Postbudet, elektrikeren og «gode venner» har i mange år vært mistenkt. Eller kollegaen hennes på jobben.

At ett av ti barn i verden har en annen biologisk far enn den alle (unntatt mor) tror er pappaen, er en myte som har levd godt både i litteratur og i samtaler mellom folk.

Med nye studier av DNA-et vårt er det blitt mulig for forskere å undersøke nærmere dette antatte resultatet av kvinnelig utroskap.

Konklusjon: Rundt én prosent av alle barn har en annen biologisk far.

Legger vi til en god feilmargin, er andelen maksimum to prosent.

Evolusjonsbiologisk teori

Evolusjonsbiologer er naturlig nok opptatt av hvem som egentlig er barns biologiske far.

En teori sier at kvinner kan få evolusjonære fordeler gjennom å bli befruktet av en spennende og godt utseende hann, men at hun klokelig velger en mer familievennlig kar til å stå for oppdragelsen av barnet. Slik maksimerer kvinnen avkommets framtidsmuligheter gjennom å høste det beste hun får tak i fra to ulike menn. Lyder teorien.

Blant fugler og andre dyr er det slett ikke uvanlig at uvitende fedre fostrer opp andre fedres barn, minner evolusjonsbiologer om.

Men er det slik også blant oss mennesker?

De siste årene har ny genteknologi åpnet for å gjøre studier som forskere ikke kunne utføre bare få år tilbake.

Flere slike studier konkluderer altså med at et sted mellom én og to prosent av alle barn i dag har en annen biologisk far. Resultatet ligger for de fleste studiene rundt én prosent.

Flere studier viser det samme

Forskeren Maarten Larmuseau ved Leuven-universitetet i Belgia ble selv overrasket over i hvilken grad også forskningslitteratur bringer videre myten om at hvert tiende barn har en annen far, og i hvor liten grad forfatterne har brydd seg om å undersøke kilder og fakta bak denne opplysningen.

I 2013 publiserte Larmuseau og kollegene hans en studie som viste hvor lav andelen slike skjulte farskap er blant nålevende mennesker i Belgia. Men denne studien sa bare noe nokså sikkert om befolkningsgruppen som ble undersøkt i Belgia.

– For oss var det derfor en overraskelse når vi kom over flere nyere studier som viser det samme i så ulike land som Sør-Afrika, Italia, Spania og Mali, sier Larmuseau i en pressemelding fra forlaget hans.

Ikke vanligere før i tiden

Et aktuelt spørsmål blir da om feil farskap var vanligere før i tiden.

Er det kanskje slik at moderne prevensjonsmidler har gjort dette enklere å unngå? Og at mytene har opphav i noe som var riktig for generasjoner før oss?

Også dette er det i dag mulig å undersøke gjennom DNA-slektsforskning. Forskerne ved Leuven-universitetet konkluderer nå i en ny studie med at også i tidligere tider hadde maksimum 1 av 50 barn en annen biologisk far.

Trolig var det enda færre, mener de.

Svensk studie på 1500-tallsmennesker

Ifølge en artikkel i den svenske avisen Dagens Nyheter, stemmer dette godt med resultater som også svenske DNA-slektsforskere har kommet fram til. De har studert farslinjer helt tilbake til 1400-tallet. Også de svenske forskerne har gransket det mannlige Y-kromosomet, som arves i rett nedoverstigende ledd fra far til sønn.

Forskerne har sett nærmere på den svenske Bure-ætten. Et stort antall Bure-etterkommerne finnes nemlig nedtegnet i en slektsbok, som er unik fordi den også omfatter mange mennesker fra almuen som levde så langt tilbake som på 1400- og 1500-tallet.

Når forskere nå med moderne DNA-teknikker har gått Bure-ætten nærmere etter i genene, ser de at andelen barn med annen biologisk far i denne store slekten er oppsiktsvekkende 0 prosent.

