Høygaffelen er lagt på hylla og melkespannet er for lengst borte. Digitaliseringen har også inntatt en av de eldste og mest tradisjonsrike næringene vi kjenner: landbruket.

Allerede på 70-tallet begynte eksperter i Norge å samle data om hva som foregikk i fjøset gjennom TINEs «Kukontroll». Forskerne har derfor historiske data som forteller om den helsemessige og produksjonsmessige utviklingen for hver enkelt av de norske melkekuene.

Denne informasjonen har blitt brukt til å avle frem en storferase med god helse, bra fruktbarhet og god melkeytelse. Norge har vært en pioner på dette området.

• Les også: Lønnsomt med kuvelferd

Nytt paradigmeskifte i fjøset

Vi står nå foran et nytt paradigmeskifte i melkeproduksjonen.

Kunnskap kombinert med teknologisk utvikling kan i fremtiden gi forskerne mer detaljert informasjon om hvordan hvert enkelt dyr har det, og de kan praktisk talt følge dyra «minutt for minutt» når de nå får stadig mer sanntidsovervåking over livet i fjøset.

I moderne fjøs registreres det enorme mengder data som vil være gull verdt for framtidig forskning og slik også for fremtidig melkeproduksjon. 

Digitaliseringen i fjøset kan utnyttes til å forske videre på viktige tema som for eksempel dyrevelferd, klimautslipp og besetningsstyring.

– Fremover er jeg sikker på at vi vil få mer sanntids sensorinformasjon i fjøset. Tolking og utnyttelse av data fra slike systemer vil være et viktig grunnlag for beslutningsstøtte til bonden, sier Gunnar Dalen, veterinær og næringsstipendiat ved NMBU Veterinærhøgskolen og TINE.

Robot som rådgiver

Fremtidig sensorteknologi kan fortelle bonden mer om hva som foregår under overflaten i fjøset og fange opp avvik raskt.

– Maskinen må kunne si fra om at ei ku trenger tilsyn før den har blitt alvorlig syk. Den må altså gi beskjed om at dette dyret må et menneske se på og undersøke på et tidlig nok tidspunkt, sier Dalen.

Dagens sensorer kan blant annet fortelle hvor mye kua beveger seg i løpet av en dag og hvordan stoffskiftet er. Teknologien foreslår for bonden hva som skjer i fjøset, om en ku er halt eller en annen er syk. Systemene forteller bonden når kyrne er fruktbare og klare for paring eller når jurhelsen avviker fra normalen.

Videre kan analyser av dataene gi grunnlag for økonomisk relevante beslutninger på besetningsnivå som bonden og veterinæren sammen kan ta stilling til.

– Fremtidige system må kunne fortelle hva som kommer til å skje med helsetilstanden og produksjonsnivået i besetningen avhengig av hvilke beslutninger som tas, sier Dalen.

– En robot skal aldri vurdere antibiotikabehandling av ei ku, men heller varsle om unormale verdier som bonden kan benytte som tilleggsinformasjon for å ta en beslutning om å eventuelt tilkalle veterinær, påpeker han.

Forskningen kan sette alt dette i system. Med alle de biologiske dataene vi etter hvert får tilgang til kan vi utvikle systemer som vil gi oss mindre synsing og mer fakta om hva som er best for det enkelte dyret.

Automatisk fôring og melking

I fjøset er hender for lengst erstattet med melkeroboter. Hver tredje melkeliter går nå via melkerobot, og forskerne spår at halvparten av norske kuer melkes med robot om fire til fem år.

Det er ikke tvil om at det er utrolig mange fordeler med teknologiske nyvinninger også i fjøset, og den norske bonden har vært langt fremme når det gjelder å ta i bruk ny teknologi.

Robotsystemene som finnes i dag er stort sett basert på forskning med sikkerhetsnivå på 95 prosent.

– Det er veldig bra, men det betyr også at systemene kan bomme på 1 av 20 kuer, de som er «annerledes», sier Dalen.

• Les også: Humøret til bonden smitter over på kua

Erstatter aldri mennesket

– Et omforent krav til sensorsystem i melkeproduksjonen er at de skal ha minst 80 prosent sensitivitet. Det gjør det verdt å investere i, samtidig som man må være bevisst på at mange unormale tilstander ikke blir oppdaget av sensorene alene. Robotene vil aldri bli empatiske på samme måte som oss. Det vil ikke være noe mål å erstatte bonden, men heller å hjelpe han eller henne til å ta riktige beslutninger til rett tid, befester Dalen.

Utviklingen mot teknofjøs der bonden frigjøres fra en del tung jobb, brukes av mange til å argumentere for at det er helt greit at det blir færre, men større bruk.

Gunnar Dalen er ikke enig i disse argumentene.

– Det hevdes fra ulike hold at bonden vil få langt bedre tid med ny teknologi og dermed kan ha flere dyr. Slik er det ikke uten videre. Jo flere dyr en bonde har, jo lengre tid må han bruke i fjøset. Mer jobb innebærer også større ansvar, og det kan få større konsekvenser dersom noe går galt, som hvis man får et sykdomsutbrudd i besetningen, sier han, og fortsetter:

– De viktigste endringene vi har sett over tid er at mange tunge fysiske oppgaver på gården er erstattet med enklere verktøy. Bonden bruker likevel mye tid i fjøset, bare på andre arbeidsoppgaver.

• Les også: Bruker PC til sauepass

Finnes det en grense for hvor effektiv ei ku kan være?

Det er forsket mye på effektiviteten i fjøset. Ei frisk ku er den mest effektive kua, og den gir bedre økonomi for bonden. Blir kua syk, går melkeproduksjonen ned, og den kommer sjelden opp igjen til det nivået den var på før sykdommen.

Vi vet ikke sikkert i dag hvor grensen for optimal effektivitet går, men vi vet at den norske kua produserer gjennomsnittlig cirka 7800 liter melk i året, og at det har økt jevnt over mange år, sier Dalen.

– Sammenligner du effektiviteten med bilkjøring, vil det være bedre å ligge med jevn fart hele tiden enn å kjøre i rykk og napp.

Antall kilo kjøtt og melk avhenger av mange faktorer. Maten er avgjørende, siden fôret omdannes til melk. I dag er 85 prosent av fôret til kua norskprodusert.

Automatiske fôringssystemer har inntatt norske fjøs for lenge siden, og disse kan gi informasjon om hvor mye gress og kraftfôr hver enkelt ku får i seg. Samtidig forsker eksperter på kuenes promping og raping. Til sammen vil dette gi oss bedre tall på innsatsfaktorer i produksjonen og utslipp fra fjøset, og hva som skal til for å produsere kjøtt og melk på en enda mer miljøvennlig måte enn i dag.

– Målet må være å finne riktig produksjonsnivå per dyr – ikke bare mest mulig. Jeg er overbevist om at den teknologiske utviklingen vil gi store forbedringsmuligheter både for dyrene, for menneskene og for miljøet, sier Dalen.

– Robotteknologien gir både kua og bonden større frihet og en enklere hverdag.

Kanskje er deler av undervisningen så kjedelig at elevene mister interessen? Det kan man nå se på hjerneskanninger, ifølge danske forskere. Det kan også være at noen av elevene ikke klare å henge med, slik at de trenger ekstra hjelp fra læreren.

Teknologien kan på sikt brukes til å gjøre undervisningen mer personlig og hjelpe de svakeste elevene, forteller en av forskerne.

– Forestill deg at en lærer får direkte tilbakemelding fra elevenes hjerner, slik at han eller hun kan se om elevene følger med i undervisningen eller kanskje ikke kan forstå den. Det vil gjøre det mulig å drive mye mer målrettet undervisning. Det er bare én av mange bruksmuligheter, forklarer professor Lars Kai Hansen, som er leder av Cognitive Systems på DTU Compute ved Danmarks Tekniske Universitet (DTU).

Den nye forskningen er nylig offentliggjort i det vitenskapelige tidsskriftet Scientific Reports.

