Naturressurser kan ha en viss dempende effekt på teknologiens bidrag til inntektsnivået i land med mye olje eller andre fossile naturressurser.

Det viser en ny studie fra Norges Handelshøyskole (NHH), som utforsker koblingen mellom naturressurser, teknologi og produksjon.

Stipendiat Lars Christian Bruno  har studert hvordan  teknologien påvirker produksjonen i et land som er rikt på naturressurser, og inngår i hans doktorgradsavhandling som han nylig forsvarte.

Analysert 110 land

Han har sammenlignet 110 land når det gjelder naturressurser, teknologisk nivå og landets inntektsnivå. Norge, Sverige og Finland er blant landene som er med i analysen.

Bruno fant at naturressurser kan ha en viss dempende effekt på BNP per innbygger i land som er rike på naturressurser.

Grunnen er at naturressurser ser ut til å redusere teknologiens bidrag til landets inntekt per innbygger på lang sikt.

Oljen tapper andre sektorer

- Et eksempel kan være at oljesektoren i Norge gjennom å etterspørre mange flinke folk, reduserer muligheten til at de samme personer hadde bidratt i andre sektorer, forklarer han.

Sverige og Finland som ikke har olje, har i stedet kjente innovative teknologiselskaper som ikke vokser frem i samme grad i Norge, påpeker han.

Halvparten av Sveriges eksportinntekter kommer fra maskinindustrien.

Funnene til Bruno tyder på at å forbedre teknologinivået er en potensiell måte å redusere betydningen av naturressurser i et lands økonomi.

På NHHs høstkonferanse kom det frem at innovasjon, bedre samferdsel og lavere skatt kan sette fart på Norge igjen. 

Ressursrike land  

Riktignok har ressursrike land høyere absolutt inntektsnivå enn land uten rike naturressurser.

Men det er ikke en direkte årsakssammenheng, viser beregninger.

Endringer i naturressursene mellom de ulike landene, ledet ikke til høyere inntektsnivå i påfølgende femårsperiode, viser studien.

Ifølge tidligere studier er ikke oljen, men en generelt høy produktivitet x-faktoren som forklarer hvorfor norsk økonomi går så bra. 

Teknologi og inntekt

Også land med et høyt teknologisk nivå har et høyere inntektsnivå enn andre land, selv om forspranget her er mindre enn for land med mye naturressurser.

Her var det likevel en klarere sammenheng mellom høyt, teknologisk nivå og høyere inntektsnivå.

- Dette er på linje med tidligere forskning og er lik for alle økonometriske spesifikasjoner, sier Bruno. Økonometri er et fagfelt som bruker statistikk for å finne økonomiske sammenhenger.

Den mest nærliggende forklaringen på at naturressurser ser ut til å dempe inntektsøkningen, er den såkalte hollandske syken (se faktaboks).

Dette reduserer insentivene til å oppgradere det teknologiske nivået i land med store naturressurser, forklarer Bruno.

Teknologi mindre viktig i forhold

Det kan også være at det bare er den relative viktigheten av teknologien som synker når et land får høyere nivåer av ressursrikdom, understreker han.

- Generelt er det vanskelig å si noe konkret om den faktiske sammenhengen mellom årsak og virkning, siden min studie i utgangspunktet var eksplorativ. Men mer forskning er underveis for å finne ut mer om de ulike sammenhengene, forsikrer Bruno.

Denne studien er ennå ikke publisert.

Ifølge professor Øystein Thøgersen ved NHH skyldes det mest flaks at Norge gjør det godt økonomisk. 

Statsstøtte avgjorde vekst i Øst-Asia

Bruno har også utført andre studier som inngår i doktorgraden.

Han har analysert hvor viktig statlig støtte har vært for å fremme nye industrier og teknologisk fremgang, spesielt i Øst-Asia. Denne regionen har hatt den høyeste økonomiske veksten i verden siden 1960.

Funnene tyder på at statsstøtten til skipsbyggingsindustrien i Sør Korea, var avgjørende for den teknologiske fremgangen i industrien. Det samme ser ut til å være tilfelle for palmeoljesektoren i Malaysia, ifølge Brunos funn.