Hvorfor konstant én prosent?

Noe av det mest overraskende med denne nye forskningen, mener Maarten Larmuseau, er hvor konstant andelen feil farskap har holdt seg opp gjennom historien.

Larmuseau og kollegene skriver i sin nyeste forskningsartikkel at det framstår som et mysterium for dem hvorfor feil farskap-faktoren hele tiden ligger på rundt én prosent. Både langt tilbake i tiden – og i våre dager.

Så kan vi andre lure på hvor myten om at 10 prosent av alle barn har feil far, egentlig stammer fra.

Referanse:

Larmuseau mfl: «Cuckolded Fathers Rare in Human Populations», Trends in Ecology & Evolution, Cell Press, 5. april 2016. Artikkelen

Tapte fiskegarn er en av de største bidragsyterne til marin forsøpling, samtidig som de forsetter å fange fisk som aldri blir tatt opp.

Hvert år bruker Fiskeridirektoratet store ressurser på å plukke opp garn som har slitt seg, men de finner langt i fra alle. Dette er et vanskelig arbeid blant annet fordi mange garn har satt seg fast på dypet, og det er også kraftige havstrømmer som drar garnene langt avsted.

– Fiskegarn i dag lages av nylon, som fortsetter å fiske i minst 20 år, før de brytes ned til mindre og mindre biter som forsøpler havene våre, sier Eduardo Grimaldo, prosjektleder og seniorforsker på SINTEF, til NRK.

De samarbeider nå med sørkoreanske Samsung om å lage en ny type fiskegarn som brytes ned mye raskere.

Et av problemene med mikroplast er at dyr tror det er mat og spiser det. Plast-søppel bruker 450 år på å brytes ned.

– Målet er å lage et fiskegarn som brytes ned av seg selv etter et halvt år, sier Grimaldo.

Brytes ned i vann og CO2

Forskerne ønsker å bruke et materiale som heter PBS, som brytes helt ned av bakterier og alger som finnes i havet, og CO2.

– Slike biologisk nedbrytbare fiskegarn har de siste årene blitt utviklet av Samsung Fine Chemicalst Ltd og brukes i dag i flere garnfiskerier i Sør-Korea, og garnene har minst like gode egenskaper som garn laget av nylon. Garnene brytes i dag ned etter ett år, sier Grimaldo.

For å tilpasse seg til det norske fisket, ønsker nå forskerne i Norge å få nedbrytningstiden ned til et halvt år, og det er det de skal jobbe med framover.

– Vi skal måle styrke, sikkerhet og nedbrytningstid, også skal vi tilpasse det vi finner til norske forhold. Her er det blant annet dypere og mindre lys enn i Sør-Korea, sier Grimaldo.

Prosjektet har fått støtte fra Forskningsrådet, og er et samarbeid mellom Samsung Fine Chemicals Ltd., Norges fiskerihøgskole, Fiskeridirektoratet og East Sea Research Institute, og skal vare i tre år.

Bra for næringa

– Dette har masse å si for hele fiskerinæringa, sier Otto Gregussen, generalsekretær i Norges Fiskarlag, til NRK.

Han er veldig positiv til at det jobbes med å utvikle fiskeredskaper som går i oppløsning hvis de ikke blir tatt opp.

– Dette kan være første stopp på veien til å få slutt på spøkelsesfiskinga, der det fortsetter å gå fisk i garn som har slitt seg. Dessuten er plastforsøplinga i havet en utfordring vi tar på det største alvor.

Vi har alle vært ute en varm dag i april og sett virvelvinder av støv reise seg fra fortauet og veien idet vinden griper tak eller en bil kjører fort forbi.

Dette vårstøvet består hovedsakelig av slitasjepartikler fra veien på grunn av piggdekkbruk gjennom vinteren.

Disse partiklene kommer i tillegg til andre partikler i lufta vi puster inn i løpet av året, fra eksos, vedfyring og forurensning som føres med vinden langveisfra. 

