Mystisk russisk satellitt vekker bekymring hos amerikanerne

I mai skjedde det noe mystisk: Russland sendte opp satellitten 2014-28E uten å gi beskjed om det. Senere har satellitten foretatt noen usedvanlige manøvrer, og amerikanerne er bekymret for at russerne utvikler et nytt våpen.

– Uansett hva det er, så ser det eksperimentelt ut. Satellitten kan ha en rekke funksjoner som kan være sivile og militære. Det er tenkelig at den kan utføre angrep eller forstyrrelser, sier Patricia Lewis til Financial Times. Hun er direktør i tenketanken Chatham House og ekspert på romsikkerhet,

Den mystiske satellitten har vist seg å kunne å endre bane og bevege seg mot andre satellitter. Men det er det ikke noe nytt i, forteller en dansk forsker.

– Man har brukt denne teknologien lenge. Amerikanerne sender for eksempel forsyninger til romstasjonene sine, og da bruker de satellitter der man kan endre banen. Det er ingen grunn til å tro at satellitten har militære formål, sier Jørgen Christensen-Dalsgaard, som er professor i fysikk og astronomi ved Aarhus Universitet.

Satellitter er uunnværlige

Amerikanernes bekymring er imidlertid ikke tatt helt ut av luften, forklarer Christensen-Dalsgaard.

– Man kan godt være bekymret for at noen satellitter bygges for å ødelegge andre, sier han. Ifølge Christensen-Dalsgaard har vi i dag internasjonale avtaler som sørger for at det ikke skal skje.

– Vi er helt avhengige av satellitter i nærmest alt vi gjør, og det glemmer vi noen ganger. Vi bruker satellitter til kommunikasjon, navigasjon og værmeldinger. Soldater kan for eksempel miste evnen til å kommunisere i felten, sier han.

Romskrot ødelegger satellitter

Det er altså ingen umiddelbar fare for at 2014-28E skyter ned andre satellitter.

Det finnes imidlertid eksempler på at stater har sprengt sine egne satellitter og på den måten utløst små katastrofer i rommet.

Kina sprengte en værsatellitt i 2007, og det skapte en masse bråk fordi vrakdelene kolliderte med andre satellitter. Det er et stort problem, forteller Christensen-Dalsgaard.

– Man holder tett oppsyn med «trafikkuhell» i rommet. For når to satellitter støter inn i hverandre, fører det til romskrot, som kan ødelegge andre satellitter. Det kan imidlertid forhindres hvis satellittene holder en noenlunde lik bane, sier han.

Prøver Russland å provosere USA?

Når Russlands satellitt skifter bane, er det altså en risiko for kollisjon. En amerikansk professor mener at satellittens underlige atferd er et forsøk på å provosere USA.

– Alt russerne kan gjøre for å provosere USA, støttes av regjeringen der. Så hvis dette kan skape bekymring i USA, så gjør de det, sier Joan Johnson-Freese, som er professor i nasjonal sikkerhet ved U.S. Naval War College i Newport, Rhode Island. 

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no
 

Elsk dine tabber

Pirol, knirker frøken. Fnising fra bakre rad.

Minnet har forfulgt meg i tiår etter tiår. Jeg har forsøkt å fortrenge det – de glohete kinnene, ønsket om å synke gjennom linoleumen, ned til sløydsalen i første – men dette naturstridige øyeblikket vender stadig tilbake, som et siklende monster bak døra, som en isøks i panna …

Elsk dine tabber!

Det er merkelig at jeg går rundt og husker en sånn liten bagatell, femti år etterpå, men det sier vel noe om hvilken vekt vi legger på å fremstå som kloke? Det er aldri gøy å ta feil. Det er enda mindre gøy at andre oppdager det.

Det er to patenterte måter å handtere slike situasjoner på, og norske politikere har lært seg den korrekte: Legg deg flat!

Forskere og akademikere har litt vanskeligere for det, og mange av dem velger den andre måten: De nekter. Greit – dinosaurene fikk en meteoritt i hodet, og, ja – den grillet hele kloden. Men nei, de ble utryddet av HELT andre grunner!

Du er selvfølgelig fri til å investere farsarven i tulipanløker og beta-kassetter, men slikt gjør noe med omdømmet ditt. 40 investerte forskerår i teorien om at dinosaurene kjedet seg til døde, at tobakk ikke er farlig, at Polynesia ble befolket fra Sør-Amerika eller at homøopati virker, får deg heller ikke til å fremstå som en vinner – og dermed forstår vi motivet for å benekte. Nei, jeg har aldri tatt feil – aldri!

Og har du først nektet, vel, det blir bare verre. Og flauere. Såpass flaut, faktisk, at Darwin mente at en revolusjonerende ny idé ikke kunne slå igjennom før tilhengerne av den gamle – og feilaktige – var godt og vel døde.

Nå beviste selvsamme Darwin at dette ikke alltid stemmer; Det tok ikke mer enn ti år før «alle» var enige med ham.

Historien viser likevel at forskere har en inngrodd skepsis til nye ideer. Dette er en fornuftig reaksjon: Vi kan ikke med en ryggradsrefleks omfavne alt som flagrer inn gjennom vinduet. På den annen side, er ideen god nok, som Darwins teori jo er, er du nødt til å adoptere den. Før eller siden. Helst før.

Jeg har skrevet litt om kritisk og vitenskapelig tenkemåte tidligere i høst. Det finnes lister over triks du kan gjøre for å kvalitetssikre dine egne tanker. Ett av dem er nettopp dette: Å innrømme at du tar feil.

For det første, fordi det er en mandig ting å gjøre – også for kvinner. For det andre, fordi det er den ærligste tingen å gjøre, og for det tredje fordi det er den lureste – det er nemlig den eneste måten du kan komme deg videre på. Kanskje feilen til og med kan gi deg et forsprang?

