Det er veldig hyggelig når folk spør hvordan det går med doktorgraden, men jeg vet aldri helt hva jeg skal svare. Jeg elsker jobben min, og sånn sett går det jo kjempebra. Jeg jobber så effektivt og mye jeg kan, men er det nok? Er jeg i rute til doktortittelen der framme? Siden sist har jeg i hvert fall fått vite at artikkelen vi sendte inn før jul er et steg nærmere publisering, og det er en stor lettelse. Nå gjelder det å skrive den neste, og det er godt i gang.
I tillegg til forskningen har jeg snakket om hvaler, sex og besvimte hester i Abels tårn, blitt intervjuet av Journalen og Natur og Miljø om stengingen av museet, og jeg har møtt hundrevis av unger på Fossildag her på museet. Moro!
Her på bloggen skal jeg skrive om noe jeg nevnte i lista over de største forskningsnyhetene på fiskeøglefronten i 2014. Et av disse funnene har fått ufortjent lite oppmerksomhet. Jeg tenker å være så tabloid å si at en missing link har blitt funnet.
Jeg blir aldri lei av å fortelle at fiskeøglene, i likhet med hvalene, hadde forfedre på land. Dette har vi visst lenge, men det har manglet fossiler som viser hvordan disse forfedrene så ut. For hvalene, derimot, er det kjent en rekke fossiler som viser utviklingen fra planteetende klovdyr til dagens hvaler som spiser alt fra plankton til pingviner. Mange store endringer måtte skje med kroppen, for eksempel en måte å svømme på, et system for å puste og en måte å få unger på. I denne forvandlingen forsvant nesten alle hårene, bakbeina og de utviklet en hale å svømme med. Hvordan så denne forvandlingen ut for fiskeøglene?
Det er i Kina det skjer. Fra før av var de eldste fiskeøglene funnet der, og det samme gjelder det nye fossilet, som er 248 millioner år gammelt (se dette innlegget for oversikt over tidsperiodene). Øgla har fått navnet Cartorhyncus lenticarpus fordi den har en kort snute og en ankel med mye brusk. Den var bare 40 cm lang, og forskerne som beskrev den tror den sugde i seg maten, siden den var tannløs og hadde en stor munnhule i forhold til hvor høyt den kunne gape. Dette kan stemme bra med at de nye fossilene også beviser at dyra i gruppen Hupehsuchia var fiskeøglenes nærmeste slektninger. Disse hadde heller ikke tenner, levde i tidlig trias og hadde en rar kropp dekket av en slags beinplater.
Mange trekk ved C. lenticarpus tyder på at det levde delvis på land, delvis i vann. Ryggraden blir lenger når landdyr utvikler seg til vanndyr, og hos denne var antallet ryggvirvler midt i mellom det typiske for land og for vann. Neseborene ser også ut til å ha hatt en slags mellomposisjon. Beina var store og fleksible luffer, og ga antakelig muligheten til å gå på land i tillegg til å svømme. Ankelen likner den vi finner hos seler, så kanskje de beveget seg på samme måte? Ribbeina satt tett sammen og var kompakte, en tilpasning som er funnet hos flere andre dyr som lever i grunt vann. Øyet var ganske stort, men mindre enn hos de vanlige fiskeøglene.
Forskerne bak funnet spekulerer i om det var nettopp i Kina at fiskeøglene tok steget ut i havet. Neste oppgave er å finne årsaken til dette. Et mulig svar er stor konkurranse om maten på land, eller at de selv var i fare for å bli spist. Da kan havet ha framstått som et rikere og mer fredelig sted. Eller kanskje klimaet endret seg, slik at havet var det eneste levelige? Kanskje kan flere funn svare på gåten, men helt sikre blir vi som vanlig aldri.
Marshilsen fra Lene
PS: Her kan dere lese selve forskningsartikkelen