admin | Datamaskin

Helse Førde, Høgskulen i Sogn og Fjordane og Raude Kross Haugland rehabiliteringssenter har eit aktiv miljø innan fedmeforsking. Utgangspunktet for dette miljøet er over 10 år med klinisk praksis i behandling av alvorleg overvekt, som så har generert ei rekke forskingsprosjekt. Miljøet har også ein sterk link til Universitetet i Bergen. I denne bloggen vil personar som er knytt til i dette miljøet, dele sine refleksjonar om ulike tema i forhold til førebygging og behandling av fedme.

Bloggere:

John Roger Andersen, Sjukepleiar, Førsteamanuensis, PhD
Høgskulen i Sogn og Fjordane og Helse Førde
Forskningsfelt: Prediktorar for suksess i behandlinga av fedme, med særleg fokus på endring i kroppssamansetning og livskvalitet

Villy Våge, Kirurg, Overlege, PhD
Helse Førde
Forskningsfelt: Effektar av metabolsk kirurgi

Dag Fadnes, Kardiolog, Overlege, PhD student
Helse Førde og Universitetet i Bergen
Forskningsfelt: Fedme og risikofaktorar for hjarte og karsjukdom

Eli Natvik, Fysioterapeut, PhD student
Universitetet i Bergen og Helse Førde
Forskningsfelt: Langtidserfaringar med omfattande vektreduksjon og kroppsleg endring

Eivind Aadland, Idrettspedagog, PhD student
Høgskulen i Sogn og Fjordane og Idrettshøgskulen
Forskningsfelt: Fedme , risikofaktorar for hjarte og karsjukdom og fysisk aktivitet

Anny Aasprang, Sjukepleiar, PhD student
Høgskulen i Sogn og Fjordane og Universitetet i Bergen
Forskningsfelt: Fedme, metabolsk kirurgi og livskvalitet

Randi Jepsen, Sjukepleiar, PhD student
Høgskulen i Sogn og Fjordane og Universitetet i Bergen
Forskningsfelt: Fedme, livsstilbehandling og livskvalitet

Geir Kåre Resaland, Førsteamanuensis, Forskingskoordinator, PhD
Høgskulen i Sogn og Fjordane og Helse Førde
Forskningsfelt: Fysisk aktivitet

Gudbjørg Øen, Sjukepleiar, Førstelektor
Høgskulen i Stord/Haugesund
Forskningsfelt: Førebygging og behandling av fedme hos barn og unge

Samsung legger ned pc-salget

Samsung velger å gi opp pc-markedet i Norden. Dermed slutter de å selge bærbare pc-er og Chromebook.

Beslutningen gjelder både privatmarkedet og bedrifter i alle de nordiske landene.

– Vi er et selskap som alltid forsøker å tilpasse oss raskt etter brukernes behov og krav i markedet. Med dette som grunn har vi besluttet å avslutte salget av bærbare pc-er i Norden, inkludert Chromebooks, sier pressekontakt Erik Juhlin i Samsung til digi.no.

Det er knallhard konkurranse i markedet, og pc-segmentet er preget av syltynne marginer. Samsung ønsker ikke å redegjøre for salgstall eller beskrive hvordan de har opplevd etterspørelsen etter produktene som nå trekkes fra det norske markedet.

– Dessverre kan vi ikke røpe noen salgstall. I Norge er Chromebooks fremdeles i en oppstartsfase med beskjeden utbredelse. Generelt har Chromebook vært del av vårt nordiske produkttilbud til skoler. Vi vil fortsatt tilby innovative produkter til skolesektoren, for eksempel nettbrett og interaktive skjermer.

Satsingen mot bedrifter skal de videreføre, men nå uten pc-er. Juhlin sier at de fortsatt skal være tydelig til stede i bedriftsmarkedet med en rekke andre produktkategorier. Han nevner da desktop-skjermer, print, large format display, hotell-tv, nettbrett og telefoner som noen av de viktigste.

Produktene som nå forsvinner i Norden er bærbare i produktseriene Ativ Book 2, 4, 5, 7 og 9 i tillegg til Chromebook.

Visste ingenting
Elkjøp er blant butikkjedene som har solgt Samsungs bærbare pc-er. De visste ingenting om beslutningen da digi.no tok kontakt torsdag ettermiddag.

– Vi har foreløpig ikke fått noen redegjørelse fra Samsung rundt dette, sier kommunikasjonssjef Øystein Schmidt i Elkjøp Nordic til digi.no.

– Populære
Elkjøp forteller at de over lang tid har hatt et veldig godt samarbeid med den sørkoreanske teknologigiganten for salg av pc-er.

– Produktene deres har også vært meget populære hos våre kunder de siste årene. I segmentet for de litt mer eksklusive maskinene – der man også blant annet finner Apple – har Samsung levert strålende produkter til en pris kundene våre så absolutt har latt seg begeistre av, opplyser Schmidt.

Dette er også maskiner som har mottatt strålende produktanmeldelser, blant annet hos vår søsterpublikasjon Dinside.

Likevel velger altså Samsung å avvikle tilbudet.

