Overflaten på Mars er svært ugjestmild for det livet vi kjenner, men det finnes ting som tyder på at planeten en gang hadde et klima som bar godt nok for liv.

For eksempel har det tidligere vært oppdaget at det har vært vann rundt på Mars, ettersom det har blitt tatt flere bilder av overflaten som ligner på tørre elveleier. Det har også blitt funnet bevis på mineraler som bare kan dannes i nærvær av flytende vann.

Nå har Curiosity, roveren som ble sendt opp i verdensrommet i 2011 for å undersøke om planeten har vært levelig, funnet organiske materialer på Mars. Blant annet har metan blitt oppdaget.

Funnene av metangass på Mars kan være viktige fordi mesteparten av gassen på jorden er et biprodukt av biolgoisk liv, fra råtnende planter, dyr og dyrenes matkonsumering.

Metan kan dannes av bakterier, men liv er ikke den eneste mulige kilden. Vulkansk aktivitet kan også frigjøre denne gassen, men vulkanene på Mars sover. Etter lang tids leting med romsonder har man ikke klart å finne noen vulkansk aktive områder på planeten.

Organisk materiale  – byggeklossene for alt liv

Instrumentet registrert en kraftig økning i metan i atmosfæren og oppdaget andre organiske molekyler i pulverisert stein, innsamlet av roveren sin drill. Dette er den første definitive påvisning av organiske stoffer i overflatematerialer på Mars.

Disse organiske molekylene kunne enten ha blitt dannet på Mars eller landet på Mars via meteoritter.

Organiske molekyler er byggeklosser som er kjent for alt liv vi har her på jorda, og består hovedsakelig av karbon, oksygenatomer og hydrogen. 

Funnet i leire

I 2012 landet Mars-roveren på sletten Aeolis Palus i Gale-krateret. Og det er her de organiske molekylene ble funnet, etter en gjennomboring i leirsteinen.

Forskere tror at det en gang har vært en innsjø på dette stedet. Bergarter som leirstein dannes nemlig fra sedimenter i sjøer. 

Mars-satellitter har oppdaget skyer av metan fra overflaten på planeten før, men ingen har kartlagt det så tydelig som den nye målingen av gassen i Gale-krateret.

Det er mye som tyder på aty det var vann på planeten, en gang for milliarder av år siden. Forskerne kan likevel ikke konkludere med at det faktisk var liv i Gale-krateret, men de spekulerer.

– Vi tror livet begynte på Jorden rundt 3,8 milliarder år siden, og våre resultater viser at steder på Mars hadde de samme forholdene på den tiden – flytende vann, varme omgivelser, og organisk materiale, sier Caroline Freissinet ved NASAs Goddars Space Flight Center på NASAs hjemmeside. 

– Så hvis livet oppsto på jorden i disse forholdene, hvorfor ikke på Mars også?

Referanse: 

Informasjonen er hentet fra NASA sin hjemmeside: NASA Goddard Instrument Makes First Detection of Organic Matter on Mars

To separate internasjonale studier har ført til bekymring for tempoet i issmeltingen på verdens nest største isbre etter Antarktis. Funnet i studiene antyder at forskere kan ha undervurdert grønlandsisens variable oppførsel.

– De nåværende modellene tar ikke opp denne kompleksiteten, sier Beata Csatho, førsteamanuensis i geologi ved universitetet i Buffalo og hovedforfatter av studien som er publisert i tidsskriftet Proceedings of the National Academy of Sciences (PNAS).

For tiden bruker forskere simuleringer basert på aktiviteten til fire isbreer – Jakobshavn, Helheim, Kangerlussuaq og Petermann – for å lage prognoser om smeltingen.

Men den nye PNAS-studien brukte satellittdata fra NASA for å se på nær 100.000 punkter i høyden og hvordan de endret seg fra 1993 til 2012, noe som gir et mye mer utfyllende bilde av hvor smeltingen har foregått i fortiden.

Forskerne har også kommet med et tall på hvor mye is som har gått tapt de siste årene på Grønlands innlandsis. I tidsperioden med mest nøyaktige data, fra 2003-2009, gikk 243 metriske gigatonn med is tapt årlig. Dette førte til at havene fikk tilført rundt 0,68 millimeter med vann hvert år, ifølge studien.

Bruken av e-sigaretter er økende, men det er foreløpig lite norsk forskning på temaet. I en ny rapport har forsker Rikke Tokle ved Statens institutt for rusmiddelforskning (Sirus) intervjuet brukere av e-sigaretter, deltatt på «dampetreff» og observert norske nettsteder for e-røykere.

– E-sigarettene virker å være et vellykket røykesubstitutt fordi de både adresserer den fysiske avhengigheten til nikotin og den psykologiske avhengigheten til handlingen og røykeritualet. Damping blir en måte å beholde røykevanen på uten røyken, sier Tokle.

Mange av dem hun intervjuet oppgir at de har mål om å dampe nikotinfritt og at de aktivt trapper ned på nikotinstyrken med mål om total nikotinfrihet.

