På et internasjonalt toppmøte om naturmangfold i Sør-Korea nylig ble verdens ledere enige om å doble den økonomiske innsatsen for å ta vare på naturmangfoldet.

Men hvordan skal vi bruke denne innsatsen for å få mest mulig igjen for pengene?

Svaret på det spørsmålet kan vi bare få gjennom systematisk datainnsamling over lengre tid.

Ny lov for naturmangfold

Et viktig verktøy er Naturmangfoldloven fra 2009, som har nye virkemidler for å sikre sårbar natur. To av disse er Prioriterte arter og Utvalgte naturtyper. En prioritert art er fredet og det er forbudt å skade eller ødelegge arten. Også levestedene skal beskyttes. Tre blomster, tre insekter og to fugler, til sammen åtte arter, har til nå fått sin egen forskrift som prioriterte arter.

Også naturtyper som er særlig viktig for det biologiske mangfoldet kan få en spesiell status i lovverket: De kan bli utvalgte naturtyper. Da må alle ta spesielle hensyn til naturtypen, enten det gjelder forvaltning eller privat virksomhet. Slåttemark og -myr, kalklindeskog, kalksjøer og hule eiker, til sammen fem naturtyper, har blitt utvalgt så langt.

Flere av disse artene og naturtypene trenger aktiv skjøtsel og forvaltning, og grunneiere og andre kan søke om tilskudd for å gjennomføre skjøtselstiltak.

Og virkemidlene prioritert art og utvalgt naturtype og tilskuddene som følger dem ser lovende ut på papiret. Men virker de i praksis? Har de en positiv effekt på artenes og naturtypenes forekomster og økologiske tilstand? Det vet vi i grunnen svært lite om. Dels fordi virkemidlene er nye, men også fordi vi ikke følger særlig godt med på hva som skjer.

Riksrevisjonen kritisk

Riksrevisjonen og Stortinget har vært kritiske til tilskuddsordningen. De påpeker at det er umulig å si om tilskuddene til skjøtsel av prioriterte arter og utvalgte naturtyper er innrettet på en effektiv og målrettet måte. Den finnes ingen evaluering av de økologiske effektene av tilskuddsordningene.

Med dette som bakteppe tok Klima- og miljødepartementet i april initiativ til en evaluering av de nye virkemidlene i naturmangfoldloven.

Et konsulentbyrå brukte spørreundersøkelser til å samle erfaringer om naturmangfoldloven fra et bredt utvalg av forvaltere på ulike forvaltningsnivåer. Mange av de spurte mener at prioriterte arter og utvalgte naturtyper har gitt en positiv effekt for artene og naturtypene, gjennom økt oppmerksomhet og igangsatte tiltak.

Men evalueringsbyrået understreker at det ennå ikke finnes data for å objektivt vurdere om utvelgelse til utvalgt naturtype og prioritert art har ført til bedre tilstander, eller om skjøtselstiltak som er satt i gang, virker.

Her på langsiktig datainnsamling og målrettet naturovervåking komme inn.

Systematisk overvåking er nøkkelen

Vi har allerede mange godt etablerte overvåkingsprogrammer for norsk natur – vi har overvåking av hjortevilt, rovdyr, laks og skog, som er vanlige og økonomisk viktige arter og naturtyper.

Men om vi skal finne ut om Naturmangfoldlovens nye virkemidler for sårbar natur faktisk fungerer, må vi få på plass langsiktig overvåking for de prioriterte artene og de utvalgte naturtypene. Denne overvåkingen må også fange opp skjøtselstiltakene som gjøres, slik at vi om noen år kan vurdere om skjøtselen virker slik vi ønsker.

Å samle data over tid gir oss et viktig verktøy til å ta beslutninger på riktig grunnlag.  Dette er nettopp slike data som etterspørres av Riksrevisjonen og i evalueringen av naturmangfoldloven.

I møte med dagens tap av arter og leveområder er det viktig å handle, og forvaltningen må bruke tiltak og virkemidler effektivt.  For å vite hva som er effektivt må vi få på plass systematisk og langsiktig, målrettet datainnsamling for sårbar natur.

Bare slik kan vi få kunnskap som viser om utviklingen for artene og deres leveområder går riktig vei. 

Disse og flere spørsmål blir belyst på Internasjonaliseringskonferansen 2015 (IK15), som arrangeres i Tromsø 11. og 12. mars.

Konferansen er den mest sentrale møteplassen for alle som jobber med internasjonalisering av høyere utdanning i Norge, og arrangeres i samarbeid mellom Senter for internasjonalisering av utdanning (SIU) og norske universiteter og høyskoler. UiT Norges arktiske universitet er vertskap for IK15.

– Vi er stolte av å presentere et program med mange gode navn og spennende innlegg i plenum. Vi håper mange vil ta turen til Tromsø, sier SIUs direktør Alf Rasmussen.

Det er nå mulig å melde seg på konferansen. 

Her kan du lese mer om konferansen, foredragsholderne og å melde deg på. 

Den nye kunnskapen kan brukes til å forbedre framtidas klimamodeller.

– I 2,6 millioner år har vi hatt sjøis som den vi ser i dag, i Arktis. I vår levetid kan vi oppleve at den blir borte, sier forsker Jochen Knies ved Norges geologiske undersøkelse (NGU).

– Den nye rapporten fra FNs klimapanel viser at den arktiske isutbredelsen har hatt en rask nedgang siden 1970-tallet, med 2012 som det året da utbredelsen var på sitt minste, forteller han.

