På bar bakke etter tvangsekteskap

Fem steder rundt omkring i landet finnes det strengt hemmelige botilbud til personer som har vært utsatt for tvangsekteskap og æresrelatert vold.

I seks måneder har de tilbud om å bo på et trygt sted med strenge sikkerhetstiltak, hvor politiet hele tiden gjør nye sikkerhetsvurderinger. 

– Mange av de unge som bor i det nasjonale botilbudet, har rystende voldshistorier. Noen har et ekstremt høyt trusselnivå. De må flytte bort fra familie, venner og nettverk og skaffe seg en ny identitet.

Det sier Julia Orupabo, prosjektleder ved Institutt for samfunnsforskning. Sammen med forsker Marjan Nadim har hun gjennomført en studie av behovene til ungdom som har vært utsatt for tvangsekteskap og æresrelatert vold. De har sett på hvordan det nasjonale botilbudet møter behovene og følger opp de unge.

Både ansatte og beboere er intervjuet i studien.

Får omsorg og trygghet

Boligen som de unge flytter til, kan være et kollektiv eller en selvstendig leilighet. Der jobber det fagfolk som hjelper de unge, både med praktiske ting og utfordringer med mestring, tilknytning og selvbilde.

En av jentene, en relativt nyankommet innvandrer, forteller:

«Jeg var en jente fra en kultur hvor jeg gikk fra å være eiendommen til familien min, til å bli eiendommen til ektemannen min. Alle hadde gjort ting for meg. Det var et stort sjokk å komme til botilbudet. De lærte meg å ta bussen, hvordan våkne om morgenen, hvordan håndtere dagliglivet. Jeg lærte meg å snakke norsk, gå på skole, håndtere det offentlige systemet. Det har vært en stor endring i personlighet.»

De ansatte i botilbudet skal gjøre de unge rustet til å klare seg selv. Etter seks måneder må de bli i stand til å bo alene og mestre en hverdag uten familien – praktisk, sosialt og følelsesmessig.

– De vi har snakket med, opplever at de får dekket behovet for omsorg og det å tilhøre et fellesskap mens de bor i botilbudet. Ungdommene forteller at relasjonene kan bli så tette at de omtaler de ansatte som sin familie, mor og søster, sier Orupabo.

Et sjokk å flytte ut

Men etter seks måneder er det slutt.

For noen blir utflyttingen et sjokk. Det blir som å oppleve et nytt brudd med mennesker de har knyttet seg til. Mange blir helt alene i verden.

En tidligere beboer forteller:

«Jeg ringte de som jobber i botilbudet, og lurte på om jeg kunne komme på beboerlunsj for å prate, men de sa nei. Det skal mye til for at jeg spør om hjelp. Jeg er en stolt kvinne, jeg liker ikke å be om hjelp. Nå er den døren lukket for meg, jeg spør dem ikke igjen.»

På bar bakke

– Selv om mange av dem som bor i disse boligene, er født og oppvokst her i landet, kommer de ofte fra kontrollerte familier hvor andre har tatt valg for dem. Nå står de på bar bakke og må betale regninger og ordne alt det praktiske selv.

Mange trenger kunnskap om hvilken hjelp de kan få fra velferdstjenester som Nav, politi, psykisk helsevern og familietjenesten.

De færreste har likevel opplevelser av å bli nektet kontakt. Det de fleste forteller, er at oppfølgingen ikke er den samme. Beboerne savner at de ansatte tar mer kontakt. At de ringer for å høre om de har det bra eller kommer innom for en kopp kaffe.

– Men disse erfaringene oppleves forskjellig. Selv om beboerne har vært i samme kommune, kan de ha ulik oppfatning om oppfølgingen, sier Orupbao.

Må lære å stole på andre

Miljø handler om mer enn forholdet mellom den ansatte og den unge. Personalet må også lære beboerne å stole på andre mennesker, mener hun.

– Vi mener det bør være strengere krav til hvordan tilbudet må være forankret i hjelpeapparatet utenfor botilbudet. Noen av botilbudene er gode på det, mens andre overlater de unge mye mer til seg selv etter at de flytter ut.

Mange av de ansatte opplever at beboerne ikke er klare for å flytte ut etter den tilmålte perioden. De er ikke i stand til å ta kontakt med det ordinære hjelpeapparatet, men fortsetter å kontakte dem som jobber i boligene. 

Føler det som et svik

– Når man har skapt en sånn nærhet, er det ikke bare å flytte en sårbar ungdom over til nestemann i hjelpeapparatet. Vi mener det må være mye mer fleksibilitet etter utflyttingen, slik at ikke den unge føler at det blir et nytt brudd, sier Orupabo.

– Mange følte det som et svik da oppfølgingsteamet trakk seg tilbake.

I de kommunene forskerne mener lyktes med denne overgangen, koblet de seg på hjelpeapparatet utenfor boligen mens de unge fortsatt bodde der, slik at disse ikke var fremmede for dem når de flyttet ut.

Mange av de ansatte forskerne har intervjuet, sier at de mener at mange har behov for oppfølging av dem, ut over de seks månedene. Men dette er et dilemma. Hva gjør man når beboeren har behov for mer oppfølging?

Mange ansatte omgår retningslinjene

Mange omgår retningslinjene, mener forskerne. Hvis de opplever at de unge ikke er klare for å flytte ut, holder de ofte på dem lenger. 

«Vi kunne sagt nei, vi kan ikke hjelpe, men vi velger å hjelpe. Vi blir skvisa og dette blir en større og større utfordring,» sier en ansatt.

I praksis er det vanskelig å kutte båndene til tidligere beboere som ikke har noen andre i hele verden de kan støtte seg til.

En av de ansatte beskriver en typisk situasjon:

”Hun (en tidligere beboer) hadde bursdag og ville invitere oss. Hvordan kan vi si nei til noe sånt? Det er jo ingen andre å be.”

Vil se nærmere på funnene

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), som organiserer hjelpetilbudet, vil se nærmere på forskernes anbefalinger og  funnene i denne rapporten.