Et skadereduserende alternativ til tobakk

– For røykere kan e-sigarettene være et skadereduserende alternativ til tobakkssigaretter fordi de får i seg nikotinen uten å utsettes for tjære og mange av de skadelige gassene som utløses under forbrenning av tobakk, forteller Tokle.

• Les også: Er e-sigaretter helseskadelige?

Brukernes motiver for å bruke e-sigaretter er nært knyttet til røykekarriere og avhengighet. Røykeslutt framstår som hovedmotivasjonen for bruk av e-sigaretter. E-sigarettene synes å være helt avgjørende for at mange av dem er røykfrie i dag. Helseaspektet er den primære årsaken til ønsket om røykeslutt.

Brukes av ulike grupper

Rapporten indikerer at bruk av e-sigaretter har fått fotfeste i ulike grupper av røykere. For dagligrøykerne inngår damping som en viktig og integrert del av dagen. De damper i situasjoner hvor de tidligere har røykt.

– Av-og-til-røykerne forteller oftere om dobbeltbruk og situasjonsavhengig bruk, hvor e-sigarettene anvendes for gøy, som opposisjon, eller er motivert av praktiske årsaker, sier Tokle.

Anvendeligheten ser også ut til å påvirke bruksmønster ved at det kan dampes på flere og nye steder, som inne på utested, arbeidsplassen, serveringsteder, lesesal, eller foran tv. Dette ser ut til å øke bruksfrekvensen i forhold til konvensjonelle sigaretter.

• Les også: E-sigaretter – farlige eller livreddende?

Røykerne er den primære målgruppen for e-sigarettene ifølge informantene i denne studien, noe som underbygges ved at samtlige selv har en vært røykere. Tokle deler brukerne inn i tre grupper:

– Den første gruppen er de som bruker e-sigaretter til røykeslutt og for å opprettholde røykfrihet. Dette er brukergruppen som ser ut til å inkludere majoriteten av damperne i dag.

– Aktivister og engasjerte entusiaster kan omtales som en egen gruppe. Damperne som kan knyttes til denne gruppen kjennetegnes av entusiasmen for e-sigarettene.

– En tredje gruppe er «trendsetterne». E-sigarettene framstår her i større grad som et valgt tilbehør enn som et røykesubstitutt. Nyhetsverdien og framtidselementet til e-sigarettene omtales som positivt.

Misnøye med dagens regelverk

Mange av e-sigarettbrukerne er misfornøyde med dagens regelverk og myndighetenes håndtering av e-sigaretter. De synes å være særlig oppgitte over dagens markedssituasjon og forbudet mot salg av nikotinholdig e-juice fra norske forhandlere, som flere sier rammer de svakeste og mest avhengige røykerne. Flere mener netthandel kan ekskludere eldre.

• Les også: - Uetisk å forby e-sigaretten

– Informantene etterlyser i stedet regulering og standarder for økt produktsikkerhet. Samtidig uttrykker informantene, særlig de engasjerte, frykt for overregulering som kan medføre innsnevret produktvariasjon, høyere pris og standardiserte produkter med liten appell blant røykere, sier Tokle.

Det er delte meninger om hvor e-sigaretter bør distribueres. Forslagene spenner fra apotek og vinmonopol til utesteder, kiosker og dagligvareforhandlere. Det er enighet blant informantene om at det bør være 18-års aldersgrense for kjøp av både e-sigaretter og e-juice.

Referanse:

Tokle: Elektroniske sigaretter – bruksmønster, brukergrupper og brukerkultur, SIRUS-rapport 5/2014.

Forskerne har sett på om lag 50 000 dødsfall i Oslo gjennom 10 år, og sammenholdt tidspunktet for dødsfallene med dager der Oslo-luften er dårligst.

– Vi har dokumentert at det er høyere dødelighet i hovedstaden etter dager med høy forurensning. sier Pål Rosland, sjefingeniør i Statens vegvesen, til VG.

Dødeligheten er høyest tre til fem dager etter at forurensningen når sine toppnivåer, ifølge en rapport fra forskere ved Folkehelseinstituttet, Statens vegvesen og medisinsk fakultet ved Universitetet i Oslo.

– Funnene i undersøkelsen er alvorlige, fordi det angår så mange, kanskje opptil 100.000 mennesker som bor i de mest berørte områder i Oslo, sier han.

Luftforurensningen er høyest på målestasjonene på Smestad, i Bygdøy allé og Hjortnes på Oslo vest – og på Alnabru og Manglerud på østkanten.

Svevestøv og utslipp av nitrogendioksid, NO2, er de mest alvorlige kildene til helseskadelig luftforurensing.

– Innenfor fem dager etter høy forurensning i nærmiljøet, økte dødeligheten markant. Risikoen var høyest etter høye nivåer av svevestøv, sier Rosland.

For oss på Jorden ser en kvasar ut som en stjerne. Selv gjennom kraftige teleskoper ser den ikke ut som noe mer spennende enn en lysende prikk.

I virkeligheten er kvasarer stråling fra den voldsomme aktiviteten rundt et supermassivt sort hull i en fjern galakse.