Selvsagt finnes det situasjoner der du bør unngå å gjøre feil – spør en flyver eller en kirurg. Poenget mitt er at det finnes få ting med så mye læringspotensiale som en skikkelig tabbe. Hvis du, vel å merke, vet å verdsette den.

Ok, det ER lov å rødme og føle deg teit. Du kan godt tillate deg å være flau i opptil flere sekunder, før du med kjennermine ruller fadesen på tunga, smatter litt – og uttaler med et glimt i øyet: – Jaha – det der gjør jeg i hvertfall ikke én gang til.

«Darwins bulldog», Thomas Henry Huxley, investerte et godt mål prestisje i sin idé om Bathybius haeckelii, dette urslimet som han mente dekket bunnen av dyphavet. Han fant rester av denne grå, organiske guffen da han i godt voksen alder kastet et nytt blikk på vannprøver fra sin ungdoms reise med HMS Rattlesnake. Var ikke dette et bevis på at livet oppsto i dyphavet, og at livets kilde lå der nede fremdeles – og stadig frembragte nye livsformer?

Men så var det visst ikke slik allikevel – «urmoderen» var bare mineralutfellinger i gamle preparater.

Sommeren 1879 stilte Huxley derfor opp i the British Association for the Advancement of Science og beklaget at han hadde fremmet ideen om dette «blunderius» som hadde ført forskningen på ville veier. De fleste av hans kolleger godtok unnskyldningen på stedet.

Det er dette som kjennetegner ekte vitenskap: Evnen og viljen til å innrømme at man ikke er perfekt – for deretter å gjøre sin mangel til en forse:

En av flere indikasjoner på vitenskapelig svindel er altfor «gode» resultater, kurver uten utliggere, kurver som viser akkurat det de trenger å vise for å bevise at opphavsmannen har rett. Mange vitenskapelige juksemakere er blitt avslørt på denne måten (se min bok Juks fra 2011).

De aller beste forskerne innser imidlertid at grumset kan være gull. Resultater er aldri helt rene. Du vil alltid ha metodiske problemer av ymse sort – og noen sjeldne ganger kan det altså være at det du tror bare er rusk, virkelig Er noe.

Ta Michelsons og Morleys interferensforsøk fra 1880-tallet. De to amerikanske fysikerne målte lysets hastighet da det ble sendt ut fra kilder i bevegelse, men kunne ikke skille mellom lyskilder på vei mot dem og fra dem. Man skulle tro at lys som ble sendt i samme retning som jorda beveger seg gjennom «eteren», skulle ha større hastighet enn lys sendt i motsatt retning, ikke sant? Men lyset beveget seg like fordømt fort, uansett hvor de sendte det. Forsøket var mislykket, konkluderte de – og gikk videre.

De var altså menn nok til å innrømme feil – men ikke geniale nok til å verdsette dem. 25 år senere tok Einstein grep. Han avlivet «eteren», denne mystiske substansen som stjerner og planeter frem til da hadde beveget igjennom. Deretter trakk han den konklusjonen som hadde skreket Michelson og Morley rett i fjeset: lysets hastighet er konstant, uansett! Hvoretter han utviklet relativitetsteorien.

Alternativet er å aldri innrømme noe som helst – og dermed heller ikke lære.

For 200 år siden var vitenskapelig medisin og homøopati nokså likestilte. Ekte leger kunne oppfatte Samuel Hahnemanns ideer om at medisin virker bedre når du fortynner den til det absurde, som temmelig sprø – men når de selv behandlet sine pasienter med årelating, kvikksølv og svovelsyre …

Det tryggeste du kunne gjøre var å holde deg hjemme. Det nest beste var å gå til homøopat – reint vann er som regel ikke skadelig, og kanskje fikk du en bonus i den betryggende følelsen det gir «å gå til homøopat» – en følelse professor Vinjar Fønnebø og NAFKAM – Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin i Tromsø nå har studert i årevis – uten så langt å ha brydd seg med å undersøke om homøopatien i det hele tatt virker.

De tilslutter seg således en flau tradisjon.

Ok – vitenskapelig medisin presterte ikke bedre enn homøopati for 200 år siden. Men hva har skjedd?

Homøopatene har gjort Hahnemann til en guru, og holder hans såkalte lover fra 1820 som hellige – de fortsetter å fortynne medisiner som uansett ikke hadde virket. Gang på gang har ekte forskere vist dem at dette er feil på alle nivåer – men lærer de? Innrømmer de?

Legene har på sin side bygget stein på stein, revet ned og bygget opp igjen, kranglet og slåss, rivalisert og triumfert – de har rett og slett lært av sine feil, og dermed skapt et medisinsk byggverk som ikke er perfekt – det har sine skjeivheter, mangler noen murstein her og der – men det er godt nok til at vi – og dette er nokså oppsiktsvekkende – uten alt for mye frykt tillater fremmede mennesker i grønne frakker å skjære i barna våre med kniver.

Det finnes selvfølgelig eksempler på forskere som har stått hårdnakket alene, og så til slutt triumfert. Darwin, for eksempel.

Skulle du havne i samme situasjon – skulle du en dag oppdage at du er den eneste i hele verden som går i takt, mens resten av menneskeheten går i utakt – da må du stille deg selv det ultimate spørsmålet: Hva skal til for at jeg forandrer mening? Når skal jeg si: Pokker heller, jeg dreit meg ut!

J.B.S. Haldane mente, berømmelig, at hvis noen fant fossile kaniner fra prekambrium, da burde det være et godt argument for å revidere evolusjonsteorien.

Mobil forbi desktop

Apples iOS (iPad/iPhone) står for 37 prosent av alle besøk på norske nettsteder.

Alle versjoner av Windows (desktop og mobil) har 38 prosent.

Smak litt på den.

Det er ferske tall fra TNS Gallup som viser at mobile enheter nå utgjør en klar overvekt. Desktop er vippet ned fra tronen.