Teknologien er på vei

Hvis du synes hele ideen høres ut som science fiction, tar du antagelig feil. Teknologien er faktisk like rundt hjørnet.

Andreas Trier Poulsen er forsker ved Institut for Matematik og Computer Science ved DTU og står bak den nye studien.

Han forteller at det i dag foregår veldig mye arbeid innen utvikling av bærbare måleinstrumenter som kan erstatte hjelmen med elektroder som brukes til å fange opp hjernens signaler.

De nye apparatene kan plasseres i ørene. Det finnes allerede slike prototyper. Det vil ikke forstyrre elevene i undervisningen.

– Jeg tror det er realistisk med forelesningssaler der studentene har på seg apparater som måler hjerneaktiviteten, og at foreleseren får en måling av studentenes oppmerksomhet. Dermed kan de se om det er på tide med en vits eller en quiz. Samtidig kan studentene få tilbakemelding på om de andre henger med. Man kunne for eksempel forestille seg at telefonen begynner å vibrere hvis de faller ut, sier Poulsen.

• Les også: Unge sliter med hverdagsmatte

Lærebøker må kanskje skrives om

Preben Kidmose er forsker ved Institut for Ingeniørvidenskab ved Aarhus Universitet i Danmark og har tidligere arbeidet for høreapparatbedriften Widex, som han blant annet har utviklet EEG-måleapparater for. Det står for «ElektroEncefaloGrafi», altså en registrering av hjernens elektriske impulser.

Kidmose har et inngående kjennskap til forskningen fra DTU. Han tror slike apparater snart vil bli mindre.

– Vi har gjennomført mange forsøk som viser at apparater i ørene gir tilsvarende resultater som EEG på hele hodet, sier Kidmose.

Han forestiller seg også at det vil åpne for nye måter for evaluering av undervisning.

– Det kunne bli et godt redskap for alle lærere. Man kan for eksempel bruke det til å se om nye didaktiske metoder virker etter hensikten. Lærere kan også bruke det til å finne ut hvilke deler av undervisningen som fungerer. Kanskje må vi skrive om lærebøkene, filosoferer Kidmose.

• Les også: Derfor bør elever mestre retorikk       

Undervisningstanken er foreldet

Jeppe Bundsgaard er professor ved DPU, Danmarks Institut for Pædagogik og Uddannelse ved Aarhus Universitet.

Han har hørt om den nye studien fra DTU, men tror ikke hjerneskannere er det lærerne trenger. Han mener teknologien er rettet mot en foreldet undervisningsmetode, der elevene sitter stille på en stol og hører på lærerne.

– I dag forsøker vi å la elevene delta aktivt i undervisningen. Denne nye teknologien er tilpasset undervisningen vi brukte for mange år siden, sier Bundsgaard.

Han forteller at det gjelder fra barneskolen til universitetene.

– Folk som arbeider med teknologi, vil løse problemene i undervisningen med teknologi, men her er jeg ikke enig. Vi skal bruke teknologi i undervisningen, men bare til å strukturere, produsere og kommunisere med, ikke til å finne ut om elevene følger med i en feilslått form for undervisning. Dette handler ikke om at vi mangler ny teknologi, men om å finne en undervisningspraksis som er god, mener Bundsgaard.

• Les også: Blir generasjon prestasjon syke av skolens krav?

Hjerner fungerer likt når folk ser film

Utgangspunktet for den nye forskningen er resultater fra USA, der forskere har vist at de ved hjelp av dyre hjerneskannere kan avgjøre om personer følger med på en film eller ikke.

Når hjernen arbeider, gjør den det med elektrisk aktivitet, og det kan måles med EEG, ved at elektroder på hodet fanger opp de elektriske signalene.

Poenget er at hvis en gruppe mennesker tenker eller gjør det samme, for eksempel ser den samme filmen, vil EEG-signalene være like.

Hvis en av personene tenker noe annet enn resten, vil man kunne se det på EEG-målingene.

• Les også: Hvor frie er norske universiteter?    

Satte folk til å se Hitchcock-filmer

I de amerikanske forsøkene lot forskerne en rekke forsøkspersoner se en Hitchcock-film, mens de hadde elektroder på hodet.

En annen gruppe så klipp fra Hitchcock-filmen i en vilkårlig rekkefølge, og slik at de var mer tilbøyelige til å tenke på andre ting enn selve filmen. Det var tydelig i EEG-målingene.

– Problemet har vært at disse forsøkene er med dyrt utstyr i elektrisk skjermede laboratorier. Vi har fått de samme resultatene i et klasserom med billig utstyr, sier Andreas Trier Poulsen.

• Les også: Er skoleelever tilpasningsdyktige nok?

Kan brukes i et klasserom

I det danske forsøket har forskerne gjenskapt resultatene av det amerikanske forsøket i et klasserom.

To grupper av ni studenter fikk billige EEG-målere på hodet, koblet til en bærbar datamaskin. Forskerne brukte den samme filmen og fikk de samme resultatene.

– Vi fikk det samme robuste signalet, sier Lars Kai Hansen, som nå vil forsøke å gjøre teknologien enda mer anvendelig.              

Referanse:

Andreas Trier Poulsen mfl: EEG in the classroom: Synchronised neural recordings during video presentation, Scientific Reports (2017), doi: 10.1038/srep43916

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Johannesurt er blitt brukt som naturlegemiddel i lang tid. Tradisjonelt ble planten benyttet som et universalmiddel mot alt fra betente sår til nedstemthet. Og i dag er urten fortsatt mye brukt mot mild til moderat depresjon.

Inntil for to år siden var johannesurt klassifisert som kosttilskudd i Norge, og kunne kjøpes i helsekostbutikker. I mange land er dette fortsatt tilfelle.

Men hva er de egentlig lagd av, johannseurtmidlene som selges på nettet og i mange europeiske helsekostforretninger?

Ancuta Cristina Raclariu og Hugo de Boer ved Naturhistorisk museum i Oslo har brukt en ny type DNA-analyse – DNA-strekkoding – for å sjekke innholdet i 78 ulike produkter fra forskjellige land.

De konkluderer altså med at ingen av dem inneholdt det som stod på pakken.

En tredel av produktene hadde faktisk ikke johannesurt i seg i det hele tatt. Og i resten var det enten ingredienser som manglet, eller det var med planter som ikke stod oppført.

– Dette er ikke overraskende, kommenterer Steinar Madsen fra Legemiddelverket.

– Vi har sett før at det ofte er veldig store feil og mangler.

Madsen mener det er en stor forbedring at det nå er mulig å bruke DNA-strekkoding til å kontrollere innholdet i urtemidler.

Kan endelig finne ut hva som er i pillene

– Det har tidligere vært vanskelig å avgjøre nøyaktig hva som finnes i pulver og piller som selges som urtemedisin, forteller Raclariu.

Kjemiske tester har kunnet avsløre hvor mye midlene inneholder av visse virkestoffer. Men ikke hvilke ingredienser de er lagd av.

DNA-strekkoding gjør det imidlertid mulig å finne fram til hvilke planter som finnes, for eksempel i en pille.

– Det kan være snakk om opptil 30 ulike plantearter, forteller de Boer.

Forskerne matcher DNA-et de finner i produktet med databaser over DNA-et til ulike arter. Slik identifiserer de ikke bare hvilke urter midlet inneholder, men også hvete, ris eller andre ingredienser som er brukt som fyllstoff.

Og de vil også kunne se om noe mangler.

Både lureri og feiltagelser

Raclariu og de Boer tror det er flere årsaker til at det er så mye tull med innholdet i produktene de undersøkte. I enkelte tilfeller kan det være snakk om feiltagelser.

Johannesurt (Hypericum perforatum) er for eksempel i familie med mange arter som ligner, men som ikke inneholder de samme virkestoffene. Produsentene kan rett og slett ha plukket feil.

– Men i mange tilfeller skyldes det nok villet lureri, sier de Boer.

