Forskere fra University of Sussex i England har funnet ut at samtaler kan føre til at sjåføren begynner å visualisere innholdet i samtalen, skriver VG. Det legger beslag på hjernekapasitet som vanligvis brukes til å kjøre og observere trafikkbildet.
I studien har 20 menn og 40 kvinner blir filmet mens de satt bak rattet. En gruppe kjørte uten forstyrrelser, mens en annen gruppe kommuniserte med en mannsstemme via en høyttaler og en mikrofon plassert i bilen.
De som lot seg engasjere i samtalen, brukte nesten ett sekund mer på å reagere på hendelser i trafikken, sammenlignet med dem som ikke hadde andre oppgaver enn å kjøre. De som «snakket i mobilen» fikk også spørsmål om hendelser fra tidligere på dagen. Da brukte de bare en firedel av den normale oppmerksomheten på det som skjedde rundt dem i trafikken.
Sigmund Clementz i forsikringsselskapet If tviler ikke på at telefonsamtaler kan distrahere bilførere.
– Vi er ikke helt overrasket over at den håndfrie mobilen kan være like distraherende for bilførere som den håndholdte. Det er så utrolig lite som skal til før en bilfører mister kontrollen eller reagerer for sent, sier Clementz.
Får du en diagnose, kan legen og annet helsepersonell gi deg mye og god informasjon. Men denne informasjonen kommer bare fra behandlerens ståsted.
Hege Andreassen er prosjektleder og seniorforsker. (Foto: Rune Stoltz Bertinussen, Krysspress)
Hva med all kunnskapen og erfaringene som de som lever med diagnosene hver dag, har?
Nå ønsker forskere ved Nasjonalt senter for e-helseforskning å gjøre pasientenes ekspertkunnskap tilgjengelig for alle.
– Helsevesenet ønsker å sette pasienten i sentrum for helsetjenesten og gjøre pasienten bedre i stand til å bestemme over og delta i egen behandling. For å klare dette må pasientenes erfaring med sykdommen, og måten å mestre den på, komme bedre fram, sier Hege Andreassen, prosjektleder og seniorforsker.
Hun mener at vi gjennom media stort sett får to typer pasienthistorier: superhelten eller tragedien.
– Vi vil ha fram et bredt spekter av historier, for å vise hvordan ulike mennesker håndterer sykdom på ulik måte, sier Andreassen, som har med seg sosiolog Marianne Trondsen i prosjektet «Helsesnakk».
Nytte av å dele erfaringer
I fjor startet de to forskerne med å samle inn pasienthistorier fra muskelsyke. Disse ble rekruttert via Nevromuskulært kompetansesenter (NMK) ved Universitetssykehuset Nord-Norge.
– Allerede etter to prøveintervjuer tenkte jeg at disse to kunne ha nytte av å dele sine erfaringer med hverandre. Den ene jeg intervjuet hadde som sin største frykt en problemstilling som den andre hadde løst og hadde et avslappet forhold til, forteller Trondsen.
Hensikten med prosjektet er todelt: Forskningen skal bidra til å utvikle tjenester for pasienten der forskerne eventuelt finner ut at tilbudet er mangelfullt. I tillegg skal den bidra til at pasienter og pårørende i større grad skal mestre sykdommen selv.
Kartlegger historien
De to bruker kvalitativ forskningsmetode med videointervjuer og starter med det åpne spørsmålet «Hva er din historie?»
De vil, ut fra det pasientene og de pårørende svarer, analysere seg fram til de viktigste temaene for hver diagnose. Temaene presenteres på nett gjennom små sekvenser fra videointervjuene, lydfiler eller tekst.
– Så langt har vi opplevd at pasienter og pårørende er veldig interessert i å dele erfaringene sine. De ser at det kan være verdifullt for andre. De som eventuelt ikke ønsker å stå fram med navn og bilde, kan anonymiseres, selv om vi bruker video, forklarer Trondsen.
Selve publiseringsmetoden, med video og eget nettsted, er ny for forskerne og noe som engasjerer dem ekstra.
Marianne Trondsen er sosiolog og seniorforsker. (Foto: Rune Stoltz Bertinussen, Krysspress)
Ideen til prosjektet kom etter en e-helsekonferanse hvor de fikk høre om det britiske prosjektet www.healthtalk.org, som har vært drevet siden 2001 av en forskningsgruppe ved Universitetet i Oxford.