Microsoft erkjenner selv at verden har endret seg. Programvaregiganten som en gang operererte med 90 prosent markedsandel, sier nå at de har 14 prosent.

Fra gutterom til<br>verdensherredømme

Nasjonalt kompetansesenter for fri programvare er fjernet fra statsbudsjettet for 2015. Konsekvensene er som kjent at senteret nå legges ned, noe vi i Friprogsenteret mener gir grunn for et lite tilbakeblikk på de årene vi har bak oss samt noen tanker om fremtiden.

Denne teksten er ikke å regne som et debattinnlegg for eller imot Friprogsenteret eller evalueringen av senterets virke.

KRONIKK: Friprogsenteret har jobbet mot offentlig og privat sektor i perioden fra 2007 til dags dato. Vårt oppdrag har vært å bidra til økt bruk av fri programvare og informere om mulighetene som ligger i gjenbruk, deling og samarbeid.

Utrolig utvikling
Ser man på de globale trendene i perioden fra 2007 og frem til i dag, så har vi vært vitne til en helt utrolig utvikling. I dag kjører børser over hele verden fri programvare, de aller fleste supermaskiner bruker Linux, globale prosjekter som Netflix, Amazon, Google, Facebook og Twitter bruker og deler fri programvare.


Christer Gundersen gjør opp status for fri programvare og gir nå sine siste råd om veien videre, før Friprogsenteret legges ned.

Sist, men ikke minst, selskaper som tidligere var svorne tilhengere av lukket programavare «har skiftet side» på flere av sine prosjekter. På denne listen finner vi storheter som Apple, IBM, Sun (før oppkjøp) og Microsoft. IBM har over flere år bidratt med milliardbeløp til Linux og Microsoft både gjenbruker og deler under en fri lisens.

Når Microsoft i 2010 la ned sin bloggtjeneste «Windows Live Spaces» ble alle brukerne rutet over til WordPress.com. WordPress er bare et av mange eksempler som viser at prosjekter som ble startet på gutterommet kan lykkes, selv i konkurranse med de aller største. I dag er nesten en fjerdedel av alle nettsider og blogger tuftet på WordPress og sammen med plattformer som Drupal og Joomla representerer de en stor del av internett.

Android gav ordet disruptiv helt ny mening
Året er 2008. Den første GoOpen-konferansen er i ferd med å sparkes i gang på Det Norske Teater i Oslo.

Friprogsenteret ble opprettet noen måneder tidligere med finansiering fra Heidi Grande Røys og Fornyingsdepartementet. Tema som opptar de fleste på denne tiden er dokumentformater og kampen mellom OOXML og ODF. Det går så langt at Håkon Wium Lie med venner arrangerer en demonstrasjon under konferansen som ender foran Stortinget, med slagordene «OOXML – Go to hell». Lite visste vi at det var et annet prosjekt omtalt på konferansen (om enn bare i en bisetning) som skulle vise vei for fri programvare mot forbrukermarkedet.

Når sjefen for fri programvare hos Google, Chris DiBona, går på scenen som en av konferansens keynotes, snakker han om hvordan Google har bygget sitt selskap med fri programvare.

Han snakker også om hvordan de allerede er godt i gang med å utvide sin satsing til ikke bare å gjelde søk, annonser og video (oppkjøp av Youtube). På dette tidspunktet var det allerede kjent at Google hadde som målsetning å lansere et operativsystem for mobile enheter som skulle være basert på Linux – navnet var Android.

Den første mobilen med Android ble lansert i Norge sommeren etter. I løpet av 18 måneder var Android dominerende innenfor markedet for avanserte mobiltelefoner. Dette til tross for at både Apple, Microsoft og et finsk mobilselskap vi har glemt navnet på, satset det «remmer og tøy» kunne holde i akkurat dette markedet. Historien om Android er viktig av mange grunner, men først og fremst fordi den viser at man ved å tenke helt nytt kan endre et stort marked på veldig kort tid.

Delingskultur handler ikke lenger bare om programvare
Når Clay Shirky i 2012 holdt foredrag et på en global konferanse (TED) med tittelen «How the Internet will (one day) transform government» snakket han om hvordan fri programvare som metode og tankesett kan endre hvordan vi organiserer offentlig sektor. Vi er nok på ingen måte der at offentlig sektor kommer til å utvikle lover ved å bruke Github i nær fremtid. Dette representerer likevel en veldig viktig global trend gjennom de siste årene hvor metodene og filosofien bak fri progamvare har inspirert mennesker innenfor andre fagområder.

Dette har ført til bølger av åpenhet innenfor kunnskapsindustrien, forskning, utdanning og kultur.

Åpne data har de siste årene vært et viktig satsingsområde for mange land med USA og England som de mest kjente. I Norge og Europa blir åpne data sett på som et område hvor startups og private aktører kan bygge forretning på offentlig data.

Dette er tuftet på et enkelt prinsipp om at når det offentlige har betalt for innsamling, utvikling og foredling av data så skal dette deles fritt, også for kommersielle formål.

I samme gate finner vi bevegelsen for Open Access som handler om åpen og fri tilgang til vitenskapelig litteratur og publikasjoner. Når Bill & Melinda Gates Foundation tidligere i høst annonserte en egen Open Access Policy for de forskningsprosjektene de finansierer, er de bare en av mange globale aktører som tar et standpunkt om åpenhet.

Mange bruker Wikipedia daglig, men ikke alle er klar over at når Jimmy Wales etablerte dette prosjektet var det i stor grad inspirert av fri programvare og tankesettet rundt gjenbruk og deling. I dag er Wikipedia et av verdens mest besøkte nettsteder med kunnskap skrevet og utviklet i all hovedsak av frivillige. De siste 10 årene har vi sett en global bevegelse der noen av disse prinsippene også har smittet over på prosjekter som utvikler innhold for utdanning, gjennom at de deler sine kunnskapsressurser under en fri lisens. Prosjekter som Khan Academy, CK-12, MIT Open CourseWare og det norske prosjektet NDLA er bare noen av disse som hører hjemme under definisjonen Open educational resources (OER).