– Dette innebærer selvfølgelig at vi akkurat nå fokuserer på våre mobile produkter som nettbrett og smarttelefoner, sier Erik Juhlin i Samsung.

Google lager kvante-prosessor

Google har lenge forsket på bruken av kvantedatamaskiner, som i teorien skal kunne utføre beregninger langt raskere enn datamaskinene de fleste bruker i dag. Selskapet har, en datamaskin fra D-Wave Systems som er installert ved Ames-basen til NASA, ikke langt unna Googles hovedkvarter. Dette skal være en kvantedatamaskin, men en vitenskapelig undersøkelse har ikke gitt noe klart svart på at denne er noe raskere enn vanlige datamaskiner.

Men Google har tydeligvis ikke tenkt å gi opp med det første. Denne uken kunngjorde selskapet tvert imot lanseringen av et initiativ for å designe og bygge kvanta-informasjonsprosessorer basert på superledende elektronikk.

I den forbindelse har Google knyttet til seg fysikkprofessoren John Martinis og hans forskningsgruppe på omtrent 20 personer ved University of California i Santa Barbara. Martinis har ifølge Wall Street Journal jobbet med kvantebasert databehandling siden 1980-tallet. Både Martinis og flere av medlemmene i forskningsgruppen skal helt eller delvis jobbe for Google i tiden framover.

Medlemmmer av kvantedatamaskin-gruppen ved University of California i Santa Barbara. John Martinis er med som nummer to fra høyre.

– John og hans gruppe har gjort store framskritt i å bygge superledende kvanteelektronikk-komponenter. Han mottok nylig London Prize for sitt pionerarbeid innen kvantekontroll og prosessering av kvanteinformasjon. Med en integrert maskinvaregruppe, vil [Googles, journ. anm.] Quantum AI-team bli i stand til å implementere og teste nye design for kvanteoptimalisering og inferensprosessorer basert på nyere, teoretisk innsikt, samt våre erfaringer fra D-Wave-arkitekturen, skriver Hartmut Neven, teknologidirektør i Google, i kunngjøringen.

Neven skriver videre at Google vil fortsette å samarbeide med forskerne i D-Wave for å eksperimenter med Vesuvius-maskinen ved Ames, som skal oppgraderes med en Washington-prosessor med drøyt tusen qubit, dobbelt så mange som dagens.

Qubit (quantum bit) er den grunnleggende byggesteinen i en kvantedatamaskin. IBM har tidligere uttalt at en samling med 250 qubit kan inneholde flere bit (0 eller 1) med informasjon enn det er partikler i universet. Men fordi kvantedatamaskiner er svært følsomme for omgivelsene, må maskinene beskyttes mot at elektromagnetisk energi kan trenge inn eller ut.

Tidligere i år ble det lekket dokumenter fra NSA som fortalte at selskapet i 2013 fortsatt strevde med å få kvantekontroll på to halvlederbaserte qubits.

– Det tar uker å bli kvitt dataspioner

STRÖMSTAD (digi.no): Alle som lagrer digital informasjon som kan være verdifull for andre, må regne med at uvedkommende vil forsøke å få tak i den. Slik digital spionasje, eller Advanced Persistent Threats (APT) som det også ofte kalles, rammer stadig flere virksomheter. Senest i forrige uke meldte Nasjonal sikkerhetsmyndighet om det største angrepet etaten har sett i Norge til nå. Det dreide seg om et spearphishing-angrep rettet mot selskaper i olje- og energibransjen. Blant de angrepne var Statoil, som ifølge DN ble angrepet over tre dager.

Forsøk på angrep er nå én ting. Hva når skaden først har skjedd?

Christoph Fischer leder det tyske selskapet BFK edv-consulting GmbH, som blant annet tilbyr bedrifter hjelp med etterforskning og gjenoppretting etter APT-episoder. Selskapet har vært involvert i 27 saker knyttet til ATP-angrep, hvorav ni har vært ledet av selskapet.

I et foredrag under høstkonferansen til Norsk informasjonssikkerhetsforum (ISF) denne uken, fortalte Fischer om noen av selskapets erfaringer på dette området. Han hadde i grunnen lite trøst å komme med.

Christoph Fischer har jobbet med IT-sikkerhet siden 1985. I 1987 etablerte han MicroBIT Virus Center ved Universitetet i Karlsruhe, som var det Tysklands første CERT. I 1990 grunnla han BFK edv-consulting GmbH, som han fortsatt leder.

Lang tid
Som også andre har understreket, tar det ofte lang lang tid før angrepene oppdages. Ifølge Fischer har det i gjennomsnitt tatt mellom 300 og 500 dager før spionasjeangrepene på bedriftene har blitt oppdaget, men det finnes også tilfeller hvor det har gått 700 til 800 dager. I bare sju av de 27 sakene BFK har vært involvert i, har kundene selv oppdaget spionasjen. I de andre tilfellene har dette blitt gjort av tredjeparter.

Fischer fortalte at det ofte krever to til tre forsøk på å rense opp. Dels fordi angriperne ikke gir seg så lett, men i en del av sakene til BFK har ikke kundene med en gang vært villige til å betale det for som må til å løse problemene. De har dog innsett dette etter hvert.

