Et blunk og et skeivt smil kan tolkes på mange måter. Men for en håndfull elektroder, en datamaskin og en liten undervannsdrone kan det bare bety tre ting: Kjør framover. Sving til venstre. Sving til høyre.

Mastergradsstudent Bent Arnesen har på seg en hjelm som består av lange svarte tentakler med en sensor på hver ende. Ved siden av seg har han en bærbar PC, og til PC-en er det koblet en lang ledning som er festet til en liten, gul drone som ligger rett under vannoverflaten i et basseng.

Vi befinner oss inne i et av laboratoriene til Norsk Marinteknisk Forskningsinstitutt i Trondheim. Det grunne bassenget dronen ligger i, strekker seg langt innover bygget. En trykkende stillhet gjør at den lave takhøyden føles enda lavere. Iblant blir stillheten brutt idet ekkoet fra skvulpende vann blir kastet mellom de tunge, hvite murveggene.

Arnesen sitter på en stol ved enden av bassenget med hendene hvilende på knærne.

Straks skal han demonstrere hva tankens kraft kan brukes til.

• Les også: Undervannsrobot som oppfyller tre ønsker

Grimaser gir elektriske signaler

– Når vi beveger oss – eller tenker, for den saks skyld, sendes det ut elektriske impulser fra hjernen, forklarer Arnesen.

Og disse signalene kan selvsagt måles. Akkurat det er ikke noe nytt: elektroencefalografi (EEG), målingen av disse impulsene, har vi faktisk brukt siden 1929. Hjernebølgene, som har en spenning på omtrent 50 mikrovolt, er det fortsatt vanlig å måle både innenfor diagnostikk og i medisinske forsøk.

Men hva med å bruke disse signalene til noe helt annet?

Slik virker det

Arnesen sitter helt konsentrert og ser rett framfor seg. Så blunker han med begge øynene.

BEEEP! Lyder det fra bassenget. Dronen begynner å kjøre framover. Så drar Arnesen et skeivt smil mot venstre. BEEEEP! Dronen svinger mot venstre.

Det er ikke ukjent at vi kan bruke tankekraft til å flytte på gjenstander – så lenge vi får litt hjelp fra teknologiens verden. I dette tilfellet er det hjelmen til Arnesen som er hemmeligheten bak trikset. Og sirlig programmering, selvsagt.

– Denne hjelmen fanger opp impulsene fra hjernen ved hjelp av ømfintlige sensorer. Ved å tilsette en saltløsning fraktes signalet fra hodebunnen til sensoren, sier han.

Deretter sendes signalet til et dataprogram på PCen via Blåtann. Signalet blir dermed analysert og tolket som en ordre som blir sendt videre til dronen. Prosjektet er en del av Institutt for marinteknikk ved NTNU.

• Les også: En slangerobot for krevende terreng

Fantasien bestemmer

Hjelmen er det et kommersielt selskap som har laget. De har allerede filtrert ut de signalene som blir sendt fra hjernen din når du blunker og smiler skjevt.

Dermed var det «bare» for Arnesen å skrive programmet som oversetter disse hjernesignalene til kommandoer for dronen. Undervannsdronen styres til vanlig med en styrespak og brukes for eksempel til inspeksjon av rør som ligger under vann.

Arnesen har stor tro på framtidsmulighetene for teknologien.

– Teknologien kan potensielt brukes til å avlaste operatørene. Ofte kan det være vanskelig å styre med joystick. Kanskje kunne vi laget droner som kombinerte tankestyring med VR-briller.

På sikt er det ikke bare droner som kan dra nytte av tankekraft. Arnesen forestiller seg også at teknologien for eksempel kan brukes av rullestolbrukere. Og etter hvert trenger vi kanskje bare å tenke kommandoen «sving til venstre».  

– Her er det egentlig bare fantasien som setter grenser, påpeker han.

• Les også: Slik kan mennesker og roboter samarbeide

Men å lese tanker er fortsatt vanskelig

Teknologien som gjør dette mulig, finnes allerede. Faktisk skrev forskning.no allerede i 2003 at vi i nær framtid ville se en rullestol som kan styres med tankene. Og hjelmen som Arnesen bruker, EPOC, kan faktisk hvem som helst kjøpe på nett. 

Så hvorfor bruker vi ikke mer tankestyrt teknologi i dag?

