Nye familieformer på kant med loven

Det er ikke bare kjendiser som Hollywood-ekteparet Angelina Jolie og Brad Pitt som utfordrer vår tradisjonelle oppfatning av hva som er en familie. 

I nettforumene kan vi lese om problemstillinger som dukker opp stadig oftere:

“En mann og en kvinne har to barn hver fra tidligere forhold og lever nå sammen som en ny familie med dine, mine og våre barn» Barna har begynt å kalle både henne og samboeren for mamma og pappa. De bruker ikke ste-benevnelsen om steforelderen. Er det greit?”spør kvinnen i et nettforum.

En foreslår at paret bør få barna til å kalle dem ved navn. En annen sier det høres feil ut å kalle dem begge mamma og pappa når de ikke er det. En tredje sier det er best å la barna styre det selv, de finner ut av det.

Utfordrer begrepet moderskap

‒ Dagens familier sprenger de språklige kategoriene staten og lovverket legger til rette for i familien, sier Unn Conradi Andersen.

Hun har skrevet doktorgrad om nye typer familier, og hva som skjer når disse familiene ikke anerkjennes av lovverket og i samfunnet. Gjennom analyser av et omfattende materiale av nyhetsartikler, debattforum på nett, lovtekster og bøker, har hun undersøkt familier som faller utenfor statens rammer – og hvordan disse familiene debatteres i media.

Foruten stefamilien, analyseres også kampen for kjønnsnøytral ekteskapslov, og surrogatifamiliens inntreden i offentligheten.

‒ Surrogatifamilien er kanskje den som roter det mest til for oss, sier Conradi Andersen.

‒ Når det kan finnes én biologisk mor, én genetisk mor og én sosial mor, utfordres moderskapsbegrepet.

Homobevegelsen utfordrer ikke

Idealfamilien i 2014 synes fremdeles å være kjernefamilien med mamma, pappa og biologisk barn. Det er også denne modellen at familiejuss og arverett baserer seg på.

Da homobevegelsen i 2008 fikk gjennomslag for kjønnsnøytral ekteskapslov, gikk de glipp av en mulighet til å utfordre dette idealet, mener Conradi Andersen.

‒ Det er klart det skjer noe med ekteskapet når det plutselig er to menn eller to kvinner som er gift og kan være foreldre. Det er også forståelig at disse ønsket tilgang til ekteskapet. Men når det først skulle opp til revidering, er det synd at ingen snakket om alternative måter å være familie på. Ingen problematiserte to-foreldremodellen. Eller det å leve sammen i et livslangt ekteskap.  

Homofile og lesbiske representerer ikke lenger det store normbruddet i samfunnet, mener Conradi Andersen.  

‒ De har blitt familier som ser ut som alle andre. De var ikke villige til å ta diskusjonen om hvordan vi kan utvide forståelsen av familien.

Lanserer stjernefamilien

Det måtte en Fritt Ord-pris til Nina Karin Monsen i 2009 før familien ble gjenstand for diskusjon i Norge. Conradi Andersen har analysert debatten, og finner at heller ikke den rokket nevneverdig ved idealet om kjernefamilien. Både homobevegelsen og Monsen er med på statens prosjekt om å styrke ekteskapet.

I Sverige derimot, tok man debatten. Mye takket være partiet Feministiskt Intiativ, og seksualpolitiske grasrotbevegelser som RFSU og RFSL. Det er fra Sverige Conradi Andersen har hentet begrepet stjernefamilie.

‒ Stjernefamilien er et begrep som kommer nedenfra, fra folks hverdagspraksiser. I stedet for en lukket kjerne, så er stjernefamilien åpen og inkluderende. Den fanger opp både biologiske og sosiale relasjoner, sier Conradi Andersen.

‒ Både stefamilien, surrogatifamilien og homofamilien er faktisk avhengig av en slik utvidet forståelse av familien. 

Fra ekteskapskritikk til kamp for ekteskapet

Vestlige familieformer har gjennomgått enorme omveltninger gjennom det siste århundret. Fra storfamilien som arbeidsfellesskap, til kjernefamilien i lønnsarbeid. Og fra mannen som overhode til kvinnefrigjøring, individualisering, barnehageutbygging og skilsmissebølge.

På 1970-tallet utfordret homobevegelsen og den feministiske bevegelsen samfunnets normer og problematiserte ekteskapet. De ville bo i kollektiv og i flergenerasjonshus. To lesbiske kvinner kunne få barn med to homofile menn, og homofamilien var den familien man valgte selv. 

‒ Det fantes en energi og vilje til å tenke nytt i disse miljøene, og til å forhandle disse tingene utenfor lovverket, sier Conradi Andersen.

I hennes analyse av dagens medier er disse tankene og diskusjonene fraværende.

‒ På 60- og 70-tallet dreide kampen seg om retten til å være annerledes. Dagens identitetskamp handler om retten til å bli lik majoriteten.

Både homokamp og feministisk kamp har gått fra å utfordre til å bli en del av statens regulering av samfunnet og familien, mener forskeren.

‒ En sånn strategi er et svar på hvordan staten tildeler rettigheter. Hvis du argumenterer mot staten fra en likeverdig posisjon, utfordrer du de normene som finnes. Det er enklere å få rettigheter hvis du snakker deg frem som et offer staten kan inkludere i normene som allerede gjelder for kjønn og familie.

