Eystein Jansen er professor i klimaforskning ved Bjerknessenteret i Bergen.  Vi spurte ham:

Hva er den beste fagboka du har lest?

– Geologene har kjent til istidene siden 1800-tallet. Men først på 1970-tallet kom det endelige beviset som forklarer hvorfor istider kom og gikk.

– Fortellingen om denne oppdagelsen er et av storverkene i moderne naturvitenskap. Den blir levende fortalt i boken Ice Ages – solving the mystery, skrevet av John og Katherine Imbrie. Boken gir oss historien bak et av fundamentene i vår fortåelse av klimasystemet.

– John Imbrie var en av de tre forskere som i 1976 kom med det endelige beviset.  De viste at det er forandringer i jordens bane og jordaksens helning som skaper istider, og som får dem til å forsvinne igjen. I boken som han skrev sammen med sin journalistdatter Katherine, får vi den fengslende historien om oppdagelsen av istidene og den faglige kampen rundt forklaringene.

– Særlig viktig er fortellingen om hvordan den serbiske matematikeren Milutin Milankovich på begynnelsen av 1900-tallet beregnet hvordan jordbaneforandringer kan skape klimaendringer. Milankovich møtte stor motstand fra datidens geologer. Og det var altså først i 1976 at Imbrie og kollegaene hans beviste at han hadde rett.

– Boken er en spennende skildring av hvordan vitenskapelige gjennombrudd skjer.

Hvilken bok vil du anbefale for en som har lyst til å sette seg inn i faget ditt?

– Mitt fag er fortidens klimaendringer – paleoklima, men det handler også om  hvordan vi kan skille mellom menneskeskapte og naturlige endringer. William «Bill» Ruddiman har skrevet en flott og lettlest lærebok i paleoklimatologi: Earth’s Climate, Past and Future. Boken bruker vi på kurs i paleoklima ved Universitetet i Bergen. Ruddiman arbeidet forresten i samme fagmiljø som John Imbrie ved Columbia University i New York.

– Boken burde være obligatorisk lesning for de kunnskapsløse geologene som stadig okker seg i media over at klimaforskerne ikke tar hensyn til geologisk kunnskap om fortidens klima – noe som selvsagt ikke stemmer.

– Her blir naturlige klimaendringer og deres drivkrefter beskrevet på en pedagogisk måte. Metodene som brukes til klimarekonstruksjon og klimasimuleringer med modeller, blir forklart på en fin måte med glimrende illustrasjoner. Ruddiman er geolog og nestor i faget. Og når slike hjelpemidler finnes, har man  ingen unnskyldning for kunnskapsløshet.

Hvilken fagbok vil du ikke anbefale?

– Det er skrevet mange kjedelige og uengasjerende lærebøker – som i mangel av noe bedre har blitt påtvunget studenter opp gjennom årene. Selv husker jeg en dødskjedelig lærebok i mineralogi, hvis forfatter er dypt fortrengt, og som sikkert var med på å drive meg vekk fra den tradisjonelle berggrunnsgeologien og over i, for meg, mer spennende og dynamiske emner og forskning.

– Boken hadde et grått omslag, alle figurene var små og grå, og innholdet så tørt at det var en lidelse å komme gjennom. Det ble ikke det emnet som gav meg min beste karakter.

– Det finnes sikkert bedre lærebøker nå for tiden, men kanskje er det en viss lutring i å skulle streve seg gjennom slike fagbøker i studietiden.

– I tillegg er det en god del verdiløs litteratur om klimaendringer som gis ut, ofte på egne forlag, av de såkalte klimaskeptikerne, også her i Norge. De kan vel egentlig neppe kalles fagbøker. Et eksempel er Per Engene og Göran Tullbergs bok: Klimaet – vitskap og politikk. For meg blir slike bøker et bevis på at det ikke er nok å skrive i en naturfaglig sjanger, man må forstå emnet til bunns og kunne faglitteraturen, uten å velge ut tilfeldige resultat som skal stemme med det en mente fra før. Engene og Tullbergs bok er et trist eksempel på manglende faglighet.

