Når kan vi starte bilen med mobilen?

I disse dager lanserer Telenor betaling med mobilen gjennom applikasjonen Valyou. Dette er en av de første store, norske tjenestene som vil ta i bruk mobiltelefonenes teknologi for såkalt nærfeltkommunikasjon (NFC).

Teknologien lar enheter utveksle små datamengder over kort avstand, og finnes i alle nye mobiler. Kort fortalt kan starte bilen, stille vekkerklokka eller betale på bussen ved å holde eller sveipe mobilen inntil en terminal eller et NFC-merke i omgivelsene.

På markedet siden 2006

NFC-teknologien kan virke mellom telefoner eller mellom telefoner og NFC-merker, eller mer avanserte terminaler.

NFC-merkene har en liten antenne som henter strøm fra magnetfeltet til telefonen som kommer nær nok.

Teknologien er ikke ny, og hører til i familien RFID, eller radiofrekvensidentifikasjon. Første NFC-telefon kom fra Nokia i 2006, men utviklingen har gått sakte. Apple kastet seg ikke med før i år.

– Mangel på tjenester og følgende liten etterspørsel etter teknologien førte til en vranglås-situasjon der ulike aktører har ventet på hverandre, forklarer Sigmund Akselsen, som leder forskningsprosjektet NFC City og er seniorforsker ved Telenor Research.

– Her er alt i spill. Vi har store, globale aktører som vil på banen, og vi har norske aktører. Tjenestene er så mangefasetterte at suksessen står og faller på aktørenes evne til å samarbeide, sier Dag Slettemeås, forsker og stipendiat ved Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) – en av partnerne i prosjektet.

Vranglås

Teknologien kan erstatte både bankkort, lommebok, nøkler og busskort med telefonen. Bare fantasien setter grenser for mulige informasjonstjenester.

Omtrent 60 studenter i Tromsø har nå prøvd ut alt fra mobilbetaling til nøkkelfrie studenthybler, som en del av forskningsprosjektet NFC City.

De fikk også bruke NFC-merker hvor de kunne sjekke inn i kantina eller på studenthuset, med informasjon om dagens meny eller kveldens program.

I tillegg fikk de leke seg med teknologien og programmere egne NFC-merker.

Et merke på nattbordet kunne for eksempel stille mobilens vekkerklokke. Et annet merke kunne legge inn passordet til hjemmets trådløse nettverk. En tredje sendte SMS til bilen for å starte motorvarmeren. Selve programmeringen var så enkel at studenten lærte seg det i løpet av kort tid.

Eksperimentet har også vist hvordan teknologien kan få mobilen til å si samiske ord når den er i nærheten av et NFC-merke, for eksempel på en plansje. Dette har vært testet med samiskspråklige barn i en ikke-samisk barnehageavdeling.

– Dynamisk, oppdatert og tilpasset

NFC-tjenestene må også være smart. På treningsstudioet til studentene var det en anatomiplakat hvor studentene kunne holde mobilen inntil muskelgruppene og få tips til øvelser. NFC-merker på selve apparatene utløste treningsvideoer.

– Det var interessant til å begynne med, men etterhvert kom behovet for mer dynamisk innhold, sier Akselsen.

Dette kan være enkelt å få til i noen sammenhenger, for eksempel med NFC-merker på busstoppene som gjør at mobilen henter informasjon om neste buss som er interessant for akkurat deg akkurat da. Slettemeås ved SIFO forteller at prosjektet har gitt god innsikt i hva som kan fungere.

– Tjenestene må være dynamiske, oppdaterte og tilpasset brukernes behov. Dette er veldig stedsspesifikke tjenester, hvor man bruker mobilen i nærmiljøet og trenger noe der og da. Da må det gå kjapt. Siden tjenestene skal erstatte tradisjonelle måter å gjøre ting på, må det enten føles bedre, lettere tilgjengelig, eller gå raskere, sier Slettemeås.

Busskort på mobilen var den mest populære tjenesten blant de som ble testet, selv om den ikke kunne gjøre det vanlige busskort kan, som for eksempel å fylle opp kontoen eller se hvor mye som står igjen.

Akselsen tror den fastlåste situasjonen i markedet for NFC-tjenester nå er i ferd med å løsne, spesielt fordi Apple endelig kom med NFC-teknologi i iPhone 6. Lanseringen av Valyou kan også sette fart på norske leverandører av tjenester med nærfeltkommunikasjon. De må være forberedt på en krevende prosess.

Personvern

Etterhvert som tjenestene dukker opp, vil også utfordringene mot personvernet bli mer synlige. For Andersen og kollegaene ved UiT er dette et av de mest interessante temaene å forske videre på. Forskerne ved SIFO ser også på dette som et veldig viktig punkt.

– I et samfunns- og forbrukerperspektiv vil personvern være en kjerneutfordring for alle fremtidige digitale tjenester, sier Slettemeås.

NFC City har hatt fokus på hvordan øke kvaliteten og informasjonsinnsamlingen om brukerne for å kunne tilby bedre kontekst for applikasjonene, og dermed mer individuelt tilpassede tjenester. For forskningsformål ble all bruk av tjenestene registrert.

– I vårt neste prosjekt skal vi se på personlig tilpassede tjenester og dette med å lage brukerprofiler på en måte som ivaretar personvernet. Det er utrolig hvor mye informasjon du kan samle om ulike brukere. Dette kan brukes til å lage bedre tjenester, men det er et overvåkningsperspektiv her også. sier Andersen.

Akselsen i Telenor tror brukerne er i stand til å veie privatlivet opp mot deling av informasjon for å få bedre tjenester.

– Det er en avveining for hver enkelt om gevinsten ved å bruke en tjeneste gjør det ok å dele data. Telenor er en aktør som er helt avhengig av tillit hos kundene, og vi ser det som vårt ansvar å både være transparente når vi bruker kundedata og å behandle disse svært forsiktig, sier prosjektlederen.

Misjonskvinner vart grasrotfeministar

Mykje tydar på at dei særs religiøse kvinnene som var aktive i misjonsrørsla gjennom 1800-talet var blant dei første grasrotfeministane her til lands. Det kjem fram i ny forsking, som kastar lys over misjonskvinnene si tyding for kvinnefrigjeringa.

Kvinnene som var aktive i misjonsrørsla på 1800-talet forkynna gjerne at kvinna skulle underordne seg Gud og mannen. Men måten dei spreidde denne bodskapen på førte til ei enorm myndiggjering og mobilisering av kvinner.

