Nordmenn hamstrer både olivenolje, spekeskinke, vin og ost når de er på ferie i utlandet. 

Matshopping er ikke like utbredt blant turistene som kommer til Norge. Særlig ikke sjømat. 

• Les også: Turistene må dirigeres

I en ny undersøkelse har imidlertid forskere fra Nofima sjekket hva som skal til for å endre på dette, og få oppmerksomhet rundt sjømat og sjømatsuvenirer som reiselivsprodukt i Norge. 

De har kartlagt hva som finnes av tilgjengelige produkter for turister, og hva det er som gjør at turister handler matsuvenirer. Mens det finnes flere slike produkter fra landbruket, er det her mye ugjort innen sjømatnæringene.

Potensialet for å få norske sjømatminner med i feriekoffertene er stort, i følge forskerne. Sjømatnasjonen Norge kan med andre ord ha mye å tjene på å lage lekre sjømatsuvenirer. 

Pris ikke så viktig

I en karteggingen har forskerne forsøkt å finne svar på hva turistene er villige til å betale for og ta med seg hjem, og hvordan det skal tilrettelegges for dette.  

- Turistene bør ha smakt matproduktene i løpet av ferien, produktet må være lett å få tak i, det bør være typisk norsk og det må være enkel å frakte med seg hjem. Andre praktiske forhold som at produktet ikke lekker i kofferten eller blir stoppet i tollen, er også viktig, sier forsker Trude Borch.

• Les også: Taper turister på dårlig presentasjon

Undersøkelsen viser også at turisten ikke nødvendigvis er så opptatt av om matvaren er lokalt produsert, bare den er norsk og produktene bør derfor merkes deretter for å synliggjøre norsk opprinnelse.

- Pris er også viktig, men ikke viktigst for valg av matsuvenirer. Kvalitet, kjennskap og opplevelsen rundt maten er faktisk viktigere. Det overrasket oss at pris ikke ble vektlagt høyere som et hinder for å kjøpe matminner fra Norge, sier Borch.

Norge har uklar matprofil

Samtidig viser tidligere undersøkelser at mat ikke er avgjørende for valg av Norge som reisemål.

- Norge har ikke noen klar matprofil, til tross for at vi selv har en selvoppfatning av at vi har solide mattradisjoner og retter. Dette står i kontrast til kunnskapen vi har om at mat er viktig i reiselivsopplevelsen. Mat er et viktig element av en feriereise –  uavhengig av hva som er gjestens formål med Norgesbesøket.

• Les også: Natur er ikke nok

Dette innebærer at turistene ikke ser ut til å ha noen klare matpreferanser for Norge.

Brunost vet mange om, og røkelaks.  Det er også klart for mange turister at vi er en sjømatnasjon, og det finnes nok noen forventinger til sjømaten i Norge.

Dårlig merket

Da Nofima-forskerne kartla sjømatprodukter som kunne fungere som matminne for turister, fant de ulike varianter av laks, ørret, sild, makrell, kaviar, skalldyr, krabbe og tørrfisk. Problemet med mange av disse er at de ofte ikke er tilgjengelige, hensiktsmessig pakket eller merket for utenlandske turister.

Forskerne fikk laget et testprodukt. King Oscars hermetiske Lofotpostei og Lofotlever  ble sirlig dandert i en dekorativ eske med det norske flagg, et vakkert bilde av Lofoten og historien om torskens kjærlighetsreise nettopp dit. Gaveeska inneholdt også serveringsforslag. Innpakningen var eksklusiv og ble lagt ut for testsalg på Hurtigrutene, hoteller og et sjømatutsalg i Lofoten. I tillegg prøvde de ut forskjellige priser på produktet og fant at betalingsviljen blant turistene lå på om lag 99 kroner for de to boksene.

• Les også: Forskere gjør ferieturen bedre

Dette initiativet ble finansiert av Innovasjon Norges Marine Verdiskapningsprogram.

- Gamle varer i ny innpakning, altså. Vi gjennomførte også en spørreundersøkelse blant 300 hurtigruteturister for å kartlegge deres vilje og kriterier for å kjøpe matminner. Et viktig funn er at dersom turistene også hadde fått smake på et matprodukt på reisen, viste de større vilje til å kjøpe produktet med seg hjem, forteller forskerne.

Stort potensial for sjømatminner

Spørreundersøkelsen kartla også at hver reisende hadde et budsjett fra 981 kroner til 2300 kroner som de ville bruke på suvenirer på reisen. Turistene ble kategorisert i de to gruppene innovative og konservative.

De innovative var både mer villig til å smake og kjøpe nye matprodukter, og de hadde det største budsjettet på suvenirer. Dette er turistene som også brukte mest penger på mat underveis.

• Les også: Guidenes gåsehudansvar

Matminner er blitt en viktig del av feriehandelen. Nordmenn handler ofte vin, olivenolje, spekeskinker og andre lokale delikatesser med seg hjem. Å ta med seg mat og drikke hjem fra en reise forlenger og forsterker ferieopplevelsen, og i en studie fra USA ble mat rangert på tredjeplass som attraktiv suvenir etter bøker og kunsthåndverk.

