Det er mange gode grunnar til at ny forsking bør kommuniserast til eit allment publikum, men folk treng også kunnskap om ting som ikkje er nye gjennombrot. Det står nemleg ikkje så bra til med allmennkunnskapen innan realfaga.

Folk med høg utdanning skal bidra til samfunnsdebatten, også folk med spesialiserte doktorgradar i kompliserte fag. Kunnskapsrike realistar bør bidra til å gjere naturfagleg forsking tilgjengeleg for politikarar og mannen i gata. Detter ei oppgåve både for universiteta, institusjonane og for kvar einskild forskar.

Heldigvis har Noreg ei rekke forskarar som tek seg tid kommunikasjon av nye funn og forskingsresultat, her på forskning.no, i populærvitskaplege foredrag, bøker og debattar. Sjølv om det ikkje enno gir økonomisk utteljing og akademiske bonuspoeng, er det klare signal om at forskingsformidling er noko vi vil ha, og som er viktig for kunnskapssamfunnet.

Har vi sikta for høgt?

Fokuset for forskingsformidlinga har dei siste åra vore på effektiv og forståeleg kommunikasjon av i hovudsak nye funn. Detter gjeld til dømes GPS-celler i hjernen, globale klimaendringar, risikofaktorar for Alzheimer og innovativ kreftbehandling.

Men bakgrunnskunnskapen for å forstå desse funna får ikkje like stor merksemd. I artiklar om ny medisinsk forsking er det dei grunnleggande kunnskapane som oftast er kutte ned på eller hoppa over. Vi antek at lesarane kan stoffet frå før. Det ser diverre ut til at dette ikkje stemmer.

Her er tre eksempel der kommunikasjon av nye forskingsresultat ikkje ser ut til å vere til hjelp:

Alternativ behandling – Sjølv om det ikkje finnast dokumentert effekt av sjølve behandlinga (berre av placebo-effekten), er det for mange heilt legitimt å bytte ut mediske metodar med alternative strategiar. Argumentasjonen er basert på anekdotar og håp, ikkje på vitskaplege resultat.

Kreasjonisme – Det vil alltid vere debatt i vitskaplege miljø, det er eit sunt teikn på at faget flyttar seg framover. Men debatt er derimot ikkje eit teikn på at ingen av fagfolka har rett, og at personlege og religiøse overtydingar kan vere like gode forklaringsmodellar. Ein skulle tru at evolusjon var akseptert som fakta i 2015, men for mange er det fortsatt berre ein ”teori”.

Vaksineskepsis – Det er visstnok viktigare at ein sjølv skal kunne bestemme over sine eigne born, enn at ein fylg medisinske og vitskaplege rettleiingar frå helsemyndigheitene. At borna vert alvorleg sjuke, smittefarlege og utviklar immunitet på eigenhand er betre enn alt det ”skumle” som legemiddelselskapet og myndigheitene har tilsett til vaksinane.

På desse områda trur eg at artiklar og blogginnlegg om ny kunnskap ikkje bidreg til endring. Tvert om.

Grunnleggande kunnskapar

Om ein les kommentarfelta i slike diskusjonar er det ikkje mangel på moderne medisinske omgrep. Det manglar heller ikkje på evna til å Google kompliserte ord og terminologiar. Men alt dette er på overflata. Under kamuflasjen av nye forskingsfunn som støttar eins eige synspunkt er det openberre manglar i den grunnleggande realfagskunnskapen.

Uttrykka å ”blokkere energien i kroppen” , ”stamme fra apene” og ”booste immunforsvaret” illustrerer ein mangel på kunnskap om korleis biologi og natur fungerer.

Her når ikkje nye forskingsresultat fram. Utan grunnsteinane på plass vert mange usikre på kva som er god og solid forsking og kva ein skal tru. Her har vi som kan faga ein jobb å gjere:

Back to basics

Det trengs artiklar, TV-program, bøker og debatt som tek sikte på å lære mannen i gata det han eller ho ein gong lærte på grunnskulen. Folk treng kunnskap om korleis økosystem fungerer, korleis i celle er bygd opp, og kva som er innhaldet i ei vaksine. Ikkje tilfeldige resultat frå Google-søk, men gode og solide lærebøker med nøkterne og tilgjengelege fakta.

Vi skal sjølvklart fortsette å formidle korleis ny kunnskap vert til og kan brukast, men vi må også vere tydelege på å tydeleggjere det basale ved mennesket og naturen. La oss slutte med å kutte i dei fyrste avsnitta, og heller gi det grunnleggande om naturen enno meir plass i formidlinga vår.

Et nytt funn har overrasket forskerne og fått dem til å tenke over metodene sine.

