Sist fredag feiret Seksjon lindrende behandling (SLB) ved St. Olavs Hospital 20-årsjubileum. Lindrende behandling eller palliativ medisin/palliativ behandling som ofte brukes i dag, har som mål å redusere og lindre symptomene til en sykdom. Det er særlig på kreftområdet at dette fagfeltet har vært viktig for å fremme livskvalitet og redusere smerte.

Det er lett å glemme at dette er et relativt nytt fagfelt og feiringen på St. Olavs Hospital viste at svært mye har skjedd i løpet av få år. Da Stein Kaasa ble ansatt som professor i palliativ medisin i Trondheim i 1993, så var han den første i en slik stilling i Norden.

Professor Stein Kaasa kom fra Det norske Radiumhospital og der var det ikke på den tiden spesiell interesse for at det ledende kreftforskningsmiljøet skulle satse på dette fagfeltet. Palliasjon ble sett på som et lokalsykehusansvar. Da han begynte å forske på livskvaliteten til pasienter som fikk kjemoterapi, var det også mange kollegaer som var kritisk til at det var nødvendig å stille pasientene slike spørsmål om plagene deres.

SLB ble etablert i 1994 som den første palliative enheten i Norge. Kreftforeningen bidro med finansiering til både professoratet og til etablering av enheten. I løpet av få år ble denne enheten bygd opp til å bli en foregangsavdeling innen fagfeltet til glede for de sykeste pasientene, men også til å bli et verdensledende forskningsmiljø.

Professor Stein Kaasa var fra dag én opptatt av å bygge et internasjonalt nettverk Han regnes i dag som en av verdens fremste forskere innen området og ledet European Association for Palliative Care (EAPC) i perioden 2003-2007. I 2009 ble European Palliative Research Centre (PRC) etablert som en fortsettelse av forskningsgruppen Smerte og palliasjon ved NTNU og St. Olavs Hospital. Igjen bidro Kreftforeningen med viktig økonomisk støtte.

Miljøet har også vært opptatt av å bidra til utdanning. Ved PRC har de etablert et internasjonalt ph.d.-program innen palliativ medisin og denne høsten startet også en ny studieretning innen smerte og palliasjon på masternivå i klinisk helsevitenskap ved fakultetet.

Vi arbeider i Trondheim for å etablere det mest integrerte universitetssykehuset i Norge med tett kobling mellom pasientbehandling, forskning og utdanning. Slik er miljøet som er bygd opp rundt professoratet i palliativ medisin og SLB et godt eksempel på hvordan vi ønsker å få til en tett kobling mellom helsetjenesten og utdanningssektoren. Ikke minst er det viktig for at ny kunnskap tas i bruk til beste for pasientene.

I et av de faglige innleggene på 20-årsjubileet viste forsker og klinikksjef Jo-Åsmund Lund hvor vanskelig det er å få implementert forskningsresultatene i klinikken. Kreftforskning har vist at én gangs strålebehandling som smertelindring ved spredning til skjelettet, er like effektivt som ti strålebehandlinger. Likevel kunne han vise at ti år etter at dette var godt dokumentert gjennom flere vitenskapelige studier, fikk fortsatt 60 prosent av pasientene ti behandlinger.

Et aktivt forskningsmiljø som ved SLB bidrar til å motvirke dette og at ny kunnskap blir tatt i bruk. Det er ikke vanskelig å tenke seg at én strålebehandling er mye bedre for pasientene enn ti behandlinger og at det er bedre ressursutnyttelse. I tillegg bidrar et aktivt forskningsmiljø til at ny kunnskap etablereres til glede for pasienter i mange land.

SLB har helt siden starten lagt vekt på et tett samarbeid med kommunehelsetjenesten. Slik var miljøet i gang med Samhandlingsreformen lenge før den var tiltenkt. Erkjennelsen har hele tiden vært, som administrerende direktør Nils Kvernmo sa det i talen sin, «at pasientforløpene omfatter behandling og omsorg i sykehus, kommunehelsetjenesten og i hjemmet. Sykepleierne og leger bidrar derfor sterkt til at pasientene opplever én helsetjeneste».

Det som begynte som en liten enhet i Trondheim, er i dag blitt til syv palliative team i Midt-Norge. Flere av sykehusene har palliative senger og det er opprettet ressurssykepleiernettverk i flere kommuner. Alt skjer også i et tett samarbeid med Kompetansesenter i lindrende behandling, Midt-Norge.

Det var en tydelig stolt Stein Kaasa som holdt innlegg under markeringen. Jeg tror ikke at Nils Kvernmo og undertegnede var mindre stolt. Det er utrolig mye som har skjedd i løpet av disse 20 årene som bidrar til bedre livskvalitet for de sykeste pasientene og deres pårørende. Det er ikke alltid at vi kan helbrede i helsetjenesten, men vi skal alltid tenke på hvordan vi kan lindre og trøste. SLB vil derfor ikke bli mindre viktig de neste 20 årene.

