Småblank er en type laks som oppholder seg i de strieste og mest ugjestmilde delene av elva.

Fisken, også kalt namsblank, er verdens minste laks og vandrer ikke ut i havet slik som sine slektninger. Den tilbringer istedet hele livet sitt i elva, nærmere bestemt i øvre del av Namsenvassdraget. 

Sårbar for reguleringer

I årtusener har den levd akkurat her, og tilpasset seg et liv i de strieste delene av elva, ved stryk og fossefall. De uvanlig store brystfinnene gjør at den kan leve og trives i områder som ingen andre fisker kan oppholde seg i.

Småblanken trives imidlertid ikke i stille vann. 

Fiskens tilpasning til mer ekstreme vannforhold, gjør at småblanken er spesielt sårbar for endringer i vannmengde og vannhastighet.

Dermed kan småblankens fremste konkurransefortrinn også vise seg å bli dens bane dersom favorittmiljøet forsvinner.

Omfattende kraftutbygging i vassdraget siden 1940-tallet har forandret småblankens leveområde. Det har ført til at robuste bestander er endret til små og isolerte delbestander som er sårbare for utryddelse.

– Bestanden har vært lite undersøkt sammenliknet med andre laksestammer. Men vi vet at det har vært en kraftig, målbar nedgang i bestanden de siste tiårene, sier Gunnbjørn Bremset, forsker ved Norsk institutt for naturforskning (NINA). 

Ekstremsport

Gunnbjørn Bremset og kolleger ved NINA har i løpet av de siste årene brukt nye metoder for å kartlegge forekomsten av småblank i flere av sidevassdragene til Øvre Namsen.

Utstyrt med dykkerdrakt, maske og snorkel har forskerne fulgt strømmen for å telle fisk.

De største forekomstene av småblank fant forskerne ikke uventet i de strømsterke delene av elva. I Mellingselva, det viktigste leveområdet for småblank ved siden av hovedelva, fant forskerne mest fisk på strekninger med fosser og stryk, med nakent berg og store steiner.

– Småblanken er langt mer ekstrem enn vi har trodd, sier Bremset.

I tillegg fant forskerne at småblanken finnes i større deler av de undersøkte sidevassdragene enn tidligere påvist.

– Det er grunn til å anta at dette også gjelder i andre sidevassdrag vi ikke har undersøkt. Av bevaringshensyn er det viktig å få en bedre oversikt over samlet utbredelse og bestandsstatus for småblank i Namsenvassdraget, avslutter Bremset.

Referanse

Bremset, G., Ulvan, E.M. & Thorstad, E.T. 2014. Kartlegging av småblankforekomst i sidevassdrag til Øvre Namsen. Resultat fra undervannsobservasjoner i 2008, 2011 og 2012. – NINA Rapport 1058, 42 sider. 

Diskusjonen har pågått i noen måneder: Har virkelig forskerne bak eksperimentet BICEP-2 for første gang sett gravitasjonsbølger, bølger av tyngdekraft blåst opp til kosmiske dimensjoner?

I dag legger norske forskere fram resultater som kan avgjøre om denne oppdagelsen står eller faller.

Våren 2014 kom de overraskende resultatene fra radioteleskopet BICEP på Sydpolen: Forskere hadde studert den kosmiske bakgrunnsstrålingen, og funnet spor av gravitasjonsbølger fra universets første øyeblikk.

Nobelstemning i lufta

Funnet spredde tilsvarende sjokkbølger i fagmiljøene. Var dette mulig? Gravitasjonsbølger oppstår bare når tyngdefeltet er enormt, slik det var i de aller første tider. Da var universet på størrelse med et atom.

–Det var Nobelstemning i lufta, forteller Hans Kristian Eriksen, professor ved Institutt for teoretisk astrofysikk på Universitetet i Oslo. Sammen med forskerne Ingunn Kathrine Wehus ved Jet Propulsion Laboratory (NASA), Per Lilje og Frode Hansen ved Universitetet i Oslo legger han fram resultatene fra romsonden Planck på konferansen med samme navn – Planck 2014 i Italia.

Nesten surrealistiske teorier om hvordan universet utvidet seg ufattelig raskt i løpet av en milliarddels milliarddels milliarddel av et milliondels sekund, ble bekreftet for første gang av BICEP-2. Blir det påstått.

Støv i Melkeveien

Ganske snart begynte imidlertid ryktene å summe: Var resultatene feil? BICEP-2 hadde sett hvordan radiobølgene som utgjør den kosmiske bakgrunnsstrålingen, svingte i bestemte retninger. De var polarisert.

Polariseringen tegnet store mønstre. Disse mønstrene tolket forskerne som sporene av gravitasjonsbølger, blåst opp og frosset inn i tiden da universet utvidet seg.

Problemet er bare at mønstrene kan ha en mye mer nærliggende og prosaisk forklaring. Den kosmiske bakgrunnsstrålingen – radiobølgene – kan bli polarisert når de går gjennom støvet mellom stjernene i vår egen melkevei.

Så hva er fasiten? Blir det Nobelpris eller skuffelse? Forskerne har i månedsvis sett mot himmelen etter fasiten. De har sett mot den europeiske romsonden Planck.

