En ny rover ruller sakte over det iskalde og knusktørre ørkenlandskapet på Mars mens den skuer ned i berggrunnen under seg.

Roveren ser etter geologiske formasjoner som stammer fra den gang Mars hadde store hav og en varm atmosfære, og som kan vise om liv noen gang utviklet seg på planeten.

Kanskje finnes det fortsatt vann under bakken i form av is eller lommer av flytende vann som har blitt beskyttet mot fordamping og den kosmiske strålingen som dreper alt liv på overflaten.

Slik ser forskerne for seg at roveren Mars2020 skal jobbe. Den har fått navnet sitt fra året den skal skytes opp.

Hvis Mars2020 finner den spor av flytende vann eller liv på vår røde naboplanet, blir det tidenes romsensasjon som vil påvirke romforskningen og romfarten i tiår fremover.

Uansett vil fartøyet være den første roveren som kan pakke prøver for sending tilbake til jorda.

Til å undersøke berggrunnen bruker roveren en radar, som ikke ser opp eller frem, men rett nedover. Denne radaren er norsk.

Følges tett fra Nasa

Georadaren til Mars2020 heter Radar Imager for Mars’ Subsurface Experiment, eller Rimfax, og er utformet og bygget i Norge. Rimfax har også en norsk hovedforsker, Svein-Erik Hamran, ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI).

Ved FFI jobber åtte personer med Rimfax. I tillegg skal bedriften Comrod på Tau utenfor Stavanger utvikle antennen til georadaren.

Elektronikken til Rimfax som skal monteres på roveren og skytes opp til Mars skal bygges av Kongsberg Norspace. Nasa krever helt spesielle sertifikater for å bygge elektronikk som skal skytes opp, og Kongsberg Norspace har disse.

– Utviklingen til Rimfax har vært krevende fordi Nasa har mange og svært strenge krav til utforming, bygging og testing av alle instrumenter som skal til Mars, sier Svein-Erik Hamran.

Det betyr at all utforming, bygging og testing må planlegges på forhånd, med fastsatt tidspunkt og tilhørende dokumentasjon. Rom-organisasjonen følger nøye opp for å sjekke at alt har blitt utført etter planene. Nasa følger denne fremgangsmåten for alle sine romferder.

Den grundige planleggingen, dokumentasjonen og oppfølgingen gjøres fordi Nasa vet at det i løpet av et romprosjekt alltid oppstår uforutsette hindringer. Dermed er det best at disse dukker opp så tidlig som mulig i prosjektet slik at de kan løses.

– Det er beregnet akkurat nok tid til utviklingen og byggingen av Rimfax. Det er et stramt løp med lite tid til overs, og derfor er oppfølgingen så nøye. Men så er da også Nasa den romorganisasjonen som har klart å lande sine romfartøy på Mars og vet hva som trengs for å gjennomføre dette, sier Hamran.

Ekstrem grad av organisering

Å bygge og skyte opp en Mars-rover er et stort samarbeid som mildest talt krever en høy grad av organisering.

Arbeidet med Mars2020-roveren styres av Jet Propulsion Laboratories (JPL) ved California Institute of Technology (Caltech) i USA.

(Video: Forsvarets forskningsinstitutt)

En annen viktig del av teamet er Flight System Engineering, gruppen som skal skyte opp og lande roveren.

Det vitenskapelige arbeidet styres av en gruppe som ledes av en professor ved Caltech. Deretter kommer de ulike forskningsgruppene som står bak hvert av instrumentene på Mars2020.

Flere runder med vurderinger

Lederen for hver forskningsgruppe rapporterer til JPL, som følger byggingen av instrumentet tett.

– Vi har ukentlige videokonferanser, og hver tredje måned kommer representanter fra dem til FFI for å se at alt går etter planen, sier Hamran.

Alle romferder må gjennom flere runder med vurderinger før utviklingen av dem kan fortsette. Rimfax´ første store vurdering fant sted i januar 2015. Da ble georadaren vurdert slik at oppdragsgiveren var sikre på at det var plass til å montere instrumentet på roveren.

I oktober 2015 skjedde den andre store vurderingen som analyserte planene for hvordan roveren og dens instrumenter skal bygges.

– Da kom det 15 personer til oss i to dager, samt fem til på videokonferanse, sier Hamran.

Denne vurderingen gikk bra. Nå skal gruppen på FFI ordne på det lille som gjennomgangen viste måtte endres. Det blir ferdig på nyåret, for i februar skal hele Mars2020-ferden vurderes av eksperter utenfor Nasa for videre utvikling.

Hamran er likevel lite bekymret.

– Vi har greid oss bra så langt og er i god rute frem til den neste store gjennomgangen, sier forskningslederen.

Rimfax skal være helt klar og leveres sommeren 2018. Så skal Jet Propulsion Laboratories teste alle instrumentene, montere dem på roveren og prøve ut hele roveren med instrumenter. Ikke før det kan roveren sendes til Kennedy Space Center i Florida for oppskyting i 2020.

Må beskytte mulig Mars-liv mot mikrober fra jorda

En stor bestemmelse gjenstår fortsatt for Mars2020. Roveren skal kunne ta geologiske prøver, pakke disse og sette dem på overflaten slik at de kan sendes tilbake til jorda med et annet romfartøy.

Derfor må alt om bord på roveren steriliseres for å beskytte prøvene mot forurensning av biologisk materiale fra jorda og for å beskytte eventuelt liv på Mars mot mikrober fra jorda.

Alt etter hvilket nivå av beskyttelse som Nasa bestemmer seg for, blir det strenge krav til sterilisering av alle komponenter som skal på Rimfax og de andre instrumentene.

Til JPL for å ta imot de første dataene

Hamran leder også forskningsgruppen som skal jobbe med Rimfax. Denne gruppen teller åtte forskere, blant annet geolog og exobiolog Hans Amundsen og glasiolog Jack Kohler ved Norsk Polarinstitutt.

I tillegg er forskere fra universiteter som UCLA, Goddard Space Flight Center, Johns Hopkins og Universitetet i Toronto med.

Før landingen reiser Hamran og de andre lederne av forskningsgruppene til Mars2020 til amerikanske Jet Propulsion Laboratories (JPL) i tre måneder for å kjøre inn instrumentene på roveren og ta imot de aller første dataene.

– Både selve landingen til Mars2020 og det å få jobbe med Rimfax på JPL når roveren endelig står på bakken, blir fryktelig spennende, sier Hamran.