– Et godt alternativ for de som vil ha enkel tilgang til faglitteraturen er David Archers bok: Global warming – understanding the forecast. Archer, som en av verdens fremste geokjemikere, har skrevet en god bok som kan forstås uten nevneverdige forkunnskaper.

Er du litt lite ambisiøs og tar løpeturen i et moderat tempo, er det bare bra. Det er nemlig sunnere enn hard løpetrening, ifølge DR Kunnskap.

– De som spurter rundt i parken, har samme dødelighet som de som bare sitter hjemme. Det er et viktig budskap, sier hjertelege Peter Schnohr.

Forskningsresultatet er publisert i Journal of American College of Cardiology.

Ikke for lenge, heller

Den nye forskningen bygger på den store Østerbroundersøkelsen.

Forskerne fulgte 1098 løpere i alderen 20 til 86 år gjennom en periode på 12 år. Dessuten har de fulgt 413 personer som ikke trente.

Løpere som holdt seg under åtte kilometer i timen og løp i mindre enn to og en halv time til sammen per uke, hadde 78 prosent større sannsynlighet å overleve 12-årsperioden enn de som ikke trente. De mest ambisiøse løperne – som løp i mer enn elleve kilometer i timen i mer enn fire timer i uken – hadde samme risiko som de som ikke trente.

Løpere lever seks år lenger

– Hvis man trener for mye, er det ikke bare unødvendig, det er kanskje skadelig, sier Peter Schnohr til LiveScience.

Til DR Kunnskap sier han at Østerbroundersøkelsen viser at løpere generelt lever seks år lenger enn andre. Men det er ikke mulig å sette et presist tall på økningen for de som trener moderat.

Forskere mener at balansen mellom for lite og for mye trening kan beskrives med en U-kurve. Ingen trening er ikke bra, moderate mengder trening er bra, og for mye trening heller ikke bra.

Solid konklusjon

Den nye studien stemmer godt med tidligere forskning, forteller Karol Watson, som leder forskningen om forebygging av hjerteproblemer ved University of California, Los Angeles.

– Mennesket er ikke skapt til å løpe maratonløp hver eneste dag, og vi trenger ikke trene slik for å leve lenge, sier Watson til LiveScience.

Watson har ikke vært involvert i den nye studien. Hun forklarer at maratonløpere generelt har god hjertehelse. Men at moderate løpere ofte lever lenger.

Referanse:

Peter Schnohr mfl: Dose of Jogging and Long-Term Mortality The Copenhagen City Heart Study, Journal of the American College of Cardiology (2015), DOI: 10.1016/j.jacc.2014.11.023 Sammendrag

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Som et ledd i forsøket på å legitimere pelsdyroppdrett gir pelsdyrnæringen inntrykk av at dyrene er sikret god velferd ved å innføre et velferdsprogram kalt Welfur.  

«Målet med WelFur-prosjektet er å innføre et sertifiseringsprogram som vil sikre god dyrevelferd på alle pelsdyrgårder i Europa,» heter det på nettsiden til Norges Pelsdyralslag.

Dyrevernalliansen er eneste instans i Norge som har påpekt Welfurs svakheter.

Dette i sterk kontrast til Pelsdyrutvalget, som kun omtaler Welfur som positivt tiltak for å oppnå velferdsmål, og unnlater å belyse opplagte svakheter. En hovedgrunn er trolig at utvalgsmedlemmet Steen Møller er en av hovedforskerne i Welfur-prosjektet.

Metoden uegnet for pelsdyr

Welfur er utviklet av European Fur Breeders Association (EFBA), som baserer sertifiseringen på opplegget til EU-programmet Welfare Quality. Men dette programmet er utformet for produksjon av mat, ikke pels. Målemetoden for hva god dyrevelferd innebærer, er derfor også kalibrert med forbrukernes forventninger.