Kvasarene ligger så langt unna Jorden og vårt solsystem at det er plass til mye mellom oss og dem. Det kan for eksempel være en hel samling med galakser, også kalt galaksehop. En slik hop med hundrevis av galakser på samme sted i universet, gir opphav til et tyngdefelt som til og med kan påvirke lyset.

Hvis kvasaren, galaksehopen og jordkloden står på en noenlunde rett linje i forhold til hverandre, kan vi på Jorden se flere adskilte kopier av den samme kvasaren.

Dette er en optisk illusjon som kalles gravitasjonslinsing. Illusjonen blir skapt av det gigantiske tyngdefeltet til galaksehopen, som fungerer som en linse for lysstrålene når de passerer i nærheten.

Hvis du ser på et stearinlys gjennom stetten til et vinglass kan du se en lignende effekt selv. Med riktig opplinjering kan du se flere bilder av stearinlyset der glasset krummer seg i stetten.

Vi ser altså ikke kvasaren eller stearinlyset der de egentlig er, men et varierende antall til dels forvrengte kopier av den på litt ulike posisjoner i området rundt.

Håkon Dahle har i en årrekke forsket på gravitasjonslinsing ved Institutt for teoretisk astrofysikk på Universitetet i Oslo. Nå har han og kollegaene oppdaget et særdeles uvanlig fenomen: seks kopier av en og samme kvasar.

- Dette er første gang noen har observert seks bilder av den samme kvasaren linset av en galaksehop, forteller Dahle.

- Først trodde vi at vi hadde tre bilder, kanskje fire, men så dukket det plutselig opp to bilder til, som troll i eske.

Lyset avslører kvasaren

Siden bildene av kvasaren i utgangspunktet ser ut som vanlige stjerner, må astronomene undersøke nøye hvert av objektene de har mistanke til.

Nærmere undersøkelser av de ulike bølgelengdene til lyset som sendes ut, kan skille bilder av kvasaren fra stjerner som tilfeldigvis befinner seg i nærheten.

Både stjerner og kvasarer sender ut lys som har en hel rekke med forskjellige bølgelengder. I synlig lys tilsvarer de ulike fargene forskjellig bølgelengde på lyset. Blått lys svarer for eksempel til en bølgelengde omtrent mellom 450 og 500 nanometer. Rødt lys ligger på mellom 620 og 700 nanometer.

Vi har ikke egne fargenavn på lys ved absolutt alle bølgelengder. Fargene glir over hverandre i et kontinuerlig spektrum, som i en regnbue.

Hvis man undersøker lysspekteret til en kvasar og til en stjerne vil man se klare forskjeller. For eksempel vil man for en kvasar se ekstra mye lys i et bredt område rundt noen spesifikke bølgelengder, såkalte emisjonslinjer. Dette blir altså en avslørende signatur som forteller astronomene at en gitt lysende prikk ikke er en vanlig stjerne, men en kvasar.

- Det første vi fikk bekreftet var at de tre sterkeste lyspunktene på bildene våre faktisk er tre bilder av den samme kvasaren, forteller Dahle.

I tillegg så forskerne en svak lyskilde i nærheten av de tre, som de mistenkte kunne være et fjerde bilde av den samme kvasaren. For å få dette bekreftet, trengte de en ny undersøkelse av lysspekteret.

Strategi og litt flaks

Undersøkelsen av lysspekteret som avslører kvasarsignaturen er litt mer innviklet enn å se på et fotografi.

Astronomene må velge seg et ganske smalt område i bildet der de kan få informasjon om spekteret når observasjonen tas.

Det er viktig å velge en strategisk plassering av denne smale spalten, og noen ganger spiller også en god porsjon flaks en rolle.

Den spalten Dahle og kollegaene hans valgte ut, dekket selvsagt det objektet de ville undersøke, men strakte seg også lenger ut både over og under objektene. Astronomene satt i kontrollrommet til Nordisk Optisk Teleskop på Kanariøyen La Palma da de fikk seg en overraskelse.

De kunne straks bekrefte at objektet de mistenkte for å være et fjerde kvasarbilde faktisk hadde den karakteristiske kvasarsignaturen, som de hadde håpet. Imidlertid oppdaget de at den smale stripen de hadde valgt, tilfeldigvis inneholdt enda et bilde av kvasaren i samme slengen.

- Oppdagelsen av dette femte bildet av kvasaren skjedde uvanlig nok i sanntid mens vi satt i kontrollrommet og fikk resultatene inn fra teleskopet, forteller Dahle. – Det var veldig spennende!

Kvasarsignaturen kom fra et objekt som de i utgangspunktet ikke hadde mistenkt for å være et kvasarbilde. På fotografiet kan dette kvasarbildet sees som en flekk som er smurt sammen med en av galaksene i hopen, derfor er det vanskelig å få øye på.

- Men plutselig oppdaget vi her en svak topp i samme bølgelengdeområde i spekteret som for de andre kvasarbildene, forteller Dahle.

- Hadde vi plassert spalten for disse undersøkelsene i en annen retning, ville vi aldri ha oppdaget dette bildet av kvasaren, fortsetter han.