Planetær forskning i Norge på vei opp

– Det er meget spennende at et norskledet romprosjekt som Rimfax skal til Mars, og det at et fagmiljø i Norge har gått forbi alle andre kandidater, viser hvor gode denne gruppen er, sier Marianne Vinje Tantillo ved Norsk Romsenter som har vært med å støtte prosjektet.

Mars2020 er ikke den eneste roveren som får norsk geo-radar. Svein-Erik Hamrans gruppe har også utformet Wisdom, en georadar for den europeiske roveren til Exomars, som skal skytes opp i 2018.

Denne radaren bygges i Frankrike etter utforming av FFI. Den europeiske roveren skal ikke bare undersøke berggrunnen på Mars, men også bore ned til to meter for å ta prøver.

Putt to små høyttalere ned mot en magnetisk tråd, og hva får du? Et dataminne som er en million ganger raskere enn en harddisk.

• Les også: Mot en smartere fremtid

Britiske forskere har laget en ny vri, eller kanskje en ny sound, på teknologi som i flere år har blitt finstemt i laboratoriene til IBMs Almaden Research Center i California.

Mer robust, mindre energiforbruk og mye raskere

Teknologien lagrer data magnetisk, omtrent som på en harddisk. Men harddisken har flere ulemper.

Den har bevegelige deler – en roterende glasskive og en mekanisk arm som flytter seg for å skrive eller lese data på skiven.

Mekaniske deler kan gå i stykker. De bruker også energi og tid for å bevege seg. Den nye teknologien har ingen bevegelige deler. Den er mer robust, bruker mindre energi og er mye raskere.

Det nye minnet skal bli nesten like raskt som hurtigminnet eller RAM i dagens datamaskiner ifølge fysikeren Stuart Parkin fra IBM, en av pionerene bak teknologien.

Kan erstatte nesten alle andre typer minne

Det finnes også andre typer minne uten bevegelige deler, for eksempel den typen som sitter i minnepinner. Men dette minnet er langsommere, særlig under skriving av data. Det er også mindre pålitelig ved lang tids bruk.

• Les også: Lysglimt gir raskere minne i datamaskiner

Parkin mener at det nye minnet skal kunne erstatte nesten alle andre typer minner i datamaskiner og bruke en brøkdel av energien.

Magnetfelt på veddeløpsbane

Teknologien som IBM har utviklet, kalles på engelsk racetrack memory. Magnetfelt med data raser opp og ned langs en tynn tråd, omtrent som hestene på en veddeløpsbane – racetrack. 

Magnetfeltene dyttes opp og ned langs tråden ved hjelp av elektroner. Det er spinnet til elektronene som utnyttes. Dette kalles spintronics.

Elektroner kan spinne i to motsatte retninger om sin egen akse. Strømmen som disse motsatte spinnene skaper, kan dytte magnetfeltene opp eller ned langs veddeløpsbanen – den tynne tråden av magnetisk materiale.

Det som egentlig koder data, er ikke magnetfeltene i seg selv. Det er veggene mellom magnetfeltene. De beveger seg også.

Slik kan data skyfles forbi stedet på tråden hvor de skrives inn eller leses ut med et magnethode, som på en harddisk. Og dette skjer altså helt uten mekanisk bevegelige deler.

Så langt IBMs forsøk.

Video fra Massachusetts Institute of Technology der Stuart Parkin fra IBM intervjues om minneteknologien.

Vibrerende tråd

Nå vil de britiske forskerne erstatte spinnende elektroner med lyd. Da kan disse minnekretsene bli enda mer energigjerrige, ifølge studien i Applied Physics Letters.

De to høyttalerne som lager lyden kalles transducere. Navnet har de fått fordi de ikke lager lydsvingninger i luft, men overfører lydbølger som vibrasjoner fra hver sin ende av den tynne tråden. 

Noen steder i tråden forsterker vibrasjonene eller bølgene hverandre. Du kan se det samme når bølger i ringer på vannet møtes i motsatt retning og løfter seg til større bølger – en stående bølge.

Spiller på bølgen

Hvis du gjør bølgene kortere eller lengre, flytter du stedet der de møtes og vokser. Kortere lydbølger har lysere klang, og lengre lydbølger har dypere klang.

• Les også: Spinnvill lagring

På samme måte kan forskerne justere tonehøyden i transducerne og flytte den stående bølgen i tråden fram og tilbake. Nærmest ved å spille toner på tråden kan magnetfeltene dyttes fram og tilbake.

Video fra IBM som viser deres versjon av racetrack memory-teknologien. Her styres magnetfeltene med spinnet fra elektroner, såkalt spintronics. Videoen er produsert i 2008, men grunnprinsippene er de samme.

Mange tråder

En tråd – eller veddeløpsbane – kan lagre rundt hundre bits, altså hundre enere eller nuller i dataminnet. Det høres ikke mye ut.  

Men tråden er tynn – rundt tusen ganger tynnere enn et menneskehår. Det er plass til millioner eller milliarder av slike hår i en databrikke. Dermed kan enorme mengder data lagres i alle disse trådene.

Ett transducerpar kan også styre flere tråder, ifølge forskerne bak studien. Dermed kan store mengder data styres samtidig, og energiforbruket kan bli enda lavere.

Lenke og referanse:

The solution to faster computing? Sing to your data. Nyhetsmelding fra The University of Sheffield.

Michael Byrne: A New SSD Design Uses Sound Waves, ‘Singing’ To Manipulate Data, grundigere populær gjennomgang 

J. Dean mfl.: A sound idea: Manipulating domain walls in magnetic nanowires using surface acoustic waves, Applied Physics Letters, 107, 142405, 5. oktober 2015, doi: 10.1063, sammendrag.

Verden trenger mer grønn energi fra sola og vinden.

For å nå målet om å begrense global oppvarming til to grader satt av FNs klimapanel er det behov for å bygge ut mer fornybar energi.

Vindturbiner kan stå på land eller ute på havet. Til havs vil det bli færre konflikter med lokalbefolkningen, mindre inngrep i naturen og færre fugler som ørn som dør på grunn av kollisjoner med rotorbladene. Vinden ute på havet er også sterkere og mer stabil.

• Les også: – Legg vindturbiner minst fem kilometer unna ørnereder 

Må tåle storm og bølger i 25 år

Det er med andre ord mye som taler for å bygge vindturbiner ute i havet. Og det er nettopp det som skjer mange steder i verden.