- Når vi vet hvor mange  utenlandske turister som besøker Norge årlig, så er det et stort potensial for sjømat også som suvenirprodukter, sier forskerne.

Referanse:

Trude Borch, m.fl. Turisters matpreferanser og kjøpsatferd. Nofima, 2014.

Europa er en mystisk måne. Av alle planetene og månene i solsystemet, har Europa en av de aller glatteste overflatene, som består av et heldekkende lag av helt vanlig is, laget av vanlig vann.

Men overflaten er også dekket av striper og bånd i isen, som løper på kryss og tvers over hele Europa. Ved å studere overflateegenskapene til Europa, har forskere lenge trodd at overflaten er i kontinuerlig endring.

Nå tror geologiske forskere ved Universitetene i Idaho og Texas i USA at de har funnet bevis for at overflaten er aktiv, og fungerer nesten på samme måte som de tektoniske platene på jorda.

– Europa kan være det eneste stedet i solsystemet bortsett fra jorda som har en slags platetektonikk, skriver forskerne i artikkelen, som er publisert i Nature Geoscience.

Europa er en av Jupiters 67 måner som vi vet om, og den fjerde største.

Plater presser mot hverandre

Platetektonikk er teorien om det store systemet av plater som dekker jordoverflaten. Disse platene beveger seg hele tiden, selv om det bare er en bitteliten bevegelse hvert år.

Der hvor platene møtes, skjer det mye interessant. Platene gnisser mot hverandre, og friksjonen og spenningen mellom platene kan blant annet utløse jordskjelv.

I noen av sprekkene mellom platene er det svært mye vulkansk aktivitet, hvor det hele tiden spys ut flytende stein fra jordas indre, som skaper ny havbunn. Dette gjør også at de kjempestore platene vokser og flytter på seg, og igjen gnisser i andre enden mot andre plater. Et eksempel på et slikt område er Atlanterhavsryggen, som går langs havbunnen midt i Atlanterhavet, og kan sees på kartet over.

Platene kan også bli presset under hverandre, så en plate ligger over en annen plate i skjæringspunktet. Dette kalles en subduksjonssone, hvor en av platene synker under den andre.

Forskerne mener å kunne se noen av de samme fenomenene ved å studere linjene på Europas overflate, men i stedet for steinoverflaten på jorda, er disse platene laget av is.

Stort område ble borte

Forskerne har brukt bilder fra Galileo-romfartøyet, som gikk i bane rundt månene til Jupiter og Jupiter mellom 1995 og 2003.

Ved hjelp av bildene rekonstruerte de den geologiske historien i et område på 134 000 kvadratkilometer.  

Forskerne snudde og vendte på bildene for å spore linjene som hadde blitt brutt av tektonisk aktivitet over lang tid. Disse linjene hadde flyttet og vridd på seg.

Forskerne satt dem sammen igjen som et puslespill, og rekonstruerte områdets historie.

Når det historiske bildet hadde blitt rekonstruert, oppdaget de også at det var et stort område på 20 000 kvadratkilometer som manglet fra overflaten.

Dette tolker forskerne som at et stort stykke av Europas overflate har forsvunnet under isen.

Akkurat som kontinentalplatene på jorda, mener de at finnes store isplater på Europa. Området har forsvunnet ved at en isplate har presset seg under en annen isplate, og synker under kanten på den andre platen. Fenomenet blir dermed veldig likt som en subduksjonssone på jorden.

Forskerne mener også at det skjer en prosess som tilsvarer vulkanene som spyr ut ny landmasse på jorda. Forskerne kaller det kryolava, som egentlig er ny is som kommer opp fra dypet og fryser fast mellom platene.

Flytende hav under isen?

Forskerne bak artikkelen tror at det eksisterer et område med varmere is under den harde og kjempekalde overflaten, og at isplatene på overflaten forsvinner ned i denne is-suppen, som er varmere enn den ekstreme overflatetemperaturen på – 170 grader.

Det kan også finnes et flytende hav langt under isen på Europa, noe som også gjør Europa til en mulig kandidat for liv i solsystemet. Dette er heller ikke den eneste månen det kan finnes vann på.

På grunn av de enorme gravitasjonskreftene fra Jupiter som virker på Europa, kan det være at månen blir dratt og deformert slik at det skaper friksjon og varme inne i Europas kjerne.

Disse tidevannskreftene kan kanskje skape nok varme til at vann kan være flytende langt under overflaten, men foreløpig vet ingen hvordan det ser ut der nede. Det kan også være et ekstremt tjukt islag under overflaten.

Selv om det er aktiv platetektonikk, og isenplatene forsvinner ned i issuppen under overflaten, er mekanikkene bak subduksjonen fortsatt uklar, i følge Nature.

Et av problemene er nemlig at kald is har mer oppdrift, og har bedre flyteevne enn varmere is. Dette betyr at en kald overflateplate har svært vanskelig for å synke ned i is-suppen under. Derfor er det fortsatt uklart hvordan den eventuelle subduksjonen faktisk kan skje på Europa.