Y-kromosomet er den delen av arvestoffet som gjør menn til menn. Våren 2014 ble det klart at hvis y-kromosomet ødelegges, så øker faren for kreft i alle deler av kroppen. Ødelagte y-kromosomer har vært regnet som en naturlig forandring som rammer gamle menn. Nå viser en ny studie at også røyking ødelegger y-kromosomene i blodceller.

Motiverer til å slutte

– Denne oppdagelsen kan være veldig overbevisende for å motivere røykere til å slutte, sier Lars Forsberg fra Uppsala universitet. Forsberg leder studien, som er publisert i tidsskriftet Science.

Disse nye resultatene kan bidra til å forklare hvorfor menn har lavere levealder enn kvinner, og spesielt hvorfor røyking er farligere for menn, ifølge en nyhetsmelding fra universitetet.

Det er trolig at røykingen faktisk er årsaken til at y-kromosomene forsvinner.  Jo mer mennene røykte, desto flere y-kromosomer mistet de nemlig. Hvis de sluttet å røyke, kom også y-kromosomene tilbake, ifølge nyhetsmeldingen.

Usikre på kreft-sammenheng

Det er ikke like sikkert at mangelen på y-kromosomer faktisk er årsak til kreften. Kanskje er det en større, ukjent årsak som ligger bak, for eksempel større skader på arvestoffet enn bare i y-kromosomet.

Men forskerne spekulerer på en mulig forklaring. De hvite blodlegemene som også bekjemper kreftceller, blir kanskje svekket når de mangler et y-kromosom.

Studien bygger på en langsiktig kartlegging av svenske menn. En gruppe på nesten 3000 eldre menn har vært fulgt helt fra 1970, og en annen gruppe på nesten 500 ble fulgt fra 2001. Dessuten inngår en studie av eneggede tvillinger.

Referanse:

J.P. Dumanski et.al: Smoking Is Associated with Mosaic Loss of Chromosome Y, Science, 5. desember 2014, doi:10.1126/science.1262092

Mikroorganismer skal bryte ned planteavfallet og produsere alkoholer i det nye, danske forsøksprosjektet.

Disse alkoholene skal så brukes til å lage eter, et organisk stoff som kan brukes i jetdrivstoff, ifølge en nyhetsmelding fra Fødevareinstituttet på Danmarks tekniske universitet, som skal gjøre forsøkene.

Biodrivstoff er regnet som den raskeste måten å gjøre flytrafikken mer klimavennlig på. Det er trolig lenge til flymotorer drevet på elektrisk strøm med batterier eller brenselceller, kan lages for store passasjerfly.

Utprøvet i flere år

Biodrivstoff har til gjengjeld vært prøvd i dagens jetmotorer helt siden 2008, men bare utblandet med vanlig drivstoff. Den hittil siste prøven i en kommersiell flygning, og den første norske, ble gjort med et SAS-fly fra Trondheim til Oslo 11. november.

En vanlig måte å lage biodrivstoff for jetfly på fram til nå, har vært å utnytte planteoljer, for eksempel fra den tropiske planten Jatropha, eller fra alger. En annen metode har vært å varme opp fast biomasse, altså plantedeler, slik at det frigjøres gasser eller oljer som kan brukes.

Ny metode

Metoden som Danmarks tekniske universitet skal utvikle, er nyere og lite utprøvd. Forskerne skal finne ut hvordan bakteriene som lever på planteavfallet, kan produsere mer alkohol enn metoden gir i dag, ifølge en nyhetsmelding fra universitetet.

Forskerne skal også finne ut hvilke alkoholer som egner seg best som kjemiske byggeklosser for å lage jetdrivstoff.

Prosjektet mottar 21 millioner danske kroner gjennom et statlig innovasjonsfond, og ytterligere åtte millioner fra andre danske universiteter og firmaer som flyprodusenten Airbus.

Lenker:

Nyhetsmelding fra Danmarks tekniske universitet

SAS tar av med biofuel, nyhetsmelding fra SAS om flygningen på biodrivstoff fra Trondheim til Oslo 11. november 2014

Britiske forskarar har funne ein metode for å la deg kjenne det usynlege. Ultralyd lagar 3D-formar som du kan ta og føle på med hendene.

I dag vert ultralyd brukt medisinsk til å varme opp musklar eller knuse nyresteinar.  Ein kan òg sjå på hjerte, vev, indre organ, ledd, blodkar og ikkje minst foster ved hjelp av den.

I studien frå University of Bristol har forskarane nytta den same teknologien til haptisk tilbakemelding – det vil seie kommunikasjon ved å røre ved noko.