Fischer fortalte om to av tilfellene.

Det ene var et selskap i bilindustrien til Tyskland. Selskapet oppdaget angrepet selv, ved at det ble varslet av selskapets antivirus-system, som fant mistenkelige filer på domenekontrolleren i det interne nettverket. Ifølge Fischer er det svært vanlig at angripere går etter Active Directory og på ulike måter tilgang til administratorkontoer for mange eller samtlige maskiner i det lokale nettverket. I dette tilfellet opprettet angriperne også en VPN-forbindelse som gikk via et annet sted i Tyskland og deretter ut av landet. Via denne forbindelsen ble det antagelig kopiert 400 til 500 gigabyte med forskning- og utviklingsdata. Fordi angriperne etter det initielle angrepet kun brukte interne Windows-verktøy og en VPN-forbindelse som tilsynelatende bare var i bruk av en ekstra ivrig ansatt i, var angrepet vanskelig å oppdage.

Ifølge Fischer etterlot angriperne spor som pekte mot Kina, noe han mener kan bety at oppfinnelser bilselskapet har gjort, kan dukke opp i kinesiske biler i ettertid.

– Men ikke alt som ser kinesisk ut, er kinesisk. Mye er trolig andre som seiler med falsk flagg, understreket han.

Fem år
Det andre tilfellet Fischer fortalte om, dreide seg om en stor forskningsinstitusjon. Angrepet ble oppdaget av en ekstern aktør, men institusjonen trodde først ikke at rapporten kunne stemme. Først etter noen måneder innså den at noe var i gjære. Problemet skal ha vært knyttet til en ekstern outsourcing-leverandør. Fordi institusjonen har mange avdelinger og laboratorier på mange ulike steder, regner man med at det vil ta fem år før det hele er ryddet opp i, fortalte Fischer, noe som han betegner som en katastrofe for forskningsinstitusjonen.

Vanligvis tar det riktignok ikke så lang tid. Men før selve rensingen kan skje, må man få oversikt.

– Det tar minst to-tre uker, ofte betydelig lenger, å samle informasjon om hvordan angriperne jobber. Deretter er det tid for utkastelsen, som typisk tar en uke, fortalte Fischer. Han la til at når man har funnet ut hvor angriperne holder til, kan det være smart å legge utkastelsen til en dag eller en periode hvor de sannsynligvis har fri – for eksempel lokale helligdager. Da vil det tar lenger tid før de oppdager at de blir motarbeidet.

Før utkastelsen må den berørte virksomhet lage en prioritert liste over alt som må fikses. Denne må også inkludere alt som burde har blitt fikset tidligere, blant annet det som kan ha åpnet for angrepet.

– Kundene må gjøre opprenskningen selv, slik at de lærer av det. For det er dem som skal vedlikeholde systemene i framtiden.

Tiltak
Ifølge Fischer er det mye som kan gjøres av bedrifter for å forhindre angrep, oppdage angrep tidligere, samt redusere skadeomfanget og tiden det tar å rydde opp.

– Man kan bruke de tiltakene man allerede iverksatt har på bedre måter. For eksempel må man sørge for at systemene vedlikeholdes, sa Fischer. Han trakk spesielt fram IDS (Intrusion Detection System), som i han mener at i mange tilfeller bare er installert for at noen skal kunne si at det er på plass, men som ofte bare er sløsing av energi fordi det ikke brukes riktig.

Andre komponenter må beskyttes bedre.

– Domenekontrolleren skal aldri brukes i direkte kontakt med internett, sa Fischer og la på spøk til at de som bruker den til å besøke eksterne nettsteder, bør skytes.

Fischer sa at det er en rekke områder hvor det vil være en fordel at virksomhetene er forberedt på et angrep. Dette inkluderer juridiske spørsmål, som personvern og avtaler om hemmelighold, og tekniske tiltak som logging av porter og aggregering av logger.

Dessuten må man ha det organisatoriske klart for seg, med klare roller og med en plan for hvem som har ansvar for hva. I tillegg må logistikken være forberedt. Dette inkluderer reservesystemer og tilgang til egnede lokaler hvor etterforskningsarbeidet kan foregå døgnet rundt.

– Dessuten inntreffer problemene ofte i ferier og på helligdager, når folk har reist bort, sa Fischer.

– Tiden har betydning. Vit hvem som kan fikse ulike ting, sa han, og sammenlignet det med å kunne telefonnummeret til brannvesenet.

Tre land
Under foredraget trakk Fischer først og fremst fram Kina, Russland og Iran som landene som står bak mange av angrepene, selv om angrep også kan stamme fra andre land.

De kinesiske angrepene er ifølge Fischer ofte velorganiserte og utført av eller tolerert av myndighetene. De er rettet mot en rekke områder – som finans, myndigheter og industri, både i forbindelse med industrispionasje og i jakten på politiske dissidenter.

Om de russiske angrepene, sa Fischer at disse ofte holder høyere kvalitet enn de kinesiske, og at de vanligvis har forbindelser til etterretningsorganisasjoner. Angrepene er ofte rettet mot forsvar, energi, IT og forskning.