Piggdekk er versting

– Piggdekkbruk om vinteren er årsaken til mye støv på våren, sier seniorforsker Ingrid Sundvor fra NILU – Norsk institutt for luftforskning.

– Piggdekk river opp asfalten rundt 20 ganger mer enn hva piggfrie gjør. Hvor mye dette utgjør i total mengde støv kommer så an på blant annet type asfalt og hastighet.

Ifølge Statens vegvesen sliter en personbil med nye piggdekk løs mellom 40 og 50 kilo asfalt i løpet av en vinter. En del av denne asfaltslitasjen er så små partikler at de sprer seg i luften, og vi puster dem inn.

Kjører du elbil av miljøhensyn, bør du altså holde deg langt unna piggdekk. Men du støver uansett.

Alle biler skaper støv

– Alle kjøretøy som har dekk og bremser bidrar noe til svevestøv i lufta, sier Sundvor.

Denne svevestøvdanningen er en mekanisk prosess, der friksjon i bremsene og mellom dekkene og veien fører til at partikler rives løs og slippes ut i lufta. Så for denne mekaniske svevestøvdanningen spiller det ingen rolle om du kjører en splitter ny elbil eller en gammel dieselpurke, i motsetning til utslipp fra eksos.

– Tyngden på bilen og kjørestil har også noe å si for slitasje av svevestøv fra veien, sier forskeren, uten at hun har tall på nøyaktig hvor mye mer en tung Tesla sliter opp i forhold til en liten Golf.

Men det er klart at lastebiler sliter mer enn personbiler.

Samtidig er piggdekkandelen for tunge biler i Oslo mye lavere enn for personbiler, og en personbil med piggdekk lager faktisk mer støv enn en lastebil som kjører piggfritt.

Kjør pent og piggfritt

– Noe annet som spiller inn på støvutslippene, uansett hva slags bil du har, er hastighet, fortsetter Sundvor.

– Jo fortere du kjører, jo mer støv produserer du i løpet av vinteren, og jo mer virvler du opp fra veibanen når våren kommer. Derfor er miljøfartsgrenser positivt for svevestøvnivåene.

– Så hva bør du kjøre, hvis du bryr deg om den lokale luftkvaliteten der du bor?

– Å la være å kjøre bil hvis man ikke må, er selvsagt det aller beste. Men må du, er en elbil uten piggdekk i sum bedre for den lokale luftkvaliteten, fordi de ikke forbrenner fossilt drivstoff i tillegg.

– Bensin- og dieselmotorer slipper nemlig ut nitrogendioksid (NO₂) og flere andre typer forurensning til lufta, og særlig eldre og tunge dieselkjøretøy står for mye av dette, sier Sundvor.

Referanse:

Rune Elvik mfl: Vinterdekk uten pigger. Tiltakskatalogen, TØI, 2011 (revidert 2015).

Et blunk og et skeivt smil kan tolkes på mange måter. Men for en håndfull elektroder, en datamaskin og en liten undervannsdrone kan det bare bety tre ting: Kjør framover. Sving til venstre. Sving til høyre.

Mastergradsstudent Bent Arnesen har på seg en hjelm som består av lange svarte tentakler med en sensor på hver ende. Ved siden av seg har han en bærbar PC, og til PC-en er det koblet en lang ledning som er festet til en liten, gul drone som ligger rett under vannoverflaten i et basseng.

Vi befinner oss inne i et av laboratoriene til Norsk Marinteknisk Forskningsinstitutt i Trondheim. Det grunne bassenget dronen ligger i, strekker seg langt innover bygget. En trykkende stillhet gjør at den lave takhøyden føles enda lavere. Iblant blir stillheten brutt idet ekkoet fra skvulpende vann blir kastet mellom de tunge, hvite murveggene.

Arnesen sitter på en stol ved enden av bassenget med hendene hvilende på knærne.

