Derfor har ingen klart å kutte i sykelønna vår

I snart 30 år har de fleste arbeidstakere i Norge hatt rett til full lønn under sykdom. Ordningen er nesten ikke endret på disse årene.

Kontrasten til nabolandet Sverige er stor. Der ble sykelønnsordningen justert i 1991, 1992, 1993, 1996, 1997, 1998, 2003 og 2005. Mye har handlet om å stramme inn på sykelønnen. Den siste store endringen i Sverige kom i 2006, da det ble innført strenge krav om prøving av arbeidsevne for å gi rett til sykepenger. 

I Norge har det i løpet av de samme årene skjedd én eneste vesentlig justering i selve sykelønnsordningen. I 1998 ble arbeidsgivers ansvar for å betale lønn ved sykdom utvidet fra 14 til 16 dager.

Men kutt i pensjonen

Anniken Hagelund er forsker ved Institutt for samfunnsforskning (ISF) i Oslo. Med midler fra Forskningsrådet har hun gransket hvordan det har vært mulig å opprettholde den generøse norske sykelønnsordningen – i en omverden hvor velferdskutt er normalen.

Også i Norge framstår fredningen av sykelønnsordningen som nokså spesiell.

Den står for eksempel i skarp kontrast til de omfattende kuttene i pensjoner som mange av oss kommer til å møte i årene framover.

Satt på spissen: Hvordan kan det ha seg at norske arbeidstakere sier blankt nei til å bære noe av risikoen selv for to dager med forkjølelse, samtidig som de nesten uten motstand har funnet seg i å få det mye trangere som pensjonister?

Fredingen av sykepengene

– Det er jo litt merkelig dette her, konstaterer Hagelund.

– Det er ikke det at vi ikke diskuterer sykefraværet. Dette temaet setter jo stadig sinnene i kok i den offentlige debatten. For noen er den gode syketrygden vår et ubetinget gode, et uttrykk for et godt og inkluderende samfunn. For andre er det en kostbar ordning, der verken arbeid eller forebygging premieres økonomisk.

Ikke venstreside-seier

– I Norge er det lett å tenke seg at oljen gir svaret på hvordan en generøs sykelønn har stått imot alle forsøk på innstramming. Men oljen forhindret jo ikke pensjonsreformen som ble innført i 2011, konstaterer Hagelund.

Handler det da om det politiske styrkeforholdet mellom venstre og høyre i Norge. Og at venstresiden har vunnet denne kampen?

– Jeg tror ikke det. I Sverige har både høyre- og venstreregjeringer gjennomført kutt i sykelønnen, og i Norge har både høyre- og venstreregjeringer foreslått kutt, men mislyktes i å gjennomføre dem. Selv om høyresiden er mer villig til å endre trygdeordningene, er de altså ikke alene om slike ambisjoner.

Hagelund mener en viktigere forklaring er den viktige rollen arbeidslivets organisasjoner har spilt i sykefraværspolitikken. I Norge har arbeidslivsorganisasjonene deltatt både i offentlige utredninger og som avtalepartnere, sist i IA-avtalene om et inkluderende arbeidsliv. I Sverige, derimot, satte staten hardt mot hardt.

– Den norske modellen i arbeidslivet, med mye streben etter konsensus og samarbeid, er nok en viktig del av forklaringen på at sykelønnsordningen har vært så stabil.

Diskusjonen om sykelønn

Samfunnsforskeren tror også mye av svaret kan finnes i måten vi diskuterer sykdom og arbeid på i Norge.

Diskursen – altså måten vi diskuterer et politisk spørsmål som for eksempel sykelønn på – kan fortelle oss hvordan noe bør være, hva som er det riktige. Slik kan det skapes legitimitet for et tiltak, ved for eksempel å vise til at dette tiltaket er i samsvar med sentrale verdier vi her i Norge setter høyt.

Diskursen gjør også at ulike aktører får et felles språk rundt et problem.

Slik kan de lettere samarbeide – om for eksempel sykelønn og sykefravær. Og slik blir det lettere for politiske aktører å overbevise publikum om at tiltakene deres er både nødvendige og gode.

– IA-avtalen definerer nå i stor grad hvordan vi snakker om, og ikke snakker om, sykelønn i Norge, tror Hagelund.

Alt handler om aktivering

Etter 14 år med IA-avtaler og tre ulike avtaler, har da heller ingenting skjedd med pengene i sykelønnsordningen. Her er alt som før.

Men desto mer har skjedd innenfor en annen del av syketrygden, nemlig det som i dag kalles aktivering. Altså det som har med fraværet å gjøre.

– Både arbeidsgivere, sykmeldte og sykmeldere har i løpet av 2000-tallet blitt del av et stadig mer omfattende oppfølgingsregime, sier Hagelund.

I dag handler sykdom i arbeidslivet ikke om sykepenger. I stedet handler det om oppfølgingsplaner, dialogmøter, funksjonsvurderinger, aktivitetskrav, måling av legers sykmeldingspraksis og mye mer.

Nytter IA-avtalene?

Om det nytter? Se, det er omstridt.

Men hver eneste måned rapporteres det inn til Nav om minst 10 000 oppfølgingsplaner og nesten like mange avholdte dialogmøter mellom arbeidsgivere, sykmeldte og sykmeldere. All denne aktiviteten gjør at det neppe kan reises tvil om at IA har hatt betydning for hvordan sykefravær skal følges opp på arbeidsplassene.

Disse omfattende kravene til arbeidstakerne, arbeidsgiverne, leger og andre har ikke satt sinnene i kok. Heller ikke har de fylt avisspaltene. Temaet og kravene som stilles til de syke, blir nesten ikke diskutert.

At sykmeldte må følges opp og aktiveres av arbeidsgiver, er altså blitt noe selvsagt.

– Hvordan ble det slik? spør Hagelund.

Noe av svaret mener hun altså ligger i at økonomiske insentiver har liten plass i en diskusjon som har oppfølging og tilrettelegging som hovedtema.

Mer paternalisme og kontroll

Sykelønnsordningen altså ikke latt seg rikke. Sykefraværspolitikken i Norge er derimot blitt en helt annen.

Hagelund mener dette illustrerer hvordan en velferdsstat som den norske kan styres på flere måter. Når det ikke kan skje gjennom økonomiske insentiver, så forsøker man heller å regulere din og min adferd.

– Om samfunnet i det hele tatt har spart noe på IA-avtalene, er vanskelig å beregne. Men den politiske kostnaden ved IA-avtalen har vært lavere enn om politikerne skulle ha gjort noe med sykepengene. Derfor er det blitt slik.

– Om de sykefraværende like fullt betaler en pris i form av mer paternalisme og kontroll – se det er en annen historie, ifølge Hagelund.