– Dette vil vi se nøye på i det videre arbeidet med bo- og støttetilbudet. Hva som eventuelt gjøres, eller hvordan det gjøres, er for tidlig å si noe om, sier direktør Mari Trommald.

Artikkelen ble oppdatert 02.03.2015, klokka 11.18.

Referanse:

Orupabo og Nadim: Miljøterapi med unge utsatt for tvangsekteskap og æresrelatert vold (pdf). Rapport 2014:013, Institutt for samfunnsforskning.

Lærere er friskere når de lærer selv

Det er en tydelig kobling mellom læreres helse og om de får anledning til selv å lære noe nytt i arbeidstiden.

Ifølge forskerne bør lærere få lære og utvikle seg selv, ikke bare undervise, hvis de skal beholde helsen.

Studien er publisert i International Journal of Quality and Service Sciences.

Over 200 lærere

Undersøkelsen er basert på intervjuer med 229 lærere ved 20 skoler i Vestre Götaland i Sverige. De ble spurt om egen helse, kvalitetsutvikling og læring i arbeidstiden.

Kvalitetsutvikling går ut på om ledelsen er engasjert og gjør ansatte delaktige.  

Studien bekrefter flere tidligere forskning som har vist en kopling mellom læring og helse.

Flytfølelse

I studien fant forskerne en sterk sammenheng mellom helse og det de kaller flytfølelse. Lærere som oppga at de ofte har flytfølelse, oppga også i stor grad at de har god helse.

Når en person lærer på en best mulig måte, karakteriseres personens tilstand av en følelse av flyt, eller flow.

Forskere har beskrevet det slik:

En tilstand der man hengir seg fullstendig til en aktivitet på en maksimalt effektiv måte, samtidig som oppgaven oppleves som svært stimulerende.

Mindre belastende

–  En flytfølelse gjør også at arbeidet oppleves som mindre belastende, ifølge Yvonne Lagrosen, som er dosent i kvalitetsutvikling ved Högskolan Väst. 

Grunnen er at en person som får gjøre noe interessant, får en positiv stimulering. Dette gjør at arbeidsbelastningen ikke oppleves så høy.

– Denne forskningen viser at vi stadig trenger å utvikle oss og lære nye ferdigheter, for å beholde helsen. Dette gjelder både i våre yrker og som mennesker, sier hun.

Gjelder det også andre yrker?

Lagrosen kan ikke si sikkert om resultatene kan overføres til andre yrkesgrupper.

– Resultatene kan godt være relevante også i andre yrkesgrupper. Men overførbarheten er noe å forske videre på, sier hun til forskning.no.

– Men vi har best forutsetning for å få en sunn innflytelse fra arbeidet vårt dersom vi trives i arbeidet i så stor grad at vi blir totalt oppslukt av det, og kommer i flyttilstand. Det har mange andre studier vist, ifølge forskeren. 

Velg utviklende jobb

Finn en jobb som du virkelig liker, og sørg for at du får utvikle deg og lære deg nye ferdigheter der, oppfordrer forskeren.

– Men samtidig må ikke utfordringen være for stor. Det må være en balanse mellom krav og personens kontroll over arbeidssituasjonen, presiserer Lagrosen.  

Hun har gjort studien sammen med sin mann, Stefan Lagrosen, professor i bedriftsøkonomi ved Linnéuniversitetet i Kalmar. 

Empatisk og rettferdig leder

At ledelsen har respekt, viser empati og har forståelse for ansattes situasjon, er andre forhold som er viktig for at ansatte skal ha det bra på arbeidsplassen, viser tidligere studier. 

– At ledere er engasjerte, rettferdige, nærværende og kommuniserer tydelig, er også viktig. De bør heller ikke byttes ut for ofte, sier Lagrosen. 

Ledere som gir ansatte mulighet for å utvikle sin kompetanse, gir dem mulighet til å påvirke og være riktig informert, er viktige deler av lederes engasjement.  

Referanse: 

Stefan Lagrosen og Yvonne Lagrosen: Work integrated learning for employee health in schools. International Journal of Quality and Service Sciences, Volume 6 Issue 4, 2014, doi: 10.1108/IJQSS-09-2012-0015. Sammendrag

Fjellandet uten fjellpolitikk

Mange tenker på Norge som et fjelland. Men i fjellkommunene bor det stadig mindre folk. Bortsett fra når hyttefolket stikker innom.

Kystbosetting og tiltak for å få mennesker til å bli i Nord-Norge har stått høyt på den politiske dagsorden. Men i et av verdens fremste fjelland er mindre blitt gjort for å få folk til å bo i fjellkommuner.

Nå er mye av fjellandskapet blitt fredet. Det har ikke gjort mulighetene bedre for dem som vil bo der.

Miljøpolitikk koster

I norske fjellkommuner er det en klar interessemotsetning mellom miljøpolitikk og kommunenes egne interesser, konkluderer et forskningsprosjekt ved Østlandsforskning på Lillehammer.

Iallfall noe av forklaringen på avfolkingen av fjellbygdene kan ligge her.

– Det handler ikke minst om uenighet rundt hvordan ulike aktiviteter påvirker naturen. Vi fant mye frustrasjon knyttet til dette, forteller Kjell Overvåg.

Han har stått i spissen for forskningsprosjektet som pågikk fra 2011 til 2014. Forskerne har sett på norske fjellkommuner og livet der, og de har satt forstørrelsesglasset på de seks kommunene Tinn og Vinje (Hardangervidda), Lom og Skjåk (Jotunheimen/Breheimen/Reinheimen), Lierne i Nord-Trøndelag og Nordreisa i Troms.

Villrein-utfordringen

Hele 89 norske kommuner har mer enn 50 prosent av arealet sitt i fjellet. Disse kommunene kan dermed kalles fjellkommuner.

Det bor stadig flere mennesker i Norge, men i mange av de tradisjonsrike fjellkommunene synker folketallet år for år.