Surrogati på dagsorden

Og nettopp offerposisjonen er et gjennomgangstema i alle debattene Conradi Andersen har undersøkt.

Særlig tydelig blir dette i analysen av surrogatifamiliens inntog i den norske offentligheten.

I 2008 finner Conradi Andersen ingen treff på ordet surrogati i nyhetsarkivet Retreiver. Året etter får hun ett treff. I 2010 har temaet eksplodert og gir 498 treff, i 2011 er tallet fordoblet.  

Sakene handler om to personers kamp om foreldrerettigheter rundt surrogati: alenemoren Kari Ann Volden som benyttet seg av surrogatmor i India, og skuespiller Geir Kvarme som sammen med sin mann har benyttet seg av surrogatmor i USA.

‒ Det er deres fortjeneste at dette ble satt på dagsorden. De har bidratt til å synliggjøre noe som ikke hadde blitt snakket om før, sier Conradi Andersen.

Både Volden og Kvarme fremstiller seg tydelig som ofre for urettferdig behandling og mangel på rettigheter.

Og på et nivå kan de to forstås som marginalisert, mener Conradi Andersen. Statens lover om reproduksjon og bioteknologi marginaliserer Volden fordi hun som singel ikke får tilgang til assistert befruktning, og Kvarme fordi han ikke har mulighet til å få barn i Norge.

‒ Er det staten eller biologien som begrenser Kvarme?

‒ Vel, i USA har homofile og lesbiske ingen problemer med å få adoptere barn. Så man kan si at den norske stat kunne gjort mer for at homofile menn skulle kunne adoptere.

Privilegerte ofre

Marginaliseringen må også ses i sammenheng med det sterke presset på å få barn i Norge, mener Conradi Andersen.

‒ Desperasjonen etter å få egne barn skapes til dels av rammene fra staten i Norge. Man skal liksom få barn, det er lagt opp til det.

Men i det de trer ut på den globale scenen, er ikke Volden og Kvarme lenger de marginaliserte. Der er de hvite, privilegerte og deler av en ressurssterk middelklasse. Den eneste grunnen til at de kan spille offerkortet i den norske offentligheten, er at surrogatmødrene ikke gjør det.

‒ De få surrogatimødrene som kommer til orde er opptatt av at de ikke er ofre, til tross for at de ikke står sterkt verken sosialt eller økonomisk. De underspiller det kommersielle aspektet av surrogati, sier Conradi Andersen.   

‒ De norske aktørene kunne ikke fremstilt seg selv som ofre hvis surrogatkvinnene også gjorde det. Men siden offerrollen er ledig, så tar de den. Og som ofre kan de kreve at den gode norske staten garanterer for deres rettigheter.

- Stefamilien utfordrer mer enn homofamilien

Mens homofamilien har blitt som alle andre, og surrogatifamilien også fint passer inn i mamma-pappa-barn-malen, kan stefamilien aldri bli en kjernefamilie. Heller ikke aleneforelderen.

‒ Stefamilien utfordrer kjernefamilien på en helt annen måte enn homofamilien, sier Conradi Andersen.

Og de er ikke få, disse familiene. I dag bor 75 prosent av norske barn med begge foreldrene sine. De øvrige 25 prosent – om lag 277 000 barn – bor med ulike konstellasjoner av en forelder, eller forelder og steforelder.

Conradi Andersen trekker paralleller fra 70-tallets homofamilier til dagens stefamilier, som heller ikke de omfattes av lovverket. Et stebarn har ingen rettigheter i forhold til en steforelder ved brudd eller død.

Stefamiliens utfordring er undertematisert i offentligheten, hevder forskeren.

‒ Det var mye usikkerhet knyttet til situasjoner som død, begravelse og brudd for 70-tallets alternative familier. Man hadde ingen rettigheter, og det skapte en utrygghet i relasjonene. Ved død kunne foreldreretten gå til fjerntliggende biologiske slektninger i stedet for en partner som hadde vært som en forelder. Noe av dette er overførbart til båndene mellom steforeldre og barn.

Conradi Andersen har ingen konkrete forslag til hvordan lovverket bør endres for å tilpasse seg nye familieformer – men hun mener debatten må løftes.

‒ Vi trenger en diskusjon om de juridiske båndene. Staten legger rammene for hvilke familier som gjenkjennes og anerkjennes. Og i disse rammene ligger en makt til å definere hvilke liv og hvilke familier som skal telle som verdifulle.

Kritiserer samlivsekspertene

Like viktig som lovverk er behovet for en større anerkjennelse av sosiale bånd mellom steforeldre og stebarn. 

For stefamiliene mangler kulturell anerkjennelse, mener forskeren.

En del av tekstene hun har analysert er rådene fra samlivsekspertene Frode Thuen og Jesper Juul, i perioden 1980-2012. Hun finner at de gjennomgående legger vekt på biologiske bånd mellom foreldre og barn, og tegner opp grenser som gjør at steforeldre havner utenfor familien.

‒ De trekker strenge grenseoppganger til kjerneidealet. De tar ikke høyde for at familien er endret. Den som kommer utenfra får ikke lov til å komme helt inn.

I nettdebattene Conradi Andersen har sett på, er derimot forståelsen av stefamilien betydelig utvidet. Her er det rom for å ha flere enn to foreldre, og det finnes fungerende fellesskap mellom familier som henger sammen på ulike vis. Idealet er at barn skal behandles likt, og at det ikke skal gjøres forskjell på stebarn og andre barn.

