Et av de aller største systemene på jorda er syklusen av vann. Siden mer enn 70 prosent av jorda er dekket av hav, er det blant planetens aller viktigste økosystemer. Sirkulasjonen i havet påvirker klimaet over hele jorda.

Derfor ble ESAs satellitt Soil Moisture and Ocean Salinity, eller SMOS, skutt opp i 2009 for å måle saltholdigheten i havet og fuktigheten i jordsmonnet på land og skaffe mer kunnskap om jordas vannsyklus og havsirkulasjon.

Nå har data fra SMOS også blitt brukt til å måle surheten i havet på global skala.

Katastrofalt også for mennesker

Mer enn en fjerdedel av karbondioksidet som slippes ut i atmosfæren blir tatt opp av havet. Det minsker drivhuseffekten og den globale oppvarmingen, men gir store utfordringer for økosystemene i havet.

Mer karbondioksid gjør vannet surere, noe som igjen gjør at de kalkholdige skallene som mange marine organismer danner, blir tynnere. Spesielt gjelder det for plankton, mikroorganismer som danner grunnlaget for omtrent alle næringskjedene i havet.

Tynnere skall gjør det vanskeligere å overleve for disse organismene. Mindre plankton betyr mindre mat for alle andre dyr i havet, fra den minste krill til den største fisk, og kan påvirke fiskebestander av alle typer.

Siden millioner av mennesker over hele verden er helt avhengige av fisk og sjømat som næringskilde, kan forsuringen av havet få katastrofale følger også for oss mennesker.

Ny teknikk for å måle havets surhetsgrad

Det er derfor viktig at surhetsgraden i havet blir holdt øye med. Ikke minst fordi endringen i surhetsgrad ikke er lik over alt.

Satellitter kan dekke store og fjerntliggende områder på en gang, ofte uansett vær, årstid og lysforhold. Dermed har de en stor fordel når det gjelder målinger av jordas havområder.

Frem til nå har pH-verdien i havet bare blitt målt av forskningsfartøy og fra land, eller ved hjelp av laboratorieeksperimenter.

Men nå har en internasjonal gruppe forskere ved blant annet University of Exeter, Plymouth Marine Laboratory, Ifremer, og ESA, utviklet en metode for å måle surhetsgraden i havet ved hjelp av satellittdata.

Ved å bruke SMOS-målinger av saltholdighet sammen med data av overflatetemperatur fra andre satellitter, kan forskerne beregne pH-verdien i havet.

Et atlas av pH i havoverflaten

- Gjennom spesielt målinger fra SMOS over saltholdighet i havet har vi klart å utvikle et nytt dataprodukt, et atlas av overflate-pH i alle verdens hav, sier Roberto Sabia, dataingeniør innen jordobservasjon ved ESA.

I fremtiden vil satellitter bare bli mer og mer viktige for å holde øye med forsuringen av havet.

- Vi gjør pionerarbeid på dette feltet nå slik at vi kan overvåke jordas enorme havområder og raskt og lett identifisere stedene som har mest risiko ved økt forsuring, sier Jamie Shutler ved University of Exeter og leder for forskningen.

De nye forskningsresultatene ble publisert i Environmental Science and Technology tidligere i februar 2015. Forskningen er utført som en del av ESAs Earth Observation Support to Science Element, eller STSE.

- Nå er det på tide å evaluere hvordan vi kan få mest mulig ut av satellittdata og in situ-målinger for å forstå forsuringsprosessen i havet og finne ut hvor satellittmålinger gjør mest nytte, sier Peter Land ved Plymouth Marine Laboratory, førsteforfatter på artikkelen.

ESAs miljøforskningssatelllitter

Her er mer om SMOS og dens målinger av verdenshavene.

SMOS er en av ESAs satellitter som kalles Earth Explorers og som forsker på jordas store systemer.

De andre Earth Explorers som er i bane nå er CryoSat, som måler tykkelsen og utbredelsen av is i polare strøk, og Swarm, som undersøker jordas magnetfelt og indre.

Den neste Earth Explorer er ADM-Aeolus som skal måle jordas vindsystemer. Oppskytingen skal etter planen skje senere i 2015.

Det er ikke bare surheten i havet som er under endring ettersom jorda blir varmere. Varmebalansen i havet og forholdene for metan i havbunnen holder også på å forandre seg.

Det er mulig å sette inn tiltak allerede nå, hvis det viser seg at du mest sannynlig vil bli rammet av demens i løpet av de neste fem årene.