Straks skal han demonstrere hva tankens kraft kan brukes til.

• Les også: Undervannsrobot som oppfyller tre ønsker

Grimaser gir elektriske signaler

– Når vi beveger oss – eller tenker, for den saks skyld, sendes det ut elektriske impulser fra hjernen, forklarer Arnesen.

Og disse signalene kan selvsagt måles. Akkurat det er ikke noe nytt: elektroencefalografi (EEG), målingen av disse impulsene, har vi faktisk brukt siden 1929. Hjernebølgene, som har en spenning på omtrent 50 mikrovolt, er det fortsatt vanlig å måle både innenfor diagnostikk og i medisinske forsøk.

Men hva med å bruke disse signalene til noe helt annet?

Slik virker det

Arnesen sitter helt konsentrert og ser rett framfor seg. Så blunker han med begge øynene.

BEEEP! Lyder det fra bassenget. Dronen begynner å kjøre framover. Så drar Arnesen et skeivt smil mot venstre. BEEEEP! Dronen svinger mot venstre.

Det er ikke ukjent at vi kan bruke tankekraft til å flytte på gjenstander – så lenge vi får litt hjelp fra teknologiens verden. I dette tilfellet er det hjelmen til Arnesen som er hemmeligheten bak trikset. Og sirlig programmering, selvsagt.

– Denne hjelmen fanger opp impulsene fra hjernen ved hjelp av ømfintlige sensorer. Ved å tilsette en saltløsning fraktes signalet fra hodebunnen til sensoren, sier han.

Deretter sendes signalet til et dataprogram på PCen via Blåtann. Signalet blir dermed analysert og tolket som en ordre som blir sendt videre til dronen. Prosjektet er en del av Institutt for marinteknikk ved NTNU.

• Les også: En slangerobot for krevende terreng

Fantasien bestemmer

Hjelmen er det et kommersielt selskap som har laget. De har allerede filtrert ut de signalene som blir sendt fra hjernen din når du blunker og smiler skjevt.

Dermed var det «bare» for Arnesen å skrive programmet som oversetter disse hjernesignalene til kommandoer for dronen. Undervannsdronen styres til vanlig med en styrespak og brukes for eksempel til inspeksjon av rør som ligger under vann.

Arnesen har stor tro på framtidsmulighetene for teknologien.

– Teknologien kan potensielt brukes til å avlaste operatørene. Ofte kan det være vanskelig å styre med joystick. Kanskje kunne vi laget droner som kombinerte tankestyring med VR-briller.

På sikt er det ikke bare droner som kan dra nytte av tankekraft. Arnesen forestiller seg også at teknologien for eksempel kan brukes av rullestolbrukere. Og etter hvert trenger vi kanskje bare å tenke kommandoen «sving til venstre».  

– Her er det egentlig bare fantasien som setter grenser, påpeker han.

• Les også: Slik kan mennesker og roboter samarbeide

Men å lese tanker er fortsatt vanskelig

Teknologien som gjør dette mulig, finnes allerede. Faktisk skrev forskning.no allerede i 2003 at vi i nær framtid ville se en rullestol som kan styres med tankene. Og hjelmen som Arnesen bruker, EPOC, kan faktisk hvem som helst kjøpe på nett. 

Så hvorfor bruker vi ikke mer tankestyrt teknologi i dag?

– Det er jo klart det dette fortsatt er et stykke fram i tid. Det er for eksempel ikke veldig mange slike hjelmer til salgs, sier professor Ingrid Schjølberg. Hun er Arnesens veileder og har blant annet vært leder for ROBOTNOR senter for avansert robotikk.

– Dette prosjektet er mest for å vise hva som går an å gjøre allerede nå, forklarer hun. 

• Les også: Overfører tanker via internett

Og tilgjengelighet er ikke den eneste hindringen.  

