Barn som blir født av kvinner som har brukt rusmidler under graviditet har ofte lavere fødselsvekt, kortere svangerskapslengde og mindre hodeomkrets enn andre nyfødte.

Babyene kan få sterke abstinenser som nyfødte, såkalt neonatalt abstinenssyndrom (NAS). Dette finner man hos barn født av mødre som har brukt for eksempel heroin under svangerskapet, og også hos barn av mødre som blir behandlet med metadon og subutex under graviditeten.

I Norge har det vært en økning i antall barn født med neonatalt abstinenssyndrom, fra 28 barn i 2000 til 77 i 2011.

– Nyfødte med NAS trenger intensiv behandling og må ofte ligge lenge på sykehus og behandles med morfin, som så nedtrappes etter en medisinsk plan, sier stipendiat Kristin Haabrekke ved Regionsenteret for barn og unges psykiske helse (RBUP).

Klare positive funn

Haabrekke har i sin doktorgrad sammenlignet to grupper av barn født av mødre med rusproblemer fra to ulike tidsperioder. De to gruppene er også sammenlignet med kontrollgrupper med barn av mødre som ikke har rusproblemer, slik at det til sammen er nesten to hundre deltakere i studien.

Den ene gruppen mottok ingen spesielt tilrettelagt behandling for sine rusproblemer under graviditeten fordi det på starten av 1990-tallet ikke fantes et slikt tilbud. Den andre gruppen mødre var innlagt på institusjon og avruset under graviditet i perioden mellom 2004 og 2008.

– Når vi sammenligner de to gruppene, ser vi at ingen av de barna som ble født av mødre som fikk hjelp til avrusning innenfor skjermede, trygge og profesjonelle rammer, ble født med neonatalt abstinenssyndrom, sier Haabrekke.

• Les også: – Avrusede mødre trenger bedre oppfølging

Det hadde derimot hele 77 prosent av barna til mødre som brukte rusmidler gjennom hele svangerskapet.

– I tillegg ser vi at 26 prosent av dem er premature, mot ingen av barna der mødrene hadde fått hjelp til å bli rusfrie i løpet av graviditeten, sier Haabrekke.

Hun beskriver det som klare positive funn, også i de tilfellene hvor mor sluttet sent i svangerskapet.

– Ja, dette er tydelige funn. Vi så også at barnas hodeomkrets var større og svangerskapet lenger hos barna til de kvinnene som fullførte avrusningsbehandlingen. Det indikerer bedre fostervekst og hjerneutvikling.

Tar igjen andre barn

Når hun sammenlignet utvalget med kontrollgruppene, viste det seg også at barna som var født av mødre som var avruset, ikke skilte seg ut på svangerskapslengde og hodeomkrets.

– De har altså tatt igjen de andre barna, forteller Haabrekke.

Hun sier videre at det lenge har vært debattert hvorvidt avrusing av gravide kan gi økt risiko for spontanabort, og at kvinnene kan utsette seg for overdoserisiko om de brått avbryter behandlingen og ruser seg. I Haabrekkes studie finnes det ingen holdepunkter for dette.

– Nei, jeg vil heller si tvert imot. Vi finner ingenting som indikerer at en slik nøye overvåket avrusning der kvinnen er innlagt på en institusjon, er farlig for fosteret eller kvinnen. Ingen av kvinnene avbrøt behandlingen selv om de fleste etter hvert var innlagt frivillig, sier hun.

Kan bruke tvang

Norsk lovverk er i en særstilling i verdenssammenheng ved at det finnes en paragraf som beskytter ufødte barn. Loven kom i 1996.

– Dette er en lov som gjør det mulig å legge gravide kvinner med rusproblemer inn på tvang hvis frivillige tiltak ikke har ført frem.

I Haabrekkes studie var åtte av kvinnene tvangsinnlagt. Behandlingen ble gitt blant annet ved Borgestadklinikken i Skien, Lade behandlingssenter i Trondheim, Familieenheten i Hov i Land og Bergen barne- og familiesenter.

Institusjonene er spesialiserte på rusbehandling og avrusing av gravide kvinner med rusproblemer, og tilbyr et omfattende behandlingsopplegg som tilpasses hver enkelt gravid. Kvinnene trenger – og får ofte omfattende hjelp på flere av livets områder.

– Behandlingene disse gravide kvinnene og ofte deres barn og partnere får, kan synes ressurskrevende på kort sikt.

