For 400 år siden reiste europeiske oppdagelsesreisende ut for å kolonisere nytt land. I dag er jorden gammelt nytt – det nye er kolonisering av rommet.

Folketallet stiger, planeten vår blir varmere. Er det ikke da smart å reise av gårde til en annen planet og starte på nytt, spør en leser. 

Men hvor lang tid må vi regne med at det tar, før vi kan leve på fremmede planeter?

Tidshorisont: Minst ti år

Kristian Pedersen er direktør ved DTU Space i Danmark. Han forteller at det vil gå litt tid før en kolonisering blir mulig.

– Det vil gå i hvert fall ti år før vi vil se mennesker bli sendt ut i rommet for å starte en koloni. Utviklingen vil sannsynligvis bli drevet av et ønske om å hente mineraler fra månen. Men det er veldig komplisert og dyrt.

– I første omgang må man etablere kolonier for å vise at det er mulig å utvikle teknologi som gjør det mulig for mennesker å bo på andre kloder, forteller Pedersen.

Romforskeren nevner fire årsakene til at vi ikke allerede nå har kolonier i rommet:

Utfordring 1: Hvor skal kolonien ligge?

Før man kan etablere en romkoloni, er det viktig å finne et sted hvor vi faktisk kan slå oss seg.

– Det er flere steder man kunne tenke seg. Men jo lenger ute i rommet de befinner seg, desto mer komplisert blir det. Reisetiden blir lang, og det krever mye drivstoff, sier Pedersen.

Han mener det er tre opplagte kandidater:

Månen: Den ligger tett på. Problemet er bare at månen ikke har noen atmosfære, og heller ikke noe magnetfelt som beskytter mot kosmisk stråling. Det stiller store krav til de bygningene som kolonistene skal leve i.

Mars: Den røde planeten har faktisk et lite magnetfelt, men det er naturligvis ikke noe oksygen og heller ikke riktig trykk. Til gjengjeld tar det et halvt års tid å reise dit – men bare en uke å komme til månen.

En asteroide: Å kolonisere en asteroide ser Kristen Pedersen som den minst sannsynlige muligheten. Asteroider har heller ikke noe magnetfelt. Og de har veldig forskjellige baner, så vi må først finne en som har en passende bane.

Utfordring 2: Teknologi

De helt store hinderet er boligene. Det er teknisk mulig å transportere fartøyer frem og tilbake mellom jorden og månen. Men hvordan skal vi bygge byer der oppe?

– Det er noen teknologiske utfordringer her. Vi vet fortsatt ikke om vi kan utvinne alle ressursene som kreves. Så i første omgang må alt transporteres fra jorden, og det krever mye drivstoff og tid, forteller Pedersen.

Først når man kan produsere hus lokalt, vil store kolonier bli realistiske. Men hvem skal bygge husene?

Man har vurdert å sende roboter til månen. De kunne utvinne råstoffer, lage betong og bygge hus.

– Man har også snakket om å sende opp 3D-printere, men vi vet ikke om det lar seg gjennomføre. Vi vet heller ikke nøyaktig hva månen og Mars består av – og det er en forutsetning, sier Pedersen.

Utfordring 3: Sikkerheten

– Det er svært krevende å sende folk sikkert frem og tilbake, sier Pedersen.

Det nederlandske TV-prosjektet Mars One har søkt deltakere som vil flytte permanent til en koloni på Mars. Det kom over 200 000 påmeldinger fra hele verden. Det viser at folk er villige til å gjøre dette for å få muligheter for å leve på en fremmed planet.

Kristian Pedersen mener imidlertid at NASA først vil sende mennesker til romkolonier når sikkerheten er vesentlig høyere enn i dag.

– Når NASA skal lande på en asteroide, månen eller Mars, gjennomfører de en grundig vurdering av sikkerheten. Hvis det er over ti prosent risiko, går de ikke videre. For går noe galt, vil det skade organisasjonens image, sier Pedersen.

Han mener at når det handler om å sende av sted mennesker, skal risikoen helt ned på et par prosent for at det er moralsk ansvarlig – og det er dyrt.

– Det er langt mindre krav til testing av et romskip som skal transportere en robot, sier Pedersen.

Utfordring 4: Økonomien

Økonomien er i det hele tatt en stor utfordring. Kristian Pedersen mener at det vil koste flere hundre milliarder kroner å etablere en romkoloni. Da må flere land samarbeide.

Forberedelsene – altså undersøkelsene av hvor og hvordan det er mulig å bygge – er dyre. Og deretter kommer utgifter til å fly roboter, 3D-printere, bygningsmaterialer, mennesker og forsyninger sikkert til kolonien.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Turid Johanne Dehs (70) på Jevnaker ble rammet av poliomyelitt som liten. Hun svevde mellom liv og død i tre døgn da hun fikk hjernehinnebetennelse som følgesykdom. Sykdommen preger fortsatt livet hennes.  

Nå er hun i harnisk over foreldre som er vaksinemotstandere:

Naive foreldre

- De er naive og vet ikke hva de gjør. De setter livet til sine egne og andres barn i fare. Om de hadde vært èn dag i kroppen min, så hadde de nok endret mening, sier hun til forskning.no.

Det er gjerne redselen for bivirkninger som gjør folk til vaksinemotstandere, men denne frykten har ikke rot i virkeligheten, ifølge en dansk studie. Forskerne sammenlignet helsedata fra alle dansker født mellom 1980 og 2009. Vaksinering ga ikke flere sykdomstilfeller enn normalt.

Turid gikk i første klasse i Vågå da hun brått ble syk en vinterdag i 1953, under den siste epidemien i Norge. Hun falt om på gulvet og mistet bevisstheten. I flere uker lå hun lammet hjemme i sengen sin.

- Jeg var lam i hele kroppen, med feber og intense smerter, spesielt i nakken og hodet, forteller hun. 

Moren pleide henne, men det var ingen medisiner som virket. Lillesøsteren ble sendt for å bo hos sin tante. Naboene var redde for smitte, men kom med maten som hun likte best, kjøttkaker i lefse,  i esker som de satte på trappa.  

- De trodde at sunn, god mat ville bidra til at jeg frisknet til, forklarer hun.

Uhyggelig tid med jernlunge og krykker

I 1951 ble 2233 personer registrert smittet. Tre av fire av disse fikk lammelser, og sykdommen ble da også kalt barnelammelse. Ble mellomgulvet rammet, fikk de alvorlige problemer med å puste. De måtte legges i spesialutviklede pustemaskiner, såkalte jernlunger.