Forskerne peker blant annet på utfordringen fra villreinen: Om et fjellområde har villrein eller ikke, har nemlig stor betydning for i hvilken grad området kan utnyttes til andre typer aktiviteter for lokal utvikling.

– Både beskyttelse av villreinen og norsk rovdyrpolitikk ellers kan det være mye godt å si om, men denne vernepolitikken skaper store utfordringer for flere fjellkommuner, forteller Overvåg.

Pris for beskyttelse

Dette er kommuner hvor utviklingen lenge har gått i retning av færre arbeidsplasser og fraflytting.

Villreinen er godt beskyttet. Nå planlegges det enda flere tiltak for å beskytte den.

– Men vi må ikke være blinde for at dette også har en pris. Den er det i første rekke innbyggerne i fjellkommunene som betaler, sier Overvåg.

Samtidig er ikke dette noen endimensjonal konflikt, understreker han. Mange lokalfolk i fjellkommunene er også opptatt av å bevare villreinen.

Savner en fjellpolitikk

Folk i fjellkommunene opplever at handlingsrommet deres blir stadig mer begrenset av norsk miljøpolitikk.

De savner en norsk fjellpolitikk.

Forskerne ved Østlandsforskning foreslår at vi får en tydeligere nasjonal politikk på hva vi ønsker å bruke fjellområdene til. Nå snakkes det mest i store ord – om vern, på den ene siden, og om å ta vare på distriktene, på den andre siden.

– Det er mye dobbeltkommunikasjon. Folk i fjellkommunene savner at politiske ambisjoner om vern og bruk blir til praktisk politikk, forteller forskeren.

Forskerne i dette forskningsprosjektet kommer med et konkret råd: De ulike delene av fjellområdene, både de verna og de som ikke er verna, bør bli forvaltet av ett enkelt organ, for eksempel kommunene. Slik kan det bli mindre sektorisert fjellpolitikk.

Konflikter i fjellet

Distriktspolitikk har lenge vært viktig i Norge, men lite av denne politikken har altså vært innrettet mot fjellkommunene.

Norske samfunnsforskere har også vært lite opptatt av fjellpolitikk – vesentlig mindre enn kolleger i andre europeiske fjelland.

Forskerne kritiserer også statsforvaltningen: Den er i for stor grad opptatt av å tolke juss og regelverk. Tilsvarende lite blir gjort for å finne løsninger på konflikter som oppstår mellom miljøhensyn og utviklingsbehov i fjellkommunene.

Konfliktnivået i fjellet er minst like høyt nå som det har vært før, rapporterer forskerne.

Mislykket reiselivssatsing

– I fjellkommunene ser ikke rådmenn og ordførere mange utviklingsmuligheter framover. Mulighetene de ser, er knyttet til nettopp fjellet, forteller Overvåg.

I flere år har mye handlet om fritid og reiselivssatsing. Nasjonalparkene som nytt reiselivsprodukt er mye i vinden akkurat nå.

– På nasjonalt hold som hos Innovasjon Norge, og også blant rådmenn og ordførere i fjellkommunene, er det mye snakk om utvikling av reiselivet i fjellet. Det som kalles naturbasert turisme, skaper store forventninger.

– Mange ordførere og rådmenn har merket seg medieoppslag om forskning som konkluderer med at fjellturisme kan skape gode inntekter, sier Overvåg.

Flere steder i fjellet viser imidlertid erfaringene til nå at det er veldig lite penger i dette.

Unntakene som har vist seg vellykkede, finnes selvfølgelig. Men da handler det først og fremst om reiselivssatsinger basert på inntekter fra hyttefolket.

Hytter gir inntekter og arbeid

Hyttefolket er altså de som i første rekke bruker reiselivsproduktene i fjellkommunene.

Hvem det er som har skapt for store forventninger hos fjellkommunene om andre inntekter fra fjellturisme, mener Overvåg er uklart.

For når forskerne i dette prosjektet snakker med rådmenn og ordførere i fjellkommunene, forteller de at dette er noe de har fått med seg gjennom media. Reiselivsforskning har skapt håp og forventninger hos rådmenn og ordførere – når denne forskningen er blitt formidlet av medier.

Det som er klart, er at disse forventningene ofte ikke innfris.

Reiselivssatsinger er gjerne verken blitt til store inntekter eller varige arbeidsplasser i fjellbygdene. Unntaket er flere stillinger knyttet til forvaltning av verneområder og noen jobber innenfor informasjonsarbeid.

– Jeg mener at dette rett og slett har ført til feil ressursbruk i noen kommuner, sier Overvåg.

Mer realisme

– Om noen vil utvinne mineraler i fjellet, så gjør de alltid først nøye vurderinger av om det virkelig er noe å satse på. Om det er mulig å tjene penger. Når det gjelder naturbasert turisme i fjellet har man, basert på generelle trender, enkelt slått fast at det er et potensial for å tjene penger.

Flere mislykkede satsinger har nå gjort folk i norske fjellkommuner enda mer frustrerte over utviklingen. Det kommer fram i samtaler og intervjuer med lokalpolitikere og næringsdrivende i fjellkommunene. Flere av de siste har vært erfarne reiselivsfolk.

– Vi vil ikke bare være negative. Norge har muligheter for å utvikle fjellturisme, men det er klart behov for mer realisme i satsingene som gjøres, sier Overvåg.

Lierne, Vinje og Lom

Tre av de seks kommunene forskerne i dette prosjektet har sett nærmere på, gir oss et lite innblikk i de ulike utfordringene Norges 89 fjellkommuner står overfor.

Lierne kommune i Nord-Trøndelag er sterkt berørt av norsk rovdyrpolitikk. Sauebrukene i Lierne er stort sett nedlagt, og det er svært få bønder igjen i kommunen. Når landbruket forsvinner, så forsvinner også mye av grunnlaget for småskala reiseliv, konstaterer forskerne. I Lierne fant de påfallende liten interesse for å sette i gang med noe nytt.

Vinje i Telemark er en kommune i hytteavstand fra byene på Østlandet. Her har den omfattende hytteutbyggingen betydd svært mye for kommunens økonomi og sysselsetting. Samtidig skaper nærheten til Hardangervidda og villreinstammen der klare begrensninger for kommunen.

