Flere barn var overlatt til seg selv i møte med nyhetsstrømmen etter 22. juli 2011, viser ny studie.

– De fleste hadde snakket med foreldrene sine om terrorhendelsene den dagen det skjedde eller i dagene etter, men ingen nevnte dagsaktuelle samtaler med voksne da vi intervjuet dem sju måneder etter.

Det forteller forsker Beate Fosse Jørgensen ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS). Sammen med andre forskere intervjuet hun 54 barn sju måneder etter terrorhendelsene. Barna, som var i alderen seks til åtte år, gikk ved to ulike skoler, én i Oslo og én på Sørlandet.

Forskerne spurte barna om hva som skjedde 22. juli og hvor de fikk informasjon om det som skjedde.

Media og jevnaldrende synes å være barnas viktigste kilde til informasjon, ikke foreldre og lærere. Barna søkte aktivt informasjon, primært via TV, men også via aviser, radio og internett.

Studien er nylig publisert i tidsskriftet Psychology Research and Behavior Management.

Er han på rømmen?

Da forskerne gjorde sine intervjuer med barna var rettssaken i gang. Anders Behring Breivik hadde allerede sittet flere måneder bak lås og slå på Ila landsfengsel. Men dette visste ikke mange av de barna som forskerne intervjuet. De gikk derfor fortsatt rundt og var svært engstelige for ham.

Flere blandet fantasi og virkelighet. Dette gjorde at historiene deres i ulik grad avvek fra den virkelige historien, slik den ble framstilt i mediene.

• Les også: Hvilke bilder så vi av 22. juli-terroren?

Noen barn mente de hadde hørt på TV at terroristen hadde rømt fra fengselet. Andre mente at de hadde hørt at han nylig hadde vært på den lokale butikken og drept noen med kniv.

– Barn på alle klassetrinn fortalte historier som avvek ganske mye fra den virkelige historien. Flere barn fortalte historier som faktisk fremsto som enda mer skremmende enn det som skjedde i virkelighet, forteller Jørgensen.

«Er dette noe som skjer hele tiden?»

Tredjeklassingene klarte å beskrive hendelsesforløpet denne dramatiske julidagen i 2011 tydeligere enn de mindre barna.

Men også blant tredjeklassingene var det flere som ikke visste at terroristen var fengslet. Akkurat på denne tiden var det en pågående debatt om hvordan han skulle ivaretas, om han skulle i fengsel eller til behandling. Dette slet mange barn med å forstå.

• Les også: Sangtekster bearbeider traumer for barn

«Nå har de funnet ut at han ikke vet hva han gjorde. Det er litt rart at han er i fengsel når han ikke vet hva han har gjort», var det en jente som sa.

Hun henviste til den første av de psykiatriske rapportene der gjerningsmannen ble diagnostisert med paranoid schizofreni.

En annen jente spurte forskeren: «Er dette noe som skjer hele tiden?»

Skolene gjorde svært lite

Forskerne var i utgangspunktet interessert i å finne ut hva de minste skolebarna visste om terrorhendelsene, men de ønsket også å få et innblikk i hva skolene hadde gjort etter 22. juli.

Alle skoler i Norge hadde fått et skriv fra kunnskapsministeren ved skolestart med nasjonale føringer om hvordan de skulle ivareta barna etter 22. juli. Her ga myndighetene råd om hvordan lærerne og rektorer rent praktisk kunne ta det opp på skolene. Dette innebar samtaler og minnemarkeringer.

«Det er viktig at alle skoler markerer og følger opp det som har skjedd når de startere i august», sa daværende kunnskapsminister Kristin Halvorsen.

Det viste seg at bare tre av ni lærere ved de undersøkte skolene hadde tatt opp terroren i klasserommet etter at skolen startet igjen i august. Ingen hadde hatt minnemarkeringer, slik det ble anbefalt.

Forskerne kan ikke si om dette er en tendens i skolene generelt, til det er utvalget for lite.

• Les også: Barnehjernen kan få sår som ikke gror

I én av klassene som hadde snakket om terrorhendelsene, fortalte seks av åtte barn en historie om en jente som hadde overlevd fordi hun hadde lagt seg ned og spilt død.

Historien kom opprinnelig fra NRKs Supernytt, som er tilrettelagte nyheter for barn. Denne ble det snakket om i klassen sammen med læreren.

– Historien fikk en form for lykkelig slutt. Den representerte en strategi for å overleve. For disse barna var ikke historien om terroren i like stor grad skremmende som for de andre barna, forteller Jørgensen.