Braut med ideala i praksis

Ei av dei leiande misjonskvinnene var Henriette Gislesen, fødd 1809. Trass i Paulus formaningar om at kvinner skulle teie i forsamlingar var Gislesen forkynnar, foreiningsleiar og organisator i rolla som bispefrue i Tromsø.

‒ Gislesen argumenterte for det tradisjonelle kvinneidealet, kor kvinna var underdanig Gud og mannen. Som kvinneforeiningsleiar braut ho samstundes med det same idealet i iveren etter å spreie Guds bodskap til så mange som mogleg, seier historikar Rolf Inge Larsen, som har studert hennar liv og verke.

Gislesen var også ein viktig pådrivar for opprettinga av misjonsforeiningar for kvinner over heile landet, og skreiv og omsette ei mengd religiøse tekstar.

Meir aktive enn i arbeidarrørsla

Den første misjonsforeininga vart truleg stifta i 1840 i Christiania.

Ved inngangen til 1900-talet fanst det om lag 3500 misjonsforeiningar for kvinner i Noreg. Møta i kvinneforeiningane vart haldne i heimane, då dette var kvinnene sitt legitime domene. På møta laga kvinnene handarbeid som skulle seljast til inntekt for misjonsarbeidet. Det var også høgtlesing av religiøs litteratur og reiseskildringar, saman med bønn og salmesong.

Da misjonsrørsla var på høgda var kvinnene faktisk meir aktive i vekkingsrørsla enn i arbeidarrørsla, ifølgje religionssosiologen Inger Furseth.

Fristad frå mannleg dominans

Det var i hovudsak tre grunnar til det. For det første var det plass til kvinner i organisasjonsstrukturen. Misjonskvinnene vart foreiningsleiarar, søndagsskulelærarar og diakonar. Gjennom pengeinnsamlinga til misjonsarbeidet vart dei også sjølvstendige økonomiske bidragsytarar. Deltakinga i misjonsforeiningane gav kvinner høgare status og større handlingsrom enn det som var vanleg elles i samfunnet på denne tida.

For det andre auka det rekrutteringsgrunnlaget. Ein kunne frelse dobbelt så mange dersom kvinnene vart inkludert. For det tredje fungerte kvinnene stabiliserande for rørsla på grunn av familiebanda.

‒ Kvinnemisjonsforeiningane vart ein fristad frå den mannlege dominansen elles i samfunnet, nettopp fordi møta vart haldt i heimen, kor kvinnene bestemde, ifølgje Larsen.

Tok avstand frå kvinnekampen

Historikaren trur at Henriette Gislesen var mest sannsynleg klar over at arbeidet hennar i tenesta til misjonen kunne bli oppfatta som eit angrep på det beståande.

‒ Sjølv om Gislesens verksemd verka frigjerande for mange misjonskvinner, hadde ho neppe nokon aktiv intensjon om verken å endre maktforholda mellom kjønna eller å modernisere kvinnerolla, seier Larsen.

I ei av bøkene ho skreiv samanlikna ho kvinna med liljene på marka, inspirert av ei likning i Matteusevangeliet: På same måte som for liljene ligg lykka for kvinner i å vere reine, blide og elskelege for sine to Herrar, ektemannen og Gud.

Gud var aller viktigast

I Bibelen står det likevel at ein «skal lyde Gud mer enn mennesker». Dette gjaldt også «mer enn husbonden», jamfør den rådande katekismeforklaringa i Noreg på 1850-talet. I tråd med Bibelens misjonsbefaling skal dei kristne drive misjon.

For misjonskvinner som Henriette Gislesen gikk befalinga om å spreie Guds ord framfor det meste.

‒ Som vekkingskristen kunne Henriette Gislesen rett og slett ikkje la vere å misjonere. Ho var meir opptatt av mennesket sitt ansvar og verdi, og enn av skiljet mellom kvinner og menn, fortel Larsen.

Ein av seks predikantar var kvinner

Kva låg så bak den sterke kvinnemobiliseringa i misjonsrørsla? Svaret finst i den haugianske vekkinga som lekpredikanten Hans Nielsen Hauge starta (1771‒1824).

Haugianarane utgjorde Noregs første nasjonale grasrotrørsle. Også for Hauge var kallet til å forkynne evangeliet overordna skiljet mellom kvinne og mann.

‒ At det vart forkynt var viktigare enn kven som forkynte. Hauge var ikkje spesielt opptatt av kjønn, men av eit generelt likeverd for alle menneske, uavhengig av sosial stand. Dermed bleikna skiljet mellom mann og kvinne, seier Linda Helen Haukland, historikar ved Universitetet i Nordland.

Hauges tilhengjarar vart kalla for haugianarar. Dei danna såkalla venneflokkar, reiste rundt på gardane og samla både menn og kvinner, lærte dei frå Bibelen og oppmuntra til lesing og skriving. Haukland har studert det ho kallar for den haugianske feminismen.

Refsa tradisjonelle kjønnsroller

Hauge var langt meir radikal enn Henriette Gislesen i sitt syn på kjønn. Han hadde lite til overs for den tradisjonelle arbeidsdelinga mellom menn og kvinner, kor kvinner vart viste til matlaging og husarbeid, og menn til jordbruk og det offentlege liv.

Sjølv strikka Hauge mykje på sine mange og lange reiser i Noreg.

Hauge meinte også at Paulus’ berømte fråsegn om at kvinner skal tie i forsamlingar er ei feiltolking.

‒ Han hevda at Paulus adresserte eit ordensproblem, ikkje at han forbydde kvinner å tale generelt, seier ho.

Ikkje opptatt av kvinnefrigjering

Det er likevel mykje som tydar på at Hauge ikkje hadde kvinnefrigjering i tankane da han sendte ut kvinner som lekpredikantar, ifølgje Haukland.

‒ At kvinnene vart mobiliserte var først og fremst ein konsekvens av hans sterke vektlegging av likeverd mellom menneska.

Om ein er god til å tale i forsamlingar, bør ein bruke denne evna til å spreie Guds ord, uavhengig om ein er mann eller kvinne, fattig eller rik, meinte Hauge.

‒ Å byggje fellesskap skugga over ynskje om å halde på posisjonar. Dette føreutsette likevel audmjuke menn blant haugianarane, påpeikar ho.

Møtte motstand

Ei av leiarskikkelsane blant haugianarane i dei første åra var Sara Ousten (1777-1822) frå Vingelen i Tolga. Ho var ein høgt verdsatt leiar for haugianarane på Vingelen og for koppargruva same stad.