– Det finnes medisiner som bremser utviklingen, og også treningsteknikker som kan utsette sykdommen, sier professor Jan Bergdahl ved Universitetet i Tromsø.

Han mener blodprøvene som forutser demens, er svært viktige, særlig med tanke på at demens har blitt en folkesykdom. I dag er 70 000 nordmenn rammet, og ettersom det blir stadig flere eldre i befolkningen, blir det flere som får demens.

• Les også: Mer demens blant stressede kvinner

Forhøyede blodverdier

Sammen med forskere fra Universitetet i Umeå og Karolinska Institutet analyserte Bergdahl blodprøver fra de samme personene over flere år, og de konsentrerte seg om å se på verdiene av 208 forskjellige metabolitter.

Enkelt forklart er metabolitter «rester» fra cellenes forbrenning, og det viste seg at alle som fikk demens de neste fem årene, hadde forhøyede verdier på tre forskjellige metabolitter – en fettsyre, urinsyre og en aminosyre.

De spesifikke blodverdiene fortsatte å være høye også etter at personene fikk påvist demens.

Resultatene var de samme for både kvinner og menn, og uansett grad av utdannelse. I undersøkelsen var det 67 prosent kvinner som deltok, og 31 av deltakerne hadde blitt demente fem år etter første blodprøve. 62 var fortsatt friske.

• Les også: Demens er den dyreste lidelsen

Ingen tilsvarende demenstester

Forskning viser også at sykdommen kan være arvelig, og det finnes nok mange pårørende som lurer på om de er i risikosonen.

– Det finnes ikke tilsvarende tester som så enkelt kan forutse demens. I dag har man prøver man kan ta fra ryggmargen, men det er mye mer komplisert, sier Bergdahl.

Han mener en slik blodprøve ikke bare kan forebygge sykdommen, men at den blir svært viktig den dagen man finner en kur mot demens.

– Hele verden leter etter botemiddel for demens, på samme måte som man prøver å løse kreftgåten. Finner man en kur, kan man ved hjelp av en slik blodprøve medisinere før sykdommen setter inn, konstaterer Bergdahl.

Referanse

Mousavi M, mfl: Serum Metabolomic Biomarkers of Dementia. Dement Geriatr Cogn Disord Extra, november 2014. DOI:10.1159/000364816

Av Jorunn Spord Borgen, Kirsti Gurholt Pedersen og Gunn Engelsrud

Omtrent hvert tiende år reises debattene om reformer av læreplaner og skolefag i opplæringen. Vi som arbeider med kroppsøvingsfaget må alltid være beredt til å delta i diskusjonene om fagets begrunnelser. Nå reiser Ludvigsen-utvalget[i] spørsmål om fremtidens kroppsøvingsfag. I en tid med stor interesse for, og politisk støtte til «fysisk aktivitet, mat og helse» vil vi hevde at faglige begrunnelser som setter elevens erfaring og læring i sentrum er svært vesentlige. I vårt svar til utvalget om begrunnelser for kroppsøvingsfaget i skolen 30 år fram i tid, har vi tydeliggjort hva vi mener er byggesteiner i faget[ii]. Videre har vi konkretisert hvordan dybdelæring i faget kan foregå ved å trekke inn to emner i kroppsøvingsfaget som ofte kommer i skyggen av  idretts- og ferdighetsfokuset i faget; lek og friluftsliv.

Lek

Lekens plass i skolen har vært varierende i de siste læreplaner. I Læreplanen Kunnskapsløftet finner vi lek som et emne kun i kroppsøving. Vi vil framheve den sentrale rollen lek har, og har hatt, i kroppsøving. Barns kropper og bevegelsesressurser er viktige byggesteiner i kroppsøving. Alle barn og unge har erfaringer, som gjennom kroppsøving blir ytterlige utviklet gjennom fantasi, utprøving, lyst, lek, samhandling og utfordringer. Lek som menneskelig fenomen har hatt mange funksjoner i samfunnet, og defineres på ulike måter i forskningslitteratur og lærebøker.