Rektorer takket nei til forskerne

Terrorhendelsene var fortsatt dagsaktuelle da forskerne ba skolene om å delta i studien. Rettssaken og historier fra overlevende og pårørende preget fortsatt TV-nyhetene, førstesidene av avisene, radiosendingene og en rekke nettsider.

– Til tross for dette opplevde vi at flere rektorer avviste forskningsprosjektet. Begrunnelsen var at terroren var noe barna hadde glemt og lagt bak seg. Det var noe vi ikke burde rippe opp i.

• Les også: Hva gjør skolen når en elev dør?

Men barna hadde ikke glemt terrorhendelsene. De kunne fortelle detaljrike historier fra dagen det skjedde og nyheter de hadde sett.

– Barna vi intervjuet ble ikke redde av intervjuene. Redselen var der allerede, sier forskeren.

Vi er avhengige av å finne sammenhengen

Dag Skarstein, nå forsker ved Høgskolen i Oslo, har også deltatt i denne studien. Han mener det er svært viktig å støtte barn i deres forsøk på å forstå hendelser som potensielt er skremmende. Det er sammenhengen som gjør at vi kan føle oss trygge, forteller han.

– For at noe skal kunne forstås, må dette “noe” settes inn i en meningsgivende sammenheng. Fortellingen er vår mest grunnleggende måte å skape slik sammenheng på, enten man er barn eller voksen. En sammenhengende fortelling gir oss på forunderlig vis trygghet ved at den sikrer forståelse.

Hendelsene 22. juli var kanskje spesielt komplisert å skape sammenheng i. Det var to ulike hendelser på to ulike steder, og man bare kan forstå dem hvis man forstår terroristens intensjoner og tenkemåte. Mediene presenterte hendelser, stykkevis og delt, med nye oppslag hver dag. Selv vi voksne strevde med å skape en forståelig sammenheng, mener Skarstein.  

Årsaken til at de fleste barna følte utrygghet i tiden etter 22. juli, er at de ikke hadde fått støtte hos voksne til å forstå det som ble sagt i mediene, mener forskeren.

– Det vi kan lære av denne studien, er at barn søker informasjon på samme måte som oss voksne. De er ofte overlatt til mediene for å finne denne informasjonen. Men mediene er ikke tilrettelagt for dem, men tilpasset voksne. De trenger derfor vår hjelp til å skape en fortelling som gir mening og forståelse.

Referanse:

Jørgensen, Skarstein og Schultz: Trying to understand the extreme: school children’s narratives of the mass killings in Norway July 22, 2011, Psychology Research and Behavior Management, februar 2015, doi: 10.2147/PRBM.S73685.

Det er gode nyheter for foreldre i Norge og andre vestlige land, som ofte må dra hjem fra fødestua før gulsotten har utviklet seg nok til å bli oppdaget.

Det er også gode nyheter for foreldre og leger i verdens fattigste land, hvor det ikke finnes penger til kostbart utstyr for å stille diagnosen.

Årlig dør over 100 000 som følge av den gule giften, og stadig flere vokser opp med hjerneskader.

Flere får hjerneskader som følge av gulsott

– I USA er det mistanke om at antall hjerneskader som følge av gulsott har økt de siste årene. Dette fordi mor og barn også der sendes hjem fra sykehuset etter kort tid, sier Lise Lyngsnes Randeberg, professor i biomedisinsk optikk ved NTNU.

Heldigvis er behandlingen lysende enkel. Sol eller kunstig lys i riktige doser er alt som skal til. Det gjelder bare å oppdage gulsotten tidlig.

• Les også: Egen app når migrenen setter inn

Men det kan være lettere sagt enn gjort. Det kan blant annet ta tid før hud, øyne og slimhinner er så gule at foreldrene oppdager hva som er på ferde. Og hvis babyen er mørkhudet, er oppgaven enda mer krevende.

I de fleste tilfeller går gulsott over av seg selv. Men i tilfeller der babyen trenger hjelp, er det er avgjørende med tidlig behandling slik at den gule giften ikke rekker å forårsake hjerneskade. Disse skadene kan være døvhet, cerebral parese, psykisk utviklingshemming og i verste fall død.

Sjekker fargenyansene i babyens hud

Nå jobber Randeberg og et lite team med å utvikle en app for smarttelefoner som foreldre i hele verden kan bruke for å oppdage om barnet har gulsott.

• Les også: Blodsukker på mobilen

Med smarttelefonens kamera tar foreldrene et bilde av barnet. I appen ligger det blant annet avanserte matematiske modeller som regner ut om fargenyansene i barnets hud fører til mistanke.

Det vil komme frem et grønt signal dersom barnet er friskt, et gult signal dersom barnet har fargenyanser som fører til mistanke, og et rødt signal dersom barnet har gulsott.