Kilde: 

Lars Bruno og Stig Tenold: The Basis for South Korea’s Ascent in the Shipbuilding Industry, 1970–1990. The Mariner’s Mirror. Volume 97, Issue 3, 2011. Sammendrag

Skoler som sliter med dårlige elevresultater, mye mobbing, dårlig læringsmiljø blant elever og ansatte kan sette i gang ulike tiltak og programmer for å endre på den negative trenden. 

Flere studier har vist at slike programmer kan virke bra på skolens læringsmiljø og at de kan påvirke alle elever ved skolen i en eller annen positiv retning. Men effekten varierer svært mye fra skole til skole.

- Målet med et tiltak er først og fremst å bedre skolehverdagen til elevene. Men hvis innføringen av tiltak ikke blir utført på en god måte, kan endringsarbeidet i verste fall føre med seg mer vondt enn godt for elevene, sier Tonje Constance Oterkiil.

Hun har undersøkt hvordan skoler kan bli bedre til å sette igang tiltak, og dermed øke sannsynligheten for å oppnå et bedre læringsmiljø.

Det viser seg at skolens ledelse har en sentral posisjon i en slik prosess, og at de som sitter i lederposisjoner i stor grad kan påvirke sluttresultatet.

Vanskelig og krevende arbeid

Oterkiil har tatt for seg endringsarbeid som omfatter hele skolen, både nasjonale reformer, som blir satt igang utenfra, og endringsarbeid, som skolen selv tar initiativ til.

Slike tiltak krever mye vilje, kunnskap, tid og innsats. Mange skoler sliter med å oppnå et vellykket resultat fordi de mangler ressurser.

- De sliter for eksempel med svak ledelse, dårlig samarbeidsklima, manglende motivasjon og lav kunnskap om endring blant de ansatte, sier Oterkiil.

Lederne er avgjørende for vellykket endring

I avhandlingen presenterer forskeren 12 viktige faktorer, som påvirker en skoles kapasitet til endring.

Disse faktorene er eksterne faktorer, transformatorisk ledelse, mål og strategi, kultur, administrasjon, struktur, ressurser, klima, motivasjon, evner og kunnskap, holdninger og verdier samt individuell og organisatorisk prestasjon.

De ulike faktorene påvirker hvordan en skole kan endre seg og om de klarer å innføre omfattende tiltak. 

Ledelsen er i en sentral posisjon til å påvirke de andre faktorene. Derfor så forskeren spesielt på ledelse, både hvordan den kan måles og hvilke behov de ansatte har for ledelse. 

Hvordan måle ledelse?

Studien har resultert i to ulike instrumenter for måling av skoleledelse. Det ene måleinstrumentet er et spørreskjema. Det viser hvordan de ansatte vurderer ledelsen ved sin skole.

Det andre måleinstrumentet er basert på Q-metode, en metode som måler enkeltpersoners opplevelser. Metoden sier noe om hva de ansatte forventer og ønsker fra skolens ledelse.

- Samlet vil disse instrumentene kunne bidra med unik og verdifull informasjon til arbeidet med å styrke ledelsen ved en skole og utvikle skolens kapasitet til endring.

- For eksempel ved at ledelsen sørger for å motivere og inkludere de ansatte i utvikling av mål og strategier slik at hele skolen drar i samme retning, skaper strukturer som fremmer samarbeid og utvikling og hever ansattes kunnskap og evner til endring og utvikling, sier forskeren.

- Til syvende og sist vil instrumentene kunne øke sannsynligheten for et vellykket endringsarbeid, legger hun til.

Oterkiil påpeker at måleinstrumentene må videreutvikles og testes. Det vil hun gjerne gjøre i samarbeid med forskergruppen ved Læringsmiljøsenteret. Målet er et kartleggingsverktøy som kan brukes før et endringsprosjekt, for å identifisere skolens kapasitet til endring.

Referanse:

Oterkiil, T. C. Utvikling av skolers kapasitet og endringsberedskap for implementering av skoleomfattende intervensjoner og ledelsens rolle i dette. Doktoravhandling, Universitetet i Stavanger 2014. 