På samme måte som Wikipedia totalt forandret markedet for tradisjonelle leksikon tror vi at Open educational resources og andre former for fritt tilgjengelige læringsressurser kommer til å snu opp ned på utdanningssektoren også i Norge. Det faktum at enkelte kurs på nettstedet edX.org har flere innrullerte studenter enn norske universiteter og høyskoler til sammen er bare å regne som frampek i en historie som vil bringe høyere utdanning inn i et nytt paradigme.

Så hva med offentlig sektor?
Når man flytter blikket fra de globale trendene og over på norsk offentlig sektor oppleves det nærmes som litt selvmotsigende, for mens utviklingen av den global delingskultur akselererer, er det fortsatt veldig sjelden vi ser deling av kildekode mellom offentlige virksomheter i Norge.

Det er litt merkelig at kommersielle aktørerer som konkurrerer om de samme kundene klarer å få til deling av teknologi mens offentlig virksomheter sliter med å knekke koden.

Når offentlig sektor så går i gang med fellesprosjekter eller konkret samarbeid rundt utvikling av løsninger sliter man med å få det helt til. Store overskridelser, løsninger som ikke fungerer etter hensikten og tjenester som ikke skalerer er dessverre gjennomgangstonen. Dette skyldes forskjellige faktorer men vi mener kompetanse, organisering og politisk vilje er noen av de viktigste. I tillegg ser vi at mange av delingsprosjektene i statlig og kommunal sektor bærer mer preg av samkjørte anskaffelser enn ekte deling og gjenbruk. Når felleskomponenter som brukes av mange etater og kommuner ikke underlegges en fri lisens gir dette også en veldig uheldig leverandørbinding.

Når man lanserer deling og gjenbruk med den betingelsen at alle må inn i samme prosjekt kan dette også gi store skaleringsutfordringer i tillegg til at man faktisk tar for gitt at én form passer alle. Skal organisasjoner og prosjekter som Altinn, KommIT og Difi lykkes med å utvikle felles løsninger, så må disse deles fritt.

Det hjelper ikke med en hybrid hvor man deler noe med noen. Når utviklingen og eierskapet er offentlig må man dele alt, alltid, med alle!

I tillegg ser vi at de norske etatene og kommuner som bruker fri programvare ikke bidrar med ressurser tilbake til de opprinnelige prosjektene, slik for eksempel IBM gjør med Linux. Når vi samtidig vet at for eksempel OpenSSL brukes i eller av mange prosjekter i Norge, mener vi at tiden er inne for økt fokus på at norsk offentlig sektor burde bidra til globale kodemiljøer.

På samme måte som det finnes en politisk vilje i regjeringen til å fremme deling av åpne data, burde det finnes en politisk vilje til å dele all kildekode. Dette vil på ingen måte hindre leverandører av lukket programvare, men det vil sørge for at all kildekode finansiert av det offentlige, faktisk blir fritt tilgjengelig for alle.

Dette må også gjelde digitalt innhold som kurs og kompetansemateriell. Det er etter vår mening uheldig når universiteter, høgskoler, Difi og KS KommIT bruker millionbeløp på å utvikle nettbaserte kurs for studenter og offentlig forvaltning, uten at disse underlegges en fri lisens og er tilgjengelig for alle.

Nå som Friprogsenteret om få uker legger ned sitt virke mener vi det vil være naturlig å sende en oppfordring.

Her er våre råd til den sittende regjering om hvilke tiltak og prosjekter som vil være en god oppfølger og helt nødvendig for å fremtidig IKT-utvikling i offentlig sektor:

  • Alle felleskomponenter må utvikles som fri programvare.
  • Pålegg om deling av all offentlig finansiert kildekode både for kommuner og etater (gjelder programvare man utvikler med offentlige midler).
  • Etabler en egen finansiell og organisatorisk støtteordning for offentlig prosjekter som har stort delingspotensiale for å fremme gjenbruk.
  • Klare regler for offentlige virksomheter som ønsker å bidra økonomisk til fri programvaremiljøer eller miljøer som utvikler fritt digitalt innhold.
  • Tilpasse lov om offentlige anskaffelser slik at den fremmer deling.
  • Etablere en finansiell støtteordning for globale fri programvareprosjekter som brukes mye av norsk offentlig sektor. Prosjektene på listen revideres årlig.
  • Lag et Kunnskap.norge.no hvor man samler digitale kunnskapsressurser lisensiert med en fri lisens.
  • Etabler en egen ordning for vurdering av alle offentlige prosjekter (over en gitt størrelse) opp mot mulige nasjonal og internasjonal deling. Dette kan gjelde deling i Norge, med andre europeiske land, men også i bistandsprosjekter.
  • Etabler et eget fagmiljø (prosjektspeidere) som søker internasjonalt for å finne gode løsninger som kan gjenbrukes av norske kommuner og etater. Dette etter modell fra FiksGataMi.

Et aktivt forhold til gjenbruk og deling av teknologi og kunnskap er ikke bare et anliggende for politisk ledelse i Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Det er viktig for alle ledere som ønsker å utvikle gode offentlige tjenester.

Å kjøre i gang arbeid med et større offentlig IKT-prosjekt i 2015 uten å vurdere verdien i gjenbruk og deling er som å starte en legepraksis uten å kjenne til penicillin.

Christer Gundersen
Fripriogsenteret

Informasjon om debattinnlegg og kronikker i digi.no

Alle innlegg må sendes til redaksjon@digi.no. Husk å legge ved et portrettbilde. Vi forbeholder oss retten til å redigere innsendt materiale.