– Men kostnadene bør sees i sammenheng med de kostnadene som er forbundet med å behandle de nyfødte barna som blir født med NAS og eventuelle medfølgende tilstander hos barna etter langvarig ruseksponering i svangerskapet, poengterer Haabrekke.

Referanse:

Haabrekke m.fl: The Perinatal Outcome of Children Born to Women With Substance Dependence Detoxified in Residential Treatment During Pregnancy, Journal of Addictive Diseases 2014, doi: 10.1080/10550887.2014.909698. Sammendrag

Av: Per Morten Sandset, overlege og forskningsleder ved Oslo universitetssykehus | Professor ved Universitetet i Oslo

Etter mange år som lege er jeg de siste årene kommet frem til at pasienter i større grad må tas med på beslutninger knyttet til utredning og behandling av egen sykdom.

Ensartet utredning og behandling

De siste årene er det i Norge og andre land utarbeidet retningslinjer for utredning, forebygging og behandling av mange ulike sykdommer.

Retningslinjene har den fordelen at de sikrer at pasienter får mer ensartet utredning og behandling uavhengig av bosted.

Ulempen er at de ofte gir mindre rom for individualisering avhengig av pasientens egne behov og preferanser.

Mangelfull dokumentasjon

Problemet med retningslinjer er at de ofte er basert på mangelfull dokumentasjon der effekt og bivirkninger og nytte-kostnad av behandlingen er uavklart. I utgangspunktet skal retningslinjer være basert på klinisk forskning, fortrinnsvis sammenliknende studier der et behandlingsalternativ blir sammenliknet med et annet.

I de beste studiene er pasientene utvalgt ved loddtrekning (kalles randomiserte studier) og verken pasient eller lege skal vite hvilket behandlingsalternativ pasienten er trukket ut til (kalles blinding). Dette utelukker at enkelte pasienter blir valgt til en bestemt behandling basert på en forestilling om en behandlingseffekt eller bivirkninger, eller tilbøyelighet til å observere en effekt av behandlingen i en behandlingsgruppe, slik at resultatene kan bli vridd i feil retning.

Dette er en vanlig problemstilling for studier som er basert på observasjon av en behandling i befolkningen, der enkelte pasienter har fått en type behandling, mens andre pasienter har fått en annen type uten at det er foretatt loddtrekning.

Selv om randomiserte, kliniske studier ofte gir klare svar på om en behandling har en ønsket effekt, kan bivirkningene være så plagsomme at mange pasienter likevel ikke vil ønske behandlingen, forutsatt at bivirkningene var kjent på forhånd. Dette er en vanlig problemstilling for kreftpasienter der behandlingen kan være livsforlengende, men samtidig medføre svært plagsomme bivirkninger med sterkt redusert livskvalitet.

Dette er årsaken til at dokumentasjon av livskvalitet er blitt en viktig og integrert del når det gjelder utprøving av nye behandlingsalternativer.

Legen velger for pasienten

Det er åpenbart at det er viktig at pasienten får slik informasjon i valg av behandling, men min erfaring er at det svært ofte er legen som foretar avveiningen på vegne av pasienten og ikke pasienten selv. Dessverre er det så langt lite forskning på hvordan pasientene velger, dersom de får informasjon om effekt og bivirkning av en behandling.

Pasientpreferanse er nå blitt en viktig del når det gjelder utarbeidelse av nye retningslinjer for utredning, forebygging og behandling av sykdom. Spesielt gjelder det når kvaliteten og styrken på den underliggende dokumentasjonen av behandlingen er dårlig.

Norsk selskap for trombose og hemostase publiserte for ett år siden de første nasjonale retningslinjene for forebygging og behandling av blodproppsykdom basert på ny retningslinjemetode, GRADE («The Grading of Recommendations Assessment, Development and Evaluation»). Retningslinjene er web-baserte og tilpasset moderne presentasjonsverktøy som smarttelefoner og nettbrett

Sykdom hos gravide

Et felt der det generelt foreligger dårlig underliggende dokumentasjon er forebygging og behandling av sykdom hos gravide. Svangerskap medfører i gjennomsnitt 5-10 dobling av risikoen for blodpropp i bein (kalles dyp venetrombose) og i lunger (kalles lungeembolisme) sammenliknet med ikke-gravide kvinner.

Om lag 1 av 1000 gravide kvinner utvikler slik blodpropp som er en viktig årsak til sykelighet og dødelighet i svangerskapet.