 

Fant svartedauden-bakterie på t-banen

De sveipet over seter, håndtak og rekkverk og fanget opp livet på t-banen i USAs største by, New York.

På 468 stasjoner fant de amerikanske forskerne DNA fra en rekke organismer, blant dem mer enn 500 kjente bakterier.

– Speiler menneskene

Noen snille bakterier som bor i mat, i rester av mozzarella-ost og andre ingredienser i den pizza-elskende byen. Andre som kan sørge for sykdom: matforgiftning, urinveisinfeksjoner eller hjernehinnebetennelse.

Med sine 4200 prøver gir prosjektet en genetisk profil av det offentlige transportsystemet.

– Det speiler menneskene som bruker t-banen, sier lederen av prosjektet, Christopher Mason, til den amerikanske avisa The Wall Street Journal.

For vi legger igjen spor etter oss hele tida. 1,5 millioner hudceller i timen, ifølge avisa.

Flest snille bakterier

I tillegg til å publisere en artikkel i et nytt tidsskrift, Cell systems, har forskerne ved Weill Cornell Medical College laget et eget nettsted med interaktive kart over bakterieflommen i New York.

De fleste bakteriene de fant, er ufarlige, beroliger forskerne oss. Bare 67 var knyttet til kjente sykdommer. Og selv disse fantes i så små mengder at det er lite trolig at de kan gjøre en frisk person syk.

Blant dem bakterien Yersinia pestis, som sørget for at svartedauden tok livet av mer enn halvparten av Norges befolkning på 1300-tallet.

Likevel var det ingen utbrudd i byen i perioden de undersøkte, påpeker forskerne. Sannsynligvis bor bakterien på rotter og mus som frekventerer det offentlige transportsystemet.

Miltbrann og antibiotikaresistens

Byens borgere har med andre ord lite å frykte. Selv potensielt sykdomsfremkallende bakterier slår ikke nødvendigvis ut i sykdom hos folk.

Men flere forskere har kritisert metodene som er brukt i prosjektet, ifølge bladet National Geographic. De mener det er svært usikkert om slike bakterier finnes på t-banen.

Helsemyndighetene i New York er heller ikke så begeistrede for forskningen: «Tolkningen av resultatene er feilaktige» og «t-banen er ikke opphav til pest eller miltbrann-smitte», skriver de i en offisiell uttalelse. Antraks, altså miltbrannbakterien Bacillus anthracis, kan også bli brukt av terrorister i biologiske angrep.

Det kan kanskje virke skremmende at forskerne fant antibiotikaresistente bakterier på 220 stasjoner. På den andre siden møter du antibiotikaresistente bakterier overalt.

Blindpassasjerer

Prøvene avslørte en rekke blindpassasjerer på t-banen, som mus og insekter. Genomet – arvemassen – til kakerlakker har ikke blitt kartlagt ennå, men forskerne mistenker at det finnes en del av dem der også.

Bare 0,2 prosent av funnene matchet menneskets genom. Sporene speilet byens mangfoldige befolkning, med afrikansk, asiatisk, europeisk og latinamerikansk opphav.

Nesten halvparten av funnene kunne de ikke plassere hos noen kjent art. Det er kanskje ikke så underlig, ettersom vi bare kjenner genomene til en liten del av jordas arter, skriver den amerikanske avisa The Huffington Post.

Hvorfor ville forskerne kartlegge DNA-universet i byen? Fordi det er viktig for helsa vår å vite hvilke smittekilder som finnes der ute. De vil vite mer om hvor de gode bakteriene er og hvilke forhold som skaper gunstige levekår for de skadelige bakteriene. Slik håper forskerne å kunne bidra med kunnskap som kan forebygge smittsomme utbrudd. For å oppdage unormale forhold, er det viktig å vite hva som er normaltilstanden i våre urbane miljøer.

Referanse:

Ebrahim Afshinnekoo, mfl: Geospatial resolution of human and bacterial diversity with city-scale metagenomics. Cell systems 1, online januar 2015.

Les mer om prosjektet PathoMap.

Leker med atomer på mobilen

Dagens mobiltelefoner er så raske at de kan brukes som beregningsmaskiner.

– Vi har gjort om mobilen til en fysikksimulator der du kan se hvordan atomer endrer bevegelsene sine når du endrer på volum og temperatur, forteller stipendiat Anders Hafreager på Fysisk institutt ved Universitetet i Oslo.

Sammen med stipendiat Svenn-Arne Dragly har Hafreager nylig lansert appen Atomify, som gjør det mulig for alle å eksperimentere med atomer uten å kunne en eneste formel.

– Vi har møtt en del lærere som synes det er vanskelig å forklare atomer. Nå kan barn og unge leke med appen og forstå hvordan atomer oppfører seg. Vi håper appen blir en slager i undervisningen.

De to stipendiatene ønsker ikke bare å nå ungdomsskoleelever.

– Vi ønsker også å legge inn muligheten til å gjøre fysikkeksperimenter på videregående- og universitetsnivå, poengterer Hafreager.

Blander stoffer og knuser bilruter

Appen har en rekke valgmuligheter.

Du kan studere hvordan atomene i krystaller, som er organisert etter en bestemt struktur, beveger seg.

Du kan se hvordan to stoffer, representert med røde og blå kuler, blander seg helt tilfeldig.

Du kan følge atomer igjennom en membran. Cellene våre består blant annet av halvgjennomtrengelige cellemembraner. Her blir ioner, som er et fint ord for ladete atomer, sluppet igjennom. Den fysiske forklaringen er osmose, som er et viktig fenomen i cellene våre.

Du kan bruke appen til å se på hvordan sprekken i en bilrute sprer seg. Du har muligheten til å studere bombardering av fast stoff med geværkuler og hvordan fast stoff vibrerer når det kommer i kontakt med gass. Du kan også bruke appen til å se hvordan hydrogenatomene vibrerer i et vannmolekyl.

– Vi bruker en modell som kalles molekylær dynamikk. Den beregner kreftene mellom alle atomene i et system.

– Hele poenget vårt er at du skal få en visuell forståelse av sammenhengen mellom temperatur, trykk og volum for ulike typer atomer, uansett om de er i fast form, væske eller gass, forteller Dragly, og legger til at appen er gratis og kan lastes ned på både nettbrett og smarttelefon.

Inspirasjon

Henning Wernøe, lektor i fysikk på Hamar katedralskole, har testet ut den første versjonen av appen. Han mener den bør utvikles mer.

– For fysikkelever i videregående skole kan Atomify være en inspirasjonskilde til å lære mer om makroskopiske prosesser på atomnivå og hvordan forskere prøver å simulere dette.

– Hver av simuleringene bør suppleres med lett tilgjengelig, utfyllende informasjon hvis de skal ha en verdi i undervisningssammenheng, påpeker Wernøe.