Samlivsekspertene kan sies å representere middelklassens holdninger, mens nettdebattantene antagelig representerer flere klasseposisjoner, ifølge Conradi Andersen.

‒ Jeg er ikke så naiv at jeg tror alle stefamilier er uproblematiske og kjempelykkelige. Men de problematiske fortellingene er så godt som enerådende i offentligheten. De fungerende stefamiliene finnes også, vi bare hører sjelden om dem.

‒Samlivsekspertene kommer antagelig mest i kontakt med familiene som har problemer, derfor søker de terapi. Resultatet er at vi vet lite om de som organiserer livet på tvers av kjernefamilienormen, sier sosiologen. 

Referanse:

Unn Conradi Andersen. Når margin blir mainstream. Forhandlinger av ekteskap, foreldreskap og slektskap i mediene. Universitetet i Oslo, 2014.

Derfor godtar vi at noen tjener mer enn andre

500 til deg og 500 til meg – for 30 og 90 minutters arbeid. Føles det bra? Ikke så bra som om beløpet blir fordelt rettferdig, viser en ny hjernestudie. 

For første gang i Norge har økonomer og hjerneforskere gått sammen for å studere hvordan hjernen reagerer på urettferdig og rettferdig fordeling av penger.  

Det er nemlig et område i hjernen vår som bestemmer hva vi føler når vi blir konfrontert med inntektsfordelinger. Dette området i hjernen heter striatum og er vårt belønningssenter. 

- Hjernen vår setter pris på både penger og rettferdighet. Begge deler påvirker aktiveringen i hjernens belønningssenter. Dette kan forklare hvorfor mange er villige til å ofre penger til seg selv for å oppnå en mer rettferdig fordeling, sier Alexander W. Cappelen, professor i samfunnsøkonomi ved NHHs The Choice Lab.

Testet ulik innsats opp mot lønn

Studien ble gjort som et eksperiment på 47 mannlige forsøkspersoner. Først ble forsøkspersonene satt til å gjøre noen kjedelige arbeidsoppgaver i henholdsvis 30, 60 og 90 minutter.

Deretter ble hjerneaktiviteten deres målt i en MR-maskin. Mens aktiviteten i striatum ble observert, fikk mennene opp 51 ulike forslag til fordeling av lønn mellom seg og en annen. De ble så bedt om å vurdere disse fordelingene.

Ett eksempel kunne være:

Du arbeidet: 30 minutter.

En annen arbeidet: 90 minutter.

Du tjener: 120 kroner.

Den andre tjener: 880 kroner.

Hvordan mennene likte utfallet ble vurdert på en skala fra -5 til + 5, hvor – 5 var svært dårlig og + 5 var svært godt.

Cappelen forklarer at gruppen besto av bare menn fordi jo likere en gruppe er, dess lettere er det å se effekten av forskjellene man gjør i eksperimentet – i dette tilfellet ulik arbeidstid. Han presiserer at det ikke er grunn til å tro at effekten skal være annerledes for kvinner, blant annet fordi tidligere studier ved The Choice Lab viser at det ikke er en forskjell på hvordan kvinner og menn oppfatter rettferdighet og ulikhet. 

Aksepterer ulikhet så lenge den er rettferdig

Forskerne fant at aktiviteten i striatum ble påvirket av i hvilken grad inntektsfordelingen ble opplevd som rettferdig. Jo høyere aktivitet, jo mer rettferdig. 

- Vi fant at striatum aktiveres mer dersom ulik fordeling av inntekt vurderes rettferdig enn om den vurderes som urettferdig, sier Kenneth Hugdahl, professor ved Institutt for biologisk og medisinsk psykologi ved UiB.

De fant også at mer rettferdighet hadde samme type effekt i striatum som mer penger til seg selv.

For eksempel ble striatum bare til en viss grad aktivert når forsøkspersonen fikk høyest lønn, men fordelingen var urettferdig.

- Dette tror vi skjedde fordi belønningssenteret ble aktivert av pengene, men den urettferdige fordelingen trakk belønningen noe ned igjen, sier Karsten Specht, professor ved Institutt for biologisk og medisinsk psykologi ved UiB.

- Dette viser at folk verken er fullkomne helgener eller fullkomne egoister, legger Cappelen til.

Ville tilbakevise Nature-artikkel

Bakgrunnen for studien var egentlig en artikkel i Nature, der en amerikansk forskergruppe hadde funnet et bevis i hjernen på at folk misliker ulikhet. Forskerne hadde kommet frem til dette ved å redusere ulikhet, for dermed å se at striatum ble aktivert.

- Vi reagerte på denne tolkningen, for vi hadde i andre studier funnet at mennesker aksepterer ulikhet som reflekterer forskjeller i innsats. Vi ønsket derfor å finne beviset for dette i hjernen, og dermed tilbakevise konklusjonen i Nature-artikkelen, sier Cappelen.

Slik kom altså den første norske nevroøkonomiske studien i gang.  

Avhengig av tillit 

Cappelen mener denne kombinasjonen av økonomi og hjerneforskning vil kunne ha betydning på helt grunnleggende forhold i samfunnet. 