Langs kysten utenfor både Danmark, England, Tyskland og Nederland finnes det nå store vindturbinparker. Verdens aller første vindturbinpark til havs så dagens lys for 24 år siden i Danmark.

Forskere verden over jobber for å forbedre design og teknologiske løsninger for vindturbiner. Det gjelder å lage så sterke vindturbiner at de tåler storm og bølger i 25 år, og så billige at de kan erstatte mest mulig av fossil energi fra kull, olje og gass.

Prøver å gjøre vindturbiner billigere

– Det koster i dag om lag dobbelt så mye å utvinne energi fra vind til havs som på land. Men prisen for utbygging av fornybar energi bør ikke bare vurderes ut fra bedriftsøkonomiske prinsipper. En bør også ta inn kostnadene forbundet med global oppvarming, sier professor Gudmund Eiksund ved NTNU.

Norske ingeniører har skaffet seg mye kunnskap om bygging til havs etter over 40 år med olje- og gassutbygging. Mye av denne kunnskapen er direkte overførbar til utbygging av vindenergi, men det er også behov for å utvikle av ny kunnskap.

• Les også: Vindmøller på havet kan knekke som fyrstikker

Sammenlignet med annen industri er oljebransjen svært lønnsom. Investeringene for å bygge ut et oljefelt kan tjenes inn etter tre til fire år. En vindpark til havs tjenes i beste fall inn først etter 20–25 år.

Oljebransjen kan dermed ta seg råd til dyre løsninger. Når kostbare løsninger fra olje- og gassindustrien overføres direkte til fornybar energi, kan lønnsomheten bli for lav.

– Det prøver vi å gjøre noe med, sier Eiksund.

Metoder utviklet gjennom oljeindustrien

Hos professor Gudmund Eiksund ved Institutt for bygg anlegg og transport jobber nå seks doktorgradsstipendiater med ulike problemstillinger knyttet til fundamentering av vindturbiner til havs.

– Dagens vindturbiner til havs er laget etter modell fra vindturbiner på land, men fundamentert etter prinsipper utviklet for offshore olje- og gassindustrien, sier Eiksund.

De fleste vindturbiner til havs blir i dag fundamentert på monopeler. Det vil si et store stålrør som er hamret 25–35 meter ned i havbunnen. Det er store kostnader å spare i å redusere lengden på stålrøret, og mange faggrupper jobber med å få til det. Da er det avgjørende å vite hvordan havbunnen er.

Omfattende grunnundersøkelser

– Det kan være stor variasjon i styrken i materialet i havbunnen. I områder som er aktuelle for utbygging kan havbunnen bestå av bløt til fast leire, løs til fast sand eller kalkstein som kan variere fra forvitret kritt til hard kalk.

– En vindpark på havet består gjerne av 50 til 100 turbiner og kan dekke et område på 30–50 km². Det er gjerne 500 meter mellom hver turbin, sier Eiksund.

En grunnundersøkelsesrapport kan ofte være på flere tusen sider. Denne type informasjon er oftest bare tilgjengelig for utbyggingsprosjektet og dermed ikke tilgjengelig for bruk i forskingsmiljø ved universiteter.

Kan brukes for bedre utforming

Gjennom samarbeidet med Statoil og Statkraft har teamet til Eiksund fått tilgang på data fra grunnundersøkelsen for vindparken Sheringham Shoal som ligger cirka 20 kilometer fra land nord for Norwich i England.

• Les også: Vind kan dekke Norges energibehov 20 ganger

De har laget et bearbeidet sammendrag av grunnundersøkelsen som er publisert i tidsskriftet Engineering Geology. Dermed er denne kunnskapen lettere tilgjengelig enn før og kan brukes aktivt til å designe nye vindturbiner.

Norsk sokkel lite egnet for bunnfaste vindturbiner

Bunnfaste vindturbiner blir i dag bygd ut på relativt flat sjøbunn ned til cirka 35 meters havdyp.

– Det er få områder langs Norskekysten som har slike forhold, og norsk sokkel er lite egnet for bunnfaste turbiner. Et av de mest lovende områdene ligger sør for Lista, sier Eiksund.

Norsk kontinentalsokkel har derimot stort potensial for utbygging av vindenergi med mye vind. Havdyp og bunnforhold gjør flytende vindturbiner mest aktuelt.

– I en rekke land er det politisk støtte til å utvikle vindprosjekter til havs. Som en oljenasjon med stor kunnskap om bygging i havet, bør Norge ha kunnskap om etablering av bølgekraftverk og vindturbiner til havs. Vi må sørge for å være så dyktige at vi kan selge kunnskapen til andre land som skal bygge, sier Eiksund.

Forskningsleder John Olav Giæver Tande ved Sintef Energi bemerker at markedet og teknologien for offshore vindkraft bare er i startfasen med stort potensial for kostnadsreduksjoner. Målet er å halvere kostnaden per kilowattime for nye offshore vindkraftverk innen 2030. 

Gjenbruk av kompetanse

– Det er viktig at kompetansen som er bygget opp i løpet av «oljealderen» kommer til gjenbruk ved utvikling av bærekraftig energiforsyning, sier professor Olav Bjarte Fosso ved NTNU.

Han mener det er potensial for gjenbruk av kompetanse innenfor mange områder.

– Vurdering av bunnforhold er viktig i denne sammenheng. Prisen må ned på vindmøller til havs for at energien skal være konkurransedyktig. En riktigere prissetting av miljøkostnader vil også bidra til at fornybar energi blir konkurransedyktig, sier Fosso.

Referanse:

Le, Eiksund, Strøm og Saue: Geological and geotechnical characterisation for offshore wind turbine foundations: A case study of the Sheringham Shoal wind farm. Engineering Geology, juli 2014, doi: 10.1016/j.enggeo.2014.05.005. Sammendrag

Se for deg følgende:

Noen hacker seg inn hos nettselskapene som distribuerer kraft og stenger systemene. Det vil slå ut strømmen i hele området nettselskapet leverer til; som Lyse Elnett i Rogaland, Agder Energi Nett i Agder-fylkene, eller Hafslund Nett som leverer strøm til 1,5 millioner mennesker rundt Oslo-området.

Ved å angripe flere nettselskaper samtidig kan store deler av landet rammes. Tog stopper, fly kan ikke lande, strømmen blir borte, vannet forsvinner og kloakksystemet bryter sammen. Sykehusene har nødaggregater og klarer seg en stund, men over lengre tid vil det være kritisk for liv og helse.