I et internasjonalt forskningsprosjekt har Knies gransket framveksten av grensene for havis i Polhavet fra 5,3 til 2,6 millioner år siden.

Plantefossiler

Dette var siste gang Jorda opplevde en lang periode med et gjennomsnittlig varmt klima, før kalde istider tok til å veksle med milde mellomistider.

– Ved å granske molekyler fra spesielle plantefossiler, som er bevart i sedimentene, fant vi ut at store havområder var fri for havis fram til for fire millioner år siden, forteller Jochen Knies.

Senere utvidet havisen seg gradvis, og for 2,6 millioner år siden hadde den for første gang nådd det vi dag ser som grensen for vinterisen, forteller Knies.

Klimaendringer

Dagens globale oppvarming er sterkt knyttet til et krympende isdekke i Polhavet. Ved slutten av vårt århundre vil Polhavet etter alt å dømme være helt fritt for havis, spesielt i sommermånedene.

– Våre resultater kan brukes som et verktøy i klimamodellering for å vise hva vi kan forvente av klimaet ved neste hundreårsskifte. Jeg er overbevist om at dette blir ett av mange verktøy som også FNs klimapanel vil ta i bruk.

– Det har hele tiden vært stor usikkerhet knyttet til isutbredelsen i Arktis. Gjennom dette arbeidet viser vi hvordan havisen i Polhavet utviklet seg før alle de store isdekkene på den nordlige halvkule var etablert, forklarer Knies.

Havbunnsprøver

Det er en dyp brønn nordvest for Spitsbergen som er utgangspunktet for forskningen. Brønnen er boret for å aldersbestemme avsetningene i området. I de lagvise sedimentene er det også lagret såkalte biomarkører, plantefossiler av samme type som forskerne finner i de samme farvannene i dag.

– De lagvise avsetningene gjør at vi blant annet kan lese når sjøisen nådde fram til akkurat dette punktet, forteller Knies.

Forskerne tror at veksten i havis fram til for 2,6 millioner år siden, blant annet skyldtes den omfattende landhevingen i denne perioden.

– Endret topografi i flere arktiske regioner, blant annet på Svalbard og Grønland, med oppbygging av is på land, stimulerte utbredelsen av breisen, sier Knies.

– I tillegg sørget åpningen av Beringstredet og lukkingen av Panamakanalen i samme tidsvindu for en kraftig økning i tilførselen av ferskvann, noe som forsterket isdannelsen i Polhavet, opplyser Jochen Knies.

For cirka 2,6 millioner år siden var alle de store isdekkene på den nordlige halvkule på plass.

Referanse:

Knies m.fl: The emergence of modern sea ice cover in the Arctic Ocean, Nature Communications 5, Article number: 5608, doi: 10.1038/ncomms6608.

Norge har siden 1800-tallet gått en lang vei mot et mer likestilt samfunn. Men når et barn kommer inn i forholdet mellom en kvinne og en mann, har det fremdeles andre konsekvenser for kvinnen, ifølge en ny doktorgrad ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo.

 – Likestillingen er til stede fordi både menn og kvinner jobber. Men vi ser at menn har hovedansvaret for å forsørge familien, mens kvinner tar den største omsorgsrollen, sier forsker Eirin Pedersen.

I fire år har hun studert menns og kvinners holdninger til barn, omsorg og arbeid. Sammen med en gruppe forskere intervjuet hun 90 kvinner og menn i Trondheim og Oslo, både med og uten barn.

Og resultatene viser: Selv om kvinner og menn har de samme rettighetene i samfunnet, skaper barnefødsler en arbeidsforskyvning i hjemmet, og kvinner lemper på kravene til en spennende jobb.

Bare kvinner vurderte jobbytte

– Både i arbeiderklassen og øvre middelklasse snakket folk om at det kunne være nødvendig å bytte jobb etter at de hadde fått barn. Men dette var det i størst grad kvinner som følte på, ikke menn, sier Pedersen.

Med arbeiderklasse sikter forskerne til folk uten særlig utdanning utover videregående skole. Øvre middelklasse brukes om folk som har studert og gått inn i jobber med høy sosial status, for eksempel leger eller arkitekter.

• Les også: Kvinner velger bort høy lønn

– Mange kvinner i arbeiderklassen jobbet skift, og det måtte de slutte med når de fikk barn. En del valgte også å gå ned i stillingsprosent, for å bli mer fleksible, sier Pedersen.

Kvinner i øvre middelklasse hadde gjerne fleksibel arbeidstid i utgangspunktet, men det ble forventet at de skulle gi tilbake til arbeidsgiver når det krevdes.

– Den type forventninger og krav ble slitsomt. Derfor valgte flere av disse kvinnene å bytte ut interessante, litt utflytende jobber med jobber som har mer avgrenset arbeidstid. Jobbyttet skjedde rett før eller etter at de fikk barn.

Arbeidslivet sakker akterut

Tidligere forskning viser at samboere uten barn har en likestilt fordeling av arbeidsoppgaver hjemme. Når paret får barn, forskyves en større del av hjemmearbeidet over på kvinner.

Ifølge Pedersen henger denne forskyvningen sammen med arbeidsmarkedets dynamikker. For mens den norske velferdsstaten legger godt til rette for et familieliv, er kombinasjonen av barn og arbeid fremdeles et individuelt ansvar.