– Det er jo klart det dette fortsatt er et stykke fram i tid. Det er for eksempel ikke veldig mange slike hjelmer til salgs, sier professor Ingrid Schjølberg. Hun er Arnesens veileder og har blant annet vært leder for ROBOTNOR senter for avansert robotikk.

– Dette prosjektet er mest for å vise hva som går an å gjøre allerede nå, forklarer hun. 

• Les også: Overfører tanker via internett

Og tilgjengelighet er ikke den eneste hindringen.  

Det er nemlig ikke tilfeldig at produsentene av hjernemåleren har valgt å kartlegge signalene fra blunking og smiling. Blunking, for eksempel, sender et så høylydt signal at det kan ødelegge EEG-målingen ved medisinske undersøkelser. Det gjør det enklere for hjelmen å filtrere ut det riktige signalet.

Å kartlegge selve tanken «sving til venstre, nå!», er det verre med.

– Det er bestandig vanskelig å vite nøyaktig hvor tankene kommer fra. Det kan jo variere fra person til person. Å skulle identifisere hvor de elektriske signalene kommer fra en spesifikk tanke er fortsatt en stor utfordring, forklarer Arnesen.  

Ifølge P4 , som har hentet tallene fra Bergen bompengeselskap, er nedgangen i trafikk i morgenrushet mellom 6.30 og 9.00 nærmere 14 prosent.

Siden 1. februar har det kostet 45 kroner å passere i dette tidsrommet, samt mellom 14.30 og 16.30 – noe som er 26 kroner mer enn ellers i døgnet.

– Disse tallene viser at den effekten vi så etter de to første to ukene, har holdt seg utover våren. Så avgiften ser jo ut til å fungere etter hensikten, sier Kjell Werner Johansen, assisterende direktør ved Transportøkonomisk Institutt (TØI).

Han mener imidlertid at klimaeffekten er usikker, ettersom det totale antall biler gjennom døgnet fortsatt er like høyt.

Rushtidsavgiften i Bergen ble innført for å få bukt med høy luftforurensning, samt å få bedre flyt i trafikken.

I dag har vi ingen fullgod måte for å hente ut næringsstoffer fra kloakken på, men forskere er på saken. Det er nemlig i vannet og kloakken vi finner de store mulighetene i det grønne skiftet.

Vannet vi tar fra tjern og innsjøer i naturen kan ofte ikke brukes uten rensing.

Humusstoffer som gir den brune vannfargen og muligens inneholder smittefremkallende mikroorganismer er den viktigste grunnen vi renser vann i Norge. I mange andre land må vannet renses for partikler og skadelige stoffer fra naturen eller menneskeskapte aktiviteter.

Vannet fra naturen kan også inneholde ubehagelig lukt og smak, eller skade rør som transporterer vann til våre hus. Alle disse utfordringene kan og bør håndteres ved et renseanlegg, slik at man får renere og tryggere drikkevann uansett hvor man er i verden.

Avløp inneholder gull

Etter at vi har brukt vannet til drikke, matlaging og husvask får vi avløpsvann som må fraktes vekk. Dette vannet inneholder mye partikler og smittefarlige mikroorganismer, stoffer som forbruker oksygen som ellers skulle være tilgjengelig for fisk og andre levende organismer i elver, innsjøer eller sjø.

Avløpsvann inneholder også næringsstoffer som fosfor og nitrogen som kan forårsake algedannelse. Industribedrifter produserer ulike typer forurenset vann som ofte blandes med avløp fra husholdningene når det ankommer renseanleggene. Avløpsrenseanleggene må rense vannet slik at det kan slippes ut til naturen uten å skape miljø- og helsemessige problemer og skader.

• Les også: Skal gjenvinne livsviktig stoff fra kloakken

Vi har lenge visst at kloakken inneholder viktige ressurser som fosfor, nitrogen og organiske stoff, samt energi, selv om gjenvinning og gjenbruk kun nylig har kommet på agendaen. Forskere har dokumentert at verdens fosforreserver forsvinner innen 30-50 år. Det vil skape store utfordringer for verdens matproduksjon, da fosfor er kritisk viktig i jordbruket.