Tek på hologrammet

– I framtida kan me ta og føle på hologram av objekt som ein elles ikkje kan røre. Me kan mellom anna føle skilnaden på materiale i ein CT-skannar, eller forstå figurar av gjenstandar på museum, seier Ben Long på University of Bristol i ei pressemelding.

På den måten kan kirurgen kjenne på ein svulst. Hologram, virtuell røyndom eller komplekse kontroller er andre moglege måtar å bruke teknologien på.

Studien er publisert i ACM Transactions on Graphics. No vert teknologien vist fram på messa Siggraph Asia i Shenzhen i Kina; ei messe og konferanse om datagrafikk og interaktive teknikkar.

Usynleg på video

Det er ikkje lett å vise fram noko som er usynleg, men forskarane har visualisert metoden på video:

Referanse:

Long, Benjamin m.fl. Rendering volumetric haptic shapes in mid-air using ultrasound, ACM Transactions on Graphics, november 2014, doi: 10.1145/2661229.2661257

Samandrag

Britiske forskarar har funne ein metode for å la deg kjenne det usynlege. Ultralyd lagar 3D-formar som du kan ta og føle på med hendene.

I dag vert ultralyd brukt medisinsk til å varme opp musklar eller knuse nyresteinar.  Ein kan òg sjå på hjerte, vev, indre organ, ledd, blodkar og ikkje minst foster ved hjelp av den.

I studien frå University of Bristol har forskarane nytta den same teknologien til haptisk tilbakemelding – det vil seie kommunikasjon ved å røre ved noko.

Tek på hologrammet

– I framtida kan me ta og føle på hologram av objekt som ein elles ikkje kan røre. Me kan mellom anna føle skilnaden på materiale i ein CT-skannar, eller forstå figurar av gjenstandar på museum, seier Ben Long på University of Bristol i ei pressemelding.

På den måten kan kirurgen kjenne på ein svulst. Hologram, virtuell røyndom eller komplekse kontroller er andre moglege måtar å bruke teknologien på.

Studien er publisert i ACM Transactions on Graphics. No vert teknologien vist fram på messa Siggraph Asia i Shenzhen i Kina; ei messe og konferanse om datagrafikk og interaktive teknikkar.

Usynleg på video

Det er ikkje lett å vise fram noko som er usynleg, men forskarane har visualisert metoden på video:

Referanse:

Long, Benjamin m.fl. Rendering volumetric haptic shapes in mid-air using ultrasound, ACM Transactions on Graphics, november 2014, doi: 10.1145/2661229.2661257

Samandrag

Vanligvis er det godt trente menneskehender som gjør jobben med å skjære ut brystfiletene fra kyllingskroget. Det er kanskje ikke så rart, for kyllingen er både sleip og glatt, og du skal ha blikk for kyllingens anatomi for ikke å skade kjøttet. 

Men i dag står en fiks ferdig robot på Sintef-laben. En robot som kan automatisere den samme produksjonsprosessen. 

– Målet vårt er å automatisere absolutt alt som kan automatiseres i en produksjonslinje for næringsmidler, sier Ekrem Misimi i Sintef. Og det gjelder ikke bare kylling, men alt fra grønnsaker og fisk til andre kjøttprodukter. 

Dette skal gjøre norsk matproduksjon mer bærekraftig. Det vil si mer mat og dermed penger ut av hver skrott. 

Robot med falkeblikk og silkelabb

Det er imidlertid ikke problemfritt å overlate slakterjobben til en robot, og ennå er det ingen som har klart dette, ifølge Misimi. Han er teknisk kybernetiker, har en doktorgrad i maskinsyn og har spesialisert seg på å gi roboter falkeblikk i tre dimensjoner. Rettere sagt blikk for kyllingens anatomi, som i dette tilfellet er utpekt som prøvekanin.

Resultatet så langt er altså roboten Gribbot, som har fått navnet fordi den kan minne om et fuglenebb.

Gribbot er godt utstyrt. Den har fått en gripehånd med spesialutviklede fingre og tredimensjonalt syn. Øynene har den lånt fra et 3D-kamera som ikke er ukjent for spillentusiaster, nemlig Microsoft Kinect 2.

Selve fileten er en fintfølende sak, og det er helt nødvendig at den behandles forsiktig slik at den ikke får merker etter robothånden. I denne prosessen er det viktig at robotens syn og gripehånden fungerer presist.

Blank og glatt

– Generelt er det veldig utfordrende å få en robot til å bearbeide biologisk råstoff, fordi vi er nødt til å automatisere noe som utføres av øvede mennesker. Råstoffet varierer også både i størrelse og egenskaper. En kyllingfilet kan lett deformeres og få skader, forklarer forskeren.

I tillegg er fileten et veldig reflekterende objekt, fordi den er så glatt. Det gjør det vanskelig å ta gode 3D-bilder med alle detaljer intakt. Kjøttet er også utfordrende å få tak på fordi det er så sleipt.