– De putter i noe som er billigere.

Madsen fra Legemiddelverket sier det er gjort lignende funn for andre urtemidler, for eksempel ginkgo-produkter.

– Noen har beregnet at det selges ti ganger mer ginkgo enn det som produseres.

– Produsentene lager produkter av billige planter, men utgir dem for noe annet og selger dem til en høy pris. Det er penger som ligger bak her.

Madsen understreker imidlertid at de som kjøper johannesurt lovlig i Norge ikke trenger å bekymre seg.

Reguleres som legemiddel i Norge

Her i landet er johannesurt i dag klassifisert som legemiddel. Det betyr at johannesurt-produkter godkjennes og testes av Legemiddelverket, og kan selges bare i apoteker.

­– Det er stor forskjell mellom legemidler og kosttilskudd. Legemidler skal igjennom nøye kontroll av myndighetene. Så produktene du kjøper på norske apoteker kan du være trygg på.

Kosttilskudd, derimot, er langt mindre sikre.

– Mattilsynet tar jevnlig stikkprøver for å kontrollere for stoffer som ikke skal være der. Men det finnes tusenvis av produkter og det er umulig å undersøke alle sammen.

Slike midler er heller ikke godt sjekket av europeiske helsemyndigheter, forteller Raclariu.

Fant ikke farlige planter

Raclariu og de Boer understreker likevel at analysene deres ikke tydet på at noen av de testede johannesurt-midlene inneholdt farlige planter.

– Produsentene er nok påpasselig med at de ikke putter i noe giftig, sier de Boer. 

Men mange av produktene hadde trolig liten eller ingen virkning. En tredel inneholdt altså ingen johannesurt i det hele tatt. Og kjemiske analyser viste at alle de resterende produktene hadde mindre virkestoffer fra johannesurt enn informasjonen på pakken tilsa.

– Det er et varsko for kontrollinstansene, sier Raclariu.

– Dette er en stor industri, som selger dyre produkter som mange stoler på. Nå må systemene og kontrollene forbedres.

Bør være skeptisk

Raclariu og de Boer tror DNA-strekkoding kan bli et viktig redskap i et slike kontrollsystem, selv om metoden så klart ikke er ufeilbarlig.

Databasene over plantearter kan for eksempel mangle visse arter. Dette kan føre til at forskerne konkluderer med at midlet inneholder en art som ligner.

– Vi kan ikke være hundre prosent sikker, sier Raclariu.

Metoden kan heller ikke si noe om alle stoffene i en pille. Det kan for eksempel være tilsatt kjemiske stoffer som ikke inneholder DNA.

I flere tidligere saker har det vist seg at kosttilskudd og urtepreparater har vært tilsatt ekte legemidler, som paracetamol eller kortison. Dette kan bare avsløres i en kjemiske analyse.

For forbrukeren gjelder det å være på vakt, sier Madsen fra Legemiddelverket.

­– De fleste naturlegemidler har ingen virkning, eller i hvert fall ingen sterk virkning. Hvis et kosttilskudd reklamerer med stor effekt, bør du være skeptisk.

Referanse: 

A. C. Raclariu, R. Paltinean, L. Vlase, A. Labarre, V. Manzanilla, M. C. Ichim, G. Crisan, A. K. Brysting & H. de Boer, Comparative authentication of Hypericum perforatum herbal products using DNA metabarcoding, TLC and HPLC-MS, Scientific Reports, mai 2017

Situasjonen er kjent for de fleste. Du sitter på legens kontor. Kanskje har du kommet hastende inn fra parkeringsplassen, er litt stressa på grunn av jobben, eller kanskje omgivelsene i seg selv er nok til å gi ubehag.

Så skal blodtrykket måles.

Det kan gi et uriktig og dårlig resultat, noe som igjen kan føre til feilbehandling. Samtidig er sykdommer relatert til høyt blodtrykk er dødsårsak nummer en i verden i dag.

Det er en kjent sak innen helsevesenet at den tradisjonelle mansjettmålingen av blodtrykket, hvor du fester måleren rundt armen, ikke er en optimal målingsmetode. Feilkildene kan være mange.

Dette er også et problem i tilfeller der det er behov for hyppig måling av blodtrykk over en lengre periode. Da må pasienten foreta målinger selv hjemme. Også her er det kjent at forholdene for gode målinger ikke er optimale. Utstyret du må bære med deg kan virke forstyrrende og begrensende. Utstyret må også være på om natten, og målingene fører til avbrutt nattesøvn. Det kan igjen gi en uriktig måling av blodtrykket.

• Les også: Blodtrykk-app målte feil

Upraktiske alternativer

Problemet har til nå vært mangel på gode, praktiske og tilgjengelige alternativer. Det beste alternativet på markedet i dag er stasjonære sykehusapparater, eller portable målere som både er store og som kan være svært forstyrrende fordi de bråker.

Sintef sin avdeling for smarte sensorsystemer har utviklet en prototyp bærbar blodtrykksmåler, med seniorforsker Kari Margrethe Seeberg i spissen. Den gjør det mulig å måle blodtrykket kontinuerlig når man ønsker: utenfor sykehuset eller legekontoret. Prototypen har blitt validert mot nevnte sykehusapparat på en gruppe pasienter med leversykdom, med gode resultater.

– Vi har utviklet et helt nytt system der vi gjør indirekte målinger. Metoden kan blant annet erstatte den tradisjonelle 24-timersmålingen, der man må bære med seg utstyr som ofte forstyrrer og gir måling i en unormal situasjon. Dette gir lite pålitelige data fordi mansjettmåling er unøyaktig i seg selv da den gir få målingspunkter, sier Seeberg.

Forskerne gjør målingene med tre typer sensorer på pasienten, som til forskjell fra tidligere ikke merker at målingen blir utført. Det hentes ut én verdi for hvert hjerteslag. Dette skjer kontinuerlig, og på denne måten får vi mange punkter med data som kombinert gir en riktig måling av blodtrykket, forklarer forskeren.

• Les også: Vellykket å måle hjertehelse på apoteket

Som et usynlig pulsbelte

Selve sensorene bærer pasienten på seg som et pulsbelte som er justerbart, med elektroder som kan plasseres fritt. Sensorene plasseres på kroppen under klærne og er derfor ikke synlig for andre. Målingene blir overført trådløst med Bluetooth-teknologi.

Beltet er utviklet med forskningsmidler fra EU-prosjektet d-LIVER, som rettet seg mot bedre behandling og tilrettelegging for hjemmeboende pasienter med kronisk leversykdom. Trådløsteknologien kan overføre data til helsepersonell, som kan tilpasse medisinbehov og annen behandling fra kontoret, og dermed redusere både innleggelsesdøgn og besøk på legekontoret.

EU-prosjektet er avsluttet, men Seebergs forskning fortsetter. Prosessen med å tilpasse og utvikle produktet er ennå ikke fullført.

– Vi jobber for å finne finansiering til å utvikle et ferdig produkt, og vi holder samtidig på med å videreutvikle algoritmene i systemet med tanke på hvordan vi best mulig estimerer blodtrykket ut fra de data vi måler, forteller Seeberg.

• Les også: Blodprøve kan redde friske mosjonister fra hjertestans

Avdekker behandlingsbehov

Den nye målemetoden er viktig i prosessen med å avdekke hvem som trenger behandling og medisinering. Pasienten vil i tillegg oppleve å få bedre kontroll på egen helsetilstand og dermed økt trygghet.

Seeberg mener det er et stort behov for en nøyaktig og pålitelig metode for blodtrykksmåling i dag.

– Sykdommer relatert til høyt blodtrykk er dødsårsak nummer en i verden i dag. Derfor er det svært viktig å få påvist om man har høyt blodtrykk og dermed befinner seg i risikogruppen. Stadig flere har en stillesittende jobbhverdag, og vi ser en tendens mot økt kroppsvekt og lav fysisk aktivitet, noe som kan føre til at man befinner seg i risikogruppen for høyt blodtrykk. Om det effektivt lykkes i å avdekke hvem dette er, så kan vi spare mange liv i framtiden. Disse kan medisineres riktig og bli veiledet i forhold til livsstil, utdyper Seeberg.