Trives på jobben – slutter likevel

Helse-Norge trenger flere hender, får vi stadig høre. Men arbeidslivet klarer ikke å holde på hendene når de blir over 62 år. For mange lar seg friste av gode offentlige pensjonsordninger.

Heller ikke når det ligger godt til rette for å bli i jobb, står ansatte løpet ut.

Mange av dem som pensjonerer seg tidlig fra jobber i helsevesenet, er friske og trives godt på jobben, viser en ny studie.

«Jeg er glad i jobben»

– Her er det mye å gå på. Potensialet er stort for å holde på folk lenger. Det handler mye om at lederne gir de rette signalene til de ansatte, sier Anne Inga Hilsen.

Hun er forsker ved Fafo og har ledet arbeidet med en analyse av sluttsamtaler som ledere i tre ulike helseforetak har gjort med 306 seniorer som alle har søkt om pensjon. Det dreier seg om alt fra leger til rengjøringspersonale.

«Jeg er glad i jobben min,» lyder tittelen på rapporten, som nylig er lansert.

– Grunnen til tittelen er jobbmotivasjonen og trivselen som så åpenbart preger disse sluttsamtalene. Selv om dette er mennesker som har et slitsomt arbeid, er det gjennomgående at de er glade i jobben sin, forteller forskeren.

Savner samtaler med lederne

De tre helseforetakene som er med i undersøkelsen, er Sykehuset Innlandet, Sykehuset i Vestfold og Sykehuset Telemark.

Disse har alle forpliktet seg til å jobbe med seniorpolitikk, for å redusere tidligpensjoneringen.

Likevel sier flere av seniorene i sluttsamtalene at de ikke har hatt formelle samtaler med lederen sin. De opplever derfor at de ikke har diskutert muligheten for å bli lenger i arbeid.

– Den største utfordringen for helseforetakene ser ut til å være å implementere seniorpolitikken over hele linja. Helseforetakene er store virksomheter, det er  vanskelig å få alle til å målbære det samme budskapet, sier Hilsen.

Gunstige pensjonsordninger

En del sier at de gjerne ville ha fortsatt selv etter at de har fylt 67. Noen opplever det som negativt at de blir fratatt en jobb som de gjerne vil beholde, på grunn av alder.  

Noen slutter tidlig fordi helsa skranter. Andre slutter fordi helsa er god. De sistnevnte vil utnytte tiden til mer samvær med familien.

Gunstige pensjonsordninger gjør det også mulig for dem å starte pensjonstilværelsen tidligere enn de må.

– Vi vet at dagens pensjoner for offentlig ansatte bidrar til tidligpensjonering. Når ansatte har sett pensjonsregnestykket sitt, ser de at det er fult mulig å gå av med pensjon når de er 62 år. Dette avgjør valget for noen.

Dagens pensjonsregler åpner for at du kan heve pensjon, og jobbe litt ved siden av.

Mange fortsetter derfor som ekstravakt, som tilkallingsvakt eller i små stillingsandeler etter pensjonering.

Mange vil ha mye

Flere av dem som er intervjuet, sier de skulle ønske at pensjonssystemet hadde sterkere økonomiske sporer for å kombinere arbeid og pensjon.

– For noen ville nok en mild oppfordring fra nærmeste leder ha vært nok til å få dem til å stå lenger i arbeid. Samtidig er det mange seniorer i dag som vil ha veldig mye. De vil ha turnusfritak og de vil ha bonuser. Og de vil ha arbeidsinntekt uten at pensjonen avkortes. Mange av disse ønskene og behovene er det opplagt at arbeidsgiverne ikke har mulighet til å møte de ansatte på, sier Hilsen.

– Seniorer har høye forventninger

To HR-arbeidere ved helseforetakene bekrefter dette bildet overfor forskning.no.

Konstituert HR-direktør Jorunn Brekke ved Sykehuset i Vestfold er en av dem:

– Mange i helsevesenet jobber turnus. Det er en løpende utfordring for oss å tilrettelegge for gravide, midlertidig syke, de som ammer og har små barn. Alt dette er lovhjemlet.

Å tilrettelegge for det som ikke er lovpålagt, men ønskelig, blir ofte vanskelig, mener Brekke. 

– Alle medarbeider skal ha årlig medarbeidersamtale, der seniortemaet er et eget punkt for de over 55 år. Noen ledere svikter kanskje på dette. Det er i tilfelle beklagelig, både for virksomheten og den ansatte.

Men det er mer sammensatt enn som så, mener hun. 

 – Samtidig er det noen eldre som har veldig høye forventninger til hva vi skal tilrettelegge for.

Ville spart pensjonsutgifter

Også HR-rådgiver Odd Dagsgard ved Sykehuset Innlandet mener at årsaken til tidligpensjonering er sammensatt. Han er enig i hovedkonklusjonen i rapporten. Han mener arbeidsgiverne har interesse av at ansatte jobber lengst mulig.

– Det sparer arbeidsgiver for pensjonsutgifter, ettersom mange helseforetak har selvfinansiering av tidligpensjon fra 62 år. I tillegg er kompetansen til seniorer verdifull for sykehusene i Sykehuset Innlandet.

Ansatte ved sykehuset som har særaldersgrense på 62 år, kan gå av med full pensjon og samtidig jobbe inntil 167,5 timer i kvartalet i helseforetakene uten at pensjonen reduseres. Forutsetningen er at de har opptjeningstid i Kommunal Landspensjonskasse (KLP).

– Dette er en god ordning for arbeidstaker, men ikke for arbeidsgiver som vil ha de ansatte til å jobbe utover 62 år, mener Dagsgard.

Mange føler seg ikke som eldre

Opplevelsen av alder knyttes til helse, viser undersøkelsen fra Fafo. «Eldre» er en merkelapp som knyttes til sviktende helse eller yteevne.

– Det er interessant at så mange sier at de ikke opplever seg som eldre, forteller Hilsen.

«Bare positivt å være eldre. Får respekt for den erfaringen og kunnskapen jeg har. Man er ikke så opptatt av alder – alle jobber godt sammen,» forteller en av dem som har blitt intervjuet.

Eldre er de over 57,4 år

I Norsk seniorpolitisk barometer, som Senter for seniorpolitikk gjennomfører årlig, stilles spørsmålet: «Ved hvilken alder vil du anslå at folk begynner å bli regnet som ”eldre” i arbeidslivet?»

I gjennomsnitt svarer yrkesaktive at alderen 57,4 år er grensen for å bli ansett som eldre.

Spør du dem som er 60 år eller eldre i Norge, så er det under halvparten som sier de er «eldre». 

Referanse: 

Anne Inga Hilsen: «Jeg er glad i jobben min». Sluttsamtaler med seniorer i tre helseforetak. Fafo, 2015.

Priskonkurranse setter passasjerer i fare

Statistikken over skipsulykker langs norskekysten viser en sterk økning de siste årene.