Det femte bildet var funnet.

Galaksehopens hemmeligheter

Det sjette, og hittil siste, bildet av kvasaren ble oppdaget på bakgrunn av en matematisk modell av galaksehopen som fungerer som gravitasjonslinse.

Modeller av galaksehoper lages på datamaskiner på bakgrunn av fysiske teorier, matematiske ligninger og erfaringsbasert kunnskap om hvordan massen fordeler seg i en hop. Modellen som Dahle brukte, kan også ta imot informasjon om posisjonen til kvasarbildene for dette spesifikke systemet. Basert på denne informasjonen kan modellen brukes til å forutsi hvor mange gravitasjonslinsete bilder dette systemet mest sannsynlig produserer.

Forskerne matet modellen med informasjon om de fem kjente bildene. Resultatet ble at modellen forutsa eksistensen av et svakt, sjette bilde. Tilfeldigvis hadde astronomene det datamaterialet de trengte for å undersøke også dette området nærmere. Og ganske riktig: de fant antydninger til det sjette bildet der modellen hadde forutsagt at de burde finne det.

Videre observasjoner ved Nordisk Optisk Teleskop har vist at kvasaren varierer merkbart i lysstyrke. Lyset fra de seks forskjellige bildene av kvasaren bruker forskjellig tid på å komme frem til oss. Astronomer kan dermed se variasjonen i lysstyrke med ulik tidsforskjell i alle kvasarbildene. Modellen av galaksehopen forutsier en tidsforskjell mellom bildene på mellom 112 og 1368 dager, som vist på bildet.

Alltid et oddetall kopier

Historien er ennå ikke over. Det er nemlig en matematisk teori som sier at det alltid vil finnes et odde antall bilder av et gravitasjonslinset objekt. Dette betyr at det et eller annet sted må finnes et veldig svakt, syvende bilde av kvasaren.

Dahle og kollegaene hans fikk nylig tildelt observasjonstid med selveste romteleskopet Hubble for å undersøke systemet bedre. Nå jobber astronomene med analyse av Hubble-bildene.

Hubble-teleskopet tar bilder fra utenfor Jordens forstyrrende atmosfære, og bildene blir derfor skarpere enn fra teleskoper på Jorden.

- På Hubble-bildene er det sjette bildet av kvasaren klart synlig, forteller Dahle.

Det syvende bildet er imidlertid fortsatt godt gjemt.

- Det er ikke sikkert vi noen gang vil klare å se det syvende bildet, men de nye observasjonene gjør at vi kan studere både den linsete kvasaren og galaksehopen som fungerer som linse, på enda bedre måter. 

Noen personer er orientert mot å mestre, andre er opptatt av resultater. Dette kommer an på hvilken disposisjon personen har. Rekkefølgen i søskenflokken kan ha betydning for hvilken orientering barna får.

- Ifølge flere tidigere studier kan barn bli mestringsorienterte eller prestasjonsorientert, avhengig av om de er førstefødte barn i familien eller født som nummer to eller tre i en søskenflokk, sa Christina Nerstad ved Handelshøyskolen BI på et seminar nylig.

Barn nummer to har en tendens til å bli mer prestasjonsorientert – altså til å bry seg mer om resultater.

Kan påvirkes

Barn kan også påvirkes til å bli mer prestasjonsorientert eller mestringsorientert av miljøet, ifølge flere studier av den amerikanske forskeren og utviklingspsykologen Carol Dweck ved Stanford Universitet i USA.

I videoen får barna ros enten for at de er smarte, eller for at de gjør en god innsats. Dette påvirker hvor vanskelige oppgaver de velger senere. 

Gir lettere opp

Man kan forme barn til å bli mer prestasjonsorientert, ved å rose dem for hvor smarte de er. Eller ved å fokusere på oppnådde skoleresultater, i stedet for deres innsats.

- Noen foreldre gir kanskje premier for karakterer, sier postdoktor Christina Nerstad. Men dette kan ha sin pris.

For barn med prestasjonsorientering gir lettere opp når de møter på vansker, viser studier av blant andre Dweck.

De barna som hadde blitt rost for å være smarte da de løste enkle oppgaver, valgte i mindre grad å fortsette til vanskeligere oppgaver. 

Overdreven ros kan også ha motsatt effekt på barn med lav selvfølelse, viser tidligere studie.

Redd for å feile

- Barn som hadde blitt rost for at de var smarte, unngikk i større grad utfordringer enn andre. Grunnen var trolig at de var redde for å feile, og dermed risikerte å avkrefte oppfatningen av at de var smartere enn andre, sier Nerstad.

I videoen blir barna spurt om hvorfor de valgte å fortsette med lette oppgaver etter å ha slitt litt med vanskelige. 

- Jeg tror ikke jeg er særlig god på akkurat dette, svarte et av barna som var blitt rost for at han var smart. 

Overdreven ros kan ha motsatt effekt på svake elever, viser en annen studie fra 2014. 

Bedre å rose innsats

Mestringsorientering hos barn kan føre til bedre prestasjoner, for eksempel på skolen.

