Medisinautomat gir håp om riktigere medisinbruk

For hjemmetjenesten er det krevende å rekke rundt på hjemmebesøk til alle de oppsatte brukerne til rett tid og å få gjennomført medisineringen på rett måte.

Ikke sjelden ender det med at medisinen ikke blir gitt eller tatt etter planen. Dette er det vanligste avviket som rapporteres. 

Derfor har Bærum kommune ønsket å undersøke om automatiske medisindispensere vil styrke tjenesten. Tanken bak er at teknologien både skal forbedre livskvaliteten til de eldre og effektivisere omsorgstjenesten.

Sender sms når medisinen ikke tas

Produktene på markedet kan i hovedsak deles i to typer: En løsning der pilledosene legges i kamre eller begre, og en annen løsning der ruller med ferdigdoserte piller – såkalt multidose-løsning – settes inn i dispensere.

Bærum kommune kjøpte inn ti dispensere av typen Pilly i 2013. Her legges pillene inn i en karusell med 28 kamre, og du hører en lyd når det er tid for å ta medisinen. Om medisinen ikke blir tatt, sendes det SMS-varsel om feil til et telefonnummer.

Frihetsfølelse eller ikke?

Brukerne som har testet ut de automatiske medisindispenserne i Bærum, har vært i alderen 68-96 år. De har hatt ulike funksjonshemninger som lammelser, nedsatt motorikk, svekket syn eller kognitiv svikt. Kognitiv svikt er en samlebetegnelse på svikt i en rekke funksjoner vi bruker hver eneste dag. Blant dem er forskjellige typer hukommelse, oppmerksomhet, konsentrasjon og planlegging. 

– Noen brukere med stabil psyke og bare moderat kognitiv svikt melder om frihetsfølelse når medisineringsbesøkene faller bort, forteller Sintef-forsker Ingrid Svagård.

For andre brukere oppleves hjemmebesøkene som en trygghet.

– De kan dermed bli utrygge når de kommunale besøkene faller bort, sier hun. 

Lydsignalene kan virke stressende

Ifølge Svagård er det mye som må være på plass for å kunne hente ut gevinstene ved å bruke medisindispensere.

– Erfaringsmessig ser vi at det er helt grunnleggende å kartlegge hvem som er brukere. Skal brukeren ha nytte av dispenseren, må vedkommende oppfatte og forstå hvordan Pilly fungerer. Det er også svært viktig at medisindispenseren blir tilpasset den enkelte brukeren. Noen vil for eksempel trenge lengre tid enn andre for å ta medisinen.

For mange av brukerne er heller ikke lydsignalene og påminnelsene den viktigste funksjonen. De følger med på klokken, og signalene kan tvert i mot virke stressende.

Sintef-forskeren forteller at det har vært en del feilsituasjoner under testperioden som har vært krevende for både ansatte og brukere. Ofte har dette vært knyttet til feil bruk eller hardhendt håndtering av dispenseren.

Piloten har skapt forståelse i Bærum kommune for at automatiske medisindispensere som Pilly gir store muligheter for riktigere medisinering, pluss at det sparer hjemmetjenesten for hjemmebesøk.

– En dispenser tvinger fram både riktige medisiner og riktig medisineringstidspunkt, og bidrar dermed til bedre helse for brukeren. Noe som igjen gir trygghet for både brukeren selv, for pårørende og for kommunen, avslutter Svagård.

Forskere hjelper kommuner med å forebygge terrorisme

Sarpsborg, Fredrikstad, Oslo, Larvik og Kristiansand. Dette er alle kommuner som har problemer med radikalisering. De er derfor valgt ut i et nytt forskningsprosjekt.

Også 26 andre kommuner er invitert til å være med når forskerne skal se på hvilke utfordringer norske kommuner står overfor i forebyggingen av ekstremisme.

Noen utvikler hat

I dag er det ekstreme islamister i flere kommuner i Norge. I tillegg gir høyreekstreme og anti-islamske miljøer grunn til bekymring flere steder, mener Politiets sikkerhetstjeneste (PST).