Hos mange gikk lammelsene tilbake etter uker eller måneder. Andre fikk varige lammelser, og ble avhengig av støtteskinner, krykker eller rullestol.

Marie Nilsson (81) ble lam på vei hjem fra skolen på Frøya som seksåring i 1940. Klassevenninnen Petra døde på skolen samme dag. Familien ble isolert i flere måneder, og en nabokone måtte skaffe mat. 

Det er idag vanskelig å forestille seg hvilken uhyggelig tid dette var for foreldre, skriver Folkehelseinstituttet på sine nettsider.  

- Jeg ble lam i venstre arm og høyre ben, men jeg fikk tilbake førligheten etterhvert. Den ene foten min ble deformert, og er fire skonumre mindre enn den andre, forteller Marie.

Hun må fortsatt bruke spesialsko for å klare å gå. 

- De som ikke vaksinerer barna sine, vet ikke hva de holder på med, sier hun til forskning.no. Hun har gått gjennom utallige operasjoner for å rette opp hofte, ankel og rygg.

- Bedre at hun dør hjemme enn i bilen

Turid Dehs fikk gradvis førligheten i kroppen tilbake, men musklene var slappe. Hun ble sendt til fysioterapi ved et fysikalsk institutt i Oslo. Foreldrene lærte øvelser for å trene henne opp. 

Men da hun begynte på skolen etter flere måneders fravær, ble hun brått syk igjen. Hun fikk hjernehinnebetennelse, en kjent følgesykdom.

- Jeg husker godt at legen og mor satt og gråt. De la meg i en sovepose i bilen, og satte kurs mot Lillehammer sykehus. Men jeg mistet bevisstheten, og de snudde.

Legen sa at det var bedre at jeg døde hjemme, enn i bilen, forteller Turid.

I tre døgn svevde hun mellom liv og død. Faren satt ved sengekanten og strøk henne over håret.

Senskader

Turid begynte i andre klasse om høsten, men slet med konsentrasjonsvansker.

- Jeg klarte ikke å lese og huske tekst utenat. Men far leste alle leksene for meg, gjennom hele grunnskolen.  Slik lærte jeg meg pensumet likevel.

Turid klarte likevel å utdanne seg til barnepleier. Gymnaset ble for teoretisk. 

Da de var i slutten av 40-årene, kom smertene tilbake hos både Turid og Marie. Dette er nå kjent som postpoliosyndromet, som gir smerter, muskelsvakhet og tretthet. Det rammer 5-10 prosent av tidligere poliopasienter. 

Turid tar en pille hver morgen mot smertene. Hver natt må hun sove med skinne på den ene armen, for å unngå smerter. Og hun får behandling hos osteopat.

- Det hjelper, men jeg må betale selv fordi det ikke refunderes av Nav, sier hun.

Glad for vaksinen

Nå begriper verken Turid eller Marie at foreldre nekter å vaksinere barna sine. Selv har de henholdsvis tre og fire barn som alle er vaksinert.

- Jeg blir helt målløs. Tenk så glad alle foreldre var da vaksinen kom! Så mange barn som slapp å dø eller bli så syk som jeg var, sier Turid.

Men hun var vitne til at den første poliovaksinen som ble gitt i Norge, ga bivirkninger.

Noen fikk polio av denne vaksinen, som besto av levende, svekkede virus. Denne gis ikke lenger i Norge. 

Turid Dehs har jobbet i halv stilling hele livet fordi hun blir fort sliten. Det har resultert i lav pensjonsopptjening. Hun må derfor spe på pensjonen ved å fortsette og jobbe på sentralbordet ved Ringerike sykehus.

- Jeg har hatt et godt liv, men det skyldes mest stahet. Jeg ville ikke bukke under for sykdommen, sier Turid Dehs. 

Marie Nilsson forteller om en nabogutt i Sverige, som ikke vaksinerte seg på 60-tallet fordi han mente det var unødvendig. Nå sitter han i rullestol. 

- Det ble en dyrebar lærdom at han ikke ville høre på meg, og ta vaksinen, sier Marie Nilsson. 

Den svenske idrettsforskeren vil først og fremst den fysiske inaktiviteten til livs, og røsket tidligere i år opp i nordmenns kosevaner da han gikk ut med forskning som viser at det er langt farligere å være feit enn lat. 

- Vi ser fedme og slanking hvor enn vi snur oss. Trening er også mye omtalt, mens fysisk inaktivitet ikke ofres mye oppmerksomhet, sier Ulf Eklund ved Norges idrettshøgskole. Denne trenden bør snu, uttalte han til forskning.no i januar. Saken fikk stor internasjonal oppmerksomhet, og ble omtalt blant annet i BBC, NBC, Sydney Herald, Khaleej Times og Times of India. 

Selv er han ofte å finne i langrennssporet – hvis han da ikke er på treningslaben, foran pc-en ved idrettshøyskolen eller på vei til eller fra familien i Ørebro. 

Men nå er det VM i Falun, og når du er svensk idrettsforsker, så er det naturlig å slå av en VM-prat.

- Jeg skal følge med på alt jeg kan av VM, og på lørdag kommer jeg til å være i Falun og se skiathlon live. Jeg heier selvsagt på svenskene og håper vi kan ta noen medaljer fra Norge, sier han, og gir følgende analyse:

- Charlotte Kalla er nok den eneste svenske som har mulighet for å matche Bjørgen og Johaug. På herresiden tror jeg både Marcus Hellner og Calle Halfvarsson har medaljesjans, men jeg holder en knapp på Hellner. Jeg er spent på hva Northug kan gjøre og om Sundby har kommet over sin lille nedtur. Herreløpet blir en åpen historie, sier han. 

Så over til de faste spørsmålene:  

Du får ett års forskningsopphold i utlandet. Hvor vil du dra og hvorfor?

- Brasil. Der har jeg fått gode venner og forskningskolleger gjennom ti år. Utsøkt klima, vidunderlige strender – for eksempel Florianapolis, god mat og fantastisk natur med rikt fugle- og dyreliv – for eksempel Pantanal.

- Det eneste jeg ville savnet var en skikkelig vinter med langrenn.

Hva ser du helst på TV, «Farmen» eller «Forsker grand prix»?

- Jeg har aldri sett noen av de programmet, men valget er selvklart: forskning går foran reality!