Lek er, grunnleggende sett en måte å være i verden på som har stor relevans for både innholds-, drivkrafts- og samspillsdimensjoner (Illeris 2012) i læring. Et tydeligere rom for leken som emne i kroppsøvingsfaget gir større muligheter for metakognisjon og dybdelæring. Leken gir mange måter å være kroppslig tilstede på, for eksempel ved å bruke objekter, være nysgjerrig og utforskende, tenke, føle og oppleve kontakt og tilhørighet. I sin analyse av lek, skiller Karoff (2013) mellom play practises og play moods. Det første henspiller på det som gjøres i leken, mens play moods spiller på lek som muligheter til uttrykk og måter å ta del i verden på. Hengivelse til leken, eufori og selvforglemmelse trer inn, noe som illustreres ved semiotikeren Mikael Bakhtins uttrykk «å bli lekt av leken» (Steinsholt 2010, Rustad 2012). Leken lar elevene gå inn i en forestillingsverden hvor de kan leve seg inn i ulike situasjoner, utrykke følelser, være empatiske, noe som etter manges mening er svært sentrale kompetanser i fremtidens skole.

Lyst og nysgjerrighet (Sanderud og Gurholt 2014) fremheves også i dag som en drivkraft for selv-initiert og utforskende læring. Et fenomen som er synlig i den oppslukende leken. Mange erfarer når de kommer inn i leken at de «vil ikke slutte», men opplever seg oppslukt og levende. Et slikt lystaspekt antas å medvirke til at lek er en læringsform, som gir elevene et positivt forhold til det de lærer, og at selve læreprosessen og deltagelsen i aktiviteten blir meningsfull. At emosjonelle og sosiale kompetanser kan utvikles og læres gjennom kroppslig lek understøttes i nyere læringsforskning.

Ludvigsen-utvalget (NOU 2014/7) legger stor vekt på elevers emosjonelle og sosiale utvikling i fremtidens skole. En særlig mulighet leken har i faget er å gi opphav til erfaringer med spenning, aktivering av sansene, og kontakt med hele følelsesregisteret (Sandseter, 2010). Lekene er sansestimulerende aktiviteter som utfordrer både de vestibulare, kinestetiske og taktile sanser. Erfaringer som kiling i magen, stor fart, snurre rundt, løpe, klatre og hoppe tydeliggjøres for barna. Lek og utforskende bevegelsespraksiser er noe alle barn og unge gjør og erfarer på mange ulike måter i sin kroppslige læring.

Dybdelæring i kroppsøving kan få enda større plass og betydning ved at lærere støtter, framhever og legger til rette for at elever leker, og fortsetter å være lekende, i sin omgang med bevegelse og fysisk aktivitet gjennom hele skoleløpet og inn i framtiden og det voksne liv. En slik lekende form for læring har stor plass i ulike ungdomskulturer, og er sentral i mange (ny)skapende aktivitetsformer i ulike bevegelseskontekster, for eksempel moderne og mer sub-kulturelt definerte danseformer, vinteraktiviteter som snowboard, og aktiviteter i byrom, som parkour og tricking. Dette kan være eksempler på former for dybdelæring der selvregulert læring og selvstendighet er selve byggesteinene og begreper som «passion», «flow», fellesskap og tilhørighet er språkliggjorte uttrykk for måter disse erfaringene får betydning i lek.

Friluftsliv

Friluftslek og utflukter i natur har vært del av skolens virksomhet siden slutten av 1800-tallet og med Mønsterplanen fra 1974 kom friluftsliv inn som formalisert begrep i læreplanen. Friluftsliv som emne i kroppsøving er i dag et sammensatt og dynamisk kulturelt felt, med opphav i to hovedtradisjoner: Den ene er preget av romantiske ideer og begrepsbruk som naturopplevelse i uberørt natur og felles nasjonal identitet. Den andre preges av en gradvis omforming av lokal, nyttebasert høsting og ferdsel til rekreasjon og fritidsaktiviteter der lek, livsutfoldelse og nytelse forbindes med bevegelsesfrihet og nytte (Breivik, 1978; Pedersen, 1999). I tråd med lokale praksiser og nasjonale ideer er friluftsliv i skolen knyttet til begreper som utelek, skilek, uteskole, turer og sosialt samvær i nærmiljøet. Begrepene indikerer at friluftsliv ikke reserveres for særlige naturmiljøer, men tar utgangspunkt i den stedlige kontekst, noe som gir anledning til å problematisere «naturbegrepet» og elevers ulike forhold til natur, både over tid og innenfor det samme samfunn til samme tid (Gurholt, 2008). I kroppsøving gir dette anledning til å arbeide med kroppslig læring – erfaringer og opplevelser i natur – på undersøkende, ekspressive og kritiske måter.