Referanse:

S. Kattenhorn: Evidence for subduction in the ice shell of Europa, Nature Geoscience
(2014)doi:10.1038/ngeo2245. 

Europa – Wikipedia.

Tall som Handelshøyskolen BI har hentet ut, viser at gjennomsnittsalderen til studentene som tar etterutdanning har falt fra 43,2 år i 2004 til 33,5 år i 2014, skriver Aftenposten, ifølge NTB.

Ved Norges Handelshøyskole (NHH) har snittalderen i perioden 2004-2013 sunket fra 43 år til 34,9 år, viser tall fra Database for statistikk om høyere utdanning (DBH).

BI-rektor Inge Jan Henjesand tror utviklingen er en refleks av et arbeidsliv i stadig forandring.

– Samtidig har teknologiutviklingen og nye og fleksible undervisningsformer muliggjort at man kan studere hvor og når man vil, og at man lett kan kombinere studier med jobb, sier Henjesand til avisen.

Ved NHH er det størst vekst på masterkursene.

– Både studentene og bedriftskundene stiller stadig større krav til at etterutdanningen skal gi formell kompetanse i form av studiepoeng, sier Tore Hillestad, avdelingsdirektør I NHH Executive.

Fafo-forsker Torgeir Nyen tror noe av forklaringen ligger i det økende omstillingsbehovet i arbeidslivet. Han mener det ikke ser ut til at det er flere enn før som tar etterutdanning.

Tendensen er ikke like sterk ved andre universiteter og høyskoler, ifølge avisen. (©NTB)

Hver sommer slippes rundt 1,9 millioner sau ut på utmarksbeite i Norge. Omtrent 125 000 av disse har de siste årene vært borte ved innsankinga på høsten. Årsaken til det meste av tapet er ikke kjent, men hvert år utbetales betydelige summer til saueeiere som erstatning for tap til gaupe.

I tilfeller hvor gaupe eller andre store rovdyr er årsak til tap av husdyr har dyreeieren rett på erstatning fra staten.

Forskerne har nå samlet 20 år med forskning på gaupe i Norge i en fersk rapport. Målet har vært å bidra med kunnskap som kan redusere konflikten mellom husdyr på beite i utmark og rovvilt.

Nå foreslår forskerne prinsipper for en ny erstatningsordning for tap av sau til rovvilt basert på risiko for tap.

Kan ikke dokumenteres

Siden år 2000 er det hvert år utbetalt erstatning for mellom 6 100 til 10 000 tapte sauer hvor gaupa har fått skylda.

Bare fire til ni prosent av disse tapene er dokumentert som drept av gaupe gjennom en uavhengig kadaverundersøkelse utført av Statens naturoppsyn (SNO). Det resterende antallet er erstattet etter skjønn hos fylkesmennene.

Det er disse erstatningstallene som nå har evaluert.

Fulgte 78 radiomerkede gauper

Ved å følge 78 radiomerkede gauper tett under beitesesongen for sau i fire utvalgte rovviltregioner i Norge de siste 20 årene, har John Odden og forskningskollegene studert gaupenes diett og beregnet hvor mange sau de dreper i snitt og maksimalt per år. Drapsfrekvensen er deretter satt sammen med hvor mange gauper som lever i de utvalgte områdene.

– Dette har satt oss i stand til å sammenligne antall erstattede sau i regionene siden 1996 med hvor mange sau som gaupene realistisk sett kan ha drept i områdene i samme periode, forklarer Odden, som er seniorforsker i NINA og norsk leder av forskningsprosjektet på gaupe i Skandinavia, Scandlynx.

Tilsvarende metodikk er benyttet i mange studier av ulike rovdyrarters drepeevne på byttedyr over hele verden.

Erstatter opptil ni ganger for mange sau

– Vi ser at det er et betydelig sprik i tallene. I tre av de fire rovviltregionene vi undersøkte er det årlig erstattet i snitt to til fire ganger flere sauer enn hva vi kan forklare ut fra våre tall. I Rovviltregion 2, som består av Buskerud, Telemark, Vestfold og Aust-Agder, er det erstattet fra 1,5 til 5 ganger flere sau hvert år enn det vi har beregnet kan være drept av gaupe i perioden. I Rovviltregion 3, som omfatter Oppland fylke, har det erstattede antall sau ligget fra 1,5 ganger til 8,3 ganger over våre beregninger. I rovviltregion 8, som består av Troms og Finnmark, ligger det erstattede antall sau fra 1,3 til 9 ganger over, forklarer Odden.

I Rovviltregion 5, som er Hedmark, var det liten forskjell på det beregnede tap og det erstattede tapet.

NINA-forskerne fant også at den skjønnsmessige vurderingen som blir utført hos fylkesmennene ved behandling av erstatningssøknader varierer både mellom år og mellom regioner.

Stort behov for å kartlegge tapsårsaker

– Våre beregninger forutsetter presis kunnskap både om hvor mye byttedyr gaupa tar og om hvor mange gauper det er i områdene. Vi konkluderer med at kunnskapsnivået er solid, og at det ikke er sannsynlig at svakheter i metodikk eller bestandstall er forklaringen på avviket mellom beregnet og erstattet tap, sier Odden.