Det var likevel mange som ikkje likte at kvinner var leiarar og tala Guds ord i forsamlingar. Av dei var prosten på Tynset, Andreas Fuglesang Dircks. Etter å ha avbrote eit bønnemøte Ousten leia, slo han ho i ansiktet, kasta Hauges salmebok i flammane og refsa forsamlinga for å ha samla seg lovstridig. Dette var på den tida då private bibel- og bønnemøte måtte få godkjenning frå presten, slått fast gjennom den såkallaKonventikkelplakaten. 

‒ Da prosten skulle gå, spurte han Ousten om ho syntest at han hadde gjort henne urett. Sara Ousten skal ha svara at prosten hadde gjort mest urett mot seg sjølv, fortel Haukland.

Ifølgje Haukland er denne hendinga samstundes illustrerande for haugianarane si ikkje-konfronterande linje. Haugianarane, kvinner som menn, følgde si overtyding og haldt fram med sitt, trass i valdeleg motstand frå øvrigheita.

Samla bygda til opprør

Det fanst likevel kvinner blant haugianarane som gikk meir direkte til verks.

Blant dei var Kari Nielsdatter Ressel (fødd 1767) frå Meldal. Da ein 17 år gammal lekpredikant vart alvorleg mishandla av sokneprest Steenbuch og fengsla som straff for å ha forkynna Gods ord på kyrkjebakken, mobiliserte Kari til opprør i bygda. Ho samla ei par hundre personar frå Meldal og Rennebu og kravde lekpredikanten frigjort frå varetekt.

‒ Mange av dei kvinnelege leiarane blant haugianarane hadde sterk støtte i lokalsamfunnet. Det var ikkje akkurat normalen i Noreg på byrjinga av 1800-talet, hevdar Haukland.

Under radaren

Dei mange politiske omveltingane på 1800-talet er via stor merksemd i historiefaget. Det same kan ikkje seiast om kvinnemobiliseringa i misjonsrørsla.

Ifølgje Haukland var Hauges kvinnemobilisering ein stor del av forklaringa på haugianarane si gjennomslagskraft i det norske samfunnet, saman med spreiinga av lese- og skriveferdigheiter.

‒ Misjonskvinnene la dessutan grunnlaget for den norske velferdsstaten, gjennom matutdeling til fattige og etableringa av institusjonar for sjukepleie, seier ho.

‒ Misjonskvinnene si hardnakka insistering på at dei ikkje var ein del av den politiske kvinnekampen kan ha ført til at innsatsen deira gikk under radaren for historikarane, trur Rolf Inge Larsen.

Referanser: 

Rolf Inge Larsen, Markens liljer : Henriette Gislesen og kvinneidealet – hjemmets pryd eller aktiv samfunnsborger? Historisk tidsskrift. – Årg. 93, nr. 4 Universitetsforlaget, 2014. Samandrag.

Linda Helen Haukland. Spor av haugiansk feminisme. Kirke og kultur. – Nr. 4 Universitetsforlaget, 2014. Samandrag

En verden sett fra rommet

Romforskning handler ikke bare om fjerne stjerner og planeter. Romorganisasjoner som ESA jobber også mye med hvordan vi kan få vite mer om jorda, dens klima, mange miljøer, og store systemer, som vannets og karbonets kretsløp. 

Å holde øye med jorda og dens store systemer kalles for jordobservasjon. ESA har bygget og skutt opp flere satellitter for jordobservasjon, hovedsaklig til forskning. En av de største og mest brukte jordobservasjonssatellittene var Envisat, som var aktiv fra 2002 til 2012.

I 2014 ble Sentinel-1A, den første av en ny generasjon jordobservasjonssatellitter som skal være operasjonelle, det vil si kontinuerlig levere data til ulike samfunnsinstitusjoner, organisasjoner og offentlige tjenester, skutt opp. Disse satellittene inngår i det store europeiske programmet for miljø og samfunssikkerhet, Copernicus.

Sentinel-satellittene skal måle alt fra havnivå til skogmasse, atmosfærekjemi, algevekst, oljesøl og rasfare, og til og med overføre nødsignaler til søk- og redningstjenester. Det er nesten ingen grenser for hvilke kjemiske og fysiske faktorer satellitter kan måle fra rommet, og de kan dekke store og fjerne områder, ofte uavhengig av vær og lysforhold.

 

SvalSat, satellittstasjonen på Svalbard, er den nordligste nedlesingsstasjonen for data fra de første Sentinel-satellittene. Flere norske bedrifter har levert teknologi til satellittserien.

Earth Explorers er en annen serie med jordobservasjonsatellitter fra ESA. Disse er forskningssatellitter og måler blant annet jordas ismengder, magnetfelt, saltholdigheten i havet, fuktighet i jordsmonn på land og aerosoler i atmosfæren.

Kunnskapen fra jordobservasjon brukes også til forskning på andre planeter, for eksempel til å undersøke atmosfæren og geologiske forhold på Mars.

Her følger noen bilder som viser hva jordobservasjonssatellittene kan se og måle fra rommet. Bildene er tatt ut blant ESAs 500 beste jordobservasjonsbilder.

 

Satellitter kan for eksempel brukes til å finne den beste plasseringen for flyktningeleire, som denne i Jordan på grensen til Syria, for å planlegge hvordan vann, strøm og avrenning best kan føres til leiren. Den fremtidige jordobservasjonssatellitten Sentinel-2A vil levere data til katastrofehjelp, blant annet via Emergency Mapping Service i Copernicus-programmet.

 

I dette bildet av jungelen på Borneo synes vegetasjon i rødt, jo sterker rødfarge jo tettere vegetasjon. Gule og oransje felt viser dyrket mark med for eksempel ris. Hvite linjer er veier og andre menneskeskapte strukturer. Blått er sumpområder. Bilder som dette kan brukes til å holde øye med skogdekket og planlegge jordbruk og utbygging.

 

Her er Quelccaya-breen i Andesfjellene i Peru. Smeltevann fra denne breen forsyner millioner med vann og strøm, men isen har minket med 20 prosent siden 1970-tallet og antas å forsvinne i løpet av de neste tiårene på grunn av global oppvarming. Vegetasjon synes som rødt i dalførene, og følger innsjøene (grønt) og elvene av smeltevann fra breen. Flere radarsatellitter, som ESAs CryoSat, brukes til å måle ismengdene som er igjen på jorda.

 

Denne karakteristiske geologiske formasjonen i Sahara-ørkenen i Mauretania ble dannet etter at en kjempeboble med smeltet stein presset seg til overflaten. Der ble strukturen av vekselvis harde og mykere mineraler erodert til ringer av kløfter. Formasjonen kalles for Richat og er godt kjent blant astronautene på den internasjonale romstasjonen.