Legg til kald vinter, og det skal ikke mye fantasi til før omfanget av angrepet er klart.

Katastrofefilm

– Dette er det verste som kan skje, et såkalt «worst-case scenario». Konsekvensene for samfunnet vil være enorme, sier Ruth Østgaard Skotnes.

Hun er forsker ved International Research Institute of Stavanger (IRIS) og Senter for risikostyring og samfunnssikkerhet ved Universitetet i Stavanger. Hun har nylig tatt doktorgraden på sikkerhetsstyring av kraftnett.

Du synes kanskje det høres ut som et scenario i en urealistisk katastrofefilm. Den gang ei, ifølge Skotnes.

– Vi må forberede oss på at det usannsynlige kan skje, og trusselbildet mot norske kraftdistributører er i høyeste grad reelt.

Det viser rapporter fra blant andre Nasjonal sikkerhetsmyndighet, fra Politiets sikkerhetstjeneste og regjeringens Nasjonal strategi for informasjonssikkerhet fra 2012.

– Alt tyder på at vi må forvente flere angrep mot driftskontrollsystemer som styrer industrielle prosesser og kritisk infrastruktur framover, sier Skotnes.

• Les også: Kraftselskapene trener ikke på dataangrep

Sårbart for angrep

Bruken av informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) i distribusjonen av kraft har økt betydelig de siste tiårene. Mens det tidligere var ansatte på hvert større kraftforsyningsanlegg som overvåket og betjente installasjonene, fjernstyres nå anleggene fra et fåtall driftssentraler.

 Tidligere var dette lukkede systemer som var blokkert fra omverdenen, men i dag er systemene også tilknyttet kontorstøtteverktøy og internett. Det gjør systemene sårbare for angrep i tillegg til teknisk svikt.

Skotnes ble derfor overrasket da hun fant ut at nettselskapene selv opplever trusselen mot egne systemer som relativt lav. Dette til tross for at mange av selskapene hadde opplevd forsøk på inntrengning i sine driftskontrollsystem. Noen kunne faktisk fortelle om daglige angrep utenfra.

– Mange har en overdreven tro på eget system og tar for gitt at angrepene ikke kan trenge gjennom. Det står i sterk kontrast til hva forskning og myndighetenes egne rapporter forteller om, sier Skotnes.

Dataorm mot atomprogram

En annen årsak kan være at det er vanskelig å se for seg noe som ikke har skjedd. I Norge har vi hittil vært forskånet for cyberangrep som har gjort skade på kritisk infrastruktur. Men det finnes flere eksempler internasjonalt.

Det mest kjente, Stuxnet, ble oppdaget i 2010. Det er den første kjente dataormen som spionerer på og omprogrammerer industrielle systemer. Stuxnet skal blant annet ha blitt satt inn mot det iranske atomprogrammet og gjort skade der.

Både flyangrepene mot tvillingtårnene i New York og bomben mot regjeringskvartalet og det påfølgende angrepet på Utøya 22. juli 2011 har lært oss at det utenkelige kan skje.

– Vi bør være mer forberedt på angrep på infrastruktur enn det vi er i Norge i dag, sier Skotnes.

Engasjert ledelse

Så hvordan kan nettselskapene sikre seg mot cyberangrep? Oppdatering av systemer og virusprogrammer er viktige elementer, men årvåkne ansatte og engasjert ledelse er vel så viktig, ifølge Skotnes. 

Da 50 selskaper i olje- og energibransjen i fjor ble utsatt for det største hackerangrepet mot norske interesser noensinne, var det for Statnetts del nettopp en årvåken ansatt som oppdaget forsøket. Det førte til at selskapet klarte å hindre at skadelig programvare ble installert eller kjørt på datamaskiner inne i bedriften.

– Min studie viser en sterk sammenheng mellom ledelsesengasjement og innføring av bevisstgjørings- og opplæringstiltak for å øke sikkerheten i nettselskapene. Jeg fikk høre at det var vanskelig å gjennomføre tiltak hvis ikke ledelsen var engasjert, sier Skotnes.

Ansatte som blir involvert i utvikling eller innføring av sikkerhetsstyringssystemer, får bedre forståelse av hvor viktig dette er. Dermed er det lettere å godta at man må forholde seg til sikkerhetstiltak som kan være i konflikt med jobben som skal utføres.

Subkultur

Avhandlingen viser nemlig at man kan snakke om minst to ulike subkulturer i dagens nettselskap; de med bakgrunn fra IKT-bransjen og de som kommer fra elbransjen. Sistnevnte gruppe er mer opptatt av forsyningssikkerhet enn IKT-sikkerhet. Nedetid er ikke akseptert og det viktigste for denne gruppen er konstant levering.

– Forsyningssikkerhet er viktig, men tankegangen må endres slik at alle forstår hvor avgjørende IKT-sikkerhet er, sier Skotnes.

Kritisk punkt

Produksjonen av strøm i Norge er vanskeligere å ramme. Skotnes valgte å konsentrere seg om distribusjonen av strøm fordi den anses å være mest kritisk for samfunnssikkerheten.

Hun samlet inn data til avhandlingen ved å sende ut en spørreundersøkelse til de rundt 137 nettselskapene i drift i Norge i 2012. Skotnes har dessuten gjennomført intervjuer med myndighetene, ved beredskapsavdelingen i Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) som er tilsynsmyndighet for nettselskapene.

Alle norske hjem får i årene fram mot 2019 innført smarte strømmålere, kalt AMS. Strømmålerne skal gi forbrukerne flere fordeler, men slike tiltak øker også sårbarheten for hackerangrep. 

– Sårbarheten i samfunnet vil øke fordi angrepspunktene stadig blir flere. Derfor er vi som samfunn nødt til å ta trusselen på alvor, sier Skotnes.

Referanse:

R. Ø. Skotnes: Challenges for safety and security management of network companies due to increased use of ICT in the electric power supply sector. Doktoravhandling, Universitetet i Stavanger 2015.

Antall personer som får allergi og astma, øker både blant barn og voksne. For å komme seg gjennom hverdagen må de ta ulike pustemedisiner.

For alvorlige allergier finnes vaksiner, men denne behandlingen tar i dag mye tid. Livet ville blitt mye lettere for mange allergikere og astmatikere dersom det fantes en effektiv vaksine. Ny forskning gir håp om at dette er mulig.