- Barn som fikk ros for innsatsen de gjorde, tok derimot flere utfordringer. De hadde et ønske om å utvikle seg videre og lære av de nye utfordringene.

Derfor er det viktig å oppmuntre til innsats og samarbeid, fremfor et ensidig fokus på å fremheve vinnere og tapere , mener Nerstad, og satte dette i sammenheng med sin forskning på ulike bedriftskulturer på et seminar ved Handelshøyskolen BI nylig.

- Mestringsklima på jobben fører til økt innsats og større vilje hos de ansatte til å gå løs på utfordrende oppgaver, enn i typisk prestasjonspregede bedrifter, sier Nerstad. Hun har gjennomført flere studier i Norge og Slovenia på temaet. 

- Å mestre handler om å lære å lære, sier Nerstad. 

Referanser: 

Eleanor Rourke, Carol Dweck m. fl.: Brain points: a growth mindset incentive structure boosts persistence in an educational game. ACM Digital Library. 2014.

Dweck, Carol S.; Leggett, Ellen L.: A social-cognitive approach to motivation and personality. Psychological Review, Vol 95(2), Apr 1988, 256-273.

– Vi vet at det er mange kvinner som av ulike årsaker ikke regelmessig deltar i Masseundersøkelsen mot livmorhalskreft, sier overlege og forsker Mari Nygård ved Kreftregisteret. 

Femti prosent av alle livmorhalskrefttilfeller i Norge oppstår blant de 20 prosent av kvinnene som ikke lar seg screene som anbefalt. 

Helsemyndighetene anbefaler at kvinner mellom 25 og 69 år gjennomgår en gynekologisk undersøkelse for å ta en celleprøve av livmorhalsen hvert tredje år. Celleprøven innebærer underlivsundersøkelse hos fastlege eller gynekolog, til sammen 16 ganger i løpet av livet dersom prøvesvarene er normale. 

Spørsmålet er om et tilbud om hjemmetesting kan få opp deltakelsen og dermed oppdage og behandle flere alvorlige forstadier som kan utvikle seg til livmorhalskreft. 

Større deltakelse med hjemmetest

800 kvinner i Oslo har allerede fått tilbud om hjemmetesting gjennom et forprosjekt. Resultatene er lovende.

Deltakere i prosjektet var kvinner som ikke har møtt til celleprøve de siste årene. I tillegg til vanlig andregangs påminnelsesbrev fikk kvinnene tilbud om å ta prøven selv hjemme og sende den i post til laboratorier for HPV-testing.

Det var klart bedre deltakelse blant kvinnene som fikk tilsendt hjemmetest enn hos dem som ikke fikk tilbudet.

– Prøver som ble tatt av kvinnene selv hadde høy kvalitet og egnet seg til screeningundersøkelse. Dette betyr at vi kan ta en screeningtest på en korrekt måte i sitt eget hjem, sier Nygård.

Enkel og lite ubehagelig

Tilbakemeldingene fra kvinnene var positive. Prøvetaking var enkelt og lite ubehagelig. Flertallet kunne tenke seg å anbefale slik prøvetaking til andre kvinner.

– Livmorhalskreftscreening forebygger flere hundre krefttilfeller årlig i Norge, konstaterer Nygård.

Men det krever blant annet at enhver kvinne går til regelmessige gynekologiske undersøkelser gjennom 35 år av livet. Ny kunnskap om livmorhalskreft og teknologiske nyvinninger de siste årene har potensiale til å revolusjonere måten vi screener på.

Bekreftes fra naboland

Resultatene fra forprosjektet i Oslo er tilsvarende som for studier gjennomført i våre naboland. Både i Sverige, Finland og Nederland har studier vist til en økning i deltakelse gjennom bruk av selvtester.

De gode erfaringene følges opp av Faglig nasjonal rådgivingsgruppe for Masseundersøkelsen mot livmorhalskreft. Resultatene tilsier at det kan være aktuelt å innføre prøvetaking hjemme blant dem som ikke møter opp regelmessig.

Også kostnadsmessige vurderinger må tas med for å avgjøre hvilken teknologi som er hensiktsmessig å benytte i fremtiden. Testutstyret bør være akseptabelt for kvinnen, men også lett håndterbart av medisinsk personell som gjennomfører HPV-analyse ved laboratoriene og for dem som koordinerer et screeningprogram.

Sist, men ikke minst, må testen være pålitelig og valid, teste for det den skal teste for og identifisere de kvinnene som skal følges opp videre. Er testen like god eller helst bedre enn eksisterende testmetoder? Dette vil oppfølgingsstudien, SESAM-studien, undersøke nærmere.

Omlag 70 dør hvert år

På verdensbasis er livmorhalskreft den tredje mest vanlige kreftformen. Omtrent 500 000 nye tilfeller oppstår og 275 000 kvinner dør hvert år.

I Norge, hvor vi har hatt et vellykket screeningprogram siden 1995, får omtrent 300 kvinner livmorhalskreft og omtrent 70 dør hvert år. Livmorhalskreft er den tredje mest vanlige kreftformen blant yngre kvinner mellom 25 og 49 år. I overkant av 3000 kvinner behandles hvert år med fjerning av livmortappen for forstadier til livmorhalskreft.