Varianter av dette er lansert i andre land både i Europa og resten av verden. Det norske nettstedet helsesnakk.no blir lansert umiddelbart når første diagnose er klar til presentasjon.
– Dette er helt i tråd med politikernes ønske om å utvikle flere digitale innbyggertjenester, og vil bidra til en videreutvikling av helsevesenet. Vi vil selvsagt publisere vanlige forskningsartikler, men det er spennende å tenke i nye formater. Det er på tide at også vi forskere blir flinkere til å ta i bruk digitale medier for å nå ut med forskningen vår, sier Trondsen.
Nyttig for både skoler og Nav
Forskerne er opptatt av at dette ikke bare skal bli et nettsted for pasienter og pårørende som ønsker å få tips fra andre i samme situasjon.
– Jeg tror det i aller høyeste grad vil være svært nyttig for de som jobber i helsevesenet å lære mer om pasientens hverdag. For ikke å snakke om alle andre som er i direkte kontakt med folk med ulike diagnoser. Ansatte ved skoler, arbeidsplasser, offentlige kontorer og ikke minst Nav kan godt få vite litt mer om hvordan de som er syke egentlig har det, sier Hege Andreassen.
Forskerne tror at materialet som kommer inn, vil bli brukt til forskning på flere områder, for eksempel sammenliknende studier om egenmestring og hverdagen med sykdom i ulike land.
Håper på mye forskning
– En forsker i England ble oppmerksom på at kjæledyr dukket opp i svært mange av pasientintervjuene, og mange snakket om kjæledyr i løpet av intervjuet. Det resulterte i at hun publiserte en artikkel om betydningen av det å ha kjæledyr for folk som er syke, sier Andreassen.
Forskerne i prosjektet har en omfattende arbeid foran seg. For å få god variasjon i historiene bør minimum 20 pasienter eller pårørende videointervjues for hver diagnose. Forskerne har nå opprettet «Norsk nettverk for kvalitativ forskning på pasienterfaringer» og håper at flere forskere får midler til å delta i prosjektet.
– Vi håper med dette å bidra til å dra helsevesenet i en retning hvor pasient og bruker står i sentrum, sier Andreassen.
– Selv om bompengene øker, og selv om folk tar bussen, er det sånn at vi vil ha dagligvarene på butikken og vi vil ha rørleggeren hjem til å bytte pakning på badet vårt, sier assisterende direktør Kjell Werner Johansen ved Transportøkonomisk institutt til NRK. Han tror ikke de økte bomprisene i Oslo vil påvirke varehandelen inn til hovedstaden i stor grad.
– Selv om avgiften øker kraftig og går opp til et relativt høyt nivå, er det relativt beskjedne kostnader. Dessuten er det mange som kan velte disse kostnadene over på kundene sine, tror Johansen.
Han sier at det ikke er privatbilismen inn mot Oslo som øker, men der er det fortsatt rom for forbedringer.
– Det er nok mer å hente, men det blir stadig mindre etter hvert som man lykkes må å få personreisende over på andre transportmidler.
På de travleste tidspunktene på dagen vil det fra 2017 koste mer for bilistene som kommer vestfra inn til Oslo. Dieselbiler må betale 58 kroner, mens bensinbiler 53 kroner. Utenfor rushtiden er prisen 48/43 kroner.
Når de røde prikkene dukker opp overalt på kroppen, søker mange etter informasjon på nettet. Hva skal de gjøre med vannkoppene?
Vannkopper klør og er plagsomt, men sjelden farlig hos barn. Folkehelseinstituttet anbefaler bare vaksiner til grupper som risikerer alvorlig sykdom.
Det er som regel lite å gjøre med viruset når det først har smittet, så de fleste går ikke engang til legen. I mange land blir ikke de som blir syke med vannkopper registrert hos helsemyndighetene.
Dermed vet de ikke når et utbrudd nærmer seg.
Det ville britiske og amerikanske forskere gjøre noe med. De så på hva folk flest søkte etter på internett for å finne ut når det er mest vannkopper i verden.
Flere sykdommer
Forskerne analyserte nettsøk om vannkopper i søkemotoren Google i 36 land over elleve år. De brukte analyseverktøyet Google Trends.
I perioder der mange blir syke, er det flere som søker etter informasjon på nettet.
Forskerne så at ogsåsøkene etter andre typiske barnesykdommer, som hånd-, fot, og munnsykdom, varierer med sesongene.
Varierende utbrudd
I 27 av landene hadde de tilgang til ukentlige data og kunne se hvilke tider av året det ble søkt mest etter ordet «vannkopper».