«Også personer som vokser opp i våre nabolag og har gått på skole med våre barn eller sitter på en veranda nær deg, kan ende i en rennestein av hat,» sa justisminister Anders Anundsen da han 2. februar holdt innlegg på et politisk toppmøte om forebygging av vold og ekstremisme.

Men ifølge en kartlegging Aftenposten har utført, er bare en håndfull kommuner i gang med tiltak mot radikalisering, sju måneder etter at regjeringen la fram sin handlingsplan.

Global situasjon, lokale utfordringer

Nå er forskere ved Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR) og Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) i gang med et forskningsprosjekt som ser på hvilke utfordringer norske kommuner står overfor når ekstremisme skal forebygges.

For utfordringene er store, mener Kommunenes sentralforbund (KS), som er med på å finansiere forskningen.

– Tidligere kunne du se disse gruppene, for eksempel under en lyktestolpe i Brumunddal. I dag er situasjonen mer global. Likevel er kommunene og lokale aktører svært viktige i det forebyggende arbeidet, sa Yngve Carlsson i KS da han presenterte prosjektet på toppmøtet i februar.

Fremmedkrigere og familier

Forskerne skal peke ut dilemmaene og hva som kan være kommunenes rolle i forebygging av voldelig ekstremisme. Hva har de mulighet til å gjøre? Hvordan kan de jobbe, og hvem bør de samarbeide med?  

På den måten skal prosjektet bidra til å forbedre forebygging rettet mot personer som står i fare for å bli radikalisert, mot hjemvendte fremmedkrigere og mot familier og nærmiljø i kommunene.

Forsker Susanne Søholt ved NIBR er prosjektleder. Hun har samlet folk fra 31 kommuner for å snakke om problemer og dele erfaringer med å identifisere, håndtere og forebygge radikalisering. I alt skal det arrangeres tre slike utviklingsverksteder som en del av datainnsamlingen til forskerne. I tillegg skal forskerne altså gå grundigere inn i fem kommuner, som alle har erkjent at de allerede har et problem.

Trenger mer kunnskap

Hovedinntrykket fra møtet er at kommunene synes dette er vanskelig, forteller Søholt.

– Det er stor variasjon mellom dem. Men felles er at de trenger mer kunnskap, både om fenomenet og om når de eventuelt bør gripe inn og hvordan de kan gripe inn. I kommunene er man også engstelige for å stemple hele miljøer i lokalsamfunnet og skape mer konflikt.

Sarpsborg har kommet langt

Sarpsborg og Fredrikstad er blitt pekt ut som to kommuner med spesielt store radikaliseringsproblemer.

Tone Faale i Sarpsborg kommune er koordinator for Samordning av lokale kriminalitetsforebyggende tiltak (SLT) i Sarpsborg kommune. Hun er takknemlig for at Sarpsborg er blitt valgt ut som en av case-kommunene. 

Kommunen har like mye oppmerksomhet rettet mot høyreekstreme som mot radikale islamister. Dette arbeidet startet etter 22. juli 2011, forteller hun.

– For oss har dette vært svært vanskelig. Vi hadde ikke ressurser, og ikke  hadde vi kunnskap, heller. Vi visste heller ikke hvem vi skulle rette oss til for å få kunnskap. Vi har i det hele tatt vært veldig utrygge på hvordan vi skulle gå fram, både overfor enkeltindivider og overfor lokalsamfunnet, forteller Faale.

Likevel har Sarpsborg kommet langt, sammenliknet med andre norske kommuner.

Krevende og sårbart å drive FN-arbeid lokalt

En viktig del av resepten har vært dialog.

Representanter fra de fem moskeene i Sarpsborg, Den norske kirke, Metodistkirken og Kirkens bymisjon møtes nå jevnlig i Østfold-byen. Kirker og moskeer er åpnet for hverandre. Folk er blitt bedre kjent med hverandre og har fått gjensidig respekt, forteller Faale.

Det er opprettet dialogmøter mellom politirådet og trossamfunnene. Jevnlige møter mellom religiøse ledere skaper felles mål i det forebyggende arbeidet for et trygt lokalsamfunn.

Det kan høres enkelt ut. Men Faale legger ikke skjul på at det er komplisert.