Derfor må vi gjenvinne og gjenbruke hver eneste fosforressurs, inkludert det som finnes i kloakken. NMBU jobber med forbedring av fosfortilgjengelighet i avløpsslam til planter, og flere andre norske forskere jobber med gjenvinning av fosfor fra avløpsslam.

Tungvinte løsninger i dag

I dag renses mesteparten av kloakken ved store sentraliserte renseanlegg, og det er på tide å stille spørsmål om dette er den mest hensiktsmessige løsningen. Det finnes verdifulle næringsstoffer i urent vann som vi bør utvinne til gjenbruk før det fortynnes eller renses i hjel.

Over 90 prosent av næringsstoffene befinner seg i utgangspunktet i toalettavløp (svart vann). I dag fortynnes avløpet først med alle avløpsstrømmer fra dusj, vaskemaskin og kjøkken fra en bolig, deretter fortynnes det enda mer av regnvann fra veinettet og innlekking fra grunnvann til kloakken. Dermed får vi et meget fortynnet avløpsvann til renseanleggene.

• Les også: Oppdrettsnæringen sløser med fosfor

Det rare er at vi reverserer prosessen i renseanleggene – etter at kloakken er tynnet ut – for å separere avløpsvannet til renere vann og ulike næringsstoffer. Prosessen er dermed lite hensiktsmessig. Det er mye bedre og mer økonomisk å gjenvinne så tidligere og så tett opp mot stedet kloakken kommer ut som mulig. Dette er teknologi som kommer for fullt og som gir en mer effektiv uthenting av viktige næringsstoffer.

Skal redusere kjemikaliebruk

I Norge bruker vi årlig over 100 000 tonn kjemikalier for vann- og avløpsrensing. Vi arbeider med å redusere mengden kjemikalier ved renseanlegg. Norske forskere jobber også med bruk av kjemikalier med biologisk opprinnelse – for eksempel kan avfall fra rekeindustrien benyttes i vannrensing samtidig som det løser et avfallsproblem.

Forskere ved NMBU jobber også med bruk av membranprosesser for å fjerne giftige stoffer som arsenikk – som er et problem i flere land.

Kloakkenergi

I dag produseres biogass fra avløpsslam og flere forsker på å effektivisere denne prosessen enda mer. Energien som finnes i kloakken er hovedsakelig varme som går tapt og er uutnyttet.

Flere norske miljøer ser på energigjenvinningsmuligheter. NMBU er blant annet med i et fellesprosjekt med NTNU, SINTEF og flere industripartnere om gjenvinning av næringsstoffer fra kommunalt industriavløp og slam, og produksjon av biogass fra kloakken.

En robot er en ting. Vi kan få dem til å gjøre menneskelignende bevegelser, de kan snakke med oss, og vi gir dem menneskelige former.

Men hvordan oppfatter vi egentlig disse robotene? Hvis du blir bedt om å ta på en ting, for eksempel en dør eller en kopp, vil ikke dette være noe merkelig, uansett om du tar på dørhåndtaket eller på hanken.

Men hvis du tar på et annet menneske, sprer følelsene seg gjennom kroppen.

Det å ta på andre mennesker er en viktig del av livet, og det kan ha store effekter på følelseslivet vårt. Folk takler for eksempel stressende situasjoner bedre hvis de holder noen i hånda, enten det er en kjæreste eller en fremmed, ifølge denne studien.

Forskjellige følelser kan endre hudens evne til å lede elektrisitet, noe som forskere bruker for å måle om forsøkspersonene får noen spesielle følelser.

Dette har blitt målt i mange forskjellige studier, hvor forskere bruker et mål som kalles galvanisk hudrespons.

En forskergruppe ved Stanford University brukte denne metoden for å undersøke hvordan folk egentlig reagerer på menneskelignende roboter. Ser vi dem som nok en dings, eller vil vi føle at de er mer menneskelige?

Det viste seg at folk reagerte på nesten samme måte som når de tar på mennesker, men bare når de tok roboten på mer uvanlige steder.

• Les også: Hva er det med japanere og roboter?

Ta på meg

Forskerne brukte en veldig liten gruppe til å teste ut hvordan folk reagerte på å ta på roboten.

Ti studenter hadde blitt hyret inn som forsøkspersoner. De satt i et rom med en liten, menneskelignende robot som ga forsøkspersonene beskjeder. Forsøkspersonene hadde også en sensor på en av hendene som målte om de fikk noen spesielle følelser.