Relevansen av friluftslivsfaglig kompetanse som gir rom for elevers emosjonelle og sosiale utvikling er økende. En grunn til dette er endringer i barns og unges tidsbruk fra fri bevegelseslek ute til stillesittende, digitalisert lek inne (Becker, 2008; Skår, m fl., 2014; Sandberg, 2012). Flere forskere peker på at kroppslige og sanselige erfaringer med lukter, smak, utfordringer fra terreng, berøringer av vind, kulde, vann og sol, utgjør en kunnskapskontekst av eksistensiell karakter, som ikke kan erstattes virtuelt. Internasjonal forskning viser at tid brukt ute til selvstyrt, nysgjerrig og utforskende lek styrker barnas kroppslige erfaringer og motoriske kompetanse (Sanderud & Gurholt, 2014; Waite, 2011; Beames et al., 2011; Fjørtoft, 2000). Emnet innbyr også til refleksjon over miljøutfordringer som fremtidige generasjoner vil stå overfor. Slik sett er friluftsliv et eksempel på tema som står sentralt når elevene skal skape helhetlig kunnskap på et felt som det blir stadig mer påtrengende å ha kompetanse om.

Lek og friluftsliv som læringsrom i kroppsøving

Vi har her løftet frem hvordan dybdelæring i kroppsøvingsfaget i skolen foregår gjennom lek og friluftsliv. Lek kan foregå overalt, krever ikke spesifikt utstyr eller spesielle arenaer, og alle kan delta. Likeledes er det med friluftsliv, hvor lokale praksiser og enkelt tilgjengelige uteområder utgjør kjernen. Dette er vesentlig når vi skal begrunne kroppsøvingsfaget i skolen 30 år fram i tid.

Referanser

Annerstedt, C. (2008). Physical education in Scandinavia with a focus on Sweden: a comparative perspective. Physical Education and Sport Pedagogy, 13, 303-318.

Beames, S., Higgins, P., & Nicol, R. (2011). Learning Outside the Classroom. Theory and Guidelines for Practice. New York: Routledge.

Becker, P. (2008). Being Faithful to the Past in the Future: The Adventure as a medium to Regain a Lost Approach to the World. In Becker, P. & Schirp, J. (Eds.), Other Ways of learning. (pp. 103─110). Marburg: bsj.

Breivik, G. (1978). To tradisjoner i norsk friluftsliv. In Breivik, G. & H. Løvmo (Eds.), Friluftsliv fra Fridtjof Nansen til våre dager. (pp.7-16). Oslo: Universitetsforlaget.

Fjørtoft, I. (2000). Landscape as playscape: learning effects from playing in a natural environment on motor development in children. Doctoral thesis. Oslo: Norwegian School of Sport Sciences.

Gurholt, K. P. (2008) Norwegian Friluftsliv as Bildung – a Critical Review. In Becker, P. & Schirp, J. (eds.), Other Ways of Learning. (pp.131-155). Marburg: bsj.

Illeris, K. (2012). Læring. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Kirk, D. (2010). Physical education futures. London, UK: Routledge.

Moen, K. M. (2011). “Shaking or Stirring”? : A Case-study of Physical Education Teacher Education in Norway. Doktorgradsavhandling. Oslo: Norges idrettshøgskole.

[i] NOU (2014): Elevenes læring i fremtidens skole. Et kunnskapsgrunnlag. Norges offentlige utredninger 2014:7, Kan hentes fra http://www.regjeringen.no/nb/dep/kd/dok/nouer/2014/NOU-2014-7.html?id=766593

[ii] Se vår blogg på NIH`s nettside: http://www.nih.no/om-nih/aktuelt/nyheter/kroppsovingsfaget—30-ar-frem-…

Og på forskning.no: http://forskning.no/blogg/nih-bloggen/kroppsovingsfaget-som-skolefag-30-ar-frem-i-tid

En teori har vært at de små firkantede figurene som finnes i skandinaviske helleristninger fra bronsealderen, skulle forestille klesplagg.

Kobberplater

Nå taler en ny studie for at de kan være avbildninger av kobberplater til bruk i internasjonal handel, og at disse kobberplatene kan ha vært fra så langt sør som Kypros. Kypros var en storprodusent av kobber i bronsealderen. Kobber var ekstremt etterspurt. Det ble blandet med tinn for å bli til bronse. Bronsen ble brukt til å støpe verktøy, våpen og kunst.

Bronsealderen plasserer seg i litt ulike tidsperioder i ulike deler av verden, men den eurasiske bronsealderen varte fra for drøyt 5000 til snaut 3000 år siden. I denne perioden klarte menneskene å bygge internasjonale nettverk gode nok til å utveksle kunnskap, og til utvikle teknikk og kunstnerisk kreativitet.