– Vi visste dette tidlig da vi begynte å forske, og var bestemt på å utvikle en tilpasningsdyktig løsning. Både som kan takle variasjonen i råstoffet og de mekaniske utfordringene med å fjerne fileten fra kyllingen, forteller Misimi.

Matematisk hjernekirurgi

Selve styringen av roboten er viktig. Algoritmen, altså den matematiske regnemodellen som utgjør robotens hjerne, sørger for at roboten kan utføre operasjonen på lik linje med et menneske.

For å kunne styre robotarmen nøyaktig fram til råstoffet ved hjelp av 3D-bildene, er det viktig at kameraet og roboten snakker samme språk.

– Koordinatene som maskinsynet finner, må med andre ord være forståelige for roboten i sitt koordinatsystem, forklarer forskeren. 

For å løse dette kalibreres roboten i forkant, slik at øye og hånd forstår hverandre.  

Utnytter mer av maten

Utviklingen av Gribbot har skjedd som et ledd i prosjektet Cycle. Hovedmålet er at å gjøre norsk matproduksjon mer lønnsom, mer miljøvennlig og mer effektiv. 

– I dag er det slik at nesten halvparten av maten som produseres aldri når forbrukeren på grunn av svinn langs produksjonskjeden. I tillegg til manglede teknologi for håndtering og bearbeiding av råstoffet, sier forskeren.

– Automatiseringen av dette arbeidet vil gjøre produksjonen raskere og mer effektiv. Det betyr at vi frigjør kapasitet hos produsenten, samtidig som vi tar vare på råstoffutnyttelsen. Når det gjelder kyllingfileten, så blir også den optimalt utnyttet. En fleksibel griper skraper skroget mens den river av fileten, for å utnytte mest mulig av kjøttet, forklarer Misimi.  

Tanken er å videreutvikle Gribbot i kommende prosjekter. Dette vil gjøre det mulig å utnytte kjøttet som blir igjen på kyllingskroget.  

Hjertet skannes med computertomograf (CT) eller magnetresonsans (MRI) i tre dimensjoner. Så brukes den tredimensjonale modellen til å skrive ut en tro kopi av hjertet i myk plast.

Denne modellen kan kirurgene bruke for å øve og planlegge operasjonen. Dermed kan operasjonen bli mer effektiv, slik at det sjeldnere blir nødvendige med nye operasjoner.

Færre operasjoner for barn med hjertefeil

Dette er spesielt viktig for barn som har medfødte hjertefeil. Fram til nå har det vært vanlig med inntil fire operasjoner etterhvert som barnet vokser.

Med denne nye metoden kan antallet operasjoner reduseres til to eller én, ifølge en nyhetsmelding fra European Society of Cardiology. Metoden presenteres på konferansen EuroEcho-Imaging i Wien.

3D-utskrifter har tidligere vært brukt blant annet til å lage kunstige knokler av plast. For å skrive ut hjertemodeller, trenger legene mykere materialer og raske skannere som kan fryse bevegelsene til hjertet. Metoden kan også brukes på voksne hjerter.

Også for hjerteklaffoperasjoner

– Dette er en ganske ny teknologi, men det er økende interesse for å bruke 3D-modeller av hjertet for å planlegge hjerteklaffoperasjoner hos voksne, sa Peter Verschueren på konferansen. Han er en av dem som har vært med på å utvikle metoden.

Den irske biomedisinske ingeniøren Helen O’Grady viste også en ny 3D-modell av tricuspidalklaffen, som sørger for at blodet strømmer bare én vei fra høyre forkammer til høyre hjertekammer. Feil på klaffen krever operasjon, og modellen er så nøyaktig at den også kan brukes til simulerte ultralydundersøkelser.

– Kardiologer, kirurger og leger sier at det ikke er noe bedre enn å kunne ha en håndgripelig modell i hendene, siden den gir så verdifull innsikt i anatomien til pasienten, sa O’Grady ifølge nyhetsmeldingen.

Lenke:

Nettsidene til konferansen EuroEcho-Imaging i Wien, Østerrike

Å klatre høyt i et stativ, å grave dypt i sand. Å fylle en grop med løv og vann. Å hente pinner og andre redskaper fra skogen. Å lage et hemmelig sted under sklien.

Barn er kreative i møtet med lekeplassen, og vil selv være med og endre den. Det fant den svenske forskeren Märit Jansson ut da hun spurte skolebarn om hvordan de bruker lekeplassen.

– Det designede, trygge og vakre er ikke alltid like interessant for barna, sier landskapsarkitekten ved Sveriges lantbruksuniversitet (SLU) til forskning.no.

For lite å gjøre

Jansson snakket med 141 barn i alderen 6-11 år fra to mindre steder i Sverige. I gruppeintervjuer stilte hun åpne spørsmål om hvordan de brukte lekeplassen.