De iranske angrepene er derimot ikke så gode, ifølge Fischer. Informasjon om kjernekraft er blant målene for disse angrepene.

På spørsmål fra salen om eventuelle amerikanske angrep, sa Fischer at det har vært tilfeller hvor man har hatt mistanke om at andre enn de nevnte landene har vært involvert. Men i disse tilfellene har alle konkrete spor blitt fjernet før etterforskningen har startet.

– Britene er minst like ille som NSA, men de slipper ofte unna fordi navnet deres [GCHQ, journ. anm.] er mye vanskeligere å uttale, avsluttet Fischer.

Åpne data i et åpent samfunn

Den utvikling som har skjedd i offentlig sektor de siste tre årene i form av økt tilgjengeliggjøring av offentlige data, er sannsynligvis det viktigste enkelttiltak for å «digitalisere» offentlig sektor. I løpet av disse 3 årene har Norge beveget seg fra en 21. plass til en 3. plass på en internasjonal undersøkelse på dette området. Bare USA og UK er foran.

Det er i all hovedsak kartdata (Statens Kartverk), trafikkdata (Vegdirektoratet) og foretaksinformasjon (Brønnøysundregistrene) som har bidratt til denne gode plasseringen.

Hvorvidt det er presset fra omverden (Abelia, IKT-Norge, digi.no og andre har pekt på dette behovet lenge), tiltak fra etatene selv, eller Difi som pådriver, har skapt dette gode resultatet, er ikke godt å si. Sannsynligvis en kombinasjon av alt dette. Men resultatet er klart: Offentlig sektor her i landet har kommet imponerende langt på kort tid på et område som har stor betydning for digitaliseringen av offentlig sektor og verdiskapningen i samfunnet for øvrig.

Hva er verdien og nytten av å gjøre offentlige data mer tilgjengelig? Det er i hovedsak 3 grunner:

For det første er det et klart politisk og samfunnsmessig ansvar å gjøre informasjon mer tilgjengelig for publikum. Det bidrar til større grad av åpenhet og øker muligheten for korreksjon fra storsamfunnet. Dette strekker seg fra tilbakemeldinger om dårlig ressursutnyttelse eller miljø-ødeleggende adferd enten det er til havs eller skogs, til noe så praktisk som tilbakemeldinger om dagens trafikale problemer.
For det andre bidrar det til økt innovasjon ved at næringslivet på den måten inviteres til å utvikle tjenester (apper) som offentlig sektor ikke selv kan eller ønsker å utvikle, og hvor markedet i større grad blir «dommer» av kvalitet, nytte og verdi av slike tjenester. I tillegg bidrar det til å kvalitetssikre bedre offentlige data.
Det tredje er jo at offentlig sektor på denne måten kan både «digitalisere» seg raskere, men også selv lettere kan utvikle nye tjenester og «forretningsmodeller» – nye måter å nå sitt publikum på.

Hvordan man skal gå frem for å gjøre offentlige data tilgjengelig kan en finne på forskningsprosjektet Semicolons «kokebok» over 4 aktuelle scenarier for informasjonsutveksling:

Som et åpent seminar (og presentasjonene om dette Difi nylig viste), er det mange overveielser og vanskelig balansegang som må gjøres før etatene gjør offentlig data tilgjengelig. En må ta hensyn til personvern, kvaliteten på data, informasjonssikkerhet, etc. I tillegg er konsekvensene på etatenes egen økonomi av betydning all den stund tilgangen til disse data skal være «gratis». Hva slags teknologi som skal brukes, og hva slags lisenssystem en skal bruke, er også nødvendige avklaringer som må foretas.

Difi og departementet bidrar til å «forenkle» dette gjennom Digitaliseringsrundskriv og Veileder i tilgjengeliggjøring av åpne data. Men det er ikke til å stikke under en stol at mange etater (gjennom sine ledere) kan være svært tilbakeholdne med dette – av mange grunner. En av dem er rent legitime knyttet til personvern, sikkerhet, etc. Mens andre går på holdninger og manglende fokus på brukerperspektivene. Tilgjengeliggjøring av offentlige data er ikke primært en teknologisk utfordring; fokuset må være hvordan dette kan skape en bedre og mer effektiv etat. Det er en ledelsesoppgave, slik jeg også kommenterte fra den store Digitaliseringskonferansen før ferien.

Det dreier som om gjennomføringskraft – som er Regjeringens mantra: Holdninger må ikke hemme handlinger. Det viser seg da også at de etatene som har kommet lengst i å gjøre offentlige data tilgjengelige, har fokusert på ledelsesholdninger like mye som juss og teknologi.

Men også Difi har her en utfordring her: Teknologi i form av åpne data skaper store muligheter for effektivisering og verdiskapning i offentlig sektor, men for å lykkes må Difi også kunne råde og bistå etatene i kultur- og holdningsendringer, ikke bare i lovverk og direktiver. Forvaltningsutvikling innebærer at teknologi og ledelsesutvikling må gå hånd i hånd.
For det er fint at Norge nå ligger på 3. plass på dette området.

Men det er holdningsendring som skal til for å vinne.