Hva synes du er morsomst, å undervise eller å forske?

- Knapp, men klar seier for forskning.

Hvilke tre vitenskapshelter ville du invitert til firestjerners teselskap?

- Rosalind Franklin, Lise Meitner og Bertrand Russell. To kvinner og to menn, så det blir jevne par ved bordet. Franklin og Meitner var to av de mest betydningsfulle naturvitenskapelige forskerne på 1900-tallet, men de to kvinnene fikk aldri noen nobelpris.

- Jeg er nysgjerrig på hva Franklins relasjon til Watson og Crick og hennes bidrag til å beskrive DNA-molekylet. Meitners livshistorie og forskning før og under andre verdenskrig er fascinerende og kunne være grunnlag for både filmer og bøker.

- Bertrand Russel er trolig mest kjent for sin logiske og analytiske filosofi, som han fikk Nobelprisen i litteratur for, men jeg er mer interessert i hans politiske og moralske stillingstaken. Dessuten har alle tre tilknytning til Cambridge, så der har vi et felles diskusjonstema.

Faguttrykk du elsker?

- Smak på faguttrykket population attributable fraction og dets betydning: andelen nye tilfeller (for eksempel lungekreft) som ikke lever med en risikofator (for eksempel røyking) elimineres fra en populasjon. Dette er en forståelig mål på betydningen av ulike risikofaktorer for helseutfall i befolkningen.

Faguttrykk du hater? 

- Statistisk signifikans. Altfor mange er opptatt av statistisk signifikans når forskningsresultater faktisk skal tolkes ut fra deres kliniske relevans.

Nobelpris eller verdens beste mamma/pappa?

- Jeg kan dessverre ikke få noen av utmerkelsene, men så lenge jeg kan være kompis, rådgiver, samtalepartner og pappa til mine gutter, så er jeg fornøyd.

Finnes det noe positivt å si om tellekantsystemet?

- Forskning som i stor utstrekning drives med midler finansiert av staten må kvalitetssikres og granskes. Hvorvidt tellekantsystemet er optimalt kan diskuteres. Personlig anser jeg den såkalte H-indeksen som et bedre mål på vitenskapelig kvalitet og kvantitet, både når det gjelder å evaluere forskere, institusjoner og universiteter.

- Et annet eksempel er det såkalte Research Excellence Framework (REF), som brukes i England for å evaluere den vitenskapelige kvaliteten på institusjoner innenfor universitetene. Kortfattet går systemet ut på at hver institusjon evalueres med hensyn til output, impact og environment,  av uavhengige internasjonale eksperter og forskningens brukere. Deretter klassifiseres hver institusjon som tilhører samme fagområde inn i fire grupper: world leading, internationally excellent, recognised internationally og recognised nationally. Statlige forskningsmidler fordeles deretter i henhold til denne rankingen.

Hvilket paradigmeskifte eller vitenskapelig funn skulle du ønske at du hadde vært en del av?

- Selvsagt skulle jeg gjerne vært en del av utviklingen mot hvordan vi blir helt uavhengige av fossile energiressurser, gjennom å lære oss å utnytte solenergi og annen fornybar energi uten noen miljøpåvirkning. Dette er den største utfordringen som menneskeheten står overfor og vi trenger en rask løsning.

Kvalitativ eller kvantiativ metode?

- Jeg svarer med et sitat: “In God we trust, all others (must) bring data” (William Edward Deming, 1900-1993).

Pingviner lever blant annet av fisk, som er rik på smaksstoffet umami. Dermed skulle man tro at maten de får i seg, smaker nettopp det.

Men de lubne, flygeudyktige fuglene får ikke full glede av måltidet, smaksmessig. 

Det fant de ut, forskerne i Kina og USA som studerte genene til flere typer pingviner.

Pingvinene mangler nemlig evnen til å smake umami, bittert og søtt. 

• Les også: 45 fugle-genomer kartlagt

Mistet evnen i evolusjonen

Pingvinene mistet sannsynligvis muligheten til å smake tre av fem grunnsmaker gjennom evolusjonen, mener forskerne.

Smakscellene spesialiserer seg på å reagere på én av de fem forskjellige grunnsmakene surt, salt, søtt, bittert og umami. Hos pingvinene fant forskerne bare smaksløker som kunne fange opp to av disse smakene: surt og salt.

En rekke andre fugler mangler også evnen til å sette pris på det søte liv. Men det å bare kunne gjenkjenne to av fem smaker er spesielt for pingvinene. Forskerne tror derfor de mistet evnen til å smake umami og bittert etter at de skilte lag fra de andre fuglene.

Smaker ikke i kulda

Fordi det er så kaldt der pingviner flest bor, ville de muligens ikke dra nytte av disse smaksreseptorene uansett.

Smakscellene for umami, bittert og søtt er nemlig følsomme for kulde. Så om pingvinene hadde hatt dem, ville de nok likevel ikke kunne kjenne disse smakene.

Forskerne lurer derfor på om det var kulda som gjorde at pingvinene mistet smaken for umami.

Selv om noen pingviner har flyttet til varmere strøk, kommer alle opprinnelig fra Antarktis, påpeker de.

Et fattigere liv?

Det høres kanskje ut som stusselige måltider. Men matvanene til pingvinen kan tyde på at smaksopplevelsen ikke er viktigste prioritet. Det er ikke sikkert pingvinen rekker å smake på fisken som den glupsk svelger hel.

Forskerne spekulerer på om det kan være en sammenheng mellom svelging og smaking, og hva som i så fall kom først. Var det slukingen av maten som gjorde at det ikke ble noen vits i å beholde alle smaksløkene, eller begynte pingvinene å svelge unna fordi det uansett ikke smakte så mye?

Tunga til pingvinen viser også at smak er underordnet. De fleste smakscellene sitter på tunga, men andre forskere fant ikke noen på tungene til fire typer pingviner. Den rue overflaten egner seg derimot ypperlig til å fange og holde fast sleip fisk og annet bytte.

Det må mer forskning til før vi kan helt sikkert slå fast smaken til pingvinene. Smaksceller kan finnes andre steder i kroppen enn på tunga. Det er også mulig at pingvinene bruker evnen til å gjenkjenne surt og salt til andre ting enn å smake på maten. 

Referanse:

Huabin Zhao mfl.: Molecular evidence for the loss of three basic tastes in penguins. Current Biology, vol 25, nr. 4, 16. februar 2015. Sammendrag.