- Det er viktig å forstå mekanismene bak vår rettferdighetssans fordi veldig mange politiske beslutninger handler om hvilke typer ulikheter vi kan akseptere. Skal man ha oppslutning rundt skattesystemet for eksempel, er det viktig at det sammenfaller med det folk opplever som rettferdig, sier Cappelen. 

Referanse: 

Alexander W. Cappalen, m.fl. Equity theory and fair inequality: A neuroeconomic study. PNAS. 13. oktober 2014. 

Elizabeth Tricomi, m.fl. Neural evidence for inequality-averse social preferences. Nature, 25 February 2010 | doi:10.1038/nature08785

 

Lemurer utveksler informasjon gjennom urin

Utveksling av informasjonpå offentlige toaletter har alltid vært et utbredt fenomen. Veggene ofte prydes av meninger og kjærlighetserklæringer, og det er her vi ofte forveksler hemmeligheter og sladder under sene festkvelder.

Lemuren Lepilemur leucopus gjør det på en litt annen måte.

I dyreverdenen finnes det ingen porselenstoaletter eller vegger. For å kommunisere med hverandre sender de informasjon gjennom duft fra urinen.

I en ny studie, publisert i tidsskriftet Behavioral Ecology and Sociobiology, har tyske forskere funnet ut at disse lemurene bruker urinen sin for å opprettholde kontakt med resten av familiemedlemmene, samt med de andre lemurene i arten.

Forskerne fant også ut at urinduften informerer inntrengere om at hannene her vil forsvare partneren sin.

Spesielle toalet-trær

For disse lemurene gjør ikke fra seg hvor som helst. For at dette kommunikasjonssystemet skal fungere i dyreriket deres, har de  egne utvalgte toalet-trær, ifølge forskerne.

Dette er ikke uvanlig blant primater.

Vedlikeholder det sosiale båndet

Lepilemur leucopus-lemurene er nattaktive trebeboere som finnes sør på Madagaskar. De bor sammen i storfamilier med mange generasjoner.

Likevel sees familiemedlemmene sjelden. Selv om de bor på det samme territoriet, sover de i ulike trær og spiser på ulike beiteområder. Det disse dyrene har til felles, er trærne der de gjør sitt fornødne.

Forskerne tror at dette er en måte for lemurene å opprettholde fortrolighet og sosiale bånd.

Forskerne skriver at urinlukten gir lemurene informasjon om familiemedlemmenes seksuelle og individuelle identitet, og at den kan fungere som et signal på deres individuelle tilstedeværelse.

Referanse:

I. Dröscher, Iris og Kappeler, M. Peter: Maintenance of familiarity and social bonding via communal latrine use in a solitary primate (Lepilemur leucopus), Behavioral Ecology and Sociobiology, DOI 10.1007/s00265-014-1810-z, Oktober 2014

Vulkaner på månen mye yngre enn antatt

Det er NASA-romsonden Lunar Reconnaissance Otbiter (LRO) som har fotografert steinforekomster som viser spor etter de unge vulkanene.

I slutten av kritt-tiden, for rundt 60 millioner år siden, dominerte dinosaurene og flyveøglene. Pattedyr og fugler var det fremdeles lite av her på jorda, men 50-100 millioner år siden er ikke veldig langt tilbake sett med geologiske øyne.

Tidligere har forskere trodd at den vulkanske aktiviteten på månen stoppet for mellom 1 og 1,5 milliarder år siden.

Godt studert område

De observerte steinforekomstene på månen er spredt utover et mørkt vulkanterreng, og sees i en blanding av glatte, avrundede, grunne hauger med flekker av grovt klumpete terreng på siden.

Man kan ikke se disse små avleiringene i teleskop fra jorda, Men Ina er det best studerte området på månen, fotografert av Apollo 15-astronauter.

Månevulkaner i dag

Det finnes aktive vulkaner i verdensrommet i dag. Blant annet tok romsonden The Horizon bilder av Jupiter-månen Io, hvor det fant aktive svovel-vulkaner i 2007. Denne månen er litt større enn vår egen.

På Io er det videre sjøer av flytende svovel, elvelignende floder med en seigtflytende væske som muligens er en form for svovel.

Slik jakter krokodillen

Studier har vist at krokodillen og dens slektninger, som alligatoren, er intelligente dyr med avansert atferd som foreldreomsorg og kompleks kommunikasjon.

Nå viser det seg at de også er svært sofistikerte jegere, ifølge en pressemelding fra University of Tennessee i Amerika.

Vanskelig studieobjekt

Å studere krokodillers jaktatferd i vill tilstand gir forskerne en umiddelbar utfordring: Det er stor fare for selv å bli spist. I tillegg er de som regel nattaktive og jakter på steder som er vanskelig tilgjengelig for oss mennesker, som i tropiske elver og sumper.

Og selv om du føler du har en Indiana Jones i deg, og setter turen sydover med notatblokka på innerlomma, så er det ingen garanti for at du vil finne noen jaktende krokodiller. Som hos andre vekselvarme dyr kan det nemlig gå svært lang tid mellom hver gang krokodillene spiser.

Men med dette er det ikke dermed sagt at observasjoner av denne typen ikke er gjort. Det har bare som regel skjedd ganske tilfeldig, og blir aldri analysert og publisert noe tidsskrift.

Sosiale medier

Dette ville Vladimir Dinets ved det amerikanske universtetet gjøre noe med.