Prototypen har allerede blitt testet ut på nyfødte ved St. Olavs Hospital. Nå skal patenten sikres før videre uttesting i Norge og i afrikanske land.

Gulsott en av tre hyppigste dødsårsaker

– Det er ikke meningen at appen skal klassifiseres som medisinsk utstyr, men den skal være en hjelp til foreldrene som lurer på om de bør komme seg til legen med barnet eller ikke. Det er lettere å oppdage gulsott på babyer med hvit hudfarge, men appen skal fungere også for mørkhudete, forteller Randeberg.

• Les også: Nettbrettapp kan gi færre kols-innleggelser

I 2010 forårsaket gulsott 114 100 dødsfall. I tillegg vokser mange opp med hjerneskader. 75 prosent av disse tilfellene forekommer i de fattigste delene av verden.

– I Afrika sør for Sahara er gulsott en av de tre hyppigste dødsårsakene i nyfødtperioden. Mange av dødsfallene kunne vært unngått dersom legene og foreldrene hadde hatt tilgang til enkle måter å oppdage gulsott på et tidlig tidspunkt.

– Utstyret som finnes i dag for å diagnostisere gulsott koster cirka 80 000 kroner, og eksisterer ikke i de fattigste landene. Men hvis legen får en indikasjon på sykdom gjennom en app, kan en blodprøve være nok til å stille en endelig diagnose, forklarer Randeberg.

Frustrert over mangel på utstyr

Det var barnelegen Anders Aune ved St. Olavs Hospital som tok initiativ til prosjektet. Etter besøk hos sykehus i afrikanske land, så han fort mangelen på medisinsk utstyr.

– Han fortalte at det i praksis ikke fantes utstyr for å måle gulsott hos nyfødte. Samtidig la han merke til at svært mange hadde mobiltelefon, sier Randeberg.

Aune tok kontakt med Randeberg for å høre om ikke en smarttelefon kunne brukes til å stille diagnosen. Randeberg satte fysikkstudenten Gunnar Vartdal på saken med en masteravhandling. Nå, tre år senere, ser de ut til å være i mål.

Av Torjer A. Olsen, førstemanuensis i urfolksstudier, Senter for samiske studier, UiT Norges arktiske universitet

Å drive med urfolksstudier er å ha verden tett på i alt du gjør. Det handler om enkeltmennesker og folkegrupper, om identitet og storpolitikk, om makt og kultur. 

For to år sia omtrent på denne tida skreiv jeg en tekst her på forskning.no. Den handler om urfolk og urfolksstudier, og tar sitt utgangspunkt i problemene flere urfolksgrupper møter i Russland og Canada. Noen av studentene på master i urfolksstudier ved UiT Norges arktiske universitet skriver om temaer knytta til Russland og Canada. Andre skriver om andre steder. Det er et globalt fag.

Jeg skal i denne teksten gi et lite innblikk i hva jeg driver på med i min jobb ved Senter for samiske studier på UiT. Hensikten er å vise til hvor sammensatt urfolksstudier er som fagfelt, samt å trekke fram arbeidet som gjøres innafor senteret. I tillegg vil jeg veldig gjerne at flere vil komme hit for å studere!

Master i urfolksstudier

På masterprogrammet i urfolksstudier er det for øyeblikket rundt 30 studenter. De kommer fra nesten hele verden. De har med seg sin bakgrunn, sine identiteter, sine fordommer og sine kunnskaper. Her møtes de for å lære om urfolk verden over. Og de lærer om hvordan å forske på temaer som har med urfolk å gjøre.

Av og til er det veldig frustrerende. Alle forskjellene skaper barrierer og hindrer forståelse.

Oftest er det givende. Alle forskjellene gir muligheten til å se forbi barrierer og skape forståelse.

Som lærer er det jeg liker aller best å se og være med på at en vag ide blir uttalt i august – en ide som i juni nesten to år etter er blitt til en 60 siders akademisk tekst. I tida i mellom har ideen blitt spissa, tygd, spytta ut, fått støtte og motstand. Den har blitt til et prosjekt. Prosjektet har blitt satt ut i livet. Data blir samla inn. Tekster blir lest. Samtaler. Intervjuer. Mennesker. En egen tekst begynner å leve. Det er kjempevanskelig. Men teksten vokser og blir til en masteroppgave. På veien har teksten vært gjenstand for debatt og kritisk lesning fra veileder og medstudenter. Alle lærer noe, hele tida.

I skrivende stund venter jeg på at det banker på døra. Det er Josue fra Spania som skal snakke om sitt prosjekt. Han er interessert i hvordan New Zealand sine landslag i ulike idretter anvender haka, maorienes tradisjonelle krigerdans, i forbindelse med sine kamper. Om et drøyt år kan du få lese 60 sider om dette.