Det viste seg å være om våren, som kommer til ulike tider rundt omkring i verden. I Europa er det mellom mars og mai, mens det lengst sør topper seg seinere på året. Dette er i tråd med tidligere studier, ifølge forskerne.
En del land hadde flere intense søkeperioder i løpet av året.
Søkene avslører trolig når det er utbrudd av sykdommen i forskjellige land. Men forskerne har bare dobbeltsjekket den teorien noen få steder.
De sammenlignet nettsøk og tilfeller av vannkopper som hadde blitt rapportert inn til helsevesenet i fem land.
Vil vite om vaksine i USA
Tre av landene vaksinerte ikke befolkningen. I Mexico, Thailand og Estland var det en sterk sammenheng mellom antallet nettsøk til ulike tider og registrerte sykdomstilfeller.
Det var en mye svakere sammenheng i land som systematisk vaksinerer barn mot vannkopper, som USA og Australia.
Derfor tror forskerne at det ikke blir store utbrudd av vannkopper i land som vaksinerer.
Faktisk handlet det nest mest populære søket i USA om vaksine mot vannkopper.
Men sammenhengen er ikke helt tydelig, for det var også flere søk etter vannkopper i enkelte perioder i Australia, selv om landet har obligatorisk vaksinering.
Mange i næringen ønsker å ta i bruk lukkede merder, og det er Fiskeridirektoratet positiv til.
Lukkede merdanlegg er forskjellige fra de tradisjonelle anleggene fordi vannet kan settes i bevegelse når merden beveger seg.
Per i dag eksisterer det ikke verktøy som kan forutsi de innvendige bølgene og hvordan dette kan påvirke merdveggene.
Nylig ble et lukket merdanlegg testet ut i Norges største laboratoriebasseng ved Sintef-instituttet Marintek. Ifølge forskningsleder Vegard Øgård Aksnes bidrar testingen til at de forstår mer av de fysiske prosessene og størrelsen og forekomsten av innvendige bølger i merdene.
– Forsøkene er et viktig skritt på veien mot det kunnskapsunderlaget som trengs for å konstruere og dimensjonere trygge lukkede anlegg i sjøen, sier Aksnes.
Ikke for mye vær
De innvendige bølgene kalles ofte sloshing og er et velkjent fenomen fra blant annet tanker i skip som frakter flytende nedkjølt naturgass. Slike innvendige bølger kan påvirke konstruksjonen.
– Det skjer veldig mye i utviklingen av nye konsepter i oppdrettsnæringen for tiden. Spesielt med tanke på de nye utviklingskonsesjonene. For å få ned risikoen i produktutvikling er det viktig å gjennomføre modellforsøk i bassenget. Dermed får vi vite mer om hvordan de nye konseptene oppfører seg i bølger og strøm, sier Aksnes.
Han mener de nye merdene foreløpig bør plasseres på steder med skjerming og ikke der de vil bli utsatt for mye vær.
– Der blir bølgene rett og slett for store, sier han.
Mange ønsker lukkede merder
Fiskeridirektoratet var til stede under forsøkene for å lære mer om lukkede merdsystem. Dette er en forholdsvis ny type konstruksjon, som det er begrenset erfaring med.
– Det er mange som ønsker å ta i bruk lukkede merder. De er lovende med tanke på lusebekjempelse og oppsamling av avfall. Vi synes det er positivt at næringen bruker modellforsøk for å få testet ut designet, sier Erlend Hopsdal Skjetne, rådgiver i Fiskeridirektoratet.
– Denne forskningen vil komme alle i bransjen til gode, understreker han.
Dyrere enn åpne anlegg
Ragnar Joensen som er Group Manager Technology i Marine Harvest opplyser at selskapet ønsker å teste ut ulike typer flytende, lukkede systemer.
– Det overordnede målet er å øke produksjonen av oppdrettslaks i Norge. Vi ser at lukkede systemer kan hjelpe oss med dette. Men vi er fortsatt i en tidlig fase, påpeker han.
Joensen forklarer at selskapet ønsker mer erfaring gjennom testing av teknologien, mer viten om biologisk produksjon i disse systemene og ikke minst mer kunnskap om lønnsomheten i slike anlegg.
– Tanken er at fisk i lukkede anlegg i mindre grad blir utsatt for helseproblemer sammenlignet med åpne anlegg. Samtidig er det dyrere å bygge lukkede anlegg enn åpne systemer, så vi må lære mer for å se hvordan dette best kan hjelpe oss å nå målet om bærekraftig vekst, sier Joensen.