I 2006 ble det registrert 48 ulykker per 1000 fartøyer. I 2012 var tallet økt til 150 ulykker per 1000 fartøyer.

– Bedre rapporteringsrutiner kan kanskje forklare noe av økningen. Men det forklarer ikke en tredobling i antallet ulykker, sier Trond Kongsvik.

NTNU-forskeren har nå ledet en studie av sikkerheten til sjøs langs norskekysten.

Resultatene viser at sikkerhetskulturen til sjøs er god. Men priskonkurransen mellom hurtigbåtrederier som vil vinne anbud hos fylkeskommunene, presser fram minimumsbemanninger. Det går ut over sikkerheten.

Ulykker til sjøs kan være kollisjoner, grunnstøtinger, brann og eksplosjoner.

God sikkerhetskultur

Forskerne har gjort et stort antall intervjuer med folk som på en eller annen måte er engasjert i transport av personer og varer langs kysten. Både sjøfolk, rederier, ansatte i fylkeskommunene og sjøfartsmyndighetene er intervjuet.

Forskerne har også vært med om bord på flere fartøyer, for selv å danne seg et inntrykk av sikkerhetskulturen om bord.

– Når vi snakker med folk «på gulvet» i transportbransjen til sjøs, får vi generelt et positivt bilde av sikkerhetskulturen på fartøyene, forteller Kongsvik.

Dette bildet bekreftes av statistikk: Om bord på fraktefartøyer langs norskekysten skjer det 0,7 personulykker per 100 ansatte i året. Det samme tallet for norsk arbeidsliv generelt er 3 personulykker per 100 ansatte.

Hvorfor flere ulykker?

Men det er altså ikke innenfor personulykker om bord på fraktebåter at antallet ulykker har økt. Ulykkeøkningen har først og fremst skjedd med fartøyer som driver persontransport langs kysten – og det meste av denne transporten foregår i dag med hurtigbåter.

– Dette er jo et paradoks. Mye er gjort for å bedre sikkerheten om bord på nettopp passasjerskip. Et internasjonalt regelverk, det som kalles ISM-koder, må nå følges av alle og vi ser at dette har vært med på å endre sikkerhetskulturen.

Hvorfor går ikke da antallet ulykker ned?

Svaret mener forskerne ligger i det de kaller «motkreftene».

– En viktig faktor er den sterke konkurransen mellom hurtigbåtrederiene som må konkurrere om anbud. Når fylkeskommunene skal vurdere anbudene de mottar, er det klart viktigste kriteriet pris. Sikkerhet er knapt nevnt i anbudskriteriene, forteller Kongsvik.

Bruker bare minimumsbemanning

Jørgen Gullestad har skrevet mastergrad som en del av dette forskningsprosjektet. Han har undersøkt sikkerhetsstyring i anbudsutsatt hurtigbåtvirksomhet, og hvordan rederier og fylkeskommunale oppdragsgivere for anbudet sammen påvirker sikkerheten.

– Sikkerhet er sjelden direkte nevnt i anbudsutlysningene, forteller Gullestad.

Resultatet er at de fleste hurtigbåtrederiene bruker det som kalles sikkerhetsbemanning om bord på fartøyene når de skal frakte passasjerer fra A til B.

Men dette er et minimumskrav til bemanning om bord på fartøyer – et krav som fra sjøfartsmyndighetenes side ikke er ment å gjelde ved vanlig drift. Mannskapsbehovet om bord på et fartøy er ofte større enn minimumsbehovet.

– Rederiene vet at det å ha den beste prisen er en svært viktig faktor for å vinne et anbud, og mannskapskostnader utgjør en betraktelig andel av dette. Dersom et rederi planlegger å drifte en rute med mer personell enn det som er påkrevd sikkerhetsbemanning, så vil dette rederiet i anbudsrunden sannsynligvis bli utkonkurrert av et rederi som bare baserer seg på sikkerhetsbemanning i sitt tilbud, sier Gullestad.

En fastlåst situasjon

Gullestad mener samfunnet står overfor et dilemma i forsøket på å styre sikkerheten om bord på hurtigbåtene som nå tar seg av mye av passasjertransporten langs kysten vår.

– Ingen av aktørene har nå tilstrekkelig spillerom til å ta nødvendige grep for å øke sikkerhetsnivået.

Sjøfartsdirektoratet krever ikke mer enn minimumsbemanning på fartøyene, og viser til at rederiene er pålagt å gjøre sine egne risikovurderinger av hvilken bemanning som er forsvarlig.

Fylkeskommunene viser i hovedsak til sikkerhetskravene fra Sjøfartsdirektoratet, og at en forventer at rederiene vil oppfylle lover og regler.

Rederiene har utfordringer ved å tilby noe mer enn sikkerhetsbemanning på fartøyene, for å unngå å gå tapende ut av anbudsrundene.

Gullestad understreker at studien han har gjort er basert på intervjuer hos rederier og fylkeskommuner. Men han mener at studien, sammen med annen forskning, indikerer at denne problemstillingen er reell og har innvirkning på sikkerheten om bord.

– Sjøfartsdirektoratet må ta initiativ

Hvordan kan vi da komme ut av denne situasjonen? Trond Kongsvik ved NTNU Samfunnsforskning har et forslag:

– Reguleringsmyndighetene, her Sjøfartsdirektoratet, kan sørge for at sikkerhet blir en tydelig del av anbudskriteriene fra fylkeskommunene. Sikkerhet må altså bli et kriterium for å vinne anbud, ikke bare noe fylkeskommunen tar som en selvfølge at er oppfylt.

– Men fylkeskommunene trenger hjelp fra sentrale myndigheter i arbeidet med å tilby publikum trygg transport langs kysten, mener forskningslederen.

Han tar til orde for at sjøfartsmyndighetene ikke bare operer som tilsynsmyndighet, slik direktoratet gjør i dag. Myndighetsorganet bør også påta seg rollen som veileder.

– Tilsynsmyndighetene kan også påvirke rammebetingelsene for en virksomhet som hurtigbåttransporten. De kan stille krav til hvordan fylkeskommunene utformer sine anbud og de kan bistå fylkeskommunene i dette arbeidet.

Det hører med at Sjøfartsdirektoratet nå har tatt kontakt med de aktuelle fylkeskommunene for å utrede hvordan dette kan gjøres bedre.

Nakent og krystallklart om Midtøsten

Hilde Henriksen Waage har Midtøstens historie som spesialfelt. Hun er professor på Institutt for arkeologi, konservering og historie ved Universitetet i Oslo.

Hva er den beste fagboka du har lest?

Waage svarer lynkjapt:

– Det er The Iron Wall. Israel and the Arab World av Avi Shlaim.