Egentlig var hun på utkikk etter noe annet enn barnas opplevelser av manglene. Hun ville undersøke hvilke lekeplasser de kjente til i nærmiljøet, og hvordan de lekte der med venner.

Men underveis i intervjuene tok barna selv opp frustrasjonene over kjedelige lekeplasser.

– Særlig de eldre barna sa at det ikke var noe å gjøre der. De fikk ikke nok utfordringer, sier Jansson.

– Barna vil gjerne være medskapere, de vil kunne påvirke lekeplassen, få fysiske utfordringer og skape egne rom på og rundt apparatene. Gjennomregulerte lekeplasser, med gummimatter og detaljert design, blir vanskelige å endre, sier Jansson.

– Spør barna

Det er ikke slik at de dyreste og mest avanserte lekeplassene er de mest populære, skal vi tro de svenske barna. Viktigere er lekeplassens plassering og muligheten for å omskape den.

Det var særlig lekeplassene som lå i nærheten av et skogholt eller annen natur som vakte begeistring. Der kunne barna kombinere natur og kultur, hente stein og vann og tilpasse lekeplassen til leken.

Også en norsk doktorgrad har pekt på at utfordringer er viktig i barns lek. Andre studier viser at varierte skolegårder med naturinnslag er bra for skolebarn.

– Noen ganger har jeg inntrykk av at lekeplassene er laget mest ut fra hensynet til de voksne, så de skal ha oversikt over barna på et trygt sted. Lekeplassene passer best for barn i barnehagealder, mens de eldre barna blir litt glemt, mener Jansson.

– Spør barna om hva de vil ha før dere bygger, oppfordrer hun.

Bekymret for sikkerhet

Noen av barna fortalte at det var så lite å gjøre på lekeplassen at de begynte å kaste stein på lekeapparatene i ren frustrasjon.

Slik vandalisme er noe av grunnen til at voksne blir skeptiske når barn forsøker å endre lekeplassen.

Men også endringer som er en del av leken kan bli sett på med ublide øyne av de voksne.

Jansson snakket med parkansatte som reagerte på at barn forsøkte å bruke lekene til andre formål enn de var ment for.

Noen ganger gikk barnas endringer på sikkerheten løs, som når de gravde i jorda rundt fundamentet til lekeapparatet og gjorde det mer ustabilt.

– Greit å slå seg

Slik graving er det grunn til å stanse. Men generelt har vi blitt så opptatt av trygghet at det går på bekostning av barnas behov for utfoldelse, mener Jansson.

– Om vi tenker for mye på sikkerhet, blir lekeplassene ofte så kjedelige at de ikke er interessante for barna, sier hun.

Også i Norge har det vært en opphetet diskusjon om utforming av lekeplasser. Skal barna kunne slå seg, eller bør de beskyttes? Gummimatter under husker og fjerning av klatrestativ har vært blant sikkerhetstiltakene.

Noen mener lek med risiko gjør barn robuste. Mens andre kaller dem som mener barn lærer av å gå på en smell, for blodsromantikere, noe en diskusjon om trygghet og lek i A-magasinet viser.

Jansson er blant dem som mener det er verdt å slå seg en gang i blant for å få utfordringer.

– Vi skal selvsagt ikke skape farlige lekemiljøer, men det å få skrubbsår er en del av det å vokse opp, sier hun.

Referanse:

Jansson, M.: Children´s perspectives on playground use as basis for children´s participation in local play space management. Local Environment: The international journal of justice and sustainability, nr. 2, 2015.

De sosiale mediene er en naturlig del av hverdagen for unge. De forventer dialog og kontakt der de er, og er vant til at alle kan nås – fra nabojenta til redaktøren, kjendisen eller politikeren.

Studier viser at de bruker sosiale medier som en kanal for samfunnsengasjement mye mer enn voksne.

– Dette engasjementet er ofte svært uforpliktende, uformelt og ustrukturert – et slags grasrotengasjement. Utfordringen er hvordan ulike virksomheter kan dra nytte av det, sier seniorforsker Petter Bae Brandtzæg ved Sintef.

Vil nå ungt engasjement

Mye av problemet er gamle kommunikasjonsmodeller og organisasjoner bygd opp rundt tradisjonelle og hierarkiske strukturer. Det passer dårlig med sosiale medier og unges tilnærming til verden. I prosjektet «delTA» forsøker forskerne å hjelpe ulike virksomheter med samfunnsoppdrag å dyrke fram ungt engasjement via sosiale medier.

– Det er et gap her som vi prøver å lukke, sier Brandtzæg.

En viktig del av prosjektet er å lage ulike konsepter for nettjenester for samarbeidspartnerne NRK, Amedia, Plan Norge, og Kongsvinger kommune. Tjenestene skal hjelpe virksomhetene å knytte til seg unge – ved å etablere samfunnsengasjement i en ny kontekst.