– Det er krevende og sårbart å arbeide med store temaer som inkludering, ekstremisme, menneskerettigheter, sharia, religiøse og politiske spørsmål. Ja, faktisk alle de store FN-temaene bør vi arbeide med lokalt .

Etterlyser et kompetansesenter

Sarpsborg også opprettet en beredskapsgruppe som kan kontaktes tidlig.

– Det er viktig at sentrale enheter som barnehage, skole, Nav og barnevern har et telefonnummer å ringe til. At de tidlig kan få avklart bekymringer de har. Det er ikke mange fremmedkrigere fra Østfold, men antallet er allikevel meget alvorlig. Det som er svært viktig fremover, er å forebygge utenforskap, og å fange tidlig opp unge som er i en voldelig radikaliseringsprosess, sier Faale.

– Kunnskapsbehovet er prekært, noe jeg tror dette forskningsprosjektet vil synliggjøre. Vi trenger noen metoder politiet og kommunene kan bruke. I tillegg håper jeg at dette forskningsprosjektet kan avklare gråsonene mellom ansvarsområdene.

Polarforskning i demokratiseringens tjeneste

Vår forskning omkring mottakelsen som den østerriksk-ungarske polarekspedisjonen fikk da den vendte tilbake til Europa i 1874, har nå fått et svært håndfast resultat, i form av en bok på 719 sider inkludert kildehenvisninger, illustrasjoner, kart og tabeller.

Hva er så resultatene våre så langt, utover en tykk, lærd, men også forhåpentligvis underholdende bok på tysk? Hvilke glede mener vi verden har av forskningen som synliggjøres i boken?

Det er klart at en slik bok formidler en mengde ny viten for de som er interessert i faktiske forhold rundt denne ekspedisjonen som oppdaget Franz Josef Land i 1873. Under vårt arbeid har vi funnet flere nye kilder, særlig i forhold til beskrivelser av velkomstfester (i flere land, inkl. Norge), populærkultur, politisk polemikk, bildet av Arktis og litterære omarbeidelser av ekspedisjonen.

Forståelsen av ekspedisjonens betydning i det daværende samfunnet er dermed beriket, og dette skaper grunnlaget for et mer prinsipielt argument angående polarekspedisjoner i polarforskningens gullalder på 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet: at grunnen til at disse polarekspedisjonene fikk så mye betydning den gangen, henger sammen med mange ulike kulturelle, sosiale og politiske faktorer.

Denne kompleksiteten kan ikke forstås uten utviklingen av en massekultur bygget rundt medier som aviser, vitseblader, populærvitenskapelige tidsskrifter, store gatefester og teaterforestillinger. Utbredelsen av slike medier bidro til store endringer i samfunnet, og mediehendelser slik som polarekspedisjoner hadde en avgjørende rolle i denne utviklingen – samtidig som slike mediehendelser gjorde det mulig å finansiere framtidige ekspedisjoner. En slik offentlig aksept av polarhelters bedrifter på 1870-tallet bidro også til at Norge fikk etablert seg som polarheltnasjon.

Nye publikum fikk tilgang til bilder av Arktis. En ny type helt – hverken kongelig, adelig eller kirkelig – fikk innta scenen. I det hele tatt hadde svært mange forskjellige typer mennesker – offiserer, matroser, journalister, politikere, skuespillere, forfattere, tilskuere – en rolle å spille når det gjelder ekspedisjonen, og vi mener at denne typen polarekspedisjon i andre del av 1800-tallet bidro til en demokratisering av samfunnet.

Derfor har det vært viktig å ikke se bare på ekspedisjonen selv, eller dens ledere, slik mange ekspedisjonshistorier gjør. Ved å se på mottakelsen i media har vi ikke bare gjort synlig mange forskjellige aktører, men også gjort tydlig hvor viktig symbolverdien av en slik vitenskapelig og samtidig fengende ekspedisjon kunne være.