«Alle» kan teste Watson-analyse

IBMs Watson er en løsning for prediktiv analyse blant annet ved bruk av naturlig språk. Watson har vært mye omtalt den siste tiden, fra den kjente Jeopardy-seieren for noen år tilbake, til IBMs ønske om å kommersialisere løsningen og gjøre den til en egen merkevare.

Watson Analytics er en del av dette superdatamaskin-prosjektet, det er et verktøy ment for bedrifter, som kan benyttes til å forbedre deres data. Watson Analytics skal bruke maskinlæring og nettskyen til å kunne besvare spørsmål relaterte til den aktuelle bedriften, tegne opp presentasjoner, formidle informasjon og automatisere databehandling, slik at bedriftene skal kunne forutse hva som kommer til å skje og hva man kan gjøre med det.

Poenget med Watson er at løsningen skal forstå vanlig språk, slik at «vanlige» brukere vil kunne stille spørsmålene, som da vil bli analysert og besvart via et grafisk grensesnitt. Og siden det er web-basert kan det brukes fra alle mulige enheter, også ute i felten.

Data skal kunne hentes fra en lang rekke kilder, og jo mer data, desto bedre analyse, såklart.

Watson Analytics har vært under testing en stund, men nå er det altså fritt frem for alle for å prøve. Det er snakk om en ganske så åpen beta, som baserer seg på en «freemium»-modell, der det meste i utgangspunktet er gratis, men kostnader kan tilkomme etter hvert.

Det lanseres også et diskusjonsforum der Watson-brukere kan utveksle erfaringer.

IBM forsøker uten tvil å profilere Watson-brandet mest mulig, og det er tross alt ikke lenge siden det ble bekreftet at tjenesten vil brukes for å analysere sosiale Twitter-data. Watson vil etter hvert også bakes inn i IBMs nye epost-plattform Verse.

Kineserne banket på døren

Det lille IT-selskapet Unisea i Skudeneshavn skal levere programvareløsninger til Kinas nye globale satsing på subsea servicefartøy innen olje og gass.

Kinas helstatlige versjon av Statoil, China National Offshore Oil Corporation (CNOO) står bak, og datterselskapet COOEC Subsea Technology valgte Unisea uten anbudsrunde.

– Vi har nok opparbeidet oss et renommé på andre oppdrag i Asia de siste årene, forklarer administrerende direktør Kurt Roar Vilhelmsen.

Les også: Samarbeider med Kværner

Papirmølle
Kjernevirksomheten er administrativ programvare offshore.

Denne jobben handler om databasert kvalitetssikring av HMS-rutinene på servicefartøy, enklere forklart et avvikshåndteringssystem.

Fartøyene er som flytende industribedrifter, med mye utstyr og avansert teknologi om bord.

Her stilles det krav til at rederiet har oversikt over alle rutiner, og at mannskapet rapporterer hva de faktisk foretar seg – som ved håndtering av fjernstyrte undervannsfartøy (ROV).

Kravene er satt i den såkalte ISM-koden etter en rekke ulykker på 80-tallet.

Ulykker og drivstoff
– For et rederi handler det om titusener av rapporter hvert år, om arbeidstillatelser, arbeidsulykker, drivstofforbruk og et utall parametere, sier Unisea-sjefen.

Selskapet sprang ut fra engineeringbedriften Karmøy Skipsconsult i 1997.

25 ansatte er i sving, og mye av aktiviteten er utvikling av programvare. De jobber tett med ingeniører som er spesialister på HMS, såkalte HSEQ-ingeniører.

Ut i verden
Nå er Kina i ferd med å spise seg inn på det globale markedet for subseatjenester, og de benytter seg mye av norsk kompetanse og utstyr.

COOEC Subsea har kjøpt et spesialfartøy fra DOF Management. I tillegg er norsk mannskap hyret inn som rådgivere.

Les også: Derfor er Norge verdensledende

Smått kan bli stort
Uniseas oppdrag utgjør småpenger i det store bildet.

Kjøp og tilpasning av fartøy utgjør en investering på 1,1 milliarder kroner. Karmøy-bedriften har signert for rundt 2 millioner kroner.

– Men dette kan være inngangsporten til noe mer, tror Vilhemsen.

Han regner med at 20 prosent av omsetningen vil komme fra asiatiske oppdrag de neste par årene.

Selskapet forventer en omsetning på 40 millioner kroner i år.

Piratkopi
Kina er kjent for å hente gode ideer hos andre og tjene solid med penger.
Noen kaller det kopiering.

– Nå henter den kinesiske giganten norsk kompetanse på flere områder og overfører den til hjemlandet. Kan du risikere at de «overfører» dine programvareløsninger, også?

– Om noen kopierer programvaren, har de ikke bransjeerfaringen og kompetansen som skal til for å sette sammen den rette løsningen som hvert skip og rederi trenger, mener direktøren.

– Sony visste om dårlig sikkerhet

I godt over en uke har filmselskapet Sony Pictures slitt med ettervirkningene av et storstilt hacker-angrep som kan ha kommet fra Nord-Korea – eller kanskje ikke.

Mengden av data som ble stjålet er enorm. Uutgitte filmer, noen av dem med premiere først i mars neste år, ble spredt på fildelingsnettsteder. Personlig informasjon om skuespillere, noen av dem svært kjente, skal ha blitt gjort tilgjengelig.

Nå viser det seg også at dokumentene inneholder personnumre (altså de amerikanske Social Security-numre) til 47,000 tidligere ansatte og samarbeidspartnere til Sony. Blant disse er Sylvester Stallone, regissøren Judd Apatow og skuespillerinnen/komikeren Rebel Wilson. Dokumentene inneholder også informasjon om lønninger, adresser, diverse kontrakter og mye annet. Noen av de berørte skal ikke ha jobbet for Sony siden år 2000.