Det er nemlig ikke tilfeldig at produsentene av hjernemåleren har valgt å kartlegge signalene fra blunking og smiling. Blunking, for eksempel, sender et så høylydt signal at det kan ødelegge EEG-målingen ved medisinske undersøkelser. Det gjør det enklere for hjelmen å filtrere ut det riktige signalet.

Å kartlegge selve tanken «sving til venstre, nå!», er det verre med.

– Det er bestandig vanskelig å vite nøyaktig hvor tankene kommer fra. Det kan jo variere fra person til person. Å skulle identifisere hvor de elektriske signalene kommer fra en spesifikk tanke er fortsatt en stor utfordring, forklarer Arnesen.  

Ifølge P4 , som har hentet tallene fra Bergen bompengeselskap, er nedgangen i trafikk i morgenrushet mellom 6.30 og 9.00 nærmere 14 prosent.

Siden 1. februar har det kostet 45 kroner å passere i dette tidsrommet, samt mellom 14.30 og 16.30 – noe som er 26 kroner mer enn ellers i døgnet.

– Disse tallene viser at den effekten vi så etter de to første to ukene, har holdt seg utover våren. Så avgiften ser jo ut til å fungere etter hensikten, sier Kjell Werner Johansen, assisterende direktør ved Transportøkonomisk Institutt (TØI).

Han mener imidlertid at klimaeffekten er usikker, ettersom det totale antall biler gjennom døgnet fortsatt er like høyt.

Rushtidsavgiften i Bergen ble innført for å få bukt med høy luftforurensning, samt å få bedre flyt i trafikken.

I dag har vi ingen fullgod måte for å hente ut næringsstoffer fra kloakken på, men forskere er på saken. Det er nemlig i vannet og kloakken vi finner de store mulighetene i det grønne skiftet.

Vannet vi tar fra tjern og innsjøer i naturen kan ofte ikke brukes uten rensing.

Humusstoffer som gir den brune vannfargen og muligens inneholder smittefremkallende mikroorganismer er den viktigste grunnen vi renser vann i Norge. I mange andre land må vannet renses for partikler og skadelige stoffer fra naturen eller menneskeskapte aktiviteter.

Vannet fra naturen kan også inneholde ubehagelig lukt og smak, eller skade rør som transporterer vann til våre hus. Alle disse utfordringene kan og bør håndteres ved et renseanlegg, slik at man får renere og tryggere drikkevann uansett hvor man er i verden.

Avløp inneholder gull

Etter at vi har brukt vannet til drikke, matlaging og husvask får vi avløpsvann som må fraktes vekk. Dette vannet inneholder mye partikler og smittefarlige mikroorganismer, stoffer som forbruker oksygen som ellers skulle være tilgjengelig for fisk og andre levende organismer i elver, innsjøer eller sjø.

Avløpsvann inneholder også næringsstoffer som fosfor og nitrogen som kan forårsake algedannelse. Industribedrifter produserer ulike typer forurenset vann som ofte blandes med avløp fra husholdningene når det ankommer renseanleggene. Avløpsrenseanleggene må rense vannet slik at det kan slippes ut til naturen uten å skape miljø- og helsemessige problemer og skader.

• Les også: Skal gjenvinne livsviktig stoff fra kloakken

Vi har lenge visst at kloakken inneholder viktige ressurser som fosfor, nitrogen og organiske stoff, samt energi, selv om gjenvinning og gjenbruk kun nylig har kommet på agendaen. Forskere har dokumentert at verdens fosforreserver forsvinner innen 30-50 år. Det vil skape store utfordringer for verdens matproduksjon, da fosfor er kritisk viktig i jordbruket.

Derfor må vi gjenvinne og gjenbruke hver eneste fosforressurs, inkludert det som finnes i kloakken. NMBU jobber med forbedring av fosfortilgjengelighet i avløpsslam til planter, og flere andre norske forskere jobber med gjenvinning av fosfor fra avløpsslam.