Men det finnes ingen skriftlige kilder fra denne tiden i Norden, og det har vært vanskelig å si sikkert om det var kontakt mellom områdene i nord og middelhavsboerne for så lenge siden.

Ideen om at firkantfigurene i helleristningene kunne forestille kobberplater, er ikke helt ny. Den svenske arkeologen Lasse Bengtsson hadde allerede på 1990-tallet spurt seg om dette, men han publiserte aldri forskning om det.

– Han fortalte dette til meg i nyere tid, men da kjente jeg fremdeles ikke til disse formene, sier Johan Ling, en av arkeologene som nå har publisert artikkelen i tidsskriftet Antiquity.

Han og kollegaer holdt da på med analyser av bronsegjenstander funnet i Sverige, med mål om å finne ut hvor kobberet i blandingene stammet fra. Ling tok derfor en titt på helleristningene der de mystiske firkantede figurene fantes.

Besøkte helleristningene

I forbindelse med en konferanse i Sverige, fikk forskere fra Middelhavsområdet være med til et av helleristningsfeltene for å gi sin mening om figurene.

– De begynte nesten å skrike, sier Ling.

Fire forskere mente uavhengig av hverandre at figurene måtte forestille slike kobberplater.

Sammen begynte de å flette sammen informasjonen de hadde. Når hadde slike kobberbarrer vært i bruk? Hvor gamle var helleristningene fra? Hvor var sammenhengen?

Samme periode

– De fortalte meg at vi kan datere kobberplatene til et sted fra 1600 til 1400 år før Kristus. Da sa jeg at de firkantede figurene ligger ved siden av skipstegninger som vi kan datere til samme tid, sier Ling til forskning.no.

I høst publiserte Ling og kollegaer isotopanalyser av svenske bronsegjenstander som tyder på at flere av dem var laget med kobber fra det vestlige middelhavsområdet og Alpene. 

Det er sammen at disse to funnene er den hittil sterkeste indikasjonen på at folk i Nord-Europa var i kontakt med middelhavslandene for så lenge som 3500 år siden. Det er en teori som forskere har hatt i 100 år, men som har vært vanskelig å bevise.

Johan Ling understreker overfor forskning.no at det fremdeles er vanskelig å si om nordboerne reiste helt til disse landene selv, eller om handlet lenger nord i Europa.

Må ha sett barrene selv

Figurene i helleristningene i seg selv hadde ikke vært nok til å konkludere med en reisevirksomhet fra nord til sør i Europa i bronsealderen, mener Kalle Sognnes. Han er professor emeritus i arkeologi fra NTNU, og har kommentert den nye studien til Ling og Zofia Stos-Gale i Antiquity.

– Disse helleristningene er et nordisk fenomen, og de ble etter all sannsynlighet laget av lokale kunstnere. Vi må anta at de forestilte noe risterne selv hadde sett. Er dette bilder av kobberbarrer, må det bety at de har vært ute og reist og sett slike barrer ved Middelhavet, eller at barrene ble fraktet nordover og avbildet på steder der ble vist frem eller smeltet ned. De aller fleste bronsegjenstandene som er funnet i Norden, er støpt her, sier Sognnes.

Bronsegjenstander som kan spores til Sentral-Europa, er funnet i Norge, for eksempel ble sverd som antas å være laget i Sentral-Europa, funnet så langt nord som i Lofoten, i Steigen kommune. Og i sommer fant arkeologer rav fra Baltikum på en steinalderboplass i Troms.

– Det overrasker meg ikke at det kan ha kommet bronse helt fra sør i Europa og opp til Skandinavia. Vi vet at rav ble fraktet motsatt vei fra Danmark og Baltikum, sier Sognnes.

En lang reise

Han har i sin kommentar til studien reflektert rundt hvordan en handelsreise fra nord til sør eller fra sør til nord kunne være mulig på denne tiden. Han tror at det må ha vært system som tilrettela for dette, i større grad enn vi har tenkt hittil.

– Som jeg ser det, må det ha vært et ganske godt system. Man kunne ha reist rundt kontinentet via Biscayabukta, men det ville ta veldig lang tid. Hvis man har dratt langs elvene fra Østersjøen og ned i Adriaterhavet eller Svartehavet, må man reist både til lands og vanns. Flere omlastninger var nødvendig. Det betyr at det kan ha vært mulighet for å låne eller leie båter langs veien.