– Den boka er bra av så mange grunner. Avi Shlaim er tidligere israeler, men jobber nå på Universitetet i Oxford. Boka handler om konflikten mellom Israel og palestinerne, og araberlandene rundt. Forfatteren tar deg gjennom den historiske og politiske utviklingen i denne vanskelige konflikten, og gir grundige forklaringer underveis. Boka er kjempekritisk til Israels politikk, men også til araberstatenes spill og mangel på politikk. Shlaim forklarer og kler av disse aktørene, så det står igjen et krystallklart budskap.

– Han tar ikke hensyn til hva som er politisk korrekt, men lar konklusjonene tale for seg selv, uavhengig av hvilken vei de måtte slå, sier Waage.

Hvilken bok vil du anbefale for en som har lyst til å sette seg inn i faget ditt?

– Det er samme boka. The Iron Wall av Avi Shlaim. Jeg kan jo ikke si at de bør lese min egen bok, sier Waage.

– Jo, du kan det.

– Nei, jeg vil anbefale Shlaims bok igjen. Boka er skrevet i nydelig og lettfattelig språk. Det finnes ingen bisetninger og inneklemte faguttrykk. Den kan nesten leses som en roman, samtidig som den er analytisk god. Jeg synes det er så strålende med forskere som er så klare og tydelige. Men det er også da det blir skummelt å være forsker, for budskapet står igjen så nakent.

– Avi Shlaim og jeg har mange fellestrekk i måten vi tenker og skriver historie. Det er også derfor jeg har så sansen for ham, sier Waage.

For ordens skyld: Waages egen bok, som hun ikke vil framheve her, heter Konflikt og stormaktspolitikk i Midtøsten og kom på Cappelen Damm Akademisk i 2013. Boka fikk Sverre Steen-prisen for fremragende historieformidling. Juryen var full av lovord. De skriver at boka er tungtveiende og viktig, men «forfatterens langvarig erfaring med formidling gjør at den aldri blir tyngende. Forfatteren gleder også leseren med et levende, variert og gjennomarbeidet språk.»

Hvilken bok vil du ikke anbefale?

Her nøler Waage, for det er mange bøker å ta av. Men hun tar valget:

– Jeg anbefaler ingen av bøkene til den israelske professoren Benny Morris fra 2003 og framover.

– Morris var på slutten av 1980-tallet verdens ledende og beste forsker på årsakene til det palestinske flyktningproblemet. Han var helt banebrytende!

– Han er israeler og brukte israelsk kildemateriale. I sine første bøker viste han på en faglig grundig måte hvordan palestinske landsbyer ble smadra, hvordan palestinere ble drept, voldtatt og fordrevet. Og hvordan mange flyktet. På 1980- og 90-tallet hadde han et enormt godt rykte for å ha skrevet ekstremt empirisk solide bøker. Jeg har brukt dem i alle mine arbeider. Og de er utrolige grundig belagt med kilder.

– Men så plutselig dukker en ny Benny Morris opp. Han gjennomgikk en politisk forvandling fra inngangen på 2000-tallet. Fra å være en av verdens beste historikere, har han nå blitt en politisk aktivist for Israels politikk. Men han fortsetter å selge bøker fordi han fortsatt har et godt navn som historiker, sier Waage.

Hun mener at bøkene til Morris nå har mistet sin faglige tyngde, og utelukkende kan leses som politiske skrifter. Hun nevner et eksempel:

– Morris mener nå at Israels første statsminister David Ben-Gurion kan kritiseres i ettertid, fordi han ikke fullførte fordrivingen og den etniske rensingen av alle palestinerne. Han lot det bli igjen noen innenfor Israels grenser. Morris mener i dag at alle de palestinerne burde ha vært kastet ut av Israel for evig og alltid. Slik kunne Israel nå vært et etnisk jødisk land.

– Han kan nå også finne på å legge vekt på at en imam i Egypt oppfordret lederne der til å gå til hellig krig mot Israel, for å vise at dette egentlig var en religiøs krig og sivilisasjoner som kolliderte. Men dette var storpolitikk. Egypt og araberstatene ville ikke ha noe å gjøre med staten Israel, og de ønsket seg det samme landet. Det hadde overhodet ikke noe å gjøre med hva en eller annen geistlig sa. Det ville historikeren Benny Morris aldri ha lagt vekt på.

Allikevel inviterte Waage den israelske historikeren til å holde foredrag for studentene sine, da han var i Norge i fjor høst, invitert av foreningen Med Israel for fred.

– Jeg inviterte historikeren Benny Morris, men jeg visste ikke om det var historikeren eller den politiske aktivisten som dukket opp.

– Hvorfor inviterte du han da?

–Jeg synes det er utrolig viktig å vise mine studenter at de må være bevisste på kildene i denne konflikten.  Dette er et landskap så politisert og så skummelt at du må ha mer enn vanlig god kunnskap om kildene, og om hvem som har skrevet hvilke bøker. Ellers kan du risikere å havne rett i en stor grøft.

–Hvem kom på forelesningen?

– Det var litt historikeren Morris, men ganske mye aktivisten. Og det ble en spennende debatt om hvordan man fremstiller historie. 

Fersk skrei som toppdomene

I april fjor satt jeg på flytoget fra Heathrow inn til London. En avis som lå i setet, London Evening Standard, kunne stolt melde over hele førstesiden at nå hadde byen fått sitt eget toppdomene. I stedet for å skrive www.chickenlondon.uk (eller noe slikt) kunne man kjøpe sitt domenenavn via ICANN (The International Assigned Numbers Authority), og kalle seg www.chicken.london.

Så flott tenkte jeg da, men hadde glemt det noen måneder etter. Men så ble jeg minnet på det igjen.

Topp level domains, eller toppdomener, er nemlig i ferd med å endre hele kartet for internett slik vi kjenner det i dag. Det var digitalredaktør i Dinamo, Bente Sollid Storhaug, som i januar gjorde meg oppmerksom på omfanget.

Egennavnet i enden av adressen er det nye store som vil skje. For noen år siden satt du og tastet inn «http», leita etter slashen, så var det å trykke «www», deretter navn og noen slasher eller punktum til, så satt du og lurte om det var «.no» eller «.se», «.uk», eller «.com» til slutt. Kanskje «.org»?

Med eget toppdomenenavn slipper du unna slikt. La oss si at jeg kjøper domenet «.skrei.» Sjansen for at jeg i disse dager får besøk til min side vil slå det meste, Godfisk, Rema og alskens annet.

Tenk deg: www.fersk.skrei. Skrei er et internasjonalt ord, jeg kunne bygge opp nettsider over hele verden med én sluttadresse. Og dette er ikke tatt helt ut av det ville. L’Oréal har eksempelvis kjøpt toppdomenenavnet «.makeup».

– I Norge snakkes det ikke om dette, men jeg mener dette er den nye revolusjonen, sa Bente Sollid Storhaug på seminaret til Tromsø internasjonale filmfestival – «Film 2.0 Content is King!»

