Mindre kriminalitet med lovlig marihuana

I USA har 23 delstater legalisert medisinsk marihuana. Det vil si at du kan kjøpe eller dyrke stoffet til eget bruk dersom du har resept.

– Vi var interessert i å se på hvilken effekt lovgivningen har på kriminalitet. Basert på erfaringene fra Nederland, så vi ingen grunn til at legaliseringen skulle gi noen økning i kriminalitet, sier postdoktor Floris Zoutman ved Norges Handelshøgskole.

Tyveri og vold

Sammen med NHH-kollega og postdoktor Evelina Gavrilova har han brukt statistikk fra FBI til å undersøke hvilken effekt legaliseringen har hatt på to typer kriminalitet; tyveri og vold.

I studien har de undersøkt de 18 statene som hadde innført slike lover frem til 2012.

– Ved å sammenlikne informasjon fra før og etter legaliseringen, og ved å sammenlikne med stater som ikke har legalisert marihuana, har vi fått et godt bilde av hvilken effekt lovene har hatt, sier Gavrilova.

Forskerne fant en klar nedgang både i tyveri og i voldelig kriminalitet i de statene som både legaliserte marihuana, og som grenser til Mexico.

Store deler av narkotikaen som selges ulovlig i USA, smugles inn gjennom nettopp disse statene.

Grensestatene i USA

– Grensestatene rammes hardest av den kriminaliteten som smuglingen fører med seg. Det er mange grunner til dette. For eksempel trenger du kanskje å stjele en bil hvis du skal frakte ulovlige stoffer fra Mexico og inn i USA via California, sier Gavrilova.

I tillegg bidrar narkogjenger, og rivalisering mellom dem, i stor grad en økning av kriminaliteten i grensestatene.

– Ett eksempel er såkalt drive-by-shooting. Gjengene kjører gjennom hverandres nabolag og skyter ut av vinduene for å skremme bort rivalens kunder, sier Zoutman.

Lett å få tak i

Når marihuana blir legalisert, kan alle som har en resept på stoffet, kjøpe lovlig og hente ut stoffet fra utleveringssteder. Prisene er litt høyere enn på gaten, men der er kvaliteten også mer varierende. Stoffet på utleveringsstedene, derimot, holder jevn kvalitet, og man kan til og med reklamere, om nødvendig.

– Det gjør den lovlige marihuanaen mer tiltrekkende. Og selv om legaliseringen gjelder medisinsk marihuana, er det ikke vanskelig å få tak i stoffet, sier Zoutman.

– Stoffet brukes mot smerter, og fordi smerter er subjektivt, kan hvem som helst gå til legen og si at de har vondt. I tillegg er det enkelt å få kjøpt resepter.

Tar jobben fra smuglerne

Fordi en stor andel av brukerne går over til lovlig marihuana, rammes det ulovlige markedet.

– Marihuana er den største eksportartikkelen til de meksikanske smuglerne, og mange av dem mister rett og slett inntektskilden, sier Gavrilova.

Studien viser at legalisering ikke bare fører til at det smugles mindre marihuana, men at lovgivningen også påvirker mengden av kokain og heroin som fraktes inn i landet.

– Når etterspørselen etter marihuana går ned, skader det importørene så mye at de sliter med å importere andre stoffer, sier Zoutman.

– Det er dessuten mulig at enkelte brukere bytter ut andre narkotiske stoffer mot medisinsk marihuana, sier han.

Kan trolig generalisere ut fra studien

De to forskerne tror at resultatene fra studien vil kunne overføres til andre land, også Norge.

– Vi vet at smugling og salg fører med seg mye kriminalitet. Når et land legaliserer, forsvinner mye av kriminaliteten. Vi ser ingen grunn til at dette ikke vil skje i andre land, hvis de legaliserer, sier Zoutman.

Skattlegge marihuana

– I tillegg gir legalisering en form for kontroll over markedet. Da kan man for eksempel skattlegge marihuana, og på samme måte som med alkohol og tobakk kan man forsøke å dempe bruken ved

hjelp av høye skatter, sier Gavrilova.

