Kjevefossilet, som har fått namnet Penghu, har blitt datert til å vere mellom 10 000 og 190 000 år gammalt.

Som for det kinesiske funnet viser det seg at den fossile kjeven ikkje matcha andre kjente menneskeartar.

Uansett kven desse menneska var, så er dei no borte.

– Det hadde vore kjempetøft om vi hadde vore mange menneskeartar, men dessverre ser det ut til at vi menneske er ekstremt flinke til å utrydde andre konkurrerande artar, seier Bøckman.

– Vi er våre eigne slektningars verste fiende.

Samhandlingsreformen startet i 2012. Den skal bidra til at pasienter og brukere får tidlig og god hjelp når de trenger det i hjemkommunen. Folkehelseloven styrker også kommunenes ansvar og plikter for forebygging og helsefremmende arbeid.

Meningen er at dette skal føre til flere tilbud til de som ønsker å legge om levevaner som fører til sykdom – for eksempel å endre kostholdet eller å komme i gang med fysisk aktivitet.

Men hvordan ligger norske kommuner an nå, tre år etter oppstarten?

Bedre oversikt

Det viser seg at kommunene har fått bedre oversikt, men at oppfølgingen bare er i startfasen. Å kartlegge folkehelsen har nå blitt et krav til kommunene.

– Mange flere kommuner har begynt arbeidet med å kartlegge helsetilstanden i sin befolkning etter oppstarten, og dette er det området hvor samhandlingsreformen har hatt en klar effekt. Det sier forsker og professor Arild Schou ved NIBR og Høyskolen i Buskerud og Vestfold, som har ledet prosjektet.

110 av 309 kommuner har kartlagt folkehelsen i befolkningen i 2014, noe som er en økning på 20 prosent siden 2011.

– En slik økning på bare to år er mye, sier Schou.

– Samtidig er det fortsatt tidlig å forvente at arbeidet med å følge opp folkehelseloven skal være gjennomført i et flertall av kommunene, sier forsker Marit Helgesen, medarbeider på prosjektet.

Funnene er basert på undersøkelser NIBR har gjennomført om folkehelse i norske kommuner i 2011 og 2014 – ett år før og to år etter reformoppstarten våren 2012.

Folkehelseloven et vendepunkt

Når det gjelder oversikten over helsetilstanden, har det skjedd det en betydelig endring etter reformstarten i 2012. Selv om norske kommuner jobbet med dette før reformen ble innført, representerer folkehelseloven et vendepunkt.

– Tidligere lovgivning på området har vært for utydelig, og gjennom den nye folkehelseloven stiller myndighetene nå mer konkrete krav til kommunene om å kartlegge helsetilstanden og de positive og negative påvirkningskreftene på helsen til sin befolkning enn før, sier Schou.

Hele 75 prosent av kommunene mener at de har fått mer kompetanse om folkehelsen, og at dette har skjedd som en direkte følge av reformen.

Oversikten over helsen i befolkningen blir brukt i planer og tiltak i kommunene. Dette kan for eksempel være krav til utformingen av boliger og økt utbygging av sykkelvei, turstier og grøntområder. Dette har en kjent helsefremmende effekt.

Men når det gjelder oppfølgingen av oversiktsarbeidet, altså hva kommunene faktisk har gjort med all helseinformasjonen, er kommunene helt i startgropa. Mindre enn en femtedel rapporterer å ha fulgt opp oversikten med politiske og administrative tiltak, som for eksempel endring i prioriteringer innen samferdsel, eller økt fokus på forebygging for spesielt utsatte grupper i samfunnet.

Folkehelsearbeid er blitt viktigere i kommuneapparatet

I mange tilfeller foregår arbeidet med folkehelse nå på tvers av sektorer, altså innen andre etater i kommunen enn bare helseforetakene, som for eksempel innenfor kultur og utdanning. Folkehelse er tydeligere for hele organisasjonen enn det har vært tidligere.

I tillegg har ikke folkehelsekoordinatoren like ofte en helsesjef eller kommunelege som sjef, men jobber nå i større grad under plansjefen. Det betyr at koordinatoren nå sitter høyere opp i systemet, og dermed har fått mer gjennomslagskraft enn før.

– Det faktum at flere kommuner nå har ansatt koordinator, styrker inntrykket av at de er viktigere enn før, konkluderer forskerne.

Innvandrerrike kommuner har fokus på folkehelse

Kommunene med flest innvandrere som er blant dem som har best oversikt over helsen til befolkningen.