Ser bakenfor støvet

Halvannen million kilometer fra jorda, langt bortenfor månen, henger den nå død og utbrent i sin bane. Men helt fram til 2013 rettet den radioantennen mot universets fjerneste egner, og målte den kosmiske bakgrunnsstrålingen. Også den viktige polariseringen.

Nå, for første gang, publiserer Eriksen og hans kolleger resultatene fra de enorme mengdene data. De har tørket støv av dem. Kosmisk støv.

– Vi har laget det hittil mest detaljerte kartet som viser hvordan støvet polariserer radiobølgene i den kosmiske bakgrunnsstrålingen. Dermed kan denne effekten trekkes fra, og vi kan se bakenfor støvet, forteller han.

– Dårlig nytt for BICEP-2

Med andre ord: Det Eriksen og kollegene hans har laget, er den fasiten som kan brukes for å felle den endelige dommen over funnene fra BICEP-2.

– Vi ser blant annet at det er støv i området der BICEP-2 har gjort målinger.  BICEP-forskerne trodde dette området var støvfritt. Dessuten ser vi at det er mye kraftigere polarisasjon fra støvet enn forskerne har trodd, forteller Eriksen.

Dette er dårlig nytt for BICEP-2, men det er ennå for tidlig å felle den endelige dommen, understreker han.

Støv med støy

– Nå skal forskerne i Planck-teamet og forskerne bak BICEP-2 samarbeide for å sjekke resultatene, sier Eriksen.

– Det vil trolig ta enda noen måneder. Vi har riktignok laget et kart som viser polariseringen når effekten av støvet er fjernet, men de sporene av gravitasjonsbølger som forskerne i BICEP-2 leter etter, er rundt ti ganger svakere enn det Planck klarer å måle, sier Eriksen.

Derfor må resultatene renses enda bedre, ikke bare for støv, men for støy. Kartleggingen har presset instrumentene på romsonden Planck til det ytterste, og enda litt lenger.

Rensing av data

– For å se polariseringen av radiobølgene, må vi trekke fra de mye kraftigere radiosignalene som oppstår som en slags radioglød i den tynne, svakt oppvarmede gassen mellom stjernene, sier Eriksen.

– Problemet er at denne sterkere termiske radiogløden lekker over i det polariserte signalet. Dessuten ble ikke instrumentene på Planck justert inn nøye nok før romsonden ble skutt opp, forteller han.

Dermed må data gjennom enda flere rensinger, som trolig er ferdige neste år. Heldigvis har Planck flere forskjellige instrumenter som kan kontrolleres mot hverandre. De kan også kontrolleres mot resultater fra andre radioteleskoper på bakken.

Alle vil vite sannheten

Det er mye prestisje og stor fallhøyde hvis de sensasjonelle funnene fra BICEP-2 viser seg å bokstavelig talt støve ned. Men Eriksen er ikke redd for at personlige ambisjoner skal farge sluttresultatet.

– Samarbeidet mellom de rundt 200 forskerne tilknyttet Planck og forskerne bak BICEP-2 sikrer mot dette, sier han.

– Dessuten, hvis noen ble fristet til å skjønnmale resultatene, ville andre forskere oppdage det ganske raskt. Flere vil sjekke disse resultatene. Forskerne bak BICEP-2 er like interesserte i å få vite sannheten en gang for alle, og ikke tvære ut usikkerheten, sier Eriksen.

Lenker

Nettsidene til Planck-sonden, fra ESA

Nettsidene til BICEP2-instrumentet på Sydpolen, fra Harvard University

Mindfulness er et uttrykk som er blitt godt kjent. Metoden, som stammer fra buddhismen, kan angivelig gi deg muligheten til å løse psykiske problemer på egen hånd.

Nyere forskning fra Sverige tyder nå på at mindfulness ikke bare virker mot depressjon og angst, men kan være like effektiv som vanlig behandling.

Endre tenkemåten

Vanlig behandling i denne sammenhengen er kognitiv adferdsterapi. Terapien går ut på endre å pasientenes tenkemåte, slik at de kan erstatte skadelige tanker med tanker som er mer mestringsorienterte.  

Mindfulness, på sin side, oppfordrer til å observere følelsene på en nøytal måte. Når man er bevisst på hvordan man har det, vil man kunne styre reaksjonene sine på det som skjer rundt seg.

Begge behandlingene sies å ha effekt mot både depresjon og angst. Svenske forskere ønsket derfor å se hvilken behandling som hadde størst effekt. Resultatene fra studien ble nylig publisert i British Journal of Psychiatry.

Stødig nedgang

I forsøket ble 215 pasienter med depresjon eller angst enten fordelt i grupper på ti som deltok pågruppetimer med mindfulness, eller de fikk individuell behandling med kognitiv adferdsterapi.  

Alle deltakerne fikk også i oppgave å gjennomføre et eget treningsprogram, og senere føre inn treningen i en egen dagbok. Behandlingen varte i åtte uker.

Før og etter behandlingen svarte alle deltakerne på undersøkelser hvor de vurderte hvor alvorlig de selv opplevde depresjonen eller angsten.

Alternativ til individuell behandling

I løpet av behandlingen kunne samtlige melde om redusert angst og depresjon, uavhengig av hvilken behandling de hadde fått.