Poenget er ikke bare det at angrepet er såpass omfattende, men at mye tyder på at sikkerheten hos Sony er elendig.

Ifølge Buzzfeed er interndokumentene, fylt med privat informasjon, kalt for ekstremt lettforståelige ting som «YouTube login passwords.xlsx» eller «password lists.xls». Dokumentene skal være fulle av passord til sosiale medie-kontoer til diverse filmer, abonnementkontoer til nyhetstjenester som Bloomberg og dyre analysetjenester som ComScore.

Ifølge nettstedet Fusion.net er mange tidligere Sony-ansatte, som ikke ønsker å oppgi navn, langt fra overrasket. Kildene sier til nettstedet at «Sonys sikkerhetsteam er en vits», og at de hadde gjentatte ganger rapportert sikkerhetsbrister som ble ignorert. Det vises til eksempler der et av Sonys nettsteder hadde en konkurranse der de samlet inn personlig data om deltakere og la disse ut på et nettsted uten å kryptere dem, eller ansatte som ikke logget seg ut fra Sonys interne servere da de satt på en kafé.

Sony skal ha brukt tid på å vurdere sikkerhetstrusler, men fulgte ikke opp anbefalingene i etterkant, og det var aldri noe generell forståelse for hvor viktig sikkerhet var i selskapet, sier kildene.

Dette er langt fra første gangen Sony er i hardt vær på denne måten, det massive angrepet på spilltjenesten PSN i 2011 avslørte også en del svake sikkerhetsrutiner og dårlig kommunikasjon.

Norge kan få sjøkabel til England

I dag går fiberlinjene hovedsakelig gjennom Sverige.

Som Teknisk Ukeblad tidligere har skrevet, foreslo Norsk fiberforening at Statnett skulle pålegges å legge fiber i alle nye utenlandskabler.

Les også: 25 prosent av kraften i Tyskland kan komme fra Norge, spådde Statnett-sjefen

– Utenfor vår strategi

Statnetts nye kraftkabel til Danmark, Skagerrak 4, er utstyrt med fiber. Noe av det skal Statnett bruke selv til kontroll av kraftoverføringen. Resten leies bort til aktører som driver med dataoverføring.

Men Statnett har vært skeptisk til å legge fiber i kablene til England og Tyskland, fordi det lå «langt utenfor selskapets strategi, som er å dekke egne kommunikasjonsbehov».

31. oktober i år sendte imidlertid IKT-Norge en klage til Olje- og energidepartementet (OED), på at Statnett ikke hadde laget en kostnadsutredning på å legge fiberkabel samtidig som det legges kraftkabel til Tyskland.

Nordlink-kabelen til Tyskland, på 1400 MW, har fått konsesjon, og skal etter planen settes i drift i 2018.

Les også: Tysk delstat ber Norge kjappe seg med å bygge kabel nummer to til Tyskland

Nasjonal sikkerhet

IKT-Norge argumenterte både med samfunnsøkonomi og med nasjonale sikkerhetshensyn.

De påpekte at 85 prosent av all norsk datatrafikk i dag går via Sverige.

«Det medfører at Norge har dårlig kontroll over egne data. Sverige har innført den omstridte FRA-­loven, som gjør at svenske myndigheter kan sjekke alle data som går via svensk territorium. Dette er et sikkerhetsspørsmål for Norge. Det setter også begrensninger for næringsutvikling innen lagring av data i Norge for internasjonale aktører», heter det i brevet.

I tillegg påpeker IKT-Norge at datamengdene øker dramatisk og at vi trenger mer overføringskapasitet ut av Norge.

«Når Statnett nå skal legge en kraftkabel til Tyskland må vi utnytte denne synergieffekten», skriver organisasjonen.

Krever inngripen

De hevder Norge som nasjon kan halvere kostandene ved å legge kraft- og fiberkabel i en operasjon.

«Fiberkabelen vil kunne «veves» inn i kraftkabelen slik at vi snakker om kun en kabel. Dette er kjent og velutprøvd teknologi, og som Statnett selv har benyttet. At det er fiber sammen med kraftkabelen kan også bidra til overvåking og monitorering av el-kabelen», heter det i brevet.

Videre ber de om at OED «griper inn og gjør om Statnetts beslutning om at de ikke ønsker å legge fiber samtidig med kraftkabelen».

Les også: Mandag solgte de småkraftverket. Onsdag kom regjeringens sertifikat-millioner

– Ingen synergier

Forum for grønne datasentre, organisert under IKT-Norge, sluttet seg til brevet.

De viser til en uttalelse på Twitter fra kommunikasjonssjef Christer Gilje i Statnett i oktober i år der han skriver at det på grunn av lengden på kabelen ikke vil være noen synergier å hente ved legging av fiber i kraftkabelen.

Ifølge Gilje gjorde lengden på kabelen at kabelen trenger signalforsterkning på veien, og derfor må legges separat.

Forum for grønne datasentre kaller denne uttalelsen utdatert. I et brev til OED viser de til en rivende utvikling og skriver at det i dag finnes systemer som benytter passive forsterkere og kan sende 4 X 100 gigabit per sekund per fiberpar over 523 km og 100 gigabit per sekund over 556 kilometer.

Stor kapasitet

Opplysningen stammer fra førsteamanuensis i telematikk ved NTNU, Steinar Bjørnstad.

Han utdyper overfor Teknisk Ukeblad at han henviste til bruk av Wavelength Division Multiplexing (WDM), en kjent teknikk for å utnytte kapasiteten i fiberen. Det innebærer fire bølgelengder på hver fiber, og at hver fiber benyttes i én retning.

Kommunikasjon i begge retninger er nødvendig og derfor benyttes to fibre for dette.

«Typisk legges fiberkabler med minst 48 par, noe som gjør det mulig allerede i dag å oppnå kapasiteter på titalls terabit/sekund gjennom en sjøkabel med lengder som nevnt over», heter det i brevet.