Kvinner som tidligere har hatt blodpropp har ytterligere økt risiko, og det har så langt vært vanlig å anbefale forebyggende behandling med heparinsprøyter gitt i huden en gang daglig gjennom hele svangerskapet, selv om det foreligger svært liten dokumentasjon for nytten av slik behandling.

Ønsker daglig heparinsprøyte

I et samarbeid mellom Canada, Brasil, Finland, Norge, Spania og USA har vi undersøkt gravide kvinners preferanser for slik forebyggende behandling basert på informasjon om den individuelle risikoen for blodpropp.

Et flertall av kvinnene ønsket riktignok forebyggende heparinsprøyter i huden en gang daglig, men hele 2 av 5 gravide med antatt lavere risiko og 1 av 10 med antatt høy risiko ønsket ikke forebyggende behandling.

Resultatene fra studien vil bli presentert på møte i American Society of Hematology i San Francisco den 6.-9. desember 2014. Ansvarlig for den norske delen av studien er professorene Anne Flem Jacobsen og Per Morten Sandset.

Per Morten Sandset er spesialist i generell indremedisin og blodsykdommer. Forskningsinteressene er hovedsakelig knyttet til blodstansing (=hemostase) og blodpropp (=trombose). Mer om Sandset i Wikipedia

Med historiens første landing på komet, nye astronauter som jobber på romstasjonen, romfartøy som flyr selv til kjempelaboratoriet i rommet, en serie nye miljøsatellitter, et nytt satellittnavigasjonssystem, romsonder ved alle de innerste planetene i solsystemet, og en bærerakett som er verdens mest brukte, har europeisk romforskning og romindustri vist at de er helt i verdensklasse.

Det er derfor ikke rart at da de europeiske romministrene møttes i Luxemburg 2. desember 2014 ble de enige om å fortsette utforskingen av rommet, på romstasjonen, til månen og til Mars.

De europeiske ministrene som er ansvarlige for sine lands romaktiviteter møtes med jevne mellomrom for å diskutere de viktigste spørsmålene og budsjettene for rommet. Norge var representert ved Arne Benjaminsen, avdelingsdirektør i Nærings- og fiskeridepartementet.

Samarbeidet om romstasjonen fortsetter

Gjennom ESA er Europa og Norge en del av samarbeidet om den internasjonale romstasjonen, sammen med Canada, Japan, USA og Russland.

ESA har bidratt med blant annet forsyningsfartøyene ATV (Automated Transfer Vehicle) og laboratoriemodulen Columbus, samt astronauter, teknologi og forsyninger til utposten i rommet.

På møtet i Luxemburg ble de europeiske romministrene enige om å bruke 800 millioner euro til drift av romstasjonen frem til 2017.

Bo Andersen, administrerende direktør ved Norsk Romsenter, mener det betyr at operasjonssenteret CiRIS i Trondheim vil fortsette på samme nivå som i dag og at ASIM-eksperimentet, der Universitetet i Bergen er sentrale, er sikret finansiering.

ASIM skal blant annet undersøke spesielle lyn og gammaglimt i jordas atmosfære fra romstasjonen. Slike terrestriske gammaglimt er vanskelige å observere fra bakken.

Europeisk Mars-rover ruller videre

Også den europeiske roveren til ExoMars-prosjektet fikk en del av budsjettkaka og vil forhåpentligvis fullføres og lande på Mars i 2018.

Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) skal levere en radar til denne roveren som kan se ned i bakken for å lete etter is, vann og liv på vår røde naboplanet.

Det ble også bestemt at ESA skal gå videre med utviklingen av service-seksjonen til det amerikanske romfartøyet Orion, som skal frakte astronauter utenfor jordbane, til månen og en asteroide.

NASA sikter også på at en versjon av Orion med bomodul skal ta astronauter helt til Mars for en bemannet ferd i bane rundt vår røde naboplanet en gang på 2030-tallet. En landing av mennesker på vår røde naboplanet vil nok ikke skje før etter det.

En ny bærerakett

Sist, men ikke minst, vedtok romministrene også å starte utviklingen av en ny europeisk bærerakett, Ariane 6. Den skal ta over for Ariane 5, som i dag er verdens mest brukte og pålitelige bærerakett for oppskyting av satellitter, romsonder og annen teknologi.

Moderne samfunn blir bare mer og mer avhengig av installasjoner i rommet som kommunikasjons-, navigasjons- og værsatellitter. I fremtiden vil nok også observering av klima og miljø fra rommet bli viktigere og viktigere.