Informasjon om debattinnlegg og kronikker i digi.no

Alle innlegg må sendes til [email protected]. Husk å legge ved et portrettbilde. Vi forbeholder oss retten til å redigere innsendt materiale.

Økonomer vet allerede mye om fremtiden din før du blir født

Det som skjer med deg i din mors mage er med på å bestemme sannsynligheten for at du vil tjene godt, utdanne deg eller leve lenge.

Influensapandemier, radioaktiv stråling, stress og kosthold under graviditeten er alle med på å påvirke hvordan det vil gå med barnet senere i livet.

Samfunnsøkonomer forsker på sammenhengen mellom graviditeter og hvordan det senere går med barna for å få en bedre forståelse av hva som skaper ulikhet i samfunnet.

Kunnskapen de kommer frem til kan brukes til å utvikle politiske tiltak som fører til at barn får et likest mulig utgangspunkt.

Her forklarer NHH-forsker Aline Bütikofer hva økonomer kan forutsi om nyfødtes fremtid.

Folk med dårlig helse ryker først ut

Den nordiske velferdsmodellen er en vanlig måte å omtale de nordiske landenes måte å organisere arbeidslivet og velferdssamfunnet på.

Men når stipendiat Kristian Heggebø ved Høgskolen i Oslo og Akershus har gått den nordiske modellen nærmere etter i sømmene, så viser det seg at modellen er ganske ulik i de forskjellige landene, noe som dermed gir forskjellige utslag for innbyggerne.

- Det viser seg at det er de med helseproblemer som mister jobben først i Danmark, når de økonomiske tidene blir dårligere. Det samme skjer ikke i Norge og Sverige, sier Heggebø, som presenterer de foreløpige resultatene av forskningen sin under den internasjonale konferansen om velferdsforskning som arrangeres denne uken.

Rammer de unge

Forskningen viser riktignok at det er spor av den samme tendensen i Norge og Sverige også, men da bare blant yngre arbeidstakere opp til 30 år. Verken Norge eller Sverige har den samme helseseleksjonen som vi ser i Danmark, ifølge Heggebø.

For å finne årsaken til forskjellen må vi lete bak det vi kaller den nordiske modellen. En samfunnsmodell bejublet for sin evne til å kombinere sosial trygghet med økonomisk effektivitet. Viktige kjennetegne er rause velferdsordninger, sterke fagforeninger og arbeidslivsorganisasjoner.

Ulikt stillingsvern

Selv om de nordiske landene er preget rause velferdsordninger, er det for eksempel mye lettere for danske arbeidsgivere å kvitte seg med ansatte enn det er for norske og svenske.

Den danske modellen går under navnet flexicurity (flexibility og security), et begrep som ble lansert av den tidligere danske statsministeren Poul Nyrup Rasmussen.

Kjernen er en fleksibel arbeidsmarkedspolitikk kombinert med rause velferdsordninger. Det er enkelt å sparke folk når tidene blir dårligere, men de som mister jobben har da tilgang på gode velferdsordninger. I tillegg brukes det mye ressurser på arbeidsmarkedstiltak for å få folk tilbake i jobb.

Tanken er at dette systemet også skal gjør det enklere å ansette folk nettopp fordi arbeidsgiverne ikke risikere å sitte med for mange ansatte når konjunkturene snur.

I Norge og Sverige er stillingsvernet betydelig sterkere.

Høy og lav ledighet

- Det er også store variasjoner når det gjelder arbeidsledighet i de nordiske landene, sier Heggebø.

Norge har lenge hatt lav arbeidsledighet. Danmark gikk fra en veldig lav arbeidsledighet frem til den økonomiske krisen, deretter økte den dramatisk. Sverige har over flere år slitt med høy arbeidsledighet som ble enda høyere når den økonomiske krisen inntraff, forklarer han.

Ikke diskriminering

Alle disse faktorene er viktige for å forstå hvorfor det er slik at folk med helseproblemer har større sjanse for å miste jobben i Danmark enn Norge og Sverige.

Heggebø tror ikke årsaken til den danske helseseleksjonen er diskriminering.

- Det er ingen grunn til at danske arbeidsgivere i større grad enn de norske og svenske skulle ønske å kvitte seg med folk med helseproblemer, sier Heggebø. Han påpeker at alle de nordiske landene har et strengt regelverk for hvordan bedrifter kan nedbemanne.

Blir ansatt sist

Han mener mye av årsaken finnes i selve rekrutteringsfasen.

- Det er ofte de med helseproblemer som blir ansatt sist, dermed har de lavest ansiennitet og mister jobben først, sier han.

I Danmarks tilfelle så hadde landet et stort behov for arbeidskraft i årene frem mot den økonomiske krisen som inntraff rundt 2007-2008.

Det førte trolig til at folk som ikke har vært en del av arbeidsmarkedet fikk jobb. Når da krisen kom, var det disse som først mistet jobben på grunn av lav ansiennitet.

Sårbar i dansk modell

Slik sett kan den danske modellen være mer sårbar for arbeidstakere som har helseproblemer, mener Heggebø. Det er lettere å bli ansatt, men også lettere å miste jobben når konjunkturene snur. Og da rammes denne gruppen først.