– Studien indikerer at gruppebehandling med mindfulness, utført av sertifiserte instruktører i primærhelsetjenesten, er en like effektiv behandling som det individuell kognitiv adferdsterapi er mot depresjon og angst, sier Jan Sundquist i en pressemelding. Sundquist er hovedfortfatteren bak studien.

Sundquist trekker fram at mindfulness kan være verdt å overveie som et alternativ, særlig der man ikke har mulighet til å tilby alle pasienter individuell behandling.

Referanse:

Sundquist, J. (et al) Mindfulness group therapy in primary care patients with depression, anxiety and stress and adjustment disorders: randomised controlled trial. British Journal of Psychiatry (2014)  

En spansk advokat klaget Google inn for domstolen, og resultatet ble at søkemotoren ikke lenger kan vise en 16 år gammel avisnotis. Notisen fortalte at advokaten måtte selge boligen sin på tvangsauksjon for å dekke gjeld til sosialtjenesten.

Dommen betyr at EU- og EØS-borgere kan kreve at søkemotorselskaper sletter søkeresultater som er mangelfulle, irrelevante, utdaterte eller overdrevne.

– I vår avgjorde 15 dommere i EU viktig politikk om personvern versus informasjonsfrihet. Noe Stortinget normalt ville brukt årevis på å diskutere, sier professor Halvard Haukeland Fredriksen ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Bergen.

– Statens advokater kunne vært til stede og lagt frem norske myndigheters syn på dette, men regjeringen sendte ingen representanter, forteller Fredriksen.

Ved utgangen av september i år hadde Google mottatt omkring 120 000 krav om sletting, og akseptert rundt halvparten av dem. Bare på Google har altså 60 000 lenker forsvunnet fra søkene. Også andre søkemotorer, som Microsoft-eide Bing, har mottatt et betydelig antall krav om sletting av lenker til det enkeltpersoner betrakter som uønsket informasjon.

Når politikk blir juss

Google-dommen viser hvordan politikk kan bli til juss. Norske myndigheter kunne vært med på å påvirke, men valgte å la være. Når politikk blir til juss, kalles det på fagspråket rettsliggjøring av politikk; et tema Fredriksen er opptatt av i sin forskning.

– I EU er de lovgivende organene relativt svake, og EU-domstolen tilsvarende sterk. Da setter dommerne presedens for EUs politikk – politikk det norske Stortinget må forholde seg til.

– Derfor må norske myndigheter, i tillegg til å være til stede i rettssakene, få til tverrfaglig forskning hvor jurister og samfunnsvitere undersøker hvordan EU-retten utvikler seg og hvordan Norge blir påvirket av dette, foreslår forskeren.

Google-dommen påvirker Norge fordi dommen fører til en kraftig utvidelse av personverndirektivet. Et direktiv som er innlemmet i norsk lov gjennom EØS-avtalen.

Alle virksomheter som samler inn informasjon i bred skala, i tillegg til selskaper som kjøper og benytter slik informasjon for å tilby tjenester til det europeiske markedet, vil nå være omfattet av direktivet.

En lukket domstol

Det var imidlertid langt fra alle i EU som var enige i utvidelsen av direktivet. EU-statene, EU-kommisjonen og EU-domstolens egen generaladvokat mente at direktivet, slik det er formulert i dag, ikke gir opphav til en «rett til å bli glemt».

Før dommen falt advarte EU-domstolens generaladvokat blant annet mot en ofring av ytrings- og informasjonsfriheten på personvernets alter. Han pekte også på faren for at søkemotorselskapene vil kunne reagere med nærmest automatisk aksept av alle krav om sletting, noe som potensielt vil få store konsekvenser for informasjonsfriheten.

– En av utfordringene med dommer i EU-domstolen er at eventuell indre uenighet mellom dommerne holdes hemmelig, sier Fredriksen.

– Det er heller ikke gode begrunnelser for alle dommene, som har en litt fransk stil over seg: «Retten har talt. Punktum.» Dette skaper praktiske problemer for forståelsen av dommene, men også prinsipielle problemer for en opplyst offentlig debatt om svært viktige politiske spørsmål, mener Fredriksen.

– Viktig å følge EU-domstolen tett

Han peker på at det ikke er mulig for norske myndigheter å gjøre noe med selve rettsliggjøringen som foregår i EU, men at man har mulighet til å påvirke jussen ved å være til stede i rettssakene.

– Regjeringen har fremhevet viktigheten av å delta i EUs rettsprosesser, men prioriterer likevel ikke å sende noen til viktige rettssaker som disse. Med tanke på de politiske konsekvensene de to dommene i vår vil få for Norge, synes jeg det er merkelig at vi valgte å sitte på sidelinjen, sier han.

Han peker på at bestemmelsene i EUs pakt om grunnleggende rettigheter, også nevnes i Den europeiske menneskerettskonvensjonen som trådte i kraft 3. september 1953 og ble ratifisert av Norge samme år.

Jussprofessoren mener at den siste tids rettsavgjørelser viser hvor viktig det er å følge EU-domstolen tett.

– Vi må ikke bare følge de enkelte avgjørelsene, men også domstolen som sådan. EU-domstolen er en helt sentral aktør i utviklingen av rettsregler som via EØS-avtalen får direkte konsekvenser for Norge, fastslår Fredriksen.