Lom i Oppland byr på et tredje eksempel blant fjellkommunene. I Jotunheimen er det ikke noen stor villreinstamme, og fjellet skaper få konflikter. Her finnes det en solid reiselivsnæring med lange historiske tradisjoner. Reiselivet i Lom går godt i hop med vern av fjellet.

Kreasjonisme på fremmarsj i Europa

Kreasjonisme er ikke noe som bare eksisterer ute på landet blant bondetampene i USA. Den er rotfestet i Afrika og Midtøsten og vinner terreng i Sør-Amerika og Asia. 

Men det stopper ikke der. I en ny bok konkluderer danske forskere med at kreasjonisme også vinner frem i evolusjonsteoriens høyborg, Europa. 

– Kreasjonismen står sterkest Øst-Europa og Tyrkia. Men også i Nederland finnes det nå skoler hvor man underviser i kreasjonisme. I Tyskland har politikere i noen delstater tatt til orde for at kreasjonisme skal med i undervisningen. Det foregår etter hvert kamper om dette mange steder, forteller Hans Henrik Hjermitslev, forsker ved UC Syddanmark. 

Usynlig tro 

Hjermitslev er en av forfatterne av boken «Creationism in Europe», som er resultatet av et fem år langt forskningsarbeid. 

Forfatterne mener at kreasjonisme vinner frem i Europa, selv om det fortsatt skjer i det skjulte. Det er sjelden at kreasjonismen får oppmerksomhet i offentligheten. Et unntak kom i 2005, da Polens viseutenriksminister erklærte at Darwins evolusjonsteori var resultatet av «en gammel ateists svake idé – kanskje fordi han var vegetarianer og manglet indre ild» (gjengitt i en kronikk i Politiken i 2006). 

Den nye forskningen viser stadig flere lærere underviser i såkalt «intelligent design» – tanken om at noen har lagt en plan for hvordan naturen er innrettet. 

– Kampen mellom vitenskap og kreasjonisme foregår ikke blant vitenskapsfolk. Den foregår i skolesystemet, konstaterer Hans Henrik Hjermitslev. 

Velutdannede kreasjonister 

Peter C. Kjærgaard, som er professor i evolusjonsstudier ved Aarhus Universitet, er også blant forfatterne av den nye boka. 

– I løpet av de siste ti årene har det oppstått en storbykreasjonisme. London er et godt eksempel. Mange unge mennesker har blitt med i forskjellige lokale og religiøse grupper. Og det gjelder ikke bare muslimer. Mange unge mennesker føler at verken myndighetene eller skolen tar dem på alvor, sier Kjærgaard. 

Kreasjonismen har fått innpass i land som Spania og Italia, men spesielt i det muslimske Tyrkia og i Øst-Europa. 

I mange land har kommunismens død etterlatt et rom hvor religion har kunnet gjøre et comeback. Kreasjonistene har også vokst gjennom bruk av Internett. Kjærgaard mener det har blitt enklere å presentere et budskap som ser vitenskapelig ut. 

«Mer kritisk vinkling»

Også Skandinavia har noen små bobler av kreasjonisme. 

På Det Kristne Gymnas i Ringkøbing underviser man i «en mer kritisk vinkling» på evolusjonsteorien, sier biologilærer Kristian Bánkuti Østergaard. Han understreker samtidig at undervisningen følger myndighetenes retningslinjer. 

I Danmark finner man også tidsskriftet Origo, som uttrykker skepsis overfor ideen om at mennesket har samme opphav som dyr. 

Hans Henrik Hjermitslev har hørt flere historier om muslimske elever som nekter å møte opp til undervisning i evolusjonsteori. 

– Det er fortsatt et marginalt fenomen. De fleste er enige om at det ikke er noen motsetning mellom evolusjonsteori og kristendom. Slik er det generelt i Skandinavia, sier Hjermitslev. 

Kreasjonismen finnes i enkelte kristne miljøer, men de er klart i undertall. 80–90 prosent av alle dansker tror på evolusjonsteorien. 

Kamp om evolusjonen 

Kreasjonistene forsøker imidlertid å vinne fram også her. Hans Henrik Hjermitslev nevner særlig en fremtredende tyrkisk kreasjonist, Adnan Oktar, som under navnet Harun Yahya har forsøkt å sette sitt preg på debatten. 

Yahya har utgitt flere bøker i serien Atlas of Creation, hvor han kritiserer Charles Darwins evolusjonsteori. Argumentene er blant annet at alle fossiler ser like ut og minner om dyr vi kjenner i dag. Evolusjon eksisterer ikke, mener Yahya. 

– Evolusjonsteorien er et foreldet konsept fra 1800-tallet. Den har brutt totalt sammen under moderne vitenskapelige kjensgjerninger, konkluderer han. Et digert verk på over fem kilo ble i 2007 sendt til blant andre politikere, lærere og forskere verden over. 

Nettavstemninger

Ifølge Hjermitslev forsøker Yahya å bruke Internett for å overbevise folk om at darwinistisk vitenskap er feilslått. 

Hjermitslev nevner et eksempel fra 2007, da avisa Ekstra Bladet hadde en nettavstemning om evolusjonsteorien. Hjermitslev forteller at de vanlige 80–90 prosentene hadde stemt ja. Men over natten var flertallet plutselig skiftet. 

Det viste seg senere at halvparten av stemmene var avgitt fra Tyrkia. 

– Yahya argumenterte med at folk hadde lest boken hans og blitt kreasjonister. Det var en del av en propagandakampanje, sier Hjermitslev. 

Noe tilsvarende har skjedd med avstemninger i Frankrike, Sveits og Tyskland. 

Åtte år senere har Harun Yahya utgitt i alt fire bind i serien, som fortsatt blir sendt rundt til skoler og prester i utlandet, og han uttaler seg fortsatt til utenlandske medier. Yahya er for øvrig tidligere Holocaust-benekter. 