Bare elleve prosent av familiene til fireåringer som sliter, oppsøker hjelp. Det viser en ny undersøkelse fra Psyklogisk institutt ved NTNU.

Det er først når barna begynner på skolen, at foreldrene skaffer barnet den hjelpen det trenger. Omtrent 25 prosent av syvåringene har vært innom ett eller flere hjelpetiltak, som for eksempel barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk, skolepsykolog, fastlege eller barne- og familietjenesten.

Professor Lars Wichstrøm og hans kolleger ved NTNU har undersøkt en gruppe på 1000 barn i Trondheim annethvert år siden de var fire år gamle.

De er spesielt interessert i å finne ut hvilke faktorer som gjør at noen får hjelp, mens andre ikke får det.

Noe overraskende er det kanskje hvem som oppsøker helsevesenet. Stikk i strid med undersøkelser fra USA, er det i Norge større sjanse for at barna får hjelp dersom foreldre tilhører gruppen med lav sosioøkonomisk status.

Lav status gir bedre sjanser

Dette gjelder barn av foreldre som ikke har tatt utdanning ved hverken høyskole eller universitet.

Faktisk har disse barna to og en halv ganger større sjanse for at foresatte kontakter hjelpeapparatet enn barn med foreldre i høystatusgruppen.

– Dette må undersøkes nærmere. Kanskje er foreldre med lav sosioøkonomisk status mer vant til å oppsøke det offentlige om det oppstår problemer, sier Wichstrøm.

– Men, det kan også være stigma knyttet til en psykisk lidelse som gjør at foreldre i høystatusgruppen kvier seg.

Atferdsvansker tas mer alvorlig

Undersøkelsen heter Tidlig Trygg i Trondheim og har tidligere vist at rundt sju prosent av førskolebarna sliter med psykiske problemer.

I hovedsak dreier det seg om ADHD, atferdsvansker, depresjoner og angst. Blant de yngste er det svært sjeldent med tvangslidelser, ulike manier og posttraumatisk stressyndrom. Aspergers syndrom er også sjeldent.

Svært grovt sett kan du dele inn barna i to grupper, der hovedproblemet i en gruppe er ADHD eller atferdsvansker, mens den andre gruppen lider av angst eller depresjoner.

Gruppene smelter over i hverandre, men dersom du tar hensyn til det, ser du at det stort sett er dem som har atferdsvansker som får hjelp, mens barn med mer skjulte problemer ikke får det.

– Det er barna med atferdsvansker som blir sett, bekrefter Wichstrøm.

Han sier at disse barna skaper utfordringer ved at trass og kamp blir en del av hverdagen over mange år eller at de slår eller kaller andre barn stygge ting.  

Barnehagepersonalet, foreldre eller andre reagerer dersom barna er vanskelige, mens de som bare er triste eller veldig engstelige lider i stillhet og glipper unna, ifølge forskeren.

– Det kan virke som om små barn bare får hjelp dersom plagene går ut over familien eller fungeringen i barnehage samt at vanskene blir definert som psykiske, sier Wichstrøm.

Referanse

Lars Wichstrøm mfl: Predicting Service Use for Mental Health Problems Among Young Children. Pediatrics, mai 2014. doi: 10.1542/peds.2013-3184

De risikerte livene sine for å lose over 3000 mennesker til Sverige – fortvilte mennesker på flukt, folk som hadde Gestapo i hælene.

Alle ble de selv jaktet på av nazistene. Noen ble beskutt, noen ble arrestert og sendt til konsentrasjonsleir i Tyskland, noen måtte selv rømme på dramatisk vis for å overleve.

– Innsatsen til grenselosene var formidabel, men historien deres passer ikke inn i den nasjonale krigsfortellingen fra Norge, mener Marianne Neerland Soleim, leder av Barentsinstituttet ved UiT – Norges Arktiske universitet.

– Derfor har den blitt underkommunisert, både selve innsatsen under krigen – og den tragiske skjebnen de fikk etterpå.

Helt nytt materiale

I snart åtte år har Soleim, UiT-professor Jens-Ivar Nergård og seniorforsker Oddmund Andersen ved Árran lulesamisk senter intervjuet gjenlevende grenseloser og familiene deres. De har også gransket arkiver i Norge, Sverige og Tyskland. Resultatet ble boken Grenselos i grenseland. Samisk og norsk losvirksomhet i nordre Nordland og Sør-Troms 1940–1945.

I arkivene fant forskerne helt nytt materiale, beretninger fra de menneskene som ble berget over grensen av et 20-talls loser, fortellinger som stemmer overens med historiene til både gjenlevende loser og familiene deres. 

– Det er en historie om helter som har blitt behandlet skammelig, sier Nergård.

Nergård har intervjuet flere av de overlevende, og han har blitt fortalt historier hvor virkeligheten overgår fantasien for hva grenselosene var villig til å gjøre for å berge livet til de som ba om hjelp. Han har også fått tette og rørende møter med familier og grenselosene, hvor hardbarkede gamle menn begynte å gråte mens de fortalte om opplevelser de har båret på alene i mer enn 60 år.

Fortrengt av gutta på skauen

Forskerne mener at historiene fra Sør-Norge, om sabotasjer og gutta på skauen, har fått mye plass i den nasjonale historiefortellingen om krigen, mens krigshandlingene i nord, de grusomme fangeleirene, tvangsevakueringen og grenselosenes innsats, i mange sammenhenger har blitt oversett og glemt.

– Når historien og smerten til grenselosene ikke passer inn i den nasjonale fortellingen om motstand og heltemot under krigen, blir den privatisert. Dette er ikke mennesker av store ord. De snakket om et fellesskap, om viktigheten av å hjelpe, sier Nergård.

Når han spurte dem om hvorfor de risikerte livet sitt for andre, svarte de ofte: «Det var bare noe man gjorde, man hjalp folk. Jeg møtte mennesker med dyp respekt for menneskelivet.»

• Les også: Tungtvanns-aksjonen som mislyktes

Noen historier som er med i boken, har aldri blitt fortalt før, andre har bare vært kjent innad i den nærmeste familien.

– Mange syntes det var vanskelig å hente fram minnene igjen da vi ønsket å intervjue dem, og noen valgte ikke å snakke med oss. Skuffen med historier fra krigen og perioden etterpå, var lukket for godt, sier Andersen.