Samtidig kan legalisering gjøre at marihuana blir mer utbredt. Det siste tiåret har bruken økt jevnt i USA.

– Vi vet ikke om det har å gjøre med legaliseringen, men det er trolig. Det kan selvsagt være problematisk. I studien vår ser vi bare på ett aspekt ved legalisering, nemlig kriminalitet. Vi kan ikke si noe om for eksempel helseeffekten, sier hun.

Referanse:

Evelina Gavrilova mfl: Is Legal Pot Crippling Mexican Drug Trafficking Organizations? The Effect of Medical Marijuana Laws on US CrimeSocial Science Electronic Publishing, desember 2014. http://dx.doi.org/10.2139/ssrn.2350101

Mark i sushien kan gi allergi

Rå fisk, for eksempel i sushi, kan inneholde en type rundmark, Anisakis. Den lever i magene på blant annet torsk, kveite og sei.

EU krever at fisk fryses til minus 20 grader i minst 24 timer, og da dør alle rundmarker. Likevel kan de føre til allergi, ifølge et stort forskningsprosjekt i EU-regi.

– Spanske undersøkelser viser at man kan bli overfølsom for disse rundmarkene hvis man har vært infisert selv. Det gjelder selv om de er døde, sier Kurt Buchmann, professor ved Københavns Universitet.

Pass på sushi fra hvit fisk

Det er spesielt hvit fisk – som torsk, sei, kveite og flyndre – som inneholder parasitten, viser forskningen. Kurt Buchmann har, sammen med kollegene sine, funnet frem til hvor utbredt rundmarken er i den danske fiskebestanden:

– Fiskene blir oppløst i saltsyre og pepsin. Pepsin er et enzym som bryter ned proteiner. Det tilsvarer syren i menneskers magesekk. Eventuelle rundmarker vil overleve, forklarer han.

Det finnes imidlertid fisk som er helt trygg.

– Oppdrettslaks fra Norge eller regnbueørret fra Danmark har bare spist tørrfôr. De inngår ikke i den naturlige syklusen som rundmarkene er en del av. Vi har tatt stikkprøver av slik fisk, og vi har ikke funnet noe, forsikrer Buchmann.

Gir allergi

Det er altså ikke levende parasitter i sushi, men da den levde, produserte den bestemte allergifremkallende stoffer som ikke forsvinner.

– Rundmarkene produserer tolv forskjellige stoffer som kan fremkalle allergi. Noen av stoffene brukes til å trenge gjennom fiskens kjøtt; andre til å hemme visse deler av immunsystemet, forklarer Buchmann.

Professor Christian Kapel, som er zoolog ved KU Science, understreker at dette bare rammer personer som er overfølsomme.

– Noen kan få en allergisk reaksjon. Det er trolig de som har blitt utsatt for smitte tidligere, sier han.

Elveblest og blæredannelse

Er uhellet ute, vil symptomene typisk være elveblest og blæredannelse i huden. Andre opplever luftveisproblemer og/eller smerter i magen. I ekstremt sjeldne tilfeller kan kroppen gå i en tilstand av sjokk.

Det er viktig at rå fisk har vært frosset. Det er norske bedrifter pålagt å gjøre når de serverer fiskeprodukter.

– Frysning hindrer smitte med en levende parasitt. Dermed blir man ikke overfølsom, sier Kapel.

Hvis man opplever noen av disse symptomene rett etter å ha spist rå fisk, bør man kontakte lege.

Hopper fra magesekk til magesekk

Rundmarken Anisakis er en gjenstridig plageånd, ikke bare for mennesker.

Den «hopper» fra fiskemage til fiskemage gjennom en bestemt syklus.

– Parasitten legger egg i magen til en hval, og når disse eggene kommer ut med hvalens avføring, blir de klekket og spist av smådyr som krill. Når fisk spiser krillen, gjennomborer parasitten magesekken og tar setter seg i organene eller muskulaturen. Sirkelen sluttes når en hval spiser fisken, forklarer Kurt Buchmann (se illustrasjonen i midten av artikkelen).

