Å rangere universiteter har blitt stadig mer populært. Kunnskapsdepartementet ønsker å få avdekket hemmeligheten bak disse rangeringene.

Hva er det egentlig som avgjør om et universitet kommer høyt på disse listene?

Og kan vi i Norge gjøre noen grep for å krype oppover lista?

De har derfor fått forskere ved NIFU til plukke fra hverandre de to mest kjente rangeringene bit for bit. Målet har vært å avdekke hva vi gjør feil og hva vi eventuelt kan gjøre annerledes for å bli bedre.

I dag er vi nemlig sørgelig langt nede på disse listene. Særlig på den ene kjente rangeringen, Times Higher Education (THE). Her har Norge kun ett universitet inne på topp 200-listen. Universitetet i Oslo ligger på 185. plass. Sverige har til sammenlikning fem universiteter inne, Danmark tre.

Norske universiteter havner en del høyere i den såkalt Shanghai-rangeringen. Universitetet i Oslo ligger der på en 69. plass, mens Universitetet i Bergen og NTNU er i gruppen blant de 201-300 beste. Universitetet i Tromsø ligger nede blant de 401-500. 

Metodiske svakheter

Bjørn Stensaker er en av forskerne bak denne rapporten, som lanseres onsdag.

Han forteller at de to nevnte rangeringene er svært ulike.

– Men felles for dem er at de har store metodiske svakheter, i den grad det i det hele tatt er mulig å rekonstruere beregningene som er gjort.

Bakgrunnstallene er nemlig i stor grad skjult, så det har ikke vært så enkelt for forskerne å gå dem nærmere i sømmene.

Nøkkelen er Nobelpriser

Shanghai-indeksen er en svært elitistisk rangering. Mesteparten avgjøres av priser forskere har fått og enkeltpublikasjoner fra et svært lavt antall forskere ved institusjonen.

– Problemet er bare at det er antall publikasjoner som teller, men de blir ikke delt på antall forskere ved universitetet. Jo større et universitetet er, jo bedre kommer det ut i rangeringen.

Men selve nøkkelen for å komme høyt opp på denne rangeringen er å være et universitet med mange nobelprisvinnere, sier Stensaker.

En tvilsom omdømmeundersøkelse

Times Higher Education påstår selv at de har et bredere indikatorsett enn Shanghai.

Men det som i hovedsak teller her, er hvor mye universitetets publikasjoner er sitert. I tillegg betyr en svært tvilsom omdømmeundersøkelse mye.

THE påstår at de sender epost til en del tusen akademikere rundt i verden, og spør om de kan nevne navnet på et universitetet med god kvalitet.

– Jeg har stor sympati for at de spør fagpersoner om kvalitet, men man kan lure på hvor godt grunnlag de har for å svare på dette spørsmålet. Det er dessuten vanskelig å finne ut nøyaktig hvor mange som er spurt og hvor mange som har svart på denne undersøkelsen, sier Stensaker.

– Vi mistenker at veldig få stemmer gis uforholdsmessig stor vekt, og at de kan bety en voldsom klatring opp på rangeringen, eller en voldsom nedgang.

Kommersielle interesser bak

THE er et underbruk av det britiske The Times. Det er derfor en viss kommersiell interesse som står bak denne rangeringen. De har også en konsulenttjeneste som de selger inn til universiteter som ønske å komme bedre ut på rangeringene, forteller Stensaker.

Shanghai startet som et initiativ fra kinesiske myndigheter, som ønsket et verktøy for å finne ut hvordan kinesiske universitetene ligger an i forhold til de fremste universitetene ellers i verden.

Klarer ikke å få folk i verdenstoppen

Norske universiteter har færre forskere med gjennomslagskraft til å publisere i Nature og Science. Ikke mange norske forskere kommer på lista over verdens mest siterte forskere. Norske forskere har også færre publikasjoner per ansatt.

– Disse rangeringene handler om konkurranse. Norske universiteter er etablert med et annet utgangspunkt, nemlig breddeutdanning. De var ikke etablert for å være eliteinstitusjoner.

Til tross for svakhetene ved disse rangeringene de er interessante fordi de jo reiser dilemmaet mellom bredde og spiss i forskning og utdanning, mener Stensaker. 

– Dette er problemstillinger som universitetene og myndighetene må gå sammen om å diskutere.

Trenger en mentorordning

Er så nøkkelen til å rykke oppover på rangeringene bare å få norske forskere til å publisere mer i Nature og Science, og få fram flere høyt siterte forskere?

Her finnes det ingen quick fix, mener Edvard Moser. Han og hans kone May-Britt Moser driver det forskningsmiljøet i Norge som er blant dem som publiserer aller mest i Nature og Science, Centre for Neural Computation/ Kavli Institute for Systems Neuroscience.

Moser mener at det ikke er lett å gi Kunnskapsdepartementet noe råd om hvordan flere skal bli som dem.

– Penger til forskning er viktig, men ikke nok. Men en vesentlig ting mangler i norsk forskning: Noen må lære opp forskere til å bli gode forskere. I Norge er det svært lite veiledning etter doktorgrad eller postdoktornivå. I USA har de mentorordninger, der unge forskningsledere snakker med mer erfarne forskere. Den dimensjonen har manglet helt i Norge. Men den er viktig.

Det å få en artikkel inn i Nature eller Science er en lang prosess, som vanligvis tar mer enn fem år, forteller Moser.

–  Å få fram en artikkel i et slikt tidsskrift handler om det samme som å skape god forskning, mener han.

Finn det gode spørsmålet!

Det første skrittet er å finne det gode spørsmålet. Det må være et spørsmål som er viktig nok, som bringer vitenskapen langt fram, ikke bare litt.

Å finne dette spørsmålet er det vanskeligste i hele forskningsprosessen og krever lang erfaring, mener Moser.

Det neste er å finne riktig metode. Ofte er det en metode de ikke har i labben allerede, og som de må finne de beste i verden til å jobbe med. Når de har fått satt opp teknikkene som trengs, må man rekruttere forskere som er motivert og har forståelse for problemstillingen.

Men for å kunne plukke forskere på øverste hylle må man allerede ha kommet langt.