Ved hjelp av Facebook og andre sosiale medier kom han i kontakt med mennesker som hadde relevante observasjoner å fortelle om. Alt fra naturinteresserte amatører til krokodilleforskere.

Ved hjelp av disse vitneutsagnene og 3000 timer med egne observasjoner fant han ut at de hadde noe til felles – krokodillene viste et sofistikert samarbeid når de jaktet.

Resultatene er publisert i tidsskriftet Ethology Ecology & Evolution.

Organisert system

For eksempel kunne krokodillene fange en fiskesverm ved å svømme i en sirkel rundt dem. Så gjorde de sirkelen mindre og mindre, helt til fiskesvermen framsto som en ball. Deretter byttet krokodillene på å bryte ut av sirkelen og svømme gjennom fiskeballen mens de tok seg en god jafs.

Det ble også observert at størrelsen av og til kunne ha betydning for hvilken rolle den bestemte krokodillen hadde i jaktlaget. De større alligatorene hadde som oppgave å jage fisk fra dypere områder og inn mot grunnere vann, der de mindre, og derfor mer smidige, krokodillene gjorde jobben med å sperre for fisken. Derfra ble fisken et raskt bytte.

Kun krokodillen og mennesket?

Observasjonene viser at krokodillene hører til en svært eksklusiv gruppe av jegere, mener Dinets.

– Kun rundt 20 arter, deriblant mennesker, vet vi er i stand til å  koordinere atferden sin på denne måten, og gi bestemte roller til de forskjellige individene basert på deres evner, sier han.

Han ser det er sannsynlig at det kun er oss mennesker krokodillene deler denne jaktegenskapen med. Men påpeker også at det trengs flere observasjoner av jaktende krokodiller for at vi skal bedre forstå hva de er i stand til.

– Men disse observasjonene kommer ikke enkelt.

Referanser:

Vladimir Dinets: Apparent coordination and collaboration in cooperatively hunting crocodilians. Ethology Ecology & Evolution, 2014; 1 DOI:10.1080/03949370.2014.915432

Pressemeldingen fra University of Tennessee

UKAS ART: Stokkand – en suveren vinner!

Anas platyrhynchos, stokkand i dagligtale, er en nærmest allestedsnærværende art. Den finnes over hele landet; i ferskvann og saltvann, i jordbrukslandskapet, i skogen eller i byparken.

Bare over tregrensa og lengst mot nord er den litt mer sparsomt representert. Men den finnes også der.

Som den store utbredelsen tilsier – stokkanda er en art med suksess. Og som så ofte når noen har suksess, så handler det om tilpasningsdyktighet. Stokkanda har tilpasset seg et liv i ulike naturtyper, men minst like viktig – den har tilpasset seg et liv med mennesker.

Stokkanda har lært seg å dra nytte av oss. Den har gode tider i våre menneskeskapte landskaper, og skulle vinteren bli hard og mattilgangen knapp, trekker den gjerne mot byen der det innimellom vanker en brødbit.

Også i Artsobservasjoner, Artsdatabankens nettbaserte verktøy for rapportering av artsfunn, er stokkanda en vinner.

Arten er rapportert hele 232 417 ganger siden 2008, og slår dermed med god margin sine nærmeste «konkurrenter» i databasen; kråke (219 689 rapporteringer), kjøttmeis (201 906) og gråmåke (193 572).

Du er ikke død før du er varm og død

En nedkjølt død person, uten puls og pust, skal ikke ses på som død før han er varmet opp til normal kroppstemperatur. Han kan nemlig reddes.

Det forteller lege Jonas Hilmo som nylig publiserte en studie om overlevelsesmulighetene ved nedkjøling, hypotermi på fagspråket. Studien er utført sammen med med Torvind Næsheim og Mads Gilbert ved Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN).

Forskerne har sett på alle hypotermipasientene til UNN) fra 1985 til juni 2013. Til sammen var det 34 personer med kroppstemperatur på under 35 grader. Det var snakk om alt fra båtulykker til skiulykker.

– Man har visst lite om denne pasientgruppen, og har ikke klart å forutse hvem som vil overleve og hvem som vil dø, forteller Hilmo.

Det er celleskade som dreper

Funnene til Hilmo er ganske overraskende, for selv nedkjølte personer som hadde druknet på havet ble reddet av legene på UNN.

– Er du avkjølt før du blir kvalt i snø eller i vann, har det ingen innvirkning på muligheten for å overleve, sier Hilmo.

Det avgjørende er nemlig saltstoffet i cellene til pasienten – kaliumkonsentrasjonen.

Hvis verdien er på over 12 millimol per liter, er celleskaden så omfattende at pasienten er umulig å redde. Ingen pasienter med verdier over 12 overlevde i studien til Hilmo.

– Selv de som har vært døde i 5–6 timer kan overleve.

Derfor mener Hilmo at det er etisk riktig å satse på denne pasientgruppen. Man må ikke avslutte livreddende behandling før pasienten er varmet opp og fortsatt død. Han mener det ikke har noe å si om pasienten har en kroppstemperatur på 15 grader eller 25 grader. De kan fortsatt reddes.

– 30 prosent av pasientene i studien overlevde, og det går veldig bra med dem i dag.