Trenger inn i kroppen

Men først litt om hva som skjer i kroppen ved allergi og astma. 

Det som utløser allergi og astma, er når et stoff – det fagfolk kaller allergener – setter i gang en reaksjon i bestemte celler i kroppen. Allergenene kommer inn i kroppen gjennom luftveiene, for eksempel som pollen eller husstøv, de kan komme gjennom maten eller inn gjennom huden.

Vel inne i kroppen fanges allergenet opp av kroppens immunceller. Disse forsøker å uskadeliggjøre inntrengeren. Kroppen prøver altså å kjempe mot allergenene selv når de ikke utgjør noen fare. Hvorfor enkelte mennesker setter i gang et slikt immunsvar mot allergener er ikke avklart, men det er kjent at genetiske faktorer spiller en betydelig rolle.

Hvis begge foreldrene er allergiske, har barnet en høyere sannsynlighet for selv å bli allergiker. Andre faktorer er eksponering for bakterier og andre mikroorganismer. Barn som vokser opp på en gård, er for eksempel mindre utsatt for allergi.

Fra kreft til allergi

I Oslo jobber en gruppe forskere for å finne en vaksine som kan bremse molekylene som setter i gang immunsvaret. I dette arbeidet bruker de erfaringer fra vaksineutvikling mot infeksjonssykdommer og kreft. 

– Ved å målstyre vaksinen vår til bestemte immunceller får vi et sterkere immunsvar, sier professor Bjarne Bogen ved K.G. Jebsen Senter for forskning på influensavaksiner ved Universitetet i Oslo.

Skal teste mot katteallergi

Forskerne er allerede i gang med forsøk på mus. På dette stadiet bruker forskerne det samme oppsettet for allergi og astma som de gjør i musemodeller for kreft og infeksjonssykdommer. Vaksinen sprøytes inn i huden på musen. Der blir vaksinemolekylene fanget opp av cellene som igjen setter i gang immunresponsen, de såkalte dendrittiske cellene. De er det mange av i huden.

– Forsøkene så langt viser at vi får immunsvar som kan fungere positivt i en astma- og allergibehandling, sier forsker Even Fossum ved Universitetet i Oslo, som jobber med prosjektet sammen med postdoktor Sonja Bobic.

Hvor godt vaksinen virker, får de et klarere svar på neste år når vaksinene skal testes mot katteallergener.

– For renslig i oppveksten

Det finnes allergivaksiner mot gress og trepollen på markedet. Problemet med dagens vaksiner er at pasienten trenger ti til tolv vaksineringer i starten og deretter annenhver uke i tre til fem år for at de skal være effektive.

– Hvis vi klarer å dytte immunsvaret i den retningen vi ønsker, kan vi skape en mye mer effektiv behandling der vi med færre vaksinasjoner kan oppnå samme effekten som vi i dag gjør over tre til fem år, sier Bogen.

Grunnlaget for at den nye vaksinen skal virke, ligger i hygienehypotesen. Ifølge denne hypotesen skyldes den økende forekomsten av allergier i dagens samfunn skyldes at vi har for renslige forhold under oppveksten. Det gjør at immunapparatet takler allergener på en gal måte, noe som resulterer i symptomer forbundet med astma og allergi.

– Hvis du har flere naturlige infeksjoner tidlig i oppveksten, får du derimot en type immunsvar som demper allergiske reaksjoner. Vi er rett og slett blitt for renslige i vårt samfunn. Vår måte å vaksinere på gjør at du får en type immunsvar som ligner på den du får ved infeksjoner. Den ligner på den skitne formen for immunsvar, sier Bogen.

Skyte plasmider inn i huden

Forskerne ved Universitetet i Oslo leverer vaksinen i form av DNA-biter. Når DNA kommer inn i cellene i huden, starter cellene produksjon av proteinene som hemmer immunsvaret. Vaksinen kunne også vært gitt som proteiner direkte, men de er dyrere å lage enn DNA og er mindre stabile. Da er det mer effektivt å la kroppens celler lage proteinene. 

Universitetet Oslo samarbeider med forskningsmiljøer flere steder i Europa for å utvikle allergivaksine. Dette bidrar til utprøving av ulike måter å ta vaksinen på. 

Svenske forskere utvikler for eksempel nanopartikler som er transportmiddelet når vaksinemolekylene skal bringes frem til mottakercellene.

En alternativ metode til sprøyte som blant annet brukes i kreftvaksineforsøk i Tyskland, er å skyte plasmider inn i huden med trykk. Det er smertefritt.

En gruppe franske vaksineforskere bruker laserstråler til å lage en rekke små hull i huden på et frimerkestort område. Vaksinen blir deretter påført i hullene. Dette er også en smertefri behandling.

Referanser:

Gunnveig Grødeland, mfl. Polarizing T and B cell responses by APC-targeted subunit vaccines, i Frontiers in Immunology, juli 2015. Sammendrag.

Agnete B. Fredriksen, mfl. Targeted DNA vaccines for enhanced induction of idiotype-specific B and T cells, i Frontiers in Oncology, oktober 2012. Sammendrag.

Forsker Elisabeth Staksrud på Institutt for medier og kommunikasjon ved UiO har samarbeidet med forskere over hele Europa om å finne ut hva barn og foreldre synes er mest ubehagelig på nett.

40 prosent av barna svarer at de er mest redde for vold og porno, men mange av barna svarer at de er bekymret for porno fordi de har hørt av voksne at det ikke er bra.

Over halvparten av dem er derimot redde for noe annet enn det foreldrene er mest bekymret for.

– Noe av det som skremmer barna aller mest, er nyhetsrelatert innhold, forteller førsteamanuensis Staksrud.

Gjennom prosjektet EU Kids Online i 2010 ble 25 000 barn mellom 9 og 16 år og like mange foresatte intervjuet av forskere i 25 europeiske land. Barna og foreldrene ble intervjuet hver for seg.

Nære nyheter, lidelse og terrorbilder

Barna nevner i særlig grad videoene på videodelingskanalen YouTube, og de synes det er problematisk med videoer av trafikkulykker, lidende mennesker og dyr, samt terrorhandlinger der folk blir halshogd.

Bare svært få foreldre vet at barna ser mye på nyheter, ifølge Elisabeth Staksrud.

– Barn og unge er generelt interessert i det som foregår rundt seg.

Nære nyheter oppfattes som mest skremmende for barna.

