En stor andel av de innsatte i norske fengsler har rusproblemer og betydelige levekårsutfordringer. Det er sterk sammenheng mellom rus og kriminalitet, og tilbakefallet er høyere for narkotikalovbrudd. De siste årene har det derfor vært en større satsing på rehabilitering i kriminalomsorgen.
Kristian Mjåland ved Uni Research Rokkansenteret og Universitetet i Bergen har studert hvordan rusbehandling praktiseres i et norsk fengsel, og hvordan rehabiliteringen påvirker hverdagen.
Både innsatte og ansatte melder om store mangler i rehabiliteringen, sa han på seminaret Juridiske dilemmaer i velferdsstaten på fredag, i regi av Forskningsrådet.
Rusmestringsprogram
Rusmestringsprogram tilbys nå ved 14 norske fengsler. Straffedømte har også mulighet for å sone deler av straffen i institusjoner som driver med rusbehandling.
Tidligere studier har vist hvor mange som ruser seg i norske fengsler og hva de ruser seg på. Men forskerne vet mindre om hvordan rehabiliteringsprogrammene fungerer, hvordan de innsatte opplever dem og hvordan de påvirker hverdagen og maktforholdene i fengslene.
Ruser seg mindre enn ute
De fleste innsatte ruser seg mindre i fengselet enn ute i det fri. Tidligere forskning viser at omlag en tredel av de innsatte bruker rusmidler mens de soner. Og det er en ikke ubetydelig andel av de innsatte som debuterer med narkotika i fengselet.
Mens de mest brukte rusmidlene i europeiske fengsler er cannabis, kokain og heroin, er bildet litt annerledes i Norge.
Subutex populært
En nasjonal kartlegging fra 2002 viste at cannabis, amfetamin og heroin var de hyppigst brukte rusmidlene i norske fengsler. Men de siste ti årene har det vært en bekymringsfull økt bruk av subutex og subuxone.
I fengselet Mjåland studerte oppga både ansatte og innsatte at subutex og subuxone var de mest brukte rusmidlene.
Disse stoffene er medikament som er fremstilt for å behandle avhengighet av opiater som heroin.
Egenvilje betyr lite
Internasjonal forskning viser at rusmiddelbruk i fengsler er lite avhengig av de innsattes egne valg:
- Om de bruker eller avstår fra å bruke narkotika under soning styres i større grad av tilgjengelighet av rusmidler, rusmidlenes egenskaper, om de virker avslappende, beroligende eller søvndyssende, og omfanget av narkotikakontroll, enn av de innsattes egenvilje og motivasjon, sier Mjåland.
Lekkasje av subutex
Det ser ut til å være spesielt god tilgang på subutex og subuxone ved norske fengsler. Årsaken til dette antas å være lekkasje fra legemiddelassistert rehabilitering (LAR). Tabletter smugles ut til medfanger av deltakere i LAR.
Årsaken til at subutex og subuxone er populære rusmidler skyldes flere forhold. Blant annet oppgir fangene at disse rusmidlene har rusvirkninger som er særlig positive under soning.
Dessuten er det lettere å skjule bruken av subutex og subuxone i narkotikakontroller.
Disse medikamentene er også potente, ved at det er lite som skal til for å gi effekt. Tablettene skal egentlig inntas ved at de legges under tungen og oppløses der.
En tablett på 8 mg kan deles opp i 20 enheter og sniffes gjennom nesen og allikevel gi effekt, forteller Mjåland. Gjennomsnittsdosen for pasienter i LAR er 18 mg.
Utstrakt delekultur
Internasjonal forskning har vist at mange pådrar seg narkogjeld i fengselet. Prisen på rusmidler er gjerne 3-4 ganger høyere enn ute på gaten, og mange pådrar seg gjeld.
- Jeg fant overraskende lite kjøp og salg av rusmidler i fengselet jeg studerte, sier Mjåland.
Det han fant var heller en utstrakt bytteøkonomi og delekultur.
Den som får tak i stoff en dag, deler med andre interesserte. Delekulturen var basert på forventning om gjensidighet. De forventet altså at de som fikk, skulle dele ved en senere anledning, sier Mjåland.
Dette er forpliktende normer med sterk sosial kontroll, som gjør det vanskelig å holde seg unna.
- De innsatte forteller at denne aktiviteten skaper samhold, spenning og er et slags sosialt lim mellom fangene, forklarer han.
Brutte forventninger
Men rusrehabiliteringen lever ikke opp til forventningene, hverken for innsatte eller ansatte. De innsatte rapporterer om brutte forventninger til rehabiliteringen de får i fengselet. Også ifølge de ansatte ved fengslet som Mjåland studerte er det mye som ikke fungerer med rehabiliteringen.
Det er mangelfullt innhold og urimelig forskjellsbehandling, ifølge de innsatte.
- Dette bidrar til uforutsigbarhet og usikkerhet, sier Mjåland.
Det er uoversiktlig hvem som får delta og ikke, mener de som soner.
Forskjellsbehandles
De opplever at det er vilkårlig hvem som blir premiert og sanksjonert, for eksempel når det gjelder innvilgelse av permisjoner eller reaksjoner ved bruk av rusmidler. Denne vilkårligheten svekker legitimiteten til rehabiliteringsprogrammene.
Innsatte mener også det er vilkårlig hvem som får delta når det blir en plass ledig.
Det er stor gjennomtrekk i fengselet på grunn av varetekt og overføringer. Soningskø skaper også press. Hvorvidt man får innvilget søknaden om løslatelse etter at man har sonet to tredeler av straffen, skaper også usikkerhet, både for de innsatte og for hjelpeapparatet utenfor fengselet, sier Mjåland.
Alt dette setter likebehandlingsprinsippet under press, ifølge Mjåland.
Betjenter får uheldig dobbeltrolle
Betjentene har fått en viktig rolle i rehabiliteringsarbeidet. Men dette er en hybridrolle, hvor de er en kombinasjon av portvoktere til tjenester, kontrollører og terapeuter.
I fengselet Mjåland studerte var rusmestringsenheten heller ikke skjermet fra resten av avdelingen, noe forskning viser er viktig for å oppnå gode resultater.
Ansatte heller ikke fornøyd
Også de ansatte rapporterte at rehabiliteringen ikke levde opp til forventningene.
Det var mindre innhold enn forventet, mindre miljøarbeid og mer rus.
De ansatte oppga kapasitetsproblemer som en årsak, samt at fokus på sikkerhet og logistikk måtte prioriteres foran rehabilitering, rusmestring og endringsarbeid.
Mjåland understreker at hans funn ikke nødvendigvis er generaliserbart for andre fengsler.
- Likevel er det belegg for å si at rehabiliteringen i mange fengsler kan og bør gjøres bedre, sier Mjåland.