– Når du blir piercet i ansiktet, stigmatiserer du deg selv. Du fremstår som en person som har valgt å stå utenfor mainstreamkulturen, kommenterer Henrik Høgh-Olesen, som er professor i personlighetspsykologi ved Aarhus Universitet. Han har ikke selv vært med på studien.

Andre ble valgt

Forskerne ba 250 studenter og 95 unge voksne med erfaring på arbeidsmarkedet om å velge hvem de helst ville ha ansatt til å utføre to forskjellige arbeidsoppgaver – en markedsjobb med kundekontakt og en IT-jobb uten kontakt med kunder.

De ble presentert med søknader, CV og et bilde. Noen av søkerne hadde piercing i ansiktet, men alle var like kvalifiserte. Testpersonene ble bedt om å sette ord på hvilke egenskaper de forbandt med de forskjellige søkerne.

Undersøkelsen viste at søkere uten piercing ble foretrukket, uavhengig av om jobben innebar kundekontakt. De piercede ble forbundet med en lang rekke negative egenskaper: mindre samarbeidsvillige, mindre kompetente, mindre tillitvekkende, mindre sosiale og mindre åpne.

Tatoveringer har blitt mainstream

– Selv om piercing blir mer og mer vanlig, er det mange som forbinder det med punkere og andre rebelske elementer, sier Høgh-Olesen.

– Det imidlertid mulig dette vil endre seg. Det har skjedd med tatoveringer fordi en rekke kjente personer, for eksempel idrettsstjerner, er tatovert. Men inntil videre er piercing fortsatt subkultur, fortsetter han.

Markerer identitet

Ifølge Høgh-Olesen finnes det nok noen kreative bransjer der piercing ikke er et stigma, men de er unntaket:

– Det kan være vanskelig å identifisere seg med en slik fremtredelsesform. Piercing er jo en måte å markere identitet: Det signaliserer at man tilhører en spesielt kritisk kultur, sier Høgh-Olesen.

Ikke diskriminering

Hvis man gjerne vil ha en jobb, er det altså en god idé å ta ut piercingene sine. For det nytter ikke å klage til fagforeningen.

Man kan nemlig neppe betegne det som diskriminering, sier Kasper Lippert-Rasmussen, som blant annet forsker på menneskerettigheter og diskriminering ved Aarhus Universitet.

– Diskrimineringsbegrepet gjelder kjønn, rase, religion, seksualitet og lignende. Hvis det også skal omfatte for eksempel piercing, blir det vannet ut, mener Lippert-Rasmussen.

Ikke alltid greit

Ifølge Kasper Lippert-Rasmussen kan det være situasjoner der piercing kan føre til dårligere prestasjoner. For eksempel hvis man skal være rådgiver i en bank.

– Men det er litt ullent, for man kan ikke argumentere for at for eksempel en kvinne er mindre kompetent til jobben, bare fordi noen kunder kunne mene det. Det er jo diskriminering, reflekterer professoren.

– Et annet eksempel er beboerne på et aldershjem, som kan bli urolige av pleiere med piercing.

– Men det at det ikke er diskriminering, betyr ikke at det alltid er ok. I noen sammenhenger er forskjellsbehandling av folk med piercinger feil. 

Referanse:

Organizational Behavior and Human Decision Processes 2014: The effect of facial piercing on perceptions of job applicants. DOI: 10.1016/j.obhdp.2014.05.003

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Røde, grønne og blå fargestoffer er vanlig salgsvare. Men de amerikanske forskerne har utviklet en metode for å farge og avfarge dem mer enn 20 ganger.

Dermed kan ark med disse pigmentene brukes mange ganger i en skriver. Trykkfargen vil holde seg i mer enn tre døgn, ifølge en nyhetsmelding fra University of California, Riverside, der metoden er utviklet.

Trykking med ultrafiolett lys

Fargingen og avfargingen skjer ved kjemiske reaksjoner. Yadong Yin og kollegene hans har tilsatt nanokrystaller av titan, som påskynder disse kjemiske prosessene.

Når gammel skrift skal viskes ut, blir arket varmet opp til rundt 115 grader Celsius. Det er lavere temperatur enn i dagens laserskrivere, og altså ikke spesielt energikrevende, ifølge nyhetsmeldingen.

Da reagerer arket med oksygen i lufta, og hele arket blir farget av pigmentet. Prosessen tar rundt 10 minutter.

Når arket skal skrives på, blir det belyst med ultrafiolette stråler. Der strålene treffer, blir fargestoffet bleket. Pgimentet blir bare stående igjen der arket ikke er belyst. Det er altså en slags omvendt prosess i forhold til dagens skrivere.

Glass, plast, papir

Fram til nå har arkene vært laget av plast eller glass. Yin og kollegene hans arbeider videre for å kunne bruke metoden også på vanlig papir.

De prøver også å få utskriftene til å holde seg over lengre tid, og øke antall ganger arkene kan gjenbrukes. I framtida håper de også å kunne utvikle fargeutskrifter med denne metoden, som beskrives i en fagartikkel i tidsskriftet Nature Communications.