– Barna lurer på om krigen kan komme hit, om det kan hende at de også må flykte og kanskje må klatre gjennom piggtrådgjerder, slik de syriske flyktningene må gjøre på vei inn i Europa i dag.

Et annet eksempel er videoinnslaget av de to kaprete flyene som fløy inn i Twin Towers i New York. Selv om det er 14 år siden terrorangrepet, blir det stadig vist på ny.

– Hvis voksne ikke forklarer at dette er en reprisesending, kan de yngste barna tro at katastrofen skjer igjen og igjen.

Fiksjonsvold skremmer lite

Det er offentlig akseptert at fiksjonsvold er noe av det farligste som kan vises for barn. Helt siden 1980-tallet har det vært store offentlige diskusjoner om fiksjonsvold, noe som har ført til et strengt regelverk med aldersgrenser og sensur på videoer med grov vold.

– Fiksjonsvideoer ligger nederst på listen over hva barna er redde for. Den offentlige samtalen om risikoen som barna møter på nett, er i hovedsak styrt av voksne. Barna blir ofte betraktet som passive, potensielle ofre som må beskyttes, men det er lite i samtalene som handler om hva barna selv opplever som problematisk.

Svarene fra den europeiske undersøkelsen om internettbruk stemmer overens med Medietilsynets årlige undersøkelser om medieinnhold.

– Likevel har vi aldri tatt debatten om hvordan foreldre skal forholde seg til mediebruken og om det skal lages et regelverk for dette. I dag er det ingen som sier noe om at nyhetsmediene bør innholdsreguleres og det med god grunn. Men samtidig snakker vi voksne ikke nok med barna om hvorfor nyhetene blir som de blir. Få nyheter er tilrettelagt for barn.

Lytt mer!

Staksrud mener vi må lytte mer til barna.

– Vi må lytte til erfaringene til barn og unge, selv om det kan være ubehagelig for oss som ikke er vokst opp med internett. Vi er dessverre mer opptatt av våre egne ideer om hva barna trenger, enn å hjelpe, tilrettelegge og beskytte dem ut ifra barnas egne erfaringer.

Hun mener samfunnet må ta de tøffe, offentlige debattene om mediestyring og innholdslevering for å vite hvordan barn best kan beskyttes.

Norske barn ser mye

EU Kids Online-undersøkelsen har gjort det mulig å finne nasjonale og kulturelle forskjeller i barns bruk av nett, og hvordan foreldre oppdrar barn digitalt.

– Vi lurte på om det var en sammenheng mellom graden av bredbåndsdekning, det politiske systemet og hva barna gjør på nett, og om det var nordiske forskjeller.

Norske barn er, sammen med tsjekkiske barn, på verstinglisten blant dem som har vært inne på sider med skadelig, brukergenerert innhold, slik som nettsteder som promoterer anoreksia, selvmord, rasisme, vold og narkotika.

Det er dessuten en sammenheng mellom bruken av skadelige sider og digital mobbing. Dette gjelder både for mobbere og dem som blir mobbet.

– Vi fant ut at norske barn har foreldre som i stor grad er villige til å la dem utforske internettet. Men selv om norske barn opplever mer risiko enn mange andre europeiske barn, er mange av de norske barna gode til å håndtere dette.

– Samtidig ser vi også at barna som klarer seg bra, er de som har interesserte foreldre, som jevnlig snakker med dem om nettbruken og ikke bare når barna har lyst til å snakke om dette. Starter foreldrene tidlig, er barna mer villige til å høre på foreldrene. Det er vanskelig å begynne med en trettenåring.

Ønsker ny undersøkelse

Tallmaterialet fra undersøkelsen i 2010 er enormt. Staksrud sier at de har data nok til mange års forskning. Sammen med 150 forskere fra hele Europa ønsker Staksrud likevel å gjennomføre den samme undersøkelsen én gang til for å kunne studere utviklingen av internettbruken over tid. Foreløpig er det ingen penger til det.

– Med en slik undersøkelse kan vi sammenligne tallene over tid og få muligheten til å avdekke nye problemer.

Kinesiske forskere har klart å bøye ark av grafénholdig materiale med lys og varme. Arkene krabbet av gårde som målerlarver, og kunne til og med svinge i en annen retning.

Et ark formet som en hånd krummet seg rundt en gjenstand og holdt tak i den, selv om gjenstanden veide fem ganger så mye som hånden.

Teknologien kan brukes til sansing, kunstige muskler og ørsmå roboter, foreslår forskerne i studien, som publiseres i tidsskriftet Science Advances.

Video fra Donghua University (satt sammen av forskning.no) som viser hvordan grafénark bøyer seg når det utsettes for lys og varme.

– Dette er banebrytende, i den forstand at de kan programmere grafénarket. Grafénark har blitt forsket på for sine mulige mekaniske fordeler, skriver Zhiliang Zhang i en e-post til forskning.no. 

Zhang er professor ved Institutt for konstruksjonsteknikk ved NTNU, og har ikke deltatt i studien.

Smarte materialer

Slike materialer som bøyer seg under fjernpåvirkning av lys, varme eller elektrisk strøm kalles smarte materialer.

• Les også: Tenkende, følende og selvformende materialer

Når påvirkningen forsvinner, går de tilbake til sin gamle form. Derfor kalles slike materialer også for hukommelsesmaterialer.

Fram til nå har smarte materialer ofte vært laget av polymerer. Det er plaststoffer som består av store molekyler der mindre, like molekyler er hektet sammen i kjeder.

Ark av grafittoksid

Nå har altså de kinesiske forskerne klart å bruke grafénark til det samme. Dette er papirlignende ark med noen av egenskapene til superstoffet grafén – blant annet styrken.

Grafénarkene er likevel ikke rent grafén. De er laget av små grafittflak. Grafitt er en form for kull eller karbon. Grafitt finnes i spissen på en blyant.

Grafitt består riktignok av riktignok grafén, men bare i ørsmå flak. Hvert av disse grafénflakene er karbonatomer i hønsenettingmønster.

Grafénark kalles også noen ganger for grafittoksid. Her er nemlig grafitten sammen med oksygen og hydrogen.

• Les også: Framtida i en blyantstrek

Sveller og strekkes av vann

Grafénark er heller ingen ny oppfinnelse. Allerede i 1859 laget den britiske kjemikeren Benjamin Brodie papirlignende flak av grafitt som ble behandlet kjemisk.