Forskning: Fra urfolk i skole og utdanning til urfolksreligion

I prinsippet skal halvparten av tida mi gå til å forske. Forskning er en variert virksomhet, fra lesing og skriving til møter og møter. Ved Senter for samiske studier er vi særs opptatte av samarbeid. Det innebærer at vi inngår i en lang rekke nettverk og grupper som jobber sammen og – ikke minst – utarbeider prosjekter som vi søker om støtte til. Det er stas å møte kolleger fra for eksempel Paris eller Petrozavodsk eller Umeå eller Auckland eller en annen plass på Tromsøya som arbeider med noe som henger sammen med det du gjør. (I parentes bemerka: Det hadde vært hyggelig om Norges forskningsråd og andre finansiører hadde vært litt mer rundhånda, men det kan vi la ligge)

I det siste har jeg skrevet en artikkel sammen med UiT-kollega Bengt-Ove Andreassen. Den handler om læreplanene for religionsfaget i den videregående skolen. En del av artikkelen tar for seg den samiske læreplanen og særlig begrepet «sirkumpolare urfolksreligioner», som er viktig i læreplanen. Det er et underlig begrep, synes vi, og argumenterer for at det er vanskelig å anvende i skolen. Mer om dette kan du få lese når artikkelen forhåpentligvis blir tilgjengelig. Jeg er også så heldig å få være veileder for doktorgradsstudenten Kajsa Kemi Gjerpe, som skriver om samiske temaer i skolen – i læreplan og lærebøker/pedagogisk material. I denne bloggteksten skriver Gjerpe om deler av sin forskning.

Før jul publiserte jeg en artikkel om samisk kristendom. Her skreiv jeg om hvordan sentrale tekster og ytringer knytta til Samisk kirkeråd i Den norske kirke former en egen form for samisk teologi og kristendomsforståelse. Et sentralt aspekt ved dette er å skrive inn samisk identitet og teologi i en urfolkssammenheng. I tillegg får naturen og det som blir beskrevet som samenes grunnleggende nærhet til naturen en veldig viktig plass. Dette trekkes så langt at det nærmest blir ekskluderende og romantiserende, sier jeg i artikkelen.

Det jeg nevner her, er et utsnitt av hva jeg driver med i forskningen. Mine kolleger her på senteret skriver om varierte tema, som Finnmarkseiendommen, naturbruk, samisk historie, fiskeriforvaltning, tradisjonell kunnskap, og omskjæring av kvinner.

I tida framover er målet å gå inn i nye forskningsprosjekter sammen med både kolleger, doktorgradsstudenter og masterstudenter.

Forum for urfolksspørsmål i bistanden

Forum for urfolksspørsmål i bistanden er en møteplass for ulike aktører i bistandsfeltet, styrt fra Senter for samiske studier, som i over ti år har arbeida for å fremme urfolkstematikk i bistandsfeltet. Sia 2012 har jeg vært leder. Forumet har gjennom åra arrangert en lang rekke konferanser, seminarer og møter, og har samla urfolksrepresentanter, bistandsarbeidere, byråkrater, forskere og politikere fra hele verden. I juni i år arrangerer vi konferansen Indigenous Peoples and the Sustainable Development Goals. Disse målene, uttalt av FN, er en oppfølging av de såkalte “Millennium Goals”. En av utfordringene her er å sikre at urfolk og urfolks rettigheter blir en integrert del av det videre arbeidet. Dermed blir temaer som rettigheter, utdanning og fattigdom tatt opp på konferansen i juni i Tromsø.

Arbeidet med forumet skiller seg fra det øvrige arbeidet. Her kommer vi som tettest på verden, folks situasjon og den politiske hverdagen. Som forsker har jeg i utgangspunktet (hatt) en ide om ikke å drive med aktiv advocacy – det vil si å ta aktiv stilling i saker og la forskningen preges av det. Med forumet blir det annerledes. Med referanse til urfolks- og religionsforskeren Greg Johnson kan jeg si at det er sammensatt. Gjennom forumet arbeider jeg aktivt for å fremme urfolkssaker. Entydig blir det likevel ikke. Å kjempe en urfolkssak et sted er ikke nødvendigvis det samme et annet sted.

Med verden tett på

De tre områdene jeg har nevnt, har en internasjonal dimensjon felles. Studentene kommer fra hele verden for å diskutere og lære om temaer og folk fra hele verden. Forskningen på urfolkstematikk er tilsvarende global. Og Forum for urfolksspørsmål i bistanden er like opptatt av situasjonen i Bolivia som av situasjonen i Bangladesh.