– Dette vil endre hele det digitale økosystemet. Du eier selve roten av det globale internettet hvis du har et slikt domene, sa Storhaug.

Som mener merkevareprodusenter vil kunne ha store fordeler av dette. De vil kunne opptre mye renere. Gucci, som kopieres og selges som piratprodukter over alt, vil kunne si: skal du ha en ekte Gucci-veske er det kun på bags.gucci du kan bestille den, alt annet er juks! Det er også en haug andre fordeler, bare tenk mengden big data som kan hentes inn med ett internasjonalt toppdomene.

I Norge er det kun Statoil som har søkt om å få et slikt toppdomenenavn, som koster veldig mye penger, men konsernet har ennå ikke fått det. Hvem som har fått kan du lese her: http://data.iana.org/TLD/tlds-alpha-by-domain.txt

Og bare for å sette i gang fantasien i forsknings- og formidlingsverdenen Det er nå mulig å kjøpe seg plass med toppdomenenavnene «science» og «museum», men så langt er ikke «arctic», «chemistry» eller «nordic» godkjent eller kjøpt som eget toppdomener.

Se for øvrig video hvordan ICANN  (The International Assigned Numbers Authority) arbeider her:

Active 24: – Forstår at kundene er forbanna

I forrige uke skrev digi.no at Visma-selskapet Active 24 i flere uker har slitt med nedetid på webhotell-tjenestene de tilbyr.

Frustrerte bedriftskunder har opplevd å få nettstedene sine hacket, manipulert med reklamelenker, og dessuten at tjenestetilbyderen ikke svarer på henvendelser.

Det er typisk småbedrifter som er på kundelisten.

Active 24 hevder at problemene skyldes et uvanlig stort antall tjenestenektangrep.

Problemene er på ingen måte over.

– Jeg ønsker ikke å kommentere enkeltkunders uttalelser, men jeg forstår absolutt at kunder er forbanna på oss. Jeg beklager virkelig denne situasjon og garanterer at vi jobber hardt for å løse problemene. Dette har absolutt høyeste prioritet, sier administrerende direktør John Hugosson i Active 24 til digi.no onsdag.

Truer med anmeldelse
Sørlandsbedriften Transfercar4u og deres nettsted www.returbil.no er blant kundene som er hardt rammet.

De har en bedriftspakke på webhotell hos Active 24. Nettstedet som videreformidler returbiler fra bilutleieselskapene er avhengig av oppetid for å tjene penger.

– Vi er et rent nettselskap og har vært uten inntekter nå i 10 dager. I verste fall kan Active 24s problemer medføre økonomiske problemer og mulige konkurser, skriver Geir Westermann i en e-post til digi.no.

Han oppgir å være teknisk ansvarlig for nettstedet som fortsatt ikke virker.

Ifølge ham har kunden tatt kontakt med advokat og truer med søksmål og krav om erstatning fra Active 24.

Videre får selskapets kundeservice passet sitt påskrevet. Påstanden er at support bløffer og later som om de ikke har problemer.

– Active 24s kundeservice er vel kjent for å være noe av det verste som finnes, og å sende en epost der er jo som å skrive det på et ark å kaste det i søpla. Gjennom de årene vi har vært kunde der har vi rapportert 10-talls problemer og aldri fått svar på epost. Når man ringer til dem får man ofte noen som på gebrokkent norsk ikke forstår hva vi forsøker å forklare. Denne uken forsøker til og med support å late som det ikke er problemer selv om det står på deres egne nettsider og våre sider er nede, skriver han i en e-post.

Active 24s administrerende direktør hevder i dag at situasjonen er blitt betydelig bedre for de aller fleste kundene, men at enkelte kunder fortsatt er rammet.

– Spesielt gjelder det ved FTP-tilkoblinger, sier Hugosson i Active 24.

Han legger at hvis kunder opplever problemer med sine nettsider bør de ringe og be om hjelp.

– I det aller fleste tilfellene finner vi da en god løsning for kunden.

digi.no har observert at det i selskapets tilbud om webhotell inngår (utrangerte) Windows 2003-servere.

Kan dette være noe av årsaken til problemene?

– Vi har fortsatt Windows 2003-servere, mange kunder har ønsket å beholde dette. Det er alltid en ekstra utfordring med eldre plattformer, og vi ser på en utfasing av disse fremover, svarer Hugosson.

I forrige uke fortalte han at flere hundre kunder er rammet av den siste tidens trøbbel.

– Hvilken erstatning vil Active 24 tilby kundene?

– Eventuell erstatning får vi komme tilbake til, og da se på de respektive kundenes situasjon.

Active 24 bekrefter at de selv vurderer å gå til politianmeldelse for forholdet som nå rir selskapet som en mare.

– Vi overveier også å foreta en politianmeldelse. Det pågår en intern utredning rundt dette, så får vi se hva den kommer fram til, sier John Hugosson.

Nav-prosjektet vil koste 50 milliarder kroner

Digitalisering: Tid for nye tanker – del 2. Første del kan leses her: Makten må tas fra konsulentene

KOMMENTAR: Navs moderniseringsprosjekt vil verken koste 3,3 eller 5 milliarder kroner. Sluttsummen blir på 50 milliarder kroner.

Prosjektet har naturlig nok fått stor oppmerksomhet. Både fordi det er store beløp involvert, og at budsjettoverskridelsene er betydelige. Men viktigst er at Nav står for 1/3 av utbetalingene over statsbudsjettet, og representerer et område som vokser mest, og derfor har stor politisk oppmerksomhet.

Høringene i Stortinget har ikke brakt frem noe nytt. Det er vanskelig å si hva årsakene til de store budsjettoverskridelsene er, bortsett fra slike oppsummerende kommentarer som feil konseptvalg, dårlig prosjektstyring, lite trygdefaglig involvering og feil leverandørvalg. Men hva som ligger bak dette, er vanskelig å si sett utenfra.


Arild Haraldsen er fast kommentator og spaltist i digi.no.

Det høringen i Stortinget fremfor alt viser, er at denne type høring er lite egnet til å få frem de reelle problemstillingene.

I et innlegg i Dagens Næringsliv i desember i fjor, ga Difi-direktør Ingelin Killengreen svar på hvordan Difi kan bidra til at slike IKT-skandaler skal unngås i fremtiden. Killengreens oppskrift er kompetanseoppbygging hos etatslederne, og kvalitetssikring og rådgivning i digitaliseringsprosjekter under 750 millioner kroner. Det holder ikke. Særlig også fordi det var de statlige kvalitetssikringssystemene KS1 og KS2 som ikke klarte å fange opp svakhetene i prosjektplanen, slik Nav har fremstilt det i høringen på Stortinget. Og det er heller ikke der problemet ligger.