Det nye er at de kinesiske forskerne har klart å utnytte en egenskap ved grafénpapir – det sveller i vann.

To lag av forskjellige typer grafénoksid ble lagt oppå hverandre. Lagene ble utsatt for fuktigheten i lufta. Det ene laget svellet mer i denne fuktigheten enn det andre. Det ga spenninger i arkene, slik at de strakk seg.

Så ble lyset satt på. Lyset kom fra en laser med infrarøde stråler. Grafénarket ble varmet opp av strålene. Vannet fordampet. Dermed krøllet det seg tilbake til sin opprinnelige form.

Flere fordeler

Forskerne hevder at det er flere fordeler ved å bruke grafénark framfor polymerer. De er kort og godt mer praktiske i bruk, ifølge forskerne bak studien.

For det første bøyer de seg raskere og mer kontrollerbart. For det andre kan grafénark brukes ved romtemperatur under vanlige forhold. For det tredje er det et sterkt materiale. For det fjerde tåler arket mange hundre bøyinger.

Flere retninger

Og for det femte – bøyingen kan styres i flere retninger. Dette siste blir tydelig i forsøket med grafénarket som beveger seg som en målelarve og gjør en sving på underlaget. Bøyingen i vertikal retning og sideretning kan styres uavhengig av hverandre.

Sterkere enn muskler

Denne bøyningen har en kraft som er rundt hundre ganger sterkere enn hvor kraftig muskelen i et pattedyr kan spennes.

• Les også: Følsomme kunstige fingre

Dette er sammenlignbart med materialspenningen i den konkurrerende og eldre teknologien basert på polymerer, ifølge studien.

Referanse:

Jiuke Mu mfl.: Origami-inspired active graphene-based paper for programmable instant self-folding  walking devices, Science Advances 6. november 2015, sammendrag.

Angrepene på World Trade Center i New York 11. september 2001 gjorde enormt inntrykk på hele verden. Ikke i vår villeste fantasi hadde vi sett for oss bruken av fly som våpen for å utføre terrorhandlinger.

Terroristene gjorde det klart for alle at sikkerheten på flyplassene ikke var god nok.

Resultatet ble en drastisk endring av sikkerhetsrutinene. EU innførte et massivt og detaljert regelverk, og som EØS-medlem fulgte Norge etter.

Fra Båtsfjord til Heathrow

– Regelverket var konstruert for store internasjonale flyplasser, som Heathrow og Charles de Gaulle sier Elise Anonby Olsvik ved Senter for risikostyring og samfunnssikkerhet ved Universitetet i Stavanger.

– Utfordringene var store når samme regelverk ble innført på lufthavner som Båtsfjord og Berlevåg, sier Olsvik.

I sin ferske doktoravhandling har hun sett på hvilke konsekvenser det hadde for norsk luftfart å innføre det omfattende regelverket.

One-stop-security kalles systemet som sier at når man er sikkerhetsjekket, så trenger man ikke kontrolleres noe annet sted i Europa. Det betyr at hvis du går på et fly i Sandnessjøen, så kan du reise videre til London og Paris uten at du skal kontrolleres igjen.

Alle lufthavner er porter inn i systemet, og sikkerhetssjekken må være like god overalt, uavhengig av antall passasjerer, avganger og ansatte.

Ny hverdag

Som passasjerer merket vi de nye sikkerhetstiltakene over natten. Men hva med de ansatte på flyplassene?

Olsvik gjennomførte feltarbeid på tre norske lufthavner av ulik størrelse. Hun så hvordan innføringen av et rigid og detaljert regelverk som langt fra var tilpasset lokale forhold, snudde opp-ned på de ansattes arbeidsdag. Oppgavene var i større grad forhåndsbestemt og detaljert beskrevet, og de ansattes lokale ekspertise og erfaring ble satt til side.

– De skulle håndheve regler og rutiner som var lite tilpasset og til tider virket malplassert. Flere fortalte meg at jobben til tider oppleves meningsløs og den eneste måten å «overleve», er å slutte å tenke. Hva gjør det med sikkerheten i luftfarten?

– En av de viktigste sikkerhetsventilene vi har, er våkne operatører som ser meningen med jobben sin, sier Olsvik. 

Utfordringene var størst på de minste flyplassene. Gardermoen  var den eneste flyplassen som var konstruert, både med tanke på bygninger og antall ansatte, for å ta imot regelverket.

I 2009 var det 12 000 ansatte med spesialiserte arbeidsoppgaver på Gardermoen. Jo mindre flyplassen er, jo flere oppgaver faller på hver enkelt ansatt. Av 46 norske lufthavner er over halvparten av dem regnet som små. Det vil si tre–fire avganger om dagen og 20–30 ansatte.

Gammeldags regulering

Adresserer vi den type risiko som norsk luftfart er sårbar og utsatt for? Nei, ifølge Olsvik.

– Vi har ingen bevis på om de 1,2 milliardene kroner brukes riktig.

Det er mangel på studier som belyser temaet og få som stiller spørsmål ved effektiviteten og kostnadsbruken. Debatten er den samme nå som da Olsvik begynte arbeidet med doktorgraden i 2008.

Hun kritiserer en utdatert og retrospektiv måte å regulere sikkerhet i luftfarten på. Mens man i andre bransjer jobber mot mindre detaljstyring der tiltakenes effektivitet skal dokumenteres, går man bakover i tid når det gjelder terror. Nye regler blir innført etter hvert som det skjer en hendelse.

Olsvik karakteriserer regelverket som gammeldags og rigid, og det minner mer om norsk regulering på 1960-tallet. Symbolikken i terror er så sterk at terrorsikkerhet trumfer alt. Samfunnet krever håndtering og godtar tiltak som man ikke nødvendigvis kan dokumentere effektiviteten av.

– Vi må våge å ta diskusjonen om vi kan ha overdrevet sikkerhetsregimet og hvor effektivt det er i norsk sammenheng, sier Olsvik.

Herre i eget hus

Ikke alle EØS-land valgte samme løsning som Norge. Island valgte å dele mellom nasjonal og internasjonal luftfart med to lufthavner med flere mils avstand mellom. Olsvik har sammenliknet de ulike valgene Island og Norge tok.

– For Island var det viktig å tilpasse sikkerhetstiltakene til sine egne forhold. De søkte om fritak fra EU-regelverkene på sine nasjonale flyplasser – og fikk det, sier Olsvik.