Infeksjon med humant papillomavirus (HPV) er en nødvendig årsaksfaktor for utvikling av livmorhalskreft. Viruset smitter hovedsakelig ved samleie og er en svært vanlig infeksjon. Hos de aller fleste går en slik infeksjon over av seg selv, men omtrent 10 prosent utvikler en vedvarende HPV-infeksjon. Omtrent én prosent av alle kvinner vil få livmorhalskreft i løpet av livet.

Færre møter til masseundersøkelse

Forstadier til kreft og kreft diagnostiseres ved hjelp av celleprøver tatt fra livmorhalsen. Dersom Kreftregisteret ikke har mottatt melding om celleprøve, sendes påminnelsesbrev til kvinnen.

De senere årene har det imidlertid vært en nedgang i oppmøtefrekvensen, særlig blant de yngre kvinnene. Omtrent fire av ti kvinnene mellom 25 og 29 år følger ikke anbefalingene om å ta celleprøve hvert tredje år.

Manglende oppmøte kan skyldes blant annet sosioøkonomiske forhold, liten kunnskap om programmet og nytteverdien av det, eller generell skepsis til å møte til gynekologisk undersøkelse. Kreftregisteret ønsker derfor å få erfaringer ved å tilby en enkel hjemmetest som kan avsløre om kvinner er HPV- smittet.

Forekomsten av livmorhalskreft er redusert med i underkant av 40 prosent de siste 50 årene. Dette skyldes primært at vi har effektiv screening mot sykdommen i Norge.

Kreftregisteret og Kreftforeningen ser derfor med bekymring på at fire av ti yngre kvinner ikke følger anbefalingene fra Masseundersøkelsen, og at det er observert en økning på rundt 30 prosent i antall tilfeller av livmorhalskreft blant kvinner under 40 år de siste årene. Det er derfor behov for kunnskap om andre metoder.

Referanser

Andreassen, T, Vogt, C. Screening for livmorhalskreft i endring. 134:1122 – 3, 2014, doi: 10.4045/tidsskr.14.0240

Bais AG, et al. Human papillomavirus testing on self-sampled cervicovaginal brushes: an effective alternative to protect nonresponders in cervical screening programs. Int J Cancer, 2007;120(7):1505-10.

Bosgraaf, R. P.,m.fl. Comparative performance of novel self-sampling methods in detecting high-risk human papillomavirus in 30,130 women not attending cervical screening. Int J Cancer 2014.

Virtanen A, m.fl. Self-sample HPV Tests As an Intervention for Nonattendees of Cervical Cancer Screening in Finland: a Randomized Trial. Cancer Epidemiol Biomarkers Prev 2011.

Wikstrom I, m.fl. Self-sampling and HPV testing or ordinary Pap-smear in women not regularly attending screening: a randomised study. Br J Cancer 2011;105(3):337-9.

Livet i de gamle trærne lever sakte. Nå risikerer det å måtte stå til ansvar for svært omfattende hugst på 1500- og 1600-tallet.

Stipendiat Hanne Eik Pilskog fra universitetet i Ås har i to år gått rundt og undersøkt hulrommene i gamle eiketrær i Agder og rundt Larvik.

Hun er opptatt av et fenomen biologene de siste årene er blitt oppmerksomme på.

De kaller det utdøingsgjeld.

Utdøingsgjeld betyr at noe som har skjedd i fortiden, gjør at arter eller populasjoner er dømt til å dø ut.

Utdøingsgjeld fra 1500- og 1600-tallet

Når disse artene ikke kan overleve på lang sikt, skyldes det at de ikke har fått tid til å respondere på endringer og dermed ikke er i balanse med omgivelsene. En slik endring handler ofte om tap av steder de helst vil leve.

For noen arter kan gjelden altså være fra flere hundre år tilbake.

Gjelden kan kun betales ved at artene dør ut.

Eikeskogene dekket en gang store deler av Sør-Norge. Men på 1500- og 1600-tallet ble mengder av norske eiketrær hugget for å bli til skip både i Norge og lenger sør i Europa hvor eik var svært etterspurt.

Eik fra Sør-Norge gjorde det også mulig å bygge det som den gang var en av verdens største byer – Amsterdam – ute på våtmark.

Få eiker tilbake

I dag har vi et sted mellom 5000 og 80 000 hule eiketrær igjen i Norge. Det eksakte tallet er vanskelig å si, fordi disse gjenværende trærne står så spredt.

Eiker blir svært gamle og noen av dem kan være tusen år.

Eikene som ikke ble hugd i tidsrommet fra 1500- til 1800-tallet finner du i dag gjerne på små koller eller i sørvendte skråninger, på steder hvor det var vanskelig å hugge dem.

Andre står store og staselige ute i kulturlandskapet.

1500 arter avhengige av gammel eik

– Når eik blir gammel utvikles en rekke mikrohabitater som ikke er til stede i yngre eiker, forklarer Hanne Eik Pilskog.