Man sier gjerne at grunnene til budsjettoverskridelser skyldes mangler i kravspesifikasjonene, uklare bestillinger til leverandørene, svakt engasjement fra ledelsen i gjennomføring av prosjektene, dårlig prosjektstyring etc., altså elementer som ikke har noe med teknologien som sådan å gjøre. Det er gjerne IKT-folk – og spesielt IKT-leverandørene – som peker på slike forhold. Det har de delvis rett i.

Men også teknologien i seg selv og hvordan en IKT-løsning utvikles, er en like så vesentlig årsak.

Skal Difi ha noen mulighet til å innta en posisjon som tenker nytt, og som bidrar til at IKT-prosjekter i offentlig sektor ikke utvikler seg til skandaler, må de ta innover seg dette:

Hvor mye koster et IKT-system?

Det er misvisende å se kun på utviklingskostnadene for å finne ut hva en IKT-løsning «koster». En må ta med «livsløpskostnadene», dvs. hva det vil koste å drifte et system i dets levetid.

Gartner har i en rapport fra 2013 pekt på at utviklingskostnadene normalt vil være 8 prosent, mens drifts- og vedlikeholdskostnadene vil være 92 prosent under et livsløp på 15 år. Det er den såkalte «8/92/15»-modellen. (Peter Hidas har forklart dette godt i denne artikkelen: Kostnader er mer enn kjøpesum).

Anvendt på Nav-prosjektet vil dette tilsi at de totale livsløpskostnadene vil være på drøyt 50 milliarder når utviklingskostnadene er 5 milliarder. Det betyr at Nav må ut med 3 milliarder hvert år i 15 år for å dekke drift og vedlikehold av investert beløp. Denne Gartner-modellen er ikke ukjent for offentlig sektor. Den ble lagt til grunn da bla. Mattilsynet utviklet sitt system for eksportattest for sjømat, et system de for øvrig fikk «Bedre Stat-prisen» for i 2013. Den er også omtalt av Difi i en rapport fra 2013.

Hensikten med modellen er å vise at det ligger en stor – og ofte undervurdert – kostnad i det som skjer etter at IKT-prosjektet er ferdig utviklet. Fokus har vært på at prosjektene skal levere på tid og kostnad. Men det Gartner-modellen indirekte peker på er at det er en risiko for å prioritere prosjektmål for høyt, på bekostning av egenskaper av egenskaper som påvirker levetidskostnaden. I løpet av 15 år må systemet ikke bare forbedres, men helt sikkert også integreres med andre systemer. Dette blir ofte oversett og undervurdert. Det som hadde derfor vært det viktige er å se hvordan og med hvilke elementer Nav-prosjektet var estimert med hensyn til levetidskostnadene.

Det er derfor forunderlig at Stortinget ikke spurte etter hva den totale kostnad for systemet i dets levetid ville være; ennå mer forunderlig er det at Nav ikke la frem det tallet – det må jo ha vært et element i den omfattende planleggingen de har hatt av prosjektet.

Konsulenter som kostnadsdrivere
Konsulenter er av og til viktige og nødvendige for å få utviklet et IKT-system – også i offentlig sektor. Men det mange ikke er klar over, er at bruken av konsulenter ofte er den viktigste kostnadsdrivende faktor i utvikling og drift av et system:

  • Som oftest bygges systemet rundt «standardiserte rammeverk» – som egentlig er proprietære, leverandørspesifikke rammeverk eller verktøy (fra Microsoft, Oracle, IBM etc.). Konsulentfirmaet må utvikle mye kode rundt dette rammeverket for å få det til å fungere sammen med den løsningen som skal utvikles. Det betyr økte kostnader for kunden og økte inntekter for konsulentfirmaet fordi den får en inntekt fra leverandøren av rammeverktøyet.
  • Utviklingen skjer basert på konsulentfirmaets egenutviklede og spesialtilpassede metodikk. Det blir solgt inn som «best practice». Det bidrar til å stenge andre konsulentfirmaer ute fra innsyn i utviklingsmetodikken. Utviklingsprosessen blir ikke transparent og åpen.
  • Konsulentfirmaene er notorisk lite interessert i å bruke åpne, internasjonale standarder i sitt utviklingsarbeid, eller bruke nasjonale «felleskomponenter».
  • De er heller ingen tilhengere av modulært oppbyggede løsninger, men tvert om integrerte fellesløsninger.
  • Mange systemer sliter med stor teknisk gjeld fordi dokumentasjonen er mangelfull, og/eller metodikken er for dårlig. Det gir grunnlag for merarbeid i vedlikeholdsarbeidet.

Summen av alt dette er at utviklingskostnadene blir større enn de burde og skulle ha blitt. I tillegg etableres det kundebindinger som gjør det vanskelig – for ikke å si umulig – ikke å benytte samme konsulentfirma til drift og vedlikehold: koden er proprietær, metodikken spesiell, dokumentasjonen mangelfull.

Man må ikke tro at dette er tilfeldige hendelser som uheldigvis fører til økte utviklings- og vedlikeholdskostnader. Dette er tvert om kjernen i konsulentfirmaenes forretningsmodell.

Hvordan motvirke konsulentenes makt?
Det ene er selvsagt å bli en bedre og mer profesjonell bestiller. Men for å bli en bedre bestiller, må etatene samarbeide også i den hensikt å få til bedre gjenbruk av allerede utviklede systemer i andre etater. Det kan f.eks. antas at mye av det som er utviklet i Skatt f.eks. kunne bli brukt i Nav. Problemet er at en ikke vet – og konsulentfirmaene er ikke interessert i å vite det. Det er bare offentlig sektor selv som kan bidra til slik åpenhet seg i mellom – gjennom f.eks. den «tenketanken» som er foreslått.

Det vil i en gitt anbudssammenheng gi etatene større styrke i å kreve gjenbruk, bruk av standarder, modulært oppbyggede systemer, bruk av felleskomponenter, etc.

Det andre er å få utarbeidet en felles strategi for gjenbruk av felleskomponenter og fellesløsninger. Det vil føre til at etatene klarere ser hvordan fellesløsninger kan utnyttes når nye sektorspesifikke løsninger skal utarbeides; det vil stille krav til eierne av disse fellesløsningene av hvordan disse fellesløsningene skal forvaltes og utvikles videre; det vil vise brukerne av offentlige tjenester at det offentlige samarbeider og deler informasjon, og det vil overordnet bli en bedre utnyttelse av felleskapets ressurser – og dermed skattebetalernes penger.

Dette temaet er gjenstand for diskusjon i samordningsorganet SKATE «as we speak», nemlig i dag (onsdag). I saksfremlegget heter det: «”Arbeidsgruppe Veikart mener dette området bør prioriteres høyest. Det er et meget stort område, som grovt sagt omfatter hvordan samhandlingen i og med forvaltningen best kan gjøres, og nødvendige forutsetninger for å få det til.”»