Referanse:

Wenshou Wang, Ning Xie, LeHe & Yadong Yin:  Photocatalytic colour switching of redox dyes for ink-free light-printable rewritable paper, Nature Communications, 5:5459 | DOI: 10.1038/ncomms6459

Høsten ble snudd opp ned for May-Britt og Edvard Moser da årets nobelpris i medisin ble offentliggjort. Plutselig ville alle ha en bit av ekteparet, som fra før av hadde stappfulle kalendre.

– Det har vært masse forespørsler om foredrag, langt mer enn vi kan håndtere. Plutselig har det blitt en enorm interesse for det vi har holdt på med, og det er veldig gøy, sier Edvard Moser når NTB møter ekteparet i Trondheim.

– Vi har ikke begynt å bake julekaker, men vi er alltid sist ute. Det var slik da vi giftet oss også. Da kom vi samme dag til butikken og spurte om de hadde brudebukett. «Hæ? Det er jo slikt du bestiller tre måneder i forveien». Julefeiringen blir nok litt på sparket, smiler May-Britt Moser.

– Var en virrekopp

De vokste opp på Sunnmøre. Edvards far var orgelbygger, moren jobbet på kontor. May-Britt vokste opp på gård. Ingen i familiene hadde vært på et universitet før, men begge beskriver miljøet i oppveksten som nysgjerrig og stimulerende.

– Det negative med det var at det tok lengre tid å finne ut av ting. Det positive var at man lærte å gjøre ting på sin egen måte, forklarer Edvard.

Da de bestemte seg for å studere psykologi sammen, var de fortsatt bare venner. May-Britt syntes hennes tidligere kjærester var «noen latsabber». Edvard var ambisiøs, opptatt av de store spørsmålene. Allerede på denne tiden så de for seg en karriere sammen.

– Jeg tror du var mer målrettet enn meg, for jeg var en virrekopp. Etter gymnaset skulle jeg bli alt. Jeg kom inn på tannlegehøyskolen, jeg skulle bli geolog, jeg begynte på astronomi, sier May-Britt. Valget falt til slutt på psykologi.

– Da vi først kom inn på hjernen og det nevrale grunnlaget for atferd, visste vi hvilken retning vi ville gå. Vi tenkte allerede da å gå inn i det samme feltet og kanskje sette opp en lab sammen. Vi skjønte at vi ville være sterkere om vi gjorde det som to enn som én, sier Edvard.

Indre GPS

På universitetet ble de raskt interessert i hippocampus – et sted i hjernen som man allerede da visste bidro til hukommelse og stedsforståelse. May-Britt og Edvard ville finne ut av hvordan hippocampus var koblet til atferd. Til slutt fant de gridcellene – på norsk gittercellene – den indre GPS-en som aktiveres på ulike steder i et rom.

– Etter at vi fant disse gittercellene og fant ut av hvordan de var organisert, så kom det ene etter det andre. Det er litt tilfeldig at vi kom inn i det, forklarer Edvard.

Paret publiserte sin første artikkel sammen før de var ferdige med hovedfagsoppgaven. Siden har listen over artikler i verdensledende tidsskrifter blitt lang. Forskningen er belønnet med det meste som er av priser innen feltet. Nå også den aller gjeveste.

Men nobelprisen har aldri vært noe mål i seg selv, bedyrer paret. De ser derfor ingen grunn til å forandre på noe etter å ha blitt historiens femte nobelektepar, og har ingen planer om å reise fra laben og miljøet de har bygget opp på NTNU.

– Vi har åpnet opp en boks med en del diamanter i. Det gjenstår mange spørsmål, som det sikkert tar ti-femten år å finne svar på. Når man finner ut av noe i forskning, kommer det ti nye spørsmål. Er det et bra funn, er det ti gode spørsmål, sier Edvard.

Utenfor komfortsonen

I uken som kommer skal de to hedres sammen med sin mentor John O’Keefe for oppdagelsen av gittercellene, med prisutdeling, bankett og gallamiddag. De gleder seg – men kommer til å være et godt stykke utenfor komfortsonen.

– Jeg tror det blir ei intens uke, men det er jo stas. Jeg gleder meg veldig, samtidig som jeg vet at jeg kommer til å bli veldig sliten. Det er fantastisk at de legger så mye arbeid i å gjøre det til en opplevelse for livet, sier Edvard.

May-Britt har studert videoer fra tidligere seremonier.

– Jeg pleier ikke å tenke så mye på hva jeg skal ha på meg. Og Edvard som hater slips, han kommer til å slite. Det er ikke vår stil. Men det blir kjempegøy, tror jeg. Når angsten har lagt seg. (©NTB)

Av Kajsa Kemi Gjerpe, stipendiat ved Senter for Samiske Studier

Foto: Jon Terje Hellgren Hansen

Samiske elever trenger flere støttespillere i sin skolehverdag. Til tross for mange og omfangsrike tiltak for å forbedre utdanningssituasjonen for samiske elever, går tallene på elever som lærer samisk i grunnskolen stadig nedover. Vi er nødt til å finne ressurser utenfor samiske områder, og jeg foreslår vi begynner med lærerne.  