 

Dette lappeteppet er åkre med ulike typer matplanter i Kansas i Midt-Vesten i USA. Satellittbilder som dette kan brukes til å planlegge plantetyper, rotering av arter og vanning, samt holde øye med åkrenes helsetilstand.

 

I Okavango-deltaet i Botswana i det sørvestre Afrika lever hundrevis av dyrearter, flere svært truete. Tre studenter i England har brukt optisk teknologi opprinnelig utviklet for romteleskoper for å kunne holde øye med krypskyttere og beskytte truete dyrearter som neshorn og elefanter. De tre vant ESAs studentkonkurranse for overføring av teknologi fra rommet, Space Solutions University Challenge (S2UN) i 2015. 

Har du lyst til å vite mer om jordobservasjon, følg Terje Wahls blogg her på forskning.no.

Fotballtalenter trener for mye

Mange unge gutter og jenter bærer på en drøm om en dag å bli fotballproff. For at drømmen skal bli virkelighet, velger de gjerne idrettsfag når de begynner på videregående – i tillegg til at de spiller på kretslag, regionlag og aldersbestemte lag. Alt sammen samtidig.

Den totale aktivitetsbelastningen blir så stor at det kan hindre dem i å utvikle talentet sitt. Dermed ramler de av før de har klart å ta steget over til seniornivå.

- Trening som i utgangspunktet skal gi dem en fordel, blir i stedet en hindring. Dette kan ødelegge utviklingen av framtidens fotballspillere, sier Stig Arve Sæther, universitetslektor i idrettsvitenskap ved NTNU.

Jevnt høyt aktivitetsnivå

Han har sammen med sin kollega Nils Petter Aspvik forsket på talentutvikling i fotball. Nylig publiserte de resultatene fra studien, der de ser på aktivitetsbelastningen på spillerne i juniorlaget til et norsk lag i tippeligaen. 

13 spillere har gått med et såkalt akselerometer, som har målt fysisk aktivitet hos hver enkelt spiller hver dag i tre forskjellige uker i mars, juni og oktober.

Denne informasjonen har gitt forskerne et bilde på aktivitetsnivået og spesielt kamp- og treningsbelastningen før sesongstart, midt i sesongen og på slutten av sesongen. I tillegg har spillerne ved hjelp av et spørreskjema svart på om de føler at treningsbelastningen har vært stor og om treningsmengden har variert i løpet av sesongen.

Stor kampbelastning

Resultatene viser at det ikke er signifikante forskjeller i aktivitetsbelastningen i de tre ukene – men dataene forteller om et svært høyt aktivitetsnivå og stor kampbelastning blant juniorspillerne.

- Det heter seg at du må trene mye for å bli god, men disse spillerne trener så mye at faren for belastningsskader øker, og de står også i fare for å bli overtrent. Samtidig blir det vanskelig å holde ut og være motivert hvis du ikke får restituert, forklarer Aspvik, som er stipendiat i idrettsvitenskap ved NTNU.

Synes belastningen er stor

I mars, for eksempel, ble spillernes gjennomsnittlige daglige aktivitetsnivå målt til 901,2 tellinger per minutt, altså antall bevegelser som akselerometeret registrerer. Dette gir et mål på intensitet og aktivitet.

Til sammenligning har 17-åringer generelt et gjennomsnittlig aktivitetsnivå på 542 tellinger per minutt. 60 prosent av spillerne svarte at belastningen var stor i løpet av sesongen, og 40 prosent svarte at belastningen varierte i løpet av sesongen.

Det er naturlig at juniorspillerne er mer aktive enn andre jevnaldrende, men det er gjort få slike undersøkelser blant fotballspillere, og forskerne har av den grunnen ikke hatt noe annet å sammenligne med. Sæther og Aspvik jobber derfor med en studie av aktivitetsbelastningen i et annet juniorlag i tippeligaen, samt et juniorlag i Adeccoligaen, altså det nest øverste nivået i norsk herrefotball.

- Vi vil uansett definere aktivitetsnivået blant spillerne i undersøkelsen som svært høyt, selv om vi ennå ikke vet om akkurat denne klubben er spesiell. Vi vet jo at det trenes veldig mye, ifølge fotballforskerne.

Seniorspillerne trener mindre

De mener at unge, talentfulle fotballspillere lever med et økende press fra omgivelsene. Spillerne føler at de må trene mye for å være gode, og trener gjerne både på skolen, der de ofte går idrettslinjen, og på fritida, der de trener hardt og ofte spiller kamper for flere ulike lag.

Det blir derfor vanskelig å ha oversikt over hvor mye de ulike spillerne trener til sammen.

- På seniornivå er dette alfa og omega. For en del andre idretter vil treningsmengden øke når de når seniornivået, men i fotball er det motsatt. Juniorspillerne lever i en hektisk hverdag med press fra alle kanter. Hele belastningsbildet for utøveren står sentralt hvis vi skal forstå deres situasjon. Har vi ikke denne kontrollen, kan det være ødeleggende for utviklingen av spillerne, sier Sæther.

Referanse:

Stig Arve Sæther og Nils Petter Aspvik. Seasonal Variation in Objectively Assessed Physical Activity among Young Norwegian Talented Soccer Players: A Description of Daily Physical Activity Level. Journal of Sports Science and Medicine. Volume 13(4) 2014. Sammendrag.

Vil vite mer om forskere som velger ny karrierevei

Om forskning.no

forskning.no er en nettavis med norske og internasjonale forskningsnyheter.

forskning.no gis ut under Redaktørplakaten

Ansvarlig redaktør / daglig leder: 
Nina Kristiansen, tlf 41 45 55 13

Redaksjonssjef Bjørnar Kjensli, tlf 94 24 35 67

Annonser: Mediapilotene 92 44 58 46/91 73 78 10
Stillingsmarked: Preben Forberg, 22 80 98 95

God helse og gode helsevaner i Norge

I Europa får vi stadig mer tilgjengelig data om helsetilstanden i befolkningen og kvaliteten i helsetjenesten, som kan benyttes til å sammenlikne land. Helsetilstanden til nordmenn er generelt god:

Norge har høyere forventet levealder og lavere sykelighet og dødelighet enn gjennomsnittet for EU-landene i OECD. Andelen med fedme og diabetes øker i EU-landene som i Norge, men forekomsten er klart lavere i Norge enn i gjennomsnittet for EU-landene i OECD.

Norske helsevaner er også bedre enn i gjennomsnittet av OECD-landene; nordmenn har lavere forbruk av tobakk og alkohol og spiser mer grønnsaker. Fruktkonsumet til nordmenn er rundt gjennomsnittet for EU-landene.