Den nye bæreraketten skal derfor sikre en fortsatt europeisk tilgang til rommet. Men Ariane 6 må bli billigere å produsere og drifte enn Ariane 5. For å gjøre det skal Vega, den europeiske bæreraketten for mindre nyttelaster, videreutvikles med et nytt førstetrinn.

Dette nye Vega-trinnet skal også bli startmotorer for Ariane 6, noe som vil holde driftskostnadene for begge bærerakettene nede. I alt er fire milliarder euro satt av til denne teknologiutviklingen.

Dette representerer også muligheter for norske bedrifter. Ifølge Norsk Romsenter har Norge gått inn i Ariane 6-programmet med et foreløpig lavt beløp.

Gjennom dette vil norsk industri være med i konkurransen om å levere teknologi til Ariane 6 og det nye Vega-trinnet. Flere norske bedrifter leverer teknologi til Ariane 5 i dag.

Du kan lese hele ministermøtets resolusjon om de europeiske aktivitetene i rommet her.

Norovirus er en riktig rojal plage som herjer hele verdens befolkning med sine elleville kuler av oppkast og diare.

• Les mer: Derfor får du omgangssyken

Viruset står bak over en million sykehusinnleggelser og mer enn 200 000 dødsfall i året. Og selv om de aller fleste overlever elendigheten, kan man jo bare gjette seg til hvor mye den ørlille plageånden koster samfunnet.

Dermed tvinger også spørsmålet seg fram: Hvorfor i all verden har ingen funnet opp en medisin? Eller en vaksine?

Ville ikke vokse i laboratoriet

Noe av svaret er som følger:

Selv om noroviruset ble oppdaget allerede i 1972, har ingen klart å få det til å formere seg i laboratoriet. Dermed blir det også vanskelig å undersøke.

- Vi kan ikke studere hvordan det reproduserer seg, vi kan ikke teste behandling og vi kan ikke produsere vaksiner med levende virus, sier Stephanie Karst fra University of Florida i en pressemelding.  

Sant og si har forskerne vært temmelig i tåka, både når det gjelder hvordan viruset virker og hva vi kan gjøre med det.

Men dette har altså Karst og kollegaene hennes gjort noe med. For første gang har forskerne klart å dyrke norovirus i skåler. Og det greide de antageligvis fordi de skjønte noe helt nytt om de små fnuggene.

Angriper andre celler

Inntil nå har forskerne trodd at noroviruset angriper epitelcellene – overflatecellene i tarmveggen. Det er ikke så rart. Det er tross alt disse cellene virusene først møter på veien igjennom tarmen.

Dermed har disse cellene også blitt brukt i forsøkene på å dyrke virusene i laboratoriet. Men Karst og co hadde mistanke til at virusene i stedet angriper B-celler – celler fra immunsystemet som finnes i tarmen. Og forsøkene deres bekreftet mistanken.

• Les også: Blodtype kan påvirke omgangssyke-risiko

Dessuten ser det ut til at enda en faktor må på plass før spyssyken er et faktum:

Tarmbakterier.

Norovirusene ser ut til å være avhengige av en spesiell type karbohydrat som lages av bakterien Enterobacter cloacae, som finnes i fordøyelsessystemet vårt. Uten bakteriene klarte ikke virusene å angripe, og mus som ble behandlet med antibiotika så ut til å være mer beskyttet mot sykdommen.  

Langt igjen

Forskerne tror den nye kunnskapen til slutt kan gi oss nye våpen mot den årvisse omgangssvøpen, selv om det kanskje ikke er grunn til å sprette sjampanjen helt ennå:  

Foreløpig er forsøkene gjort på menneskeceller i skåler og på dyr. Selv om det er grunn til å tro at det samme skjer når et menneske rammes av omgangssyken, er vi ikke sikre. I tillegg finnes det mer enn 25 ulike typer norovirus. Virker de på samme måte, tro?

Og selv om forskerne nå klarte å dyrke virusene, innrømmer de at skapningene ikke akkurat reproduserer seg i racerfart i dagens system. Teknikkene må nok forbedres. Og vi må finne ut mer om hvordan stoffet fra bakteriene hjelper viruset med å angripe B-cellene.

Men håpet om redning er likefullt tent.

Referanse:

Melissa K. Jones mfl, Enteric bacteria promote human and mouse norovirus infection of B cells, Science, 7. november 2014 (sammendrag)

Norovirus er en riktig rojal plage som herjer hele verdens befolkning med sine elleville kuler av oppkast og diare.