For Plan Norge lages for eksempel en prototyp som kombinerer app-teknologi med sosiale nettverk for å motivere unge til å utfordre hverandre i sosiale medier.

Kongsvinger skal involvere ungdom i utviklingen av et parkområde ved å ta imot innspill på Instagram.

Forskerne i prosjektet har som utgangspunkt at sosiale nettjenester kan styrke tjenestetilbydere som har samfunnsoppdrag, enten de tilhører mediene, humanitære organisasjoner eller det offentlige. 

Publikum som samtalepartner

– Vi er nødt til å endre oss, sier Tord Selmer-Nedrelid, redaksjonell utvikler i Amedia Utvikling.

– Dagens unge har helt andre medievaner, og gir uttrykk for sitt samfunnsengasjement på andre måter enn før. Siden de journalistiske mediene er tuftet på et samfunnsoppdrag, er det avgjørende for oss å forstå hvordan dette samfunnsengasjementet kommer til uttrykk for kommende generasjoner mediebrukere, sier Selmer-Nedrelid.

Han sier mange av landets redaksjoner ennå ikke har kommet godt nok bort fra den gamle vanen med å servere stoff til publikum som mottagere. Dermed mangler forståelsen av brukergruppene som nærmest likeverdige samtalepartnere.

Redaksjonene som tar dette inn over seg, må endre måten de produserer stoffet på, formatene de bruker, publikums involvering og den grunnleggende måten de kommuniserer på.

De som har fått det til

I prosjektet har forskerne også henvendt seg til ledende organisasjoner som er flinke til å engasjere unge og/eller flinke til å bruke sosiale medier – for å høre mer om deres erfaringer og løsninger.

Internasjonalt er dette den første studien som presenterer erfaringer fra organisasjoner som har hatt suksess med bruk av sosiale medier for å øke samfunnsengasjementet blant unge.

Forskerne har blant andre snakket med aktører fra Amedia, som forøvrig vant årets World Young Reader Prize, utdelt av World Association of Newspapers and News Publishers.

De intervjuet også representanter fra Barneombudet, mediehus som driver med sosiale medier og brukerinvolvering (som VG og NRK), informasjonsportaler mot unge (som ung.info og ung.no), og digitale designbyråer som er gode til å lage tjenester for unge.

Forskerne har dessuten snakket med unge sluttbrukere mellom 16 og 25 år om deres erfaringer, og barrierene de opplever mot samfunnsengasjement. Brandtzæg oppsummerer noen av de viktigste funnene:

På lik linje

– Man bør lage plattformer hvor de unge kan delta på lik linje med de voksne. Ungdommer vi har snakket med, føler ofte at de blir holdt litt utenfor i organisasjonene – at de nesten bare er med som alibier. De ønsker økt påvirkningskraft og samarbeid på lik linje med de voksne, sier seniorforskeren.

Når det gjelder utvikling av tjenester, er brukerinvolvering et av de viktigste stikkordene. For tjenestene som utvikles i prosjektet, er ungdommene nærmest utviklere selv. Ofte er det også dette som har skjedd i suksessinitiativene – for eksempel i avisa Nordland hvor unge blant annet har fått være med å bestemme saker og kanaler for publisering.

– Tid er ofte en barriere. Unge mennesker føler at ting går for treigt – enten det er stoff som blir publisert for sakte, eller saker som kommer opp for treigt i et lokalstyre. Der beslutninger skjer hurtig, og de unge føler de får tilbakemeldinger med én gang, finner vi ofte suksesshistoriene, sier Brandtzæg.

En annen viktig faktor er språket. De unge opplever ofte språkbarrierer – enten fordi språket er for vanskelig eller for kult. De ønsker respekt og seriøsitet. Organisasjoner som får til dette, har med de unge som språkkonsulenter, forteller Brandtzæg.

Dessuten skal det mye til før unge leser lange tekster på nettet. Forskerens råd er derfor å kondensere innholdet ned til veldig små snutter, og bruke et visuelt språk.

– Organisasjoner som designer for mobilen først, har gjerne suksess, for de må prioritere med hard hånd og luke ut alt overflødig, sier han.

Å skreddersy for ulike grupper av unge og deres interesser er en annen nøkkelfaktor for å nå fram. Det innebærer å ta hensyn til subkulturene med ulike preferanser, meninger og behov. Unge som opplever å bli tatt på alvor og verdsatt, øker gjerne sitt engasjement.

– Kvalitet på innholdet

For P3 i NRK har forskerne jobbet både med Urørt og P3 Dokumentar. For sistnevnte har forskere ved Arkitekt- og designhøgskolen i Oslo blant annet som mål å finne nye måter å visualisere innhold på, og måter å engasjere unge i innholdet og radioprogrammet. De utforsker for eksempel hvordan lyttere kan gi tilbakemeldinger og delta mens programmet sendes.