PS1: Bildet som følger med teksten, er forøvrig fra Manndalen i Nord-Troms. Det viser studenter på master i urfolksstudier på tur i et samisk kulturlandskap.

PS2: 1. april er det søknadsfrist for opptak til master i urfolksstudier. Ta kontakt med meg om du lurer på noe: torjer.olsen@uit.no

Foreldre flytter barna til «hvitere» skoler og politikerne frykter ghettofiseringen.

Medieoppslagene som handler om at foreldre søker barna sine vekk fra en del osloskoler, og særlig skoler i Groruddalen, har vært mange.

Konklusjonen i flere av disse har vært at foreldre søker barna sine vekk fra skoler med mange innvandrere. Nå viser forskning fra Universitetet i Oslo (UiO) at dette ikke tilfelle.

Fem skoler i Groruddalen

Forskerne har gjort en undersøkelse ved fem skoler i Oslo-bydelene Alna, Stovner og Grorud, som alle har en relativt høy andel elever med innvandrerbakgrunn. De har spurt foreldre som har søkt om skolebytte for sine barn i overgangen mellom barne- og ungdomsskole om hvorfor de søker om å bytte skole.

• Les også: Groruddalen – Oslos vakreste verkebyll

Forskningsprosjektet er en del av et større prosjekt om inkludering og ekskludering i en drabantby, kalt Alna-prosjektet, og resultatene er publisert i siste utgave av Norsk pedagogisk tidsskrift.

Barna ønsker selv å bytte skole

Ofte er det barna selv og ikke foreldrene som ønsker å bytte skole. Det handler vanligvis om at de ikke trives med det sosiale miljøet på skolen der de går. De ønsker å bytte til en skole i lokalmiljøet.

– Vi finner ikke noe belegg for at ønsket om skolebytte handler om fremmedfiendtlighet. Heller ikke at det handler om foreldre som er spesielt ambisiøse på vegne av sine barn. Dette er helt vanlige foreldre, sier Ivar Morken, forsker ved Institutt for spesialpedagogikk ved UiO.

Grunnskolen i Oslo praktiserer fritt skolevalg.

Andelen som ba om skolebytte ved de fem skolene varierte mellom 18 og 25 prosent.

Et nederlag for foreldrene

Morken tror at de som har valgt å la ungene gå på den lokale skolen, opplever det som et nederlag å søke om skolebytte.

– En del av disse foreldrene har investert masse i lokalmiljøet og i å begrunne overfor andre hvorfor de ønsker å bo i et såpass flerkulturelt samfunn som Groruddalen er.

– De som er skeptiske til det flerkulturelle miljøet, vil bytte skole lenge før ungdomsskolen. Mange flytter ut av skolekretsen allerede når barnet skal begynne på barneskolen, mener Morken.

Flytter ikke langt

De som bytter skole i Grorudddalen, flytter ikke langt. Det er altså ikke en flukt fra et farget øst til et hvitt vest det er snakk om.

De fleste flytter til naboskoler som har noe færre innvandrere, men fortsatt høy innvandrerandel.

• Les også: Furuset – drabantbygd med ghettostempel

– Ofte flytter de fra skoler som har opp mot 80–90 prosent innvandrerandel til skoler som har 60–70 prosent innvandrere. Hadde flyttingen handlet om fremmedfrykt, ville de nok flyttet lenger bort, sier Morken.

– Trenger flere nyanser i debatten

De fleste skolebytterne blir fortsatt boende i bydelen og innen samme skolekrets. Det er bare skolen de velger bort, ikke lokalmiljøet.

Forskeren mener at studien deres viser at det er grunn til å nyansere debatten rundt Groruddalen.

– Den bør ikke handle utelukkende om andelen innvandrere og det som har med kulturmangfold å gjøre, sier Morken.

Referanse:

Morken og Theie: «Skolebytte ved overgangen til ungdomsskolen – Hvilke faktorer legger foreldre i Groruddalen vekt på ved valg av skole?» Norsk pedagogisk tidsskrift, nummer 1, 2015. Sammendrag

Har du en idé til et eksperiment som kan gjøres ved hjelp av en bitteliten satellitt ute ved en asteroide, vil ESA gjerne høre forslaget.

Både ESA og NASA holder øye med asteroider som har baner nær jorda. Men hva gjør vi den dagen en asteroide kommer på kollisjonskurs?

En av løsningene er å sende ut en romsonde som kan dytte asteroiden litt ut av bane. Men for å gjøre det må vi vite at metoden virker.

Det er en av grunnene til at NASA og ESAs samarbeidsprosjekt Asteroid Impact & Deflection Assessment, eller AIDA, skal til asteroiden Didymos i 2020.