• Les mer: Derfor får du omgangssyken

Viruset står bak over en million sykehusinnleggelser og mer enn 200 000 dødsfall i året. Og selv om de aller fleste overlever elendigheten, kan man jo bare gjette seg til hvor mye den ørlille plageånden koster samfunnet.

Dermed tvinger også spørsmålet seg fram: Hvorfor i all verden har ingen funnet opp en medisin? Eller en vaksine?

Ville ikke vokse i laboratoriet

Noe av svaret er som følger:

Selv om noroviruset ble oppdaget allerede i 1972, har ingen klart å få det til å formere seg i laboratoriet. Dermed blir det også vanskelig å undersøke.

- Vi kan ikke studere hvordan det reproduserer seg, vi kan ikke teste behandling og vi kan ikke produsere vaksiner med levende virus, sier Stephanie Karst fra University of Florida i en pressemelding.  

Sant og si har forskerne vært temmelig i tåka, både når det gjelder hvordan viruset virker og hva vi kan gjøre med det.

Men dette har altså Karst og kollegaene hennes gjort noe med. For første gang har forskerne klart å dyrke norovirus i skåler. Og det greide de antageligvis fordi de skjønte noe helt nytt om de små fnuggene.

Angriper andre celler

Inntil nå har forskerne trodd at noroviruset angriper epitelcellene – overflatecellene i tarmveggen. Det er ikke så rart. Det er tross alt disse cellene virusene først møter på veien igjennom tarmen.

Dermed har disse cellene også blitt brukt i forsøkene på å dyrke virusene i laboratoriet. Men Karst og co hadde mistanke til at virusene i stedet angriper B-celler – celler fra immunsystemet som finnes i tarmen. Og forsøkene deres bekreftet mistanken.

• Les også: Blodtype kan påvirke omgangssyke-risiko

Dessuten ser det ut til at enda en faktor må på plass før spyssyken er et faktum:

Tarmbakterier.

Norovirusene ser ut til å være avhengige av en spesiell type karbohydrat som lages av bakterien Enterobacter cloacae, som finnes i fordøyelsessystemet vårt. Uten bakteriene klarte ikke virusene å angripe, og mus som ble behandlet med antibiotika så ut til å være mer beskyttet mot sykdommen.  

Langt igjen

Forskerne tror den nye kunnskapen til slutt kan gi oss nye våpen mot den årvisse omgangssvøpen, selv om det kanskje ikke er grunn til å sprette sjampanjen helt ennå:  

Foreløpig er forsøkene gjort på menneskeceller i skåler og på dyr. Selv om det er grunn til å tro at det samme skjer når et menneske rammes av omgangssyken, er vi ikke sikre. I tillegg finnes det mer enn 25 ulike typer norovirus. Virker de på samme måte, tro?

Og selv om forskerne nå klarte å dyrke virusene, innrømmer de at skapningene ikke akkurat reproduserer seg i racerfart i dagens system. Teknikkene må nok forbedres. Og vi må finne ut mer om hvordan stoffet fra bakteriene hjelper viruset med å angripe B-cellene.

Men håpet om redning er likefullt tent.

Referanse:

Melissa K. Jones mfl, Enteric bacteria promote human and mouse norovirus infection of B cells, Science, 7. november 2014 (sammendrag)

Rekorden hittil var sju i 2012. Antall søknader videre til andre runde i år, totalt 22, er også ny rekord.

– Den forrige rekorden for norske søknader var 18. Det var i 2011. Men resultatet til slutt ble ikke så bra, siden bare fem fikk tildeling. I fjor gikk 16 videre til trinn 2 og fire fikk tildeling. I år har så langt fem av de 22 fått svar og tre er blitt innvilget finansiering fra det europeiske forskningsrådet ERC, sier Per Ivar Høvring. Han er Nasjonal kontaktperson for ERC i Norsk Forskningsråd.

ERC står for European Research Council.

– Antallet norske søknader som går videre til trinn 2, går langsomt oppover. Det betyr at norske søkere absolutt har mulighet til å nå opp i konkurransen om disse tildelingene. Vi ser gjerne at mange flere søker ERC, oppfordrer Høvring.

De tre norske som hittil har fått ERC-tildeling i år, er Ann-Cecilie Larsen fra Universitetet i Oslo, Nele Meckler, Universitetet i Bergen og Simen Kvaal, også Universitet i Oslo.