Ut fra funn i graver som tyder på at bare visse mennesker i samfunnet ble beæret med en rik grav, kan vi tolke at bronsealdersamfunnet var et hierarkisk samfunn. Europa var spredt bosatt, og det var ikke snakk om byer på denne tiden. Det kan likevel ha vært mennesker langs veien som krevde deler av godset ditt for å la deg komme videre på reisen, tenker Sognnes seg. 

– Skal man prøve å tvinge seg frem gjennom Europa, må man være mange og være forberedt på og utrustet til å måtte slå seg vei. Høyst sannsynlig var mellomeuropeerne bedre utrustet i så måte enn nordboerne.

Det må ha vært nødvendig å reise i grupper på turen, som kan ha tatt flere måneder, mener han.

– Hvis du drar på en slik ekspedisjon, drar du ikke alene. Du bør være ganske godt utstyrt, du må ha med deg folk og kanskje en styrke.Du må ha tilgang til båter for å frakte folk og varer, samt at du må ha folk til å passe på båtene når du forlater dem for å dra videre til neste elv eller hav. 

Referanse:

J. Ling, Z. Stos-Gale, Representations of oxhide ingots in Scandinavian rock art: the sketchbook of a Bronze Age traveller? Antiquity, februar 2015.

Sjefen for SpaceX og Tesla, Elon Musk, har mange jern i ilden. I 2013 foreslo han transportmiddelet Hyperloop, en nyhet som spredde seg raskt over hele verden.

Hyperloop består av lange rør som en slags vogn kan rase igjennom. Røret kan både gå over land og under bakken. Inne i dette røret er det svært lite luft, nesten vakuum, og fartøyet har dermed veldig lav luftmotstand.

«Svever» på luftpute

Fartøyet har en kjempestor kompressor i baugen som spiser seg gjennom den lille luften som er i røret. Luften blir sendt ut igjen, og brukes til å lage en luftpute som fartøyet «svever» på. 

Den elektriske framdriften er bygget inn i selve rørveggen. Tesla regner med at fartøyet kan reise i 1200 kilometer i timen.  

Hvis det fantes slike tuneller i Norge, kunne man ha kommet seg fra Oslo til Bodø på under en time. Nå prøver flere nyoppstartede firmaer å sette galskapen ut i live.

• Les også: Somletog istedenfor hurtigtog

Skal gjøre det mulig

Tre selskaper jobber med saken, skriver magasinet Forbes.

Hyperloop Technologies består av folk med erfaring fra Silicon Valley og folk som tidligere har jobbet med Musk, blant annet som SpaceX-ingeniører. De har også fått med seg Jim Messina, som var assisterende stabssjef for Obama da han hadde sin første periode som president.

Densvært ambisiøse plaen deresn går ut på å lage en fraktvariant av Hyperloop, som kan sende 30 tonn med last over hele verden, under bakken og på havbunnen.

Hyperloop Transportation Technologies (HTT) er et annet prosjekt. HTT består av 200 ingeniører som prøver å takle alle de tekniske utfordringene og problemene som må løses før Hyperloop kan bli en realitet.  Alle de ansatte er løst organisert i forskjellige team, og ingen får betalt, foreløpig.

Disse selskapene prøver nå å samle penger, promotere teknologien og påvirke lovgivere som kan gjøre prosjektene mulige.

Musk og SpaceX er fortsatt med på festen, og han annonserte i januar at de kommer til å finansiere en testbane i Texas, hvor flere kilometer med Hyperloop-rør skal settes opp. Som så mye annet som Musk er involvert i, er dette også et helt åpent prosjekt. Banen skal være tilgjengelig for alle selskaper som vil teste ut Hyperloop-teknologi.

• Les også: Falcon 9-raketten til SpaceX klarte nesten å lande mykt

Er det mulig?

Det er mange tekniske problemer som må løses for at dette skal bli en realitet. Forbes nevner for eksempel jordskjelvsikring av rørene, og massevis av problemer kommer til å dukke opp etter hvert som teknologien blir testet ut.

Det vil også koste astronomiske summer å sette opp all infrastrukturen som trengs for at Hyperloop skal bli utbredt.

Samtidig er det en kjempegevinst for de som får et slikt system til å fungere. Musk har kalt Hyperloop det femte transportmiddelet, ved siden av bil, fly, båt og tog.

Hvis det noen gang fungerer, vil det være raskt som et fly, like tilgjengelig som et tog, veldig sikkert (ifølge forkjemperne) og svært lite forurensende, hvis systemet får mesteparten av strømmen sin fra solpaneler.