Sårene har ennå ikke grodd

– 60 år etter avslutningen av andre verdenskrig er det fremdeles mennesker som er merket av det de selv eller deres familiemedlemmer opplevde under krigsårene. Grenselosene i Tysfjord risikerte liv og helse for å hjelpe andre til et fritt liv i Sverige. Vi må i dag beklage at de og deres etterlatte ikke har fått den anerkjennelsen de fortjener, sa kong Harald under åpningen av Sametinget i 2005.

Noen av grenselosene orket ikke ryktene og alt snakket etter krigen og flyttet fra hjemplassen. De ble beskyldt for å ha ranet personene de skulle hjelpe og for å ha forlatt hjelpeløse mennesker for å dø til fjells. Mange av grenselosene satt igjen med en dyp skuffelse og opplevelsen av å ha blitt sveket av myndighetene etter krigen.

• Les også: Tyskartøs eller spionheltinne?

– De hadde risikert livet sitt i hasardiøse losoppdrag og ble møtt av grusomme beskyldninger og en offentlig taushet om deres innsats for flyktningene, sier Nergård.

Forskerne har ikke klart å finne noen form for dokumentasjon som bygger opp under beskyldingene som sendte grenselosene rett inn i et bittert landssvikoppgjør.

– Tvert imot, familiene til grenselosene delte av det de hadde av mat, klær og utstyr. Hvorfor de i etterkant fikk den dårlige behandlingen, er i dag vanskelig å forstå. Men en av grunnene kan være at mange av losene var samer, og for 70 år siden ble de sett veldig ned på og mistenkeliggjort, sier Nergård.

Forskere er som diplomater. De har sitt eget språk. Noen ganger kan setningene ligne til forveksling på vanlig språk. Men så betyr det noe helt annet.

Diplomaten sier for eksempel at landet hans føler seg forpliktet til å uttrykke reservasjoner mot noe. I virkeligheten betyr det de er dønn uenige og absolutt ikke aksepterer situasjonen.

Heldigvis snakker diplomatene oftest med andre diplomater, som skjønner hva de sier.

Men forskere må av og til ut og si noe til folk flest. Ofte om noe viktig. Hvor det er vesentlig at budskapet kommer fram.

Da kan det forståelig nok gå skikkelig gærent.

Som det gjorde i VGs sak 18. februar, der to norske mødre fortalte om hvorfor de ikke vil vaksinere barna sine, og forskerne kommenterer.

Trenger objektive stemmer

Den første mora forklarer at venninnen hennes mistet et barn i krybbedød bare timer etter vaksinering. Hun sier at det aldri ble fastslått at vaksinen hadde noe med dødsfallet å gjøre, men at det får deg til å tenke.

Ja, visst gjør det det. Ikke bare tenke. Men grøsse. De fleste av oss ville gjøre hva som helst for å unngå å øke risiko for krybbedød.

Det er derfor det er så viktig å bringe inn uhildede stemmer som kan si noe mer objektivt om saken enn det enkeltpersoner tenker og tror. VG snakket med en representant for Folkehelseinstituttet.

Det ble ikke særlig bra.

Ikke sikker

«Han sier at Folkehelseinstituttet ikke kjenner til en sikker årsakssammenheng mellom krybbedød og femkomponentvaksinen som gis første gang når barn er tre måneder gamle.», står det i artikkelen.

Jeg vet ikke hvordan denne setningen klinger i gangene på Folkehelseinstituttet. Men for folk flest kan den åpne for tvil. For forskeren sier ikke at det ikke er noen sammenheng. Derfor kan dette høres ut som: 

Det er godt mulig at vaksiner kan føre til krybbedød. Men vi er ikke helt sikre.

Og når forskerne selv virker usikre, er det ikke rart om vi andre også blir det.

Jeg tror ikke at Folkehelseinstituttet mener det slik. Etter et kjapt søk hos kilder som de amerikanske helsemyndighetene (CDC), WHO og Foreningen for uventet barnedød, tipper jeg heller at de mener noe sånt:

Det er gjort flere undersøkelser av dette, og det er ingenting som tyder på at vaksiner fører til krybbedød.

Hvorfor sier de ikke det? Hvorfor uttrykker de seg på en så fjern og ullen måte når de snakker til bekymrede folk om en så viktig sak?

Det er neppe snakk om tilfeldigheter heller. For på slutten av artikkelen kommer enda et vitnesbyrd fra en mor med skremmende erfaringer: Babyen fikk en sjelden nervesykdom. Også her svarer Folkehelseinstituttet:

«De kjenner ikke til en sikker årsakssammenheng mellom nervesyndromet og MMR-vaksinasjon.»

De tenker altså at vaksinen kan føre til nervesykdom, men er ikke helt sikre?

Eller mener de også her at forskningen ikke har funnet at MMR-vaksinen kan gi sykdommen?

Ingenting er sikkert

I forskningens verden er det viktig å ta med alle forbeholdene. Å ha fullstendig dekning for hvert ord. Og innen vitenskapen finnes det ikke noe slikt som sikkert eller sant. Bare sannsynligheter.

Det at ingen har funnet noen sammenheng mellom vaksiner og sykdom, betyr ikke at den ikke finnes. Bare at den er lite sannsynlig.

En forsker kan aldri si: Det er ingen sammenheng. Hun kan bare si at hun ikke kjenner til noen. Andre forskere vet hvordan de skal tolke slike uttalelser, og oppfatter ofte utsagn som mangler disse forbeholdene som useriøse.

Men når forskerne bruker samme språk i samtale med folk flest, blir det fort tåke og tull.

Forbehold eller forståelse

Etter å ha lest VGs artikkel kan vi lett sitte igjen med et inntrykk av at vaksiner er farlige. Vi er bare ikke helt sikre på hvor farlige.

Her må Folkehelseinstituttet ta en runde med seg selv, og bestemme seg for hva de vil.

Vil de beholde det korrekte forskerspråket som kan godtas av kollegaene og som garderer mot framtidig kritikk, dersom det skulle komme motstridende funn?

Eller vil de at foreldre skal forstå hva vi i dag vet om eventuelle farer ved å ta vaksiner?

I siste fall kan det kanskje være en ide å skeie litt ut, og formulere disse svært viktige kommentarene på hverdagsspråk:

- Ifølge forskningen vi har i dag er det ingen grunn til å tro at vaksiner kan føre til krybbedød.