– Det var ingen av kvinnene som nevnte at arbeidsgiver ville tilpasse seg deres nye situasjon. Det var alltid kvinnene som måtte lempe på sine krav. Her ligger nok bøygen i likestillingsprosjektet, tror Pedersen.

For mange, både i arbeiderklassen og øvre middelklasse, innebar skiftet en overgang til mindre spennende jobber. For eksempel jobbet én av kvinnene som kokk. Hun var lidenskapelig opptatt av jobben sin. Før hun ble mor, jobbet hun kveldstid på en restaurant. Som mor gikk hun over til å ta morgenskiftet, som var langt mer rutinepreget.

– De fleste opplever det bare som en helt nødvendig og selvfølgelig tilpasning. Men det er interessant at arbeidslivet sakker akterut i likestillingsprosessen. Idet en kvinne bestemmer seg for å få barn, havner hun litt i etterkant.

Pedersen legger til at det man ser i Norge, likevel bare er en brøkdel av det man ser i et land som Italia. Der har man formell likestilling i rettigheter, mens det fullstendig mangler i familien.

Kan forklare ulikheter i arbeidslivet

De fleste norske kvinnene så jobbytte som uproblematisk. Det fantes jobber å bytte til. Pedersen kan derfor ikke si at situasjonen i Norge er ugunstig, men hun mener at det kan forklare en del ulikheter i arbeidslivet.

– Selv om kvinner har høyere utdannelse enn menn, har menn fremdeles høyere posisjoner og tjener mer. I legestanden er det for eksempel menn som tar høystatusjobbene, selv om de fleste medisinstudenter er kvinner.

– Det er ikke lett å være en 25 år gammel kvinne og velge bort et liv med barn fordi du vil bli hjernekirurg, særlig ikke i et samfunn der det å få barn blir sett på som veien til det gode liv, sier Pedersen.

Familielivet er best

At det eksisterer en kollektiv forestilling om at familielivet er det beste, er et annet funn i studien. Barn blir sett på som svært verdifulle, og å vektlegge de økonomiske utgiftene de innebærer, blir sett på som en nedvurdering av barna.

Det finnes en kollektiv oppfatning av at barn er noe man bør ha, og det er også klare oppfatninger om når du bør få dem, ifølge Pedersen. 

– En 23 år gamle kvinne som fikk barn alene, sa at det i hennes liv ikke innebar status å få barn. Da refererte hun til en norm som alle er klar over: Kvinner skal få barn når de er mellom 28 og 35 år.

– Hvis man er en kvinne i begynnelsen av 30-åra og ikke har partner eller barn, kan hun regne med å få mange spørsmål. Menn kan fremdeles være 35 år og attraktive, sier Pedersen.

Sist fredag var det fest igjen ved Det medisinske fakultet NTNU. Forskningsrådet annonserte at CIUS (Center for Innovative Ultrasound Solutions for health care, maritime, and oil & gas industries) ble tildelt status som Senter for forskningsdrevet innovasjon (SFI). I alt fem av sentrene som fikk status som SFI i denne omgangen ledes fra NTNU og NTNU er partner i 14 av totalt 17 nye sentre.

CIUS har som mål å etablere et verdensledende senter for forskning og innovasjon innenfor ultralydbasert bildebehandling innen de tre sektorene helse, maritim, og olje og gass. Jeg er utrolig stolt over at satsingen skal ledes fra Det medisinske fakultet, men vi har også mange gode samarbeidspartnere utenfor NTNU som Universitetet i Oslo, SINTEF, Høgskolen i Buskerud og Vestfold, Helse Midt-Norge, St. Olavs Hospital, GE Vingmed Ultrasound AS, Kongsberg Maritime (Subsea) og Statoil Petroleum AS. Innen medisinsk bildediagnostikk er også MR og PET inkludert.

Senterleder er professor Asta Håberg og arbeidsgruppen som ledet arbeidet med søknaden bestod i tillegg av professor Hans Torp, professor Lasse Løvstakken (nestleder), direktør Svein-Erik Måsøy, førsteamanuensis Bjørn Olav Haugen, professor Olav Haraldseth og instituttleder/professor Toril Nagelhus Hernes. Fem av disse er tilknyttet Institutt for sirkulasjon og bildediagnostikk.

Det er ikke uten grunn at jeg nevner enkeltpersoner. Det er hardt arbeid av mange gjennom flere år som har lagt grunnlaget for et slikt senter. Ultralydvirksomheten ved fakultetet startet som et tett samarbeid mellom leger på sykehuset og ingeniører på NTH på 1970-tallet. Mange har hørt om samarbeidet mellom hjertelegen Liv Hatle og sivilingeniøren Bjørn Angelsen. Dette samarbeidet ble også grunnlaget for selskapet GE Vingmed Ultrasound AS i Horten og har resultert i nærmere 100 doktorgrader i Trondheim. I dag ledes den teknologiske ultralydforskningen på fakultetet av professor Hans Torp.

Det er likevel en MR-forsker, professor Olav Haraldseth, som la det viktigste grunnlaget for at vi klarte å etablere det første senteret innen forskningsdrevet innovasjon, MI Lab, i 2007, noe som har vært utgangspunktet for CIUS. MI Lab har hatt en klar visjon om å bidra til en mer kostnadseffektiv helsetjeneste og bedre pasientbehandling gjennom nye og bedre bildediagnostiske metoder innen ultralyd, MR og bildeveiledet behandling. Det har også vært et mål å bidra til et fortsatt norsk næringsliv på områdene. Evalueringene tyder på at MI Lab er i ferd med å fullføre oppdraget sitt på en tilfredsstillende måte.