For det var ikke alle i samtiden som likte ekspedisjonen. Den konservative katolske pressen fant fokuset på andre enn kirken og de kongelige problematisk, ikke minst når det ble koblet med en entusiasme for vitenskapen. Tilsvarende var deres politiske motpol i samtiden, de liberale, svært interessert i å framheve ekspedisjonens bedrifter. I det hele tatt kunne Arktis brukes som et sosialt projeksjonsbilde av hjemlige forhold, hvor verdier som demokrati, kjønn, idealisme og vitenskap kunne forhandles på symbolsk måte.

Spørsmålet er nå – er Arktis like sammenvevd med vår tids mediale offentlighet i dag? Brukes Arktis fremdeles som en politisk spilleball? Har Arktis fremdeles behov for demokratiserende krefter? Og hvilke rolle spiller historien og historisk symbolikk i dagens forståelse av Arktis?

Lenker:

Nyhetssak ved Universitetet i Oslo

Blogg ved Høgskulen i Sogn og Fjordane om lanseringen i Wien

Nyhetssak ved Ambassaden i Wien 

Pressebyråartikkel

Radiodokumentar i østerriksk kringkasting

Innholdsfortegnelse

Bildet, tegnet av Ernst Juchs, er tatt fra vitsebladet Figaro 19.9.1874. Kilde: ANNO/Österreichische Nationalbibliothek. Boken Passagiere des Eises er publisert med støtte fra Norges forskningsråd.

Et kapittel i europeisk romfart er over

Den femte og siste ATV (Automated Transfer Vehicle), ESAs automatiserte forsyningsfartøy, koblet seg fra den internasjonale romstasjonen søndag 15. februar 2015.

Klokken 19.04 norsk tid brant det europeiske romfartøyet, som hadde levert mer enn 6,5 tonn forsyninger og utstyr til astronautene ombord på romstasjonen, opp i en ildkule over en ubebodd del av Stillehavet.

ESAs hovedbidrag til romstasjonen

Den første ATV, oppkalt etter den franske forfatteren Jules Verne, ble skutt opp med en Ariane 5-rakett fra den europeiske rombasen i Kourou i Fransk Guyana 9. mars 2008.

I løpet av de seks neste årene ble fire andre ATVer, oppkalt etter Johannes Kepler, Edouard Amaldi, Albert Einstein og Georges Lemaître, skutt opp til romstasjonen.

Sammen med Russlands Sojus- og Progress-fartøy, Japans HII Transfer Vehicle og USAs romferger, og senere, Dragon- og Cygnus-fartøy, har ATVene forsynt romstasjonen med mat, vann, luft, drivstoff, klær, vitenskapelig utstyr, eksperimenter, samt diverse kunstverk, PR-gjenstander og annet.

Slik så det ut da ATV 1 brant opp i atmosfæren i i 2008:

Totalt har de europeiske forsyningsfartøyene levert mer enn 31 500 tonn med utstyr og eksperimenter, hevet kjempelaboratoriet flere ganger, styrt det unna romsøppel, sørget for ekstra lagringsplass, og tatt med seg avfall for oppbrenning i atmosfæren.

ATVene har, sammen med laboratoriemodulen Columbus, vært ESAs hovedbidrag til det internasjonale samarbeidet om romstasjonen.

En jobb for europeiske astronauter

Tradisjonen har også vært at europeiske astronauter på romstasjonen har vært hovedansvarlig for tømming av forsyninger fra ATVene, samt fylling med søppel for oppbrenning i atmosfæren.

Dermed var det ESAs tyske astronaut Alexander Gerst som åpnet ATV 5 for lossing etter at forsyningsfartøyet ble skutt opp 30. juli og ankom romstasjonen 12. august 2014.

På samme måte var det ESAs italienske astronaut Samantha Cristoforetti som var hovedansvarlig for pakkingen av søppel i ATV 5 før frakoblingen den 15. februar 2015.

Den femte og siste ATV skulle egentlig gå inn i atmosfæren i slakere vinkel enn de andre ATVene, slik at forskere ved ESA og NASA kunne studere oppbrenningen og filme den med kameraet innvending.

Det ønsket de å gjøre for å lære mer om hvordan oppbrenning av romfartøy og romsøppel kan gjøres tryggere i fremtiden.