Og for å sparke litt i den andre retningen også: Kanskje VG-journalistene kunne ha kostet på seg et enkelt oppfølgingsspørsmål:

Hva mener du egentlig med det?

Bitcoin er internett-pengar, berre styrt av programvare og utanfor sentralbankane sin kontroll. Utviklinga i 2014 kan karakteriserast med to motsetningsfylte overskrifter:

1. Annus horribilis

2. Bitcoin going mainstream

I tillegg vil eg i denne “årsrapporten” for bitcoin også sjå på utviklinga innan forsking på fenomenet. Eg har sjølv følgt med på bitcoin sidan 2011 og har også handla med valutaen. Det er likevel teknologien bak valutaen, den såkalla blokk-kjeda der alle transaksjonar blir loggførte og ligg opne for verifisering, som er det store gjennombrotet. Eg trur teknologien vil få stor innverknad på mange område i åra framover.

2014: Annus horribilis

Den enorme interessa for bitcoin på denne tida i fjor skuldast kursen som såg ut til å gå til himmels. Men der bitcoin var den valutaen som steig mest i verdi av alle i 2013, var det omvendt i 2014; med ei bratt kurve ned.

Eit viktigare spørsmål er likevel: Kva har valutasvingingane å bety for bitcoin? Valutaen er ikkje åleine om å svinga i verdi; nyleg såg vi sveitsiske franc styrka verdien mot annan valuta med nærare 50 prosent over natta. Som ei understreking av at kursstigning ikkje betyr alt, kan det nemnast at valutaen med sterkast verdistiging i 2014 var somaliske shilling.

Bitcoin er ein liten valuta utan sentral styring. Kursen er fullt og heilt styrt av tilbod og etterspørsel Lite skal til for å senda kursen den eine eller andre vegen. Når det er sagt, kan det sjå ut som kursen har stabilisert seg noko det siste halvåret, då den har lege på USD 200-300 pr bitcoin, og då må me ta med at dollaren har styrkt seg vesentleg mot andre valutaer.

Dårleg nytt i kø

Negative nyheiter stod nærmast i kø etter toppnoteringa i valutakurs. Det starta med vekslingstenesta Mt. Gox som gjekk over ende i februar. Etter mykje tåkelegging vart det til slutt klart at pengane var tapte for dei fleste som hadde plassert bitcoin og andre innskot der. Det styrka ikkje akkurat trua på at bitcoin er framtida.

I mars 2014 vart Newsweek relansert på papir og brukte det første nummeret på ei storstilt “avsløring” av Nakamoto Satoshi, pseudonymet bitcoin-grunnleggjaren har gøymt seg bak. Og avsløringa var, hald deg fast: Dorian Satoshi Nakamoto! Newsweek hadde funne fram til den 64-årige Dorian S.  Nakamoto i Los Angeles og påstod at det var han som hadde skapt bitcoin. Det viste seg etter all sannsynlegheit å vera oppspinn. Grunnleggjaren/-ane av bitcoin er framleis ukjend.

I slutten av oktober var det den norske bitcoin-vekslaren Justcoin sin tur til å avvikla. Heldigvis kom dei norske IT-entreprenørane Andreas og Klaus betre ut av det enn andre vekslingstenester. Alle som hadde bitcoin plassert hjå dei, fekk tilbake alt dei hadde krav på. Det var banken deira, DnB, som sa opp kundeforholdet og tvinga dei til å ta med teknologien utanlands. Andreas og Klaus har no starta opp att som ein del av den Hong Kong-baserte bitcoin-banken ANX.

2014: Bitcoin going mainstream

Den andre delen av årsrapporten er langt meir positiv. Den bryr seg ikkje om kursutviklinga, som i grunnen er ein distraksjon frå kjernen i saka. Ustabil kurs er rett nok ikkje bra, men det er samtidig ein distraksjon i eit langt perspektiv. Bitcoin er enno ung som teknologi. Til samanlikning er me i året 1995 for weben. Kven kunne då med handa på hjarta seia at dette var det nye revolusjonerande mediet?

Den viktigare delen av bitcoin-utviklinga skjedde slik i 2014:

• Samla bitcoin-investeringar passerte USD 400 millioner, ein auke på nesten 350 prosent i høve 2013 og eit tal som er større enn til dømes investeringane i weben etter like mange år.
   
• Totalt sett positivt med tanke på reguleringar, særleg i USA, der den viktige New York City-lisensen på slutten av året vart endra i positiv retning sett frå eit bitcoin-synspunkt. NYC-lisensen er viktig fordi New York er eit finanssenter og fordi lisensen kan danna mal for andre statar og andre land.
   
• Ei dobling i talet på bitcoin-lommebøker (bitcoin-brukarar) og meir enn ei dobling av talet på handelsstader (merchants).
   
• Ei femdobling i talet på Github-installasjonar av bitcoin, ein god indikasjon på den teknologiske utviklinga og aktiviteten. Github er ein database med open tilgjengeleg programkode for fri program­vare, og kven som helst kan ta ein kopi av bitcoin-programmet og utvikla det vidare.
   
• Store aktørar som Expedia, PayPal og Microsoft tok i bruk bitcoin i løpet av året.
   
• Bitcoin begynner å bli teken i bruk i stort omfang for doneringar; Wikipedia opna for bitcoin i løpet av året.

It’s the technology, stupid!

Eit einsidig søkjelys på valuta og kursutvikling skuggar for det verkeleg geniale med bitcoin: Blokk-kjeda der alle transaksjonane blir lagra og som ligg ope tilgjengeleg for alle. Blokk-kjeda er ein logg over alle bitcoin-transaksjonar  – det vil seie alle betalingar – sidan starten 3. januar 2009. Namnet har den fått fordi enkelt-transaksjonar blir samla i blokker som så blir «smidde» i kjeda som inneheld alle transaksjonane.

Du kan følgja ei sanntidsoppdatering av denne på blockchain.info. Blokk-kjeda kan likevel ikkje fungera utan dei insentiva bitcoin som valuta medfører; her er det ein skjebne­fellesskap.

Blokk-kjedeteknologien er kommen for å bli. Det store spørsmålet er korleis sikring av transaksjonar, enten det er valuta-transaksjonar eller smarte kontraktar (ei skøyte, eit gjeldsbrev, eit testament og liknande som blir digitalisert og «smidd» fast i blokk-kjeda), eller heilt andre ting, skal finansierast. Det er her bitcoin som valuta er viktig.