Operasjon kan bli nødvendig

Hvis et menneske spiser en fisk som er infisert, vil parasitten sette seg i magesekken eller tarmvevet, noe som kan føre til store magesmerter og diaré.

I de fleste tilfeller vil kroppen klare å fjerne den etter en ukes tid. Ellers kan man legemiddelet albendazol. I verste fall må man operere.

Referanse:

Jakob Skov mfl.: Nematode infections of maricultured and wild fishes in Danish waters: A comparative study, doi: 10.1016, 16/12/2009 Sammendrag

Jakob Skov mfl.: Parasite infections of rainbow trout (Oncorhynchus mykiss) from Danish mariculture, doi: 10.1016/j.aquaculture.2014.08.041, 20/10/2014 Sammendrag

Mehrdana F. mfl.: Occurrence of zoonotic nematodes Pseudoterranova decipiens, Contracaecum osculatum and Anisakis simplex in cod (Gadus morhua) from the Baltic Sea, doi: 10.1016/j.vetpar.2014.08.027, 15/10/14 Sammendrag

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Dette er verdens sterkeste naturlige materiale

Albuskjellet finner vi på havstrender over hele Vest-Europa, blant annet langs norskekysten. Der klamrer det seg fast til berg og stein, og bruker tunga til å raspe til seg mat.

Tenner på tunga

Denne tunga, radula på fagspråket, er dekka av bittesmå tenner, og det er disse som nå har tatt steget opp på førsteplass på lista over de sterkeste biologiske materialene vi vet om.

– Edderkoppsilke har leda denne konkurransen lenge, jeg ble overraska og gira da jeg fant ut at albuskjellet var enda sterkere, sier Asa Barber til Livescience.

Han er professor i maskinteknikk ved University of Southampton, og hovedforfatter av rapporten som nå er publisert i Journal of the Royal Society Interface.

Sterkere enn kevlar

Tennene er lagd av en blanding av protein og mineralet goethitt, og er omtrent én millimeter lange og rundt hundre ganger tynnere enn et menneskehår.

Ved hjelp av små vektstenger og et atomkraftmikroskop har Barber og kollegaene funnet ut at stoffet i gjennomsnitt tåler omtrent fem gigapascal. Det er omtrent fem ganger så mye som standard edderkoppsilke, og 0,5 gigapascal mer en edderkoppsilkerekorden.

Dette tilsvarer ifølge BBC omtrent det trykket som trengs for å omgjøre karbon til diamant. Og Barber forklarer at en spaghettitykk tråd av dette materialet kunne ha løfta ett og et halvt tonn.

Albuskjelltennene er til og med sterkere enn kevlar, men ikke riktig så sterkt som de aller mest hardføre karbonfibermaterialene.

Kan lære av naturen

Barber forklarer at hemmeligheten bak tennenes styrke er det at de er så tynne.

– På generell basis kan man si at jo større noe er, dess større er sjansen for at dette har en eller annen feil. Og feil reduserer strukturens styrke.

Han forklarer at det jobbes hardt med å redusere denne typen feil i karbonfibre, men at vi nå ser at det lureste kanskje er å lage dem så tynne at de blir mindre disponert for feil i utgangspunktet.

– Biologien er en voldsom inspirasjonskilde for ingeniørkunsten.

Referanse:

Asa H. Barber, Dun Lu, Nicola M. Pugno, Extreme strength observed in limpet teeth, Journal of the Royal Society Interface, februar 2015, DOI: 10.1098/rsif.2014.1326

Hvorfor ble kvinnene hjemme?

Hva er kvinnenes rolle i polarhistorien? I deler av forskningen vår tar vi i bruk tilnærminger fra kjønnsforskningen. Hva er det vi oppdager når vi gjør dette?

Tradisjonelt har polarhistorien stilt spørsmål av typen hvem kom først, hvem oppdaget hva, og hvordan har vedkommende overlevd (eller ikke overlevd) strabasene og naturforholdene i Arktis eller Antarktis? På 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet, under polarheltenes gullalder, var det naturlig å tenke seg at det var menn som hadde kommet først og oppdaget noe, og en vanlig begrunnelse for bragdene deres var at de hadde overlevd fordi de var menn. Svaret på det store spørsmålet om hvorfor de hadde dratt avgårde til polare strøk har også ofte vært at det er fordi de er menn, menn med tiltakslyst og, i nåtidens ordbruk, med eventyrergener.