Nettsidene til P3 Dokumentar var veldig tidlig ute – i starten av 2012 – med feature-reportasjer i langt format. Morten Skogly, konstituert redaksjonssjef i NRK P3 Nett, forteller at godt gjennomarbeidet og solid journalistikk blir lest.

– Det viktigste er kvaliteten på innholdet, og så prøver vi å leke med formen, sier han.

Radioprogrammet formidler det nettredaktøren kaller unge historier. Det vil si at journalistene leter fram nye stemmer og historier, og ikke gjenbruker dem fra voksen-NRK. Urørt er på sin side et nettsted og et radioprogram som lar usignerte, norske musikkartister eksponere musikken sin gratis via nettet. Et utvalg av artistene blir også spilt på radio.

– Det mest grunnleggende er å ta brukergruppene på alvor. Her er prinsippene de samme enten det er snakk om Ungdommens radioavis eller Snapchat, sier Skogly.

Som punkt nummer to trekker han fram involvering av publikum. Her har de nye plattformene hatt større innvirkning. Dialogen er åpnet opp, og flyttet fra innringingstelefoner til Twitter og Facebook, Snapchat og Instagram.

– Når det gjelder P3 Dokumentar, skjer det meste i kommentarfeltene. I noen tilfeller har vi kommet over 500 kommentarer. Vi prøver å være til stede og lese kommentarene etterhvert som de kommer. Jo mer kontroversielt temaet er, jo større er takhøyden for diskusjon, sier Skogly.

Han forteller at brukertesting er noe redaksjonen gjør systematisk. Ellers anbefaler han å være frampå og selv teste ut de nye mulighetene, med tanke på hva som fungerer for innholdet og målgruppen.

– Vi er på ballen og leker og forsker litt sjøl. Dermed har vi mulighet til å oppdage et mønster før andre, og det gir oss et lite konkurransefortrinn, sier Skogly.

Utforsker samfunnsoppdraget

Selmer-Nedrelid i Amedia trekker også fram behovet for å utforske hva mediens samfunnsoppdrag kan være på nettet – mer enn den klassiske artikkelen eller saken.

– Hvordan kan lokale medier som samfunnsarena komme til uttrykk for ungdom og kommende generasjoner? spør han.

Forskningsprosjektet har gått rett inn i disse temaene, og deltagerne fra utviklingsavdelingen har satt pris på muligheten til å ta det halvlange perspektivet, i en hverdag som er mye preget av det som trengs i dag eller i morgen.

– Vi har et samfunnsoppdrag som er viktig for demokratiet, men det forutsetter at vi klarer å nå innbyggerne. Det handler blant annet om å utvikle plattformer hvor vi synliggjør hvilken verdi de lokale mediene kan ha i lokalsamfunnene – også for ungdommen, sier Selmer-Nedrelid.

Hjerneforskerne May-Britt og Edvard Moser vokste opp i ikke-akademiske familier. Begge er fra Møre og Romsdal. May-Britt Moser er fra Fosnavåg, mens Edvard Moser vokste opp i Hareid. May-Britts far var snekker, og hun vokste opp på en gård. Edvards far var en pipeorgelbygger som hadde innvandret fra Tyskland.

Skjebnen førte dem sammen, ikke én gang, men to ganger. Først som elever på videregående i Ulsteinvik, der Edvard var toppstudent.

– Jeg tok det med ro, men gjorde det bra når jeg anstrengte meg litt, som May-Britt Moser sa i et intervju med Sunnmørsposten.

Selv om de gikk på samme videregående skole, var det ikke før de var studenter ved Universitetet i Oslo at de ble godt kjent med hverandre. I 1985 giftet de seg, mens de fremdeles var studenter. Edvard Moser trodde han ville studere kjemi, og lekte med ideen om kjernefysikk. Til slutt bestemte de seg for psykologi. Målet ble å faktisk forstå det fysiologiske grunnlaget for atferd.

Tidlig stilte ekteparet spørsmål som vitenskapelig var vanskelige å svare på. Nysgjerrigheten deres strakk seg utenfor tradisjonelle vitenskapsdisipliner.

Paret har endret atferdsforskningen og nevrovitenskapen. De har mottatt en rekke prestisjetunge vitenskapelige utmerkelser som nylig toppet seg med Nobelprisen. Prisen deler de med sin tidligere mentor og kollega John O’Keefe fra University College London.

Våre interne kart i hjernen

Nobelprisen får de blant annet fordi de har oppdaget en spesiell type nervecelle kalt gridceller. Disse cellene danner en slags indre GPS i hjernen. Nesten 20 års forskning ved NTNU har bidratt til en lang rekke vitenskapelige gjennombrudd som har bygget på denne oppdagelsen.

De har undersøkt hvordan hjernen filtrerer ut distraherende informasjon. De vet at retningssansen vår er medfødt, og har funnet ut at minner er organisert i 125 millisekund lange pakker.