Tid og avstand er ingen hindring

Det viser seg også at avstanden til sykehus, som tid og kilometer, ikke har noen innvirkning på overlevelse. Verdensrekorden for å gjenopplive en hypotermipasient skjedde på UNN i 1999. Den kvinnelige pasienten hadde kroppstemperatur på 13,7 grader. Hun lever i beste velgående i dag.

Men hvordan er det mulig å overleve når hjertet ikke har pumpet blod ut i kroppen på flere timer? Hilmo har et svar.

– Når kroppen avkjøles, nedsettes oksygenbehovet, dette gjør at hjernen beskyttes. Man kan få et nedkjølt hjerte til å slå, og kroppen henter seg inn igjen.

Derimot er det kritisk hvis pasienten har en blødning. Man blør mer når man er nedkjølt, for blod levrer seg ikke like godt når det blir kaldt.

Start livredding!

Med tanke på at nedkjølte, døde pasienter faktisk har god sjanse til å overleve, oppfordrer Hilmo folk til å starte med livredding. Uansett.

– Har ikke personen du finner puls eller pust og er så godt som klinisk død, så skal du starte hjerte- og lungeredning. Uavbrutt. Helt til hjelpen kommer.

Med riktig behandling har barn overlevd over en time neddykket i iskaldt vann uten at hjernen har tatt nevneverdig skade. Det opplyser hypotermiforsker ved UiT og akuttlege ved UNN, Ole Magnus Filseth.

– Det er helt utrolig, men når de har blitt varmet opp har hjertet begynt å slå, sier Filseth.

Man tror at disse barna overlever dels fordi de har vært i besittelse av den såkalte dykkerrefleksen, som får hjertet til å slå langsomt og kroppen til å forbruke mindre oksygen, dels fordi de har pustet inn iskaldt vann i noen minutter før hjertet har stanset.  

– Blodet som føres opp til hjernen ligger nært luftrøret, så man tror at hjernen har blitt nedkjølt selektivt. Hvis hjernen skal overleve lang tid uten oksygentilførsel, er det avgjørende at hjernen er kald før hjertestans inntreffer.

Referanse:

Hilmo, Næsheim og Gilbert: “Nobody is dead until warm and dead”: Prolonged resuscitation is warranted in arrested hypothermic victims also in remote areas – A retrospective study from northern Norway, Resuscitation, Volume 85, Issue 9, September 2014, Pages 1204–1211, doi: 10.1016/j.resuscitation.2014.04.029.

Fant ingen effekt av tidlig grøt og amming

– Det handler om å gjøre planeten bedre

LONDON (digi.no): Det er åpenbart at konseptet med tingenes internett er noe som stadig oftere dukker opp i teknologenes dagligtale, selv om det kanskje ikke enda kan beskrives til å være på alles lepper.

Tingenes internett er likevel noe vi kommer til å høre mer og mer om, i alle fall hvis de store teknologikonsernene får sin vilje.

Blant foregangsselskapene for ideen med Internet of Things er gode, gamle Intel, og firmaet brukte nylig en hel dag i London på å diskutere dette (samt feire sine gode resultater, som ble offentliggjort kvelden i forveien). Vi var tilstede.

Det mest interessante er kanskje en misforståelse, som Intel selv kaller det. Mange, digi.no inkludert, har sett på tingenes internett som en løsning for smarte hjem: Vi kan skru på varmen fra bilen, vi kan få beskjed når lyspæren må byttes, eller lignende, nokså grunnleggende bruksområder.


Ideer, produkter og markedsbehov er nøklene, ifølge Philip Moynagh.

Intel forsøker å få oss til å forstå at tingenes internett er mye mer – og mye større enn som så. Tingenes internett skal kunne forandre intet mindre enn hele planeten, og vi står foran en utvikling som vi per i dag bare ser konturene av.

Intels visesjef for IoT-gruppen Philip Moynagh brukte en god del tid på å presentere tjue konkrete eksempler på hvordan tingenes internett kan bakes inn i livene våre, og han presiserte at ikke alt dette nødvendigvis fremstår som like spennende, men blir nyttig for folk flest i det lange løp, ofte på måter vi ikke tenker på.

Monyagh snakket om en dame ved navn Kimberly, som hadde en idé om at katten hennes kunne bruke en kattedør mens hun var borte fra huset, men alle kattene i nabolaget fant ut av dette trikset etterhvert og begynte å komme på besøk på kjøkkenet. Hun lagde da en kattedør som skjønte om det var hennes katt – Gus – som kom inn. Hun brukte billig maskinvare og åpen kilde-programvare. Hun installerte en RFID-brikke i kattens bånd, når den nærmet seg døren ville den åpnet kun for Gus. I versjon to av det hjemmelagede systemet ville døra faktisk twitre ankomst av katten, og Kimberly installerte et kamera som tok bilde av katten og la ut bildet på en egen Facebook-side.

Vi fikk servert flere eksempler på tingenes internett i den virkelige verden: Sensorer installerte på neshorn i Afrika, som skal bidra til å bekjempe ulovlig jakt. Sensorene kan advare når neshornet blir dårlig ved å overvåke dets helse, og de sier i fra når noe uvanlig skjer slik at et støtteapparat kan sendes ut. Sensorene bruker Intels brikker og kobler seg til nettskyen, og de ble senere videreutviklet til å overvåke dyrenes stressnivå slik at varslingen kan komme enda tidligere.


Tjue praktiske bruksområder for tingenes internett, ifølge Intel.