Tungvinte løsninger i dag

I dag renses mesteparten av kloakken ved store sentraliserte renseanlegg, og det er på tide å stille spørsmål om dette er den mest hensiktsmessige løsningen. Det finnes verdifulle næringsstoffer i urent vann som vi bør utvinne til gjenbruk før det fortynnes eller renses i hjel.

Over 90 prosent av næringsstoffene befinner seg i utgangspunktet i toalettavløp (svart vann). I dag fortynnes avløpet først med alle avløpsstrømmer fra dusj, vaskemaskin og kjøkken fra en bolig, deretter fortynnes det enda mer av regnvann fra veinettet og innlekking fra grunnvann til kloakken. Dermed får vi et meget fortynnet avløpsvann til renseanleggene.

• Les også: Oppdrettsnæringen sløser med fosfor

Det rare er at vi reverserer prosessen i renseanleggene – etter at kloakken er tynnet ut – for å separere avløpsvannet til renere vann og ulike næringsstoffer. Prosessen er dermed lite hensiktsmessig. Det er mye bedre og mer økonomisk å gjenvinne så tidligere og så tett opp mot stedet kloakken kommer ut som mulig. Dette er teknologi som kommer for fullt og som gir en mer effektiv uthenting av viktige næringsstoffer.

Skal redusere kjemikaliebruk

I Norge bruker vi årlig over 100 000 tonn kjemikalier for vann- og avløpsrensing. Vi arbeider med å redusere mengden kjemikalier ved renseanlegg. Norske forskere jobber også med bruk av kjemikalier med biologisk opprinnelse – for eksempel kan avfall fra rekeindustrien benyttes i vannrensing samtidig som det løser et avfallsproblem.

Forskere ved NMBU jobber også med bruk av membranprosesser for å fjerne giftige stoffer som arsenikk – som er et problem i flere land.

Kloakkenergi

I dag produseres biogass fra avløpsslam og flere forsker på å effektivisere denne prosessen enda mer. Energien som finnes i kloakken er hovedsakelig varme som går tapt og er uutnyttet.

Flere norske miljøer ser på energigjenvinningsmuligheter. NMBU er blant annet med i et fellesprosjekt med NTNU, SINTEF og flere industripartnere om gjenvinning av næringsstoffer fra kommunalt industriavløp og slam, og produksjon av biogass fra kloakken.

En robot er en ting. Vi kan få dem til å gjøre menneskelignende bevegelser, de kan snakke med oss, og vi gir dem menneskelige former.

Men hvordan oppfatter vi egentlig disse robotene? Hvis du blir bedt om å ta på en ting, for eksempel en dør eller en kopp, vil ikke dette være noe merkelig, uansett om du tar på dørhåndtaket eller på hanken.

Men hvis du tar på et annet menneske, sprer følelsene seg gjennom kroppen.

Det å ta på andre mennesker er en viktig del av livet, og det kan ha store effekter på følelseslivet vårt. Folk takler for eksempel stressende situasjoner bedre hvis de holder noen i hånda, enten det er en kjæreste eller en fremmed, ifølge denne studien.

Forskjellige følelser kan endre hudens evne til å lede elektrisitet, noe som forskere bruker for å måle om forsøkspersonene får noen spesielle følelser.

Dette har blitt målt i mange forskjellige studier, hvor forskere bruker et mål som kalles galvanisk hudrespons.

En forskergruppe ved Stanford University brukte denne metoden for å undersøke hvordan folk egentlig reagerer på menneskelignende roboter. Ser vi dem som nok en dings, eller vil vi føle at de er mer menneskelige?

Det viste seg at folk reagerte på nesten samme måte som når de tar på mennesker, men bare når de tok roboten på mer uvanlige steder.

• Les også: Hva er det med japanere og roboter?

Ta på meg

Forskerne brukte en veldig liten gruppe til å teste ut hvordan folk reagerte på å ta på roboten.