Men på grunn av en feil i strømforsyningen og mye trafikk rundt romstasjonen, tok ESA ikke sjansen på at noe skulle gå galt. Nedgangen i atmosfæren skjedde derfor i samme vinkel og fart som de tidligere ATVene og var vellykket.

Blir del av nytt romfartøy

Selv om en del av den europeiske romfartshistorien nå er over, begynner et annet og kanskje enda mer spennende kapittel.

NASAs Orion-fartøy skal frakte astronauter til månen, en asteroide, og kanskje i bane rundt Mars. Orions service-modul, den delen av romfartøyet som forsyner det med strøm, luft og fremdrift, blir europeisk.

Orions European Service Module bygges nå av europeisk rombedrifter basert på teknologien og erfaringene med ATV. Orion skal ha sin første prøvetur allerede i 2017.

- Det er med en klar følelse av stolthet at vi ser tilbake på ATV-programmet, nå gleder vi oss til å bruke kunnskapen og erfaringen vi fikk ved å utforme, bygge og drifte de fem ATVene i oppdragene til Orions European Service Module i fremtiden, sier Thomas Reiter, ESAs direktør for bemannet romfart.

Samtidig fortsetter også utviklingen av Pride, det første europeiske romfartøyet som skal frakte astronauter tilbake til jorda, samt planleggingen av Ariane 6, en ny europeisk bærerakett.

Lanserer nettbasert kurs om bistand

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. 7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.

Hva er denne gigantiske skyen på Mars?

Den 12. mars (selvfølgelig) i 2012 la flere amatørastronomer merke til noe rart: En formidabel sky hadde boblet ut over kanten av planetskiva på den røde klode, på grensa mellom marsisk morgen og natt.

Over de neste ti dagene vokste skyen, og skiftet form flere ganger. Én dag kunne den splitte seg i to bobler, en annen dag lignet den søyler eller fingre.

Så forsvant skyen, før astronomene igjen kunne observere et lignende tidagers fenomen, fra 6. til 16 april.

Hva var det som skjedde på naboplaneten vår?

Rekordhøyt

Forskerne klør seg i hodet.

De har absolutt sett skyer der oppe før. Voldsomme stormer har for eksempel blåst støv helt opp til 60 kilometer oppe atmosfæren. Og iskrystaller av CO2 eller vann har dannet enda høyere skyer, opp til 100 kilometer over den røde overflata.

Over det igjen er det observert flekker av nordlys, opp til 130 kilometers høyde.

Men selv dette er bare småtterier i forhold til gigantskyen fra 2012. Den raget svimlende 250 kilometer over Mars’ overflate, opp i ionosfæren og eksosfæren – det aller øverste laget av atmosfæren.

I siste utgave av forskningstidskriftet Nature diskuterer et internasjonalt team av forskere hva den kan være lagd av.

De har, ikke overraskende, to hypoteser: Enten så er det partikler – som støv eller iskrystaller. Eller så er det nordlys. Problemet er bare at ingen av delene helt passer med det vi vet om den røde planet fra før.

Passer ikke

Modeller over atmosfæredynamikken på Mars viser at det er temmelig usannsynlig at det skal oppstå sterke nok oppvinder til å skyte opp en så stor sky av støv. Og en sky av iskrystaller ville kreve unormalt lave temperaturer i atmosfæren.

Når det gjelder nordlyset, så ville det i utgangspunktet ikke være overraskende om det skulle dukke opp nettopp her. I dette området av planeten har magnetfeltet store uregelmessigheter. Det kunne trekke partikler fra sola inn i atmosfæren, hvor de lager det karakteristiske lyset.

Men intensiteten som må til for å lage den observerte skyen, er langt over det vi kan forvente, skriver forskerne. Dessuten ville det kreve en voldsom skur av partikler fra sola i disse dagene i 2012. Men målingene fra det aktuelle tidsrommet viser at solaktiviteten ikke var spesielt høy.

Dermed lander forskerne på følgende utilfredsstillende konklusjon: Her må vi gjøre flere observasjoner.

Referanse:

A. Sánchez-Lavega, m. fl., , An extremely high-altitude plume seen at Mars’ morning terminator, Nature, 16. februar 2015, DOI: 10.1038/nature14162. Sammendrag.