Selskapene som jobber med dette, mener at de får inn nok penger til å kunne begynne å bygge prototyper, og at konseptet i seg selv er gjennomførbart, skriver Forbes.

Nå gjenstår det å se om det noen gang blir noe av de store planene, og om Hyperloop-rør kommer til å dukke opp gjennom de neste tiårene.

Referanse:

Hyperloop Alpha (2013) – Tesla

I Noreg er det mykje mindre av den aggressive sorten av potetsjukdommen potetål enn i resten av Europa. 

– Vi har den same potetsjukdommen som resten av Europa. Men vi har mykje meir av den minst aggressive sorten, fortel Ricardo Holgado. Han er seniorforskar på Bioforsk Plantehelse, og har studert potetcystenematodar (PCN) – potetsjukdommen som òg er kjend som potetål.

Gul PCN er mykje enklare å nedkjempe enn den kvite varianten. I Noreg er 98 prosent av potetålen av den gule sorten. I andre land er 98 prosent kvite.

Store kostnader til kjemikaliar

I EU skal areala som brukast til setjepotet og planter til vidare dyrking, ha ein offisiell dokumentasjon av PCN-statusen. Bønder får ikkje bruke smitta område. I dag er det få EU-land som har areal frie for potetål.

Dei siste 60 åra er norske setjepotetar kontrollert og sjekka for sjukdommen. – Heile området der vi produserer setjepotet, er fritt for sjukdommen, og vi har aldri brukt kjemikaliar. Andre land bruker kjemikaliar som er svært giftige, forklarer Holgado.

Britiske potetprodusentar bruker nesten 600 millionar kroner i året for å sikre potetproduksjonen. Halvparten er kostnader til slike kjemikaliar – nematicid.

Nematicida har truga miljøet. Til dømes har fleire land problem med grunnvatnet. Bruken av kjemikaliane vil bli enda meir avgrensa når eit EU-direktiv om plantevernmiddel setjast i kraft, og dei fleste ventast å bli forboden i år.

Eit mogleg resultat kunne vera at Noreg kunne eksportere setjepotet til resten av Europa. – Slik det er nå, har vi ikkje nok til eigen bruk. Men her er potensialet stort, trur Holgado.

Graderte potetsortar

Prosjektet hans har ikkje handla om setjepotet, men om å kjempe mot PCN meir generelt.

Eit av tiltaka er ny gradering av potetsortar etter kor mottakelege dei er for smitte. Skalaen går frå 1 til 9, der 9 er heilt resistente. Så langt er det berre Noreg av av dei nordiske landa som har testa sortane som finst på marknaden.

– Av 26 sortar vi har kartlagt, er det funne grad 9 i tolv sortar og grad 8 i fem sortar, fortel Holgado. Det vil seia at fleirtalet av potetsortar i Noreg står seg godt mot PCN-smitte.

– Vi rår bønder til å veksle kvart fjerde år mellom meir og mindre resistente sortar, seier han.

Det er nemleg ikkje så enkelt at det er berre å dyrke dei resistente sortane. Gjer bonden det i år etter år, kjem sjukdommen til å utvikle seg slik at dei kan gå på dei sortane som er resistente i dag.

40 år i karantene

Dei områda der det er funne kvit eller aggressiv gul PCN i Noreg, er sette i karantene i 40 år. Dei eldste felta hadde vore i karantene i 32 år da forskarane tok prøver av dei. Framleis er det nok smitte i jorda til at potetålen kan blomstre opp igjen.

– Spørsmålet frå Mattilsynet var om vi kunne redusere karantenetida. Vi har funne ut at nei, det kan vi ikkje, men det ser ut til at 40 år er lenge nok, seier Holgado.

Han legg vekt på at i Noreg er bonden, vegleiaren, industrien og forskarane opne om kor PCN-smitta finst. I andre land vil dei ikkje diskutere med kvarandre, og det eksisterer ikkje kart som viser tydeleg kva som er smitta.

– Eg trur det er den største forskjellen – at vi er opne om dette her, seier Holgado, som trur det gjer det enklare å stoppe potetålen.

Skogbruket spiller mange viktige roller i klimaregnskapet ved å binde og lagre karbon og ved å produsere klimanøytrale råvarer fra en fornybar naturressurs.

– I tillegg kan skogbruket, hvis det drives riktig, i en del tilfeller påvirke de negative effektene av klimaendringer, sier Svein Solberg ved Norsk institutt for skog og landskap.