Hele 109 kommuner har et spesielt fokus på forebygging og helsefremmende tiltak blant innvandrere.

Prosjektet har hatt et spesielt fokus på kommuner med en stor innvandrerbefolkning, og er en del av en større forskningsbasert evaluering av reformen (Evasam) som gjennomføres i regi av Forskningsrådet. Sluttrapporten kommer til vinteren.

Referanser

Arild Schou, Marit Helgesen og Hege Hofstad (2014): Samhandlingsreformens effekt på kommunen som helsefremmende og sykdomsforebyggende aktør – En nasjonal oversikt over status i kommuner to år etter reformoppstart med et spesielt blikk på innvandrerrike kommuner, NIBR-rapport 2014:21, Norsk institutt for by- og regionforskning, ISBN: 978-82-8309-043-7

Marit K. Helgesen, Hege Hofstad, Lars Risan, Ingun Stang, Grete Eide Rønningen, Cathrine Lorentzen og Ursula Småland Goth (2014): Folkehelse og forebygging. Målgrupper og strategier i kommuner og fylkeskommuner, NIBR-rapport 2014:3, Norsk institutt for by- og regionforskning, ISBN 978-82-8309-013-0

Trond Vedeld og Hege Hofstad (2014): Tilnærminger, modeller og verktøy i oversiktsarbeidet. En kunnskapsoppsummering, NIBR-rapport 2014:23

Én av tre kvinner som har født, får underlivsprolaps. Det vil si at livmoren, urinblæra eller endetarmen faller inn mot skjedeveggen, og det kan oppleves som en utbulning inne i skjeden.

Det er flere grader av underlivsprolaps. Når nedfallet når skjedeåpningen eller kommer helt ut, er dette naturlig nok ubehagelig. Det kan være både en brems på sexlivet og på lysten til å være fysisk aktiv.

En ny studie er den første i verden som følger opp unge kvinner, og den gjør det fra seks uker til seks måneder etter fødselen av det første barnet deres. Forskerne ville undersøke om man kan gjøre risikoen for prolaps mindre og behandle den med knipetrening på tidlig stadium. 

At bekkenbunnstrening ikke hadde noen effekt på underlivsprolaps i den nye norske studien, går nemlig imot funnene fra en del tidligere forskning, blant annet en oppsummering av flere studier. De har pekt mot at slik opptrening kan hjelpe mot underlivsprolaps. En studie som forskning.no tidligere har skrevet om, tydet på det samme. Men studiene som tidligere er gjort, har bare vært av middelaldrende damer der prolapsen allerede var et faktum.

Fikk kursing og oppfølging

– Vi har helt åpne på at resultatene kunne gå begge veier, men ut fra tidligere studier og kunnskap om anatomi og treningsvitenskap, var det grunnlag for å forvente effekt, sier Kari Bø.

Hun er professor i treningsvitenskap og fysioterapi, og rektor på Norges idrettshøgskole. Bø er regnet som en av verdens fremste eksperter på bekkenbunnsproblematikk og -trening.

Sammen med flere forskere ved Norges idrettshøgskole og Akershus universitetssykehus har hun publisert den nye studien i Journal of Obstetrics and Gynecology.

De 87 nybakte mødrene trente bekkenbunnsmusklaturen med knipeøvelser tre ganger daglig, og fikk ukentlig oppfølging i grupper av en instruktør. Like mange kvinner i samme barselsituasjon var i kontrollgruppa. De fikk ingen oppfølging, men ble heller ikke bedt om å la være å trene bekkenbunnen.

Selv om den første gruppa trente bekkenbunnsmusklene mye mer enn kontrollgruppa, hadde ikke dette noen betydning for hvem som fikk underlivsprolaps, og det bedret heller ikke tilstanden hos dem som hadde symptomer på det i utgangspunktet.

Anbefalingen er trening

Kvinner med underlivsprolaps blir anbefalt å trene bekkenbunnsmusklene. Det bør de fremdeles gjøre, selv om denne nye studien av nybakte mødre antyder at det ikke har noen effekt, ifølge Bø.

Gruppa som Bø og kollegaene har forsket på, er nemlig litt spesiell. Fordi de nettopp har født vaginalt, er de fremdeles i en fase der underlivet er på vei tilbake til det normale. Dessuten var det en gruppe der noen hadde prolaps, mens andre ikke hadde det.