Les hele saken på Forskningsrådets nettsider. 

Søndag gjennomførte Edvard og May-Britt Moser Nobel-foredraget sitt ved Karolinska i Stockholm.

Foredraget inneholdt en presentasjon av hittil upublisert forskning.

• Les også: – Vitenskap handler om å gjøre det umulige mulig

Det May-Britt Moser presenterte av nytt stoff var knytta til oppdagelsen av det de omtaler som fartceller. Der gridcellene har ansvar for sted, og fungerer som hjernens GPS, har fartcellene ansvar for fart – hjernens speedometer.

– Nerveceller fyrer ut elektriske pulser. Jo fortere det går, jo flere pulser fyrer disse cellene ut i sekundet, forklarer Gaute Einevoll.

Han er professor i fysikk ved NMBU og UiO, jobber med beregningsorientert nevrovitenskap, og har også tidligere jobba sammen med Edvard Moser.

• Les også: Tidslinje for oppdaging av stadsansen

Edvard Moser viste til at gridcellene gjerne vil orientere seg i en vinkel på 7,5° mot inngjerdinga, og spekulerer i om denne vinkelen gir mest mulig stedsinformasjon per celle.

I tillegg fortalte han om en ny målemetode.

– De har gjort målingene sine med elektriske måleelektroder. Disse kan fortelle når cellene fyrer, men ikke nøyaktig hvor, forteller Einevoll.

Nå har Moser-paret alliert seg med en gruppe i München som benytter seg av en optisk metode, såkalt tofoton calcium imaging.

– Med denne metoden kan du se akkurat hvor cellene er når de fyrer av.

Her kan du se hele Nobel-foredraget:

Er du kvinne og arbeider nattskift, bør du slutte i tide. Kvinner som jobber nattevakter i store deler av yrkeslivet, har en betydelig økt risiko for å rammes av brystkreft, viser en svensk studie.

Studien føyer seg inn i rekken av tidligere forskning på arbeidstider, som viser at nattarbeid ikke er særlig sunt for helsen. Også en kanadisk studie fra 2013 viste at langvarig skiftarbeid kunne doble risikoen for brystkreft. 

Nattarbeid over kortere perioder ser riktignok ikke ut til å gi en tydelig økning i brystkreftrisikoen.

Over 20 år

De som er i høyrisikogruppen, er kvinner opp til 60-årsalderen som har arbeidet om natten i 20 år eller mer. Studien er utført av professor Torbjørn Åkerstedt ved Karolinska Institutet.

Studien ble gjort over flere år. 

Forskerne tok utgangspunkt i 13 000 svenske kvinner fra det såkalte tvillingregisteret, og sjekket hvor mange av disse som arbeidet om natten.

For å kartlegge forekomsten av brystkreft, sammenlignet de nattarbeiderne med kreftregisteret og justerte for en rekke kjente variabler.

75 prosent økning

Da forskerne sammenlignet nattskiftarbeidere med alle som hadde fått brystkreft, var det i utgangspunktet ingen tydelig forskjell. Det var først da de skilte ut gruppen som hadde jobbet nattskift i årtier, at de oppdaget den økte risikoen for brystkreft.  

Risikoen for brystkreft blant dem som jobbet nattevakt over lang tid, øker med 75 prosent i forhold til normal risiko.

Mens risikoen for brystkreft er 2 prosent for kvinner med normale arbeidstider, øker risikoen til 3,5 prosent ved nattarbeid.

Amerikanske forskarar meiner å ha funne at spedbarn best hugsar noko når dei ser det i samanheng med noko positivt.

Forskarane viste fram testbilete og ein person som snakka, og studerte augnerørslene til spedbarna. I tillegg målte dei kor lenge kvar enkelt såg på figurar som vart viste på skjermen.

Personen snakka anten med ei glad, nøytral eller sint røyst. Rett etter desse følelsesladde eksponeringane, viste forskarane fram geometriske former.

Denne studien er den første som stadfester at minnet til fem månadar gamle babyar vert påverka av kjensler i augneblikket.

Studien er publisert i Infant Behavior and Development.

Hugsar også det ubehagelege

Lars Smith, professor emeritus ved Psykologisk Institutt på Universitetet i Oslo, seier funna ikkje seier noko radikalt nytt. Men han går ut frå at den tidlege minnemekanismen sjeldan har vore undersøkt så tydeleg som her. Han presiserer at han ikkje har lese artikkelen sjølv.