Heggebø skal nå forske videre på om de som mister jobben blir sykere av tapet av jobb.

Arbeidet hans er en del av “Economic Crisis, Health Inequalities, and the Welfare State”, som er et større forskningsprosjekt.

Det fødte geniet finnes ikke

Femten år gamle Martin Ødegaard debuterte nylig på fotballandslaget. Det er oppsiktsvekkende tidlig, selv i internasjonal sammenheng. Mange snakker om et sjeldent talent.

Omtrent samtidig med Ødegaard, dukket den unge skihopperen Phillip Sjøen opp på allmennhetens radar. Sjøen sikret seg en andreplass i et renn i Frankrike, «uten å ha et spesielt talent,» sa nyhetsoppleseren på Dagsrevyen. Hopplandslagets trener sa seg enig: Han vet ikke om Sjøen egentlig har talent, men han «jobber jævlig mye» – han har trent seg til suksess.

Dette fikk meg til å tenke på geniet. Eller rettere: Vår forestilling om geniet.

Selve urgeniet er Leonardo da Vinci, oppfinneren, maleren, forskeren. Og Mozart, da – som opptrådte for kongelige før han fylte ti, og kunne skrive sine verker rett fra hodet – ferdigkomponert. Det bare kom til ham, som i en visjon. Albert Einstein er også en kandidat – den aller klokeste mannen, mannen som kunne «se» romtiden, forstå ting ingen andre kunne fatte. Men hadde disse tre, da Vinci, Mozart og Einstein, noe vi andre ikke har? Var deres hjerner konstruert annerledes? Hadde de tilgang til kilder vi andre ikke kan nå? Hadde de en annen form for intelligens?

Det er et faktum at noen er klokere enn andre, akkurat som noen har lettere også for det fysiske. Men jeg har vanskelig for å tro at unge Ødegaard ikke trener – veldig mye – han også. Han har et talent, ja, og han jobber hardt med å videreutvikle det. Den drøye påstanden var kanskje å si at Sjøen ikke har talent?

Utholdenheten

Genier finnes ikke – i den vulgære versjon av begrepet. Det finnes kloke og kreative folk – men de hadde aldri fått genistatus hvis de ikke hadde jobbet beinhardt, år ut og år inn. Arbeidet og utholdenheten en del av geniet.

Fysikeren Niels Bohr illustrerer hvordan myter former vår oppfatning: Jo, Einstein var «den aller klokeste» – men han måtte regelmessig gi tapt i sine diskusjoner med Bohr, gjerne om ulike kvantefysiske paradokser. Hvorfor er ikke Bohr like mye geni i folks hode? Fordi han ikke hadde bustete hår og rakk tunge til fotografen? Fordi Bohrs fysikk er vanskeligere å popularisere?

Bohr belyser også forholdet mellom arbeid og «guddommelig inspirasjon.» Bohr ville antagelig vært enig med meg – intet geni uten arbeid – selv om jeg syns han gikk for langt. Han kom fra en familie der kunnskap sto høyt.

Faren, Christian Bohr var professor i fysiologi, broren Harald var matematiker i verdenstoppen og sønnen, Aage Niels Bohr fikk Nobelprisen i fysikk i 1975. Niels selv fikk den i 1922. Både Niels og Harald spilte på det danske fotballandslaget. Den kloke i familien, mente imidlertid Niels, var moren, Ellen.

Niels Bohr ville likevel ikke gå med på at intelligens er arvelig – han så seg selv som et resultat av en intellektuelt aktiv og krevende kjernefamilie, og en oppvekst blant Danmarks ledende akademikere og kunstnere.

Miljø er svært viktig, og hjem med bøker fostrer flinke elever, men alt tyder på at intelligens, hvordan du enn bryter det ned i underkategorier – også er genetisk arvelig. Mye av dette baserer seg imidlertid på forskning foretatt etter Bohrs død i 1962.

Det vi vet, er at Niels Bohr – hvorenn han hadde fått sin skyhøye intelligens fra – jobbet beinhardt, hele livet. Når du leser biografier eller hans egne nedtegnelser, får du en følelse av at han først og fremst hadde én fremragende egenskap: Evnen og viljen til å presse seg selv svært hardt.

Vi ser det samme hos Charles Darwin. En døgenikt i ungdommen. Han skulket skolen for å gå tur i skog og hei, men da han først havnet på rett plass – om bord på HMS Beagle – overrasket han antagelig også seg selv med sin enorme kapasitet til hardt, systematisk og utrettelig arbeid. En trend han fulgte resten av livet.

Et lysglimt fra oven

Både Bohr og Darwin utviste antagelig en mindre sexy form for genialitet. Geniet skal få sin innsikt i et lysglimt fra oven. Først da gisper vi i beundring. Mozart skal vimse rundt, nynne distré, fnise litt fjollete – og så, plutselig skrible ned sin Pianokonsert nummer 17 i G-dur på en krøllete barregning.