Politisk løfte

Også fylkesordførerne i Rogaland og begge Agder-fylkene ba i et brev i oktober OED om å pålegge Statnett å gjøre en nøye utredning av mulighetene for å legge datafiber på utenlandskablene.

De viser blant annet til et brev samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen skrev til Transport- og kommunikasjonskomiteen i februar i år, hvor statsråden lovet å «jobbe for at man ser på strømnett og datakapasitet i sammenheng, […], slik at kostnadene ved kabellegging kan deles på flere».

Les også: Regjeringen reduserer risikoen for at norske strømkunder må subsidiere svenskene

Ny vurdering

Olje- og energidepartementet sendte over brevene til Statnett og ba om kommentar. I sitt svarbrev, som Teknisk Ukeblad har sett, opplyser Statnett at de vil vurdere saken på nytt.

–  Vi skal gjøre en ny vurdering av de tekniske og økonomiske forutsetningene for å legge fiberkabel på de to kablene. Vi ønsker også å ha møter med de ulike instansene som har kontaktet oss i saken dersom de har ønske om det, sier kommunikasjonssjef Christer Gilje i Statnett.

I brevet til OED lister selskapet imidlertid opp en rekke faktorer som kan komplisere leggingen av leggingen av fiberkabelen.

– Kraftoverføring viktigst

Gilje understreker at Statnetts viktigste oppgave er å overføre kraft.

– Vi må se på hva som skjer hvis fiberkabelen blir skadet og trenger reparasjon, mens strømkabelen er i orden. Kan man da stanse kraftforbindelsen mellom Norge og henholdsvis Tyskland og England for å ta opp fiberkabelen og reparere den? Hvor lang tid det vil kunne ta og hvilke kostnader man da kan risikere, vil også måtte være en del av helheten vi vurderer, sier Gilje.

For Skagerrak 4-kabelen er det en forutsetning at Statnett ikke nødvendigvis stanser driften på strømkabelen for å reparere fiberen raskest mulig uansett tid på året og døgnet.

– Det er en risiko for at en slik fiberkabel kan være ute i lengre tid fordi en reparasjon må gjøres på en tid på året hvor det er mulig å gjennomføre den uten at det går ut over kraftsystemet, sier Gilje.

Langre avstander

Lengden på kablene kan også bli en utfordring. Mens sjøkabelen til Danmark kun er 140 kilometer lang, er kablene til Tyskland og England henholdsvis 514 og drøyt 720 kilometer lange.

– I våre opprinnelige vurderinger gikk vi ut fra at det ikke er mulig å få et godt nok signal uten å bruke forsterkerenheter på lengder over 500 og 700 kilometer. Etter hva jeg kjenner til, er det ikke gjennomført i den lengden i noen kommersiell virksomhet. Så dette ville innebære at vi måte sette verdensrekord, sier Gilje.

Les også: Statoil stopper 2,5 millioner e-poster hver uke

– Vanskelige forsterkere

Signalforsterkerne som har vært brukt på denne type lengder gjør det ifølge Gilje ivanskeligere å bunte sammen fiberkabelen med strømkabelen.

– På Skagerrak 4 buntet vi sammen slik at fiberen er knyttet til strømkabelen. Hvis vi skal ha forsterkerenheter med jevne mellomrom på kabelen, blir spørsmålet hvordan dette skal gjøres. Skal forsterkerne legges ved siden av kabelen. Og kan man bruke én grøft hele veien, eller er det nødvendig med flere grøfter? Alt dette må vi få avklart, sier Gilje.

Han minner også om at det er myndigheter på begge sider av kablene som må involveres, ikke kun på norsk side. Det kan også bli spørsmål om konkurranseaspektet og Statnetts rolle.

– Var Statnett for rask til å avfeie muligheten for fiber på strømkabelen i første runde?

– Vår vurdering har hele tiden vært at dette ikke var lønnsomt i disse prosjektene. Nå har vi fått en del innspill, og kommet til at vi skal gjøre en oppdatert vurdering, sier Gilje.

Telenor ikke interessert

Telenor er imidlertid ikke spesielt interessert i prosjektet.

– Telenor har vurdert å være med på denne potensielle fiberen, men har vurdert at den ville være mindre effektiv for Telenor og våre kunder enn de løsningene som finnes for utenlandstrafikk i dag. Årsaken er at det blir veldig lange strekk mellom Norge og Tyskland uten å gå via Sverige eller Danmark, sier informasjonssjef Per Aril Meling i Telenor til Teknisk Ukeblad.

Han understreker at det får være en sak mellom Statnett og politikerne om selskapet skal pålegges å legge fiber på kablene.

– Når det er sagt, ønsker vi i Telenor en rettferdig konkurranse i markedet og minst mulig spesialløsninger som ikke konkurranseutsattes, sier Meling.

Les også:

Gigantisk sikkerhetshull angriper Apple-dingsene dine

Dette er kortsvindlernes 5 sleipeste teknikker

Gjør webapper mer uavhengige av nett

Den kanskje største styrken til webbaserte applikasjoner, det at de alltid er oppdaterte, er kanskje også den største svakheten. Webbaserte applikasjoner fungerer ofte svært dårlig uten nettilgang.

I høst skrev digi.no om en teknologi, Service Workers, som kan endre på dette. På det tidspunktet var ikke serviceworkers støttet av noen nettleser, men nå er det i ferd med å endre seg.

Den neste utgaven av Googles nettleser, Chrome 40, er nå tilgjengelig i en betaversjon. Hovednyheten i denne er nettopp støtte for Service Workers.

Service Workers er et programmeringsgrensesnitt som etter hvert kan bli en W3C-standard. Utviklere kan utnytte det til å avskjære nettverksforespørsler, enten ved hjelp av en programmert respons eller en tidligere respons som er cachet.