Atomkraftmikroskopet har ingenting med atomkraftverk å gjøre, selv om det kan høres sånn ut.
Navnet spiller på kreftene som finnes i og mellom atomer, på en så liten skala at det ikke er mulig å se det med det kraftigste optiske mikroskopet det er mulig å bygge.
Hvis du faktisk skal observere et atom, kan det gjøres med et atomkraftmikroskop, også kalt atomic-force microscope (AFM).
Et AFM fungerer helt annerledes enn et optisk mikroskop, som kanskje er det første du tenker på når de hører ordet mikroskop.
I dag får oppfinnerne bak atomkraftmikroskopet Kavliprisen i nanovitenskap. Prisen går til fysiker Gerd Binning fra Tyskland, sveitsiske Christoph Gerber som er professor i fysikk, og den amerikanske fysikeren Calvin Quate.
Men hvordan fungerer et AFM?
Et Hexabenzocorone-molekyl. Bildet er laget med et atomkraftmikroskop. (Foto: Science Photo Library/NTB Scanpix)
Som en platespiller
Teknologien er ikke basert på å forstørre veldig små ting ved hjelp av lys og linser, men ved berøring.
En ekstremt liten pigg kan dras over et materiale for å «føle» hvordan materialet ser ut. Piggen kan minne om pickupen på en platespiller, bare på ekstremt liten skala.
Piggen beveger seg over for eksempel ujevnheter i et materiale, og forskerne kan rekonstruere et bilde av overflaten som blir undersøkt etter hvert som det blir tatt flere målinger. Denne metoden er så nøyaktig at du kan skape avbildninger hvor hvert enkelt atom kan skilles fra hverandre.
Men atomkraftmikroskopet har mange flere bruksområder. Den lille piggen kan blant annet brukes til å endre og flytte på enkeltatomer i materialer. Mikroskopet er også videreutviklet siden det ble oppfunnet, og nå fungerer det både på faste og flytende materialer.
Dette åpner for å eksperimentere med for eksempel DNA, ifølge Kavli-juryens begrunnelse.
Et elektronmikroskop-bilde av den bittelille piggen som brukes i et atomkraftmikroskop. (Foto: Materialscientist/CC BY-SA 3.0)
Oppfunnet i 1986
Atomkraftmikroskopet er en videreutvikling av det såkalte Scanning Tunneling Microscope (STM), som ble oppfunnet i 1981. En av Kavli-prisvinnerne, Gerd Binning, var også med på å utvikle denne AFM-forløperen, og han mottok Nobelprisen i fysikk i 1986 for mikroskopet.
I juryens begrunnelse heter det at «atomkraftmikroskopi har skapt mange forskjellige måle- og manipuleringsteknikker, og er uvurderlig i en rekke bruksområder».
Juryen mener også at «atomkraftmikroskopi er en kraftfull og allsidig vitenskapelig teknikk som bringer nanovitenskapen og samfunnet videre».
Sånn ser en «glatt» glass-overflate ut under et atomkraftmikroskop. (Foto: Materialscientist/CC BY-SA 3.0)
Prisvinnerne
Gerd Binning er født i 1947 og er fysiker. Han utviklet atomkraftmikroskopet sammen med Calvin Quate og Christoph Gerber på midten av 1980-tallet.
Mikroskopet ble utviklet ved IBMs forskningsinstitusjon i Zürich i Sveits. Mikroskopet ble beskrevet av de tre forskerne for første gang i denne artikkelen, som sto på trykk i Physical Review Letters i 1986.
Spørsmålet har lenge hengt i luften blant kreftforskere, og vitenskapelige studier peker i flere retninger.
En ny amerikansk studie kommer nå med resultater som antyder en sammenheng.
Studien blir offisielt avsluttet først i 2017, men de foreløpige resultatene gjorde at forskerne publiserte en artikkel allerede nå. Den kan du lese her.
Her er noen av konklusjonene i studien:
Bestrålte hannrotter hadde større risiko for å utvikle sjeldne hjerne- og hjertekrefttyper.
Forskerne fant gliomer – en svulsttype – i hjernen til 2–3 prosent av de bestrålte hannrottene.
De fant svulster i hjertet hos 2–6 prosent av de bestrålte hannrottene.
Rotter som ikke hadde blitt utsatt for stråling, utviklet ikke kreft.
Hunnrotter fikk ikke økt kreftrisiko ved bestråling.