Dette kommer frem i Kunnskapssenterets kommentar til OECD-rapporten «Health at a Glance: Europe 2014».

– Nytt av året er også rapportering på svevestøv. Alle de nordiske landene er blant de som har minst svevestøv. Finland og Danmark har lavest forekomst, deretter kommer Sverige og Norge, sier forsker Ingrid Sperre Saunes ved Kunnskapssenteret.

De høyeste helseutgiftene i Europa

Norge hadde de høyeste helseutgiftene per innbygger av de europeiske landene i OECD i 2012, målt i euro og justert for forskjeller i kjøpekraft. Norge skårer høyt også når man ser på hvordan landene prioriterer utgifter til helsetjenesten og når man måler det som andel av den totale verdiskapingen.

Legemiddelutgiftene i Norge er derimot blant de laveste i Europa, enten man måler det i euro per innbygger eller som andel av bruttonasjonalproduktet.

– Selv om sammenlikningene indikerer at Norge har høyere ressursbruk enn gjennomsnittet av EU-landene i OECD, er det ikke en entydig sammenheng mellom ressursbruk og helsetilstand, fortsetter Sperre Saunes.

– Norge har gode resultater på områder som kreft og hjerneslag, har registrert høyest overlevelse ved livmorhalskreft og er blant de beste når det gjelder overlevelse ved brystkreft.

Oppslutning om barnevaksinasjonsprogrammet er på eller under gjennomsnittet, men her er det små prosentvise forskjeller mellom landene.

OECD publiserer annethvert år en egen europeisk statusrapport som gir oversikt over helsetjenesten og helsetilstanden til befolkningen i de europeiske OECD-landene.

Årets rapport inneholder sammenliknbare resultater fra 35 europeiske OECD-land, hvorav 28 land er medlemmer av EU.

Referanse:

Ingrid Sperre Saunes m.fl: Norsk helsetjeneste sammenliknet med andre europeiske OECD-land 2014 (pdf). Notat fra Kunnskapssenteret, kommentarer til OECD-rapport, desember 2014. Kunnskapssenteret har tidligere publisert tre tilsvarende kommentarrapporter.

Det hjelper å snakke om kjærlighetssorg

Det er tøft når forhold tar slutt, og å komme over kneika er enda vanskeligere. Vennene dine ber deg kanskje glemme hele greia, men nå tyder ny forskning på at det motsatte er best.

Personer som reflekterer skriftlig og muntlig over bruddet gjentatte ganger, kommer raskere til hektene. Studien er publisert i Social Psychological and Personality Science.

Bekymret for deltakerne

Sosialpsykolog Grace Larson ved Northwestern University har studert skilsmisse og samlivsbrudd i flere år.

De fleste voksne har opplevd minst et samlivsbrudd i livet, og det er vanligvis svært vanskelig, sier hun.  

Forskerne ble bekymret for om selve forskningsstudien gjorde det tøffere for deltakerne å komme over bruddet.

- Det er nærliggende å tenke at det å minne deltakerne om at de nettopp hadde gjort det slutt, og be dem beskrive bruddet gjentatte ganger, ville gjøre dem følelsesmessig opprørt og forsinke bedringen deres, sier Larson.

Tidligere studier har vist at kjærlighetssorg kan være dødelig, og at noen har de samme symptomene ved hjerteinfarkt. 

Intensiv bearbeiding best

Sammen med sin rådgiver David Sbarra ved University of Arizona, gikk hun seg i kast med å finne ut om det var slik.

- Til vår store overraskelse fant vi motsatt effekt. Det å delta i en forskningsstudie om sine brutte forhold, framskyndet faktisk den følelsesmessige bearbeidelsen.

I studien ble deltakerne delt inn i to grupper. Alle deltakerne hadde nylig gjennomgått et brudd med en kjæreste, ingen hadde vært gift. Den ene gruppen gjennomførte et intensivt program med både muntlige og skriftlige oppgaver fire ganger over ni uker.

Den andre gruppen fylte bare ut enkle spørreskjemaer på starten og slutten av niukers-perioden. 

Omdefinerte seg selv raskere

Forskerne analyserte så hvor langt deltakerne hadde kommet i prosessen med å se og definere seg selv atskilt fra sin tidligere kjæreste og fra forholdet. De som var med i den intensive gruppen, rapporterte at de i større grad hadde kommet seg over bruddet.

Disse deltakerne oppga at det å bli bedt om å reflektere over sine relasjoner, hadde hjulpet dem til å bygge en sterkere definisjon av hvem de var som single personer, sier Larson.

Studien er utført i samarbeid med hennes veileder David Sbarra ved Universitetet i Arizona.

Reparerer selvbildet

Larson mener studien bekrefter tidligere studier som viser hvor dypt romantiske forhold påvirker vår selvoppfatning.

I nære relasjoner blir personer ofte mer og mer psykologisk sammenvevd med sin partner, forklarer hun. Det er smertefullt å endre på dette, sier hun.

Hun mener studien viser at det å reparere selvbildet faktisk fører til bedre trivsel.

Forskerne tror årsaken til disse endringene kom av at deltakerne måtte tenke over sine samlivsbrudd fra et distansert perspektiv.

Lagde historier om veien videre

En annen faktor er at deltakere fikk snakke om sine samlivsbrudd fire ganger i en diktafon. Siden denne muntlige oppgaven ikke var strukturert, som de skriftlige spørreskjemaene, kan muligheten for å være følelsesmessig i uttrykksformen ha gitt deltakerne fordeler.

Effekten av å reflektere over ens egen erfaring og at man lager en fortelling rundt det, kan hjelpe. Særlig en fortelling som inkluderer den delen av historien hvor man har kommet seg over bruddet.

Rapporter til deg selv

Siden de fleste mennesker som opplever siste samlivsbrudd ikke vil ha mulighet til å delta i en vitenskapelig studie, foreslår Larson å finne andre måter å jevnlig reflektere over prosessen.

For eksempel kan en person fullføre ukentlige oppdateringer knyttet til hans eller hennes følelser og reaksjoner på bruddet. Disse kan man oppbevare i en mappe, sier hun.

Eller man kan skrive ned tanker om prosessen rundt bruddet, slik man ville ha snakket med en fremmed om det.

Kilde: 

Grace M. Larson og David A. Sbarra: Participating in Research on Romantic Breakups Promotes Emotional Recovery via Changes in Self-Concept Clarity. 6. jan. 2015. 

Tar etter foreldrenes selvmordsforsøk

Det er velkjent at barn av foreldre som har forsøkt selvmord, oftere enn andre prøver å ta sitt eget liv. Men det er uklart hvorfor.