Kristen kreasjonisme dominerer 

Nøyaktig hvor utbredt kreasjonisme er i Danmark, vet ingen. 

– Vi er overbeviste om at det ikke er et generelt problem i grunnskolen. Men vi bygger konklusjonene våre på anekdoter og beretninger. Vi har tatt første skritt på veien for å gjøre dette til et forskningsområde. Det som trengs, er antropologiske undersøkelser og intervjuundersøkelser på friskoler og i de religiøse miljøene, påpeker Hjermitslev. 

«Creationism in Europe» er skrevet sammen med den belgiske forskeren Stefaan Blancke. 

Den bygger på en gjennomgang av avisartikler, internettsider, vitenskapelige undersøkelser, meningsmålinger og beretninger fra forskere i andre europeiske land. 

Boken er utgitt på Johns Hopkins University Press. 

Referanse:

Creationism in Europe

Stefaan Blancke mfl.: Creationism in Europe: Facts, Gaps, and Prospects; Journal of the American Academy of Religion; doi: 10.1093/jaarel/lft034 Sammendrag

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Bilder fra satellitter kan gi mer presise kart over sjøisen i Arktis

I dag utarbeider Meteorologisk institutt nye iskart fem ganger i uken. Det er erfarne meteorologer som lager dem manuelt. De baserer seg hovedsakelig på radarbilder fra satellitter.

– Hvert år analyseres det tusenvis av satelittbilder i Norge. Dette er tidkrevende og gir rom for subjektive vurderinger, forteller fysiker Mari-Ann Moen.

I doktorgraden sin ved UiT – Norges arktiske universitet har hun forsket på metoder som blant annet kan brukes til å kartlegge og karakterisere sjøisen med tanke på klimaovervåkning.

Presise og oppdaterte iskart er også viktig for fiskebåter, skipsfart og for eventuelle redningsaksjoner i polare havområder. I tillegg er disse kartene av interesse for oljeindustrien og eventuelle installasjoner i Barentshavet.

Vil skille kompakt is fra overflatesørpe

Moen har forsøkt å finne en metode for automatisk analyse av radarbilder fra satellitt, der datamaskiner kan karakterisere sjøisen på bildene.

– Vi vil at dataprogrammet skal kunne skille ulike istyper fra hverandre og bestemme om vi for eksempel har kompakt og massiv is, mye lagvis pakking av is, områder med såkalte skrugarder der isen er presset opp i fjellignende formasjoner, eller slush-aktig suppe som ligger på havoverflaten, sier hun.

På tokt med KV Svalbard

I Polhavet nord for Svalbard har Moen analysert sjøis både fra satellittbilder, fra båt og fra helikopter. Hun var på tokt med kystvaktskipet KV Svalbard der hun blant annet målte isens saltinnhold og snødybden oppå isen. For å finne isens tykkelse brukte forskerne et instrument som hang under helikopteret.

Hun konsentrerte seg om et mindre geografisk område på 25 ganger 25 kilometer. Der hentet hun inn data både fra satellitter og fra bakkestasjoner i løpet av en ukes tid i april 2011.

Moen brukte radarbilder fra ulike vinkler for å detektere forskjellige egenskaper i sjøisen.

Vil finne sammenhengen

For å utfylle radarmålingene, utførte hun bakkemålinger på isen i det samme området som ble dekket av satellittdata. Saltinnhold, fuktighet i isen, tykkelse og pakking er eksempler på egenskaper som forskerne ønsket å bygge inn i analysene sine.

– Målsettingen vår er å bidra til utvikling av pålitelige automatiske beregninger for beskrivelse av sjøis og med det bidra til effektivisering av iskartproduksjonen. Det vil kunne gi objektive, mer pålitelige og mer detaljerte iskart, forklarer Moen.

Referanse:

Mari-Ann Moen, Analysis and interpretation of C-band polarimetric SAR images of sea ice, doktorgradsavhandling, UiT – Norges arktiske universitet, 2015. Arbeidet ble finansiert av RDA Troms, Norsk Polarinstitutt, Framsenteret, KSAT og Forskningsrådet.

Mauren – menneskets beste venn?

De er arbeidsomme, de er fredelige, de er gjester, de er krigere, de kan ta slaver og de kan gå på gjestebud eller tiggerferd. Mangfoldet blant de forskjellige maurartene er like komplekst som blant mennesker.

– Mauren viser seg i kulturhistorisk sammenheng å ha en stor plass i menneskenes bevissthet, i motsetning til veldig mange andre insekter, forteller Torstein Kvamme fra Norsk institutt for skog og landskap.

Kvamme og Åse Wetås fra Universitetet i Oslo står bak den ferske boka Maurens kulturhistorie.

Konkret og metaforisk

Mauren har inspirert mennesker siden historisk tid, og denne inspirasjonen har gjenspeilet seg i både det språklige, det litterære og det folkloristiske.

Mennesket har brukt og bruker mauren aktivt i litteraturen, i folkemedisinen, som værtegn, som samfunnssymbol og ikke minst som mat i mange kulturer. Mauren dukker opp i både konkret og metaforisk bruk i de flest fagfelter.

– At maur har så stor plass i folks bevissthet, skyldes flere forhold. Maur er vanlig i det meste av landet, og finnes ofte i store konsentrasjoner. Visse maur gjør stor skade på treverk og isolasjonsmaterialer i bygninger, mens andre kan stikke og være plagsomme.

– Likevel er maur insekter vi tillegger positive egenskaper som flid og oppofrelse, fortsetter Kvamme, og viser til en av flere bibelske tekster hvor mauren er nevnt:

«Gå til mauren, du late, se hva den gjør, og bli vis! Den har ingen hærfører, verken oppsynsmann eller hersker. Likevel sørger den for mat om sommeren og samler inn føde om høsten.» (Ordspråkene: 6,6–8).

Praktisk bruk av mauren

Det finnes tallrike eksempler på at maur spises rundt om i verden. I Norge er maur mer brukt som smakstilskudd: Det ble laget eddik ved å grave ned en gryte med varmt vann i toppen av maurtua.