– Det er likt for menneske at ein hugsar noko som er assosiert med noko behageleg, men òg veldig ubehagelege eller traumatiske opplevingar vert hugsa i spedbarnsalderen, seier Smith.

Han skiljer mellom eksplisitt og implisitt hugs hjå spedbarn. Eksplisitt hugs handlar om at ein hentar fram hendingar og erfaringar, som namn og omgrep. Å hugse implisitt vil seie at ein ikkje er i stand til å gjenkalle akkurat kva ein har lært, men at det opplevde likevel verkar inn på åtferden, slik som ofte er vanleg hjå spedbarn.

– Kontrollerte forsøk har vist at eitt år gamle barn har hugsa noko eitt år fram i tid. Ein reknar med at barn frå treårsalderen har ein kortidshugs tilnærma som hjå vaksne, men at opplevingar frå så tidleg alder likevel vanskeleg vert hugsa seinare i livet. Ein må vere klar over at spedbarn hugsar emosjonelle ting betre enn ubetydelege hendingar, seier Smith.

Barn får forventningar til korleis føresette skal oppføre seg.

– Barna bind tilknytningsstrategiar til omsorgen gjennom oppveksten, dei får ei forventning av korleis omsorgspersonen skal oppføre seg, seier Smith.

Negativt ladd stemme fortrenger

I studien tok forskarane oppfølgjande testar fem minutt etter første runde, og så ein dag seinare hjå barna. I oppfølginga viste skjermen geometriske figurar som var oppstilt side om side. Her fikk barna sjå ein figur dei var kjent med frå førre runde, og ein heilt ny figur.

Forskarane registrerte kor lenge barna såg på figurane. Dei såg også på kor mange gonger barna såg på den nye figuren og på den dei allereie var kjent med. Dei fann at barna best hugsa figurane som dei kunne relatere til ei positiv røyst.

Ross Flom, som er hovudforfattar og professor i psykologi ved Brigham Young University, slår fast at dei positive innverknadene aukar merksemda og spenninga hjå barna. – Ved å styrke desse systema kan vi betre evnene deira til å handsame og moglegvis hugse geometriske mønster, seier han i

Referanse:

Ross Flom m.f., The effects of exposure to dynamic expressions of affect on 5-month-olds’ memory, Infant Behavior and Development, november 2014, doi:10.1016/j.infbeh.2014.09.006.

Samandrag

Opplevelsesreiser skal skape de øyeblikkene turisten aldri glemmer, øyeblikkene med hårreisende gåsehud. I Nord-Norge er dette en næring som blir viktigere og viktigere.

Men hva om du er gjennomfrossen, sulten og tissetrengt i omgivelser du aldri har sett før? Is, snø, vind og endeløse hvite vidder. Snart er det mørkt – og du er redd.

– Det er klart at man husker slike øyeblikk, men det er ikke den typen gåsehudøyeblikk reiselivsnæringen ønsker du skal huske etter en naturopplevelse. Tvert imot, sier Ann Heidi Hansen ved Universitetet i Nordland (UiN).

– Gjestene skal ha uforglemmelige opplevelser, men da positive sådanne. Og de øyeblikkene kommer ikke av seg selv, sier hun.

Hansen har nylig avlevert sin doktorgradsoppgave ved Handelshøgskolen ved UiN.

Uforglemmelig

Gåsehudøyeblikkene skal ikke forstyrres av følelser av ubehag. Gåsehuden skal komme av nytelse, lykke, glede, opplevelser som føles unike – ikke skremmende eller ubehagelige.

– For næringen er det avgjørende at vi kan legge til rette for at gjestene kan være til stede i øyeblikkene, at de opplever en dypere involvering og at det skjer uforstyrret av ting som manglende muligheter til å tisse.

– Guidene som er til stede må ordne det slik at gjesten kan oppleve fullt og helt, for eksempel en hval på nært hold, og ikke tenke på at man fryser eller er sulten, sier Hansen.

• Les også: Forskere gjør ferieturen bedre

Hun presisere at det ikke bare holder å ha infrastrukturen på plass.

– Klart det er avgjørende at man har transport til stedet, at det finnes overnattingsfasiliteter, matservering, oppholdsplasser og at logistikken er i orden, men man må også være klar over hva som skaper de meningsfylte opplevelsene.