Amerikanske forskere ville prøve å finne ut hvilke risikofaktorer som er knyttet til barnas selvmordsforsøk. Dessuten ville de følge dem i flere år for å se risiko over tid.

Forskerne gjorde statistiske analyser basert på informasjon om 701 personer mellom 10 og 50 år, med en forelder med stemningslidelser som depresjon eller bipolare lidelser. Over halvparten av disse foreldrene, flest mødre, hadde forsøkt å begå selvmord.

Tidlig hjelp mot aggresjon

Forskerne fulgte opp barna i gjennomsnitt fem år og et halvt år. Før studien begynte, hadde i overkant av seks prosent forsøkt å ta livet sitt. Mens studien pågikk, var det selvmordsforsøk blant fire prosent.

De fant at både foreldres selvmordsforsøk, barnas tidligere selvmordsforsøk og barnas stemningslidelser ga høyere risiko for selvmordsforsøk.

I tillegg var impulsiv aggresjon en viktig indirekte faktor. Aggresjon var nemlig et faresignal som vitnet om at personene kunne utvikle stemningslidelser, også kalt affektive lidelser, noe som igjen førte til høyere sannsynlighet for selvmordsforsøk.

Derfor er det viktig å komme tidlig inn i familier der foreldrene har forsøkt selvmord, og det er viktig å være oppmerksom på aggressiv oppførsel, skriver forskerne. Klarer man å hjelpe unge med å regulere følelser knyttet til aggresjon, kan man kanskje forebygge stemningslidelser, og på sikt selvmord.

Mange årsaker

Mange som forsøker å ta sitt eget liv, har en historie med psykiske lidelser, som depresjon. Depresjon kan være til dels arvelig.

Men foreldrenes selvmordsforsøk utgjorde en direkte risiko for barna, selv når barna ikke hadde stemningslidelser.

Det er altså noe mer enn stemningslidelser som gjør at de tar etter foreldrene sine i forsøket på å ta sitt eget liv. Akkurat hva, det har ikke forskerne kommet til bunns i.

Tidligere har forskere ved Folkehelseinstituttet som har intervjuet norske ungdommer, funnet at også problemer i familien og en relasjonskonflikt til foresatte, kjæreste eller venn var vanlige årsaker til selvmordsforsøk.

Referanse:

David A. Brent m.fl.: Familial Pathways to Early-Onset Suicide Attempt. A 5.6-Year Prospective Study. JAMA Psychiatry, online 30 desember 2014. doi:10.1001/jamapsychiatry.2014.2141

Norges største arkeologifunn i 2014

forskning.no skrev nylig  om de største arkeologiske funnene som ble gjort i verden, i året som gikk. Åpningen av en 2300 år gammel grav topper lista.

Nå har vi bedt et knippe norske arkeologer om å trekke fram arkeologiske funn i vårt eget land, som de har merket seg spesielt i 2014. Også i Norge er det unike gravfunn som preger arkeologiåret 2014.

Men gravene som arkeologene har avdekket her er betydelig eldre.

Steinaldergraven på Brunstad i Vestfold

Graven ble funnet da arkeologene grov på en boplass fra rundt 8000 år tilbake. Arkeologene tror graven kan være like gammel, men det har de ikke fått svar på ennå.

Fordi det var så varmt i sommer, var ikke forholdene optimale for å grave ut alle beinrestene de fant. Derfor grov de ut hele funnet i store jordblokker, som de skal begynne å pirke i om få uker.

- Funnet er sensasjonelt i norsk, ja selv i nordeuropeisk sammenheng. Det er veldig sjelden vi finner beinrester fra steinalderen, sier Almut Schülke ved Kulturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo.

De hadde allerede funnet spesielle funn på boplassen før knoklene dukket opp.

- Blant annet en dekorert skiferplate som jeg ikke har sett maken til, sier Håkon Glørstad. Han er direktør ved Kulturhistorisk Museum ved UiO.

Helt i sluttfasen av utgravningen kom arkeologene ned til en grop med en oval nedskjæring. Det var her de fant beinrester fra et menneske – eller minst ett menneske, som Almut Schülke formulerer det.

Opp langs kanten av graven så det ut til at noen hadde bygget opp med steiner. Ifølge Glørstad var det også tegn til et gevir fra et hjortedyr, men det må flere undersøkelser til for å bekrefte dette.

Gevirer er tidligere funnet i europeiske steinaldergraver og blir sett på som tegn på et rituale.

Glørstad er én av tre nettverksleder for prosjektet Forskning i felleskap, som skal styrke samarbeidet mellom Universitetsmuseene i Norge, og derfor er han en av ekspertene forskning.no har bedt om å peke ut viktige funn i 2014.

Steinaldergraven på Brunstad blir trukket frem som et viktig funn i 2014 av flest arkeologer som forskning.no har kontaktet. Arkeologer i hele Norge venter nå spent på å få vite mer om personen i graven.

Smedgraven i Sogn

En innholdsrik smedgrav fra vikingtiden får også plass på lista over oppsiktsvekkende arkeologisk funn fra året som gikk. Det mener Morten Ramstad, som er forsker ved seksjon for ytre kulturminnevern ved Universitetet i Bergen. Han er også en av nettverkslederne i Forskning i felleskap.

En viss irritasjon over noen ujevne heller i hagen, fikk Leif Arne Nordheim i Sogndalsdalen til å starte det som skulle bli en arkeologisk utgravning. Da han fjernet hellene, skimtet han noe jern som stakk fram. Han børste litt på det, og gjenkjente formen på en smedhammer og en smedtang. Se bildet.

Nordheim tok kontakt med de regionale kulturmyndighetene, men hadde ikke forestilt seg at utstyret skulle vise seg å være fra tidlig vikingtid.

Arkeologer fra Universitetsmuseet i Bergen ble tilkalt, deriblant Asle Bruen Olsen.

- Det viste seg å være et fantastisk funn, og den rikeste graven som er undersøkt på mange år i dette området, forteller Olsen.

Graven var delt inn i flere lag, og ifølge arkeologen signaliserer plasseringen i graven hvilken status gjenstandene hadde i forhold til hverandre. Helt øverst lå smedutstyret, som hammer og tang. I tillegg fant arkeologene øks og sverd og jordbruksredskaper. Lenger ned i graven hadde smedens samtidige lagt mer personlige gjenstander. Barberkniv, skjeggsaks og pinsett, en stekepanne og en ildrake. I alt fant arkeologene rundt 60 gjenstander i graven.

Helt nederst var brente rester av et menneske – smeden. Sammen med dette, fant arkeologene personlige ting som perler som har vært festet på drakten, og en kam i bein.