Kom inn på et nytt forskningsfelt

Nils Christophersen, professor i informatikk ved Universitetet i Oslo, er blant de mest siterte forskerne i Norge. Han er enig med Moser i at de gode forskningsspørsmålene er viktigst. Mye viktigere enn antallet artikler.

– I dag er det så mange som forsøker å maksimere antallet artikler i halvgode tidsskrifter, heller enn å konsentrere seg om kvaliteten og få forskningen inn i ett godt tidsskrift.

Hans råd til forskere er å heller gripe fatt i nye problemstillinger når et forskningsfelt er i sin spede barndom.

I starten av et nytt forskningsfelt er ikke publiseringsterskelen så høy. Hvis du da kommer inn som en av opphavspersonene til problemstillingen, kommer siteringene. I forskningen må man referere til den som først har skrevet om et fenomen.

Mye handler om tilfeldigheter. Selv var Christophersen på rett sted til rett tid da han på 1980-tallet kom inn i problemstillingen om sur nedbør og lagde matematiske modeller av effekten av forsuring i jord og vann. 

Han er også enig med Moser at vi ikke blir spesielt bedre i universitetsrangeringen om myndighetene bevilger mer penger til forskning. 

– Det  handler om mer enn penger. Du må være dedikert og du må knytte gode internasjonale kontakter, sier Christophersen.

Mor og far kan være så enige de bare vil om at forholdet ikke kan reddes. For ungdommen i huset kan den påfølgende skilsmissen virke helt uforståelig. Kanskje helt uakseptabel. 

Hvert år går mellom 10 000 og 25 000 barn gjennom et samlivsbrudd eller skilsmisse. 

Risikofaktorer hoper seg opp, og storsamfunnet bekymrer seg. 

• Les også: - Skilsmisse setter spor i generasjoner

Men kan det også være slik at jo mer vanlig samlivsbrudd er, jo bedre er tenåringene til å takle det? 

Ifølge forsker Henok Zeratsion, er svaret ja. I alle fall for dem som opplever skilsmisse sent.  

Ingen forskjell

Helseøkonomen har fulgt en gruppe Oslo-ungdommer over tre år, og sett på hvilke reaksjoner de fikk etter foreldrenes skilsmisse. Det viste seg at ungdommene som hadde opplevd skilsmisse etter at de fylte 15 år, ikke var mer utsatt for psykiske problemer enn sine jevnaldrende med gifte foreldre. 

Det gjaldt både problemer som angst og depresjon, men også atferdsproblemer som uro, hyperaktivitet, slåssing og stjeling. Forskerne fant ingen vesentlige forskjeller mellom gutter og jenter. 

• Les mer: Små barn, store problemer

Studien er basert på Ung-HUBRO-undersøkelsen, en spørreskjemaundersøkelse blant samtlige 10.-klassinger i Oslo. Ungdommene ble spurt første gang i 2001/02, og fulgt opp i 2003/04. 

Tidligere studier både fra Norge og utlandet har vist at risikoen for at ungdom utvikler psykiske problemer er høyere dersom de har vært gjennom en skilsmisse. 

- Mer akseptabelt

Kanskje er vi i ferd med å se en endring?

Kanskje det. En undersøkelse blant ungdom i Nord-Trøndelag som ble gjennomført i 1997 og gjentatt i 2001, viste at skilsmisseungdom slet mer med angst og depresjon enn annen ungdom, vel og merke om de hadde opplevd skilsmisse i barndommen. 

Undersøkelsen sa ikke noe om det å oppleve skilsmisse senere, noe som gjør det vanskelig å sammenligne de to undersøkelsene. Likevel mener forskerne bak Oslo-undersøkelsen det er grunn til å diskutere om det har skjedd en endring. 

• Les også: Skilsmissebarn savner tid alene

- Det betyr ikke nødvendigvis at skilsmisser skaper færre problemer enn tidligere. Men ungdommene kan ha utviklet måter å beskytte seg mot disse helseeffektene etterhvert som skilsmisser har blitt mer vanlig, sier Zeratsion.

Han mener dessuten at dagens ungdom ikke blir utsatt for det samme stresset og stigmatiseringen som skilsmisseungdom ble gjenstand for tidligere. 

- Vi ser ikke lenger på disse ungdommene som mennesker med spesielle problemer eller diskvalifikasjoner. Det er mer akseptabelt å være skilsmisseungdom, sier han. 

- Viser mer omsorg for hverandre

Forskerne har ikke undersøkt hvorfor skilsmisseungdom ikke sliter mer enn sine jevnaldrende. Likevel mener professor i samfunnsmedisin Bjørgulf Clauss det er viktig å forsøke å svare på hva som eventuelt har skjedd.  

Selv mener han at dagens ungdom har et bedre nettverk, som bidrar til at de takler skilsmissene bedre enn det ungdom gjorde før. 

- Det jeg hører fra lærerhold er at ungdom er mer velvillig overfor hverandre. De støtter hverandre mer, er mer oppmerksomme, mer individuelle og viser mer omsorg overfor hverandre, sier han.

Psykologiprofessor Frode Thuen kommenterer: - Kan ikke avdramatisere skilsmisser

Alle 10.-klassinger i Oslo 

I motsetning til tidligere studier har dataene fra Ung-HUBRO-undersøkelsen fra Oslo gjort det mulig å følge opp en og samme gruppe ungdommer. Først da de var 15/16, og senere da de var 18/19 år. 

Men er Oslo-ungdom annerledes enn ungdom ellers i landet, og kan det ha bidratt til at resultatet er såvidt overraskende? 

- Våre data sier noe om hvordan det er i en by-kontekst. Men vi snakker her om en by med store sosiale og etniske forskjeller, noe som skulle tilsi at den gir et representativt bilde. Det kan likevel hende vi trenger mer forskning om hvordan dette forholder seg utenfor byområdene. Samtidig bør vi følge opp gruppen vår om ti år. Først da kan vi si noe om utviklingen, påpeker Claussen. 

For noen år siden ble det gjort en undersøkelse blant Oslo-ungdom som viser at ungdom har fått dårligere psykisk helse. Andre studier tyder på at dagens ungdom generelt sliter mer enn før. 