Når de erstattede tapene ikke kan forklares ut fra hvor mange sau gaupa dreper, har forskerne vurdert andre mulige tapsårsaker.

Noe av tapene kan skyldes andre store rovviltarter, som jerv, brunbjørn, ulv eller kongeørn i områdene. Men i noen av de undersøkte områdene forekommer disse artene kun sporadisk eller i lavt antall, og er ikke en sannsynlig forklaring ved større avvik i tallene.

Rødrev kan også ha drept sau, i tillegg til at ulike typer sykdom og ulykker kan ha rammet sauene.

– Det er et stort behov for å kartlegge alle årsaker til tap av sauer på utmarksbeite i Norge. Her er det nødvendig med mer kunnskap, sier Odden.

Anbefaler ny erstatningsordning

Det store gapet mellom antall sau som er dokumentert drept av gaupe og de utbetalte erstatningene gjør at NINA-forskerne nå foreslår prinsipper for et risikobasert erstatningssystem.

Det vil kunne erstatte dagens ujevne bruk av skjønn i forvaltningen. Det vil også kunne fjerne dagens praksis med at saueeierne selv har ansvar for å melde fra om antall sau på utmarksbeite og tapte dyr.

Feilrapportering kan være en av forklaringene på differansen mellom beregnet og erstattet tap, men det eksisterer i dag ikke data på hvor utbredt dette eventuelt er.

– Vi anbefaler at forskningsresultatene blir brukt til å designe et mer objektivt og forutsigbart erstatningssystem, der erstatninger blir utbetalt ut fra risiko for tap til gaupe. Når vi kjenner antall gauper i et område og deres drapsfrekvens, vil vi kunne beregne risiko for tap. Dette vil gi et erstatningssystem med en høyere grad av rettferdighet for brukere og økt gjennomsiktighet. Det vil også fjerne behovet for kadaverundersøkelser i felt, sier Odden.

Kan gi flere forebyggende tiltak

Et risikobasert erstatningssystem kan også stimulere til forebyggende tiltak i sauenæringen, som forhindrer møter mellom gaupe og sau. Med erstatningssatser på godt over slaktepris per sau i dag, gir ikke systemet nok incentiver til å gjennomføre effektive tiltak for å redusere tap, mener forskerne.

– Det er størrelsen på gaupebestanden som bestemmer hvor mye sau som tas av gaupe. Uttak av såkalte spesifikke skadegjørere har vist seg ikke å nytte, da vår forskning viser at alle gauper tar sau, og området til en skutt gaupe vil raskt bli tatt over av en ny. I områder hvor gaupe skal prioriteres er det derfor en forutsetning at det gjøres endringer i saueholdet for å redusere tap, for eksempel ved at sau beiter bak gjerder, flyttes bort fra skogsbeite, eller at det skjer en omlegging til andre former for husdyrhold, sier Odden.

Han viser til gode eksempler fra Akershus og Østfold, der ingen av gaupene som prosjektet fulgte drepte sau som var gjerdet inne i perioden. Tilsvarende resultater kan også ses i Sverige og i flere andre europeiske land.

Odden vektlegger imidlertid at endringer i driftsformen vanskelig vil la seg gjennomføre uten et erstatningssystem som stimulerer til lavere tap, samt økonomisk og teknisk bistand fra sentrale myndigheter.

Referanse: 

John Odden, m.fl.: Gaupas predasjon på sau – en kunnskapsoversikt. NINA Temahefte 57 2014.

Han er svær kar som har det både i kjeften og i hodet, og han brenner for faget. Jeg snakker om Paul Eric Aspholm. Til daglig naturveileder og forsker ved Bioforsk sin stasjon på Svanhovd i Finnmark.

Første gang jeg traff på Paul Eric var under forskningsdagene i 2013. I regi av Framsenteret reiste et knippe forskere rundt i Troms og Nordland under konseptet «Forskerne kommer!»; forskere og formidlingsfolk fra noen av senterets 20 medlemsinstitusjoner reiser rundt og med undervisningspakker til videregående skoler. Om kveldene inviterer vi publikum til foredragsmøter og en kopp kaffe.

Og Paul Eric proklamerte at han skulle snakke om elvemusling.

Dette kan bli interessant, tenkte jeg. 45 minutter med passe avmålte elever på videregående trinn kan være ei utfordring.

Over flere år har Paul Eric kartlagt hundrevis av elver på Nordkalotten. Det finnes knapt et vassdrag som han ikke vet om. Og han har lest seg opp, og mestrer å sette elvemuslingene i en historisk kontekst. Historier om perler som blir sydd inn i kongekroner og prestekapper. Elver som blir ødelagt av jaget etter de dyrebare perlene.

Når så de søm hørte på var fanget inn i denne historien dro Paul Eric dem med til dagens forskning, der elvemuslingene bidrar til lange tidsserier i klimaforskningen. Prosjektet inngår i to av Framsenterets forskningssamarbeid.