Hvis vi skal sikre fortsatt innovasjon og verdiskapning innen bildediagnostikk er det behov for en kombinasjon av satsing på langsiktig forskning og et nært samarbeid mellom forskningsmiljøer og industribedrifter. Slik har MI Lab vært viktig for at blant annet GE Vingmed Ultrasound AS har beholdt posisjonen som et verdensledende selskap innen ultralydavbildning. GE Vingmed Ultrasound AS har i dag rundt 200 ansatte og inntekter på 1,2 milliarder kroner.

Jeg synes også at det er viktig å påpeke at et slikt senter bidrar til å gi næringslivet topp kompetanse gjennom utdanning av nye kandidater. Blant de som arbeider med forskning og utvikling i GE Vingmed Ultrasound AS har en fjerdedel en doktorgrad og over halvparten en mastergrad. Det viser at forskningsmiljøene gjennom slike sentre både bidrar med grunnleggende forskning som utgangspunkt for videre innovasjon og verdiskaping, og utdanning av industriens fremtidige nøkkelpersonell.

Vi hadde mange spennende samtaler i tiden fram til søknadsfristen for SFI-sentrene. Hadde vi en sjanse på å få et nytt senter? Hvilken profil skulle vi velge? Hvem burde være senterleder? Hvilke industrisamarbeidspartnere skulle vi satse på? for å nevne noen av spørsmålene som opptok oss.

Etter mange overveielser valgte vi denne gangen å satse mer ensidig på ultralyd og involvere selskaper og kompetansemiljøer som også arbeider innen andre sektorer. Den grunnleggende ultralydteknologien og forståelsen av denne er nemlig overførbar mellom ulike sektorer og derfor kunne vi kombinere helse, maritim, og olje og gass i samme søknad.

Vi har hatt et stort team med forskere som har samarbeidet i MI Lab. I årsrapporten for 2013 er mer enn 100 personer nevnt som arbeider i tilknytning til senteret. Det illustrerer at suksessen til MI Lab ligger i innsatsen til mange dedikerte forskere. De har alle bidratt til grunnlaget for CIUS.

Så viste tildelingen på fredag at vi må ha tenkt mye rett i forbindelse med søknaden til et nytt SFI- senter. Jeg er overbevist om at CIUS vil bidra til fortsatt innovasjon og verdiskaping som er viktig for et fortsatt bærekraftig næringsliv på området. I en blogg blir bare noen få nevnt, men hele teamet som har arbeidet med søknaden fortjener både gratulasjoner og takk. Jeg gleder meg til å følge CIUS!

Alle knølhvaler i verden har et mønster på halen sin som er unikt. Det finnes ikke to knølhvaler i verden som er helt lik hverandre.

Disse ”fingeravtrykkene” kan forskerne bruke til kartlegge hvalenes bevegelser i verdenshavene.

Ikke noe annet pattedyr på jorda vandrer lenger enn knølhvalen. Opptil 25 000 kilometer kan den forflytte seg på et år.

Knølhvalens unike halemønster har gitt naturforskeren og fotografen Fredrik Broms i Tromsø ideen om å be om hjelp fra andre som har tatt bilder av knølhvaler. Mange gjør nemlig det, enten på egenhånd eller som deltagere på hvalsafarier.

Bilder kan sendes til hvalobservasjoner@akvaplan.niva.no. Husk å oppgi hvor og når bildet ble tatt.

Samarbeid med National Geographic

Broms og forskerkolleger i Tromsø samarbeider med og har fått støtte fra National Geographic om å bygge et internasjonalt nettsted med informasjon og oversikt over knølhvaler som blir observert i norske farvann.

Bildene fra Norge skal sammenlignes med over 8000 andre knølhvalbilder fra hele verden, samlet i en database i USA siden 1970-tallet. Her skal du kunne følge ”din” knølhval fra sted til sted. Tar du bilde av en hval, skal du også kunne se hvor den har blitt observert tidligere.

Folk hjelper forskerne

– Å kartlegge knølhvalvandringer ved hjelp av halefinne-fotografier er allerede en godt etablert teknikk i USA, forteller Broms. Denne teknikken har bidratt til at bestanden av knølhval i Nord-vest atlanteren nå er en av de best studerte hval-populasjonene i verden.

Slik fotoidentifikasjon hvor vanlige folk bidrar med bilder, har vist seg veldig effektiv i forskningen. Disse bidragene til forskningen gjør det nemlig mulig for forskerne å la et prosjekt få inn data over mye lengre tid.

– Ved studier av langtlevende pattedyr som knølhval er dette nødvendig, sier Broms.

Knølhvalene i den vestlige delen av Atlanterhavet – utenfor Canada, USA og Karibia – er i dag nokså godt kartlagt. Forskerne vet mye om disse hvalenes vandring fra nordlige til tropiske farvann om høsten, og vandringen tilbake om våren.

– Men hvalene her på vår side av Atlanterhavet vet vi langt mindre om.

Vet lite om norske hvaler

Grunnen til det er blant annet at våre ”norske” knølhvaler holder til i Barentshavet og rundt Svalbard om sommeren.

I disse farvannene er det rett og slett svært få mennesker som ser disse enorme dyrene. Vitenskapelig kartlegging av store havområdene er dessuten svært resurskrevende.