At smedutstyret dominerte graven, viser oss at dette var yrket til personen, sier Olsen.

- Med dette mangfoldet av gjenstander, tror vi at smedens samtidige ville vise hvor dyktig denne smeden var, og hvor høyt hans smedkunst sto. Han kan ha smidd mange av tingene selv.

- Graven gir inntrykk av at dette var en lokal smed, og han kan ha hatt høy status i samfunnet han levde i, i tillegg til at han var smed, sier Olsen.  

Boplassen ved Sola flyplass

Flere av de forskning.no har snakket med, trekker også frem utgravningen av en rundt 6000 år gammel steinalderboplass i Sømmevågen, nær Stavanger lufthavn Sola, som viktig i året som gikk.

- Den flotteste gjenstanden lå i en oval steinsetting med flate steiner i toppen. Ved de flate steinene fant vi et cirka 20 centimeter langt redskap i tre som er svært forseggjort, skriver prosjektleder Trond Meling i en e-post til forskning.no.

Meling er arkeolog ved Arkeologisk museum ved Universitetet i Stavanger.

- Vi har foreløpig ikke funnet ut hva gjenstanden er for noe, men sannsynligvis er det et redskap av noe slag. Vi har heller ikke datert gjenstanden enda, men funnforholdene tyder på at den er fra samme tid som bosetningen i området, det vil si slutten av eldre steinalder og begynnelsen av yngre.

Utgravningen bød dessuten på funn som gjør 2014 til året da Norge skulle bli hele to sjeldne steinaldergraver med menneskelevninger rikere.

I motsetning til på Brunstad, har arkeologene her allerede gravd fram beinrestene – jeksler som har tilhørt en voksen person som levde for omtrent 6000 år siden.

- Det er svært sjelden vi finner så gamle graver i Norge. Graven er en rektangulær steinsetting som er cirka to meter lang og én meter bred, skriver Meling.

I tillegg fant de tre økser og en meisel av stein i graven.

Fonnefunnene som smelter fram

2014 skulle bli fødselsåret til et flunkende nytt tidsskrift på et framvoksende fagfelt innenfor arkeologien. Tidsskriftet heter Journal of Glacial Archaeology, og ble lansert i høst.

Mest sannsynlig blir utgavene av dette tidsskriftet preget av beskrivelser av arkeologiske gjenstander som norske breer har oppbevart på upåklagelig vis i opptil flere tusen år. Bare i Oppland har rundt 2000 gjenstander smeltet fram fra isen. Det også gjort slike funn i Sør-Trøndelag, Møre og Romsdal og Hordaland, samt noen i Nord-Norge.  

Den eldste isen i høyfjellet i Sør-Norge er rundt 6600-6700 år gammel. For rundt 7000 år siden var klimaet nemlig inne i en varmere periode. Nå smelter isen flere steder helt ned til de eldgamle lagene.

- Egentlig skulle vi sakte men sikkert være på vei mot en ny istid, men likevel har vi de siste 20 årene sett at gjenstander fra stadig dypere og eldre islag i breene kommer til syne om sommeren, forteller Lars Pilø.

Han er arkeolog i Oppland fylkeskommune, og har siden 2007 gjort feltarbeid på fylkets breer og samlet inn gjenstander som våre forgjengere har forlagt, og som nå ristes ut av isens erme.

Sommeren 2014 var hektisk. Bare i Oppland fant Pilø og kollegaene 400 gjenstander ved breflekkene, i løpet av bare én varm måned.

De fant blant annet en hesteskalle og vandrestaver fra vikingtiden. Et pilskaft som arkeologene fant er fra så langt tilbake som steinalder. Også i Rocky mountains, Andesfjellene og i Alpene avdekkes gjenstandene fra fortidas fjellfolk.

Science valgte i oktober å skrive en lengre artikkel om denne nye smelte-arkeologien. Fagfolkene som jobber med gjenstander som kommer opp av isen er i ferd med å bygge opp en egen spesialisering. De skriver artikler og har konferanser, og i november dukket det flunkende nye tidsskriftet Journal of Glacial Arcaeology opp.

Ved Lendbreen, der Lars Pilø og kollegaene var på feltarbeid i sommer, har det gått en gammel ferdselsrute over fjellet. Folk har gått mellom Skjåk og Bøverdalen, med husdyr eller til seters, eller bare for å komme seg fra det ene stedet til det andre. Her har arkeologene derfor funnet et bredt spekter med gjenstander.

Se flere bilder av funn fra feltsesongen 2014, på nettsidene til Oppland fylkeskommune.

- Både de som er knyttet til jakt, men også mer dagligdagse ting som votter og sko, knokler fra hester som har dødd i overfarten. Det gjør det kolossalt spennende, sier Pilø til forskning.no.

Gjenstandene kan gi oss ny kunnskap om menneskene som har bodd her i landet helt tilbake til steinalderen. Det er unektelig spennende. Samtidig smelter materialet så fort fram at arkeologene må jobbe lynraskt med redde dem og bevare dem like godt som naturen har gjort hittil.

Utgravning på Tønsnes

I tillegg til de 2014, har en steinalderboplass på Tønsnes noen mil nord for Tromsø i år blant annet gitt oss funnet av en ravperle. Dette er et overraskende funn, fordi den viser at folk i Nord-Norge kan ha hatt kontakt med det som idag er de baltiske landene, allerede for 10 000 år siden, sa prosjektleder Ragnhild Nergård ved UiT, Norges arktiske universitet, til NRK, under feltarbeidet i sommer.

Den største overraskelsen under utgravningen var imidlertid en ca 4000 år gammel grav. Feltleder Mikael Cerbing – han også fra UiT, Norges arktiske universitet beskriver funnet på bloggen for utgravingen på norark.no, en samleside for norsk arkeologi. 

I motsetning til Brunstad-graven og Sømmevåg-graven, var det ingen menneskelevninger igjen å finne i Tønsnes-graven.

Se bilder fra de norske 2014-utgravningene her:

Har skaffet kunnskapen som kan redde Tana-laksen

– Tidligere kunne man skylde på uforstand når laksen ble forvaltet dårlig. Nå fins det ikke lengre en unnskyldning for å la være å ta nødvendige grep, sier forsker Morten Falkegård ved Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Han har sammen med flere andre norske og finske forskere kartlagt alle laksebestandene i Tanavassdraget. Det har ifølge Falkegård vært en omfattende oppgave.

– Tana er et veldig komplisert vassdrag som består av over 40 elver som ligger i både Finland og Norge.

Mange av disse elvene har egne laksebestander.