Claussen tror ikke dette påvirker resultatet fra undersøkelsen. 

- Det er selvsagt en mulighet, men økningen er ikke stor. Derfor tror jeg ikke det påvirker konklusjonen vår. Ungdom som opplever skilmisse synes ikke å få mer mentale problemer enn annen ungdom, sier han. 

Det som imidlertid kan forklare resultatet, er at gruppen som hadde opplevd skilsmisse mellom 15 og 19 år ifølge forskerne var relativt liten, nærmere bestemt 109 ungdommer. Forskerne mener likevel at undersøkelsen viser en stor sannsynlighet for at det ikke er noen forskjell mellom ungdom som har opplevd skilsmisse og annen ungdom når det gjelder mentale problemer og atferdsproblemer. 

De viser også til en ny undersøkelse fra Finland, som peker i samme retning som deres egen studie. Den viser at ungdom som bytter omsorgspersoner, gjerne som følge av en skilsmisse, ikke er mer utsatt for depresjon enn annen ungdom. 

Ikke større risiko for røyking og rus

Risikofaktorer som røyking, rusmisbruk, snusing og bruk av doping står som regel i kø når ungdom blir forsket på. 

Som regel finner forskerne en sterk og tydelig sammenheng mellom skilmisser og risikoatferd.  

Det gjorde de ikke i Oslo-undersøkelsen, der forskerne konkluderer med at riskoen for at skilsmisseungdom skulle begynne å røyke, drikke, snuse og ruse seg, ikke var større enn for andre ungdommer. Igjen gjaldt dette dem som hadde opplevd skilsmissen etter at de ble 15 år. 

De som hadde ulike former for psykiske problemer – enten det var snakk om angst, depresjon, uro eller hyperaktivitet – hadde imidlertid større sjanse for å begynne å røyke, drikke, snuse eller ruse seg. 

Bjørgulf Claussen mener studien bør inn i den offentlige debatten om ungdom og hvordan vi ser på konsekvensene av skilsmisser. 

- Vi kan selvsagt bruke dataene til å spekulere om hva som har skjedd med ungdommene i disse årene. Hvis bildet av at de nå reagerer mildere er riktig, så er det interessant. Det har vært forsket altfor lite på konsekvensene av skilsmisser, sier han, og legger til: 

- Blant annet bør lærerne kanskje være mer oppmerksomme på de som reagerer sterkt – for det er det tross alt noen som gjør. For eksempel de som begynner å skulke og er mye borte fra skolen. Diskuter hvorfor dette skjer, ikke bare skjenn. Det kan være alvorlige konflikter hjemme som ligger bak, sier Claussen.   

De yngste sliter mer

I likhet med undersøkelsen fra Nord-Trøndelag, så viste også undersøkelsen blant Oslo-ungdommene at de som hadde opplevd skilsmisse som barn i større grad var plaget med angst og depresjon enn andre, og at problemene avtok med alderen. 

Det vil si at jo yngre ungdommene er når de opplever skilsmisse, jo større er risikoen for at de får problemer, ifølge forskerne. 

- Og jo yngre ungdommene er, jo mindre mulighetet har de til å søke alternativ støtte og omsorg slik de eldre ungdommene har, mener Zeratsion. 

- Flere undersøkelser viser at skilsmisse – når de skjer tidlig – har større negativ påvirkning på barna. Barna opplever dette som et stort stress, de blir redde, de føler seg avvist, at de ikke har noe støtte og må se den ene forelderen flytte. Mange har ikke kapasiteten til å søke alternativ støtte for å fylle dette vakumet som eldre ungdommer har. Dermed blir ikke oppbruddet like ødeleggende for dem, sier han. 

- Må ikke glemme langtidseffekten

Psykologiprofessor Ingunn Størksen tok doktorgraden sin på ungdom og skilsmisser basert på data fra HUNT-undersøkelsen i 1997 og 2001, og mener det er fint at ungdom ser ut til å takle foreldrenes skilsmisse uten større risiko for psykiske problemer.

Hun er enig i at ungdom er flinke til å støtte hverandre og at samvær med venner og annet nettverk spiller inn. 

- Dette er vel så viktig som foreldrene i denne alderen, sier Størksen. 

- Det kan også tenkes at foreldre og lærere kan mye om problematikken og støtter ungdommene. Generelt vet vi at foreldre og lærere er viktige støttespillere for barna også i ungdomsårene, og det er vitkig at de voksne ikke trekker seg tilbake og tenker at ungdommene klarer seg fint alene, påpeker Størksen. 

• Les også: Skilsmisse kobles til slagrisiko

Hun mener påpeker imidlertid at vi ikke må glemme langtidseffektene av skilsmisse. I hennes egen forskning kom det frem at unge voksne som hadde opplevd en eller annen skilsmisse i løpet av livsløpet, hadde økt risiko for å skille seg selv. De hadde også flere symptomer på angst og depresjon. 

- Det kan tenkes at ungdom  som opplever skilsmisse får reaksjoner senere i livet. Dette vet vi ikke, sier hun. 

Referanser: 

Zeratsion, H. m.fl.: Parental divorce in late adolescence does not seem to increase mental health problems: a population study from Norway i BMC Public Health, april 2013

Zeratsion, H. m.fl.: Does parental divorce increase risk behaviors among 15/16 and 18/19 year-old adolescents? A study form Oslo, Norway i Clinical Practice and Epidemiology in Mental Health (kommer)

- Det er selvsagt positivt at skilsmisser kanskje ikke oppfattes så belastende for ungdom lenger, sier Frode Thuen, professor i psykologi ved Høgskolen i Bergen.

Han mener det er for tidlig å konkludere ut fra én studie, men mener likevel det er verdt å undersøke dette nærmere.  

Studien som viser at skilsmisseungdom ikke har større risiko for å få psykiske problemer enn annen ungdom, skiller seg nemlig fra tidligere studier. 

Derfor mener Thuen det er for tidlig å trekke for bastante konklusjoner. 

Mer konfliktfylte skilsmisser

- Dette er én studie, som gir ett bilde av virkeligheten. Det er både oppløftende og interessant hvis bildet er i ferd med å snu. Men vi kan ikke avdramatisere skilsmisser, advarer han. 