Her i landet diskuterer vi ofte de høye prisene og avgiftene på alkohol, vinmonopolordningen og hvor lenge serveringsstedene skal få være åpne.

– Vi vet at regulering av pris og tilgang til alkohol er blant de mest effektive tiltakene for å holde omfanget av alkoholrelaterte skader lavt, sier Elisabet E. Storvoll, forskningsleder ved SIRUS.  

Slike tiltak er samtidig de minst populære i befolkningen. At en restriktiv alkoholpolitikk er mest effektivt, men noe som også kan true politikernes popularitet, gjør jobben vanskeligere for de som prøver å forebygge skader som kommer av høyt alkoholinntak.

Norske rusmiddelforskere er på sporet av hva som gjør at vi allikevel aksepterer slike tiltak. Det er særlig to ting som er viktige for folks holdninger.

• Les også: Flere støtter en restriktiv alkoholpolitikk

Det er viktig å ha trua

Den første og desidert viktigste, er troen på at regulering av pris og tilgang faktisk bidrar til færre skader forårsaket av alkohol. 

Den andre er troen på at det finnes en sammenheng mellom hvor mye befolkningen drikker og omfanget av alkoholrelaterte skader.

– Om vi vet hva som skaper folks holdninger, kan vi også si noe om hvordan vi kan endre dem, sier Storvoll.

Økt kunnskap kan styrke troen på at tiltakene virker og troen på at forbruket henger sammen med skader, mener forskeren. 

– Dette er ikke de eneste faktorene som påvirker folks holdninger, men kunnskap har mye mer å si enn egne drikkevaner, om du er mann eller kvinne og hvor lang utdanning du har, sier Storvoll.

– Derfor er det fornuftig å satse på mer informasjon om sammenhengen mellom alkoholkonsum og skadeomfang, og om at pris og tilgjengelighet er gode virkemidler for å begrense dette, sier Storvoll.

• Les også: Mindre støtte til vin i butikk

Få studier om holdninger til alkoholpolitikken

Totalt sett er det ikke gjort så mange studier på holdninger til alkoholpolitikk. Og i de som er gjennomført, har forskerne undersøkt særlig holdningsendringer over tid, og variasjon mellom ulike befolkningsgrupper.

– Man har ikke vært så opptatt av hvordan holdningene blir formet. Nå er vi kommet et skritt nærmere. Samtidig trenger vi mer forskning, og funnene må bekreftes i andre studier, sier Storvoll.

Sammen med kollegaer ved SIRUS har hun tidligere funnet at stadig flere nordmenn støtter en restriktiv alkoholpolitikk. Andelen som mener vin bør selges i butikk, har for eksempel gått ned fra 70 prosent i 2005 til 53 prosent i 2012.

Hva folk mener over tid, henger også sammen med troen på virkemidlene og skadeomfanget.

Forskerne på SIRUS fortsetter arbeidet med å undersøke hvordan holdninger til alkoholpolitiske virkemidler blir formet, og håper etterhvert å kunne si mer om hvordan kunnskap og informasjon best kan presenteres.

Referanse

Storvoll, E. E., Moan, I. S., & Rise, J.: Predicting Attitudes Toward a Restrictive Alcohol Policy: Using a Model of Distal and Proximal Predictors. Psychology of Addictive Behaviors, oktober 2014. DOI: http://dx.doi.org/10.1037/adb0000036 

Det er for tiden 1235 aktive satellitter i bane rundt jorden, og nye sendes opp hele tiden. De har selskap av over 2000 gamle og uvirksomme satellitter. På sikt kan det skape problemer.

«Hvorfor kan man ikke bare hente ned gamle og utslitte satellitter?» skriver Kaj Grosen i en e-post.

– Det er fullt mulig å hente ned en satellitt ved hjelp av en romferje. Men det er vanskelig og dyrt med den nåværende teknologien. Man kan la dem falle ned gjennom atmosfæren, men det er en fare for at de treffer mennesker og bebyggelse, sier astronom Christoffer Karoff, som er postdoktor ved institutt for fysikk og astronomi ved Aarhus Universitet.