Samfunnsøkonomisk er dette også godt nytt. Det betyr mange fellesskapskroner spart i færre sykehusdøgn og mindre belastning av øvrige helsetjenester.

• Les også: Like viktig å måle blodtrykket når du er i aktivitet

Tilpasses flere pasientgrupper

Hun ser også muligheter for at andre pasientgrupper enn leversyke kan ha god nytte av sensorbeltet.

– Vi kan tilpasse produktet til den enkelte pasient, basert på den enkeltes behov. Ulike pasientgrupper må følges opp på ulike måter, og dette kan justeres. For eksempel så ser vi for oss at en app som kan ta imot sensordata, kan være nyttig. Appen kan både informere pasienten om helsetilstand og medisinbruk samtidig som den kommuniserer direkte med legen, sier Seeberg.

I årene framover vil andelen eldre i samfunnet øke mye mer enn tilgangen på «varme hender».  Velferdsteknologi vil kunne hjelpe på denne situasjonen.

Alle kommuner i Norge er i dag opptatt av velferdsteknologi i helse- og omsorgstjenesten. Enten er de i gang, planlegger å komme i gang eller har dårlig samvittighet for at de ikke har en oppstartsplan.

Felles for de fleste som har begynt å bruke teknologien, er at det skjer i relativt liten skala, og at det er satt i gang en masse pilotprosjekter. 

Øker tryggheten

Vår forskning i åtte kommuner i Sør-Norge viser at teknologien øker tryggheten for brukere, ansatte og pårørende.

Sensorer i sengematter og dørsensorer sender signaler, som nattevaktene får på sin mobiltelefon, slik at de kan hjelpe med en gang og ikke vente til de går sine runder.

Vi ser også at de ansatte får en mer fleksibel arbeidssituasjon, og ikke minst at de får bedre innsikt i aktivitetsnivået til brukere med demens om natten.  Denne kunnskapen kan de så dele med ansatte på andre skift og med pårørende. Med bedre oversikt kan de forhindre natte-vandring, og bidra til bedre søvnkvalitet. 

Gevinsten for pasientene er lavere medisinbruk og at de er mer våkne på dagen.

Finner gode, teknologiske løsninger

De åtte kommunene har i flere år samarbeidet med et knippe innovative bedrifter. Målet har vært å ta i bruk nye teknologiske løsninger i helse- og omsorgstjenesten.  Teknologien skulle være til hjelp for de som har behov for hjelp, for pårørende og for ansatte.

Gjennom forskningsprosjektet «Digitalt tilsyn» har vi fulgt arbeidet disse kommunene har gjort med å ta i bruk velferdsteknologien. Oppmerksomheten har vært på de ansatte, og det samarbeidet de har hatt med leverandørene av teknologien.

Målet vårt har vært å finne ut både hva som fremmer, og hva som hemmer vellykket bruk av velferdsteknologi. 

Samarbeidet har vært viktigst for suksess

Våre data viser at samarbeidsmodellen som disse åtte kommunene og leverandørene har valgt, har vært suksessfaktor nummer en. Vi kaller den en «samskapingsmodell». Den har fokusert på de ansatte, på praktisk opplæring, på tjenesteinnovasjon og videreutvikling av teknologien.  Denne måten å samarbeide på har vært en vinn-vinn-modell for kommunene og bedriftene. Kommunene får bedre tjenester, mens bedriftene får bedre produkter. 

Samtidig viser forskningen vår at det er helt avgjørende med engasjement og forankring hos ledere på alle nivåer i kommunene.  Vi har sett manglende involvering hos ledere i forkant av utprøving og iverksetting. Vi har også sett at ledere mangler forståelse for hva som kreves av tid og samarbeid blant de ansatte.

Den nye teknologien stiller også store krav til IT-avdelingene i kommunene.  De må være innstilt på å yte service hele døgnet, hele uken, og må integreres i helse- og omsorgstjenesten på en ny og tettere måte.

Vil kreve mye av kommunene

Kommuner som vil ta i bruk velferdsteknologi bør være klar over at det vil kreve organisasjonsendringer.  Nye oppgaver vil oppstå, og maktbalansen vil bli forrykket, mellom skift, mellom leder og underordnet og mellom de som takler den nye teknologien og de som ikke gjør det.

Behovet for kommunikasjon vil også bli større. Det gjelder på tvers av skift, mellom ansatte og mellom kommunale instanser. Kommunene tar i liten grad i bruk kompetanse på tvers av tjenesteområder.

Forskningen vår viser at det er avgjørende for kommuner og virksomheter å ta disse utfordringene på alvor.  Vi anbefaler at ny teknologi må følges opp av en plan for kompetanseheving for de ansatte og for tjenesteinnovasjon og har følgende anbefalinger:

Må satse for å få gode resultater

Utprøvingen bør skje i større skala og man må raskt over fra pilotfase til drift. Små pilotprosjekter renner ofte ut i sanden.

Forankring og involvering fra ledelsen på alle nivåer i kommunen er en forutsetning. Lederne må fokusere på kompleksiteten i prosessene.

Samarbeidet med kommunal eller interkommunal IKT tjeneste må inngås tidlig i planleggingsfasen, og dette samarbeidet må være tett. Dette gjelder også andre kommunale instanser, for eksempel teknisk, plan og bygg. Det er helt avgjørende at kommunens informasjonsteknologiske infrastruktur er på plass.

Må legge til rette for gode møter

Kommunene bør bruke «Samskapingsmodellen» og legge til rette for møteplasser for læring, etisk refleksjon og tjenestedesign. Her kan praktikere fra kommunene møtes, enten det er snakk om nattevaktene, mellomledere eller prosjektledere, leverandørene og forskerne.

Selv om velferdsteknologi nå er på alles lepper, har vi sett at dette ikke bare handler om teknologi.  Det handler i stor grad om organisering, planlegging og ikke minst involvering av svært mange aktører for at kommunene skal lykkes.

Aksel Braanen Sterris uttalelser om Downs syndrom har skapt debatt. Men ikke utelukkende på grunn av innholdet i det han sier

Minerva-intervjuet der filosofistipendiaten ved Universitetet i Oslo (UiO) blant annet hevder at personer med Downs aldri vil kunne leve fullverdige liv, har også resultert i en debatt om ytringsfrihet og akademisk frihet.

Stiller krav til etterrettelighet

Professor i spesialpedagogikk Jan Grue ser det som uheldig at det er den veien debatten har tatt.

– Det er synd, fordi det Sterri sier er så grunnleggende problematisk at det blir en avsporing å snakke om ytringsfrihet. Det er det minst interessante i denne diskusjonen, synes professoren.

– Nettopp fordi han uttaler seg som stipendiat, er det viktig at vi diskuterer substansen i det han sier. Dersom han uttaler seg som akademiker, er det nemlig noen krav til etterrettelighet som han må leve opp til, poengterer Grue.

Og det mener han at Sterri ikke gjør.

– Uten å begrunne det, hevder han at personer med Downs syndrom aldri vil kunne leve fullverdige liv uansett, påpeker Grue.

• Les også: Født sånn, blitt sånn, eller redigert sånn?

Et felles ansvar

– Hvem sitt ansvar er det å få debatten til å handle mer om innholdet i det Sterri sier?

– Det er et felles ansvar for oss alle å gå inn i kjernen av det han sier, at personer med Downs syndrom ikke kan leve fullverdige liv. Jeg vet ikke hvor han har det fra. Kanskje fra filosofen Peter Singer som kommer fram til det samme, men da også uten å begrunne det. Jeg tenker at bevisbyrden i større grad ligger hos dem. Hva er et fullverdig liv?