Han påpeker at flere undersøkelser peker i stikk motsatt retning, og som tyder på at skilsmisser har blitt mer belastende. 

- Mye tyder på at bruddene nå er mer konfliktfylte enn før, fordi både mor og far ønsker å delta aktivt i barnas liv. Tidligere var det mer opplyst og vedtatt at ungene skulle være hos mor. 

Thuen har tidligere advart mot at vi tar for lett på skilsmisser.

Ødeleggende

Forskerne bak den nye skilsmissestudien forklarer sine funn med at jo mer vanlig skilsmisser har blitt, jo flinkere har ungdom blitt til å håndtere dem. De mener dagens ungdom tar mer vare på hverandre og støtter hverandre.

Dessuten mener de det har hjulpet at det har blitt mindre stigmatiserende å være skilmissebarn. 

- Det er ikke like stigmatiserende som før, og du skiller deg ikke like mye ut som skilsmissebarn. Men skilsmisser kan være veldig ødeleggende, nå som før, sier Thuen. 

Før var skilsmisser ofte forbundet med tilstedeværelse av noe negativt, som fyll og vold. 

- Nå er det mer fravær av noe positivt, nemlig foreldrene. Derfor oppleves også skilsmissen som mer uforståelig for barna eller ungdommene. Det blir vanskelig å akseptere og forsone seg med det, noe som kanskje gjør det verre, sier han. 

- Det er kanskje da de søker støtte hos venner? 

- Det kan være en trøst med venner. Det er i så fall interessant, sier Thuen. 

Fisk flest er ikke kjent for å være de smarteste i havet. Likevel er fisken ganske god til å tilpasse seg ulike situasjoner.

Nok en studie antyder at vi kanskje har undervurdert dens evner.

Tidligere har det blitt avslørt at noen fisk kan bruke redskaper.

Denne gangen har forskerne studert en type fisk, coral trout (Plectropomus leopardus), som lever ved korallrev i Stillehavet.

De undersøkte fiskens evne til læring og samarbeid.

Og for virkelig å understreke fiskens dyktighet har de sammenlignet den med et av de mest intelligente dyrene, sjimpansen.

Skaffet hjelp

Som vanlig handler det om å få i seg mat, en svært motiverende øvelse for dyr flest.

Fisk og sjimpanser ble undersøkt i hvert sitt eksperiment. Sjimpansene skulle skaffe frukt, rovfisken skulle få fisk. Noen ganger var maten vanskelig tilgjengelig, slik at de måtte rekruttere hjelp for å få tak i den. Hvis fisken valgte å samarbeide der det ikke var behov for det, fikk den ikke mat. To sjimpanser måtte dele på, eller slåss om, én porsjon dersom de samarbeidet unødig.

Eksperimentene gikk over flere dager. Den første dagen var ikke sjimpansene særlig gode til å avgjøre når det var nødvendig å samarbeide for å få tak i mat, men de lærte raskt å skaffe seg en partner ved behov. To måtte dra i et tau samtidig for å få belønningen.

De ble imidlertid ikke så flinke til å skjønne når de kunne spare seg bryet med å samarbeide der de like gjerne kunne få tak i maten alene.

Fisk lærte raskt

Det ble derimot fisken. Etter bare en dag ble den bedre både til å samarbeide når den burde, og la være når den kunne klare seg på egenhånd.

For å samarbeide dro ikke fisken i noe tau, men fikk hjelp av en annen rovfisk til liksom å skremme ut byttet. Og hvorfor invitere en annen rovfisk inn i et samarbeid når maten ligger åpent tilgjengelig og man er sikret alt for seg selv?

Rovfisken samarbeider med en modell av en ålefisk for å få tak i mat. Den lærer overraskende fort hvem det lønner seg å samarbeide med. Video: Alexander Vail

– Det ser ut til at oppførselen til fisken ikke bare er en enkel respons på et inntrykk (stimulus-respons), men at den har en viss forståelse av det som skjer, skriver en av forskerne bak studien, doktorgradsstipendiat Alexander Vail ved University of Cambridge i England, i en e-post til forskning.no.

Men dette er svært vanskelig å vite noe om. Det er mange studier som viser hvor mye sjimpanser er i stand til, mens kartlegging av fiskens evner er et ganske nytt felt, legger han til.

Hvorvidt fisken har bevissthet, og hva det eventuelt innebærer, er dessuten en pågående diskusjon blant forskerne.

Peker med hodet

I en tidligere studie viste Vail og kollegene hvordan denne typen Stillehavsfisk samarbeider med ålefisken murene i jakten på mat.

Det er ikke noe nobelt naboskap. Hver rovfisk vil ha mest mulig for seg selv. Murenen er smal, og kommer lettere til i trange åpninger i korallrevene. Til gjengjeld får murenen vite hvor fisken er takket være den raskere partneren. Denne følger fisken dit den svømmer og «peker» deretter ut gjemmestedet med hodebevegelser, slik at murenen kan rykke inn.

Noen ganger klarer murenen å få tak i byttet selv, andre ganger skremmer den fisken rett ut i gapet til sin makker. Til sammen blir begge mette litt oftere.

Denne gangen fant forskerne altså at fisken kalt coral trout har ganske avanserte samarbeidsevner.

Murenen i eksperimentet var en modell, som forskerne programmerte til å være enten en god eller dårlig samarbeidspartner. Enten styrte juksemurenen mot matstedet som var utilgjengelig for forsøksfisken, eller så svømte den vekk fra byttet.

Det viste seg at fisken ble like god som sin mer intelligente motpart sjimpansen til å skille mellom gode og dårlige samarbeidspartnere. Etter hvert lærte den seg å velge den murenen som bidro til matauk.

Torsken overrasker

Det er ikke første gang forskerne blir overrasket over hvor gode fisk er til å lære, forklarer Jonatan Nilsson, forsker ved Havforskningsinstituttet.

– Stadig flere studier de siste årene har vist at fisk lærer raskt, og mye forskjellig, sier Nilsson til forskning.no.

Han ble selv overrasket da han studerte torsk.