Tvil om funnene
Funnene bygger på en studie av rotter, gjort av det amerikanske forskningsprosjektet National Toxicology Program.
- Vi mener at resultatene er interessante for diskusjonen om risikoen ved mobilstråling, uttalte en av forskerne bak studien, John Bucher, ifølge Sciencemag.org.
Bucher understreket samtidig at resultatene ikke er entydige, og det har vært uenighet blant forskerne i prosjektet om hvilke konklusjoner de kan trekke ut fra resultatene.
forskning.no har tidligere skrevet om mobilstråling i artikkelserien Kan mobilen skade deg?
En av skeptikerne til studien finner vi i Danmark.
Professor og overlege Christoffer Johansen fra Kreftens Bekæmpelses Center for Kræftforskning forsker på mobilstråling. Han er også sakkyndig for danske helsemyndigheter på dette feltet.
Han mener at det er en del problemer med den amerikanske studien:
– For det første er det en liten studie med få rotter. I tillegg synes jeg det er veldig mystisk at forskerne bare ser effekten av mobilstråling hos hannrotter. Det henger ikke helt sammen.
Det er ikke noen logisk forklaring på at det er forskjell på kjønnene, mener han.
– I så fall burde hunnrottene hatt en spesiell beskyttelse mot eksponeringen. Men det er ingenting som tyder på at for eksempel kjønnshormonene beskytter mot stråling, sier Johansen.
Det lave antallet rotter i studien og den mystiske forskjellen mellom hann- og hunnrotter kan, ifølge Johansen, tyde på resultatet er såkalt falskt positivt.
Det vil si at forskerne ved en tilfeldighet har fått et positivt resultat fordi det ikke var mange nok forsøksdyr.
Denne bekymringen deler hjertelege og visedirektør i det amerikanske National Institute of Health, Michael Lauer, som har gjennomgått studien.
I Tidsskriftet Science skriver Lauer at han på bakgrunn av det lave antallet forsøksdyr ikke kan godkjenne forskernes konklusjoner.
Hverken forskningen eller statistikken viser sammenheng mellom kreft og mobilbruk, sier den danske kreftforskeren Christoffer Johansen. (Illustrasjonsfoto: Maskot/Shutterstock/NTB Scanpix.)
Ingen grunn til panikk
Johansen mener at studien ikke gir grunn til bekymring.
– Jeg er veldig sjelden bekymret for data i seg selv. Dette er helt klart spennende og viktig, men det er gjort mange dyrestudier før som ikke har vist noen effekt.
– Vi bør holde øye med alle resultatene som kommer og bruke dem i en samlet vurdering av hvordan vi skal forholde oss til mobiltelefoner og radiofrekvensteknologi.
Johansen har ikke endret holdningen sin til kreftrisikoen ved stråling.
– Forskerne har ikke funnet økt forekomst av kreft hos mennesker som bruker mobiltelefoner.
– I tillegg til at vitenskapelige studier ikke påviser noen sammenheng mellom kreft og mobilbruk, viser statistikken at krefttilfellene ikke øker i de aldersgruppene i de nordiske landene som bruker mest mobil i verden, sier Johansen.
Den nye studien er bare én i rekken av mange studier som har undersøkt sammenhengen mellom mobilstråling og kreft. Og det er ingen entydige konklusjoner.
De blandede resultatene vises også i helseorganisasjonenes vurdering av risikoen.
Siden 2011 har WHO klassifisert mobilstråling som ‘mulig kreftfremkallende for mennesker’.
Slik er det også hos danske helsemyndigheter. Det statlige instituttet for strålebeskyttelse, som ligger under Sundhedsstyrelsen, gir blant annet anbefalinger for mobilbruk. De skriver på hjemmesiden sin:
«Vitenskapelige studier har til nå ikke entydig kunnet påvise helsemessige konsekvenser for mennesker som utsettes for radiofrekvente felter i hverdagen.»
Men fordi det finnes noen studier som antyder sammenheng mellom mobilstråling og kreft, anbefaler Sundhedsstyrelsen at både barn, unge og voksne begrenser bruken av mobiltelefoni.
Nordiske strålevernmyndigheter konkluderte imidlertid i 2014 at det å bruke mobiltelefon ikke gir helseskade, ifølge norske Statens strålevern.
For rundt seks år siden skjedde en av de største oljeutslippene i verdenshistorien. 800 millioner liter olje fosset ut av Macondo-brønnen i Mexicogolfen mellom april og juli i 2010.