– Når man hevder at uansett hvor mye samfunnet tilrettelegges, så vil det ikke hjelpe, da mener jeg man overvurderer hvor langt samfunnet er kommet i å tilrettelegge for personer med Downs syndrom. Samtidig undervurderer man hvor mye vi faktisk kan gjøre. Dersom vi vurderer levekår før og nå, ser vi at situasjonen for personer med Downs syndrom er blitt mye bedre de siste hundre årene. Selv om det fortsatt er en lang vei å gå videre, fortsetter Grue.

– Er vi nødt til å ta Braanen Sterri på alvor?

– Ja. Han er stipendiat på UiO. Det er en høythengende rekrutteringsstilling som automatisk gjør at en blir tatt på alvor.  I tillegg gir han ut bøker og er aktiv i politikken. Så selvfølgelig må han tas på alvor, sier Grue.

• Les også: Genstudie viser sammenheng mellom fem ulike sykdommer

Skuffet over UiO-rektor

Heller ikke for Morten Horn, forsker i bistilling ved Senter for medisinsk etikk, handler denne saken først og fremst om ytringsfrihet.

– Jeg er enig med Jan Grue i at det er feil å kjøre denne debatten over til å handle om ytringsfrihet og akademisk frihet, og er skuffet over at rektor på UiO gjør nettopp det, sier han til Uniforum.

Horn har tidligere uttalt seg om saken blant annet i kommentarfeltet på rektors blogg. Her har han forsøkt å komme i dialog med Ole Petter Ottersen, foreløpig uten respons.

– Alle har skjønt at rektor er opptatt av ytringsfrihet. Men det er fortsatt uklart hvilket verdisyn universitetet ønsker å assosieres med. Sterri har uttalt at det finnes liv som ikke er fullverdige. Er dette noe UiO ønsker å assosieres med?

• Les også: Høyere utdanning får folk med funksjonshemning ut i arbeid

– Overdrevet forsvar for ytringsfriheten

I et debattinnlegg i Khrono poengterer læringssenterdirektør ved Høgskolen i Oslo og Akershus Lars Egeland at universitetene må tåle kritikk uten å dra «ytringsfrihetskortet».

«Dessverre har reaksjonene til forsvar for Sterri gjort at akademia har sluppet billig unna hovedsaken, nemlig om menneskesynet som Sterri gir uttrykk for er noe universitetet vil stille seg bak.», skriver Egeland.

– For hundre år siden var fagfolk på UiO kritiske til eugenikken. I dag ser vi at stipendiaten Braanen Sterri kommer med uttalelser som oppfattes rasehygieniske, hvorpå rektor Ole Petter Ottersen følger opp med å forsvare hans ytringsfrihet, sier Egeland til Uniforum.

– For UiO-rektoren handler saken denne gangen om å forsvare ytringsfriheten. Det må vel være greit?

– Det er det jeg synes er overdrevet. Jeg kan ikke se noen tegn på at regjeringen planlegger angrep på norske universiteters ytringsfrihet. Dette kan derfor ikke sammenlignes med det som skjer andre steder i Europa, poengterer Egeland.

– Kunne du ønsket deg at rektor samtidig som han forsvarte Sterris ytringsfrihet, også tok avstand fra hans uttalelser?

– Ja, det er akkurat det han burde gjort.

Nå håper Egeland at fagfolk på UiO melder seg på i debatten.

– Universitetsansatte bør komme på banen og si hva de mener om Sterris menneskesyn, oppfordrer direktøren.

• Les også: Mener næringslivet tar for lite ansvar for menneskerettigheter

Mener både Laabak og Ottersen handlet for raskt

På nettsiden til Norsk forbund for utviklingshemmede har forbundsleder Jens Petter Gitlesen skrevet en lang kommentar under overskriften «Rektor Ole Petter Ottersen må ta ansvar».

Den akademiske friheten rommer ikke krenkelser, poengterer Gitlesen i kommentaren.

– Ole Petter Ottersen reagerte på det han oppfattet som statssekretærens forsøk på å instruere UiO. Burde han latt være å si noe?

– Jeg tror man kan forstå statssekretær Bjørnar Laabak og UiO-rektoren nøyaktig likt. De handlet begge for raskt. Laabak var i likhet med andre fedre forbannet over uttalelsene som rammet egne barn. Og jeg tror ikke rektor tenkte så mye på at det var en far som sto bak innlegget.

– Det var også en statssekretær som sto bak innlegget?

– Ja. Men uten ansvar på området. Like fullt var det politisk dumt, og UiO-rektoren har sikkert ikke tidligere opplevd å få lignende kritikk fra en statssekretær, sier forbundslederen.

• Les også: Et nyttig ekko av de voksne

Ytringsfriheten gjelder alle

Ytringsfriheten er for øvrig ikke noe unikt forbeholdt akademia, poengterer Gitlesen.

– Det er ikke bare i akademia den vernes om, det gjør den i hele samfunnet. Men friheten er ikke ubegrenset. Ifølge Menneskerettighetene er vi også forpliktet til å jobbe for funksjonshemmedes verdighet, påpeker han, og forteller at NFU har politianmeldt Sterri for hatefulle ytringer.

Forbundslederen er overrasket over at forskere ved UiO ikke tar til motmæle mot Sterri. Til nå har han bare registrert to.

– Må vi ta Sterri på alvor?

– Han er stipendiat på UiO og får stor plass i media. Det er all grunn til å ta ham på alvor.

• Les også: Foreldre til funksjonshemmede barn blir frustrert i møte med det offentlige

Norsk lov gjelder

UiO ved Det utdanningsvitenskapelige fakultet og Institutt for spesialpedagogikk deler hvert år ut Jonas-prisen. Prisvinneren skal ha «medvirket til å skape et romsligere og mer tolerant samfunn, hvor menneskelig variasjon og personlige særtrekk vurderes som en berikelse og ikke som et problem.»

I fjor gikk prisen til Marte Wexelsen Goksøyr og Kjersti Horn. Goksøyr har Downs syndrom, og er aktiv i debatten om det såkalte sorteringssamfunnet.

Uniforum ønsket å se prisen og pristildelingen i 2016 i sammenheng med rektor Ole Petter Ottersens forsvar av Sterris ytringer om Downs syndrom.

– Blir det en selvmotsigelse at UiO først tildeler Jonasprisen til Marte Goksøyr for sin medvirkning til å skape et rausere og mer tolerant samfunn – for så å uten forbehold forsvare Braanen Sterris ytringsfrihet? Eller er det bare et uttrykk for at den akademiske friheten og ytringsfriheten står sterkt på universitetet?

Ottersen gjør det klart at han setter liten pris på sammenblandingen.

– Når ytringsfriheten skal forsvares er det ikke relevant hvilke meninger eller ytringer det dreier seg om, så lenge de holder seg innenfor norsk lov. UiO som institusjon står selvsagt ikke bak den enkelte ansattes meninger. Det er derfor ingen selvmotsigelse at UiO gir ut Jonasprisen og samtidig forsvarer ytringsfriheten. UiO står fullt og helt bak Jonasprisen, understreker han.

• Les også: Ingen vei ut for fattige funksjonshemmede

– Jeg har aldri forsvart Sterris ytringer

Utover dette svarer ikke rektoren konkret på Uniforums videre spørsmål, men skriver i stedet følgende:

«Jeg har aldri forsvart Sterris meninger og ytringer, men jeg har forsvart hans ytringsfrihet. Det er det denne saken dreier seg om.  Det er jo ganske basalt at det å forsvare ytringsfrihet er noe helt annet enn å forsvare den enkelte ytring. Som jeg har skrevet tidligere, så er min rolle som rektor å hegne om meningsmangfoldet og nettopp oppmuntre til kritisk debatt på campus.»