Forskerne brukte NAO-roboten til Aldebaran, som du kan lese mer om her.

Roboten instruerte forsøkspersonene til å ta på 13 forskjellige områder på robotkroppen. Roboten merket når den hadde blitt tatt på, og ga en respons hvor den snakket saklig om det nevnte anatomiske området, for eksempel låret, eller brystkassen.

Når folk tok på hendene eller føttene til roboten, skapte ikke det den store følelsesreaksjonen.

Men når roboten ba forsøkspersonene om å røre ved mer intime steder, som rumpeballene eller skrittet, målte forskerne mye sterkere følelser. Forskerne fant ikke den samme effekten da folk ble bedt om å peke på de samme, intime stedene.

Her kan du se en video av forsøket.

• Les også: Tusen roboter jobber sammen

Ukomfortable?

Forskerne tror dette sier noe om hvordan bånd mellom roboter og mennesker kan oppstå i framtiden.

– Dette viser at folk reagerer på en primitiv og sosial måte når de tar på roboter, sier Jamy Li i en pressemelding. Han er forsker ved Stanford, og har ledet arbeidet med denne studien.

Forskerne tror forsøkspersonene følte seg ganske ukomfortable da de ble bedt om å ta på robotens intimsoner, men de har ikke undersøkt akkurat hva som var årsaken til følelsesresponsen.

Dette kan være en svakhet, i tillegg til det lille utvalget i forsøket.

Forskerne mener at berøring av roboter har blitt nedprioritert sammenlignet med kroppsfasong og andre robotegenskaper, og at berøringsforskning kan ha noe å si for hvordan roboter blir designet i framtiden.

Referanse:

forskning.no har tilgang til studien, og den skal presenteres på International Communication Association Conference i Fukuoka, Japan i juni, 2016.

Her er en pressemelding om prosjektet.

Tallet kommer fram i en undersøkelse gjennomført av Sentio på oppdrag for Norsk Studentorganisasjon (NSO) og Universitas. Syv prosent av studentmassen i Norge tilsvarer 20 000 studenter.

I undersøkelsen fikk deltakerne også spørsmål om hva de trodde ville påvirke fremtiden deres mest. 29 prosent svarte krisen i petroleumsnæringen, og dermed er det bare klimaendringer som skremmer norske studenter mer enn fallet i oljeprisene.

Statistikk fra Samordna Opptak viser at antall søkere til geofag ved Universitetet i Oslo har falt fra 761 i 2013 til 637 i 2015, en nedgang på drøye 16 prosent. Brit Lisa Skjelkvåle, leder ved Instituttet for geofag, tror nedgangen skyldes trange kår i oljenæringen.

– Mange som kommer til oss, ønsker å jobbe med petroleum. Men selv om vi har opplevd en liten nedgang de to siste årene, har vi hatt så stor oversøkning at det har vært mer enn nok søkere å ta av, sier Skjelkvåle.

– Da vi begynte i fjor, var vi 80 studenter, og nå er vi nærmere 50, sier en student til Universitas.

Siden 2014 har 34 519 jobber forsvunnet i norsk oljenæring. Det viser en oversikt utarbeidet av DNB Markets-megler Truls Oma Erichsrud, skriver VG.

Kompetansedirektør Are Turmo i NHO vil ikke anbefalestudenter å bytte studium på grunn av usikkerhet i arbeidsmarkedet.

– Vi må ha flere tanker i hodet samtidig. Norge trenger denne typen kompetanse samtidig som vi satser ytterligere på å øke kompetansen mot grønne næringer, sier Turmo til Universitas.

Utbruddet fra Pavlof-vulkanen i Alaska startet 27. mars, og skyen nådde Norge sist lørdag.

Men skyen var så liten at mengden av svoveldioksid ikke var skadelig, ifølge NILU.

– Det var ikke store mengder det var snakk om, og gasskyen lå i noen kilometers høyde. Folk merket derfor neppe noen lukt, sier forsker Nina Iren Kristiansen ved NILU til forskning.no.

Svoveldioksid kan være ubehagelig

Satellittobservasjoner viste tydelig svovelskyen over Nord-Norge. Kristiansen har laget en simulering som viser skyens ferd fra utbruddet og til den nådde Norge sent lørdag kveld.