Du kan lære mer om forskninga og hvordan feltarbeidet foregår i denne filmen.

Og nå skal vi ut på veien igjen. «Forskerne kommer!» skal til Reisadalen, Storslett, Skibotn, Finnsnes, Målselv og Harstad, og i år skal Paul Eric snakke om sin andre store lidenskap, brunbjørnen.

-Min viktigeste lærdom i fjor var speedtalking…. må øve opp tungebåndet…. Det blir 3 omganger på hver skole så det gjelder å klare tempo hos deltakerne, skriver Paul Eric i en mail til meg.

Jeg tror han klarer det helt fint!

Babyer som får sove på dyrepels de første tre månedene av livet, kan få redusert risiko for å utvikle astma senere i barndommen, ifølge en ny tysk studie. 

Forskerne mener det kan ha en forebyggende effekt mot astma og allergi å bli eksponert for mikrobiologiske miljøer i dyreskinn og dyrepels. Studien ble nylig presentert på den internasjonale kongressen til the European Respiratory Society (ERS) i München.

Også tidligere studier har pekt at det å bli utsatt for et bredt spekter av bakterier og mikroorganismer, som for eksempel å vokse opp på en gård, fra ung alder, kan beskytte mot astma og allergier.

2400 bybarn undersøkt

I den nye studien har forskerne undersøkt barn fra et bymiljø som hadde blitt eksponert for dyreskinn ved å sove på en skinnfell kort tid etter fødselen. 

De tok utgangspunkt i en database med 3000 friske, nyfødte barn. De fleste var født 1998. Disse barna fyller altså 16 år i løpet av 2014. Forskerne innhentet informasjon om barna var blitt eksponert for dyreskinn i løpet av de første tre månedene i livet, samt informasjon om helsen til barnet inntil de ble 10 år.

Informasjon om 2440 barn ble brukt i studien, og av disse hadde 55 prosent sovet på dyreskinn de første månedene. Tidligere forskning har vist at barn som er oppvokst med katt, har lavere risiko for å få astma.

80 prosent lavere risiko for astma

Resultatene viste at det å sove på en skinnfell har sammenheng med en lavere risiko for en rekke faktorer knyttet til astma. Risikoen for å ha astma i seks-årsalderen var 79 prosent lavere hos barna som hadde sovet på en dyreskinnsfell av et eller annet slag, sammenlignet med dem som ikke var blitt eksponert for dyreskinn.

Risikoen sank til 41 prosent da de ble 10 år. Ifølge tidligere forskning kan astmasymptomer hos små barn, skyldes et eget gen.

-  Tidligere studier har vist at mikrober som er funnet i landlige bosteder kan beskytte mot atsma. Et dyreskinn kan også være et reservoar av ulike typer mikrober, sier dr. Christina Tischer ved  Helmholtz Zentrum München Research Centre.

Hun mener at det er svært viktig å forske videre på aktuelle mikrobiologiske miljøer i dyrepels for å bekrefte denne samvariasjonen.  

Forkjølelse kan utløse astma hos barn som har visse gener, viser tidligere forskning. 

Til sammenligning er gjennomsnittet for professorer i universitets- og høgskolesektoren ett publiseringspoeng i året.

Det er langt igjen før høgskolen realiserer målet om å ligge på gjennomsnittet av andre statlige høgskoler i Norge. Antall publiseringspoeng i Nesna utgjør bare to tredeler av gjennomsnittet av høgskolene.

– Ingen overraskelse

At høgskolen i Nesna lå så lavt på publisering, kom ikke som en overraskelse på direktør Sveinung Skule og forsker Svein Kyvik ved NIFU, som har utarbeidet rapporten.

Det er tidligere vist at publiseringen ved Høgskolen i Nesna ligger under snittet av de andre statlige høgskolene.

Rapporten peker på flere forklaringer på hvorfor det publiseres så lite i Nesna.

En av årsaken mener NIFU er at systemet for forskningsledelse ikke fungerer godt nok.

Høgskolen tilbyr i liten grad  forskningsadministrativ støtte. Det fører til at få forskere sender inn forskningssøknader, og at de som sendes inn ikke når opp i konkurransen.

Sveinung Skule mener at det ikke er mulig å peke på én enkeltfaktor som forklarer de svake  publiseringsresultatene. Han tror det er et samspill mellom mange ulike faktorer.

– Når forskerne ikke har så høy forskerkompetanse, har liten tid til å forske, i begrenset grad samarbeider med andre forskere og i tillegg samarbeider lite med eksterne fagmiljøer, blir resultatet en svak forskningskultur.

Liten og ugunstig plassert

Han mener at Nesna på Helgelandskysten skiller seg ut fra de andre statlige høgskolene ved at den er enda mindre og enda mer ugunstig plassert geografisk.

– Rekrutteringsmulighetene er antakelig dårligere her og det blir en større utfordring å bygge sterke fagmiljøer.

Andre ytre rammefaktorer er derimot ikke annerledes for Nesna-forskere enn for andre forskere, mener Skule.