Welfare Quality omhandler beitedyr, som for eksempel gris, storfe og fjørfe. Beitedyr har andre dyrevelferdsbehov enn mink og rev, som jo er rovdyr. Metoden er derfor ikke egnet for vurdering av velferden til rovdyr, og heller ikke til pelsdyroppdrett.

Fravær av sykdom er ikke nok

Målemetodene i Welfur-systemet er basert på indikatorer for tilstanden til dyrene, isolert fra det miljøet og de omgivelsene de er plassert i. Da tas det for gitt at rev og mink kan trives og ha et godt liv i trange bur. Hva som må antas å være god fôring er kanskje det minst problematiske. Men hva med helse? Betyr god helse kun fravær av målbare sykdommer? Og hvor god kan helsen egentlig bli så lenge dyrenes liv preges av sitt trange fangenskap? Hva med den mentale helsen?

God trivsel kan være et kriterium for om dyret har god mental helse. Trivsel er knyttet til det tredje og fjerde punktet som skal måles, nemlig godt levemiljø og adekvat adferd. Hva som regnes som godt levemiljø og adekvat atferd hos dyr er det ulike syn på. Og hva betyr adekvat atferd? At dyrene oppfører seg slik dyreeier ønsker og ikke viser synlige tegn på mistrivsel og lidelse, men tilsynelatende tilpasser seg livet i fangenskap?

Det er stor avstand mellom det som oppfattes som adekvat adferd og den atferden rovdyr er naturlig er tilpasset til. Hvor godt trives dyrene i pelsnæringen når de hele livet sitt må oppholde seg i forholdsvis trange bur uten mulighet til fysisk og mental utfoldelse? Kan noen virkelig tro at reven og minken opplever at de har et godt liv i bur?

Dyrevelferd

Begrepet dyrevelferd er blitt et honnørord for politikere, kontrollmyndigheten Mattilsynet og for landbruksnæringen. Det ser ut til at forsikringer om at dyrevelferden er god, er tilstrekkelig til å berolige både politikere og forbrukere.

Men hva er innholdet i begrepet?

En vanlig definisjon på dyrevelferd er dyrets opplevelse av egen livssituasjon. Pelsdyralslagets definisjon er i tråd med denne: «Dyrenes opplevelse av egen tilstand med hensyn på dets forsøk på å mestre sitt miljø».

Men foreløpig finnes ikke metoder for å gi oss god nok innsikt i dyrs følelser og opplevelser. Følelser og opplevelser kan ikke måles, verken hos mennesker eller andre dyr. Derfor har man kommet fram til visse målbare indikatorer, for eksempel hvordan dyret oppfører seg og handler. De få indikatorene gir ikke tilstrekkelig informasjon. Økonomiske interesser i næringene avgjør også hva som blir et felles syn på hva som er akseptabelt dyrehold.

Et godt liv umulig i bur

Dyrene i pelsnæringen er spesielt utsatte, i trange bur og totalt uten mulighet til å kunne utfolde seg. Welfurs snevre indikatorer for god dyrevelferd passer inn i et snevert burliv: Fravær av enkelte målbare sykdommer, skader og adferdsforstyrrelser.

Disse indikatorene er kostnadseffektive og tilpasset burholdet, men slike indikatorer favner ikke dyrevelferdsbegrepet i loven vår.  

WelFur-prosjektet vil ikke bidra til å gi rev og mink et bedre liv. Welfur  tas i bruk av næringen kun som et forsøk på å hindre nedleggelse. Velferden forbedres ikke, den bare hvitvaskes. 

Frem til 2007 var det offisielt kun registrert to funn av frittlevende stillehavsøsters i Norge. Ett i Tysnes i Hordaland og ett i Kragerø i Telemark.

I 2008 fant forskere flere større bestander i Vestfold, året etter ytterligere bestander i Vestfold, Telemark og Aust-Agder og senere også i Østfold, Buskerud og Akershus. I 2010 registrerte forskerne også større bestander i Vest-Agder, Rogaland og Hordaland.