 

 

 

 

 

Ny modell hevder at det ikke var noe Big Bang

Det hersker nokså bred enighet blant vitenskapsfolk om at universet er 13,8 milliarder år gammelt, og at det har utvida seg med lysets hastighet siden like etter Big Bang.

Ahmed Farag Ali og Saurya Das ved Benha University i Egypt har nå publisert en rapport som viser et univers som er begrensa i størrelse, men som alltid har eksistert.

Var alt ett?

Hvis vi spiller av Big Bang-modellen baklengs, vil vi til slutt komme til et punkt der all massen i det observerbare univers er samla i ett punkt med uendelig tetthet. Dette kalles Big Bang-singulariteten, og det var her de fleste eksperter tror alt starta.

– Big Bang-singulariteten er det største problemet med den generelle relativitetsteorien fordi fysikkens lover ser ut til å bryte helt sammen, sier Ali til Physorg.

Professor Øystein Elgarøy er ekspert på det tidlige univers, og synes det er litt vel dramatisk å si at fysikkens lover bryter sammen.

– Det er ganske sikkert fysiske lover som gjelder der også, problemet er at vi ikke kjenner dem, sier han til NRK.

Den nye modellen til Ali og Das lener seg på en kosmologisk konstant som virker med frastøtende tyngdekraft og eliminerer behovet for mørk materie. Denne konstanten kan ha hindra partikler i å samle seg i ett enkelt punkt – dermed blir det ingen Big Bang-singularitet.

– Litt spekulative

Kvantemekanikk kan foreløpig tolkes på flere forskjellige måter, og Ali og Das støtter seg på arbeidet til David Bohm.

Han mente at partiklenes oppførsel styres av pilotbølger, som i prinsippet er bestemt av tilstanden til alle partikler i hele universet.

– I de vanligste tolkningene av kvantemekanikken spiller sannsynlighet en fundamental rolle. Vi kan ikke forutse nøyaktig hva som vil skje i en enkelt måling, alt vi kan beregne er sannsynligheten for ulike utfall, forklarer Elgarøy.

Bohm valgte en variant der fysikken var ekstremt ikke-lokal, dermed blir ikke sannsynlighet så viktig. Elgarøy mener at denne skjult variabel-teorien er problematisk og vanskelig å forene med relativitetsteorien.

Han forteller at det er gjort flere forsøk på å finne ut hva som skjedde tidlig i universets historie ved å ta hensyn til kvantefysikken på forskjellige måter, og at det Ali og Das har funnet er forholdsvis typisk: Man fjerner Big Bang-singulariteten, og universet blir uendelig gammelt.

– Siden vi ennå ikke vet hvordan en fullstendig teori for kvantegravitasjon skal se ut, blir alle slike modeller litt spekulative.

Referanse:

Ahmed Farag, Saurya Dasc, Cosmology from quantum potential, Physics Letters B, februar 2015, doi:10.1016/j.physletb.2014.12.057.

Sammendrag

Mobbeofre sliter med muskelplager

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. 7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.

Vi har mørk materie rundt oss

Ingen grunn til panikk, men du kan i dette øyeblikk være omgitt av det mystiske, usynlige stoffet som over 90 prosent av universet er vevet av – den mørke materien.

Tidligere har forskerne mistenkt at det var slik, men nå vet de det mye sikrere. Nye observasjoner viser at vårt galaktiske nabolag kan være fylt opp med stoffet ingen ennå vet sikkert hva er.

– Tidligere brukte forskerne teoretiske simuleringer for å beregne hvordan den mørke materien er fordelt. Nå har forskerne frigjort seg fra simuleringene, og sett på hva ganske ferske data viser oss, sier Håkon Dahle, forsker ved Institutt for teoretisk astrofysikk på Universitetet i Oslo.

– Det som overrasker og imponerer meg, er at resultatene faktisk stemmer med simuleringene. Pussig nok viser resultatene at den vanlige, synlige materien ikke har noe særlig å si for hvordan den mørke materien er fordelt, fortsetter Dahle.

Så hvordan kan da astronomene i det hele tatt vite at det er mørk materie i Melkeveien?