Sammen med kolleger ville han egentlig undersøke hvordan torsken lærte seg å trekke i en snor med munnen for å få mat. Ved en tilfeldighet hektet snoren seg fast i en knapp på ryggen til en av fiskene. Først fikk torsken panikk, men snart skjønte den at det var en måte å skaffe seg mat på. Da begynte den å hekte seg fast med vilje.

Havforskningsinstituttets studier viser at enkeltfisk har evne til å lære å bruke ting som ikke finnes i deres naturlige miljø.

– De oppdaget at det faktisk gikk an å bruke den knappen forskerne hadde festet på dem til noe, sier Nilsson.

Ikke smarte

At fisken lærer raskt, betyr ikke at den er intelligent. Det påpeker både Nilsson og Vail.

– Mye læring er ubevisst. Likevel tyder denne nye studien på at fisken har en ganske kompleks evne til å skille mellom fisk det lønner seg å samarbeide med og ikke, sier Nilsson.

Men det er vanskelig å sammenligne fisk og sjimpanse, mener Nilsson.

– Når en tilpasser oppgaven etter de ulike dyrene sine forutsetninger, risikerer en også at oppgavene ikke blir sammenlignbare med hensyn til hva som faktisk læres. Derfor skal en alltid være forsiktig med å trekke konklusjoner om hvem som er best på å lære, sier han.

Kanskje er det vanskeligere for sjimpansen å finne ut om det er nødvendig at to trekker i en snor samtidig, enn for fisken å skjønne når den bør samarbeide med murenen, noe den tross alt gjør også i naturen.

Det er mulig at sjimpansene hadde klart seg bedre i studien dersom oppgaven hadde lignet noe de gjør i naturen, skriver Vail. På den andre siden hadde alle sjimpansene fått trening i oppgaven før eksperimentet. Fisken har ennå ikke fått testet evnene i et unaturlig eksperiment. Kanskje den ikke ville vært fullt så dyktig om den fikk en annen oppgave.

– Vi må anerkjenne fisken

Sjimpansenes samarbeidsevner blir ofte sett som et tegn på hvor nære de er oss mennesker. Men det blir vanskeligere å tro når vår svært fjerne slektning fisken har lignende evner, skal vi tro fiskeforskerne.

De vet fortsatt lite om hva som ligger bak, men Vail tror både fisk og sjimpanser har utviklet evnene uavhengig av hverandre gjennom evolusjonen.

Vail mener hans studie er nok et bevis på at fisken er mer kapabel enn en del mennesker tror. Han vil gjerne at forskningen skal komme fisken til gode.

– Fisk blir ofte bare sett på som noe som er godt å spise, og ikke i samme kategori som pattedyr og fugler. Jeg mener vi må anerkjenne fisk som de komplekse vesenene de er, og være mer bevisste på hvordan vi utnytter dem, uttaler han.

Også Nilsson tilhører forkjemperne for mer fiskevelferd.

– Slik kunnskap kan endre det vanlige synet på fisk som instinktdrevne og ubevisste, og føre til en større aksept for at fisk skal behandles på en dyrevelferdsmessig forsvarlig måte.

Referanse:

Vail, A.L., m.fl.: Fish choose appropriately when and with whom to collaborate. Current Biology, 8. september 2014.

Det er sjelden jubelscener som utspiller seg når informasjonen om at bedriften skal innføre nytt lønnssystem når de ansatte. 

Nye forretningssystemer er faktisk en av de vanskeligste oppgaven en leder står overfor, og mange prosjekter ender i fiasko.

Tidligere forskning har vist at toppledelsen isåfall spiller en viktig rolle hvis målet om nye teknologiske løsninger skal bidra til økt effektivitet. 

Men hva med mellomlederen? Har denne personen noe å si? Og hva med opplæring? Er ikke det bare dyrt? 

Ann-Kristin Elstad har siden 2008 fulgt innføringen av et forretningssystem i fire enheter i et norsk konsern. Hun har studert hvordan ledernes håndtering av de ansatte i forbinde

lse med innføringen påvirker utnyttelsen av systemet, og er klar i sin dom. 

- Avhandlingen min viser at det er avgjørende hvordan både topp- og mellomlederne i organisasjonen håndterer en implementeringsprosess. Det er altså ikke nok å installere et nytt system, eventuelt gjennomføre en opplæring og deretter forvente at brukerne benytter teknologien som forventet. Topp- og mellomledere har sentrale roller i en endringsprosess, og deres involvering og initiativ før, under og etter endringen er kritiske for resultatet av endringen, sier Elstad.

Eksempler på teknologiske forretningssystemer er SAP, Agresso, Visma og Contiki. 

Viktig med opplæring

Forskeren mener at opplæring er undervurdert. 

- Jeg forstår ikke helt hvorfor ledere skal spare penger på opplæring, både når det gjelder nye måter å gjennomføre arbeidsprosesser på, og i bruk av ny teknologi.

Selv om opplæring er en kostnad der og da, tror Elstad det er lønnsomt på sikt. Det er først når brukerne forstår hva det er som skal endres og hvorfor det skal endres, at de kan påvirke effektiviteten i arbeidsprosessen, mener hun.

- Innføring av et forretningssystem vil nødvendigvis endre måten arbeidsprosesser gjennomføres på, og kanskje også organisasjonsstrukturen. Da er opplæring i reelle omgivelser en suksessfaktor. Det vil si at brukerne lærer hvordan de skal bruke forretningssystemet i sine egne nye arbeidsprosesser, sier Elstad.

Mellomlederen vel så viktig som topplederen

Det er en kjent sak fra tidligere forskning at spesielt toppledernes har betydning for vellykket innføring av nye forretningssystemer. Elstads undersøkelse viser at mellomlederne også spiller en vesentlig rolle.

Mellomlederen er en rolle som stort sett har vært oversett i tidligere undersøkelser. 

Elstads undersøkelse viser at i enhetene hvor forretningssystemet ble brukt som planlagt, hadde mellomlederne tydelig pålagt sine ansatte å bruke systemet. De fulgte lojalt opp den strategiske beslutningen fra toppledelsen  om omlegging. Mellomlederne gjentok behovet for omleggingen, og påpekte fordeler ved forretningssystemet i den daglige kontakten med sine ansatte.