Vi står med andre ord overfor en invasjon, og forskere ved Havforskningsinstituttet og Norsk institutt for vannforskning (Niva) har nå, på oppdrag fra Miljødirektoratet, utarbeidet et faggrunnlag for en mulig handlingsplan mot stillehavsøsters.

Fortrenger andre og sprer sykdom

Fremmede arter, som stillehavsøsters, er ofte såkalte økosystemingeniører. Det vil si en art som skaper, opprettholder, endrer eller ødelegger et habitat.

– Slike arter kan ha en negativ effekt på biologisk mangfold generelt, og kan fortrenge lokale arter fordi de benytter de samme leveområdene som disse, sier Niva-forsker Eli Rinde.

Fremmede arter kan også overføre sykdommer og parasitter.

Blått lys for blåskjell

Stillehavsøsters kan danne rev med mer enn 1000 østers per kvadretmeter. Dersom blåskjellbanker eller grunne bløtbunnsområder i tidevannssonen blir overgrodd av stillehavsøsters, kan disse habitatene gå tapt og dermed endre det biologiske mangfoldet.

Niva har analysert utbredelsen av stillehavsøsters i Oslofjorden. Basert på disse dataene, som omfatter 216 posisjoner med registrert forekomst av stillehavsøsters, har forskerne utviklet statistiske modeller som viser områder med høy sannsynlighet for forekomst av stillehavsøsters.

• Les også: Herpes førte til massedød av stillehavsøsters

Disse analysene viser at rundt 30 prosent av tidligere registrerte forekomster med mye blåskjell, er i områder som har høy sannsynlighet for forekomst av stillehavsøsters.

– Dette gir grunn til bekymring for framtidig opprettholdelse av naturtypen blåskjellbanker, slår Rinde fast.

Blant øvrige effekter av stillhavsøstersen nevner hun blant annet konkurranse mot flatøstersen, effekt på biodiversitet, sykdomsoverføring og effekter på friluftsliv.

Overvåking er nødvendig

I rapporten, som ble publisert i går, understreker forskerne at det viktigste tiltaket i bekjempelsen av stillehavsøstersen må være å hindre at de etablerer tette bestander i områder som har viktig økologisk funksjon.

Eksempler kan være flatøstersbanker, spesielle verneområder for vadefugl, blåskjellbanker, ålegrasenger og lignende, eller som er viktige områder med hensyn til friluftsliv.

• Les også: Kan ha funnet svaret på hvorfor sjøstjerner dør i hopetall

Forskerne mener også at det er viktig å holde bestandene så lave at det ikke dannes revstrukturer, siden disse strukturene skaper de mest negative økologiske effektene.

– Dersom arten brer seg videre nordover på Vestlandet, noe rapporten anslår som svært sannsynlig, står vi foran en formidabel oppgave, advarer Rinde.

Østers til folket

Dersom arten etablerer høstbare bestander, er et alternativt tiltak å legge til rette for å utnytte arten som en kommersiell ressurs.

– Høsting av stillehavsøsters til matkonsum kan dermed betraktes som et miljøtiltak, sier Rinde.

• Les også: - Spis den uønskede østersen!

Dermed kan vi ende opp med den gledelige løsningen at et problem blir omgjort til en ressurs.

– En vellykket, kommersiell utnyttelse av ville bestander av stillehavsøsters vil kreve et bredt samarbeid mellom befolkning, næring, forskning og forvaltning, konkluderer Eli Rinde.

Referanse:

Bodvin, Rinde og Mortensen: Faggrunnlag stillehavsøsters (Crassostrea gigas) (pdf), rapport, Miljødirektoratet 2015.

Kina kritiserer Norges utvisning av en kinesisk forsker og sier at det både vil skade Norges rykte i den akademiske verden og forholdet til Kina.

Den kinesiske forskeren var stipendiat ved Universitetet i Agder (UiA) og fikk tidligere i år beskjed fra norske myndigheter om at han var uønsket og frist til 23. januar til å forlate landet.