Deretter ble tua pisket slik at mauren ramlet ned i gryta og sprutet fra seg eddiken. Maureddik ble regnet for det fineste eddiken.

Mauring av båter er en gammel teknikk for tetting. Strøet som ble ført under båten i vannet, ble sugd inn i sprekker. Språkdokumentasjon viser at dette har vært gjort over store deler av landet fra Østfold, rundt hele kysten og oppover Vestlandet og til Nord-Norge.

I Mørvika ved Svinesund ble seilskutene trukket over på siden og bøss fra skogen, det vil si maurtuemateriale, ble skurt over skipssiden.

Myldring i litteraturen

Æsops fabler fra cirka 600 f. Kr. inneholder en fortelling om en maur og en gresshoppe. I fabelen representerer mauren fornuften. I Iliaden finner vi fortellinger om krigerfolket myrmidonerne, som i følge legenden skal nedstamme fra kong Myrmidon, sønn av Zevs. Zevs skal ha skapt disse myrmidonene av maur.

Maur framstår som mennesker i miniatyr – og i tekster for barn og unge først og fremst som eksemplariske miniatyrer, som skapninger det er verdt å sammenlikne seg med og etterlikne, eller i noen tilfeller ta avstand fra.

Maurens eksempelstatus i barnelitterære tekster har trolig med dens komplekse levemåte å gjøre.

Arbeidsmoral

– Tekstene i det materialet jeg har samlet og sortert, synes nettopp å vise at maurens eksemplariske kvaliteter har endret seg gjennom litteratur- og kulturhistorien.

– Materialet tyder på at det har vært en slags høykonjunktur for maurtekster i årene like før, under og etter andre verdenskrig, men også at noen maurtekster, som Æsops fabler, har en særlig posisjon i enkelte lands litterære og etiske dannelseskanon, sier Wetås.

En forklaring på dette kan være maurens egnethet som eksempel på god arbeidsmoral, god kampmoral og god sosial ingeniørkunst.

– Hva mauren til ulike tider er et eksempel på, henger også sammen med endringer i synet på barn, kunnskap, arbeid, krig og dannelse. Maurtekster er dannelsestekster, forteller Wetås.

Fred, krig, tigging og slaver

Det høyeste artsantallet av maur er kjent langs kysten og i kystnære strøk fra Kristiansand til svenskegrensa. Det finnes mange forskjellige former for sameksistens mellom maur av ulike arter, både kortvarige og mer permanente former.

Flere arter av skogmaur har store samfunn, der flere tuer tilhører storsamfunnet. Arbeiderne fra de ulike tuene ferdes mer eller mindre fritt mellom tuene i slike superkolonier. Det er vanlig for flere av våre vanligste skogmaur at de lager slike superkolonier.

– Maurkriger forekommer naturlig når to ulike samfunn eller arter konkurrerer om det samme territoriet eller de samme resursene. Dette må ikke forveksles med de artene som røver andre maursamfunn for å holde slaver, fortsetter Kvamme.

I Norge har vi tre maurarter som holder slaver, blant annet Røvermaur (Harpagoxenus sublaevis).

Noen arter har raid i andre maurs kolonier og kan kalles slavejegere, mens gjestemaur (Formicoxenus nitidulus) har fredelig sameksistens med skogmaurene og får maten enten ved tigging eller ved at de stjeler fra matutvekslingen mellom arbeiderne av vertsarten.

1814: En maurodyssé

Fortellingen starter et sted i Trysils dype skoger. Maurforsker Torstein Kvamme fra Norsk institutt for skog og landskap har tatt meg med hit for å vise meg Norges høyeste kjente maurtue.

Han vil helst at stedet der tua ligger, ikke skal bli for godt kjent. Det sjeldne byggverket skal skånes fra å bli ramponert.

Skjønt, i disse traktene er det ikke bare mennesker som kunne funnet på å herje i tua. Her streifer også bjørnen, og den graver noen ganger i tuer.

Vi gjør videoopptak. Etter en stund merker vi at det kravler og kryper på innsida av klærne. Men vi er så oppslukt av jobbingen at vi bare klasker oss på magen og sidene for å drepe de krabatene som har funnet veien inn under skjorte og bukse.

Se video av Norges høyeste kjente maurtue, og en maurforsker i arbeid!
(Musikk: Squinting At The Sun, Lee Rosevere, Creative Commons Attribution NonCommercial 3.0 International Licence)

Tidsmaskin

Ingen vet sikkert hvor gammel denne tua er. Men den kan være 250 år, eller kanskje enda eldre. Hvordan så det ut her da tua ble anlagt, kanskje på slutten av 1700-tallet? Torstein Kvamme gir et mulig svar, og vi har diktet videre på svaret.

Tidsreisen starter en sommerdag tilbake i 1764 ….

Når maurene svermer

Vi vet ikke om det var akkurat slik det skjedde. Men eventyret forteller hvordan svermingen og paringen mellom en maurhann og en maurdronning kunne ha skjedd.

Maurene svermer for å pare seg om sommeren i klart, varmt vær. Når det regner, er det oftest for kaldt for de vekselvarme insektene, og sikten er også for lav for hannene, som skal se hunnene.

Svermingen kan skje raskt og samtidig for flere maursamfunn i et område. De kan slå seg sammen til gigantiske svermer. Slik blandes gener fra flere samfunn.  Dette motvirker innavl.

Gigantsvermene sikrer også at noen maur alltid overlever øyenstikkere og andre rovdyr. De overlever som art rett og slett fordi de er så mange.

Voldsom paring

Hannene bruker synet for å finne fram til dronninger i svermen. Dronningene lokker også til seg hanner med luktstoffer, feromoner. Hos noen arter er det hannene som lokker med feromoner.

Samtidig prøver dronningen å unnslippe pågående hanner. Bare de raskeste  klarer å gripe en dronning i lufta. Hos noen maurarter er det bare hannene som flyr. Dronningene sitter på bakken ved tua, og venter på hannene. Så vandrer hun ut til fots for å lage en ny tue.