I studier av damer der alle allerede har underlivsprolaps, er det litt annerledes. Der er det nemlig tydelig at bekkenbunnstrening har effekt. – De skal ha dette behandlingstilbudet først. Det baserer vi på åtte gode studier som alle viser en positiv effekt, sier Kari Bø.

Det er imidlertid ikke mulig å trene opp igjen hvis prolapsen har kommet for langt ned. Da er alternativet et pessar – en ring som settes opp i skjeden for å holde ting på plass – eller kirurgi.

For damer som har mildere prolaps, kan kanskje oppfølgingen ha avgjørende betydning for om trening som behandling virker eller ikke, tror Bø. I den nye studien fikk kvinnene bare treningsoppfølging i grupper.

– Hvis vi sammenligner effekten av selve styrketreningen, var den mer effektiv i vår tidligere studie, der den var gitt med individuell oppfølging og ikke gruppetrening, sier Bø til forskning.no.

Hva er alternativene?

Pessar er ett alternativ å prøve, og dette brukes antakelig altfor lite, tror Bø. Selv den som har den alvorligste graden av underlivsprolaps, kan ikke uten videre legge seg på operasjonsbordet for å få heist opp innmaten.

– Man vil ikke velge å operere kvinner som kanskje skal føde flere barn, det er alltid fare for komplikasjoner ved kirurgi.

Derfor er Bø opptatt av å forske fram en mulig treningsløsning som kan forhindre eller behandle underlivsprolaps.

Problemets omfang tatt i betraktning, mener hun også at at det trengs flere fysioterapeuter som kan hjelpe damer i Norge med dette problemet. Hun underviser selv fysioterapeuter om underlivsprolaps. Slik det er nå, får antakelig ikke alle kvinner som trenger det, tilbud om trening, ifølge henne.

– Ta deg tid på do

Hvis du plages av underlivsprolaps, finnes det råd.

Du bør gå til fastlegen og få en henvisning til en fysioterapeut som kan hjelpe deg med treningen, mener Bø. Du bør også lære deg å være oppmerksom på bekkenmusklene dine selv.

– Fortsett å være fysisk aktiv med trening som ikke gir for stor belastning nedover, samtidig som du trener opp bekkenbunnsmusklene. Skånsom trening kan være sykling eller svømming.

Hvis du skal løfte tungt, bør du lære deg å trekke sammen bekkenbunnsmusklene før og samtidig som du gjør dette, og for eksempel hvis du skal trene mageøvelser og andre treningsøvelser som gir et trykk mot bekkenbunnen. Push-ups og planken er eksempler på slike øvelser der du samtidig bør trekke sammen bekkenbunnen. 

Hvordan du behandler bekkenbunnsmusklene i dine mest private stunder, kan også bety noe for risikoen du har for å utvikle prolaps. Å trykke voldsomt når du er på do, er ikke lurt. Ta deg heller god tid – ta med deg en bok på do, foreslår Bø.

– Forsøk å regulere kosthold, og vær fysisk aktiv, slik at du ikke får treg avføring. Gå på toalettet når du kjenner trang til det, og ikke utsett toalettbesøket. Ikke trykk, men la tarmrefleksene få tid til å virke.

Referanse:

K. Bø et.al. Postpartum pelvic floor muscle training and pelvic organ prolapse—a randomized trial of primiparous women. Journal of Obsetrics and Gynecology, 1. januar 2015.

Bruk av TV og PC fører til at tenåringer bruker mer tid på å sovne inn, og sover for lite. Dette er bekreftet i tidligere studier.

Men den nye norske studien går bredere ut. Den undersøker virkningen av flere typer skjermutstyr enn bare TV og PC, nemlig også spillkonsoller, nettbrett, mobiltelefoner og mp3-spillere.

Dette mangfoldet av apparater bekrefter den negative effekten på innsovning og søvnlengde. Ekstra ille er det for nattesøvnen hvis ungdommene bruker flere skjermer på en gang, for eksempel nettbrett og TV.

Sosial nettbruk muligens verst

Men i tillegg trer noen nye, mer usikre mønstre fram: De som bruker skjermene til å kommunisere, enten med chatting eller epost, får trolig de største søvnproblemene.

– Selv om vi har studert virkningen av ulike apparater, må vi være forsiktige med å tolke for detaljert, advarer Mari Hysing, forsker ved Regionalt kunnskapssenter for barn og unge i Uni Research Helse, Bergen.