I dag vet vi om kvinner som har dratt til polarområdene, tilegnet seg de nødvendige ferdighetene og opplevd eventyr. Vi vet dessuten at kvinner har bodd og overlevd i Arktis allerede fra førhistorisk tid. Fra vårt nåtidige perspektiv framstår den historiske koblingen mellom menn og polarstrøk derfor som nettopp historisk: et produkt av datidens kjønnsrolletenkning.

Vårt forskningsmateriale rundt den østerriksk-ungarske polarekspedisjonens  hjemkomst i Europa i 1874 viser historiske kjønnsroller på klart, tydelig og noen ganger overraskende vis – og som konstruksjoner. Det er ikke uventet –1800-tallets mannsdominerte samfunn tatt i betraktning – at det er menn som drar på nordpolsekspedisjonen, og vi kan nok tenke oss at datidens medier hadde rett når de mente at gjensynet med det andre kjønn var noe av et sjokk og en glede for polfarere som hadde tilbrakt to år i isen. Men andre aspekter ved hjemkomsten virker mer fremmede for oss.

For eksempel det at kvinner skulle holdes adskilt fra menn ved de forskjellige bankettene som ble holdt til ære for polfarerne. I Bergen, i Wien og i den østerriksk-ungarske marinens hovedkvarter i Pula ble kvinnene plassert på galleriet. De fikk altså se på, mens mennene deres feiret ekspedisjonsmedlemmene. I Budapest ble de ved ett tilfelle dessuten holdt skjult bak en skjermvegg.

Gjenforeninger mellom polfarerne og deres koner og kjærester ble viet stor og positiv oppmerksomhet i mediene. Det at unge kvinner møtte fram på gateparader og viste sin beundring for polfarerne var sett på som mer pinlig. Hva kom denne beundringen av? Journalistene (som oftest var menn) kunne tydeligvis ikke forestille seg at den skyldtes misunnelse overfor et kjønn som fikk lov til å reise ut til verdens ytterkanter eller en oppriktig interesse for polarvitenskap blant kvinner. Mange avisartikler og vitsetegninger i avisene gjorde narr av bl.a. kvinners uvitenhet om arktiske forhold.

Det hadde vært flott å vite hva kvinnene selv mente, og der er vi heldige. Et leserbrev av Trygve Serck-Hanssen i Bergens Tidende fra 2004 satte oss på sporet av et tidligere leserbrev, skrevet i 1914 til Bergensavisen Morgenavisen, førti år etter ekspedisjonen. Her beskrives banketten holdt til ære for polfarerne i Bergen i september 1874 av en av kvinnene som var til stede. Det formidler en sterk følelse av at kvinner har vært urettferdig behandlet: ”Mens vore respektive herrer og ægtemænd sad gallaklædte bænkede om festbordet i Arbeiderforeningens store sal, blev det som en stor begunstigelse tilstaaet os damer at sidde oppe paa galleriet og se dem spise og drikke sig glade og mætte.” Samtidig innrømmes det i brevet en emosjonell respons ved synet av polarheltene.

Det var selvsagt ikke slik at kvinner var helt utelukket fra den offentlige sfæren den gang. Det var mulig for en kvinne å bli stjerne på lik linje med polfarerne, gjennom å være skuespillerinne. På flere av festforestillingene som ble satt opp på teatre i Wien til ære for polfarerne hadde kvinner framtredende roller, idet de deklamerte velkomstdikt på vegne av sitt kjønn. Riktignok ble disse skrevet av mannlige diktere, men det var samtidig vanskelig å ignorere statusen til en stjerne som Josefine Gallmeyer, meddirektør for det teatret der hun opptrådte, og den vekt hennes person ga til ordene hun deklamerte på scenen.