Sensorer bygget inn i gressplen som kan styre automatisk vanning – og som kan sjekke værmeldingen, slik at vanningen vil kanselleres hvis det er spådd regn. Vi så også lignende eksempler med søppelcontainere som sier i fra når de begynner å bli fulle, medisinbeholdere som kan minne brukeren med epost eller tekstmelding at vedkommende må ta medisinene sine, og der varslingene også kan synkroniseres med en kalender. Barnevarslere, vaskemaskiner, klimaanlegg, transportselskaper som overvåker førernes aktivitet (med tillatelse, selvsagt), slik at man til slutt sparer penger ved å effektivisere forbruk av drivstoff, er alle Intels eksempler på elementer som er blitt koblet til nettet og gjør hverdagen til brukerne lettere. Til og med tilkoblede toaletter på Heathrows Terminal 2 og øltønner som sier i fra til bartenderne at øllet er i ferd med å gå tom ble nevnt som mer hverdagslige, men likevel nyttige, eksempler.

Monyagh påpeker at et fellestrekk er ofte at man satser på å koble enheter til nettet med sensorer med ett spesielt formål, og først da oppdager stadig nye bruksområder i etterkant, noe som videre fører til sparte penger og ressurser. Det at en maskin kan si i fra at noe er i ferd med å gå i stykker, eller slutte å fungere på en annen måte, i god tid før det faktisk skjer, er et veldig viktig element – det er gjerne mer lønnsomt å erstatte en del før det blir helt ødelagt, og dermed unngå nedetid, i stedet for å oppleve at vaskemaskinen bare går i stykker og stopper opp i verst tenkelig øyeblikk.


Philip Moynagh og Gerard Prunty, som bygde en smart værballong.

Monyagh viste definitivt noen eksempler på det virkelig store bildet. Han hadde med seg den unge oppfinneren Gerard Prunty, som hadde laget en tilkoblet ballong som han og hans venner fikk sendt helt opp til verdensrommet. Ballongen kom hele tiden med data, og da den til slutt landet (i noens hage), sendte den en tekstmelding om lokasjon, slik at det ble en enkel jobb å få hentet den. Dette kan være nyttig for værtjenester, der det kan spares penger ved å sende opp ballonger som sier i fra når de faller tilbake til bakken, i stedet for å bare forsvinne i atmosfæren og gå tapt.

Det kanskje mest fascinerende var presentasjonen til Dan Hill, som jobber med konseptet rundt tilkoblede byer, der London er veldig i forkant. Konseptet heter Catapult, og er satt opp av britiske myndigheter i samarbeid med flere selskaper, blant annet Intel, og per i dag består det av fem rimelige sensorer plassert ut på i forskjellige nabolag som blant annet jobber med å måle luftkvalitet. Sensorene samler også inn data om trafikksituasjonen, vannkvalitet i Hyde Park, i bydelen Brixton forsøker man å friste foreldre til å ikke kjøre barna til skolen hvis man bor innenfor en viss radius, ved Tower Bridge måler man hvor mye luften påvirkes av alle bilene som står på tomgang når broen må heves for passerende båter. All denne data vil deretter brukes til å finne løsninger som byens innbyggere tjener på, og ifølge Hill er slike sensorer såpass enkle og rimelige at ethvert nabolag kunne ideelt hatt slike installert. Disse, og dataene som samles inn, kunne tilhørt nabolaget og genuint bidratt befolkningen. Hill hadde til og med opprinnelig eksperimentert med klistremerker på sensorene der det stod nøyaktig hva som ble målt, hvorfor, og det ble oppgitt et telefonnummer man kunne ringe til hvis man lurte på noe.


Et eksempel på hvordan et system i en smart by kan fungere.

Intel innrømmer at selv om teknologiene – og konseptene – har kommet langt, er vi fortsatt et stykke unna en global forståelse av tingenes internett. Selskapet peker på flere utfordringer: Standarisering er kanskje det viktigste, og ikke minst en følelse av sikkerhet. Det er for øvrig i denne forbindelse at Intel også brukte presentasjonen på å introdusere det nye initiativet for å sikre betalingsterminaler. Og for å sørge for standardisering er Intel med i to store konsortier som kjemper for åpne standarder. Selskapet bruker store ord: Hele planeten vil tjene på tingenes internett på sikt.

Avslutningen av presentasjonen var også storslått – ifølge Monyagh er det viktigste eksempelet på bruk av tingenes internett noe Intel har utviklet sammen med den svært anerkjente fysikeren Stephen Hawking. Det er nemlig tilkoblede rullestoler. Intel har bygget en løsning for å analysere informasjon om helsen til brukeren, status på brukeren og hvor bra tilgang for rullestolbrukere det er der vedkommende skal til. Å hjelpe folk med funksjonshemninger er mål nummer én i Intels visjon for tingenes internett.

Mange store ord og store visjoner, altså, men det mest relevante er kanskje det at tingenes internett omfatter så mye mer enn vi tror, og har på mange måter gjort det ganske lenge. Monyagh – som har lang erfaring fra Intels fabrikker i Irland – nevner at selskapet har digitalisert og koblet sammen sine fasiliteter i 20 år uten å kalle det for tingenes internett.


Hvis internett var en film, ville vi fortsatt sett på åpningstitlene, mener Intels Christian Morales.