– Disse mikrohabitatene lages av slikt som døde greiner, grov bark, hulrom med vedmuld og ulike stadier av råte. At eiker kan bli store og gamle, gjør at nesten tusen forskjellige insektarter er avhengige av eiketrær.

I tillegg bebos hule eiker av et par hundre sopper og lavarter.

Mange av disse til sammen om lag 1500 dyrene og soppene er helt avhengige av slike hule trær og kan ikke bo andre steder. 

Tester hypotesen om utdøingsgjelden

– Hypotesen vår er altså at mye av livet i de hule norske eiketrærne ikke har rukket å betale utdøingsgjelden sin ennå, forteller Eik Pilskog.

Leveområdene til hulrom-artene er skrumpet kraftig inn siden 1600-tallet. Likevel kan mye av livet som i hundrevis av år har levd inne i disse gamle løvtrærne, ha klart å overleve til nå.

– VI frykter at disse artene kommer til å dø ut. De har bare ikke rukket å gjøre det ennå.

For å teste denne hypotesen gjør Eik Pilskog noe interessant.

Hun undersøker eiketrær langs kysten og eiketrær i innlandet – hver for seg. Det var nemlig eiketrærne langs kysten som ble hugd først, mens trærne lenger inn fra kysten i Sør-Norge fikk stå i 100 eller 200 år lenger.

I utgangspunktet kan vi anta at hulrommene i eikene nærmest kysten, der det er varmest og klimaet er best for trærne og insektene som bebor dem, vil ha størst artsrikdom.

Men finner stipendiaten det motsatte, altså at de gamle hulrom-eikene lenger inn landet har størst artsmangfold, så kan det være en bekreftelse på hypotesen om at livet i gammeleikene står i gjeld, og at arter kan forventes å fortsette å dø ut, selv om ingen flere eiker hugges rundt dem.

Vet lite om livet i eikene

– Jeg er spesielt opptatt av billene som bor i de hule eikene, forteller Eik Pilskog.

En hulromsart som var antatt utdødd er eremittbillen. Den ble helt overraskende gjenfunnet i noen få hule trær på en kirkegård i Tønsberg i 2009.

Nå anses eremittbillen som kritisk truet og den er fredet.

Eremittbillen er ett eksempel på et insekt stipendiaten tror kan ha utdøingsgjeld. Den kan være borte om noen år, hvis vi ikke er heldige.

Stipendiaten forteller at vi generelt vet lite om livet i de gamle norske eiketrærne.

– Noe vi vet, er at det er stor forskjell fra tre til tre. Noen trær har mange arter, andre har færre.

Du kan hjelpe eiketrærne

– Et problem for livet i de gjenværende gamle norske eiketrærne, er at det er blitt så lang vei mellom dem, forteller Eik Pilskog.

– Når det blir mange kilometer mellom hver hul eik, blir det vanskelige for en bille å spre seg fra tre til tre. En stor bille som eremittbillen beveger seg sjelden mer enn 200 meter. Det gjør det nesten umulig for den å spre seg.

Du kan hjelpe de gamle eiketrærne – og det truede livet inni dem.

Den største trusselen mot disse trærne er de mange, tilsynelatende små, endringene vi gjør år for år i landskapet rundt oss. Eller det vi ikke gjør.

Når de gamle eikene forsvinner, erstattes de for sjelden av nye gammeleiker. De er det nemlig for få av.

Eier du selv en gammel eik eller kjenner noen som gjør det, så tenk på at eika bør beskyttes når veier og hus skal bygges, eller når rør og ledninger skal graves ned i bakken.

Norge holder på å gro igjen med trær. Det er tre ganger så mye trær i Norge nå som før krigen. Slik vokser det også opp stadig mer gran og annen vegetasjon rundt de gamle eikene, som skaper skygge og medfører at eikene dør tidligere.

Holder vi denne vegetasjonen unna, så beskytter vi eikene.

Døde greiner og råtten ved er helt naturlig for gamle eiker og ikke et tegn på at treet er sykt. Fortell gjerne eiere av gamle eiketrær det.

Ofte er det ikke nødvendig å beskjære greiner på gamle trær. Men om det er fare for at råtne greiner skal dette i hodet på noen eller at kronen bør lettes for at treet ikke skal falle over ende, så bør man bruke fagfolk.  

Her finner du en brosjyre fra Fylkesmannen i Oslo og Akershus som forteller om hvordan du kan hjelpe til med å ta vare på gamle eiker.

Gamle trær i Sverige

Sverige er et av de landene i Europa der det fortsatt finnes nokså mange store, gamle eiker igjen.

Det skyldes at svenskekongene forbød hugging av de verdifulle trærne.

Men når forbudet ble opphevet på 1800-tallet, ble det hugget mange trær. Delvis som en folkelig protest mot adelskapet og kirken.

Likevel finnes det fortsatt en god del gamle trær tilbake i Sverige, spesielt på det som har vært adelsgods og kirkeeiendommer.