På banketten i Pula gjorde for øvrig kvinnene opprør. Kvinnene der var kjent fordi de hadde sydd det østerriksk-ungarske flagget som polfarerne hadde med seg på sin ferd. Men på banketten måtte også de sitte på galleriet. De fikk sendt ned et dikt som en av dem hadde skrevet, til mennene som satt og spiste. Dette ble lest opp av en av mennene. Deretter foretok kvinnene en ”baneinvasjon”, ved å gå ned trappen til bankettgulvet og innta plassen som hadde vært forbeholdt mennene.

En Marie Aust fikk publisert et dikt i en provinsavis i Mähren (i dag en del av Den tsjekkiske republikk). Der viser hun til at også kvinner kunne ha interesse av polfarernes bedrifter. På et arrangement for polfarerne i Budapest kom også den 17-årige Polixénia Pulszky, som senere ble en framtredende vitenskapskvinne, som arkeolog. Mange år senere forsøkte den ene lederen til ekspedisjonen i 1872-1874, Julius Payer, å arrangere en kunstnerekspedisjon til Grønland, og da henvendte flere kvinner seg til ham som ville være med. Også den gang viste altså kvinner sitt behov for å overskride de grensene som var blitt satt for dem.

Lenker

Arctic Modernities: forskningsprosjekt ved UiT Norges arktiske universitetet med fokus på kjønn, urbefolkning og økologi

Hva er psykososial helse?

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. 7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.

Gammel fisk er ikke som gammel vin

Den 2,4 kilo tunge fisken av arten skolest ble tatt av Thomas Breivik i Storfjorden på Sunnmøre, ifølge Hooked.no. Breivik har såkalt artsfiske som hobby.

– En del av de store fiskeartene våre, som brosme, kveite, uer og skolest, kan bli veldig gamle, sier marinbiolog Kristin Valle til NRK.

Skolesten er ikke godt kjent i Norge. Fisken lever på store dyp, ned til 1000 meter og gjerne også dypere, forklarer hun.

– Det skal egentlig godt gjøres å få den på kroken. Det er en typisk dypvannsfisk, og ser også slik ut. Den har et kjempestort hode, store øyne og en veldig lang, tynn og rar kropp. Den har absolutt ikke en form en forbinder med fisk, påpeker marinbiologen.

Store fisker er ofte gamle

Det er én tommelfingerregel når vi snakker om fiskers alder.

– Veldig små fisk leverer generelt kort, mens veldig store fisker lever generelt lenge. De aller minste fiskeartene vi har, blir to-tre år gamle. Noen av de aller største fiskeartene blir opptil 60-70 år gamle, sier Valle.

Fordi en del av de store fiskeartene blir så gamle og vokser så seint, kan du generelt anta at virkelig store fisker er nokså gamle, forklarer hun.

– For eksempel hvis du får en uer på kroken som er én meter lang og veldig tung, sier Valle.

Ikke som med vin

Marinbiologen ville ikke ha spist gammel fisk hvis hun hadde fått en på kroken. Fisken blir nemlig ikke bedre med årene.

– Det er overhodet ikke som med vin. Hvis man får en torsk på 30 kilo på kroken, tror jeg at den kan få slippes uti igjen. Kjøttet blir veldig grovt. Det er definitivt ikke noe å være på utkikk etter, mener Valle.

Får juling

Biologer har lenge jobbet med spørsmålet om hvorfor enkelte fisker blir så gamle, forklarer hun.

Det går også an å se det på fisken hvis den er gammel.

– Som oss mennesker får også fisk juling med årene. Noen er arrete og fiskeskjellene ser bare flekkvis pene ut. Det er også ofte en del parasitter på de eldste fiskene, forklarer Valle.

Gammel fisk er ikke som gammel vin

Den 2,4 kilo tunge fisken av arten skolest ble tatt av Thomas Breivik i Storfjorden på Sunnmøre, ifølge Hooked.no. Breivik har såkalt artsfiske som hobby.

– En del av de store fiskeartene våre, som brosme, kveite, uer og skolest, kan bli veldig gamle, sier marinbiolog Kristin Valle til NRK.