De har gjort studien i samarbeid med Folkehelseinstituttet og Universitetet i Bergen. Studien publiseres i British Medical Journal.

– Sosial nettbruk kan tenkes å ha en spesielt negativ effekt, fordi dette kan være en mer aktiv bruk av elektronikk, og slik gi økt våkenhet, sier Hysing til forskning.no.

Dessuten får ungdommen mindre kontroll over bruken når andre tar initiativ til kontakt i de sosiale mediene, mener hun.

To typer spørsmål

Studien bygger på spørreskjema som ble besvart av 10 000 ungdommer i Hordaland våren 2012. Det samme materialet har Hysing og kolleger tidligere brukt til en mer allmenn kartlegging av søvnvanene til tenåringer i 2013.

Elevene ble spurt om hva slags utstyr de brukte i soverommet den siste timen før de la seg. De ble også spurt om tidsbruk foran skjermen i løpet av hele dagen, ikke bare ved leggetid.

Dette siste spørsmålet handlet mindre om utstyr, mer om type aktivitet. For eksempel ble ungdommene spurt om hvor mye de chattet og brukte epost, uavhengig av om chattingen og epostbruken skjedde på PC, nettbrett eller mobil.

Også derfor blir det vanskeligere å sammenligne virkningen fra hvert enkelt apparat.

– Det kan godt hende at vi hadde stilt spørsmålene på en annen måte i dag, bekrefter Hysing. Rask teknologisk utvikling gir nye apparater på markedet. Derfor bør nye slike undersøkelser gjøres jevnlig, mener hun.

PC og mobil topper tabellen

PC topper listen over nei-nei-utstyr ved leggetid, mens PC-spilling ligger på bunnen av listen for innsovningsproblemer, og midt på lista for søvnmangel. Dette kan tyde på at det er annen bruk av PC enn spilling som lager problemer.

– Vi ser at PC er mye brukt på soverommet. Bærbar PC brukes både istedenfor TV til filmtitting og til chatting og annen sosial nettbruk, bekrefter Hysing.

Mobilbruk ved leggetid er nummer to på lista for innsovningsproblemer. Nettbrett ligger derimot merkelig nok nederst på denne lista, og nest nederst for søvnmangel.

Usikker kjønnsforskjell

Gutta brukte mest tid på PC-spill og spillkonsoller og jentene svakt mer på chatting i løpet av dagen. Jentene brukte også mobil mer ved leggetid enn gutta. Betyr det at jentene dermed er mest utsatt?

– Det er ulike søvnmønster og ulik bruk av elektronikk, men sammenhengen ser ut til å være lik for gutter og jenter, svarer Hysing.

Forskyver døgnrytmen

Hvorfor fører skjermbruken til søvnproblemer? En mulig forklaring er at skjermbruk fortrenger tida til søvn. Ungdommen drar ut kveldene med skjermbruk, foreslår forfatterne i fagartikkelen.

En annen forklaring er at de blir oppspilte av skjermbruken, og dermed ikke får sove. Lang innsovningstid er vanlig hos tenåringer, fordi døgnrytmen forskyves biologisk. Forskerne har faktisk satt nedre grense for lang innsovningstid ved hele 60 minutter.

Lyset fra skjermen kan også forskyve døgnrytmen, skriver forfatterne. Dette er også bekreftet av andre studier, blant annet fra USA.

Kan snu årsak og virkning

I drøftingen er forskerne også inne på en annen og helt motsatt tankegang: Kanskje er det ikke slik at skjermbruk før sengetid ødelegger søvnen. Kanskje finner ungdommene fram skjermene som et søvndyssende middel når de ligger søvnløse?

Forskerne tar forbehold om at de ikke kan si noe sikkert om hva som er årsak og hva som er virkning.

Likevel mener de at det trolig er snakk om en selvforsterkende sirkel: Skjermbruk fører til søvnløshet, som igjen fører til skjermbruk.

Vil ikke skremme

Nye tider med ny elektronikk krever også en oppdatering av søvnråd for ungdom og foreldrene deres. Det er ikke bare TV-titting som bør unngås om kvelden, skriver forfatterne av studien i British Medical Journal.

De viser til at søvnproblemene har økt hos ungdom de siste tiårene. Likevel vil ikke Hysing svartmale skjermbruk.

– Vi vil ikke skremme folk. De fleste ungdommene i undersøkelsen brukte skjerm før de gikk og la seg. Det er hvor ofte og hvor mye du bruker skjermer som har noe å si for søvnen, sier hun.