Keflavík lufthavn i Reykjavik håndterer all internasjonal trafikk og har innført fullt EU-regelverk. De nasjonale flyplassene har mindre omfattende sikkerhetstiltak.

Det islandske politiet er ansvarlige for risikovurderinger og setter i gang tiltak når det er nødvendig. Islandske passasjerer må for eksempel ikke gjennom sikkerhetskontroll før de går om bord på fly.

– Islandske myndigheter mener at Island er et lite attraktivt terrormål og har vurdert EU-regelverket som for omfattende for deres innenriks flygninger, sier Olsvik.

Fritaket oppleves som så verdifullt at Island tar sjansen på å forbli herre i eget hus.

Økseangrep

På Island vurderes psykisk ustabile mennesker som en større trussel enn organiserte terrorhandlinger. Nettopp dette skjedde i Norge i 2004. En mann som hadde fått avslag på asylsøknaden, gikk til angrep på pilotene i Kato Air med øks og forårsaket nesten en styrt.

Olsvik sammenlikner med en hendelse på New Zealand, der en asylsøker angrep pilotene med kniv. Myndighetene tok kontakt med Norge for å få deres erfaringer etter Kato Air. Heller ikke New Zealand så nødvendigheten av å innføre et regelverk som samsvarer med EU-regelverket. De nøyde seg med sikkerhetstiltak rettet mot slike hendelser, som blant annet forsterkede cockpitdører.

Savner begrunnelse

Sikkerheten i norsk luftfart er blitt betydelig bedre siden 11. september 2001. Olsvik ser helt klart fordelen ved metalldetektorer, væskeforbud og bagasje som tas av flyet hvis ikke eieren dukker opp. Hun stiller likevel spørsmål ved hvorfor Norge valgte å innføre hele EUs modell, uten diskusjoner.

Olsvik har også intervjuet nøkkelpersoner i norsk luftfart fra Samferdselsdepartementet, Luftfartstilsynet, Avinor og fagforeninger for luftfartspersonell.

Hun synes ikke begrunnelsene for innføring av regelverket er gode nok. Norske myndigheter argumenterer med at det er fordelaktig å være en del av one-stop-security, og at alle passasjerer skal ha rett til den samme sikkerheten når de reiser.

– Jeg stiller spørsmål ved det som virker som en enten-eller-holdning: enten ikke noen sikkerhetstiltak eller full EU-pakke. Norske argumenter holder ikke når vi ser hvordan New Zealand og Island løser dette, sier Olsvik.

Referanse:

Elise Anonby Olsvik: Challenges of Aviation Security regulation in Norway post 9/11. Doktorgradsavhandling, Det samfunnsvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Stavanger, 2015.

Appen har fått navnet Ducky, og med denne kan du loggføre en rekke aktiviteter: sykling, kjøring, matinnkjøp og så videre. Du kan også følge andre brukere som logger sine aktiviteter. Sammen kan dere konkurrere om hvem som sparer mest CO₂.

– Med Ducky kan du enkelt se miljøeffekten av handlinger du gjør i hverdagen og lære om hvorfor de er viktige, sier Silje Strøm Solberg, medgründer i selskapet Ducky AS, som ble startet høsten 2014.

Men hvordan kan denne appen fortelle deg om du er en klimaversting eller et klimaforbilde? Eller noe midt imellom? Svaret ligger i matematiske beregninger. 

Ut fra norsk forbruks- og vanemønster regner forskere ved Institutt for industriell økologi ved NTNU ut miljøpåvirkninger og tiltak. 

– Vanene du kan endre, er positive, effektive og enkle å sette i gang med. Samtidig gagner de helsen din, nærmiljøet og fellesskapet. Å etablere nye vaner vil redusere utslipp av CO₂, og det vil være ditt viktige bidrag i arbeidet med å motvirke klimaendringer, sier Solberg.

Appen er for tiden under utvikling og vil komme i løpet av 2016. Men så langt finnes det en utgave som skal fungere på alle nettlesere.

Vil motvirke apati

Ideen ble ifølge Solberg til som en reaksjon på all den negative vinklingen på klimaendringene.

– Det kunne oppleves som vanskelig å bidra til å motvirke endringene som enkeltperson. Vi var flere som kjente på en større klimafrustrasjon og hvor vanskelig det var å ta miljøvennlige valg i hverdagen, sier hun.

Hvilke produkter som har minst påvirkning på miljøet, og hvilke bedrifter som bryr seg om fremtiden, var svært vanskelig å finne, ifølge den tidligere NTNU-studenten.

– Det virket som politikere ventet på at velgerne skulle etterspørre endring, og velgerne ventet på at politikerne skulle gjøre noe. Vi ønsket å motvirke mekanismene som bidrar til apati – som er en stor utfordring i vår tid.

Solberg har tro på at folk ønsker å ta klimavennlige valg. 

– Mennesker er gjerne av natur laget slik at vi oppriktig ønsker å ta det beste valget. Forskning har vist at når vi tilrettelegger omgivelsene eller samfunnet slik at det er enkelt å ta et sunnere matvalg eller velge et mer bærekraftig transportmiddel, så gjør gjerne folk det.

– Men slik er det ikke i dag. Frem til det blir enkelt å ta hverdagsvalg basert på det beste for både sosiale, økonomiske og miljøhensyn, er det behov for tjenester som bevisstgjør og motiverer til endring av hverdagsvaner. Både for enkeltpersoner og bedrifter, sier Solberg.

Akselerasjon av «det grønne skiftet» i bedriftsmarkedet

Bedriften har i løpet av året testet ut appen, blant annet blant frivillige under Pstereofestivalen i Trondheim. Nå jobbes det videre med å kartlegge behov i bedrifter.

– Det er viktig å engasjere ansatte i spørsmål om miljøbesparelser, sier Solberg, som mener de har lært mye om folks klimavaner og uvaner. 

– Mange ønsker å gjøre mer, men vet ikke hva de skal bidra med og om det monner. Vi har også sett at veldig mange tar mange gode og miljøvennlige valg allerede. For eksempel i Trondheim har det samlet sett blitt flere som sykler til jobben. Miljøpakken har bidratt til dette gjennom å gjøre det enklere å velge sykkelen.

– Ved å ta sykkelen til jobben i stedet for bilen i to dager, sparer du i gjennomsnitt ti kilo CO₂-utslipp, noe som tilsvarer ett tre sitt opptak av CO₂ i ett år, sier Solberg.