Det finnes en metode, en teknologi, som kan redusere CO2-nivået i atmosfæren.
– I praksis består metoden i å fange CO2 som slippes ut fra såkalte klimanøytrale prosesser, som for eksempel forbrenning av organisk avfall, pellets eller flis, forklarer energiforsker og forbrenningsspesialist Mario Ditaranto i Sintef.
Deretter må CO2-en lagres trygt under bakken for all evighet. Da har man faktisk redusert CO2-nivået som er i atmosfæren, gjennom å hente ut CO2 fra det naturlige kretsløpet. Dette er den eneste metoden vi har som kan redusere CO2-nivået som skaper klimaproblemene.
Den kalles karbonnegativ teknologi (Bio-CCS) og den er ikke ny. Fram til nå har den hatt et noe brokete omdømme som ubetydelig, dyr og smal. Men nå har den blitt en snakkis i teknologimiljøene som jobber med klima. Her hjemme har teknologien fått både Bellona, Sintef og deler av norsk industri til å jobbe for et snarlig gjennombrudd.
Klimafiksing
Årsaken til den økende populariteten er at den i ytterste konsekvens kan regnes som en svært mild og ufarlig form for «klimafiksing» (geo-engineering). Målet med klimafiksing er å motvirke menneskelig skapte klimaendringer med fysiske innretninger.
Utplassering av solskjerming i verdensrommet og sprøyting av svovel ut i atmosfæren for å redusere solstråling er noen av forslagene. Dette har naturligvis skapt krass debatt om både etikk og sikkerhet ved slike løsninger. For hva blir konsekvensene om vi «fikser» på feil måte?
Mer enn 1000 beregninger som er samlet i den siste rapporten fra Det internasjonale klimapanelet (IPCC), viser at selv en betydelig og gradvis stopp av CO2-utslipp ikke er nok om vi skal unngå en alvorlig klimakrise.
Skal vi holde oss på rett side av togradersmålet, må vi i tillegg fjerne en del av den CO2-en som i dag allerede befinner seg i atmosfæren, ifølge IPCC. Og det er her karbonnegativ teknologi kommer inn i bildet.
– Vi kommer ikke unna
– Etter klimamøtet i Paris er det enda tydeligere at nullutslipp ikke er nok. Om vi stoppet alle CO2-utslipp i morgen, ville jordkloden allikevel ha et klimaproblem, sier Marika Andersen i Bellona.
Hun er en av dem som nylig fulgte forhandlingene i Paris på nært hold. Til daglig jobber hun ved Bellonas europakontor i Brussel med energi- og klimapolitikk.
– Vi kommer rett og slett ikke unna karbonnegativ teknologi, som er en løsning Bellona har jobbet for helt siden 2008. Nå ser vi at flere tenker karbonnegativt, og det er bra. For CO2-en henger igjen i atmosfæren, og det nivået må ned, sier Andersen.
Hun mener at det nå må jobbes aktivt med å finne partnere som ønsker å ta teknologien i bruk. Så får politikerne ta ansvar for at vi får på plass en infrastruktur som gjør det mulig for industrien å levere fra seg og transportere CO2-en til trygge depot:
– Det vil ha en pris, men den vil bli lavere enn å slukke brannen som klimaendringene vil medføre om vi ikke gjør det som må gjøres.
For dyrt og skummelt?
Men er verden moden for å ta i bruk teknologien som går ut på å lagre CO2 i undergrunnen?
Ja og nei, mener Mario Ditaranto. Han trekker fram to faktorer som gjør at teknologien enda ikke er blitt tatt i bruk i stor skala:
Det første er kostnaden. Som med all annen ny teknologi, må den prises slik at den får en levedyktige plass i markedet. Det koster å fange CO2 fra energiproduksjon eller industrielle prosesser.
Optimistiske estimater mener at energiproduksjon vil bli rundt sju prosent dyrere enn den er i dag, hvis man skal fange CO2 fra utslippene. Men kanskje vil den koste så mye som 10–15 prosent mer før teknologien blir fullt ut kommersialisert.
I tillegg må man legge til investeringskostnadene med å sette opp fangstanlegget og fordele disse på hele anleggets levetid. Det er en stor risiko å ta for en energileverandør i et uetablert marked for CO2 fri energi.