2014 såg også framveksten av det som blir kalla Crypto 2.0 og som mellom anna består av alternative blokk-kjeder.

Bitcoin og akademia

Bitcoin er eit ektefødd barn av internett. Og som mykje av internett-utviklinga har den skjedd utanfor akademia og dei offisielle publiseringskanalane. Grunnteknologien i bitcoin byggjer likevel på viktig forskingsarbeid dei siste 30-40 åra, som offentleg nøkkel-kryptering og «proof of work».  

POW er eit system der innsats frå datamaskiner er nødvendig for å sikra eit ønska resultat. Ofte går innsatsen ut på å løysa problem der ein må prøva svært mange mulegheiter for å finna den rette kombinasjonen. Det geniale med bitcoin er kombinasjonen av kjend teknologi, noko som kjenneteiknar mange store innovasjonar.

Akademia har vore trege med å interessera seg for den nye kryptovalutaen, men i løpet av 2014 har talet på artiklar om temaet vakse mykje.

Kvifor bør akademia interessera seg for bitcoin og kryptovaluta? Det er ein unik sjanse til å studera eit nytt fenomen frå starten av, med alle dei spennande sidene det har. Frå eit økonomisk perspektiv er det mulegheit til å studera korleis ein ny valuta veks fram; det burde gi rom for mange interessante forskingsspørsmål.

Frå eit teknologiperspektiv byr bitcoin på eit grunnleggjande gjennombrot i handtering av tillit. Bitcoin viser eit glimt av framtidas pengeflyt på nettet. Blokk-kjedeteknologien har også gitt oss ei innovasjonsplattform med enorme mulegheiter.

Fagfelt i vekst

Finanskommentator Brett Scott har lagt ut ei oversikt over bitcoin-relatert forsking og har funne ut at talet på publikasjonar er tredobla i 2014 i høve til året før.

Her i landet er det ikkje mykje bitcoin-forsking, men det begynner å komma nokre masteroppgåver om temaet. Dette er det eg har funne av norsk publisering så langt:

• Henrik Karlstrøm, NTNU: Do libertarians dream of electric coins? The material embeddedness of Bitcoin, publisert i Distinktion: Scandinavian Journal of Social Theory
• Torbjørn Bull-Jensen: Why Bitcoins Have Value, and Why Governments Are Sceptical, masteroppgåve ved Økonomisk institutt, Universitetet i Oslo
• Vilde Stuvøy Heggen: Hva er Digital Valuta? Hva slags formuerettslig produkt er digital valuta? Omfattes slike finansielle produkter av gjeldende finansreguleringer og hvordan burde de reguleres? Masteroppgåve ved Juridisk fakultet, Universitetet i Oslo.
• Ali Amin Ahmed: Effective replication of large data in distributed hash tables. Masteroppgåve ved Institutt for informatikk, Universitetet i Oslo.

Masteroppgåvene finn du på duo.uio.no

Kvifor er akademia her til lands så lite interesserte i det nye fenomenet? I mars 2014 vart eg invitert til Norges Handelshøyskole i Bergen av studentar som ville vita meir om bitcoin. Dei hadde prøvt å finna interne foredragshaldarar, men fann ingen som ville stilla opp. Det er mykje sant i at i dei blindes rike er den einøygde konge!

Det har liksom ikke vært noen ordentlig vinter her hjemme på Fetsund (bortsett i fra at vi har vært syltet ned i influensa). Men fem grader varmere enn vanlig på Romerike er jo bare vær. Så hvordan har året startet for kloden som helhet? 

Vel, januar 2015 ble varm ved overflaten. Både NOAA og NASA GISS har årets januar som den nest varmeste (bak 2007), og hvis vi ser på kurven fra japanske JMA, så ser den slik ut: 

Hvorfor?

Vi kan starte med å si at det har vært det laveste solflekk-maksimumet på rundt hundre år, og den Atlantiske Multidekadiske Oscillasjon (AMO) er på vei nedover nå. Hva som veier tyngst av ren luft i Europa og USA/Canada kontra forurenset luft i Asia og Midt-Østen, er kanskje ikke så godt å si. Forskerne er fristet til å si at aerosolene kjøler litt mer enn for 10-12 år siden.

Så det er flere grunner til at 2015 ikke skal være noe spesielt varmt år, altså. Men så var det dette med CO2, og dette med ENSO. CO2-nivået er rekordhøyt, og skal alene bidra til et varmt år, globalt sett. Og Stillehavet ligger fortsatt og vaker på grensen til en liten El Ninjo, som tilsier et ganske varmt 2015. 

Da jeg tippet global temperatur for 2015, så sa jeg at 2015 vil bli omtrent som 2005, eller litt varmere. 

At 2005 hadde en høyere AMO, er det liten tvil om. AMO toppet seg nok i årene 2005-2007. Solstrålingen blir temmelig lik i 2005 og 2015. Det er mer CO2 nå. Og når det gjelder ENSO, så var ONI-indeksen fra NOAA for de siste fem sammenliknbare månedene (JAS / ASO / SON / OND / NDJ) slik: 

2004/2005: +0,7 / +0,8 / +0,7 / +0,7 / +0,7  

2014/2015: +0,0 / +0,2 / +0,5 / +0,7 / +0,7

Slett ikke opplagt at 2015 skulle ta ledelsen på 2005 ut fra startblokkene, altså. Men så har skjedd hos både NOAA, GISS, JMA og UAH (unntak: satellitt-temperaturen fra RSS i nedre troposfære).  

Vi følger kampen mellom 2005 og 2015 utover året. Både for å se hvordan det vil gå med verden resten av dette århundret, og hvor god jeg er til å tippe temperatur.  

Og ellers?

Det har snødd mye på Grønland i vinter. Her er nyeste om massebalansen på den store bre:

Med håp om et spennende ski-VM og noe mindre feber og hosting hos både skribent, lesere og debattanter. 

Av Cathrine Moe Thorleifsson, postdoktor ved Sosialantropologisk institutt, UiO.

Høyreekstremistiske partier har beveget seg fra periferien til sentrum av liberale demokratier. Ytterliggående nasjonalistiske strømninger sprer seg over hele Europa i land så ulike som Hellas, Ungarn, England, Frankrike og Sverige.

Det er klart at globalisering, avindustrialisering og økt migrasjon har ført til raske endringer i europeiske lokalsamfunn. Mange mennesker føler seg økonomisk og kulturelt truet av innvandring og det de oppfatter som en økende islamsk innflytelse. De har mistet troen på europeiske institusjoner og konvensjonelle partier.