Vanligvis svømmer knølhvalene direkte fra Barentshavet og ned til Karibia om vinteren. Det gjør også at få mennesker får øye på dem dem.  

Nå er det blitt mulig

Men nå svømmer knølhvalene i stedet inn til kysten av Troms senhøstes på vei sørover. Det har hvalene gjort de siste tre-fire årene, etter at de oppdaget enorme sildestimer i fjordene rett utenfor Tromsø.

Dermed har vi plutselig fått disse store dyrene helt innpå oss.

Hvalene blir værende her i over to måneder mens de mesker seg med sild.

– Dette gir oss en unik mulighet å kartlegge den ellers lite kjente nord-østlige delen av knølhval-bestanden i Nord-Atlanteren, konstaterer Broms.

Forskeren som fant på noe nytt

Fredrik Broms har tidligere mest jobbet med dyreplankton. For noen år siden ble han syk og kunne ikke drive med dette forskningsarbeidet lenger.

Men så dukket altså hundrevis av knølhvaler opp på yttersida av Kvaløya utenfor Tromsø. Da sto det verken forskere, forskningsprosjekter eller forskningspenger klare til å gripe den unike muligheten.

Da stilte Fredrik Broms seg i spissen for knølhvalforskningen.

– Jeg så en unik forskningsmulighet som ingen andre hadde mulighet til å kaste seg rundt og gå løs på, forteller han til forskning.no

Et unikt fenomen

– Knølhvalene i Barentshavet flytter seg på jakt etter mat. Om sommeren er det enormt mye mat i havet rundt Svalbard. Nå senhøstes og et stykke ut over vinteren har knølhvalene funnet ut at de kan fråtse i sild her utenfor Tromsø.

– At de kommer innom her og blir fra senhøstes til langt ut på vinteren, er et helt nytt fenomen. Dette skjer i et omfang ingen nålevende mennesker har vært vitne til før.

Fredrik Broms har så langt telt 453 ulike individer av den 30-40 tonn tunge hvalarten i fjordene rett utenfor Tromsø.

Kjenner igjen enkeltdyr

Turene ut i fjordene utenfor Tromsø tar Broms enten i en båt han får leie eller i en båt som brukes i forbindelse med et annet forskningsprosjekt i Tromsø.

– Flere og flere av individene her kjenner jeg nå igjen fra år til år, takket være fingeravtrykkene på halen.

­– Men vi vet fremdeles lite om hvor knølhvalene tar veien herfra etter nyttår.

Til nå har man trodd at stort sett alle knølhvalene fra Barentshavet drar videre til farvannene i Karibia, utenfor Mellom-Amerika.

– Men vi har en mistanke om at knølhvalens vandring er betydelig mer komplisert. Nå er nemlig «norske» hvaler blitt gjenfunnet en rekke ulike steder, både i nord og i sør, i øst og i vest.

Send hvalbilder til forskerne

Send bilder av knølhval til Fredrik Broms, så kan han slå fast om denne hvalen har vært her før. Epostadressen er hvalobservasjoner@akvaplan.niva.no

Bildet ditt kan også på lengre sikt sammenlignes med bilder tatt av andre hvalfotografer rundt om i verden og gi ny kunnskap om et enormt pattedyr vi fortsatt vet veldig lite om.

Lufttørkere, som det finnes flust av på offentlige toaletter, tørker ikke bare hendene i blåsen. De sprer også en drøss med potensielt helseskadelige bakterier rundt i luften.

Det er 27 ganger flere bakterier i luften rundt lufttørkeren enn ved bruk av tørkepapir, ifølge ny studie fra Leeds Universitet i England.

I luftprøver tatt en og to meter unna tørkemaskinene, fant forskerne laktosebasiller. Disse bakteriene er ikke helsefarlige, men det at de spres i luften ved lufttørking, stadfester at skumlere bakterier også kan spres på samme måte.

Det var fremdeles bakterier i luften ved tørkemaskinene 15 minutter etter at testpersonene hadde tørket hender som var tildekt av laktosebasiller.

God hygiene er svaret

Mark Wilcox, professor ved School of Medicine og leder for forskningsteamet, påpeker at de nye funnene gir innsikt i hvordan bakterier blir spredd, og for hvor stor faren er for å bli syk.

- Neste gang du tørker hendene dine i tørkemaskin på offentlig toalett, sprer du muligens bakterier helt uten å vite det, sier Wilcox i en pressemelding.

Forskerne smurte inn hender til 60 testpersoner med laktosebasiller. De tok så 120 stikkprøver i luften nær lufttørkerne. De tok i tillegg separate tester med hender dekket med maling, for å undersøke spredningen av dråper. Dråpetesten viste at spredningen var verst ved bruk av lufttørrerne, framfor tørkepapir.

Nina Kristine Sorknes, seniorrådgiver ved Norsk folkehelseinstitutt, sier til forskning.no at det ikke er entydig hvilket tørkealternativ som er best. Noen studier viser bedre effekt med håndpapir enn lufttørkere, mens andre studier viser motsatt resultat. 

En annen studie, også fra Storbritannia, viser at papir best fjerner bakteriene. Bare halvparten så mange bakterier fantes på hendene etterpå, sammenlignet med å ikke tørke seg i det hele tatt.

Kraftig blås sprer sykdom

De britiske forskerne i den nye studien mener at lufttørkere er uegnet for bruk i helsevesenet. Der bør desinfisering av hendene være førstevalget.