Forskerens veileder, en professor fra et europeisk land, fikk samme beskjed, angivelig fordi Politiets sikkerhetstjeneste (PST) mente at de to utgjorde en fare for rikets sikkerhet.

Den kinesiske studenten hadde forsket på vindkraft i to år ved UiA, og både han og professoren avviste beskyldningene om at det de holdt på med kunne benyttes i militær sammenheng.

Kinesisk protest

Kinesiske myndigheter reagerer svært sterkt på utvisningen, og tirsdag troppet den politiske attacheen ved Kinas ambassade, Ma Qiang, opp i Utenriksdepartementet for å overlevere enn protest, skriver det kinesiske nyhetsbyrået Xinhua.

– Kinesisk UD og Kinas ambassade i Norge er dypt bekymret over denne saken og mener utvisningen av den kinesiske stipendiaten var totalt grunnløs og urimelig, sa Ma til Xinhua etter besøket i UD.

– Får negative følger

Den kinesiske diplomaten gjorde det klart at Kina ser på utvisningen som en krenkelse av den kinesiske forskerens rettigheter og et brudd på den akademiske friheten.

– Det skader Norges rykte og oppfatningen av Norge i den akademiske verden. Det vil også få negative følger for det bilaterale forholdet mellom Kina og Norge, sier Ma.

Ma viser videre til at også universitetsledelsen stiller seg uforstående til utvisningen.

Overrasket

– Vi er overrasket, for vi har undersøkt forskningen og sett på fakta i saken. Vi kan ikke se at det er grunnlag for utvisning, sa UiA-direktør Tor A. Aagedal til NRK i forrige uke.

– Det synes som om problemet er mennenes tilknytning til et universitet i Kina. Dette universitetet skal ha tett samarbeid med det kinesiske forsvaret, sa stipendiatens advokat Nils Anders Grønås.

Verken Grønås eller den utviste professorens advokat, Arild Humlen, har fått fullt innsyn i begrunnelsen for utvisningsvedtaket.

Justisdepartementet har ikke ønsket å kommentere saken.

Tørråte regnes som den mest alvorlige sykdommen på potet verden over. Sykdommen fører til store økonomiske tap, også for norske bønder. De får nemlig dårligere avlinger og må ut med mer penger til soppmidler for å bekjempe tørråteangrepene.

Potetforedlere har i flere tiår forsøkt å utvikle tørråteresistente potetsorter ved å krysse kommersielle sorter med viltvoksende potetarter fra Sør-Amerika som har naturlig resistens mot sykdommen. Den sopplignende organismen som forårsaker tørråte har imidlertid en utrolig evne til å tilpasse seg og overvinne potetplantas resistens. Det har derfor vist seg å være svært utfordrende å utvikle kommersielle potetsorter med varig resistens.

Bruk av genmodifisering kan bidra til å effektivisere dette arbeidet. Europeiske forskningsinstitusjoner arbeider med å utvikle genmodifisert (GM) potet med tørråteresistens, og flere sorter testes i feltforsøk nå i ulike deler av Europa.

Diskusjoner om bærekraft og GM-potet

GenØk – Senter for biosikkerhet gjennomførte to workshoper i løpet av 2014 som omhandlet bærekraft ved dyrking av GM-potet med tørråteresistens.

De som deltok på workshopene var folk fra ulike deler av potetproduksjonskjeden, blant annet foredlere og produsenter. I tillegg kom forskere og rådgivere innen potet- og plantesykdommer, ansatte i landbruksforvaltningen og representanter for miljø- og forbrukerinteresser. I alt 16 personer deltok.

Et viktig mål var å komme fram til relevante spørsmål for å vurdere om dyrking av tørråteresistent GM-potet bidrar til en mer bærekraftig potetproduksjon.

Ulike syn på bærekraft

Diskusjonene under workshopene gjorde det tydelig at det er ulike syn på hva som bør inngå i en bærekraftvurdering og at det vi faktisk vet om genmodifiserte poteter fortsatt er preget av usikkerhet.