Forenklet presentasjon av livssyklusen til en service worker etter den første installasjonen.

I tillegg til å gi en bedre frakoblet brukeropplevelse av webbasert applikasjoner, skal utviklere også kunne utnytte Service Workers til å oppnå betydelige ytelsesforbedringer for webbaserte løsninger. Dette fordi brukergrensesnitt og andre ressurser med større pålitelighet enn i dag kan mellomlagres mellom hver gang websidene lastes. Dermed kan de lastes fra enhetens masselager eller minne istedenfor fra en server via internett. Videoen nedenfor viser forskjellen når man baser har tilgang til en Egde-forbindelse på 250 kilobit per sekund.

Bakgrunnsaktivitet
Google skriver at i motsetning til andre webteknologier, er levetiden til en service worker uavhengig av websiden som installerte den. Det betyr at den kan kjøres i bakgrunnen og utnyttes av kommende programmeringsgrensesnitt som Push og Background Sync, også etter at den opprinnelige websiden er stengt. Brukeren må dog gi sitt samtykke til dette for hvert enkelt nettsted.

I Chrome 40 er det også inkludert to andre programmeringsgrensesnitt som kun kan brukes inne i service workers. Det ene er Fetch API som lar service workers utføre nettverksforespørsler og returnere responsen til de sider som de kontrollerer. Cache API kan lagre innkommende responser og returnere dem direkte neste gang det den bes om den samme ressursen, uavhengig om ressursen har blitt kastet ut av den vanlige HTTP-cachen eller ikke.

Google understreker at alle disse programmeringsgrensesnittene er under aktiv utvikling. Dette betyr at de i alle fall ikke er egnet for offentlig tilgjengelige tjenester riktig ennå. Implementeringen i Chrome vil bli oppdatert etter hvert som spesifikasjonene utvikles.

Ifølge Google vil Service Workers også støttes av den kommende Opera 27. Mozilla er i gang med å utvikle slik støtte i Firefox, mens Microsoft offentlig har gitt sin tilslutning til teknologien. Det er mer uklart hva Apple mener.

En grundigere gjennomgang av Service Workers tilbys av nettstedet HTML5 Rocks.

Chrome 40 beta inkluderer også en rekke andre, mindre nyheter for webutviklere. Disse er knyttet til blant annet validering av webskjemaer og Content Security Policy.

Fant tonen. Overtar drift av 200 servere

Retriever som tilbyr søk i nyhetsarkiv, medieovervåking og analyse skal modernisere dataparken.

Prosjektet er betydelig.

550 millioner indekserte artikler fordelt på over 100 virtuelle servere og 76 fysiske servere får nytt hjem.

Valget av partner falt på Embriq, som overtar ansvaret for drift og forvaltning av Retrievers IT-løsninger på nordisk nivå, de neste fire årene.

– Første prosess blir å flytte “as is”. Målet er at kundene ikke skal merke noe. Vi har ekstremt mange artikler i systemene våre og kunder som er avhengig av nyheter. Alt skal være ferdig flyttet til påske, sier teknologidirektør Ole-Martin Halden til digi.no.

Partene vil ikke ut med avtalens verdi.

– Embriq var både fornuftige på pris og flinke på å gi oss oppmerksomhet. Vi fikk en veldig god tone, noe som er viktig. Det er ikke bestandig gode dager med driftsleverandører, sier Halden.

Medieovervåkningselskapets IT-plattform kjører i dag på Linux Debian V-servere, noe de betegner som gammel teknologi. Planen er å rydde opp i dette og gå over til Oracle VM.

Embriq er ikke blant de mest kjente driftspartnerne, men har bakgrunn som IT-driftsselskap for kraftkonsernet Hafslund.

– Hafslund eier 88 prosent av aksjene våre, og Hafslund er også kunde, men utgjør ikke mer enn 25-30 prosent. Mesteparten av tjenestene vi leverer er i et åpent marked, forteller administrerende direktør Thomas Pettersen i Embriq.

Retriever går rett inn og blir én av deres fem største kunder, bekrefter han.

– Jeg kan ikke si verdien på avtalen, men vi omsetter totalt for cirka 230 millioner kroner og dette blir en betydelig kunde for oss. En av de fem største.

Embriq med rundt 130 ansatte i Norge har etablert egen datasentral i Østfold med raske fiberforbindelser direkte til det sentrale svenske internettknutepunktet.

Selskapet har investert kraftig de siste årene, noe blodrøde tall i regnskapet vitner om. I årene 2011, 2012 og 2013 har de et samlet underskudd på 89 millioner kroner.

– Vi har vært ganske anonyme, men det har vært en bevisst holdning. Vi har foretatt en formidabel satsing gjennom de årene, og bygget konsepter men også spesielle produkter for kraftsektoren. 42 nettselskaper er på kundelisten, i tillegg leverer vi tjenester for et titalls i Sverige. Utviklingen går i riktig rening og i år leverer vi svarte tall, sier Embriq-sjefen.

Pettersen forteller at de nå kapitaliserer på grunninvesteringen og gleder seg veldig over lønnsom drift i 2014.

Embriq omtaler seg selv som en mellomstor aktør i det nordiske markedet for IT-driftstjenester. Et marked med tøff konkurranse.

– Basefarm, Telecomputing, 99x, Intility og Evry er blant konkurrentene vi møter. Det er mange om beinet, medgir han.

Han legger også til:

– Vår oppfatning er at det er viktig å differensiere seg. Domenekunnskap og prosessforståelse rundt kritiske systemer er viktig. Mange har en generalistisk holdning til IT-drift og sånn er ikke verden lenger. IT blir en viktig del av bedriftens konkurransekraft. Da må du bevise at du har forståelse for kundens prosesser. Vi er veldig spisset mot transaksjonstunge og virksomhetskritiske løsninger, flere av kundene våre er også samfunnskritiske, sier Thomas Pettersen.