«Når det gjelder Laabaks bloggpost (som han nå har slettet) så er det viktig å huske at Laabak er statssekretær. Jeg oppfordrer jo nettopp til debatt og kritikk av kontroversielle ytringer. Laabak har også ytringsfrihet og er i sin fulle rett til å kritisere Sterri og hans meninger. Men det skal ikke være et meningsfilter ved ansettelser ved UiO. Laabak har derfor ingen rett til å kritisere uio for å ansette ham, med henvisning til hans ytringer.»

Artikkelen ble først publisert på uniforum.uio.no.

Forvirringen råder i kommunestyresalen i Ski:

– Vent nå litt, er det ikke et bygg der allerede? Og her skal det vel være park? Eller er det lenger nede på kartet? Er dette Idrettsveien?

Politikere, fagfolk og kommuneadministrasjon er samlet til arbeidsseminar for å diskutere den nye design- og funksjonsplan for Ski sentrum. Målet er at byen skal få et moderne, funksjonelt og vakkert preg. De neste månedene de bestemme seg hvor hvordan byen skal se ut, hvordan den skal oppleves og hvordan den skal brukes.

• Les også: På innsiden av planene

God dag mann, økseskaft!

Det er ikke en liten oppgave. Problemstillingene er mange, engasjementet er høyt, og idéene flyr over bordet. Benker her, sykkelruter der og regnbed overalt.

Det er bare et problem: Mens virkeligheten er i 3D går diskusjonen i 2D. Verktøyet som blir brukt for å skape fremtidens byrom, er ikke like moderne som tankene. Her går det i flate kart med fargekoder og lange tekstbeskrivelser med fargekoder, forkortelser og faguttrykk som «hovedarkitektonisk karakter», «dimmensjonering» og «funksjonell forvaltning av byrommene i ulike byromskategorier».

Det gjør at ingen kan være helt trygg på at de andre er på samme planet. Eller i det minste i den samme gaten. Prater vi egentlig om det samme her? Støynivået er høyt, og ikke alle klarer å henge med i diskusjonen.

Dette er ikke Ski kommune alene om, skal vi tro førsteamanuensis Ramzi Hassan ved fakultet for landskap og samfunn ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, NMBU.

Han mener de forskjellige partene som er med på å planlegge, formulere, kommentere og bestemme over et byutviklingsprosjekt ikke alltid har forutsetningene til å forstå hverandre. De snakker rett og slett ikke samme språk.

– Det er nok en reell fare for at de ulike partene snakker forbi hverandre i sånne prosesser. Særlig hvis man ønsker at ikke-fagfolk som politikere og publikum skal forstå hele bildet, sier Hassan.

Nå forsker han på hvordan kommunene skal kunne bruke Virtual Reality (VR) på en måte som skaper en mer åpen, gjennomsiktig og rettferdig byutvikling for alle.

Her kan du se hvordan Hassan bruker VR i forskningen sin: 

Teknologien som åpner verden

Bare sånn kjapt, hvis du ikke er helt sikker på hva dette er: Virtual reality er en kunstig virkelighet, skapt med datateknologi eller 360-graders video, som gir brukerne en illusjon av å være til stede og kunne bevege seg rundt. For å gjøre den illusjonen komplett må du ha på VR-briller som dekker hele synsfeltet.

Det vanligste i dag er å bruke spesialbriller som dekker hele synsfeltet med bilder for å utforske virtuelle opplevelser. Det kan gi en ganske virkelighetstro følelse av for eksempel å være på fotballkamp, sitte høyt oppe i en heisekran eller å utforske et byrom som enten er en datasimulasjon av foreslått byutvikling eller en digital rekonstruksjon av et forhistorisk byrom.

VR-teknologien er så langt kanskje mest assosiert med underholdning og moro. Og underholdning og moro er kjekt, det, men Hassan vil at verden skal utvikle og utnytte denne teknologien slik at den kommer hele menneskeheten til gode.

Hans misjon er å finne ut hvordan vi kan bruke dette til å gjøre kunnskapen om vår historie, nåtid og fremtid mer tilgjengelig for alle, uansett hvor man er eller hva man vet fra før.

Reddet kulturarv med VR

Et eksempel på dette er Hassans arbeid for å redde kulturarven i krigsherjede områder som Palestina. Her forsvinner kulturminnene så fort at man ikke bare sliter med å bevare dem, men i det hele tatt å dokumentere de for ettertiden. Sammen med Verdensbanken har han bygget opp virtuelle versjoner av noen av de imponerende bygningene og historiske stedene som har blitt forsømt og fortapt.

Her benyttet han seg av grep som vi kjenner fra dataspill, slik at følelsen av hvordan man beveger seg rundt i «bygningene» blir naturtro og velkjent. Historien blir tatt vare på og gjort lett å forstå for oss som lever i dag.

Denne måten å gjenskape historien på gjør også at hele verden kan oppleve den, uten å måtte ta sjansen på å dra inn i et krigsherjet område.

– Nå kan vi oppdage verden på en helt ny måte, vi kan besøke steder og bygninger og hendelser som er utilgjengelige for oss i den virkelige verden. Vi gjenskapte nylig et palass i Jeriko, «Hisham Palace». Palasset har vært borte i over 1000 år, men takket være det vi har fått vite fra arkeologiske utgravninger i området, kunne vi bygge opp palasset på nytt, i Virtual reality. Nå kan vi gå rundt i gangene i palasset igjen. Vi er de første som gjør det på 1000 år, sier Hassan.

For å få til dette organiserte Hassan et team av historikere, arkitekter, planleggere, arkeologer og 3D-modellbyggere til å rekonstruere palasset digitalt. Rekonstruksjons- og modelleringsprosessen gikk gjennom et sett av stadier: datainnsamling, stedsanalyse, opprettelse av et digitalt 3D-bibliotek av prosjektkomponenter, 3D-modellering av området og modellbygging.

Alle kan snakke samme språk

Men la oss gå 1000 år fremover igjen. Til nåtiden. For nå forsker Hassan på hvordan VR kan gjøre byutviklingen lettere tilgjengelig for alle. Han ser for seg at fremtidens byplanlegging skal skje med VR som et fast virkemiddel i prosessen, særlig når politikere og publikum skal involveres og delta i prosessene.

Presentasjoner med VR kan brukes for å gjøre faguttrykk og fargekoder til noe mer håndgripelig. Det kan vise hvordan et planlagt uteområde kommer til å utvikle seg over tid, fra nyplantet til ferdig utvokste planter, det kan synliggjøre hvordan et bygg på seks eller ni etasjer vil påvirke omgivelsene på ulike måter, man kan velge bedre mellom ulike former for byggematerialer og balkongutforming og så videre. Mulighetene er mange.

– I dag snakker vi ikke nødvendigvis samme språk. Store utbyggingsprosjekter beskrives ofte med vanskelige ord, slik at politikere og publikum ikke alltid forstår nøyaktig hva konsekvensene av det som blir vedtatt er. VR kan brukes for dele informasjon på en bedre måte, slik at alle har forutsetninger for å se og forstå det samme, forklarer Hassan.

Denne teknologien er faktisk i bruk allerede. Men til byggeprosjekter blir det stort sett brukt som en del av den kommersielle salgsprosessen. Da kan utbyggere bruke VR for å fremheve de positive sidene av prosjektet, mens de uheldige sidene gjemmes bort i faguttrykkene på papiret.

– I dag får vi ofte bare se glansbildet med ferdigbygde hus, ferdigvokste grøntområder og vakre, lykkelige mennesker som bor der. VR bør også brukes som et verktøy som viser helheten. Dersom vi skal gjøre byplanleggingen mer tilgjengelig for alle, trenger vi en teknologi som VR, sier Hassan.

Det er store forskjeller på hvor verdifullt et oljereservoar er. Det kommer blant annet an på hvordan oljen ble til for millioner av år siden.

Oljen i Barentshavet er fortsatt lite utforsket sammenlignet med i Nordsjøen. Derfor har Benedikt Lerch ved Universitetet i Oslo forsket på olje og naturgass fra Barentshavet i doktorgraden sin.