Det tredje er selvsagt å motvirke konsulentenes besvergelser om hvor komplekst alt ting er. Konsulentfirmaene har en egeninteresse i å fortelle hvor komplekst, vanskelig og uoversiktlig alt er. Dette blir etatene og den enkelte interne IKT-konsulent og fagansvarlige blendet av, og bestiller et komplekst system. Denne konsulentmakten kan bare møtes med motmakt, dvs. felles kollektiv kompetanse på tvers av etater og forvaltningsgrenser – fanget opp og styrt av «tenketank».

De store konsulentselskapene – som Accenture-direktøren gjorde under høringen på Stortinget – elsker å vise til hvor komplekst alt er, og at bare de kan løse etatenes komplekse problemstillinger. Det minner om et eventyr vi alle kjenner til:

Keiserens klær
Vi kjenner alle til H.C. Andersens eventyr om «Keiserens nye klær» – om keiseren som vandret nedover gaten i bare undertøyet, til et barn ropte ut «Men han har jo ingen klær!».

Veverne hadde i lang tid innbilt folket at keiseren hadde fine klær på seg vevet i den vakreste silke. Kunne du ikke se det var du enten usedvanlig dum, eller usedvanlig udugelig i ditt embete.

Men keiseren hadde altså ikke noen nye, fine silkeklær. Veverne hadde selv tatt alt det fine kledet og puttet i sin egen lomme. Den interne IKT-konsulenten ser det, men siden han vet at han ikke er usedvanlig dum, forstår han at han at han er usedvanlig udugelig i sitt embete.

Den interne kvalitetssikringen som ble hyret inn av keiseren for å kvalitetssikre leveransene, blir blendet av veverne; at noen virkelig kunne tro på slikt tøv som veverne hadde innbilt keiseren? Er det av frykt for å skille seg ut, å bli erklært dum og udugelig at ikke noen sier i fra? Er gruppepresset for stort?

Keiseren selv forstår at den lille gutten har rett. Det taler vel til keiserens fordel? Han holder jo koken til den bitre slutt, gjennomfører opptoget, med IKT-leder og utviklingsavdelingen bak som bærer på slepet – som jo slett ikke finnes.

Men vi andre vil være mest opptatt av keiseren selv. Han ante jo selv at han ikke hadde noe tøy på seg. Hadde han så lite tillit til sin egen “strategiske IKT-kompetanse” at han overså sine egne observasjoner? Hvilken pris ville han spille for ikke selv å fremstå som dum, nemlig et opptog for alt folket, splitter pine naken? Hans forfengelighet og irrasjonalitet tok jo helt overhånd!

Det er her eventyrets budskap ligger. At de bedragerske veverne klarer å innbille både keiser, embetsmenn og allmuen at ting er slik som de selv sier.

Etableringen av en «IKT-tenketank»
Det investeres store midler i «digitaliseringen» av offentlig sektor. Det er en samfunnsmessig nødvendighet å sikre at disse midlene blir brukt på best og mest kostnadseffektiv måte. Da kan en ikke bruke lettvinthetens nådegave ved å si til Stortingets Kontroll- og konstitusjonskomitè at løsningen er bruk av flere eksterne konsulenter, slik en Accenture-direktør gjorde ifølge Dagens Næringsliv. Bruk av eksterne konsulenter kan i seg selv være kostnadsdrivende og årsak til den store kostnadsbruken til IKT. Eksterne konsulenters «verdensbilde» av offentlig sektor er i seg selv et hinder for digitaliseringen.

Også bransjeorganisasjonen til IKT-næringen har sett dette. I en kommentar til Nav-høringen sier IKT Norge: «Istedenfor kostbare konsulenter i hvert enkelt prosjekt kunne staten hatt en fast gruppe av eksperter som kunne arbeidet aktivt ute i de statlige IKT-prosjektene for å ivareta statens helhetlige interesser. De kan bidra til verdifull gjenbruk, påpeke standardiseringsløsninger, sikre samhandling på tvers av forvaltningen og fremme bedre utveksling av data og informasjon mellom forvaltning, innbyggere og næringsliv».

Det er nå på tide å tenke nytt om «digitaliseringen» av offentlig sektor, også når det gjelder utviklingen av enkeltstående IKT-systemer i den enkelte sektor. Det bør etableres en tenketank bestående av aktører med erfaringer av og kjennskap til offentlig sektor, og som også kan brukes som «task force» for å sikre gjenbruk av moduler på tvers av sektorer, bruk av standarder og felleskomponenter, etc.

Tar Difi ballen gjennom initiativ til å etablere en slik gruppering og å ta en rolle i en slik enhet?

Eller skal de fortsette med å være marginalisert i forhold til de store digitaliseringsprosjektene i offentlig sektor?

Informasjon om debattinnlegg og kronikker i digi.no

Alle innlegg må sendes til redaksjon@digi.no. Husk å legge ved et portrettbilde. Vi forbeholder oss retten til å redigere innsendt materiale.

15 år gammel sårbarhet fikset

Microsofts tradisjonelle patch-tirsdag gikk av stabelen i går, med mange essensielle sikkerhetsoppdateringer.

I denne omgang var det Internet Explorer som var i fokus, og nettleseren fikk intet mindre enn 41 bug-fikser som øker sikkerheten. Blant disse var en fiks som lappet sikkerhetshullet som lot kinesiske hackere bruke en vanlig nettside til å legge inn skadevare.

Enda mer oppsiktsvekkende er et Windows-hull som skal ha eksistert i hele 15 år, og som nå er blitt fikset. Sårbarheten kalles for Jasbug, og stammer fra en fundamental designfeil i Windows, samtidig som den gjelder de aller fleste versjoner av operativsystemet, tilbake til Vista og Windows Server 2003.

Jasbug gjør det mulig for uvedkommende å få tilgang til domene-konfigurerte maskiner som er koblet til et utsatt nettverk, uansett om det er trådløst eller med kabel.

Sårbarheten utgjør altså ingen stor fare for de fleste private brukere, men kan bli meget plagsom for bedrifter som kan bli utsatt for angrep via Jasbug.

JAS Global Advisors, som oppdaget sårbarheten, meldte den inn til Microsoft i januar 2014, og det har tatt et helt år å rulle ut en fiks. Det er gode grunner til det: Det å fikse sårbarheten krevde en omfattende prosess der kjernekomponenter av Windows måtte skrives om og flere nye funksjoner måtte legges til. Prosessen krevde mye testing av kompatibilitet og konfigurasjoner, og Microsoft ville ta seg tid til å sørge for at det ble gjort riktig, heller enn å forhaste seg.

Takket være samlet innsats fra blant annet JAS, ICANN og Microsoft er nettet et tryggere sted, skriver JAS på bloggen sin.