– Det brukes neppe mindre ressurser per vitenskapelig ansatt her enn andre steder, men ressursene spres tynt utover på mange ansatte og uvanlig mye er satt av til uspesifisert faglig oppdatering for den enkelte.

Mye kan bli bedre ved en sammenslåing

Direktøren ved NIFU mener at mye kan bli bedre om høgskolen slår seg sammen med et av universitetene i landsdelen, noe Regjeringen nå ønsker.

– Da åpner det seg nye muligheter for dem. Det kan blant annet innebære en god del økte muligheter til å inngå andre samarbeidskonstellasjoner, fordi den enkelte forsker da vil få bedre hjelp til å etablere relasjoner med andre forskere andre steder.

Det er høgskolen selv som har bestilt en ekstern denne gjennomgangen. Bakgrunnen var at de er bekymret for omfanget og kvaliteten på FoU-virksomheten.

Hjernen til mange overvektige trigges mye mer av kaloririk mat enn normalvektiges hjerner, viser studier. Deres belønningssystem gir ekstra utslag av å se eller tenke på fete hamburgere eller sukkerholdig drikke. 

Nå har forskere i Boston gjort funn med hjerneskanning som tyder på at det går an å endre hva vi foretrekker å spise. Studien ble publisert denne uken i tidsskriftet Nutrition & Diabetes.

Langvarig adferdstrening

Studien tyder på at det er mulig å endre hvilken mat du foretrekker. Selv om usunn mat har en vanedannende effekt, kan man lære seg å like sunn mat, ifølge forskerne. 

Forskerne påviste at belønningssystemer i visse deler av hjernen ble dempet etter lang tids adferdstrening. Treningen gikk ut på å dempe matavhengighet. De tok i bruk hjerneskanning av menn og kvinner, hvor de målte hjerneaktiviteten før og etter gjennomført program.

- Vi starter som regel ikke fra barnsben av å elske pommes frites og hate for eksempel fullkornspasta, sier medforfatter Susan B. Roberts, Ph.D., professor ved Friedman School of Nutrition Science. 

Dette mønsteret skjer over tid som følge av spising – gjentatte ganger – av hva som er tilgjengelig av usunn mat. Tidligere studier viser at fedme er hovedårsak til hjerte-karlidelser. 

Forskere har lenge hatt mistanke om at når først mønstre for avhengighet av usunn mat  er etablert, kan de være vanskelig eller umulig å reversere. 

Seks måneders vektreduksjonsprogram

For å finne ut om hjernen likevel kan la seg omprogrammere til å gjøre sunne matvalg, utviklet forskerne et program for vekttap der de tok i bruk adferdstrening av hjernen for å dempe matavhengighet. 

Så studerte Roberts og hennes kolleger belønningssystemet hos tretten normalvektige og overvektige menn og kvinner.

Etter seks måneder hadde dette området økt følsomhet for sunne, kalorifattige matvarer, hos dem som deltok i adferdsprogrammet. Dette tyder på at testpersonene sine hjerner nøt sunnere mat. Området viste også redusert følsomhet for usunn kaloririk mat.

- Det kan være mulig å trene hjernen til å foretrekke sunn, kalorifattig mat fremfor usunn mat med høyere kaloriinnhold, ifølge forskerne ved Human Nutrition-senteret ved Tufts University og ved Massachusetts General Hospital. 

Avgjørende for å holde vekten over tid

Slankeprogrammet som ble brukt, er spesielt utviklet for å endre hvordan folk reagerer på ulike matvarer.

- Vår studie viser at de som deltok i programmet fikk et økt ønske om sunnere mat samtidig som de i mindre grad foretrakk usunn mat, skriver forskerne i studien.

Den kombinerte effekten av å like sunn mat bedre, og like usunn mat noe mindre, er trolig avgjørende for å kontrollere vekten over tid, sier forsker Sai Krupa Das, professor ved Friedman School i en pressemelding.

Forskerne mener flere deler i vekttap-programmet var viktig, inkludert atferdsendring og skolering i kostholdsplaner som inneholder mye fiber og lav glykemisk indeks.

Tidligere har forskning vist at overvekt kan gi stress, og at stress også kan føre til overvekt. Det har også blitt vist at fedme gir økt risiko for depresjon.

- Spennende studie

Førsteamanuensis Silje Steinsbekk ved Psykologisk Institutt ved NTNU er spesialist på overvekt, fedme og spiseadferd. Hun bekrefter at personer med febdem er mer belønningsfølsomme i forhold til mat.

-  Studier av både barn og voksne har vist at personer med fedme er mer sensitive for belønning i forhold til mat, det vil si at de “trigges” mer av mat, de opplever sterkere belønning knyttet til det å spise, sier hun.

I en studie fant forskere at barn med fedme var hyper-responsive da de ble presentert for bilder av mat, sammenliknet med normalvektige. De områdene i hjernen som er knyttet til belønning og motivasjon ble særlig aktivert hos barn med fedme sammenliknet med normalvektige. Dette ble målt med functional magnetic resonance imaging (fMRI), forteller Steinsbekk. 