Skolesten er ikke godt kjent i Norge. Fisken lever på store dyp, ned til 1000 meter og gjerne også dypere, forklarer hun.

– Det skal egentlig godt gjøres å få den på kroken. Det er en typisk dypvannsfisk, og ser også slik ut. Den har et kjempestort hode, store øyne og en veldig lang, tynn og rar kropp. Den har absolutt ikke en form en forbinder med fisk, påpeker marinbiologen.

Store fisker er ofte gamle

Det er én tommelfingerregel når vi snakker om fiskers alder.

– Veldig små fisk leverer generelt kort, mens veldig store fisker lever generelt lenge. De aller minste fiskeartene vi har, blir to-tre år gamle. Noen av de aller største fiskeartene blir opptil 60-70 år gamle, sier Valle.

Fordi en del av de store fiskeartene blir så gamle og vokser så seint, kan du generelt anta at virkelig store fisker er nokså gamle, forklarer hun.

– For eksempel hvis du får en uer på kroken som er én meter lang og veldig tung, sier Valle.

Ikke som med vin

Marinbiologen ville ikke ha spist gammel fisk hvis hun hadde fått en på kroken. Fisken blir nemlig ikke bedre med årene.

– Det er overhodet ikke som med vin. Hvis man får en torsk på 30 kilo på kroken, tror jeg at den kan få slippes uti igjen. Kjøttet blir veldig grovt. Det er definitivt ikke noe å være på utkikk etter, mener Valle.

Får juling

Biologer har lenge jobbet med spørsmålet om hvorfor enkelte fisker blir så gamle, forklarer hun.

Det går også an å se det på fisken hvis den er gammel.

– Som oss mennesker får også fisk juling med årene. Noen er arrete og fiskeskjellene ser bare flekkvis pene ut. Det er også ofte en del parasitter på de eldste fiskene, forklarer Valle.

Gammel fisk er ikke som gammel vin

Den 2,4 kilo tunge fisken av arten skolest ble tatt av Thomas Breivik i Storfjorden på Sunnmøre, ifølge Hooked.no. Breivik har såkalt artsfiske som hobby.

– En del av de store fiskeartene våre, som brosme, kveite, uer og skolest, kan bli veldig gamle, sier marinbiolog Kristin Valle til NRK.

Skolesten er ikke godt kjent i Norge. Fisken lever på store dyp, ned til 1000 meter og gjerne også dypere, forklarer hun.

– Det skal egentlig godt gjøres å få den på kroken. Det er en typisk dypvannsfisk, og ser også slik ut. Den har et kjempestort hode, store øyne og en veldig lang, tynn og rar kropp. Den har absolutt ikke en form en forbinder med fisk, påpeker marinbiologen.

Store fisker er ofte gamle

Det er én tommelfingerregel når vi snakker om fiskers alder.

– Veldig små fisk leverer generelt kort, mens veldig store fisker lever generelt lenge. De aller minste fiskeartene vi har, blir to-tre år gamle. Noen av de aller største fiskeartene blir opptil 60-70 år gamle, sier Valle.

Fordi en del av de store fiskeartene blir så gamle og vokser så seint, kan du generelt anta at virkelig store fisker er nokså gamle, forklarer hun.

– For eksempel hvis du får en uer på kroken som er én meter lang og veldig tung, sier Valle.

Ikke som med vin

Marinbiologen ville ikke ha spist gammel fisk hvis hun hadde fått en på kroken. Fisken blir nemlig ikke bedre med årene.

– Det er overhodet ikke som med vin. Hvis man får en torsk på 30 kilo på kroken, tror jeg at den kan få slippes uti igjen. Kjøttet blir veldig grovt. Det er definitivt ikke noe å være på utkikk etter, mener Valle.

Får juling

Biologer har lenge jobbet med spørsmålet om hvorfor enkelte fisker blir så gamle, forklarer hun.

Det går også an å se det på fisken hvis den er gammel.

– Som oss mennesker får også fisk juling med årene. Noen er arrete og fiskeskjellene ser bare flekkvis pene ut. Det er også ofte en del parasitter på de eldste fiskene, forklarer Valle.