Kommunikasjon ledere imellom

Undersøkelsen visr også at det er viktig at topp- og mellomledere kommuniserer effektivt med hverandre og med de ansatte.

Effektiv kommunikasjon innebærer blant annet at topplederne må forklare behovet for organisasjonsendringen til hver enhet, belyst med eksempler på problemer fra den enkelte enheten.

Undersøkelsen viste dessuten at det er viktig at brukerne oppfatter systemet som nyttig, at de blir involvert i innføringen av det og at det er brukervennlig. 

- Jeg mener det ikke er nok kun å installere et nytt system, og tro at man automatisk oppnår effekter. Et hovedpoeng er at teknologien gjør ting mulig. Den skaper ikke verdi i seg selv. Det er en bevisst og målrettet anvendelse av teknologien, som kan bidra til økt verdi for organisasjonen, og da blir spørsmålet: Hvordan kan lederen få de ansatte til å benytte systemet målrettet. For å få svar på dette, var det naturlig å se på kritiske suksessfaktorer, som lederne kunne benytte seg av for å få de ansatte til å ta i bruk en ny teknologi slik man ønsket, påpeker Elstad.

Referanse: 

Ann-Kristin Elstad. Critical Success Factors When Implementing An Enterprise System – An Employee Perspective. Norges Handelshøyskole. 2014

Malaria fører til 660 000 dødsfall hvert år.  Nå kan det bli verre, ifølge en artikkel i tidsskriftet Lancet Infectious Diseases.

Malariaparasitter i Kambodsja har nemlig blitt motstandsyktige mot malariamedisinen artemisinin.

Resistensen vil ifølge forskerne spre seg til større deler av Asia, og om noen år vil problemet nå Afrika.

Fra Asia til Afrika

Det er i Afrika malaria allerede er et stort problem, og nå vil problemet kunne bli enda større.

– Det er ingen tvil om at vi i en globalisert verden vil se en raskere spredning av resistent malaria fra Asia til Afrika. Derfor må vi overvåke problemet og ha planer for hva vi skal gjøre, forteller en av forfatterne, førsteamanuensis Michael Alifrangis fra institutt for internasjonal helse, immunologi og mikrobiologi ved Københavns Universitet.

Han får støtte av Michael Theisen, som er seniorforsker i malaria ved Statens Serum institut (SSI) i Danmark.

– Jeg er helt enig i at vi bør overvåke problemet med resistent malaria. Men samtidig må vi innrømme at det ikke hjelper noe å overvåke resistens hvis vi ikke gjør noe med årsaken til at problemet oppstår, sier Theisen.

Har oppstått to ganger før

Det er ikke uten grunn at forskerne føler seg sikre på at motstandsdyktig malaria vil bre seg fra Asia til Afrika. Det har nemlig skjedd to ganger tidligere:

På 1960-tallet og frem til slutten av 1990-tallet var klorokin det foretrukne middelet mot malaria. På et tidspunkt ble parasitten motstandsdyktig, så i dag er det ubrukelig.

Senere ble sulfadoxine-pyrimethamine brukt, men også det kom til kort overfor motstandsdyktige parasitter.

Begge ganger oppsto resistensen i Sørøst-Asia og spredte seg deretter til Afrika.

– Tidligere har vi først oppdaget den molekylære årsaken til resistensen etter at den hadde spredt seg. I dag har vi mulighetene for å følge spredningen og prøve å gjøre noe, ettersom vi kjenner årsaken før den har når det afrikanske kontinentet. Det er viktig, for vi har ingen legemidler som kan overta etter artemisinin, sier Alifrangis.

Følger mutasjonen

I begynnelsen av 2014 identifiserte forskere mutasjoner i et bestemt gen som skaper resistens overfor artemisinin. Genet kalles for K13.

Dermed kan forskerne følge spredningen av resistensen, noe som ikke var mulig i de to foregående tilfellene.

Derfor foreslår den internasjonale forskergruppen at man setter opp et overvåkingssystem for å identifisere utbredelsen av K13-mutasjonene.

Da trenger forskerne blod fra et veldig stort antall malariapasienter.

– I dag bruker man standardtester på de fleste afrikanske sykehus for å finne ut om folk har malaria eller ikke. Hvis vi samler inn disse blodprøvene og undersøker dem for K13-mutasjoner, kan vi lokalisere de første tilfellene av resistens veldig raskt.

– Vi kan også følge spredningen og samtidig politikerne om problemet, sier Alifrangis, som for tiden forsøke å samle inn midler til et forskningsprosjekt om dette.

Samtidig arbeider en av doktorgradsstudentene hans, Sidsel Nag, for å utvikle en metode til å teste blod for K13.

Feilaktig medisinering gir resistens

Michael Theisen mener det er viktig med tiltak for hindre at det utvikles motstandsdyktighet.

– Problemet økes når malariamedisiner ikke brukes korrekt. Derfor må vi styrke helsesystemene i malariaområdene. Da burde utviklingen av resistens kunne begrenses.

– Hvis vi bare overvåker problemet, men ikke gjør noe med årsaken, vil parasitten utvikle resistens mot alle nye formene for medisiner vi utvikler, sier Theisen.

Theisen peker på at Verdens helseorganisasjon (WHO) har retningslinjer som anbefaler at artemisinin skal brukes i kombinasjon med andre malariapreparater.

– Det ser ikke ut til å bli fulgt. Antagelig på grunn av utilstrekkelig informasjon og utilstrekkelige helsesystemer. Det må vi gjøre noe med, sier Theisen. 

Referanse:

Cally Roper m. fl.: Molecular surveillance for artemisinin resistance in Africa, Lancet Infectious Diseases, doi:10.1016/S1473-3099(14)70826-6

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

De nordiske landenes temperaturer ventes å stige mer enn det globale gjennomsnittet.

– Vi beveger oss mot en markant temperaturstigning hvis trenden i utslipp av drivhusgasser fortsetter. Primærnæringenes utfordring er at de må redusere sine utslipp og samtidig møte en raskt stigende etterspørsel etter næringsmidler og andre produkter, sier Jørgen E. Olesen, professor i agroøkologi ved Aarhus Universitet.