- Det er derfor veldig spennende at man i denne studien finner en endring i disse nevrale nettverkene etter behandling. Det vil si at de går mot en normalisering.  Det indikerer at de livsstilsendringene man streber mot i fedmebehandling, også gjenspeiler seg i hjernen. Hjernen lærer seg å foretrekke sunnere mat.

Liten studie som trenger oppfølging

Men Steinsbekk understreker at dette er en liten pilotstudie.

-  Den trigger vår nysgjerrighet. Men vi trenger studier med større utvalg, inkludert studier av barn, samt lengre oppfølgingstid for å vite hvorvidt disse endringene vedvarer, understreker Steinsbekk. Tidligere studier viser at mange ikke ser overvekt hos egne barn. 

Hun får støtte av førsteamanuensis Catia Martins ved institutt for kreftforskning og molekylær medisin ved NTNU. 

- Det mulige skiftet i hvilken mat overvektige foretrekker etter et livsstilsendrings-program, er et ekstremt spennende funn med potensial for langvarig virkning, sier Martins.

Men hun understreker også at studien bare omfattet tretten overvektige personer, hvorav åtte deltok i forsøket og fem var kontrollgruppe. 

- Derfor trenger vi mer forskning som inkluderer flere deltakere med langvarig oppfølging,  for å teste hvor bærekraftig dette funnet er, og for å finne ut hvilken praktisk betydning det kan få for behandling av fedme, sier Martins.

Kilde:

T. Deckersbach, S.K. Das m.fl.: Pilot randomized trial demonstrating reversal of obesity-related abnormalities in reward system responsivity to food cues with a behavioral intervention. Nutrition & Diabetes

Han har arbeidd med robotar som kan hjelpe både astronautar i verdsrommet og rørslehemma heime på kjøkkenet.

Men robotarmen som Martin Fodstad Stølen på Bioforsk Øst Apelsvoll har laga saman med Audun Korsæth og Krzysztof Kusnierek, skal i fyrste omgang hjelpe den som dyrkar sukkererter.

Plukkar døgnet rundt

I år har ein tidleg prototyp vore på Torbjørnrød Gård på Nøtterøy og plukka.

 – Det er godt å få med bonden sjølv på å sjå kva for ein retning utviklinga bør gå i, seier Stølen.

– Dei største sukkerertprodusentane i Noreg må leie inn 40 til 60 personar kvar sommar til å plukke. Robotar kan kanskje gjera det billegare, dei kan arbeide døgnet rundt, og det går an å reklamere med «urørt av menneskehender», forklarer han med eit smil.

Han byggjer robotar som er så små og billege at òg ein liten produsent kan utnytte teknologien.

Ein stor produsent treng mange, mens den som er liten, klarar seg med ein eller to.

Finn riktig belg

I fyrste omgang var problemet korleis robotarmen kunne lære kva den skal plukke: Kva er ein ertebelg, og kva er berre eit blad?

– Vi har nokre algoritmar som kan brukast i kontrollert lys. Utfordringa kjem når lysforholda skifter, seier Stølen.

– Vi byrja med det enklaste og billegaste: Vi kjem eit stykke med berre eit kamera. Etter kvart skal vi utvide med heilt andre typar sensorar i tillegg, som til dømes eit djupnekamera for å hjelpe til.

Ute på åkeren har utfordringane vore å setja ei tomkasse på riktig plass, få roboten til å komma seg fram dit den skal og få ertene frå robothanda og ned i kassa.

– Vi har montert robotarmen på ein mobil base og sett korleis den kan sjå ut i framtida. Nå har vi ein robot som kan kjøre ute på jordet, og det gikk bra på eit jorde med mykje stein, slår Stølen fast.

Reknar på økonomi

I haust skal forskarane på Apelsvoll arbeide videre med å gjera roboten enda flinkare til å finne ertene, og med å gjera den mobile basen meir robust.

– Nå reknar vi på økonomien. Om du tenkjer deg at du skal redusere talet på manuelle plukkarar, så må vi finne ut kor mange robotsystem du treng for å erstatte ein plukkar, seier han.

– Plukkarane er jo lynraske. Ein robotarm blir kanskje ikkje like rask, men fordelen er at på roboten kan du montere fleire armar. Så gjeld det å halde prisen på kvar robot låg.

Om forskarane lukkast, så kan han òg tenkje seg robotar som er bygde slik at dei kan plukke fleire ulike vekstar om du berre byter ut nokre få delar.

Da kan fleire produsentar som treng plukkarar til ulik tid, kanskje gå saman om å kjøpe robotane, og spara enda meir, trur Stølen.

Det er ikke bare jegere og rovdyr som tar livet av orrfugl og storfugl.

Mange av disse fuglene har også et ublidt møte med kraftledninger, og ender sine dager i linjetraseene.

- Det er en ekstra jeger der, i form av kraftlinjene som står og fanger fugler hele året, sier Kjetil Bevanger i Norsk institutt for Naturforskning (NINA).

Han mener forvalterne bør ta høyde for dette når de skal fastsette hvor mange jaktkort de kan selge i området.