Men satellittene blir et større og større problem, så før eller senere må man gjøre noe, konstaterer Karoff.

Kolliderer i rommet

I 2009 kolliderte en privat amerikansk satellitt med et utrangert russisk eksemplar. De ansvarlige hadde gjort en feil i sine beregninger, og kollisjonen skapte omkring 2000 små biter romsøppel som nå er i bane rundt jorden.

– Det er altså en reell fare for kollisjoner, uansett om de er aktive eller ikke. Før eller senere må man gjøre noe. Foreløpig har man full oversikt, slik at man kan regne ut alle banene, sier Karoff, som poengterer at man i dag har planer for å få ned de satellittene man sender opp.

Små biter i ekstrem fart

Det finnes mange tusen små biter av romsøppel. De beveger seg i en fart på over 30 000 kilometer i timen. Det er omkring ti ganger så raskt som et prosjektil fra et vanlig militært gevær. De utgjør derfor en reell fare for romstasjoner, konstaterer Karoff.

– Selv om man vet hvor romskrotet befinner seg nå, er det absolutt et problem. Romstasjonene har nemlig problemer med å forflytte seg raskt. Derfor unngår man helst å skyte ned satellitter når de ikke lenger er aktive, sier Karoff.

Store biter av romsøppel kan spores ved hjelp av en radar og følges fra jorden, slik sammenstøt kan unngås. Satellitter og raketter har motorer, slik at de kan fjerne seg hvis de er på kollisjonskurs med romsøppelet.

Kineserne skyter mot rommet

I 2007 skjøt Kina ned en av værsatellittene sine med en rakett. Det resulterte i flere tusen små biter av romsøppel som nå er i bane rundt jorden.

– Man vet ikke hvorfor de gjorde det. Noen har spekulert i at satellitten inneholdt hemmeligheter, sier Karoff.

For tiden består samlingen av romskrot av om lag 23 000 gjenstander på over ti centimeter og 500 000 mindre gjenstander.

Heldigvis ser det ut til at gjenstandene med tiden blir brutt ved økt solaktivitet. 

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

«Hvis kampanjen går som planlagt, vil det være mulig å redde rundt 275 av 8000 barn (3 %) som årlig dør av bakteriell meningitt.»

275 mennesker er i nød, og du har sjansen til å hjelpe dem gjennom å gi penger til vaksinering i Afrika. Men du er sannsynligvis mer tilbøyelig til å bidra dersom de som står i fare for å dø er del av en mindre gruppe.

«Hvis kampanjen går som planlagt, vil det være mulig å redde rundt 275 av 300 barn (92 %) som årlig dør av bakteriell meningitt.»

Årsaken er at den opplevde nytten er høyere når du kan hjelpe en stor andel av dem som er i nød, konkluderer en avhandling fra Lunds universitet i Sverige.

– Hjelpeorganisasjoner forsøker å vise alvoret i situasjonen for å få folk til å bidra, men det kan få motsatt effekt. Om du opplever at det ikke nytter fordi bidraget bare er en dråpe i havet, vil du ikke hjelpe, sier doktorgradsstipendiat i psykologi, Arvid Erlandsson.

– Kanskje bør organisasjonene heller beskrive at de har et problem i én by, og at her kan du gjøre en prosentuell stor forskjell, sier han.

Ulike følelser

Mange tror at det først og fremst er følelsene som får oss til å hjelpe, ifølge Erlandsson. De er selvsagt viktige for å vekke samvittigheten.

– Men det holder ikke å få potensielle hjelpere til å synes synd på ofrene, de må også oppleve at deres innsats kan gjøre en forskjell, og føle at de har i hvert fall en viss grad av personlig ansvar for å hjelpe, sier Erlandsson.

Andre forskere har også pekt på ulike årsaker til å hjelpe. Erlandsson undersøkte tre årsaker systematisk gjennom en serie eksperimenter; sympati med ofrene, ansvar for å hjelpe, og opplevelse av at det nytter. Deltakerne var svenske studenter i 20-årene.

De fikk fire scenarioer å velge mellom i hvert forsøk, for eksempel fikk de oppgitt fire ulike prosentandeler av ofrene de kunne hjelpe. Deretter rapporterte de hvilke følelser og tanker de knyttet til valget i de enkelte situasjonene.