AIM og DART

Didymos er et dobbeltsystem i miniatyr, på det nærmeste rundt 11 millioner kilometer fra jorda. Det består av en asteroide som er på 800 meter og en som er kun 170 meter lang og går i bane rundt den store asteroiden.

På samme måte som Didymos har AIDA to hoveddeler.

ESAs romsonde Asteroid Impact Mission, eller AIM, skal undersøke den lille asteroiden og lande en sonde på overflaten. Det blir første gang ESA lander på et lite himmellegeme etter at Rosettas Philae landet på kometen 67P i november 2014.

AIDAs andre romsonde er amerikanske Double Asteroid Redirection Test, eller DART. Denne sonden skal smelle inn i den lille asteroiden, mens europeiske AIM måler om det fører til endringer i asteroidens bane.

Bredbånd for fremtidens romforskning

I tillegg skal AIDA også teste ny teknologi og prosedyrer for fremtidens romferder. Det inkluderer toveis optisk kommunikasjon med høy båndbredde der data fra romsondene blir sendt tilbake til ESAs bakkestasjon på Tenerife ved hjelp av laser.

Også ny kommunikasjonsteknologi for utveksling av informasjon mellom ulike romsonder, og mellom banesonder og landingssonder, skal testes.

- Slik teknologi vil bli viktig for romsonder som sendes langt ut i rommet, som for eksempel romteleskoper som skal til Lagrange-punktet, som skal lande på og sende hjem prøver fra Phobos eller Mars, samt for bemannete ferder utenfor jordas bane, sier Ian Carnelli, ESAs prosjektleder for AIM.

Skal ha med CubeSatellitter

I nyttelasten til AIM er det også plass til en håndfull CubeSatellitter, det vil si satellitter som måler mindre enn 10 centimeter i hver dimensjon. Slik nanosatellitter er en enkel og rimelig måte for studenter, forskningsinstitusjoner og bedrifter å få forsøk ut i rommet på.

Flere CubeSatellitter har blitt satt ut i bane fra den internasjonale romstasjonen eller ved hjelp av ESAs nye bærerakett for små nyttelaster, Vega.

Nå kan forskere og bedrifter som har ideer til forsøk ved hjelp av CubeSatellitter ved Didymos-asteroidene sende forslag til ESA.

- Vi ønsker oss CubeSat-forsøk som utvider eller utfyller forsøkene som AIM og landingssonden skal gjøre, eller som tester kommunikasjonen mellom romsondene AIM og DART, sier Carnelli.

CubeSatellitter kan også operere sammen to eller tre, noe som kan øke nytten betraktelig.

- AIM har plass til i alt seks CubeSatellitter, men kanskje vil to enheter bestående av tre nanosatellitter være bedre rent forskningsmessig sett, sier Carnelli.

Hvordan sende inn forslag

Forskningsgrupper og bedrifter fra alle ESAs medlemsland (som inkludere Norge) kan sende inn forslag til eksperimenter og CubeSatellitter gjennom SysNova.

Forslagene som blir tatt ut vil deretter sende inn en detaljert beskrivelse av prosjektet sitt og hvordan de skal løse de tekniske utfordringene det er å opererer en satellitt nær en asteroide.

De som går videre til neste runde vil få støtte av ESA og bli med på en siste uttaksrunde ved ESTEC, ESAs tekniske senter i Nederland. Prosjektene som da blir valgt ut vil få hjelp av ESAs eksperter til den endelige utformingen.

Studenter ved blant annet NTNU bygger CubeSatellitt i Norge.

Kanskje er det spørsmål som alle menn spør seg på ett eller annet tidspunkt:

Er den normal? Litt tynn, kanskje? Eller lang? Og er det sant at menn med små føtter har liten penis? 

Hittil har nok både kamerater og fastleger beroliget og kommet med estimater for normalt utstyr. Men faktum er at vitenskapen ikke har hatt noen formell kurve over størrelsen på snurrebassen.

• Les også: Joda, størrelsen teller faktisk

Nå har imidlertid David Veale og kollegaene hans fra King’s College i London grepet fatt i saken.

15 000 peniser

De har gått igjennom resultatene fra 17 ulike studier som inneholdt målene av penisene til mer enn 15 000 menn i alle aldre og fra flere verdenshjørner. Og så har forskerne rett og slett utviklet diagrammer over tykkelsen og lengden i både slapp, strukket og stiv tilstand.

De ser ut som følger:

Forskerne håper kurven kan hjelpe leger med å overbevise de fleste engstelige menn om at understellet er helt innenfor normalen.

– Vi skal også bruke grafene for å finne forskjellen mellom hvor en mann tror han er på kurven og den egentlige plasseringen, eller hvor de synes de burde være, sier Veale i en pressemelding.