Referanse:

Mari Hysing mfl: Sleep and use of electronic devices in adolescence: results from a large population-based study, British Medical Journal Open, 2015, doi:10.1136/bmjopen-2014-006748

Det er en detaljert kartlegging av arvemassen til 30 dansker som har påvist at selv den som er frisk og rask, bærer på mange gener som ikke virker.

– I gjennomsnitt er det 100 gener per person som ikke fungerer. DNA-et har blitt endret slik at de ikke lenger har noen effekt, forteller Simon Rasmussen, som er førsteamanuensis ved Danmarks Tekniske Universitet.

Forskerne fant i tillegg hundretusenvis av helt nye genvarianter.

Gener virker ikke

Simon Rasmussen forklarer at man godt kan være frisk selv om visse gener ikke virker.

– Man får det samme genet i to utgaver, en fra mor og en fra far. Hvis det ene ikke virker, kan man bli reddet av det andre. For noen gener er det greit at det bare finnes i én utgave, forklarer Rasmussen.

I alt har mennesket omkring 24 000 gener i gjennomsnitt.

Det er bare omkring to prosent av arvemassen som i praksis fungerer som gener – som forteller hvordan proteiner skal bygges opp, og dermed hvordan kroppen vår skal fungere.

Gener kan også være søppel

Den delen av arvemassen som ikke er gener, har tidligere blitt kalt «junk DNA» fordi det ikke har hatt en kjent funksjon.

Ifølge Rasmussen er det kjent fra tidligere forsking at en del gener ikke fungerer. Den nye undersøkelsen bekrefter nå dette.

Forskningen er publisert i tidsskriftet Nature Communications.

Ukjente varianter

Gener er bygget av opp i alt fire forskjellige byggesteiner (A, G, C og T). Forskerne har oppdaget i alt 536 000 nye varianter, altså steder der en av de fire er skiftet ut.

Den avanserte metoden forskerne har brukt, har også gjort det mulig å oppdage en andre type endringer som normalt er vanskelige å finne – steder der lange partier har blitt fjernet eller satt inn.

– 90–95 prosent av disse variantene har vært ukjente. Dette er viktig ny kunnskap for forskere i hele verden. Nå som vi vet at de finnes, kan vi undersøke om de har betydning for sykdommer, forklarer Rasmussen.

Refereanse:

Søren Besenbacher mfl: Novel variation and de novo mutation rates in population-wide de novo assembled Danish trios, Nature Communications, 2015, DOI: 10.1038/ncomms6969

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Publikum tenkjer gjerne på eit museum som utstillingane, men utstillingane er berre toppen av isfjellet i eit universitetsmuseum. Fundamentet er dei vitskaplege samlingane som finst i magasina der publikum sjeldan slepp til.

– Vi er naturleg nok størst på norske fuglar, men vi har prøvar i samlingane våre frå store delar av verda, fortel professor Jan T. Lifjeld ved Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo (NHM).

– Til saman har vi objekt frå 3600 artar. Det er rundt ein tredjedel av alle eksisterande fugleartar.

DNA- og vevsprøvar

Men forskarane forskar ikkje berre på dei objekta som finst i deira eigne samlingar. Dei låner gjerne frå kvarandre, og det er særleg prøver som kan brukast i DNA-analyser som er av stor internasjonal interesse. No lanserer NHM ei teneste som skal gjera det lettare å få oversikt over kva dei har å tilby.

– Over 100 000 objekt er no tilgjengeleg på nett. Det omfattar alle skinn, egg, spermprøvar og DNA- og vevsprøvar, fortel overingeniør Lars Erik Johannessen ved NHMs DNA-bank.

I tillegg inneheld fuglesamlinga skjelett og fuglar som er nedlagde på sprit. Desse er mindre aktuelle for utlån og lågare prioritert i denne omgang.

– Forskarar frå andre institusjonar er mest interesserte i DNA- eller vevsprøvar, og gjerne i kombinasjon med skinn. Men skinn vert mindre interessante for genetiske analyser når dei vert eldre, sidan DNA-et i dei vert dårlegare over tid, seier professor Arild Johnsen.

Utdøydde artar

– Samstundes inneheld skinnsamlinga førebels fleire artar enn DNA-samlinga, og ny genteknologi som gjer det råd å setja saman småbitar av DNA, kan gjera dei gamle skinna i skinnsamlinga meir interessante igjen, supplerer Lifjeld.