Erlandsson fant at vi legger vekt på forskjellige motiver i ulike situasjoner.

Foretrekker kalde fakta

Én av undersøkelsene så på hvor mye penger deltakerne var villige til å gi til et reelt hjelpeprosjekt. Den ene presentasjonen av prosjektet viste bilde av et offer, den andre beskrev situasjonen ved hjelp av tall og fakta.

Bildet var fulgt av en følelsesladet historie fra et foreldrepar som hadde mistet sitt barn, fulgt av en oppfordring om å gi penger til forskning på kreft:

«God natt mamma, god natt pappa. Ordene vi kunne høre hver kveld etter lesestunden på sengekanten. Ordene vi aldri vil høre deg si igjen. (…) Amanda, vår fantastiske jente, nesten tre år gammel, som elsket livet og alt det hadde å tilby. Du elsket å synge, danse, svømme og leke. For et år siden tok sykdommen over kroppen din, og med brutal makt slukket den gløden i livet ditt.»

Den andre versjonen fortalte nøkternt om kreft og at organisasjonen finansierer 90 prosent av barnekreftforskningen i Sverige.

Deltakerne foretrakk faktisk det upersonlige alternativet.

– Selv om et prosjekt der ofrene er identifisert nesten alltid vekker mer følelser, sier Erlandsson.

– Manipulerer følelser

I forsøk der deltakerne bare fikk se identifiserte ofre, eller bare fakta, ga de som fikk se bilder av ofrene mer penger. Men når de kunne velge mellom bilde og statistikk, veide altså statistikken tyngst.

Erlandssen vet ikke hva det skyldes, men spekulerer på mulige årsaker:

– Det kan hende man opplever at annonser som retter seg mot hjertet forsøker å manipulere gjennom å spille på følelser. Da kan noen bli irriterte og negativt innstilte, sier han.

Det å få folk til å føle seg ille til mote ved å vise dem lidende mennesker, øker ikke alltid givergleden, tror Erlandssen.

Det har vært en utbredt kritikk mot hjelpeorganisasjoner at mange bilder av elendighet også kan føre til at vi blir likegyldige overfor nøden.

Erlandsson mener en del hjelpeorganisasjoner har tatt dette innover seg.

– Noen spiller mer på det positive enn det negative, sier han.

For eksempel ser vi stadig smilende barn på skolen i kampanjer, framfor magre og triste små.

Men også kampanjer som spiller på positive følelser har blitt kritisert. Noen har ment at organisasjonene nå fokuserer mindre på å vekke følelser fordi vi ikke ønsker å involvere oss følelsesmessig. Kampanjene handler mer om oss selv enn om ofrene.

Føler mer ansvar for egne

Ikke overraskende fant Erlandsson også at vi heller hjelper folk i vårt eget land enn i andre land. Men det skyldes ikke at vi ikke synes synd på dem langt borte, hevder han. I forsøket var det oppfatningen av at vi har et større ansvar for egne som var viktigst. Vi synes det er noen andre som har ansvaret for å gripe inn i andre land, selv om vi føler med dem som lider der.

Erlandsson har riktignok bare spurt deltakerne om hva som veier tyngst. Han vedgår at vi kan mangle innsikt i egne oppfatninger, eller svare på en måte som stiller oss selv i et bedre lys. Kanskje det er mer akseptert å si at vi har størst ansvar for våre egne, enn at vi ikke bryr oss om mennesker i andre land.

Man kan også innvende at opplevelsen av ansvar og nytte er like mye basert på følelser som empatien. Det er ikke rasjonelt å la være å hjelpe 275 fordi det er mange ganger flere som trenger hjelp, når vi samtidig hjelper 275 av 300. Vi tenker likevelt rasjonelt når vi vurderer vi hvor mye nytte vi kan gjøre i forhold til innsatsen, mener Erlandsson.

Referanse:

Arvid Erlandsson: Underlying psychological mechanisms of helping effects: Examining the when × why of charitable giving. Doktoravhandling ved Lunds universitet, Sverige, 2014.