– I praksis betyr det at samfunnet må kompensere for prisforskjellen mellom ren energi med CO2-fangst og billig kull. Det krever politiske beslutninger som koster både økonomisk og retorisk, sier forskeren.
Den andre faktoren er menneskets frykt. Det som på fagspråket kalles sosial aksept, og som i stor grad handler om kollektiv psykologi og mangel på kunnskap.
– Men vet vi at CO2-lagring i undergrunnen er helt trygt?
– Ingen har lagret CO2 under bakken i tusenvis år for å kunne si med 100 prosent sikkerhet at det er helt trygt. Men naturgassen som Norge er verdens tredje største eksportør av, har vært naturlig lagret i millioner år, så jeg har ingen tvil om at konseptet er helt trygt.
– Teknisk sett finnes det garantert risikoer akkurat som ved alle andre industrielle prosesser, men som geofysikere og ingeniører er i stand til å håndtere, sier Ditaranto.
– Vi burde nok være mer redd for de klimaendringene man vil få. Og de vil sprenge skalaen for det vi i dag kaller dyrt, legger han til og trekker fram et framtidsscenario som kan bli høyst aktuelt:
– I dag ser vi hvor vanskelig det er økonomisk og politisk å håndtere flyktninger fra krigssoner som forhåpentligvis blir fredeligere etter hvert. Hvordan blir det når flyktningestrømmen øker fordi verden har fått ubeboelige klimasoner?
Samme prinsipp
Men hva er forskjellene på «vanlig» karbonfangst og -lagring (CCS) og den karbonnegative teknologien (Bio-CCS)?
– Prinsippene er de samme, men teknologien må justeres så den passer til hvert enkelt bruksområde, og ikke minst prøves ut, sier Ditaranto.
Et sted det ville vært nyttig å starte, er ved etanolproduksjon, som er stor industri i både USA og Brasil fordi det blant annet brukes som biodrivstoff for biler. Når man produserer etanol fra biomasse, er nemlig ren CO2 et biprodukt, noe som gjør at man sparer kostnadene til fangst av klimagassen.
– Men vi jobber med alle mulige løsninger. Et viktig fokus for oss er å se på hvor det er mest lønnsomt både teknologisk, logistikkmessig og ikke minst med hensyn til bærekraft.
– Med andre ord: Hvor kan man få mest mulig for klima og miljøet – for minst mulig innsats, og hva er de teknologiske utfordringene, sier Ditaranto.
Søppel som inneholder bioråstoff krever for eksempel andre løsninger enn ved og flis.
Søppelpionerene i Oslo
Det finnes noen som er rede til å ta steget over i praksisens verden allerede nå. I slutten av januar åpnet Oslo kommune et testanlegg på Klemetsrud energigjenvinningsanlegg som skal samle CO2 fra deler av anlegget.
Klemetsrud varmekraftverk og avfallsforbrenningsanlegg og det desidert største punktutslippet av CO2 i Oslo. Anlegget gjenvinner husholdnings- og næringslivsavfall fra Oslo, flere nabokommuner og fra England. Omtrent 60 prosent av avfallet er organisk.
Anlegget har til sammen et potensial for å fange omtrent 400 000 tonn med CO2. Siden det meste av dette kommer fra såkalt bionøytrale kilder, kan dette bli verdens første karbonnegative energianlegg.
Formålet med testanlegget er å komme frem til minst én teknisk og økonomisk gjennomførbar CO2-håndteringskjede.
Vi ha politikerne på banen
– Teknologisk henger vi litt etter fordi dette ikke har vært «den bredeste døra» når det gjelder karbonfangst og -lagring. Men nå er tiden inne for å fortelle verden at dette er den mest effektive metoden vi har for å gjøre noe med CO2-nivået i atmosfæren, sier Ditaranto.
– Ved å ta i bruk karbonnegativ teknologi kan vi akselerere reduksjon av CO2-utslippene våre, sier han.
– Politikerne våre bør gi industri- og energileverandørene våre tydelige signaler på at samfunnet nå er klart til å ta ansvaret så vi kommer i gang, er forskerens oppfordring.