Ein «type» er i biologien det eksemplaret som ein art vert beskriven ut frå. Typeeksemplaret er vanlegvis bevart i ei naturhistorisk museumssamling. Fuglesamlinga ved NHM har typemateriale frå fleire fugleartar, blant anna frå Australia.

– Typane og prøver frå utdøydde artar er det aller viktigaste å ta vare på for eit museum, fortel Lifjeld.

Forskarar og fugleinteresserte

I fuglesamlinga ved NHM finst mellom anna eit eksemplar av den no utdøydde geirfuglen, og ein modell er stilt ut i dei zoologiske utstillingane. Men NHM har òg utdøydde artar frå så langt borte som Hawaii og New Zealand.

DNA-banken ved NHM inneheld litt over 70 000 objekt frå fugl. I størrelse reknar dei seg som samanliknbare med den største samlinga av fuglevev i Europa ved Statens Naturhistoriske Museum i København, sjølv om sistnemnde har fleire artar.

Sjølv om basen fyrst og fremst er retta mot forskarar, reknar dei med at andre fugleinteresserte òg vil ta den i bruk.

– Vi får jevnlig henvendelsar frå amatørornitologar som lurer på kva vi har i samlingane våre. No får dei muligheiten til å finna fram til det sjølve, seier Lifjeld.

Lenke:

Besøk NHMs fuglesamling på nett

– Jeg begår ikke selvmord. Det er dere som dreper meg, sa den pensjonerte farmasøyten Dimitris Christoulas, før han skjøt seg selv på Syntagma-plassen i nærheten av parlamentet i Aten, i april 2012. Han ville ikke ende opp med å måtte rote etter mat i søppeldunker eller bli en belastning for barnet sitt.

Slike dramatiske hendelser hører til sjeldenhetene. Men i løpet av de siste årene har mange kommentatorer ment at innstrammingstiltakene i Hellas har ført til flere selvmord.

Studier fra andre europeiske land har dessuten vist at selvmordsratene har økt i forbindelse med finanskrisa.

Og nå har altså Charles Branas fra University of Pennsylvania og kollegaene hans for første gang sammenlignet greske statistikker over selvmord med utviklinga i økonomien. De har også prøvd å beregne hvor ofte selvmord blir feilklassifisert, for å fange opp underrapportering.

Teamet konkluderer med at noen av innstrammingene i Hellas ser ut til å falle sammen med økning i selvmordstallene.

Positive og negative hendelser

Forskerne så på statistikker over selvmord fra januar 1983 til desember 2012. I løpet av denne perioden valgte 11 505 grekere å ta sitt eget liv. Dette gir et gjennomsnitt på 32 dødsfall per måned. Men i virkeligheten varierer tallene over tid.

Branas og kollegaene sammenlignet statistikken med store negative og positive hendelser rundt den greske økonomien.

De positive hendelsene omfattet for eksempel september 1997, da IOC annonserte at Hellas fikk arrangere sommer-OL i 2004 – og da landet introduserte euroen i januar 2002.

På den negative sida var starten på den økonomiske krisa i oktober 2008, og flere ulike annonserte eller gjennomførte innsparingstiltak fra 2010 til 2012.  

Økte selvmordstall etter 2011

Det viste seg at selvmordsratene hadde en brå økning på hele 36 prosent i juni 2011, samtidig som myndighetene vedtok en serie nye sparetiltak til store protester fra folk. Etter dette holdt tallene seg høyere enn før.

En ny topp ble nådd i april 2012 – på samme tidspunkt som det offentlige selvmordet i Aten – men tallene sank litt igjen i månedene etterpå. Statistikkene viser også at flere menn tok sitt eget liv i oktober 2008, da finanskrisa begynte.

Når det gjaldt positive hendelser, så forskerne en markant nedgang i antall selvmord i januar 2002, da Hellas introduserte euroen.

Ut over dette var ingen av de andre positive eller negative hendelsene forbundet med endringer i selvmordsratene.

Man kan ikke utelukke at endringene i selvmordstall kan henge sammen med andre hendelser som skjedde i akkurat disse månedene, skriver forskerne i en artikkel som publiseres i dag i BMJ Open.

Men forskerne mener likevel at det bør legges større vekt på slike uheldige konsekvenser når framtidas sparetiltak skal utformes.

Referanse:

Charles C. Branas m. fl., The impact of economic austerity and prosperity events on suicide in Greece: a 30-year interrupted time-series analysis, BMJ Open, februar 2015.