Ikke stol på føttene

I tillegg til å lage en offisiell tabell over målene på mannens edlere deler, har forskerne også vurdert mulige sammenhenger mellom penisstørrelsen og andre kroppsmål, som skostørrelse, fingerlengde og kroppshøyde.

Men her er det ikke mye å holde seg til for den som vil gjette på dimensjonene uten å sjekke.

• Les også: Større peniser på bygda

En og annen studie konkluderer riktignok med at lengden på pekefingeren eller størrelsen på føttene eller testiklene henger sammen med dimensjonene på penisen. Men andre studier finner ingen slik effekt.

Kroppshøyden er den eneste faktoren som ser ut til å ha en svak sammenheng med størrelsen på penisen, skriver forskerne i tidsskriftet BJU International.

Usikkert om rase

Ifølge forskningsartikkelen ser det heller ikke ut til å være noen sammenheng mellom rase og størrelsen på understellet.

Forskerne advarer imidlertid om at de aller fleste mennene som er med i de 17 undersøkelsene, er hvite. Dermed blir grunnlaget for å si noe om raseforskjeller temmelig svakt.

De andre resultatene i de ulike studiene kan dessuten også ha blitt påvirket av andre faktorer.

Det er for eksempel ikke umulig at mennene som har sagt seg villige til å være med i undersøkelsene er mer tilfredse med størrelsen enn gjennomsnittet. Det kan i så fall bidra til at gjennomsnittslengden i kurvene er større enn i befolkningen for øvrig.

• Les også: Klager over kortere penis

Det er også en del usikkerhet koblet til selve målingene. Det er jo en kjent sak at både temperaturen i rommet og graden av opphisselse kan påvirke størrelsen. Og hvor mye ble det egentlig strukket i den strekte penisen?

– Her må det mer forskning til, konkluderer Veale.

Og det vil det nok bli, både innenfor og utenfor laboratoriene.

Referanse:

David Veale mfl: Am I normal? A systematic review and construction of nomograms for flaccid and erect penis length and circumference in up to 15 521 men, BJU International, mars 2015, doi: 10.1111/bju.13010.

Hvert år dør to millioner små barn i verden av diaré og lungebetennelse. Disse sykdommene står for om lag hvert fjerde dødsfall blant barn mellom ett og fire år.

På landsbygda nordøst i India er barnedødeligheten den høyeste i landet. Her dør 55 av 1000 spedbarn. Til sammenligning dør 2,5 av 1000 spedbarn i Norge.

Diaré er enkel å behandle. Likevel er feilbehandling utbredt. Det viser en studie en internasjonal gruppe forskere gjorde i området Bihar, nordøst i India.

Sprik mellom kunnskap og handling

Ett problem er utdannelse. Åtte av ti behandlere i undersøkelsen mangler helsefaglig utdanning.

Men selv når de har kunnskap om riktig behandling, feilbehandler de barna.

Forskerne ville undersøke om det var samsvar mellom hva behandlerne vet og hva de gjør. De fant et stort sprik.

Først intervjuet de 340 behandlere. De spurte dem om hva slags behandling de ville gitt i et hypotetisk tilfelle.

Ingen ga riktig behandling

Ved symptomer på diaré hos en toåring sa sju av ti behandlere at de ville gitt barnet væske som inneholder salter, kalt oral rehydreringsvæske (ORS). Ifølge Verdens helseorganisasjon er dette riktig behandling ved diaré, som ellers kan føre til uttørking.

Ofte anbefales også sink, men det var ikke et kriterium for korrekt behandling i denne studien.

Deretter sendte forskerne et fiktivt tilfelle, faren til en toåring med lignende symptomer, til behandleren for å se hvilken behandling han fikk anbefalt.

• Les også: MMR-vaksinen virker også mot diaré og ørebetennelse

Selv om de fleste behandlerne under intervjuet med forskerne hadde sagt at de ville gi væske, var det bare to av ti som faktisk ga denne behandlingen til pasienten.

De som anbefalte væske, skrev dessuten i tillegg ut antibiotika eller andre unødvendige eller potensielt skadelige medisiner.

Ingen ga med andre ord korrekt behandling.

Antibiotikabruk farlig for oss

Sju av ti feilbehandlet med medisiner, uten å gi væske med salter. Det kan skade ikke bare de indiske barna, men også resten av verden.

Bakterier som er resistente mot antibiotika, er et økende problem.

– Massivt overforbruk av antibiotika bidrar til antibiotikaresistens verden over, sier forsker Manoj Mohanan ved amerikanske Duke University, i en pressemelding.