Nå er skyen forsvunnet fra Norge, og rester av den har blåst østover og nådd Sverige.

Skyen inneholdt svoveldioksid, som i store mengder kan være ubehagelig.

Men denne skyen var så redusert at den verken var farlig for flytrafikken eller helsen.

– I dette tilfellet var det veldig små mengder det var snakk om, sier Kristiansen, som jobber på NILUs avdeling for atmosfære og klima.

Luktet svovel i 2014

Senest i 2014 nådde en liten sky fra et vulkanutbrudd på Island kysten av Vestlandet, da vulkanen Holuhraun hadde et utbrudd.

– Da var det mange på Nordvestlandet som luktet svovel, forteller Kristiansen.

Det skal store konsentrasjoner til for at det skal være farlig, ifølge forskeren.

– Nesen er veldig sensitiv og et god instrument til å merke små konsentrasjoner av svovel, tilføyer hun.

Vulkanutbrudd på Island stoppet fly

Det var i 2010 at en serie store vulkanutbrudd på Island slynget enorme mengder aske ut i atmosfæren. Dette lammet flytrafikken i Europa og førte til et nytt begrep: å bli askefast.

Den gangen var det vulkanen Eyjafjallajökull som hadde utbrudd. Mellom 15. og 23. april ble mesteparten av Nord-Europas luftrom stengt.

– Et fly er sårbart for vulkansk aske. Det kan sammenlignes med sandblåsing. Konsekvensene varierer fra ripete vinduer til noe så alvorlig som motorstans, uttalte Eivind Bjurstrøm i SAS den gang til VG.

De neste to månedene besluttet mange lands luftfartsmyndigheter av sikkerhetshensyn å stenge luftrommet for flytrafikk i kortere eller lengre perioder.

Dette var den største stengningen av lufttrafikk siden andre verdenskrig. Tusenvis av reisende ble strandet langt hjemmefra. Flyselskapene meldte om et gjennomsnittlig tap på 150 millioner euro i døgnet. 

I ettertid viste forskning at luftfartsmyndighetene taklet askeutbruddet riktig.

Sjelden på nordlige halvkule

Det er sjelden skyer med rester fra vulkanutbrudd i Alaska spres så langt som til Norge. Hvor langt de kan nå, avhenger blant vindretninger og vindstyrke, samt hvor høyt opp svovelgassen blir «spydd ut» fra vulkanen.

– Det har vært observert oftere på den sydlige halvkule hvor svovelskyer har sirkulert jorden rundt opptil flere ganger, forteller Nina Iren Kristiansen ved NILU.

NILU overvåker kontinuerlig luftforurensning ved hjelp av satellittmålinger av blant annet vulkanutslipp og andre utslipp.

I tillegg kjører de egne beregninger og får epostvarsler fra verdensomspennende overvåking fra samarbeidspartnere. 

Her ser du en simulering av svovelskyens ferd fra vulkanutbruddet i Alaska og helt frem til Norskekysten. 

I samarbeid med Enova har SINTEF analysert data fra Elbilforeningens medlemsundersøkelse for 2014, for å se hvilke offentlige virkemidler medlemmene vektla da de kjøpte elbil. Spørreskjemaet hadde ingen spørsmål om hvorvidt elbil-kundene er opptatt av klima og miljø.

Over åtti prosent av medlemmene oppga momsfritak og fritak av engangsavgift som avgjørende for at de valgte elbil.

– Vi ser at også de omdiskuterte og til dels utskjelte lokale gratis-godene er tiltak som virker, sier SINTEF-forsker Kristin Ystmark Bjerkan.

I kommunene rundt Oslo har muligheten for kjøring i kollektivfeltet betydd mer for valget enn det gjør andre steder. I Trondheim gjelder det samme for godet «gratis bompassering».

Norge har verdens høyeste elbil-andel og eiere nyter godt av mange tiltak: fritak fra engangsavgift og merverdiavgift ved kjøp, lav årsavgift, gratis bompassering, gratis parkering, adgang til kollektivfelt og gratis bruk av riksveiferger.

Instinktivt tenker du sannsynligvis nei. Men hva om vi ser for oss at nøkkelen er en blodprøve, og at med denne nøkkelen kan forskerne «låse seg inn» i kroppen din og kartlegge hele arvematerialet ditt?