Michelangelo så dette allerede på 1500-tallet. Leonardo da Vinci var selve Geniet på den tiden. Rivalen Michelangelo, måtte derimot jobbe for det – slik han så det. Så han blendet vinduene i atelieret – jobbet lange dager og lange netter – uten at folk kunne se det. Det de så var en mann som tilsynelatende også kunne frembringe mesterverk med en hånd på ryggen.

Og det har vært idealet siden.

Problemet er at heller ikke geniene – da Vinci, Mozart og Einstein – var genier i vulgær forstand. De jobbet blodig hardt, de også – uansett hva myten kan fortelle.

Forskjellen på oss og geniene, handler om kvantiteten av mentale krefter – ikke kvaliteten. Du kan nå så langt som hjernen din tillater deg, hvis du bare orker å jobbe. Du kan nå langt forbi antatt klokere mennesker. Kan du så lære deg opp til å bli geni? Neppe – deres intelligens er som vår, men de har mer av den. De toucher menneskehetens øvre grense, og kan følgelig dra den enda lenger enn du og meg. Så lenge de gidder å jobbe, da. Eller trene.

Så hvorfor er Martin Ødegaard et talent, mens Philip Sjøen ”bare har trent mye”?

Akademisk bykamp i nord

Akkurat nå utspilles det en ganske intens kamp om det akademiske herredømme i de tre nordligste fylkene. Det handler ikke bare om hvor man får mest forskning ut av hver krone, like viktig er status, sentralisering og kampen om pengene som følger studentene.

Ikke før hadde Høgskolen i Bodø blitt til Universitetet i Nordland, folk har begynt å bli vant til logoen, så forsvant Høgskolen i Finnmark. Innlemmet i Universitetet i Tromsø (som bytta navn til UiT Norges arktiske universitet) fikk både Alta, Hammerfest og Kirkenes en bit av akademisk selvfølelse.

Dette er Nord-Norge folkens, og akkurat som alle andre regioner i Norge så krangles det internt så busta fyker. Flytting av et fergeleie er nok til at minst tre kommuner forlanger hoder kuttet og at nå må minst en statsråd foreta seg noe. Så det å klare det UiT, anført av tidligere rektor Jarle Aarbakke, klarte i Finnmark aspirerer til en liten fredspris.
Nå er det Anne Husebekk, den nye rektoren ved UiT Norges arktiske universitet, som står på barrikadene. På den andre siden står rektor ved Universitetet i Nordland, Pål Pedersen.
Begge gjør seg lekker for å slå kloa i de fire høgskolene som fortsatt eksisterer; Harstad, Narvik, Nesna og Samisk høgskole i Kautokeino.

Årsaka til at det hele aktualiseres er at kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen har sagt klart fra: Dere får finne ut av dette, det er alt for mange akademiske enheter i Nord-Norge, så dere får vær så god slå dere sammen på en eller annen måte. Hvis ikke dere gjør det kommer jeg til å gjøre det, og det vil skje før all snøen har lagt seg skikkelig i Tromsø!
Og som ikke det var nok: Isaksen har ingen planer om å ta veien via Stortinget for å banke dette igjennom, det trenger han ikke.

Forståelig nok, som så mange andre steder så handler om størrelse i landets lille akademiske verden. Det meste dreier seg om å få flest mulig studenter, for med dem følger pengene. Opprettelsen av blant annet Universitetet i Nordland har stressa opp Tromsø. Før var det fire universiteter i Norge, nå er det åtte. Dermed må alle skjerpe seg slik at de opprettholder, aller helst øker, studentmassen.

I neste uke skal universitetene og kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen til Bodø for å møte ledelsen for de berørte høgskolene, samt ledelsen ved Universitetet i Nordland og UiT Norges arktiske universitet.
Ser du på saken fra Harstad, Narvik, Nesna eller Kautokeino handler det like mye om muligheten til fortsatt å ha kontrollen over et studietilbud etter videregående skole. Det handler om selvfølelse og om noe så enkelt som arbeidsplasser.

Juvelen i krona, hvis man kan kalle det for det, er det teknologiske miljøet ved Høgskolen i Narvik. Både Bodø og Tromsø sikler etter dette. De tre andre skolene skal de nok greit håndtere med en campusstatus, til nød et institutt. (I Finnmark ble løsninga et eget Finnmarksfakultet). I Harstad er det merkelig stille, det kan virke som de har forstått hvilken vei det går uansett hva de sier.

Den som får Narvik – hvis det skulle skje – slår kloa i det som kan bli en framtidig hjørnestein for utdanninga Bodø eller Tromsø. Teknologiutdanning vil være sentral i landsdelen i åra som kommer, skal man tro de som driver innen petroleum- og bergverkindustrien. Miløret i Narvik har over mange år vært sterke, men i forhold til for eksempel NTNU i Trondheim er de ei mygg.

I Narvik vet de ikke helt hva de vil. De er skvisa inn i en bykamp mellom Bodø og Tromsø, der de ikke får stille med annet enn benkeslitere. På en eller annen måte vil de tape uansett.

Mens jeg skriver dette, melder NRK i Troms at det fortsatt er uklart om det blir et eller to universitet i Nord-Norge. Kilden er statssekretær i Kunskapsdepartementet, Bjørnar Haugstad.