Framtidens lærere

Min opplevelse er at mange lærerstudenter og lærere er positive, nysgjerrige, og genuint interesserte i å bidra. Men mange føler de kommer til kort, og at de mangler kulturell og språklig kompetanse. Det de trenger er hjelp i form av ulike verktøy og mer faglig kompetanse, for å kunne undervise og ivareta samiske elevers interesser på en god måte. Det kunne bidratt til en helt ny generasjon av lærere som har lyst og kompetanse til å formidle om samiske temaer til både norske og samiske elever.

For en tid tilbake hadde jeg gleden av å forelese for studenter ved lektorutdanninga på UiT. Før jeg begynte, ville jeg høre hva studentene visste om samisk læreplan og samiske elever. Mange var raskt ute: «vi lærte aldri noe om samer på skolen, vi.»  Heldigvis er det slik at man kan alltid tilegne seg mer kunnskap, om man bare er åpen for det. Og det var nettopp det vi skulle gjøre den dagen. Sammen.

Jeg begynte forelesningen. Samer som urfolk. Urfolks rett til kulturelt relevant utdanning i henhold til internasjonale konvensjoner. Opplæringsloven, og samiske elever rett til utdanning i og på samisk. Fra total mangel på samisk innhold i læreplaner til en egen samisk læreplan. Fram til vårt felles mål for forelesningen – vår nåværende læreplan Kunnskapsløftet Samisk.

Noen konstaterte at dette var kompliserte greier, andre mente det hørtes fornuftig ut. Som en student påpekte; det handler jo bare om helt grunnleggende menneskerettigheter.

Men vårt viktigste utgangspunkt for diskusjon var ikke læreplanen i seg selv, men de samiske elevene. Så hva betyr den samiske læreplanen for disse studentene, som representanter for framtidens lærere? Forslagene var mange og kreative, og bar preg av positiv nysgjerrighet. De beviste dermed at de ikke hadde vært helt ærlig med meg i begynnelsen – de visste faktisk en hel del om samiske temaer. Ikke minst gjorde de én ting ganske klart: de har et sterkt ønske om å lære mer om samiske temaer.

Nå er det viktig å påpeke at denne gruppen av studenter ikke nødvendigvis er representativ for alle lærere eller lærerstudenter, noe jeg har skrevet om tidligere, men de gir allikevel et inntrykk av positive endringer i skolen. Og det er viktig å ta de gode erfaringene med seg videre.

Den samiske læreplanen er ikke nok

Til tross for at vi i dag har en egen samisk læreplan, egen samisk lærerutdanning, vi har dyktige språkinstitusjoner i de ulike samiske områdene, en fantastisk gruppe med samiske veivisere som reiser land og strand for å fortelle om samisk språk og kultur til norske skoleklasser og som gjør en formidabel innsats for å formidle om samisk språk og kultur. For å nevne noe. Vi kan man med rette si at innsatsen har vært omfangsrik, og ikke minst nødvendig. Til tross for dette, vet vi at samiske elever møter stadige utfordringer i skolehverdagen.

Mange samiske elever vil i løpet av sin «karriere» som skoleelever møte relativt få samiske lærere, og enda færre samisktalende lærere. Dette er av den enkle grunn av at samisklærere ikke vokser på trær – de må utdannes. Ikke minst er rekrutteringsgrunnlaget for samiske lærere veldig lite. I det store og det hele fører dette til at det er vanskelig for mange skoler å gi et fullverdig samisktilbud til elevene som har krav på det, og da spesielt i byene.

Støttespillere – ikke motstandere           

For en samisk elev er det til syvende og sist ikke så viktig med internasjonale konvensjoner, opplæringsloven og samisk læreplan. Og nettopp her ser vi hvilken stor rolle lærerne og skoleeierne spiller i elevenes hverdag. De skaper rammene for opplæringen. De er viktige støttespillere i elevenes prosess for å finne seg selv i denne store verden – for noen en mer krevende prosess enn for andre. Ved å få flere støttespillere innenfor skolesystemet vil vi kunne utdanne en ny generasjon lærere som svarer «vi lærte masse om samer på skolen, vi, og vi skal lære det videre».

Jeg sier meg enig med den studenten som stilte det enkle, men samtidig kompliserte spørsmålet: «hvorfor kan ikke alle elever bare følge samisk læreplan?» En grundigere forståelse og kunnskap om samisk språk og kultur har overføringsverdi, og gir barn i Norge en bedre mulighet til å bli kompetente borgere i en globalisert verden. Det kommer de til gode når de en dag drar på interrail i Europa eller skal studere i Australia. Ikke minst når de en dag vender tilbake og skal jobbe både som lærere og politikere. 

Rotgrønnsaker. Tygg på dette ordet. Hva tenker du? Kålrot og selleri? Det er så mye mer enn dette. Ja, faktisk har det gått litt «sport» i det siste å øke mangfoldet av grønnsaker, og kanskje spesielt rotgrønnsaker. Hvem har vel ikke sett «regnbuegulrøttene» og alle de ulike betene i grønnsakshyllene i høst?

Faktisk, så er bonden Roy Hasle fra Østfold blitt tildelt en innovasjonspris på årets gartnerkongress for sin iver og engasjement etter å dyrke et større mangfold beter. Det er moro å se utvikling på dette området.