Sorknes peker på at helsetjenesten anbefaler tørkepapir fremfor tørkemaskiner, fordi det tar for lang tid å få hendene skikkelig tørre og fordi den kraftige luftstrømmen kan blåse støv rundt, som også kan inneholde sykdomsfremmkallende mikroorganismer.

- I helsesektoren er det godt nok med håndpapir, så der anbefaler jeg ikke tørkemaskinene. Jeg vil fortrinnsvis anbefale engangspapir av god kvalitet. Skal du få folk til å vaske og tørke seg skikkelig, må det være tilgang på skikkelig såpe og håndpapirer, sier Sorknes til forskning.no.

Ikke overrasket 

Sorknes er ikke overrasket over at lufttørkere kan spre bakterier.

- De blåser ganske kraftig på hendene. Avhengig av om hendene er tilstrekkelig rengjort, kan man tenke seg at sykdomsfremkallende mikroorganismer kan spres på samme måten som det den engelske studien viser, sier Sorknes. 

- Dessverre vet vi at hender ofte ikke rengjøres tilstrekkelig, enten ved at man ikke benytter tilstrekkelig med såpe og ikke bruker tilstrekkelig med tid. Men fleste bakteriene og mikroorgansimene er ikke farlige, sier Sorknes.

En annen viktig faktor er ifølge Sorknes renhold og vedlikehold av disse lufttørrerne.

Sorknes viser til retningslinjene fra Verdens helseorganisasjon, WHO, som slår fast at man ved bruk av lufttørkere trenger mer tid for at hendene skal bli tørre. De påpeker også at lufttørrerekan spre aerosoler, partikler som kan inneholde sykdomsfremkallende mikroorganismer. 

Sorknes ønsker mer dokumentasjon på effekten som ble vist i det britiske forsøket.

- Bruk tørkepapir

Bjørg Marit Andersen, professor og tidligere smittevernoverlege ved Oslo Universitetssykehus, sier at mikrobespredningen som kommer fra tørkemaskiner er vel kjent. Hun sier også at det beste er å bruke tørkepapir.

- En bør fortrekke toalett der det er engangstørkehåndklær. Jeg vet ikke om noe norsk sykehus som har lufttørkere. Hygienepleiere har vært ivrige på å lære bort skikkelig håndhygiene, og særlig på steder det finnes en god del smitte, sier Andersen til forskning.no.

Andersen vil anbefale alle offentlige institusjoner, restauranter og hotell å bruke engangspapir, og sier at tørkepapir stort sett er i bruk på disse stedene.

Hun legger til at det skal utrolig mye til før man blir smittet av mikrobene i offentlige toaletter.

Gode råd trenger ikke være dyre

Svært mange av oss slurver med håndvasken. Seniorrådgiver Sorknes sier at god håndhygiene kan forebygge sykdom som diaré og omgangssyke. 

- Du må sørge for å ha tilstrekkelig med såpe, gjerne to til tre milliliter. Så må du vaske hendene grundig i 30 til 40 sekunder. Spriten dreper bakteriene på hendene umiddelbart ved hånddesinfeksjon på 20 til 30 sekunder. Håndspriten inneholder også glyserol, og dette er et godt alternativ til håndhygiene om vinteren, sier Sorknes.

- Etter å ha vært på toalettet bør du primært gå for håndvask, sier hun videre.

Sorknes understreker at man skal velge enten håndvask eller hånddesinfeksjon, og ikke begge deler.

Også professor Andersen har et råd for god hygiene.

- Tørkepapiret har dobbel nytte. Man unngår mye spredning av mikrofiber i lufta, samtidig som at man kan bruke papiret på vannkrana for å unngå å forurense hendene igjen, sier hun.

Referanse:

Best, E. L. m.fl: Microbiological comparison of hand-drying methods: the potential for contamination of the environment, user, and bystander. The Journal of Hospital Infection, 2014. (sammendrag)

Ifølge en ny studie har barn av eldre mødre økt risiko for genetiske sykdommer som diabetes, blindhet, sklerose, hjertesykdommer, demens og forskjellige former for nervesykdommer.

– Dette er en viktig oppdagelse. Det gir oss også en bedre forståelse av hvorfor disse sykdommene oppstår, slik at vi kan utvikle bedre medisiner, forteller Rasmus Nielsen, professor ved Københavns Universitet, og University of California, Berkeley.

Kraftverk i cellene

De fleste genetiske sykdommer oppstår på grunn av skadelige mutasjoner i DNAet i cellene våre. Det kan føre til cystisk fibrose, Huntingtons, sigdcelleanemi og forskjellige former for kreft.

Det finnes imidlertid også DNA i mitokondriene, cellenes kraftverk, som hver celle har omkring 200 av. Dette arvemateriale er langt mindre.

Likevel kan skadelige mutasjoner her føre til genetiske sykdommer.

Mutasjoner i ubefruktede egg

Forskerne har undersøkt om morens alder påvirker mengden mutasjoner i det mitokondrielle DNAet til barna.

De undersøkte DNAet fra 39 mødre og barna deres.

Ut fra forskjellen i arvemateriale kunne forskerne regne ut hvor mange mutasjoner som hadde oppstått i morens ubefruktede egg.

– Jo eldre en kvinne er, jo flere mutasjoner har det oppstått i eggene hennes. Derfor øker risikoen for genetiske sykdommer.