Roterende mysterium

Selv om astronomene ikke kan se den mørke materien, kan de se virkningene av den. En slik virkning er at de ytre delene av galakser snurrer alt for fort rundt.

Galakser, som vår egen Melkevei, består av flere hundre milliarder stjerner, og enorme skyer av støv og gass. Alt dette kretser rundt sentrum av galaksen, slik planetene kretser rundt sola. Det er tyngdekreftene som holder alt på plass i banen, slik at det ikke slynges ut i alle retninger av sentrifugalkraften.

Jo nærmere en planet er sola si, desto sterkere virker tyngdekraften fra sola. Derfor må den kretse fortere rundt for at sentrifugalkraften fortsatt skal oppveie tyngdekraften.

Lille solsvidde Merkur, den innerste planeten i solsystemet vårt, raser rundt sola mange ganger fortere enn gustenbleke Neptun, gasskjempen langt ute mot det evige mørke.

Slik burde det også vært for galaksene. De innerste stjernene burde kretset mye fortere rundt galaksens sentrum enn de ytterste. Men slik er det ikke. De ytterste har altfor høy fart til at det kan forklares med hvordan tyngdekreftene virker.

Usynlig – men med tyngdekraft

Dette mysteriet var en av opprinnelsene til idéen om mørk materie. Mysteriet med de roterende galaksene, og andre lignende mysterier, kunne forklares med tyngdekrefter fra en type materie som ingen ennå har kunnet påvise direkte. Derfor kalles den fortsatt mørk materie, og er fortsatt også bare en idé, en hypotese.

Forskerne har to hypoteser om hva mørk materie kan være. En hypotese sier at den er vanlig stoff, altså vanlige atomer, men samlet i mørke himmelkropper langt ute i galaksens halo. Men jo mer astronomene leter, desto færre spor finner de av slike kropper.

Alternativet  er en jungel  av underlige partikkelfysiske dyr som ingen ennå har sett, men som noen teorier forutsier. Dette er ikke vanlig stoff, slik vi kjenner det. Likevel finnes det kanskje  –  til og med rundt oss i dette sekund. I alle fall hvis den nye studien av vår egen Melkevei er riktig.

Fargeskifte avslører fart

Fram til nå har det vært vanskelig å finne fordelingen av mørk materie i vår egen galakse. Underlig som det kan høres, er det lettere å se hvordan andre galakser roterer. Når sola og jorda er inne i en av spiralarmene til vår Melkevei, blir det vanskeligere å få den store oversikten.

– Vi beveger oss med galaksen, og det gjør det mer komplisert. Vi kan ikke bare se på solas bevegelse i forhold til én eller to stjerner nær oss. Vi må kartlegge vår egen bevegelse i forhold til mange stjerner for å finne ut hvordan resten av Melkeveien beveger seg, sier Dahle.

Nå har en internasjonal forskergruppe med forgreninger til Stockholms universitet samlet opplysninger om rotasjonen i vår galakse fra flere kilder.

Astronomene har sett på lyset fra stjerner og gasskyer av hydrogen og andre lette stoffer. De har også sett på korte radiobølger som tyngre organiske molekyler og vannmolekyler sender fra seg.

Når disse lyskildene og de kosmiske radiosenderne beveger seg, vil lyset skifte farge og radiobølgelengden endre seg. Bølgelengdene vil bli kortere eller lengre, fargen vil bli blåere eller rødere.

Effekten er omtrent som når tonehøyden fra en sykebilsirene blir lysere når bilen kommer mot deg, og dypere når den fjerner seg. Dette kalles dopplereffekten.

Vi er omgitt av mørk materie

Med dopplereffekten som målestokk kan forskerne beregne hastighetene til stjerner, gass og støv. Det har de nå klart bedre enn noensinne, også for vår egen Melkevei. Og hva finner de?

Også Melkeveien roterer raskere enn den burde, ut fra den synlige, kjente materien den inneholder.

– Sammenligningen av rotasjonskurven til Melkeveien (..) peker sterkt mot eksistensen av et bidrag til galaksens gravitasjonspotensial fra en usett, diffus komponent.