Flere deltagere vektla at det er nødvendig med mer forskning på konsekvenser for miljø, helse og samfunn ved dyrking av denne typen GM-potet.

Det ble spesielt lagt vekt på at det er viktig med langsiktige studier som undersøker samspill og konsekvenser både på gen-, økosystem- og samfunnsnivå. Det gjelder blant annet hvordan resistensgener påvirker andre kjemiske prosesser i GM-poteten, stabiliteten i GM-potetens arvemateriale og hvor lenge GM-potetens tørråteresistens varer.

Mange mente også det var viktig å finne ut av mulige utilsiktede konsekvenser hos arter i økosystemet rundt potetåkeren og i jordsmonnet, og mulige utilsiktede helseeffekter hos dyr og mennesker som spiser GM-potet.

Åpen for genmodifisert potet

Andre deltagere uttrykte at de, basert på tilgjengelig informasjon og det de hadde lært i løpet av workshopene, var åpne til og nysgjerrige på denne typen GM-potet.

De hadde stor tro på at en slik potet vil kunne bidra til en mer bærekraftig potetproduksjon siden den vil kunne redusere bruken av kjemiske soppmidler. De la vekt på at GM-poteten har kun fått tilført gener fra andre potetarter og at potetforedlere har lang erfaring med å introdusere slike resistensgener i konvensjonell foredling.

Hva skal til?

Deltagerne foreslo en rekke forhold som bør være oppfylt for at en GM-potet med tørråteresistens skal bidra til bærekraftig utvikling:

• GM-poteten bør bidra til mindre bruk av soppmidler.
• GM-poteten bør være trygg for helse og miljø på lang sikt.
• GM-potetens tørråteresistens bør vare over tid.
• GM-poteten bør bidra til økt lønnsomhet for potetprodusenter over tid.
• Forbrukere bør ønske å ta GM-poteten i bruk.
• Konsekvenser for sortsmangfold og sameksistens ved dyrking av konvensjonelle og økologiske sorter bør utredes.
• Utvikler av GM-potet bør legge til rette for en åpen utviklingsprosess med god kommunikasjon med offentlighet og relevante myndigheter.
• GM-poteten bør være tilgjengelig for videre foredling og uavhengig forskning.
• Føre-var-prinsippet bør ligge til grunn for risikovurdering og regulering.

Samfunnsaspekter er viktig ved regulering av GMO

I Norge reguleres fremstilling og bruk av genmodifiserte organismer (GMO) av genteknologiloven. Den krever at en gitt GMO må være trygg for helse og miljø, samtidig skal samfunnsmessig nytteverdi, bidrag til bærekraftig utvikling og etisk forsvarlighet vurderes.

I EU og blant partene i Cartagena-protokollen (internasjonal avtale om handel med GMO) pågår det nå prosesser hvor de vil avklare hvordan sosiale og økonomiske forhold skal vektlegges ved vurdering av GMO-søknader.

Norges erfaring med å forvalte genteknologiloven har vist at det kan være utfordrende å bruke disse kriteriene i praksis, både på grunn av manglende informasjon og fordi det har vært vanskelig å gi kriteriene innhold. Det er med andre ord nødvendig å klargjøre hvilke krav som må tilfredsstilles for at en gitt GMO skal sies å ha en samfunnsmessig nytteverdi, bidra til bærekraftig utvikling og være etisk forsvarlig.  

Må ta hensyn til alle

Det er viktig at mangfoldet av perspektiver på bærekraft blir tatt hensyn til i eventuelle fremtidige beslutningsprosesser om bruk av GM-potet i Norge.

Diskusjonene under workshopene er et godt utgangspunkt for videre offentlig debatt. Dette er viktige innspill til norske myndigheter om spørsmål som kan være relevante for vurdering av bærekraft ved dyrking av denne type GM-potet og forhold som bør følges opp med videre forskning.

Referanse

Gillund, F., Utskarpen, A. og Myhr, A.I.: Bærekraft ved dyrking av GM-potet med tørråteresistens  GenØk biosafety report 2014/03, 2014