– Et eksempel er det bratte terrenget på Vestlandet med mye og økende nedbør, der risikoen for skred øker.

Solberg har i mange år har forsket på skog og klimaendringer, og mener at det er svært viktig å få denne kunnskapen ut til skognæringen og skogforvaltningen. Han er veldig tydelig på behovet for økt beredskap.

– Ja, vi er nødt til å forholde oss til disse klimaendringene. Riktig valg av skogbehandling og hogstmetoder kan være avgjørende for å hindre dette, påpeker Solberg.

Mer stormfellinger vil også kunne gjøre at flere trær faller ned over strømledninger. Slik som da flere tusen husstander ble uten strøm under stormen Nina som nylig herjet over store deler av Vestlandet.

– Klimaendringene gjør det nødvendig å ta ekstra hensyn til hvordan vi hogger skogen, ikke minst i områder med viktig infrastruktur, slik som høyspentledninger og veier og jernbaner, sier Solberg.

Kan redusere konsekvenser av katastrofer

Ny forskning fra Skog og landskap skal avdekke hvordan skogbehandlingen kan legges opp for å redusere følgene av slike katastrofer på samfunnet.

– Det er temperaturøkningen om vinteren som bidrar mest, med opptil to graders økning. Det er mye, sa seniorforsker Ole Einar Tveito ved Meteorologisk institutt i et foredrag på konferansen Skog og tre.

Det har vært en jevn økning i temperaturen de siste 100 årene. Det har blitt våtere. Det har blitt varmere. Men hvordan går det videre i årene som kommer?

Tveito forklarer at det raskt kan gå mot fire graders økning i middeltemperaturen.

– Det er ventet stor temperaturøkning i Arktis, og det vil også påvirke våre områder, forklarer han.

Forskerne forventer også en stor økning i nedbøren, kanskje så mye som fem prosent, og aller mest på vinteren.

Erosjon, skred, skogbrann og stormfelling

Flere ganger de siste årene har kraftig nedbør ført til katastrofale hendelser, slik som flom, erosjon og ras.

Hvordan kan skogbruket legges opp for å forebygge og begrense slike skader som oppstår som følge av et endret klima?

Trær og bunnvegetasjon i skog kan i utgangspunktet stabilisere jorda og motvirke ras- og skred. Måten skogen blir hogd og drevet på, kan påvirke omfanget problemene. Særlig viktig er det med riktig dimensjonering av stikkrenner; det vil si vannrenner under vei eller jernbane.

I utsatte områder kan skogbehandlingen og måten skogen avvirkes på, forebygge disse problemene.

Mer og våtere snø

Meteorologene spår mindre snø over så å si hele landet, men den snøen som faller blir våtere. Mer våt snø betyr mer snølast på kraftledninger og mobilmaster og trær blir mer utsatt for at toppene forsvinner.

Høyere vintertemperaturer betyr også mindre stabil tele, mer ustabile grunnforhold og mer vindfall.

Når det gjelder sommeren, kan det bli nedgang i nedbør. Altså tørrere somre.

Varsel om økt skogbrannfare

Høyere temperaturer og mindre nedbør gir økt skogbrannfare. Når meteorologenes klimamodeller brukes til å lage scenarioer for perioden 2071–2100, viser de en dobling i antallet forekomster av økt skogbrannfare. Forskerne forventer også en økning i antall hendelser med sterk vind.

Skogbrann er ikke bare et problem for skogeierne. Det blir ofte store tap på bebyggelse og tekniske installasjoner, og det hender også at menneskeliv går tapt.

Skal redusere skadeeffekter

Nå skal forskerne finne ut hvordan skogbruket kan legges opp for å redusere de negative konsekvensene av klimaendringer. Prosjektet skal komme fram til råd om endringer i skogbehandlingen.

Det gjelder både langsiktige tiltak som valg av treslag og skogstetthet, kortsiktige tiltak som valg av metode for hogst og uttransport av tømmeret og akutte tiltak for kartlegging og mottiltak mot skred, brann og stormskader.

– Skogbruket i Norge er en næring som i lang tid har demonstrert at den er tilpasningsdyktig til nye rammebetingelser, slik som nye miljøkrav, ny teknologi, nye markedssituasjoner og økte arbeidskostnader.

– Gjennom dette prosjektet håper vi å bidra til at skogforvaltningen legges opp slik at klimaproblemene for samfunnet reduseres, sier Solberg.