Han kartla den kjemiske sammensetningen av 50 forskjellige prøver av olje og gass fra Barentshavet. På denne måten kunne forskeren si noe om hvordan oljen ble dannet, hvor lenge siden det skjedde og hvordan den har blitt påvirket av tidens tann.

– Siden vi har visst lite om prosessene, er det mange brikker som mangler i det helhetlige bildet av olje og naturgass i Barentshavet, forteller Lerch.

Når oljen ble til

For at det skal finnes olje under jorda, må forholdene ha ligget til rette gjennom millioner av år. Det hele starter med at døde planterester, alger eller andre mikroskopiske organismer legger seg i lag på lag sammen med partikler fra for eksempel sand, leire og grus.

Etter hvert som lagene blir tykkere og tykkere øker trykket og temperaturen. Da blir lagene forsteinet til en såkalt kildebergart. Inni kildebergarten blir de døde organismene i første omgang omdannet til et tyktflytende karbonrikt stoff. Dette stoffet kan senere modnes til olje og gass som pipler ut av kildebergarten og havner i en såkalt reservoarbergart på oversiden.

For å finne ut hvor det er olje og gass av høy kvalitet i Barentshavet, er det viktig å forstå hvordan den ble laget.

– Vi har tidligere ikke hatt mye kunnskap om hvilke kildebergarter som har dannet olje og gass i Barentshavet, sier Lerch.

Lerch analyserte 32 prøver av oljer og 18 av naturgass fra Barentssokkelen. Naturgassen han studerte var såkalte kondensater, som er så tunge at de er flytende ved normalt trykk og temperatur. 

Han brukte en rekke ulike parametre i analysene sine og kom fram til at olje- og gassprøvene kunne deles inn i fire familier:

• Olje dannet fra jurassiske kildebergarter (avsatt for 150–200 millioner år siden).
• Olje dannet fra permisk-triassiske kildebergarter (200–300 millioner år gamle).
• Olje dannet fra karbonske kildebergarter (300–350 millioner år gamle).
• Naturgass dannet fra jurassiske og triassiske kildebergarter (150–250 millioner år gamle).

Ifølge Lerch vil resultatene bidra til bedre forståelse av hvordan olje og gass har blitt dannet i Barentshavet.

• Les også: På forskningstokt for å kartlegge Barentshavet

Kjemien avslører

De 50 prøvene Lerch analyserte stammer fra seks områder i det sørvestlige Barentshavet. De fleste av prøvene stammer fra Hammerfestbassenget, mens resten er fra Tromsøbassenget, Loppahøgda, Bjarmelandplattformen, Finnmarksplattformen og Nordkappbassenget.

– Noen prøver er tidligere blitt analysert i mindre studier, mens andre aldri var blitt analysert. Målet nå var å utarbeide en samlet oversikt i en felles database. Dette ville gjøre det enklere å sammenligne de ulike prøvene og danne seg et helhetlig bilde, forteller Lerch, som opprinnelig er fra Köln i Tyskland og kom til universitet i Oslo for å studere petroleums-geokjemi i 2013.

Forskeren synes det er spennende at geokjemiske analyser kan fortelle så mye om oljens opprinnelse.

– Det jeg liker med dette faget, er at vi kan oversette fra geokjemisk til geologisk språk. Vi kan rett og slett bruke kjemisk informasjon til å lage et bilde av når og hvor oljen ble til.

Bakterier bryter ned oljen

På 1900-tallet ble det samlet inn mye kunnskap om oljereservoarene i Nordsjøen, og mange forestilte seg at Barentshavet var sammenlignbart. Men fordi Barentssokkelen har sunket og hevet seg tre ganger gjennom historien, er utviklingen blitt en annen. Derfor går det ikke an å bruke de samme kriteriene for å finne gode oljereservoarer.

Tidens tann kan påvirke oljen i oljereservoarer på flere måter. En av tingene som kan forringe kvaliteten, er at bakterier og andre mikroorganismer bryte ned oljen.

For noen år siden mente forskere at mikrobiell nedbryting ikke hadde skjedd i Barentshavet. Lerch har imidlertid funnet at flere oljer har vært utsatt for ulike typer nedbryting som reduserer den potensielle kommersielle verdien.

– Vi ser ulik grad av mikrobiell nedbryting i ulike oljeforekomster, det vil si hvordan bakterier og mikrober har brutt ned oljen gjennom millioner av år.

Ved å studere mekanismene bak denne nedbrytingen, mener Lerch at forskere kan forstå mer om hva som har skjedd med oljen etter den ble dannet.

• Les også: Nanopartikler kan presse ut enda mer olje

Opprinnelse fra landjorda eller havet

Denne kunnskapen kan brukes til å identifisere ulike typer oljeforekomster. Ved hjelp av kjemiske analyser kan forskere lete etter signaturer – såkalte biomarkører – som avslører hvordan oljen ble dannet.

Lerch arbeider spesielt med å finne biomarkører som kan hjelpe til med å skille mellom olje som ble dannet i tidsalderne jura og kritt.

Han vil også finne ut om de millioner av år gamle organismene som har blitt til olje kom fra landjorda eller havet.

Disse spørsmålene handler om det som skjedde da rester av de døde organismene og andre partikler ble forsteinet til en kildebergart. Derfor vet Lerch hva han vil forske på videre.

– Jeg vil forstå mer om ulike kildebergarter. Det forskes mer og mer i nordområdene, og det blir interessant å se om man finner samme type olje som vi har kartlagt i de fire familiene – eller om det finnes en femte familie. Kanskje finner man i fremtiden olje fra kildebergarter fra kritt-tiden. I Norskehavet er det store oljereservoarer i bergarter fra krittperioden, men kan de også opptre som kildebergart? Det vet vi enda ikke.

• Les også: Oppvarming av Barentshavet gir økt fiskebestand

Referanse

Benedikt Lerch: Petroleum systems of the Barents Sea. A geochemical study for improved petroleum system understanding, Universitetet i Oslo 2016, Doktorgrad.

Kanskje mennesker kommer til å reise til Mars i en ikke altfor fjern framtid. SpaceX-sjef Elon Musk vil at mennesker skal til Mars i løpet av et tiår, og Donald Trump ville gjerne at NASA skulle lande på Mars om tre år.

Det er nok en smule urealistisk, og NASA selv satser på en gang i 2030-årene.

Men den dagen vil faktisk lander på Mars vil en ny dør åpne seg. Da har vi muligheten til å reise dit, bygge baser og skape et fotfeste for menneskeheten på den røde planeten.

Men for å bygge noe som helst trengs det materialer. Vekt og plass på Mars-fartøyene vil sannsynligvis være en veldig begrenset ressurs i lang tid framover.

Hver eneste skrue, mutter, spade, kjøretøy og vitenskapelig instrument som skal til Mars må fraktes dit fra jorden. SpaceX anslår optimistisk at de kan klare å sende en last på 13,6 tonn til Mars for 90 millioner dollar med Falcon Heavy-raketten etter hvert. Det blir 6600 dollar per kilo.

I dag koster det fort 20 000 dollar per kilo for å sette noe i bane rundt jorden.

Dermed er kanskje ikke murstein det beste materialvalget for å bygge baser hvis det må tas med fra jorden.

Men det kan være fullt mulig å lage murstein av jorden på Mars, hvis vi skal tro en artikkel i tidsskriftet Nature Scientific Reports.

• Les også: Vann på Mars, men ikke helt vanlig vann

Mars-jord

Det kalles egentlig regolitt, og består av massevis av små partikler på Mars’ overflate. Forskerne bruker en slags etterligning av denne Mars-jorden for å se hva de kan gjøre med den.

Hvis den oppfører seg som forskerne tror, kan man lage solide murstein på en relativ enkel måte.

En klassisk murstein på jorden er laget av leire med noen tilsetningsstoffer. Deretter blir den formet og bakt i en ovn.