– Det er litt overraskende, for forskere har trodd at mutasjoner i DNA først og fremst oppstår under celledeling. Men det kan altså skje i egget, forklarer Nielsen.

Kan ikke reparere

Årsaken til at det akkumuleres mutasjoner i eggene, er ifølge Nielsen også at mitokondriene ikke har de samme mekanismene til å reparere DNA-et som cellekjernen.

Hvis reparasjonen ikke blir utført korrekt, kan det oppstå en mutasjon.

Forsker Claus Desler fra Senter for sunn aldring ved Københavns Universitet forsker også på mitokondriene.

Desler mener at den nye studien er veldig interessant, og ser en annen mulig vinkling på hvordan resultatet kan tolkes:

– Man kan forestille seg at kroppen kvitter seg med de eggene som har fått for mange skadelige mutasjoner. Det kan kanskje være en del av forklaringen på at eldre kvinner mister fruktbarheten,  og det kan belyse årsakene til eldre kvinners manglende fertilitet, sier Desler.

Flaskehals øker risiko for sykdommer

Den nye forskningen kan også forklare hvordan barn kan få genetiske sykdommer som moren ikke har.

Forskerne oppdaget at moren bare viderebringer den genetiske informasjonen fra 30 til 35 av omkring 200 mitokondrier i hver celle. Det kan øke risikoen for genetiske sykdommer.

Hvis moren har mutasjoner i ti mitokondrier, er det antagelig ikke nok til at en genetisk sykdom kommer til uttrykk. Da er det for mange friske og velfungerende mitokondrier.

Men hvis man er uheldig med utvalget, kan alle de ti bli gitt videre til barnet. Da kan en tredjedel av barnets mitokondrier være skadet.

– Denne genetiske flaskehalsen kan være med på å øke risikoen for arvelige sykdommer. Hvis vi kan undersøke mengden mutasjoner hos moren, kan vi bruke dette til å anslå risikoen for sykdommer, forklarer Nielsen.

Løser gammelt mysterium

Claus Desler fra Københavns Universitet mener at denne flaskehalsen kan svare på en evolusjonær gåte forskere har strevd med i årevis: Hvorfor har ikke DNAet i mitokondriene blitt helt ødelagt av mutasjoner over tusenvis eller millioner av år.

Dette arvestoffet er nemlig ikke en blanding fra mor og far, som vi kjenner prosessen fra kjerne-DNA. Det innebærer at mutasjoner burde bli akkumulert fra generasjon til generasjon. Slik er det imidlertid ikke.

– Det kan flaskehalsen forklare. Eggcellen kan ødelegge seg selv hvis mitokondriene ikke fungerer skikkelig, sier Desler.

Vi må kartlegge begge typene DNA

Ifølge Rasmus Nielsen er den nye studien et skritt på veien til mer omfattende screeninger for genetiske sykdommer.

I dag bruker man nesten utelukkende kjerne-DNA. Nielsen spår at vi innen 20 år helt rutinemessig vil bruke det mitokondrielle DNA også.

– Da vil vi kunne gi bedre råd til foreldre om risikoen for at barna får arvelige sykdommer, sier Nielsen. 

Referanse:

Boris Rebolledo-Jaramillo m.fl.:Maternal age effect and severe germ-line bottleneck in the inheritance of human mitochondrial DNA, PNAS (2014), DOI: 10.1073/pnas.1409328111 (sammendrag)

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

I en polsk gravlund har seks graver vakt oppsikt. Kroppene ble begravd engang på 17- eller 18-hundretallet, og det er tilsynelatende ingenting som skiller gravene fra hundrevis av andre.

Men disse seks menneskene ble begravd med sigder over halsen eller med store steiner på strupen.

Ritualene skulle forhindre at de stod opp fra de døde.

Polske myter

I Polen ble mennesket på den tiden regnet som en todelt skapning som bestod av kropp og sjel. Når man døde, ble sjelen separert fra kroppen, og levde videre på jorda. Selv om de aller fleste sjelene var harmløse, ble noen sjeler ansett som potensielt farlige.

Folk som hadde et uvanlig utseende, tok selvmord, ble født utenfor ekteskap, skulle utføre heksekraft eller som stod på utsiden av samfunnet, ble sett på som særlig urene sjeler. 

Begrepet vampyr, betyr i polsk sammenheng et lik fra en av disse sjelene, som blir gjenopplivet for å gjøre skade på andre mennesker.

Sigdene som ble plassert over halsen på de potensielle vampyrene, skulle ødelegge kroppen, slik at den ikke lenger kunne gjenoppstå.

Outsidere

Ritualene var på den tiden vanlig praksis i den polske byen Drawsko Pomorskie, hvor gravene ble åpnet. Tanken bak var å forhindre at de døde ble til vampyrer. Men hvorfor ble akkurat disse seks menneskene gravlagt slik?

På grunn av veldokumentert masseinnvandring til Polen på tiden da de seks ble gravlagt, har det tidligere blitt antatt at de gravlagte var innvandrere. Mest sannsynlig fordi de var outsidere, noe som gjorde byens innbyggere mistenksomme.

For å komme til bunns dette mysteriet, undersøkte arkeologer jekslene hos både de påståtte vampyrene og 60 andre individer. Funnene deres ble nylig publisert i tidsskriftet PLOS ONE.

Funnene tydet på at menneskene faktisk var lokale innbyggere. Dermed røk teorien om at det var en innvandrerstatus som forårsaket begravelsesritene.