Som respons på eksistensiell usikkerhet snur mange seg til nasjonalismens ideer om renhet og grenser.

Høyreekstreme partier og bevegelser kan ha like røtter for misnøyen, men hatet blir manifestert i en rekke ulike ekstreme ideologier som retter seg mot ulike «andre». Splittende retorikk sår kulturell rasisme og intoleranse. Kategorier som immigranter, muslimer, rom eller jøder blir merket som «truende andre».

Gjennom fryktpolitikk skapes bilder av en alternativ sosial orden hvor krefter ansett som truende mot nasjonens kultur og verdier blir ekskludert. Tydelige fiendebilder kan virke tiltrekkende på europeere som føler seg fremmedgjort og avmektige i møtet med europeisk og global integrasjon. Slike fiendebilder er effektive å mobilisere rundt da de unngår de underliggende årsakene til misnøyen.

Ny-fascisme i Ungarn og Hellas

Beskyttelsen av nasjonal identitet er en sentral drivkraft for de to mest fremgangsrike høyreekstreme partier i Europa, Jobbik i Ungarn og Gyllent Daggry i Hellas. Jobbik (bevegelsen for et bedre Ungarn) er det nest største partiet i Ungarn. Fraværet av noen stor muslimsk minoritet kan forklare hvorfor partiets fiendtlighet retter seg mot romfolk, jøder og homofile. Den definerte “andre” for Jobbik er en av Europas mest forfulgte minoriteter, rom, som utgjør omkring 8 prosent av landets ti millioner innbyggere. I stedet for å diskutere strukturell fattigdom som er forankret i generasjoner av sosial ekskludering, blir rom stigmatisert som late og ansvarlige for “sigøynerkriminalitet”.

I Hellas har den økonomiske krisen og EUs innstrammingspolitikk gitt næring til det nyfascistiske partiet Gyllent Daggry. Partiet fikk nesten 7 prosent av stemmende ved det greske valget på nyåret og bekreftet sin posisjon som landets tredje største parti. Som de fleste andre høyreekstreme partier i Vest-Europa, retter Gyllent Daggry hatet mot innvandrere og muslimer. Ikke vestlige-innvandrere blir betegnet som en ensartet gruppe som utgjør en trussel mot den greske, rene rasen. Gyllent Daggry har opprettet en egen brutal, paramilitær ungdomsbrigade som hever seg over rettstaten for å beskytte grekere mot «innvandrerkriminalitet».

I likhet med Gyllent Daggry benytter Jobbik seg av symboler fra en fascistisk fortid. Den ungarske garde, en paramilitær gren av Jobbik som ble forbudt ved lov i 2009 etter drap på ungarske romfolk, bruker symboler som minner om Ungarns Arrow Cross, Hitlers mest trofaste partner i Holocaust. Også Gyllent Daggrys flagg, symbolbruk og gester har tydelige referanser til Nazi-tyskland. I mai 2014, fikk partiets kandidat til ordførervalget, Ilias Kasidiaris 16, 1 prosent av stemmene. Han har et nazi-hakekors tatovert på overarmen og har sitert det kjente antisemittiske verket «Sions vises protokoller» i det greske parlamentet.

Den klassiske antisemittismen er eksplisitt i Jobbik og Gyllent Daggry. I en diskurs som ville vært uakseptabel for de fleste populistiske partier i Vest-Europa, refererer sentrale politikere til “jødisk kapital” og konspirasjonsteorier om “Amerikansk-Jødisk» verdensherredømme.

I november 2012, oppfordret lederen for Jobbik, Gabor Vona, den ungarske regjeringen til å lage en liste over jødiske parlamentsmedlemmer «som utgjør en trussel for nasjonens sikkerhet.» Den «nye» antisemittismen hvor jøder generelt blir holdt ansvarlige for Israels politikk ovenfor Palestinere er også framtredende. Antisemittismen i dagens Europa kommer således fra to hold, både fra høyreekstremister og radikale islamister.

Fryktpolitikk

Terror fra radikale islamister i Europa eller Midtøsten fyrer opp høyreekstremistiske miljøer og korresponderer klart i økningen i islamfiendtlige angrep, slik som overvåkingsgruppen Tell Mama i Storbritannia har kartlagt.

Etter terroranslagene mot Charlie Hebdo og det jødiske kjøpesenteret i Frankrike, grep Pegida-tilhengere muligheten til å fremme en agenda mot innvandring og den antatte islamiseringen av samfunnet.

Å stemme på et parti eller delta i en bevegelse som dehumaniserer andre medfører ikke nødvendigvis vold. Det finnes de som støtter opp under ekstremistisk ideologi (og som ikke nødvendigvis tar avstand fra ekstrem vold) men som selv aldri ville krysset linjen og gått ulovlige handlinger. Men det er nettopp fryktpolitikk som er oksygenet til ekstremistisk vold.

For overgriperen er det lettere å utøve terror og vold mot andre mennesker når man regner dem som mindreverdige. Det er enda lettere når man ser seg på seg selv som representant for den stilltiende eller likegyldige majoritet.

Det var anti-muslimsk hat og Eurabia-konspirasjonen om den antatte islamiseringen av Europa som inspirerte den største voldshandlingen i Norge siden den andre verdenskrig.

Det er de som begår vold, enten som følge av sin ekstreme høyreideologiske tilhørighet, inspirert av det eller bruker det som et påskudd. Radikalisering skjer ikke over natten. Det er i den daglige og rutinemessige umenneskeliggjøringen av andre at voldspotensialet ligger.

Det er ikke kun modernitetens tapere som søker seg til forenklede virkelighetsbilder. Jobbiks tilhengere er overrepresentert blant unge, utdannede, urbane middelklasse menn. Partiene på ytre høyre opplever stor fremgang gjennom å mobilisere en relativt bred velgermasse.

Et Europa preget av økonomiske og sikkerhetsmessige kriser står ved et veiskille. Høyreekstreme partier med hatefull og splittende retorikk har allerede forflyttet seg fra marginene av samfunnet til det etablerte. Europas demokratiske framtid er avhengig om velgerne lar de få bli værende. 

–––––––

 Innlegg på Litteraturhuset i debatt og foredragsserien « Etter Paris…»- Hvordan bryte  den onde sirkelen, mandag 9. februar