Olesen har ledet styringsgruppen i et forskningsprosjekt som har resultert i råd og anbefalinger til regionens politikere om fremtidens klimapolitikk og forvaltning av landbruk, fiske og skogbruk.

Seks nordiske forskningsnettverk, koordinert av NordForsk, har bidratt til anbefalingene og en mer omfattende rapport publisert av Nordisk ministerråd.

Lengre vekstperiode gir nye muligheter

Klimaendringene, kombinert med nordiske forhold med lange sommerdager og mørke vintre, stiller primærnæringene overfor helt spesielle utfordringer.

– Det nordiske området er det eneste stedet på kloden der det drives landbruk, fiske og skogbruk på så høye breddegrader. Det setter oss i en unik situasjon, spesielt innenfor primærnæringene, fordi vi må finne løsningene selv, sier Olesen.

De stigende temperaturene vil forlenge vekstperioden og det kan skape nye muligheter. Den største endringen er i at flere plante- og dyrearter vil kunne trives i området, og at nye fiskebestander vil bevege seg inn i de nordiske havområdene.

– Dette er endringer som skaper bedre vilkår for primærproduksjonen, og som bør peke fram mot mer bærekraftige produksjonssystemer. En lengre vekstsesong vil løfte produktiviteten, spesielt på gressmarkene.

– Denne økte produktiviteten – kombinert med ny teknologi innenfor bioraffinering – kan gjøre oss mer selvforsynte med fôr. Det vil gjøre både landbruksproduksjon og fiskeoppdrett mer bærekraftig enn i dag, sier Olesen.

Men et varmere klima vil også føre til flere ekstreme klimabegivenheter. Ifølge Olesen er skogbruket spesielt utsatt når det gjelder stormer og insektangrep, mens landbruket hovedsakelig trues av ekstremregn.

Krever nye forvaltningssystemer

Klimaendringene skaper behov for større fleksibilitet i forvaltningssystemene som regulerer utnyttingen av biologiske ressurser. Det er spesielt tydelig i forvaltningen av fisket.

– I det siste tiåret har vi sett artene bevege seg lenger mot nord. Et godt eksempel er makrell fra Nordsjøen og Norskehavet, som nå befinner seg i havet rundt Island og Grønland. Bevegelsene vil skape konflikter om forvaltningen av artene, sier Sigurður Guðjónsson, direktør for det islandske Institutt for ferskvannsfiske.

Han har vært med på å undersøke hvordan klimaendringene påvirker fjellørretbestanden. Også her er det tegn til at arten beveger seg lenger nordpå.

– Vi har observert nedgang i noen av de sørlige fjellørretbestandene, og noen av dem vil muligens forsvinne helt. Vi mister derfor noe av det genetiske mangfoldet. Til gjengjeld har fjellørreten vist en utrolig stor tilpasningsevne, så det er ingen grunn til å frykte at den dør ut, sier Guðjonsson.

Større fokus på genetiske ressurser

Behovet for økt produksjon av både husdyr og planter gjør tilpasningen til klimaendringene enda mer utfordrende. Peer Berg ved Nordisk Genressurssenter ser økt fokus på genetiske ressurser som en del av løsningen.

– Vi må utnytte hele det genetiske mangfoldet og bruke de riktige artene på de riktige stedene. For eksempel vil små drøvtyggere antakelig være mer velegnet til våtområder enn stort, tungt kjøttfe. Dessuten må vi utnytte variasjonen mellom rasene, blant annet når det gjelder temperaturtoleranse og sykdomsresistens.

Berg peker på økt produksjon av proteinrikt fôr – gjort mulig av varmere temperaturer – som et opplagt utviklingsområde for å forbedre regionens fôr- og matsikkerhet. Til gjengjeld stiller de nordiske forholdene spesielle krav til utvelgelse og utvikling av de plantesortene som skal brukes.

Planter fra andre områder har ofte vanskelig for å tilpasse seg de nordiske lysforholdene og gjennomgår ikke herdingsprosessen som forbereder lokale planter på vinteren.

– Utfordringen er å identifisere og utvikle nye genotyper som overlever vinteren uten herding og likevel gir gode avlinger, sier Anne Marte Tronsmo, professor i plantepatologi ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet.

Skogjord tar opp store mengder CO2

60 prosent av Nordens landarealer er dekket av skog, noe som gjør dem til et avgjørende element i CO2-regnskapet.

– Jorda i skogene inneholder veldig mye karbon som er blitt sugd ned av plantene. Det er faktisk mer karbon i jorda enn i trærne, forklarer professor Per Gundersen fra Københavns Universitet.

Han understreker at det må forskes videre på skogenes karbonakkumulering og på hvordan den påvirkes av endret skogsdrift.

– Hvis vi gjør det riktig, kan vi få mer CO2 ned i jorda. Til gjengjeld kan høyere temperaturer og feil bruk av skogene sende CO2 som er bundet i jorda, ut i atmosfæren igjen.

– Det må være en sammenheng i skogsdriften som beskytter karbonet i jorda og skogenes biologiske mangfold.

Mangfoldig innsats forut

Forskerne konkluderer med at Norden har mulighet til å øke sin markedsandel på det globale markedet for produkter av høy kvalitet.

Det vil imidlertid kreve en innsats på en lang rekke områder, alt fra forskning og innovasjon til utvikling av politiske strukturer og ressursforvaltning.

– Vi må løse flere utfordringer på én gang, sier Olesen.

– Vi må redusere vårt CO2-avtrykk, tilpasse primærnæringene til det endrede klimaet og bevare vår ressursbase. Det krever ny teknologi, nye forvaltningssystemer og partnerskap mellom aktørene på området, alt fra offentlig sektor til virksomhetene i regionen.

Referanse:

Climate change and primary industries – Impacts, adaptation and mitigaton in the Nordic countries (pdf), sluttrapport, TemaNord 2014:552.

En stund før dette igjen har du muligens anskaffet deg turklær med plastbelegg som lader mobilen med solenergi mens du går.

Slik er det fullt mulig at hverdagen vil bli. For ute i verden er de første plastbaserte solcellene allerede framstilt.

Ifølge Sintef-forsker Espen Sagvolden representerer de en teknologi som i første omgang kan utvide bruksområdet for solenergi – og som også kan gjøre den billigere etterhvert.    