En vanlig forklaring på antibiotikabruken er at pasientene ønsker medisinene. Mohanan påpeker at pasientene i studien ikke spurte om å få antibiotika, men fikk det likevel.

– Opplæring er ikke nok

Når symptomene tydet på alvorlig lungebetennelse, var behandlerne litt flinkere. 13 prosent ga riktig behandling til de fiktive pasientene. Her skal det nevnes at antibiotika er en del av løsningen, i motsetning til ved diaré.

De som har utdanning, gir oftere riktig behandling av lungebetennelse. Men også her er det et sprik mellom kunnskap og faktisk behandling.

• Les også: Sjekklister reduserer feilbehandling

– Vi trenger nye strategier for å bedre diagnose og behandling av disse sentrale barnesykdommene, sier Mohanan.

– Opplæring er ikke nok. Vi må forstå hvorfor behandlere ikke gir korrekt diagnose og behandling.

Hvorfor det er slik vet ikke forskerne ennå. Nettopp det vil de prøve å finne ut i sitt neste prosjekt. Da vil de undersøke hvorfor behandlerne handler mot bedre vitende.

Referanse:

Manoj Mohanan mfl: The Know-Do Gap in Quality of Health Care for Childhood Diarrhea and Pneumonia in Rural India. JAMA Pediatrics, 16. februar 2015, doi:10.1001/jamapediatrics.2014.3445.

I filmen Interstellar reiser hovedpersonen gjennom et såkalt ormehull og kommer helskinnet ut et annet sted i universet. 

Denne delen av filmen bygger faktisk på anerkjente teorier i fysikken. 

I tidsskriftet Annals of Physics argumenterer en gruppe fysikere for at det finnes et ormehull i sentrum for melkeveigalaksen, som solsystemet vårt er en del av. 

Den ser ut til å være stabil nok til at man kan reise gjennom den uten å bli knust av den enorme tyngdekraften. 

Einsteins tunnel 

Fysikerne bak teorien brukte et allerede eksisterende kart over mørk materie. Ifølge beregningene deres peker den mørke materien mot et ormehull i midten av galaksen. 

– Hvis vi kombinerer kartet over mørk materie med den nyeste Big Bang-modellen – og samtidig antar at Einstein hadde rett i at det kan eksistere ormehull – får vi at vår egen galakse kanskje rommer én av disse.

– Utregningene våre tyder på at vi faktisk vil kunne reise gjennom den, sier astrofysiker Paolo Salucci fra International School for Advanced Studies i en pressemelding på phys.org. 

Egenskapene til mørk materie er avgjørende 

Når man bruker en stor skala, for eksempel den samlede mengden av mørk materie i Melkeveien, så oppfører det seg i prinsippet som en væske. 

Og ved væsker er det to egenskaper som er avgjørende: massetetthet og trykk. 

Forskerne brukte vanlige antakelser om massetettheten til mørk materie. Man er imidlertid mer usikker på verdien for trykk. 

• Les også: Parallelle sorte hull over milliarder av lysår

– Interessant tanke 

Teorien er interessant, ifølge Niels Obers, professor i teoretisk partikkelfysikk og kosmologi ved Niels Bohr-instituttet. 

– Vi vet at det er mye mørk materie i sentrum av Melkeveien, men det er en ny tanke at det tyder på et ormehull. Teorien er imidlertid fortsatt spekulativ og må bekreftes av observasjoner, sier Obers. 

Forskerne foreslår at man observerer fordelingen av mørk materie i andre galakser for å se om det også danner samme mønster. 

– Det er en god idé. Antagelig vil det også være andre ormehull i andre galakser, men kanskje ikke i alle. Da vil man kunne sammenligne dem, sier Obers. 

Kan kanskje bekreftes om få år 

Hvis vi er heldige, vil det ikke gå mange år før vi får vite om fysikerne har rett, mener Obers. 

– Vi lever i en tid med bedre teknologi og mer kunnskap enn noen gang tidligere. Mange fysikere mener det vil komme mye ny kunnskap om universet de nærmeste fem eller ti årene, sier Obers. 

– Vi skal for eksempel finne ut hva mørk materie er. Det er veldig viktig for forståelsen av universet. Et viktig verktøy blir den store partikkelakseleratoren, Large Hadron Collider, i Sveits. Men bedre astronomiske og astrofysiske observasjoner kan kanskje også bekrefte eller avkrefte teoriene våre. 

Legg ut på en reise gjennom ormehullet i denne videoen: 

Video: International School for Advanced Studies 

Referanse:

Farook Rahaman mfl.: Possible existence of wormholes in the central regions of halos, Annals of Physics (2014), DOI: 10.1016/j.aop.2014.08.003 Sammendrag

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.