Ulykken har fått navn etter boreplattformen Deepwater Horizon som ble brukt ved brønnen.
Men hva skjedde med denne enorme mengden råolje som lakk ut i havet?
Olje er lettere enn vann og det legger seg som et lag på overflaten. Det meste ble ryddet opp, enten brent i overflaten eller tørket og vasket vekk fra strender i området.
Men mye olje forsvant. Så mye som mellom 40 og 80 millioner liter kan ha sunket ned på havbunnen.
Forskere har ikke vært sikre på hvorfor oljen plutselig skulle synke ned i havet. Dette er såpass ukjent at det ikke er en del av utslippskalkulatoren som ble brukt for å anslå selve oljemengden, ifølge en ny forskningsartikkel i tidsskriftet Proceedings of the Natural Academy of Sciences.
I de siste årene har det kommet flere studier om hva som nøyaktig skjer når oljen synker ned på denne måten. Spørsmålet har også vært om det meste av oljesølet på havbunnen kommer fra ulykken, eller om det har piplet opp fra naturlige kilder i den oljerike golfen.
Forskerne bak den siste artikkelen mener å kunne vise at oljen som lå på havbunnen etter ulykken faktisk kommer fra Deepwater Horizon-utblåsningen.
Oljesøl brennes opp etter Deepwater Horizon-ulykken (Foto: US Coast Guard)
Snøstorm
Forskerne bak teorien kaller det en skitten undervannssnøstorm, og fenomenet ble beskrevet i en Nature-artikkel i 2013.
Undervannssnø er skyer av døde, bittesmå havdyr som synker ned gjennom havet.
– Vi visste at oljesøl kan bli trukket ned av undervannsnø, men vi visste ikke at oljen holdt seg i vannet så lenge, sier Beizhan Yan i en pressemelding. Han er forsker ved Lamont-Doherty Earth Observatory i New York, og han har ledet den nye studien.
Når oljen har ligget i overflaten en stund, blir den påvirket av vind, vær, sollys og mikroorganismer.
Denne oljen, sammen med brent olje fra de brennende flakene og drillgjørme klumper seg sammen med døde alger og synker ned til havbunnen.
Forskerne satte opp et innsamlingsbrett på havbunnen i området rundt Deepwater Horizon. Prøvene ble tatt mellom august i 2010 og oktober i 2011.
Prøvene viste at den skitne snøstormen fortsatte i lang tid etter opprydningen og oljebrenningen. Selv to måneder etter at arbeidet var ferdig dalte det fortsatt ned oljerester på havbunnen.
Ulykken skjedde samtidig med en spesielt diger algeoppblomstring i golfen, noe som kan ha trukket mer olje med seg.
Forskerne har også lett etter spor av selve oljeboringen. Når det bores etter olje, brukes det også borevæske for å blant annet rense og smøre borehullet. Dette kan være en blanding av vann, olje og andre kjemiske stoffer.
Det brukes også barium for å gjøre væsken mer tyktflytende, og forskerne har lett etter dette «bariumbeviset» for at oljen og forurensningen på havbunnen kommer fra Deepwater Horizon-ulykken.
Forskerne fant spor etter barium i olje- og gjørmerestene i prøvene fra havbunnen. Barium-forurensningen fortsatte i hele fem måneder etter opprydningsarbeidet var ferdig.
Forskerne mener dette betyr at oljeforurensningen på havbunnen må ha kommet fra ulykken, og framtidige opprydninger må ta høyde for at millioner av liter med olje forsvinner ned i havdypet på denne måten.
Opprydningsfartøy samler sammen oljen i overflaten etter utslippet. De mørke feltene er råolje. (Foto: DVIDSHUB/ CC BY 2.0)
Dyrelivet
Forskerne vet ikke hvordan det gikk med dyrene og algene som lever i disse økosystemene, siden det ikke var en del av denne studien.
De mener at forurensningen sannsynligvis påvirker livet som lever helt nede på bunnen av havet, men det er ikke klart hvordan det har skjedd.
En tidligere studie har vist at råoljen kan gi hjerteproblemer for tunfisken som lever i Mexicogolfen. Bittesmå mengder råolje skadet hjertene til Mexicogolf-tunfisken, ifølge denne studien fra 2014.
Men noen organismer får en bankettmiddag når det skjer et utslipp på denne skalaen. Store mengder metan var også en del av utslippet, men mye av dette ble spist opp av gass-etende bakterier, ifølge denne studien fra 2011.