De første plastsolcellene har vært lite effektive, sammenliknet med dagens solceller av silisium. Ved hjelp av regnemodeller som gjenspeiler materialer på atomnivå, jakter nå Sagvolden på byggesteiner som kan få plastsolceller til å utnytte mer av sollyset (se faktaboks).

Engangssolcella rett rundt hjørnet

– Viser plast seg å ha livets rett i solkraftmarkedet, vil verden få billige, tynne og bøyelige solceller. Men de første versjonene har ei levetid bare på to-tre år. Derfor vil det trolig ta tid før plastsolceller eventuelt dukker opp på taket til folk, sier Sagvolden.

Derimot ser han for seg at de ganske raskt kan bli å finne på teltduker og fritidsklær. I tillegg jobber flere industribedrifter med å integrere delvis gjennomsiktige plastsolceller i vinduer til hus og biler.

– Bare fantasien setter grenser hvis plastbaserte solceller først slår gjennom. Kanskje behøver vi ikke vente lenge så lenge før de gir oss levende bilder på plakater, pluss strøm til å drive andre innretninger med kort levetid. Engangssolcella kan faktisk være rett rundt hjørnet.

Ledende plast

Studiene Sagvolden leder inngår i et internasjonalt teknologikappløp som nå er i gang på feltet plastsolceller.

Dagens silisiumbaserte solceller utnytter 16-20 prosent av solenergien, alt etter hvordan de lages. De første plastsolcellene har til sammenlikning en effektivitet på bare ti prosent. Derfor: Skulle du brukt disse tidlige versjonene til å produsere en gitt mengde strøm, måtte du ha dekket et større areal enn om du brukte silisiumsolceller. 

– Men er ikke plast en isolator i elektrisk forstand?

– Det er riktig at vanlig plast ikke leder strøm. Men det finnes også elektrisk ledende plastmaterialer, sier Sagvolden og sper på med litt mer folkeopplysning:

Han forklarer at rundt hver atomkjerne i alle molekyler er det en sky av elektroner. Skal molekyler ha ledningsevne, må elektronskyene overlappe hverandre – og elektronene må være fri for sterke bindinger til et enkeltmolekyl. Disse forutsetningene er ikke oppfylt i hverdagsplast. Det er de derimot i ledende plast. Her er elektronskyene så store at de overlapper hverandre med god margin.

Pionerer brakk nakken

De første plastsolcelle-pionerene har vært i sving noen år. Et amerikansk selskap har alt rukket å prøve seg på kommersiell produksjon. Samt gå konkurs.

Sagvolden forklarer at ideen om solceller av plast har verdifulle pluss-sider, men at de første utgavene har flere svakheter. Slik ser regnskapet hans ut:

Pluss-siden:

• Håp om lave produksjonskostnader. Plastmaterialene som brukes i dag er ikke billige, men ved masseproduksjon vil prisen sannsynligvis synke. Dessuten kreves bare et veldig tynt lag av plastmateriale. Tyske Heliatek, som nå bygger en fabrikk for masseproduksjon av solceller i et plastliknende materiale, melder at selskapet kan komme ned i et lag på en halv mikrometer – 0,5 tusendels millimeter – og dermed kan bruke så lite som ett gram materiale per kvadratmeter.
• Holder på effektiviteten: Silisiumsbaserte solceller mister effektivitet når de blir varme eller ved lav lysstyrke. Plastsolceller er bedre til å bevare effektiviteten.

Minus-siden:

• Kort levetid. For dagens silisiumbaserte solceller garanterer produsentene ei levetid på 20 år eller mer. Når de første plastsolcellene bare lever i to-tre år, er det fordi oksygenet i lufta tærer på dem når de utsettes for UV-stråling.

– Plastsolceller må kapsles inn for å overleve. Uten beskyttende innkapsling vil de leve i bare noen dager. Forhåpentligvis vil man forbedre fremstillingsteknikker og innkapsling slik at levetiden blir stadig lengre. Glass er en lovende mulighet som prøves ut. Levetidsproblemene må løses, for det er lite realistisk å tro at strømkunder i høykostland ønsker å ha montører på taket hvert tredje år for å skifte ut solcellene, sier Sagvolden.

Sprekere celler

Sintef-forskeren opplyser at det er stort rom for forbedringer av energiutnyttelsen i plastsolceller. Den teoretiske grensen for effektiviteten til solceller som ikke legges oppå hverandre i lag, er over 30 prosent.

Men selv om han forsker nettopp på energiutnyttelsen, understreker Sagvolden at det ennå er for tidlig å forutsi hvor effektive plastsolceller kommer til å bli i praksis. 

– Bare tida vil vise hva som blir mulig, sier han.    

Ebbesen får Kavliprisen i nanovitenskap sammen med Stefan W. Hell og John B. Pendry. Hver av de tre prisvinnerne har ifølge juryen økt vår mulighet til å se nanostrukturer i vanlig lys – en avgjørende forutsetning for nye framskritt i vid forstand innenfor nanovitenskapen.

Kavliprisen er en av de mest prestisjetunge internasjonale vitenskapsprisene innen astrofysikk, nanovitenskap og nevrovitenskap.

– Det er veldig utfordrende å se nanoskalastrukturer med vanlig lys. Ebbesens forskning bidrar til å kunne se ting ned på nanoskalanivå på en tydeligere måte, sa leder for Kavlipriskomiteen i nanovitenskap, Arne Brataas, til NTB da det i mai ble kjent at Ebbesen ble tildelt prisen.

Kavliprisen deles ut hvert andre år, og i år for fjerde gang. I alt ni forskere får i år prisen som deles ut på tre fagfelt. Prisen innen astrofysikk deles mellom Alan H. Guth, Andrei D. Linde og Aleksej A. Starobinskij for å ha løst viktige utfordringer i Big Bang-teorien. Brenda Miller, Johnny O’Keefe, og Marcus E. Raichle deler prisen i nevrovitenskap for sin forskning på hukommelse.

Kong Harald overrakte prisene til prisvinnerne i en seremoni i Oslo Konserthus. Prisbeløpet er på 1 million dollar for hvert av fagområdene. (©NTB)