Best mulig spesialistutdanning for leger

Snart skal Regjeringen legge føringene for framtidens spesialistutdanning for leger. Det har vært stor enighet om å gjøre endringer som kan heve kvaliteten for å bedre pasientbehandlingen og pasientsikkerheten. Det innebærer en mer strukturert og målrettet utdanning enn i dag med definerte læringsmål. Ikke minst har de medisinske fakultetene vært en pådriver for endringer de siste 15 årene og tatt saken opp med ulike helseministre og politikere.

Det var først med Bjarne Håkon Hansen som helseminister at det ble satt fortgang i saken og påfølgende helseministre har fulgt opp. Helsedirektoratet har hatt ansvaret for å utrede en ny struktur og både helseforetak og universitet har vært tett involvert i prosessen. Det var stor enighet gjennom prosessen om at universitetene må få en langt større rolle i spesialistutdanningen på lik linje med hva som er praksis i mange andre land.

Derfor var det en nedtur da Helsedirektoratet foreslo, som en mulig modell, en spesialistutdanning hvor helseforetakene skal bygges opp til å bli parallelle utdanningsinstitusjoner til universitetene. Årsaken var angivelig kostnadene ved å ha en forskningsbasert utdanning. Jeg tror ikke noen ønsker at spesialistutdanningen skal ligge på et faglig lavere nivå enn grunnutdanningen. Jeg tror resultatet av dette forslaget blir en dyrere og dårligere spesialistutdanning med mer administrasjon for å oppnå ønsket resultat.

Det er bred enighet om at leger i spesialistutdanning skal være ansatt i helseforetakene og at helseforetakene skal ha styringsrett over dem på lik linje med andre ansatte. Leger i spesialistutdanning er også en viktig arbeidskraft ved helseforetakene.

Det er noen hovedprinsipper som har vært viktige i arbeidet med ny spesialiststruktur. Vi ønsker en nasjonal standard på hva som skal være læringsutbytte i de ulike spesialitetene. En hjertespesialist utdannet i Trondheim skal for eksempel ha samme kompetanse som en tilsvarende spesialist fra Bergen. Vi ønsker også å se grunnutdanning og spesialistutdanning under ett og deretter vedlikehold av kunnskap og livslang læring.

Et av ankepunktene mot dagens spesialistutdanning har vært kvaliteten på veiledning og supervisjon. Det er nødvendig å bygge opp veiledningskompetanse og sikre som i grunnutdanningene, at de som veileder spesialistkandidatene har nødvendig kompetanse. Løsningen kan være universitetsansatte som har ansvaret for opplæringen av de som driver den daglige supervisjon og veiledning (jmf. Danmark).

Universitetene har både fysisk og annen infrastruktur for å drive teoretisk og praktisk opplæring. Det gjelder også bruk av nye pedagogiske læringsformer som smågruppeundervisning, simulator- og ferdighetslaboratorier, e-læring og digitale prøver/eksamener, samt å ta ansvaret for pedagogisk utviklingsarbeid. I all teoretisk og praktisk opplæring er det viktig å sikre at ønsket kompetanse er oppnådd med kompetansetesting, og det fordrer et system for vurdering, godkjenning og eventuelt underkjenning ved ikke tilfredsstillende kompetanse. Økt pasientsikkerhet og kvalitet i tjenestene krever god kvalitetssikring av fremtidige spesialister.

Det er også foreslått gjennomgående obligatoriske kompetansemoduler i hele spesialiseringsløpet som kompetanse i kommunikasjon, kvalitet, kunnskapsbasert praksis, ledelse, forskningsforståelse m.m. Dette er områder hvor universitetene har bygd opp forskningsbasert utdanningskompetanse.

En av de største utfordringene i helsetjenesten er å ta i bruk ny kunnskap. Leger med forskningserfaring og kliniske miljøer med pågående forskningsaktivitet bidrar til mer kunnskapsbasert helsetjeneste. Derfor må forskning være tellende i spesialistutdanningen og det må legges til rette for å oppnå dobbeltkompetanse som innebærer en kombinasjon av ph.d og spesialistutdanning.