På selvplukk i år hos en lokal maisdyrker, plukket jeg massevis av disse herlighetene, og «hjalp» også til ute i felt å veilede litt lett småforvirra personer som plukka chioggiabete og spurte meg om hvordan de skulle tilberede disse «rødbetene». Da gav jeg de en rask leksjon i både hvilken type de hadde plukket, og hva jeg synes den er best til. Den er definitivt best som bakt! Det gjelder egentlig alle rotgrønnsaker. Da deler du opp grønnsakene i «passe store» biter, blander det med litt olje, salt og pepper (og gjerne en liten sprut av sitron hvis man ønsker, store biter av chili eller hele hvitløksbåter), baker de i ovnen på ca. 180-200 grader til de er møre (som avhenger av størrelsen på bitene). Nydelig som tilbehør til det meste, ellers som snacks med rømme blandet med litt urter som dipp!

Chioggiabeten og den gule beten er faste og fine, sprø og milde i konsistens og smak, og holder utrolig lenge på kjøl hvis du pakker de litt inn i plast. Det gjør også rødbeter. De er proppet med farge, og kan gjøre seg helt super som juice sammen med eple eller pære og en liten centimeter ingefær. Men vær forberedt på at den smaker litt mer «jord» enn sine to artsfrender.

Rotgrønnsaker er, ja, riktig – røttene til planten som vi spiser. Den vi spiser mest av, er gulrot. Som vi kjenner som den orange, proppa med karotenoider (noen karotenoider har vitamin A-aktivitet), sprø og god. Men som finnes også i andre farger. Pastinakk, persillerot, sellerirot (i motsetning til stangselleri), neper, beter, kålrot, men også pepperrot, jordskokk og ingefær. Hver rot har sine spesielle og gode næringsstoffer. De er generelt rike på stivelse, i tillegg til kostfiber hos mange arter. Ellers folat (B-vitamin), vitamin C, kalium, kalsium, karotenoider, og spesielle stoffer som f.eks. fargestoffene betacyanin (rød) og betaxantin (gul) i rødbete. Bruksområdene er også mange for rotgrønnsakene våre. Her følger et utvalg av mine favoritter.

Hvordan jeg lager rotmos:Ta det du har. Jeg bruker en melen potetsort (synes mandel er best, men Pimpernell er også god), som hovedandel i mosen. Ellers er jeg glad i pastinakk, som har litt sellerismak, men ikke så sterk som knollselleri, som en del barn ikke liker. Om jeg tar en eller to gode pastinakkrøtter, blir etter hvor dominerende jeg ønsker pastinakksmaken skal være. Den er uansett ikke for dominerende. En halv kålrot tar jeg også i. Så er det veldig populært hjemme hos oss å tilsette et par gulrøtter. For det første er smaken god, for det andre så gir den en egen «melert» farge til mosen som ungene savner hvis jeg ikke har det oppi. Putt oppi alle godsakene i en (helst) vid kjele (hvorfor kan du lese senere), dekk alt så vidt med vann (og intet annet), kok opp, skru ned varmen til minimum, og sett på lokk og kok/trekk til alt er mørt (du må da kutte potetene i større biter enn kålroten for å få alt like mørt til samme tid).

Så kommer det viktigste: IKKE tilsett salt FØR du begynner å mose og vispe. I tillegg; IKKE bruk stavmikser. Da blir det til lim, og det er ikke noe tess til middag …  Mos med en gammeldags potetstapper eller et jern, eller rett og slett bruk en stor ballongvisp som du knuser de godt kokte bitene med. Før eller imens du moser, tilsetter du godt med smør. Og da mener jeg smør. Har du skrekken for kalorier, får du holde deg til margarin, men ekte smør gjør susen (du bruker uansett ikke mye). Så bruker jeg en klunk helmelk, eller enda bedre; kremfløte. (se det an. For mye vil gjøre stappen alt for rennende, og du vil ikke få vispet den opp på samme måte. Det er bedre å spe på litt og litt til passe konsistens). Så må man bruke krefter; visp med ballongvispen rundt og rundt (derfor er det greit å bruke en litt vid kjele, for da får du skikkelig fart på vispen), det er nemlig luft som gjør mosen perfekt! Jo finere man moser, og jo mer luft du får vispet inn i mosen, jo bedre konsistens. Så er det bare å salte/krydre med det du måtte ønske på slutten, og voilá! – rotmosen er servert.

– Studiene våre viser at russere drikker cirka 16 liter ren sprit i året, men jeg tipper konsumet er mye høyere. Vi har et klart inntrykk av at de underrapporterer, sier professor Odd Nilssen ved UiT – Norges arktiske universitet.

Han har forsket i Russland i 25 år, og har blant annet sett på alkoholkonsumet til folk i Arkhangelsk.

– Den offisielle statistikken til Verdens helseorganisasjon (WHO) angir 10,5 liter, men en russisk kollega mener det ligger rundt 25 liter per person per år, sier Nilssen.

Ifølge WHO drikker nordmenn 5,31 liter ren alkohol årlig.

Undersøkelser viser at spesielt innbyggerne i de tidligere østblokklandene, som Latvia og Estland, har høyt alkoholforbruk. Det har også Finland og Luxemburg. Luxemburg ligger innbyggerne på hele 17,5 liter årlig, og finnene drikker i gjennomsnitt 10,43 liter ren sprit.