Paringen er voldsom. Kjønnsorganet til hannen nærmest eksploderer inne i dronningen. En dronning kan pare seg med flere hanner.

Hannenes eneste oppgave er å pare seg. De kan ikke en gang ta til seg føde de få dagene de lever. Derfor dør de kort tid etter paringen.

Dronningen lagrer spermen fra hannen i et kammer i buken. Der lever den videre så lenge dronningen lever, opptil 20 år. I løpet av denne tida kan spermen befrukte flere millioner egg.

Et eventyr med flere utganger

I vår fortelling anlegger en enslig dronning et nytt maursamfunn. Men maursamfunn kan anlegges på flere måter, forteller Torstein Kvamme.

En kald start

Hvis dronningen alene starter et nytt maursamfunn, er det sårbart den første tida. Men også seinere har maurene et problem: Hvordan takler de kulda? Hvordan overlever de vinteren? Maurene får hjelp både fra sine egne kroppsvæsker og fra den norske naturen, forteller Torstein Kvamme.

Hvordan går det med maurdronninga i fortellingen vår? Klarer hun seg?

Les neste kapittel fra tirsdag 3. mars: 1765 – hardt arbeid i små kår

 

Slik er de ideelle foreldrene (tror vi)

Hva innebærer det å være en god mamma eller pappa?

Våre forestillinger om foreldrerollen avsløres når adoptivforeldre skal adoptere på ny.

Rapporter om foreldrene

Når foreldrene har blitt godkjent for adopsjon, skriver sosialarbeidere en rapport og sender den til det landet foreldrene skal adoptere fra.

Der argumenterer sosialarbeiderne for hvorfor søkerne egner seg som foreldre. Har foreldrene allerede adoptert, og ønsker et barn til, kan de dessuten vise til erfaringer med å ha barn. Den svenske forskeren Cecilia Lindgren har studert noen av disse rapportene om andregangs adopsjon.

Lindgren ville undersøke hva svenskene legger vekt på når de skal definere «gode foreldre». Hun fant at rapportene viser et bestemt bilde av foreldrene.

– De er lykkelige over å være foreldre og ser det som livets viktigste oppgave, sier hun til forskning.no.

Lykke, ro og tilfredsstillelse

Skal vi tro rapportene, er det å være foreldre preget av lykke, ro og tilfredsstillelse.

Foreldrene tar ansvar for barnets pedagogiske utvikling. De dropper fritidsinteresser og jobber mindre for å kunne sette barnets behov i sentrum. Barnet mangler likevel ikke grenser: regler og rutiner er viktige.

– Det er engasjement, tid, kjærlighet og respekt for barnet som individ. De tar det å være foreldre på stort alvor, og lar barnet ytre seg og påvirke familielivet, sier Lindgren, som er universitetslektor i barne- og familiestudier ved Linköpings universitet.

Tar ikke opp det som er krevende

Sosialarbeiderne presenterer fortellinger om adoptivforeldrene, ikke nødvendigvis en fullstendig beskrivelse av hverdagen deres.

Andre studier viser at foreldre ofte synes det er krevende å ha små barn, og vanskelig å leve opp til idealet om mye tid med barnet, påpeker Lindgren. Men slike aspekter tas ikke opp når adoptivforeldrene beskrives.

Hun understreker at hun ikke har undersøkt hvordan adoptivforeldrene egentlig er. Kanskje er de mer bevisste enn andre foreldre på å sette av tid til å skape tilknytning til barnet. Uansett løftes ikke eventuelle problemer fram i rapportene.

– Det som presenteres her, er et entydig bilde: De klarer alle utfordringene, sier Lindgren.

Et meningsfylt liv

I rapportene lar også sosialarbeiderne foreldrene fortelle:

«Kona mi og jeg har kommet nærmere hverandre etter at vi adopterte.»

«Livet sammen har blitt mer meningsfylt, og forholdet har blitt dypere.»

«Livet har blitt roligere.»

Sitatene framstiller det som at det å ha småbarn ikke har vært slitsomt eller en belastning på forholdet, men tvert imot har gitt foreldrene ro og mer nærhet til hverandre, skriver Lindgren.

Mor og far like involvert

Det finnes internasjonale retningslinjer om at myndighetene skal utrede om potensielle adoptivforeldre vil egne seg som foreldre, men de sier ingenting om hva det vil si å være en god forelder. Det er derfor interessant å se hva hvert enkelt land legger vekt på, mener Lindgren.

Forskning fra Nederland viser at sosialarbeidere løfter fram lignende egenskaper når de skal argumentere for hvorfor søkerne bør få adoptere, forteller hun.

De svenske rapportene røper dessuten den nordeuropeiske normen om kjønnslikestilling. Både mødre og fedre setter barnas behov først, tilbringer så mye tid med dem som mulig, og knytter nære bånd til barna.

«Glade, trygge» barn

Beskrivelsene av barnet peker også på at foreldrene har gjort en god jobb. Glad, trygg, aktiv og harmonisk, er ord som går igjen.

Lindgren studerte rapporter om 29 foreldrepar fra ulike deler av Sverige. De var i snitt rundt 40 år gamle da de søkte om å få adoptere sitt andre barn.

Rapportene var på 8-12 sider og forteller om familiehistorie, livssituasjon, jobb, økonomi, sosialt liv, helse, personlighet, ekteskap, motivasjon for adopsjon og kunnskap om og erfaring med barn.

Tross ulik bakgrunn beskrev familiene det å ha barn som meningen med livet.

Referanse:

Cecilia Lindgren: Ideals of parenting and childhood in the contact zone of intercountry adoption: Assessment of second-time adoption applicants in Sweden. Childhood 2015, DOI: 10.1177/0907568214566077. Sammendrag.

Blodforgiftning: Ny metode skal redde liv

Ti liter. Så mye væske kan en pasient få inn i blodårene i løpet av det første døgnet på sykehus ved alvorlig blodforgiftning. Væsken sørger for at hjertet klarer å pumpe blodet rundt i kroppen. 