– Det statistiske beviset er svært sterkt allerede ved små galaktosentriske radier, skriver forskerne i det snirklete fagspråket som høver seg i en artikkel i et prestisjetungt fagtidsskrift som Nature Physics.

Med andre ord: Vi er trolig omgitt av mørk materie.  Og i framtida kan forskerne kanskje finne klumper av slik materie, også i vårt nabolag.

– Mye spennende forskning vil komme ut fra resultatene fra den euorpeiske romsonden GAIA, sier Dahle.

– Den skal kartlegge bevegelsene til rundt en milliard stjerner i Melkeveien. Da kan vi trolig få et enda mer detaljert bilde av hvordan den mørke materien fordeler seg, også et bilde av lokale fortetninger, sier han.

Referanse:

Fabio Iocco, Miguel Pato og Gianfranco Bertone:  Evidence for dark matter in the inner MilkyWay, Nature Physics, 9.2.2015, doi:10.1038/nphys3237

Sammendrag

Pattedyr i både huler og trær – for 160 millioner år siden

Pattedyrenes forfedre levde for over 300 millioner år siden, og tidlige pattedyr utviklet seg samtidig som dinosaurene var dominerende på planeten.

Nå har to internasjonale forskergrupper annonsert funnene av to svært gamle og forskjellige pattedyrfossiler. Forskerne bak funnene mener at fossilene viser at pattedyr fylte mange forskjellige nisjer, selv om det var såpass tidlig i pattedyrenes utvikling.

Disse små dyrene levde i den sene juratiden, for cirka 170 til 145 millioner år siden, og begge har egenskaper som har overlevd helt til vår tid. Begge fossilene er funnet i nåtidens Kina.

Huleboer

Docofossor brachydactylus var en liten hulegraver, som forskerne mener ligner på dagens gullmoldvarper, en liten moldvarp som lever sør i Afrika.

Dette tidlige pattedyret var tilpasset for et liv under jorden, med labber som kunne grave og en kropp som kunne presse seg gjennom små jordganger.

Dyret hadde flere trekk og skjelettegenskaper som man også finner igjen hos moderne, gravende pattedyr. Flere av disse egenskapene har aldri blitt funnet i et så gammelt fossil før, for eksempel ryggvirvler nederst i ryggraden uten ribbein. De gir dyret mer bevegelsesfrihet og gjør det mer spesialisert til sitt undergrunnsmiljø.

Docofossor brachydactylus var et bittelite urpattedyr, og var ikke mer enn noen centimeter langt.

Treklatrer

Det andre fossilet har fått navnet Agilodocodon scansorius , og bodde høyt oppe i tretoppene. Forskerne sammenligner den med en moderne silkeape, selv om det er to svært forskjellige dyr.

Den lille klatreren var godt tilpasset til et klatrende liv, og hadde spesielle tenner som var tilpasset til å skrape i trærne. Dermed tror forskerne at dyret blant annet levde av sevje og tresaft, som silkeaper og andre små pattedyr, som også gjør Agilodocodon scansorius til det tidligste fossilet som viser denne egenskapen.

Agilodocodon scansorius var bare drøye ti centimeter lang.

Forskjellige miljø

Disse to dyrene levde i to forskjellige miljøer, med forskjellige kosthold og utfordringer.

Blant andre eldgamle pattedyrslektninger finner vi multituberkulatene, som er en utdødd gren av pattedyrene. Disse små, gnageraktige dyrene levde også for 160 millioner år siden i nåtidens Kina.

På ett eller annet tidspunkt dukket også våre forfedre opp, de aller første primatene. En av de eldste primatene vi kjenner til er den lille Purgatorius, som levde for 65 millioner år siden. Dyret skal ha sett ut som en krysning mellom en spissmus og en ape.

Referanse:

Z.-X. Luo mfl: Evolutionary development in basal mammaliaforms as revealed by a docodontan. Science, februar 2015. DOI: 10.1126/science.1260880

Q.-J. Meng mfl: An arboreal docodont from the Jurassic and mammaliaform ecological diversification. Science, februar 2015. DOI: 10.1126/science.1260879