På helsa løs

Alkoholkonsumet påvirker helsa til russerne på flere måter.

– Både i vår undersøkelse og i andre undersøkelser gjort ulike steder i Russland, ser man en klar sammenheng mellom alkoholkonsum, hjerte- og karsykdommer og tidlig død. Mens disse sykdommene går ned ellers i verden, øker tilfellene i Russland, sier Nilssen.

Levealderen i Arkhangelsk ligger på rundt 60 år for menn, mens den er litt høyere for kvinner.

Nilssen forteller at alkohol er et ømtålig tema, også i Russland. Da Mikhail Gorbatsjov på 1980-tallet innså alkoholproblemet i landet, startet han en kampanje for å få russerne til å drikke mindre.

Han ble mildt sagt upopulær blant innbyggerne fordi han økte alkoholprisene og prøvde å få russerne til å bytte ut vodka og ren sprit med øl og vin.

– Vi kan se at kampanjen hans virket, men selv om forventet levealder økte med to år i løpet av det året restriksjonene varte, klarte presidenten aldri å gjenvinne sin popularitet etter prisøkningen.

– Men alkoholkonsumet gikk ned, det ble nesten halvert. Vi finner også et annet resultat av alkoholkampanjen – blant både kvinner og menn kan vi tydelig se at antall selvmord gjort under alkoholpåvirkning gikk ned med cirka 50 prosent, sier Nilssen.

Uskadelig 40-prosent

Så kom Boris Jeltsin til makten med en helt annen alkoholpolitikk, og alkoholkonsumet nådde nye høyder.

– Det ble for eksempel markedsført at russiske forskere hadde funnet ut at vodka med nøyaktig 40 prosent alkohol var uskadelig for den menneskelige organismen. Tenke det, uskadelig for organismen! Og dette er informasjon som fortsatt lever og bringes videre inn i universitetene, forteller Nilssen.

Hvis man i Norge får vite at man har høyt blodtrykk, vil man få beskjed av legen om å legge om livsstilen. Man får råd som å kutte alkohol og røyk, trene mer, gå ned i vekt og redusere saltinntaket. I tillegg får man medisin som holder sykdommen i sjakk.

– I Russland har man problemer på mange måter. For det første er nødvendige medisiner lite tilgjengelig. Medisiner er også dyrt, så det er ikke alle som har råd til å kjøpe dette. I tillegg er det mange som kun tar medisin de dagene de føler seg dårlig, sier Nilssen.

Hvis de drikker 25 liter ren sprit i året, og i tillegg har lite penger, tror forskeren at russerne brenner mye selv.

– De drikker både hjemmebrent og teknisk sprit. Det får de billig. Sprit i seg selv er ganske billig i Russland, og i tillegg får de tak i smuglersprit. Det kan rett og slett være ren metanol, og det tar livet av mange personer på en sammenkomst.

Dmitrij Medvedev innførte et strengere lovverk da han var president. Nå er det regler for hvem som får lov til å kjøpe alkohol, når det er lov å selge, og det viser seg at ungdom har begynt å drikke mer vin og øl. De tar inn over seg en mer vestlig kultur.

Hver dag en fest

Nordmenn er kjente for en skikkelig helgefyll og edruelige hverdager. Russere, derimot, drikker på hverdagene, også:

– De tar seg helgefyll, pluss at de drikker gjennom uken, sier Nilssen.

– Hva er årsaken til at de har fått en slik drikkekultur?

– Det er flere grunner til dette. De ser på det å drikke, og det å drikke mye, som et tegn på maskulinitet. I tillegg løser de sosiale, økonomiske og samfunnsmessige problemer med alkohol.

– Man kan også nevne at i perioder har alkohol vært den eneste billige gleden russerne har hatt. Drikking og fyll er for dem en lang og kulturell tradisjon, sier Nilssen.

Folketallet synker

FN anslår at i 2050 vil det være 116 millioner russere, mot 143 millioner i dag. Alkoholen kan være én av grunnene til at folketallet synker så drastisk.

– Jeg mener alkoholen er skylden til langt flere dødsfall enn det som blir rapportert i Russland, sier Nilssen.

– Våre analyser viser at beboerne i Arkhangelsk-området ikke burde være mer utsatt for hjerte- og karsykdommer enn folk i Vesten. Snarere tvert imot, de kommer mer gunstig ut både med hensyn til blodtrykk, fettstoffer i blodet, fysisk aktivitet, vekt og genetikk.

De eneste kategoriene hvor russerne kommer dårligere ut enn andre, er alkoholkonsum og røyk.

– Problemet er også at ofte blir en død russer diagnostisert med hjertesvikt når alkohol er den egentlige dødsårsaken. Vi vet at fastsetting av dødsårsak ofte foretas av de yngste og ferskeste legene. Dette er det dårligst betalte legearbeidet og nesten helt uten prestisje.

– Dessuten utsettes legene for et stort press fra familien til de avdøde for å avgi en sosialt akseptabel dødsårsak. I vår studie skal vi nå gå gjennom de russiske obduksjonsprosedyrene for å se hvordan rettsmedisinerne setter diagnose på et dødt menneske som ikke har blitt utsatt for noe kriminelt, sier Nilssen.