Kolera-utbrudd

Hva som kunne gi en person status som potensiell vampyr, er vanskelig å finne svar på blant flere hundre år gamle beinrester. Men spor etter en utstrakt kolera-epidemi i samtiden, kan peke mot en mulig forklaring.

Forskerne bak studien av gravene, spekulerer i om dette kan ha vært tidlige dødsfall av epidemien. Sykdommen og dødsfallet, ifølge lokal overtro, gjøre en person til en uren sjel, som igjen kunne føre til personens oppstandelse fra de døde.

- Mennesker fra middelalderens ettertid forstod ikke hvordan sykdom spredte seg. Derfor ble kolera og dødsfallene sykdommen forårsaket, forklart med det overnaturlige – i dette tilfelle vampyrer, sier Lesley Gregoricka, som har studert skjelettene, i en pressemelding.

Men fordi kolera virker raskt, er det vanskelig å påvise om menneskene i de seks gravene faktisk var smittet, og teorien blir derfor nærmest ren gjetning.

Referanse:

Gregoricka LA, Betsinger TK, Scott AB, Polcyn M (2014) Apotropaic Practices and the Undead: A Biogeochemical Assessment of Deviant Burials in Post-Medieval Poland. PLoS ONE

Den omtales gjerne som selveste indrefileten i byen, den gamle verftstomta i Tromsø. Planene for området har versert i kommunen i årevis og skulle svare på voksesmertene i Tromsø. 

Men selv om arkitekttegningene ligger klare og frister med både sjøutsikt, grøntområder og bryggeleiligheter, så er ikke alle brikkene på plass.

Dette er et typisk eksempel på det Torill Nyseth kaller flytende planlegging, både i positiv og negativ forstand.

Nyseth er professor ved Institutt for sosiologi, statsvitenskap og samfunnsplanlegging på UiT, og har publisert en vitenskapelig artikkel om flytende planlegging. Artikkelen har vakt interesse langt utover landets grenser. 

- Utfordringene i Tromsø er ikke spesielt annerledes enn i andre deler av verden hvor byer vokser fort. Det kan for eksempel være problemer med å få lagt til rette for nok boliger, eller å se hva byen er best tjent med – kjøpesenter utenfor sentrum eller et aktivt sentrum. Men i Tromsø har utfordringene vært veldig synlige og de har blitt jobbet mye med, sier hun.

En balansekunst

Det hele startet på midten av 1990-tallet, da kommunen startet arbeidet med en ny sentrumsplan. 

Men byplanlegging er komplekst, det må tas mange hensyn.

- Det kan for eksempel være at sterke næringsinteresser utfordrer behovet for grøntarealer, effektiv transport, ønsket om å ivareta en byfasade og verneverdige bygg, Men det kan også handle om å ha et overordnet miljøperspektiv og å se byutvikling som tilrettelegging for god folkehelse, forteller Nyseth.

- De som planlegger forsøker å tenke langsiktig, men samtidig blir rammefaktorene forandret hele tiden ved at det stadig dukker opp nye prosjekter med nye aktører. Og politikerne har ofte kun et fireårsperspektiv i det de gjør, sier Nyseth.

Det hele blir en flytende prosess, med stadig nye og kompliserende brikker, som skal finne sin plass.  

- Å ivareta hensynet til fleksibilitet, håndtere mange aktører med ulike interesser og samtidig ha hendene på rattet i planprosessen er en vanskelig balansekunst, sier Nyseth. 

Havari og ny start

Offentlig planlegging blir enda mer komplisert når stadig mer planlegging utføres av offentlige aksjeselskaper eller private virksomheter. Da får ikke offentligheten innsikt i prosessene før prosjektene er i ferd med å bli satt ut i livet, og politikerne er kun med på å godkjenne sluttresultatet.

- Den flytende planleggingen blir lukket og markedsstyrt, og hvem sitter da med ansvaret for å kvalitetssikre prosessene eller for sluttresultatet om prosjektet havarerer? spør Nyseth.

I Tromsø havarerte prosjektet som skulle sette fart på sentrumsutviklingen, noe Nyseth bruker som eksempel i sin egen forskning. 

Samtidig påpeker hun at havariet også utløste kreative og inkluderende prosesser.

- I ni år hadde kommunen jobbet med en sentrumsplan, og da politikerne avviste den, ble det rom for nytenking, kreativitet og en demokratisering av planarbeidet, sier hun.

Kommunen la til rette for en mer demokratisk planprosess hvor folk flest og interessegrupper ble invitert inn i arbeidet gjennom seminarer, folkemøter og byvandringer. Også næringsaktører meldte seg på, og det hele ble til Byutviklingens år i 2005-2006. 

Internasjonal interesse 

Artikkelen til Nyseth har til nå blitt lastet ned over 2000 ganger, oftest i USA, India, England, Kina og Australia. Forskeren selv har aldri opplevd maken, og har ingen fullgod forklaring på den store interessen. 

- Jeg vet ikke hvem som har lest den, men jeg ser jo at den blir lastet ned i områder rundt om i verden hvor det er sterk vekst og press i byområdene. Uansett er det kjekt at den jobben vi gjør med samfunnsplanlegging, blir lagt merke til verden over, sier professoren. 

Referanse: 

Torill Nyseth. Fluid Planning: A Meaningless Concept or a Rational Response to Uncertainty in Urban Planning? Kap. 2 i Advances in Spatial Planning. 2012. DOI: 10.5772/35098