I England har den nasjonale helsetjenesten (NHS) som mål å åpne døren til cellenes innerste hemmeligheter hos 70 000 pasienter og pårørende. Flere enn 5000 har allerede sagt ja til å delta
i det som foreløpig er verdens største prosjekt innen såkalt genomsekvensering. Det vil si at forskere kartlegger hele arvematerialet på en gang, ikke ett og ett gen. 

– Etikk har vært innebygd i prosjektet fra starten av. Én av de viktigste problemstillingene vi har jobbet med, er å utvikle en passende modell for samtykke, forteller Michael Parker.

Han er professor i bioetikk ved Universitetet i Oxford og leder et uavhengig etikkråd tilknyttet 100 000 Genomes Project.

Skreddersydd behandling

Prosjektet skal blant annet finne ut mer om sammenhengen mellom gener og sykdom. Parallelt skal forskerne bygge opp tilgangen til avansert genteknologi. Ett av målene er at persontilpasset medisin skal bli en del av tilbudet til alle innbyggere i framtida. Det vil si at forebygging og behandling skal være tilpasset den enkeltes genetiske egenskaper.

I tillegg til å forske for en framtidig helsetjeneste er målet å gi deltagerne helsehjelp her og nå, basert på relevant informasjon som måtte komme fram.

De første suksesshistoriene har allerede dukket opp i media. BBC News forteller om den lille jenta Jessica som har hatt uforklarlige epileptiske anfall. Nå har forskerne funnet en mutasjon som gjør at sukker ikke kommer fram til hjernecellene hennes. Hvis Jessica spiser mer fett, får hjernen en alternativ energikilde, og dermed kan Jessica ta mindre epilepsimedisin.

Aftenposten forteller om en datter av en pasient med en sjelden sykdom som ikke lenger trenger å gå til månedlig sjekk fordi hun ikke er bærer av de samme genvariantene.

En uvanlig hybrid

Det er lett å forstå at den personlige nytten pasientene kan ha i sikte, gjør det forlokkende å være med i prosjektet. Men de som deltar, samtykker også til at ulike helseopplysninger om dem kan kobles med resultatene fra genomsekvenseringen og til at legen kan få tilbakemelding om resultatene. Er det uproblematisk?

Deltagerne må også godta at legemiddelfirmaer får tilgang til dataene – ellers blir det vanskelig å utvikle nye medisiner og behandlinger.

Michael Parker beskriver prosjektet som en uvanlig hybrid. Dermed blir det spesielt viktig å sørge for en god samtykkeprosess og at folk forstår hva de eventuelt sier ja til å delta i. 

– Prosjektet er i skjæringspunktet mellom klinisk praksis og forskning. I tillegg har prosjektet en kommersiell side. Vi har jobbet mye med å utvikle en så klar idé som mulig om prosjektet, forklarer Parker.

Vil ha mindre informasjon

På prosjektets nettsider ligger en rekke ulike skjemaer og dokumenter: faktaark for voksne med kreft, informasjon for barn mellom seks og ti år med sjeldne sykdommer, samtykkeskjema for voksne med kreft, skjema for tilbaketrekking av samtykke og så videre. Barn og ungdom kan også se videoer som forklarer prosjektet og hva det vil si å delta.

Men er informasjonen på nettsidene forståelig? Er det lett å skjønne hva deltagelse i prosjektet innebærer? Gjennom flere initiativ har etikkrådet som Parker leder, involvert pasienter og befolkningen i slike spørsmål. Han venter nå på tilbakemelding fra de ulike initiativene.

– Vi anser ikke samtykkeskjemaene vi har nå som endelige. Tanken er at dette er en første instans og at vi skal lære av erfaringer og tilbakemeldinger.

Foreløpig tyder responsen på at deltagerne faktisk vil ha mindre informasjon, ifølge Parker. Det tar for lang tid å sette seg inn i skjemaene og alle detaljene. Etikkeksperten forklarer at prosjektet har vært opptatt av å tilfredsstille alle forskningsetiske krav og sørge for at alt er mer enn godt nok i oppstarten.

– Siden Helsinki-deklarasjonen har den rådende holdningen vært at folk må være fullstendig informert for å få lov til å bestemme at de vil delta i forskning. Dette er en ganske paternalistisk holdning. Jeg mener folk kan ta en selvstendig avgjørelse som innebærer at de lar for eksempel en biobank håndtere og bruke dataene på en ansvarlig måte, sier han.