Ti studenter hadde blitt hyret inn som forsøkspersoner. De satt i et rom med en liten, menneskelignende robot som ga forsøkspersonene beskjeder. Forsøkspersonene hadde også en sensor på en av hendene som målte om de fikk noen spesielle følelser.

Forskerne brukte NAO-roboten til Aldebaran, som du kan lese mer om her.

Roboten instruerte forsøkspersonene til å ta på 13 forskjellige områder på robotkroppen. Roboten merket når den hadde blitt tatt på, og ga en respons hvor den snakket saklig om det nevnte anatomiske området, for eksempel låret, eller brystkassen.

Når folk tok på hendene eller føttene til roboten, skapte ikke det den store følelsesreaksjonen.

Men når roboten ba forsøkspersonene om å røre ved mer intime steder, som rumpeballene eller skrittet, målte forskerne mye sterkere følelser. Forskerne fant ikke den samme effekten da folk ble bedt om å peke på de samme, intime stedene.

Her kan du se en video av forsøket.

• Les også: Tusen roboter jobber sammen

Ukomfortable?

Forskerne tror dette sier noe om hvordan bånd mellom roboter og mennesker kan oppstå i framtiden.

– Dette viser at folk reagerer på en primitiv og sosial måte når de tar på roboter, sier Jamy Li i en pressemelding. Han er forsker ved Stanford, og har ledet arbeidet med denne studien.

Forskerne tror forsøkspersonene følte seg ganske ukomfortable da de ble bedt om å ta på robotens intimsoner, men de har ikke undersøkt akkurat hva som var årsaken til følelsesresponsen.

Dette kan være en svakhet, i tillegg til det lille utvalget i forsøket.

Forskerne mener at berøring av roboter har blitt nedprioritert sammenlignet med kroppsfasong og andre robotegenskaper, og at berøringsforskning kan ha noe å si for hvordan roboter blir designet i framtiden.

Referanse:

forskning.no har tilgang til studien, og den skal presenteres på International Communication Association Conference i Fukuoka, Japan i juni, 2016.

Her er en pressemelding om prosjektet.

Tallet kommer fram i en undersøkelse gjennomført av Sentio på oppdrag for Norsk Studentorganisasjon (NSO) og Universitas. Syv prosent av studentmassen i Norge tilsvarer 20 000 studenter.

I undersøkelsen fikk deltakerne også spørsmål om hva de trodde ville påvirke fremtiden deres mest. 29 prosent svarte krisen i petroleumsnæringen, og dermed er det bare klimaendringer som skremmer norske studenter mer enn fallet i oljeprisene.

Statistikk fra Samordna Opptak viser at antall søkere til geofag ved Universitetet i Oslo har falt fra 761 i 2013 til 637 i 2015, en nedgang på drøye 16 prosent. Brit Lisa Skjelkvåle, leder ved Instituttet for geofag, tror nedgangen skyldes trange kår i oljenæringen.

– Mange som kommer til oss, ønsker å jobbe med petroleum. Men selv om vi har opplevd en liten nedgang de to siste årene, har vi hatt så stor oversøkning at det har vært mer enn nok søkere å ta av, sier Skjelkvåle.

– Da vi begynte i fjor, var vi 80 studenter, og nå er vi nærmere 50, sier en student til Universitas.

Siden 2014 har 34 519 jobber forsvunnet i norsk oljenæring. Det viser en oversikt utarbeidet av DNB Markets-megler Truls Oma Erichsrud, skriver VG.

Kompetansedirektør Are Turmo i NHO vil ikke anbefalestudenter å bytte studium på grunn av usikkerhet i arbeidsmarkedet.

– Vi må ha flere tanker i hodet samtidig. Norge trenger denne typen kompetanse samtidig som vi satser ytterligere på å øke kompetansen mot grønne næringer, sier Turmo til Universitas.