Men hvordan kan de vite nøyaktig hvor mange fugler som blir drept av kraftlinjene? Og hvor mye har det egentlig å si for verdien av et jaktterreng når en kraftlinje blir lagt gjennom det?

Slike spørsmål har flere forskere knyttet til CEDREN – senter for miljøvennlig design av fornybar energi – funnet svar på gjennom et nylig avsluttet forskningsprosjekt.

De har her sett på hvordan trasévalg og design av kraftledninger kan gjøres slik at det har minst mulig negativ påvirkning på fugler og pattedyr.

DNA-analyserer møkk

For å beregne hvor mange fugler som dør etter kollisjon med kraftledninger, må forskerne først vite hvor mange individer som lever i området.

Det blir gjort ved en kombinasjon av fuglemøkksanking og DNA-analyser.

Tre år på rad spente Henrik Brøseth og studenter fra Høgskolen i Nord-Trøndelag på seg skiene før snøen smeltet, og undersøkte 15 fire kilometer lange traseer i Ogndalen.

Hver gang de kom over møkk som kunne stamme fra storfugl eller orrfugl samlet de den inn og registrerte GPS-lokasjonen. Tilbake i laben kunne forskerne DNA-analysere møkka for å finne ut art og kjønn, samt skille de ulike individene fra hverandre.

Ut fra dette estimerte de hvor mange det er av hver art i området.

- Denne måten å anslå bestandsstørrelsen på er mer kostnadseffektiv enn alternativene, forteller Henrik Brøseth i NINA.

Tradisjonelt går man med fuglehund og skremmer opp fugler i et mønster av parallelle linjer for å kunne beregne hvor mange fugler det er i området. Dette kalles linjetaksering.

For å få et pålitelig estimat, er forskerne avhengig av mange nok observasjoner, altså å skremme opp et visst antall fugler.

- Skulle vi brukt linjetaksering som tellemetode i denne undersøkelsen måtte vi hatt ni ganger større feltinnsats, sier Brøseth.

Med sporhund i linjetraseene

Den eneste effektive måten å kartlegge hvor mange fugler som har kollidert med kraftledninger på, er rett og slett å telle døde fugler i linjetraseene.

For å bli mer effektive, skaffet forskerne seg en sporhund som de spesialtrente til formålet.

Wachtelhunden Gaisa patruljerte en syv kilometer lang strekning langs en 300 kilovolt kraftledning sammen med avdelingsingeniør Roger Meås i NINA gjennom hele treårsperioden med en til to ukers intervall.

Det var ikke alltid like lett å vite om forskjellige fjær og andre rester de fant stammet fra samme kollisjon, eller om det dreide seg om forskjellige fugler.

Men med DNA-analyser av fjærene eliminerte forskerne denne usikkerheten, og kunne beregne hvor stort innhogg i populasjonen kraftledningene bidro til.

- Da jeg tok doktorgraden for 20 år siden følte jeg at jeg hadde kommet så langt som mulig på dette området. Da fantes imidlertid ikke DNA-analyser og GIS, sier Kjetil Bevanger.

- Disse verktøyene har revolusjonert forskning og individgjenkjenning.

Viktig kunnskap når jaktuttaket skal settes

I området de undersøkte reduserte kollisjoner med kraftledningen bestanden av storfugl med fire til tolv prosent og orrfugl med en til åtte prosent i perioden 2011-2013.

Dette gjelder i et område på to kilometer ut fra kraftlinjen.

- I år med mye storfugl og orrfugl finner man flere som har kollidert med kraftlinjene enn i år med færre fugler. Dødelighetsprosenten ser ut til å være uavhengig av om det er mye eller lite fugl, forteller Henrik Brøseth.

Dette kommer på toppen av andre dødsårsaker, og må ikke glemmes når jaktuttaket i området skal settes.

- Hvis du får en kraftledning gjennom jaktterrenget må du ta hensyn til den økte dødeligheten som kraftlinjen utgjør om du vil forvalte skogsfuglen bærekraftig, slår Brøseth fast.

Rettsaker om kraftledninger i jaktterreng

- Det har vært flere rettsaker om erstatning knyttet til tap av verdi på jaktterreng på grunn av kraftledninger, forteller Kjetil Bevanger.

Norske domstoler har slått fast at kraftledninger tar livet av storfugl og orrfugl. Men fordi det har manglet data på hvor mye bestanden blir negativt påvirket, har det likevel vært uenighet rundt hvorvidt netteier skal måtte betale erstatning til grunneier.

- Tidligere har man ikke hatt noen kunnskap om hvor mye av bestanden som kolliderer med kraftledningen. Ogndalen er et representativt område, og undersøkelsene er gjort over flere år. Derfor har studiet stor overføringsverdi også til andre områder med storfugl og orrfugl, avslutter Brøseth.

Referanse

Bevanger, K., Bartzke m.fl.: Optimal design and routing of power lines; ecological, technical and economic perspectives (OPTIPOL). Final Report; findings 2009 – 2014. NINA Report 1014.2014.