De har sett at hjernen har noe tilsvarende en zoom-knapp for å kontrollere oppløsningen av våre interne kart og at hjernen har minst fire forskjellige måter å oppfatte hvor du befinner deg. De har også undersøkt hvordan virus og lysfølsomme proteiner kan brukes til å kartlegge forbindelser mellom celler med forskjellige roller i stedsansen.

Arbeidet har de gjort sammen med sitt team av doktorgradskandidater og andre forskerkollegaer.

Ville studere læring og hukommelse

Da de begynte sin studiekarriere, hadde ikke psykologisk nevrovitenskap noe fotfeste i Norge, ei heller i verden for øvrig.

– Det var ganske vanskelig å finne et sted å gjøre det vi ville, nemlig å studere det nevrologiske grunnlaget for atferd. Spesielt å studere læring og hukommelse, som vi var særlig opptatt av, sier Edvard Moser.

Etter å ha fullført lavere grad i psykologi i 1984, bestemte paret seg for å ta mastergraden med Per Andersen, som var nevrofysiolog ved Universitetet i Oslo. Men Andersen hadde mer enn nok mastergradsstudenter på den tiden, og var ikke så interessert i å ta på seg to til.

Tok ikke nei for et svar

– Vi presset ham, forteller May-Britt Moser.

Andersen sa seg til slutt enig, under forutsetning av at ekteparet fant en måte å bygge et vannlabyrint-laboratorium. Det var gjort med stor suksess av den britiske forskeren Richard Morris for å studere romlig læring og hukommelse.

Dermed gikk May-Britt og Edvard i gang med å kjøpe vanntanker og bygge laboratorium. De oppnådde gode resultater, som ble publisert i Journal of Neuroscience. I 1995 tok Moserne doktorgrader med Andersen som veileder.

Deretter ble de postdoktorgradsstudenter i laboratoriet til John O’Keefe, som de nå har vunnet Nobelprisen sammen med. O’Keefe lærte paret hvordan de implanterer elektroder i hjernen på rotter, slik at de kunne lytte på hjernens elektriske aktivitet mens rottene vandret fritt rundt i en boks.

Hukommelsesstudier i bomberom

Så kom et jobbtilbud fra NTNU. De to forhandlet seg frem til to stillinger ved universitetet, samt utstyr til å starte opp sin helt egen lab. Rommet de fikk tilgang på, var et tidligere bomberom. Her ble Laboratorium for hukommelsesstudier født i 1996.

– Vi hadde ingen bur, ingen arbeidsrom og ingen teknikere. Vi gjorde alt arbeidet på egen hånd. Vi ryddet rottebur, skiftet underlag, kuttet hjerner og reparerte kabler, forteller paret.

Med arbeidet kom en klar fordel: – Å starte fra scratch ga oss muligheten til å forme laboratoriet akkurat slik vi ønsket det.

Etter hvert konsentrerte paret seg om å studere entorhinal cortex, som er det området av hjernen der de gjorde sin banebrytende oppdagelse av gridceller i 2005.

Sterkere finansiering

I 2002 anerkjente Forskningsrådet i Norge kvaliteten på Mosers forskning. De tildelte Mosers et tiårig stipend for å utvide laboratoriet og opprette Senter for hukommelsesbiologi, et norsk senter for fremragende forskning (SFF).

Halvveis i denne forskningsperioden kom en ny anerkjennelse som også betød sterkere finansiering. Senteret ble utpekt til Kavli Institute for Systems Neuroscience og var med dette et av bare fire nevrovitenskaplige institutt anerkjent av The Kavli Foundation.

I 2012, da finansieringen av Senter for hukommelsesbiologi rant ut, tildelte Forskningsrådet Moser-forskerne og laboratoriet deres et nytt tiårig stipend. Denne gangen gikk stipendet til Centre for Neural Computation, ledet av May-Britt Moser. Edvard Moser leder Kavli-instituttet.

Over 100 forskere

Mosernes en gang så beskjedne laboratorium har altså blitt respektable vitenskapelige sentre. Der ekteparet en gang rengjorde sine egne dyrebur, er det nå seks forskningsgrupper med rundt 100 forskere i sving.

En syvende forskningsgruppe er planlagt flyttet til Trondheim i 2015. Miljøet er internasjonalt, og du finner nå forskere over hele verden som har jobbet i ekteparets lab.

Underveis har paret blitt medlemmer av Det Norske Videnskaps-Akademi. De har også blitt valgt inn i European Molecular Biology Organization (EMBO) og US National Academy of Sciences. KI/CNC er også medlem av Norwegian Brain Centre. Det er dessuten hjem for det som kan være den største infrastrukturen for systemnevrofysiologi i verden, NevroNOR.

Paret har mottatt mange priser og anerkjennelser gjennom årene. Sist ut er som kjent Nobelprisen.