Og da mener hun man må spørre seg hva som er gjestens motivasjon for å komme. Svaret kommer naturlig:

Råvaren er naturen

– Naturen i Nord-Norge gir råvarer i verdensklasse. Så kan vi si at bearbeidingen av råvaren er logistikken, at vi får folk frem hit, og at serviceøkonomien i det består i å bringe folk frem til opplevelsesstedet, overnatting, servering og godt vertskap, sier Hansen.

Men om det blir et gåsehudøyeblikk når hvalen bryter vannskorpen og viser seg for de skuelystne som kanskje har reist tusenvis av kilometer for denne ene opplevelsen, det mener hun handler om å forstå logikken i opplevelsesøkonomien.

– Og der og da består merverdien av det guiden har gjort og kan gjøre gjennom historiefortelling, fagkunnskap, menneskekunnskap og oppfatning av hva som er gjestens behov og ønsker.

Her bidrar guiden med kunnskap og skaper et miljø der gjestene føler seg trygge.

Krav til arrangøren

– Man reiser ikke til Svalbard for å få en flytur eller for å bo på hotell, men kanskje for å oppleve polarnatta i hundespann, sier Hansen.

– Da er det viktig at de som arrangerer slike sledeturer, er klar over hva som kan kreves.

Hansen har intervjuet deltagere på blant annet hvalsafari, hundesledeturer, kajakkpadling og krevende toppturer – aktiviteter som stiller krav til både gjest og arrangør, og som er egnet til å skape de uforglemmelige øyeblikkene turistene jakter på.

Total tilstedeværelse

Slik Hansen fremstiller det, er det kundens, eller gjestens, mulighet til total tilstedeværelse som vil være avgjørende for hvorvidt de intense øyeblikkene faktisk kommer. Og de er jo ikke det samme for alle.

– Alle turistopplevelser handler om hva som er meningsfylt for den enkelte gjest. Det å «være i et øyeblikk», «være totalt til stede» avhenger av en del faktorer. Hver enkelt gjest skaper sin egen opplevelse. Ingen andre kan gi turisten gåsehudøyeblikk – de skaper han selv.

– Men vi kan hjelpe til ved å kjenne til, og oppfylle, noen forutsetninger for tilstedeværelsen. Vi kan prøve å hjelpe kundene våre aktivt til å oppleve gåsehud, gjennom å forstå hvordan den skapes, påpeker Hansen.

Hun påpeker at gleden ved å oppleve vill Svalbard-natur med ett kan ødelegges om gjestene fryser, er redde eller usikker på hvordan de skal oppføre seg.

– Slik jeg ser det må man rett og slett være sensitiv overfor hvem man har med seg, ta hensyn til kulturelle forskjeller, tradisjoner og andre ting som kan spille inn på gjestenes opplevelse av helheten og av øyeblikkene, sier Hansen.

Avhengig av hjelp

Episoder fra Hansens forskning forteller noe om mangfoldet og utfordringene, og kanskje ikke minst hvilke hensyn som bør eller må tas. Folk er forskjellige, som en samtale mellom en storbyboer fra London og et garvet friluftsmenneske fra Norge, viser:

Når storbymennesket forteller at hun neppe ville ha overlevd i Svalbards villmark uten hjelp og informasjon fra profesjonelle, så innrømmer guiden at hun nok også ville ha fått store problemer med å klare seg på egen hånd i London.

Guidens kunnskap om turistens bakgrunn kan med andre ord være vesentlig. De to vil helt sikkert ha ulike gåsehudøyeblikk, enten de var på Svalbard eller i millionbyen.

– Dette forteller hvor viktig oppmerksomhet, tilbakemeldinger, kommunikasjonen underveis og også observasjoner er. Sånn sett er jo hver eneste tur et lite forskningsprosjekt for arrangørene. De må se hva som funker og hva som ikke funker – og for hvem, presiserer Ann Heidi Hansen.

– Ingen grupper er like, ingen tur er lik. Vi må innse at det å gi folk opplevelser er en profesjon. Og jo mer kunnskap vi har om hvordan opplevelser skapes, jo bedre kan vi bli til å tilrettelegge for at gjestene våre får minneverdige opplevelser mens de er her.

Hansen mener Nord-Norge fortsatt har et stort uutnyttet potensiale når det gjelder bearbeidingen i form av meningsfylte opplevelser.

– I opplevelsesøkonomien må vi være opptatt av mening for den enkelte. Vi må fortsatt gi god service, men å gi de som besøker oss wow-opplevelser som de vil huske resten av livet, krever litt mer.