I den virkelige verden er gammel infrastruktur fortsatt et problem, og 85 prosent av ting selskapet skulle gjerne sett tilkoblet, er ikke det fordi de hindres av utdaterte løsninger. Det er en utfordring, men i 2020 vil vi se tilbake på disse utfordringene og si at dette var øyeblikket som bidro til at planeten ble et bedre sted, sier Intel.

Beklager Friprog, dette holder ikke

Klokkene ringer for Nasjonalt senter for fri programvare, som i forrige uke fikk beskjed om at statsstøtten forsvinner.

Ingen vet hvor det bærer nå, men jeg finner reaksjonen på det foreslåtte statsbudsjettet underlig, defensiv og tafatt.

Sjokk og vantro er den eneste reaksjonen Friprogsenterets leder Morten Amundsen har klart å gi siden statsbudsjettet ble presentert onsdag i forrige uke. Han var sjokkert over at de var strøket fra budsjettet, mer klarte han ikke si.

Å miste sin fullfinansiering som inneværende år var på 4,5 millioner kroner er dramatisk. Da er det ikke til å begripe at ledelsen ser ut til å stikke hodet i sanden i situasjonen som har oppstått. Amundsen kunne ikke svare på et eneste spørsmål da jeg ringte ham denne uken for å følge opp.


Betegnende er det også at senterets egne fødselshjelpere og eiere tilsynelatende ikke bryr seg. Nasjonalt kompetansesenter for Fri Programvare AS ble etablert i 2007 av Buskerud fylkeskommune, Rådet for Drammensregionen, Høgskolen i Buskerud, Troms fylkeskommune, KS og IKT-Norge.

Sistnevnte bransjeorganisasjon er de eneste som har kommentert bortfallet av Friprogsenterets levegrunnlag, og det gjorde de relativt tørt og klinisk, og med antydningen at senteret ikke lenger er så viktig.

Amundsen vet utmerket godt at virksomheten hvert eneste år siden 2008 har fått klar beskjed fra regjeringen om å stable på plass egne inntekter. Det har de ikke gjort.

Friprogsenteret fikk en vekker da fullfinansieringa ble foreslått fjernet fra statsbudsjettet allerede i 2012, nettopp med dette som argument. Amundsen var sjokkert den gangen også, den daværende rødgrønne regjeringen snudde, og statsstøtten på drøye 4,5 millioner kroner ble videreført i tolvte time.

Å si at han er sjokkert i dag, uten å ville si noe som helst mer, det holder bare ikke.

(For å gni det inn, så var overskriften i digi.no da senteret likevel fikk penger sommeren 2012 denne: Sjokkmelding: Friprogsenteret overlever)

Taushet er ikke gull
Over én uke etter årets nye “sjokk” har Friprogsenterets leder ennå ikke klart å svare oss på et eneste spørsmål om deres videre eksistensgrunnlag. Julen nærmer seg med trollsteg, og hvordan har Amundsen tenkt å lønne senterets 3,5 årsverk fra neste år?

Sitter Morten Amundsen nå på kontoret sitt og formulerer varsel til sine ansatte om at arbeidsplassene deres vil forsvinne?

Hvilke planer er lagt for å kunne stå på egne ben? Hvis vi tar følelsene og synsingen ut av ligningen, hvilke målbare resultater kan senteret vise til? Er det i det hele tatt behov for dem lenger?

Det er all grunn til å være kritisk. Slike spørsmål må Amundsen og hans kolleger kunne svare på, også uten ukers betenkningstid.

Så er det sånn at fri programvare ikke er gratis. Jeg skriver det hvis noen måtte være i tvil. Dette er en modell der man får – og forplikter seg til et sett med friheter, blant annet retten til å studere og kopiere kildekoden. Det offentlige som landets desidert største innkjøpere kan saktens ha godt av å kjenne hvilke fordeler og ulemper de ulike modellene innebærer.

Det behøver ikke spare samfunnet for sløsing med skattebetalernes penger, lisenskostnader er som kjent bare en liten del av løsningers faktiske kostnad, men ingen kan benekte at det finnes tilfeller der friprog også kan gi store innsparinger.

For oss i pressen har senterets ansatte vært en viktig alternativ stemme, en korreks og en målbærer av kompetanse om alternativer til en svært leverandørstyrt og Microsoft-dominert næring. Det ville være synd hvis det forsvant.

Samtidig signaliserer regjeringen nå at senteret ikke lenger er så viktig som før.

Statssekretær Paul Chaffey (H) i Kommunal- og moderningseringsdepartementet sier meg at det hele tiden har vært forutsetningen at støtten til Friprogsenteret var midlertidig, og ville falle bort på et tidspunkt. Som altså ble nå.

Dette signaliserer, ifølge Chaffey, ikke at regjeringen er noe mindre opptatt av fri programvare.

– Det gjør ikke det. Jeg tenker at situasjonen er annerledes i dag enn da senteret ble opprettet. Det er mye mer fri programvare i dag. Jeg skal ikke si at det ikke trengs, tvert imot tror jeg fri programvare er mye brukt og en god modell på mange områder, sier statssekretæren til digi.no.

Menneskene som jobber i friprogsenteret kjenner vi som dyktige og bra folk. Jeg håper kompetansen de representerer ikke dunster bort. Men det lover ikke godt at både ledelsen og de fleste eierne ser ut til å trekke på skuldrene. Det er kanskje det egentlige sjokket her.