Det fine støvet på Marsoverflaten består av blant annet vulkansk stein, men også jevnt fordelte nanopartikler av jernoksid. Denne jernoksiden har noen spesielle egenskaper som gjør den veldig nyttig i murstein-sammenheng.

• Les også: Slik vil forskerne lage oksygen på Mars

Trykk

Vanligvis trengs det høy temperatur for at denne fine partikkelmiksen skal binde seg sammen, men på Mars kan du gjøre det i romtemperatur, rundt 20 grader.

Her kommer jernoksiden inn. Den har kjemiske egenskaper som gjør at den binder sammen partiklene, hvis du bare tilfører nok trykk.

Og det trengs det mye av. Flere tusen kilo per kvadratcentimeter måtte til for å lage solide murstein.

De brukte stålstempler til å presse sammen Mars-jord-erstatningen for å lage murstein. Forskerne testet noen forskjellige varianter, og de mener at Mars-mursteinen ble omtrent like solid som vanlig stein.

Astronautene må selvfølgelig ha med seg en diger presse for å kunne lage murstein, men det er sannsynligvis mulig, hvis det er nok jernoksid.

Referanser:

Qiao mfl: Direct Formation of Structural Components Using a Martian Soil Simulant. Nature Scientific Reports, april 2017. DOI: 10.1038/s41598-017-01157-w. Sammendrag

– Dette er virkelig den store testen, nå får jeg se om jeg havner i sporet eller i siden av sporet, eller hvor jeg kommer, sier Kristoffer Lium humoristisk.

Så begir han seg i vei med hvit stokk ned i det som sett i dagslys kan ligne et stort svart hull: Tøyen T-banestasjon i Oslo.

Sitatet er hentet fra et videoklipp av Lium som er blind og på vei ned til undergrunnsbanen på Tøyen. Han er i ferd med å utføre en brukertest i prosjektet TravelCompanion som Sintef og Blindeforbundet gjorde i november.

Før vi hører hvordan det gikk med ham, forteller Sintef-forsker Roy Bahr og Lars-Cyril Blystad, fra Next Signal AS, om prosjektet.

Hjelpemiddel til å reise kollektivt

– Visjonen har vært å utvikle et informasjons- og navigasjonssystem som kan hjelpe spesielt syns- og hørselshemmede personer til enklere å kunne gjennomføre kollektivreiser på egen hånd, sier Bahr.

TravelCompanion baserer seg på bruk av såkalt beaconteknologi. Beacons er små energieffektive radiosendere som kan sende informasjon til smarttelefoner og nettbrett. Nye bruksområder og tjenester kan utvikles via forskjellige apper. For eksempel kan beaconteknologien brukes til å navigere innendørs, hvor GPS ikke fungerer.

• Les også: Vil hjelpe blinde til å se ved hjelp av lyd

To apper

– Vi har utviklet to apper. Den ene er TravelCompanion, mens den andre er LocationCompanion, som brukes for å finne fram i komplekse bygg. For eksempel på sykehus, universiteter, shoppingsenter, eller for så vidt her i Forskningsveien hos Sintef, sier Blystad.

Funksjonen til LocationCompanion er innebygd i TravelCompanion, som er mer omfattende.

De som har installert TravelCompanion, får spesifikk informasjon om stedet de befinner seg. Informasjonen kommer enten som tekst eller syntetisert tale, og handler også om hvordan de skal komme seg videre. I tillegg viser et kart på mobilen hvor brukeren befinner seg til enhver tid.

Systemet inkluderer også en sanntidsoversikt over ankomst og avgang til kollektivtransport.

• Les også: Hvordan skal blinde barn bruke sosiale medier?

40 beacons på Tøyen

Bahr har flere varianter av såkalte beacons på bordet foran seg, de fleste ser ut som små hvite klosser. Beacons kan festes hvor som helst og sende signaler til en app på mobiltelefonen til forbipasserende.

Noen av dem er robuste og kan tåle både regn, frost, støt og lignende, mens andre fungerer best innendørs.

– I dette prosjektet har vi blant annet testet og karakterisert ulike typer beacons, spesielt har vi sett på utfordringer relatert til innendørs posisjonering og navigasjon. Målet er å øke nøyaktigheten ytterligere. I den forbindelse ser vi også på løsninger hvor vi kombinerer beacons med andre trådløse teknologier. Foreløpig er det litt usikkerhet rundt hvor nøyaktig vi kan få det, men vi synes resultatene så langt er lovende, sier Bahr.

Blystad peker på en liten hvit kloss, som så vidt vises på videoklippet og som er festet over inngangen til Tøyen T-banestasjon. Forskerne installerte 40 beacons på Tøyen og 22 på Majorstuen T-banestasjon.

• Les også: Slik kan mennesker og roboter samarbeide

Fant toalettet i Blindeforbundet

– Blindeforbundet var positive til resultatene av brukertesten på Tøyen, men det er noe forbedringspotensial, som enda bedre nøyaktighet. Dette er spesielt viktig for de som er helt blinde. Det var også ønske om mer informasjon, som hvor det er en kiosk, kafé, eller et toalett i nærheten, sier Blystad.

Blindeforbundet i Oslo har testinstallasjon av systemet i deler av lokalene. Som en liten anekdote på hvordan systemet fungerer, forteller Blystad at en av de som jobbet på Blindeforbundet, ikke visste det var toalett i førsteetasjen, før de fikk systemet installert.

• Les også: Syk mor ga ideen til supersmart telefon

Døve trenger beskjed om avvik

Også Norges Døveforbund utførte en brukertest av TravelCompanion. De syntes spesielt oversiktskartet over T-banestasjonen var nyttig.

– For hørselshemmede er det veldig viktig å få informasjon om avvik. Når en døv person sitter på et tog som plutselig stopper, vet ikke hun eller han om det er bare en liten stopp eller buss for tog? Dersom en har beacons plassert i toget, er det enkelt å sende en skriftlig beskjed, sier Blystad.

Tanken er å koble teknologien mot annen kollektivtrafikk. Busstopp er spesielt utfordrende, de er mindre forutsigbare enn for eksempel T-baner.

Og utviklerne tenker at ikke bare funksjonshemmede kan ha nytte av TravelCompanion. Appen kan brukes av alle reisende til å finne fram på komplekse steder, som flyplasser.

Uten syn på kaotiske Tøyen

Men hvordan gikk det med Kristoffer Lium fra Blindeforbundet på Tøyen? Tøyen T-banestasjon er kjent for å være forvirrende med et virvar av dårlige merkede ganger. 

– Hovedutfordringen for meg når jeg kommer til et nytt sted er å orientere meg, vite hvor jeg skal gå for å komme dit jeg skal. Tøyen T-bane er så kaotisk at jeg aldri har vært der før.  Da tar jeg heller T-banen til Oslo S, hvor jeg er godt kjent, sier Lium.

Men med appen TravelCompanion på telefonen ble det annerledes. Etter hvert som han beveget seg inn i undergrunnsstasjonen, fikk han beskjed om både hvor han var og hvor han skulle gå videre: «Foran deg er det en trapp, gå ned og til venstre, og du kommer til spor en», sa en stemme fra mobilen.

Nyttig for ulike brukere

Samtidig er Lium opptatt at teknologien ikke bare skal være et hjelpemiddel for synshemmede, men at den er samfunnsnyttig. Beacons på T-banen kan brukes til mye, alt fra å geleide japanske turister til annonsering og statistikk. Det er for eksempel dyrt å betale taxi til synshemmede og derfor kan en slik teknologi være besparende.

– For blinde er det viktig i å ha trygghet i at systemene fungerer, og da må vedlikeholdet være på plass. Dess flere som bruker teknologien, jo bedre vil vedlikeholdet være.  

Lium tror TravelCompanion kan bli mer nøyaktig og kan forbedres, men nå tør han å gå av og på T-banen på Tøyen på egen hånd.

– Om jeg for eksempel kom til en helt ny jernbanestasjon der de hadde teknologien installert, hadde jeg tatt sjansen, sier Lium.