Det som er viktig for de medisinske fakultetene er at vi har en definert rolle i spesialistutdanningen av leger og at den kompetanse vi representerer blir erkjent og nyttiggjort. Dette for å sikre best mulig kvalitet av utdanningen til beste for pasientene og pasientsikkerheten. Følgende element bør ivaretas av fakultetene:

1. Veiledningspedagogikk. Ansvaret for opplæring av leger med ansvar for veiledning og supervisjon. Det kan gjøres ved at det finnes stillingsandeler ved fakultetene som har ansvar å følge opp kvaliteten på veiledning og er ansvarlig for opplæring.

2. Simulator- og ferdighetslaboratorier. Dette bør være et samarbeid mellom sektorene siden de vil brukes i både grunnutdanning og spesialistutdanning.

3. Kompetansetesting, oppfølging av evaluering og kvalitetssikring av de ulike læringsformene slik at det dokumenteres at kvaliteten er tilfredsstillende. Det er viktig at en annen aktør enn arbeidsgiver bekrefter kvaliteten. Helseforetakene vil selvfølgelig ha ansvaret for den kliniske virksomheten og forsvarligheten av denne.

4. Den teoretiske undervisningen som kurs, smågruppeundervisning og e-læring. Kapasitet til undervisning vil være avhengig av dimensjon og ønske om nivå av kvalitet, men noe styrking av den akademiske staben ved fakultetene vil være nødvendig. En mulighet er at det hovedsakelig skjer ved bistillinger som krever tilsvarende styrking på helseforetaksiden.

5. Ansvaret for de gjennomgående obligatoriske kompetansemodulene som kommunikasjon og etikk, men at det meste av læring og tilbakemelding foregår i den kliniske hverdagen.

6. Delta sammen med de andre aktørene i utformingen av læringsmål og krav til læringsutbytte for å sikre sammenhengen med grunnutdanningen.

7. Ansvaret for infrastruktur for å sikre de ulike læringsformene som areal for undervisning.  Siden infrastruktur for utdanning i dag er knyttet til de medisinske fakultetene, vil det kreve langt større investeringer hvis helseforetakene skal etablere egne arealer.

Et nært samarbeid om spesialistutdanningen vil være i tråd med anbefalingene i HelseOmsorg21, Meld. St. 13 (2011-2012) og ønsket om tettere samarbeid mellom de to departementene. De to andre autoriserte spesialistutdanningene innen helse ivaretas av utdanningssektoren så vel som utdanning av spesialsykepleiere.

Det vil være et paradoks hvis helseforetakene skal bygge opp en parallell utdanningsadministrasjon til fakultetene for å ivareta de samme kandidatene på to ulike tidspunkt i utdanningsforløpet (grunnutdanning/spesialistutdanning). Det er neppe en effektiv og hensiktsmessig utnyttelse av offentlige ressurser.

Spesialistutdanningene må også sees i sammenheng med økt vektlegging av kommunehelse- og allmennhelsetjenesten, der fakultetene allerede har et sterkt og økende engasjement innen forskning og grunnutdanning av leger.

Spesialistkandidater bruker i dag til dels betydelig lengre tid enn normert for å bli ferdig spesialister. Målet bør være å komme ned på dagens normtider i første omgang. Videre er det viktig at Legeforeningens spesialforeninger blir en viktig samarbeidspartner i arbeidet med å sikre en god spesialistutdanning innen de ulike fagområdene.

Regjeringen har høye ambisjoner for høyere utdanning og tilsvarende høye ambisjoner for kvalitet på pasientbehandling og pasientsikkerhet. Derfor er det svært mye som taler i mot en modell som marginaliserer universitetenes rolle i spesialistutdanningen av leger. Håpet mitt er derfor at Regjeringen ser på endringene av spesialistutdanningen som en kvalitetsreform og velger den løsningen som best ivaretar ambisjonene vi alle har om en best mulig spesialistutdanning og best mulig utnyttelse av samfunnets ressurser.

Sjødyrene blir større og større

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. 7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.