– Til nå har vi kartlagt omkring 30 ulike laksebestander i vassdraget. Hver av disse er karakterisert av ulik genetikk og ulik livssyklus.

Kort vei til uopprettelig skade

Tanavassdraget er et av verdens største laksevassdrag, som i de beste årene har hatt en elvefangst på rundt 250 tonn fisk.

De siste tiårene har det imidlertid vært betraktelig mindre gyteaktivitet i flere viktige elver i vassdraget. Det har også vært nedgang i fiske. Den svakeste registrerte sesongen var i 2009, med en totalfangst på bare 63,5 tonn.

– Dette er symptomer på en utvikling vi er nødt til å ta på alvor. Enda er det tid til å reparere, men hvis vi ikke reagerer, er veien kort til uopprettelig skade, sier Falkegård.

Forskeren sier at det i hovedsak to faktorer som forklarer den negative trenden: Lavere overlevelse i havet og lang vandringsvei som gir høy samlet beskatning på laksen.

Bestandsmål

Basert på kartleggingen har forskerne vurdert livskraften til laksen i de ulike delene av vassdraget. I tillegg har de satt nye gytebestandsmål for de fleste bestandene.

– Et gytebestandsmål er i utgangspunktet det antall egg som må gytes i en elv for at elva skal produsere så mye laks som den har kapasitet til, forklarer Falkegård.

Ofte måles dette ut fra antall egg per kvadratmeter elv eller mengden hunnlaks som overlever fiskesesongen og gyter. Elvas laksekapasitet vurderes ofte ut fra hvor stor den er og hvorvidt den har bunnforhold som er egnet for gyting og lakseunger.

Falkegård legger ikke skjul på at temperatur og vannføring vil gjøre at elvas kapasitet varierer mellom år. Han mener likevel at gytebestandsmålene er et godt forvaltningsverktøy.

– Vi må akseptere at det alltid er en viss usikkerhet. En viss variasjon er dessuten bakt inn og tatt hensyn til i statusvurderingen vi har lagd nå.

Viktig med fleksibel forvaltning

Forskeren forteller at det er store forskjeller på laksen i de ulike bestandene. 

– Noen elver domineres av stor laks og andre av små laks. I noen bestander vandrer laksen fra havet opp i elva allerede i mai, mens andre venter helt til august.

Falkegård utdyper at disse forskjellene gjør at bestandene påvirkes ulikt av fisket som foregår i vassdraget. Hvis man skal få mest mulig laks i vassdraget er det derfor nødvendig med en forvaltning som er så fleksibel at man kan ta hensyn til hver enkelt bestand.

– Det har for eksempel vært vanlig å stenge fiske i august for å verne om gytelaksen. Dette reguleringstiltaket har imidlertid ingen innvirkning på de bestandene som vandret opp i månedene før, forteller Falkegård.

Han legger til at mange fiskere antagelig vil slite med å forstå at det går nedover med laksen i vassdraget.

– Hvis du fisker nederst i selve Tanaelva, så fisker du på laks fra alle bestandene i vassdraget.

– Da oppleves det antagelig som om det er nok laks i elva. Det er lett å glemme at det samme ikke gjelder for de ulike sideelvene lengre opp i vassdraget.

Minst laks i de øverste elvene

Det er særlig dårlig stelt med den tidligvandrende laksen i Kárášjohka og Iešjohka, i tillegg til den noe mer sentvandrende laksen i Anárjohka. Disse elvene ligger øverst i vassdraget og danner Tanaelva der de løper sammen.

– Her er det bare omkring en tredjedel så mye laks som det bør være, sier Falkegård.

– Hvis man reduserer fisket med 30 prosent totalt i Tana, vil det antagelig ta minst femten år før disse elvene igjen har full lakseproduksjon.

Det står bedre til både i hovedelva og i sideelvene lengre ned. Her er bestanden opp mot 70 prosent av gytebestandsmålet.

De beste tallene finner man imidlertid på finsk side av vassdraget. Der har enkelte elver laksebestander som utgjør over 90 prosent av elvas kapasitet. 

Utdatert avtale med Finland

Norge og Finland har i lang tid hatt en felles forvaltningsavtale for Tanavassdraget. Dagens avtale er fra 1989, og er ifølge Falkegård utdatert.

– Den gamle avtalen tar bare for seg spørsmål knyttet til for eksempel fisketid, hvilke redskap som er lovlig og oppsyn i fellesområdene. Det er en statisk avtale som ikke gir rom for en fleksibel og målstyrt forvaltning. 

Forskeren legger til at forhandlingene om en ny avtale allerede har vært i gang i noen år. Han tror imidlertid at karleggingen vil være et viktig grunnlag i forhandlingene.

– Studien tydeliggjør både hvordan det står til med laksen og hvilke mål forvaltningen må jobbe mot.

– Det er dessuten helt essensielt at norske og finske forskere har arbeidet frem dette sammen. Det gir studie troverdighet i begge landene.

Morten Falkegård har trua på at en ny forvaltningsavtale vil ta nødvendige grep for å få opp laksebestanden. Han er likevel klar på at det ikke blir lett.

– Fisket må enkelte steder reguleres betydelig ned. Da kommer konflikten mellom menneskenes ønsker og laksebestandens behov. Det kan bli vanskelig å håndtere for forvaltningen. 

Han sier det er viktig å huske på at fiskerne vil få en kjempegevinst i form av godt fiske, når gytebestandsmålene er nådd.

Viktig med lokal kunnskap

Det er ikke bare er forskersamarbeid på tvers av landegrenser som har gitt laksekartleggingen troverdighet. Falkegård sier det også har vært viktig å forankre forskningen i lokal kunnskap.

– Lokal kunnskap kan for eksempel si oss noe om hvor godt ulike deler av elva er egnet for gyting og lakseunger.

– Det finnes dessuten mange gode kilder lokalt som kan si oss noe om hvordan laksefiske har vært tilbake i tid. Det er viktig kunnskap når man skal vurdere gytebestanden.

Falkegård sier likevel at han ikke fester lit til fiskere som argumenterer for at den negative utviklingen i Tanavassdraget skyldes lokal variasjon.

– De fleste vassdrag i Finnmark har hatt en positiv utvikling de siste årene. Da skulle laksen i Tanavassdraget også ha hatt gode år.

– Det er helt riktig at bestandene svinger, men det kan ikke være en unnskyldning for å la være å endre forvaltningen. Fiske har dessuten bidratt til å forsterke svingningene, siden for mye laks har blitt fanget i de dårlige årene, avslutter forskeren.

Referanse:

Falkegård m.fl: Revised first-generation spawning targets for the Tana/Teno river system (pdf), NINA Report 1087, november 2014.