En gruppe forskere skulle undersøkte hvordan vekten påvirkes av en bestemt genvariant som er forbundet med at røykere røyker ekstra mye. Det viste det seg at varianten også hadde betydning hos kontrollgruppen av ikke-røykere – men på en helt annen måte.

Røykerne med genvarianten hadde lavere BMI enn andre røykere. Men ikke-røykerne hadde en tendens til å veie mer.

Det viser seg også at miljøfaktorer, som for eksempel røyking, kan dekke til effekter i store befolkningsstudier av fedme.

– Det er funnet om lag 100 forskjellige gener som påvirker kroppsvekten, men alle har en veldig beskjeden virkning. Den nye studien viser at vi kanskje skal gå andre veier for å finne ut hvordan overvekt arves. Kanskje må vi ta hensyn hvilke andre forhold kroppen er utsatt for. Det kan være andre livsstilsfaktorer, for eksempel hva vi spiser og trener, eller kjemiske og psykososiale miljøfaktorer, sier en av medforfatterne til studien, professor Thorkild I.A. Sørensen fra Københavns Universitet. 

150 000 forsøksdeltakere

Det overraskende funnet bygger på en internasjonal undersøkelse av gendata fra om lag 150 000 deltakere. Forskerne fra flere land har samarbeidet om 29 individuelle studier.

Deltakerne ble delt opp i røykere, tidligere røykere og folk som aldri hadde røykt.

– Vi brukte en metode som kalles mendelsk randomisering. Det vil si at vi bruker genetiske varianter som stedfortreder for en variabel som er assosiert med sykdom. Den variabelen kan for eksempel være røyking, sier Christine Dalgård. Hun er førsteamanuensis i miljømedisin ved Syddansk Universitet og medforfatter på den nye studien.

– I studien vår brukte vi en genvariant som får røykere til å røyke mer, og vi kunne påvise at røyking er forbundet med lavere BMI. Vi ble overrasket da vi oppdaget av ikke-røykerne med denne genvarianten hadde høyere BMI, sier Dalgård. 

Veldig liten effekt

Gen-gruppen kalles CHRNA5-A3-B4, forklarer Dalgård.

– Effekten er liten: bare 0,09 BMI-enhet. For to like høye personer, er det noen få hundre gram mer, sier forskeren.

Hun forteller at varianten hører til i en gruppe gener, en såkalt gencluster. Denne gruppen har kanskje noe med belønningssystemet i hjernen å gjøre – det systemet som gjør at det for eksempel føles godt å spise mat man liker.

Dalgård understreker at det fortsatt er usikkerhet knyttet til funnet, og at effekten bør gjentas i andre undersøkelser. 

Røyking påvirket vekten

Effekten hadde imidlertid aldri blitt funnet hvis forskerne hadde brukt sine vanlige metoder. Nøkkelen var å vurdere røyking.

Miljøfaktorer kan påvirke et menneskes helse både negativt og positivt. De kan altså skjule effekter for forskerne.

Professor Thorkild I.A. Sørensen sier at man altfor sjelden har satt spørsmålstegn ved undergruppene av miljøfaktorer.

– Vi ha oversett viktige gener fordi virkningene er avhengige av hva kroppen ellers er utsatt for – som røyking, sier han.

Han forteller at forskerne i de siste sju–åtte årene har jaktet på de genene som kan ligge til grunn for at fedme er mer utbredt i noen familier enn andre.

– Dette har vært en intens jakt, for vi vet at fedme er arvelig.

– Vanskelig i praksis

For genforsker Ole Mors er dette ikke overraskende.

– Det er riktig at miljøfaktorer kan overskygge effektene. Arvelighet kan for eksempel ikke forklare hvorfor noen får en psykiatrisk sykdom, mens andre ikke gjør det. Psykiatriske lidelser kan også utløses av miljøfaktorer, sier forskeren.

Problemet er å skrape sammen nok datamateriale til at man kan undersøke miljøfaktorer.

De store genstudiene bygger nemlig på samlinger av data fra andre undersøkelser. Dermed er man bundet av de spørsmålene som andre forskere har stilt til deltakerne. 

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Bildene fra rumenske barnehjem rystet en hel verden på slutten av 1980-tallet. Under diktatoren Nicolae Ceauşescus styre skulle kvinnene føde mange barn, prevensjon var forbudt og fattigdommen stor. Det førte til at mange barn ble forlatt på institusjoner med minimalt med omsorg.

Flere studier har vist konsekvensene for barnas utvikling, i et slags tragisk, naturlig eksperiment: Skader på intelligens, motorikk, språk og forholdet til andre mennesker. Tilknytning til voksne er viktig for at barn skal utvikle seg normalt.

Nå har en studie gått mer systematisk til verks. Forskerne plasserte barna tilfeldig i fosterhjem eller fortsatt barnehjem. Slik kunne de sammenligne barnas utvikling.