Problemet er å vurdere om en pasient har fått for mye eller for lite væske. Begge deler er farlig. 

– Vår nye metode kan tas i bruk allerede på akuttmottaket. Da vil legene kunne se om pasientene får den riktige mengden væske. I dag må de bare prøve seg frem, forteller Simon Tilma Vistisen, som er førsteamanuensis ved Aarhus Universitet. Det er Vistisen som har funnet opp den nye metoden. 

Ekstra hjerteslag 

Den tar utgangspunkt i hjertets naturlige uregelmessigheter. 

Alle mennesker har disse avvikene, hvor hjertet slår et ekstra slag. Hos pasienter med blodforgiftning opptrer dette ofte mer enn en gang per halvtime. 

– Hvis man ser på disse hjerteslagene, får man et bilde av hvordan hjertet reagerer på ekstra væsketilførsel, forklarer Vistisen. 

Håpet er at den nye metoden vil kunne tas i bruk på sykehusene. Den skal nå prøves ut gjennom et samarbeid mellom Aarhus Universitet og Harvard University. 

Tappet griser for blod 

Forskerne fra Aarhus Universitet har allerede testet metoden på griser. Grisene ble bedøvet, og forskerne tappet ut 15–20 prosent av blodet. 

Deretter ble det satt elektroder på grisenes hjerter. Dermed kunne forskerne skape de ekstra hjerteslagene og måle hvordan den ekstra fyllingen av hjertet forbedret blodstrømmen. 

Så lenge dette slaget bedrer pumpeevnen, er det logisk å tilføre ekstra væske. 

Når det blir for mye væske, øker risikoen for at den presses ut i vevet og lungene. Det kunne man også se på grisene. 

– Vi har allerede instrumenter som måler både hjertets rytme, de ekstra hjerteslagene, blodtrykk og så videre. Nå handler det om å kombinere de resultatene og dermed finne ut om hjertet vil reagere positivt på væske, forklarer Vistisen. 

Forskerne skal teste metoden på pasienter ved Aarhus universitetssykehus og Beth Israel Medical Deaconness Center, som er tilknyttet Harvard University. 

Lavt blodtrykk er livsfarlig 

Blodforgiftning skyldes en infeksjon med bakterier. Den oppstår ofte på grunn av en infeksjon i et enkelt organ, for eksempel lungebetennelse eller blærebetennelse, som sprer seg til blodet. 

Symptomene på blodforgiftning er: 

Høy feber: kroppen forsøker å bekjempe infeksjonen. 

Lavt blodtrykk: blodårene blir slappere og væske forlater blodbanen som har blitt «utett». 

Høy puls og rask pust: hjertet og lungene forsøker å få blod og oksygen ut til cellene. 

Blodforgiftning er så farlig fordi det lave blodtrykket innebærer at viktige organer får for lite næring og oksygen. Samtidig oppstår en overreaksjon i kroppens eget immunforsvar, noe som kan ramme kroppens egne organer, for eksempel ved at blodets koagulasjonsevne forstyrres. 

Behandlingen består av antibiotika mot infeksjonen, sammen med væsketilførsel.

Referanse:

Henriksen DP mfl.: Incidence Rate of Community-Acquired Sepsis Among Hospitalized Acute Medical Patients – A Population-Based Survey, Critical Care Medicine 2015, DOI: 10.1097 Sammendrag

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Kokken og bonden søker sammen

Gjennom Nofimas nettverk Kokken og bonden skal nytenkende matprodusenter i østlandsområdet og Oslos beste kokker møtes.

– Vi tror det er verdifullt for begge parter. Bøndene trenger å vite mer om hva slags råvarer restaurantkokkene ønsker seg. For kokkene kan det være inspirerende å se hvordan bøndene driver, sier Nofimas prosjektleder Therese Hagtvedt.

Prosjektet skal gjøre flere kokker mer bevisste på økologisk mat og bærekraft. Håpet er at denne bevisstheten kan skape en effekt blant restaurantenes gjester og at flere bønder ønsker å produsere økologisk.

Stange – et naturlig startsted

I Stange i Hedmark står allerede det økologiske og biodynamiske miljøet sterkt. Det var derfor naturlig for prosjektet å starte nettverksarbeidet der. Sju bønder i Stange-området og ti restauranter i Oslo, som alle er opptatt av å bruke økologiske råvarer, har nå møtt hverandre.

– Bare det at de får møtt hverandre, kan være en god begynnelse for mer samarbeid og videre kontakt, mener Hagtvedt.

– Dette er spennende, og det har stor verdi å kunne handle direkte med bevisste, lokale bønder. Ikke minst er det kult å kunne fortelle gjestene eksakt hvor maten kommer fra, sier Karla Siverts, kjøkkensjef på restauranten Smalhans.

Mindre tro på økologisk

Regjeringen har et mål om å øke norsk produksjon av økologisk mat til 15 prosent innen 2020.

Men den økologiske maten sliter med sitt rykte.

En undersøkelsen fra Statens institutt for forbruksforskning (Sifo) viser at det nå er færre forbrukere som ser fordelen med å kjøpe økologisk mat enn for 15 år siden.

Flere mener at økologisk mat har dårlig kvalitet, og de har mindre tillit til at mat merket som økologisk, virkelig er økologisk produsert.

Bare én prosent

Det er satt i gang flere politiske tiltak for å stimulere til økt produksjon og forbruk av økologisk mat. Det er også betydelig flere økologiske produkter på markedet i dag, sammenliknet med for 15 år siden. Likevel utgjør ikke de økologiske produktene mer enn vel én prosent av det totale markedet for mat.

Sifo forklarer dette delvis med at økologisk mat er blitt mer omstridt. Det blir stadig stilt spørsmål i mediene om økologisk er sunnere og mer miljøvennlig enn konvensjonelt dyrket mat. 

Referanse:

Gunnar Vittersø og Torvald Tangeland: The role of consumers in transitions towards sustainable food consumption. The case of organic food in Norway, Journal of Cleaner Production, desember 2014, Sammendrag