Et prosjekt den svenske forskeren Nicklas Jansson ved Linköpings universitet har gjennomført, gikk ut på å henge opp kasser med falske hulrom utenpå slike gamle eiker. Inni disse kassene la forskeren gammel tremasse og annet som simulerte de ekte hulrommene.

– Dette ble en suksess. Hele 70 prosent av livet i de opprinnelige hulrommene bosatte seg i disse kassene. Prosjektet har nå holdt på i 10 år.

– Det hadde vært spennende å prøve det samme her i Norge, sier forskeren ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet i Ås.

- Et slikt marked ville vært mer styringsdyktig og langt mer klimavennlig enn dagens individuelle tilnærming. Et fellesmarked for gass og elektrisitet ville vært både effektivt og økonomisk gunstig, sier Kacper Szulecki, postdoktor ved Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo.

Målet med en fellespolitikk burde ifølge Szulecki være å endre det europeiske energisystemet i retning av bærekraft og best mulig styring av kostnadene, uten å fortsette avhengigheten av fossile brensler.

- I tillegg må EU anerkjenne logikken i at investeringer på kort sikt kan gi langsiktige gevinster, sier han.

Fremgangsmåte – ikke bare mål

Statsviteeren mener at EU har mye å tjene på å samle seg om en felles framgangsmåte og ikke bare felles mål.

- Det vil være lettere å minimere CO2-utslippene i Europa med en felles plattform, med mulighet for å dyrke landenes særegne energiressurser. Solenergi er tingen i Spania, men ikke nødvendigvis i Finland. Det gir lite mening at alle landene skal prøve å nå de samme målene når de har så ulikt utgangspunkt, og ikke minst fordi det er de totale utslippene som teller, sier han.

Studien viser også at energisikkerheten hadde blitt bedre med et felles marked, med klima og miljø innbakt i sikkerhetsbegrepet. I teorien kunne Europa blitt selvforsynt med energi innen 2050, ifølge Szulecki.

- Det ville selvsagt krevd dyre investeringer i oppstartsfasen, men på sikt ville det lønt seg å satse på fornybar energi, også i et sikkerhetsperspektiv. Det er vanskelig for politikerne å ta en slik avgjørelse, særlig fordi det er så utfordrende å forutse framtidens priser for fornybar energi.

Fem kardinalsynder i energipolitikken

I studien identifiserer Szulecki og kollega Kirsten Westphal fem kardinalsynder som preger den europeiske energipolitikken:

• Spenning mellom nasjonal suverenitet og en handlekraftig fellespolitikk.
• En navlebeskuende politisk orientering. Energipolitikk forstås som et nasjonalt anliggende, og ikke som en global utfordring.
• Store skillelinjer i det interne energimarkedet i EU.
• Uklar definisjon av energisikkerhet. Viktigst er tilgang på nok energi fra pålitelige kilder. Sikkerhet er et viktig argument for en energitransformasjon.
• Betydningen av bærekraft er satt på sidelinjen, det forsinker overgangen til et lavkarbonsamfunn.

Tilsammen hindrer disse utfordringene EU i å føre en slagkraftig og effektiv energi- og klimapolitikk, ifølge forskerne.

Nytt bilde globalt

Fundamentale endringer i det internasjonale energisystemet påvirker også det politiske handlingsrommet til politikere og byråkrater i Brussel.

USA har nå en enorm produksjon av skiferolje- og gass, og er dermed blitt langt mindre avhengig av import. Det fører i sin tur til nedgang i oljeprisen.

Konflikten mellom Russland og Europa om Ukraina påvirker leveringssikkerheten. Dette er endringer EU ikke har klart å respondere på, ifølge forskerne, og dermed går unionens energipolitikk en usikker tid i møte.

Mister ledertrøya

En konsekvens av EUs svake styringsmakt på energifeltet blir at de mister sin tradisjonelle, internasjonale lederrolle.

EU er i dag den største importøren av energi. De er dobbelt så store som USA og fem ganger større enn Kina. Likevel er det nå de to supermaktene som hevder seg på den internasjonale scenen for bærekraftig energi.

Nylig vedtok USA og Kina sammen konkrete mål om utslippsreduksjoner. Når verden samles for å sikre en ny klimaavtale i Paris neste år, blir det sannsynligvis ikke EU som driver fram en løsning.

- Det er nok Kina og USA som kommer til å avgjøre om det faktisk blir en konkret avtale. Kanskje mener flere statsledere i unionen at EU har gjort nok, og at det er naturlig at andre land viser veien videre, sier Szulecki.

Bærekraft på sidelinjen

Etter finanskrisen og skifergassrevolusjonen i USA, har EU-kommisjonen lagt stadig større vekt på pris framfor bærekraft og sikkerhet, ifølge Szulecki.

- Satsing på fornybar energi og energieffektivisering kunne sikret både grønn vekst og økt forsyningssikkerheten til Europa. Men om EU klarer å legge om til en helhetlig energipolitikk vil kun tiden vise, sier han.

Referanse: 

Kacper Szulecki og Kirsten Westphal. The cardinal sins of European energy policy: Nongovernance in an Uncertain global landscape. Global Policy, 2014.