Mange barn per voksen

Det er fremdeles en del som mangler ved store, offentlige barnehjem i den rumenske hovedstaden Bucureşti, ifølge den nye studien fra amerikanske forskere.

Barna som vokser opp der får mindre sosial, følelsesmessig, språklig og intellektuell stimuli. På de seks institusjonene de undersøkte er det i snitt 12 barn per voksen, og barna tilbringer mye av de to første leveårene i en barneseng.

Det får betydning for hvordan barnas hjerner utvikler seg.

Forskerne bak prosjektet The Bucharest Early Intervention Project har tidligere pekt på blant annet at omsorgssvikten gir økt risiko for fysiske helseproblemer som forkorter livet.

Skannet hjernene

Barna var mellom fem måneder og to og et halvt år gamle da de ble tatt med i studien i år 2000. De hadde tilbrakt minst halvparten av livet på institusjon.

Forskerne delte barna tilfeldig inn i to grupper. Det var viktig for å sikre at det ikke var noe spesielt med de barna som ble valgt ut til fosterhjem, at de for eksempel hadde høyere intelligens enn barna som ble igjen.

• Les også: Omsorgssvikt og mobbing påvirker genene

68 barn ble plassert i fosterhjem, de andre 68 ble på barnehjemmet. Forskerne sammenlignet de to gruppene, og sammenlignet også med barn som alltid hadde bodd med familiene sine.

Ti år etter hadde barnehjemsbarna kommet langt kortere i utviklingen enn barn som hadde vokst opp i familier. Forskerne undersøkte barnas utvikling på flere tidspunkter underveis, blant annet gjennom testing av IQ og psykisk helse, da barna var i gjennomsnitt to og et halvt år, tre og et halvt år, åtte år og 12 år.

Omsorg endrer hjernen

Da de var mellom åtte og elleve år gamle, ble hjernene til 69 av barna fra de ulike gruppene undersøkt ved hjelp av hjerneskanning.

Den hvite substansen, en del av nervesystemet, var annerledes hos barna som forble på barnehjem. Den er knyttet til hvordan nettverkene i hjernen kommuniserer.

• Les også: Flere små barn i barneverstiltak

Unormal hvit substans har tidligere vært satt i sammenheng med utviklingsmessige forsinkelser knyttet til blant annet intelligens, konsentrasjon, språk og regulering av følelser.

Men selv om barn har blitt utsatt for omsorgssvikt helt i starten av livet, er det mulig å snu utviklingen.

Barna som ble plassert i fosterhjem tidlig, hadde nemlig en mer normal utvikling av hjernen. Hjernene deres var langt likere hjernene til barna som alltid hadde bodd i familier, enn hjernene til dem som forble barnehjemsbarn.

Kjærlige fosterforeldre

Fosterforeldrene fikk vite om barnets spesielle behov, og fikk opplæring i hvordan de skulle sørge for en best mulig utvikling. Sosialarbeidere oppfordret dem til å utvikle et nært og kjærlig forhold til barnet.

Resultatene støtter opp under mye annen forskning som viser at alvorlig omsorgssvikt kan påvirke utviklingen av hjernen, og at det å gripe inn tidlig kan bidra til at hjernen utvikler seg normalt.

«Funnene våre har viktige konsekvenser for offentlig helse, med tanke på tidlig intervensjon og forebygging for barn som vokser opp med alvorlig omsorgssvikt eller andre uheldige omstendigheter», skriver forskerne.

I dag bor de fleste rumenske barn som er under under statlig omsorg, i fosterhjem, ifølge den britiske avisa The Guardian.

I Norge er fosterhjem hovedregelen for små barn.

– Viktig å gripe inn tidlig

Gjennom flere studier har forskerne i The Bucharest Early Intervention Project sett at det er særlig viktige perioder for barns utvikling.

– Barn som blir plassert i fosterhjem før de er to år gamle klarer seg bedre enn dem som blir plassert seinere, skriver forsker Charles Nelson i en e-post til forskning.no.

• Les også: Barn husker vold og alvorlige hendelser godt

I en annen artikkel Nelson står bak, fraråder forskerne å la små barn vokse opp på store, upersonlige institusjoner. De gikk gjennom en rekke studier fra flere land de siste årene som har vist at det kan være skadelig for barna.

Referanser:

Johanna Bick m.fl.: Effect of Early Institutionalization and Foster Care on Long-term White Matter Development: A Randomized Clinical Trial. JAMA Pediatrics 2015, 169(3).

Anne E. Berens og Charles A. Nelson: The science of early adversity: Is there a role for large institutions in the care of vulnerable children? The Lancet, online 28. januar 2015.