Uansett hva de bestemmer seg for i departmenetet, bråk kommer det til å bli!

Middelalderkunsten som ble gjemt

Da svartedauden kom til Norge rundt år 1350 døde halve befolkningen vår. Noen mener at så mange som to tredeler av folket forsvant.

På 1800-tallet og videre utover på 1900-tallet skulle Norge nasjonsbygges. Da ble den eldste middelalderkunsten vår brukt flittig. Dette var kunst laget av nordmenn i vikingtiden og fram til nettopp svartedauden.

Du har kanskje selv sett denne kunsten på framtredende plass i for eksempel Kulturhistorisk museum i Oslo sentrum.

Kirkekunsten vi har fra etter 1350 – senmiddelalderen – er også flott. Men den har det vært liten interesse for blant museer, forskere og folk flest.

Var det fordi den ikke passet inn i historien om Norge?

Ikke siden 1936

Vi tilbake så langt som til 1936 for å finne sist gang en forsker systematisk studerte kirkekunst i Norge fra senmiddelalderen. Eivind Engelstad het kunsthistorikeren.

– Det har vært forsket mye mindre på denne kunsten enn på tilsvarende gjenstander fra tidlig middelalder, bekrefter professor Tine Frøysaker ved Universitetet i Oslo.

Men nå går en gruppe forskere på konserveringsstudiet ved Institutt for arkeologi, konservering og historie (IAKH) ved UiO løs på oppgaven. Forskningsprosjektet Etter svartedauden vil se nærmere på et utvalg av de 65 kirkekunst-gjenstandene som eies av nettopp Kulturhistorisk museum i Oslo.

Forskerne vil studere altertavler, bilder, skulpturer, relikvieskrin og krusifikser.

Mystiske endringer

– Vi har mye større muligheter i dag enn det Engelstad hadde på 1930-tallet. Vi har nye og bedre metoder for å forske på både malefarger, forgyllinger og treverk, forteller Frøysaker.

– Litt av denne senmiddelalderkunsten er godt bevart. Men de fleste gjenstandene er blitt dramatisk forandret. Enkelte er veldig skadet. Mange har store forandringer etter å ha blitt reparert eller overmalt.

Dette siste er forskerne spesielt opptatt av.

For hvorfor ble bilder fra senmiddelalderen endret? Har noen ønsket å forandre på utseendet til figurene? Eller ønsket noen rett og slett å ødelegge bildene?

Bilder forteller historie

Da den norske kirkekunstproduksjonen døde ut med svartedauden, var det fra Tyskland og Nederland at det meste av kunst ble kjøpt når gamle og nye kirker skulle utsmykkes i løpet av senmiddelalderen.

Lensherrene (danske adelsmenn) pusset opp mange kirker i Norge etter reformasjonen. Men kunsten ble altså malt i utlandet. Ikke før på 1600-tallet kom de første kirkemalerne hit fra utlandet, for å utføre jobben i Norge.

Og ikke før på 1700-tallet er det igjen flere enn bare noen få nordmenn som prøver seg som kirkekunstnere.

Hvorfor ble denne kunsten oversett?

Hvorfor har norsk middelalder-kirkekunst fra 1350 til langt opp mot vår egen tid, ligget gjemt bort i kjellerne til Kulturhistorisk museum?

– Den eldste middelalderkunsten var viktig i Norges nasjonsbygging på 1800-tallet og innover på 1900-tallet. Da var det kunsten fra vikingtiden og fra tidlig middelalder, laget av norske kunstnere, nasjonsbyggerne fokuserte på.

– Det var den kunsten som skulle vises fram.

– I den norske nasjonsbyggingsprosessen var ikke kunsten fra etter 1350 interessant, mener Frøysaker.

Denne kunsten ble kalt ”Hansa-import”, ”kunst fra Dansketiden” og ”katolsk kunst”.

Men Frøysaker tror ikke dette er den viktigste forklaringen på at norsk kirkekunst fra 400 år av historien vår, ble gjemt vekk i museumskjellere.

Viktigst har det trolig vært at denne kunsten fremdeles ikke passet inn i historien om Norge da middelalderen vår skulle vises fram.

Middelalderutstillingen i Oslo sentrum

Middelalderutstillingen du i dag finner i 1. etasje på Kulturhistorisk museum i Oslo speiler nettopp det Frøysaker her forteller om.

Utstillingen fra 1979 viser nesten utelukkende kunstverk laget av norske kunstnere i tidlig middelalder.

Det vi får se er kunst som er ekte norsk – kunst laget i Norge før Svartedauden og Dansketiden.

– At det var vår aller mest kjente arkitekt Sverre Fehn som designet denne utstillingen i 1979, har nok også bidratt til å gjøre den ”urørlig”, tror professoren.

Tine Frøysaker peker samtidig på at den som vil se norsk kirkekunst fra senmiddelalderen, fortsatt kan finne mye av den på plass ute i norske kirker.

Forskningsprosjektet Etter svartedauden skal etter planen om noen år bli til både utstillinger og en database med bilder. Slik vil forskerne gjøre denne delen av Norges historie mer kjent og tilgjengelig for flere.