Stort og uoversiktlig

I Norge er genetisk forskning i stor grad knyttet til befolkningsundersøkelser, som omfatter folk flest og ikke bare syke. Regional forskningsetisk komité for medisin og helseforskning Midt-Norge (REK) har behandlet mange søknader om forskning på genetisk materiale, spesielt med utgangspunkt i Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT).

Sekretariatsleder Hilde Eikemo mener prosjekter som HUNT og 100 000 Genomes Project utfordrer kravet om at et samtykke skal være informert.

– Innenfor rimelighetens grenser må det være mulig å overskue følgene av et samtykke. Det er vanskelig når man holder på med analyser av omfattende genetisk materiale. Den teknologiske utfordringen går så fort og potensialet for bruk er så stort og uoversiktlig, sier hun.

Måtte sende ut 90 000 brev

I HUNT-undersøkelsen fikk forskerne erfare konsekvensene av dette da de ville samarbeide med National Institutes of Health (NIH) i USA. Planen var at noe av den genetiske informasjonen fra HUNT skulle legges ut i en database i USA og være tilgjengelig for en rekke forskjellige forskningsprosjekter. De enkelte prosjektene ville aldri komme på REKs bord, men gjennomgå etisk vurdering i USA.

– Var dette en del av kontrakten med deltagerne? Vi syntes det var såpass nytt og annerledes at vi påla HUNT å sende ut 90 000 brev for å informere deltagerne om at de kunne reservere seg, forklarer Eikemo.

Hun mener deling av data mellom ulike land og institusjoner kan være spesielt utfordrende når det gjelder genforskning. Genetisk informasjon er unikt for hvert menneske. Er det da mulig å anonymisere?

– Vi klør oss i hodet på hvert møte hvor dette er et spørsmål, men vi ønsker å være føre-var og har som utgangspunkt at biologisk materiale ikke kan anonymiseres, forteller Eikemo.

Ønsker dynamisk samtykke

Dag Erik Undlien, professor i medisinsk genetikk ved Oslo universitetssykehus har i mange år forsket på ulike arvelige sykdommer. Nå bruker han mye tid på å utvikle løsninger for å ta i bruk ny sekvenseringsteknologi også i klinisk diagnostikk.

Han leder Nasjonalt konsortium for sekvensering og persontilpasset medisin, som nettopp har kjøpt inn avanserte analysemaskiner. Foreløpig finnes det ikke forskningsprogrammer øremerket for å stimulere til økt bruk av genomsekvensering, men Undlien håper myndighetene lar seg inspirere av storsatsingen i England.

Mens 100 000 Genomes Project innhenter et engangssamtykke på papir, mener Undlien imidlertid det er på tide å utnytte mulighetene teknologien byr på også i samtykkeprosessen.

– Verden begynner å bli kompleks, og det er et økende behov for tettere kommunikasjon med både pasienter og eventuelle forskningsdeltagere. Vi må bort fra disse gamle papirgreiene, sier han.

Oslo universitetssykehus jobber med en elektronisk løsning for å innhente dynamisk samtykke basert på Min journal som er sykehusets web-applikasjon for pasienter. Ideen er at deltagerne for eksempel får beskjed på sms om at det ligger ny informasjon i Min journal om et forskningsprosjekt de deltar i, og som de må ta stilling til.

Hva vil pasientene vite?

For å holde så mange dører som mulig åpne, bruker genforskere vanligvis såkalt bredt samtykke. I for eksempel 100 000 Genomes Project samtykker ikke delagerne til bestemte forskningsprosjekter, men til at data legges inn i en database og gjøres tilgjengelig for forskning generelt.

Dermed er det mye deltagerne ikke vet om hvordan dataene deres kommer til å brukes. Dynamisk samtykke kan ivareta både forskernes og deltagernes interesse, mener Undlien.

– Da kan vi faktisk ha et enda bredere samtykke som utgangspunkt. Deretter kan vi underveis informere om spesifikke studier og gi deltageren mulighet til å si at nå er det nok, eller akkurat denne studien vil jeg ikke være med på.

– Deltagerne kan også kontinuerlig justere ønskene for tilbakemelding om ulike resultater fra egne prøver, påpeker han.