Forbrukerrådet la for første gang frem samlet klagestatistikk fra ulike klagenemnder og de fleste andre klageinstansene for forbrukere på en pressefrokost i dag.
Mens bruktbilkjøp har ligget stabilt på topp på listen over forbrukerhenvendelser til Forbrukerrådet i en årrekke, tegner det seg nå et nytt bilde av hvilke tjenester som ergrer oss mest.
– Nå vi har telt med alle klager i alle nemndene, viser det seg at mange klager på banktjenester, parkeringsbøter og forsinkede og innstilte fly, sier direktør Randi Flesland i Forbrukerrådet.
Se hvorfor så mange flere klaget på flyreiser her:
I alt fikk Forbrukerrådet inn 85 000 henvendelser om kjøp av varer og tjenester i 2016. I tillegg tok de ulike klagenemndene imot 31 000 konkrete klager på varer og tjenester. Forbrukere i Troms, Oslo og Telemark klager mest, og de fra Sogn og fjordane minst, viser tall fra Forbrukerrådet.
Ialt 85 000 forbrukere kontaktet Forbrukerrådet i 2016 og ba om råd. Her er listen over henvendelser. Noen av disse resulterte senere i klager. (Ill.: Forbrukerrådet)
Banktjenester skyter fart
I år har Forbrukerrådet også inkludert klager som går videre til Forbrukertvistutvalget, 14 ulike klagenemnder, Forbrukerombudet og Markedsrådet i oversikten. Parkeringsbøter og flyreiser utmerker seg.
– Selv om beløpene er små, er det tydelig at lite ergrer forbrukere mer enn parkeringsbøter og at de har lav terskel for å klage på dem, sier fagsjef for finans, Jorge Jensen til forskning.no.
I alt 4000 forbrukere har også klaget på ulike bank- og forsikringstjenester til Finansklagenemndene. Bankers tilsløring av priser på aksjefond er et eksempel, samt produktpakker som gjør priser vanskelig å sammenligne.
– Produktpakker er en av årsakene forbrukerne oppgir, for at de ikke bytter til en rimeligere boliglånsbank, påpeker Randi Flesland, som vil dette til livs slik at konkurransen blir reell.
– Vi forventer enda flere klager på finans i tiden som kommer, fordi markedsføringen av usikrede forbrukslån er så massiv, sier Jorge Jensen.
Rapporten er bestilt av Barne- og familiedepartementet for at Solveig Horne skal få et fullstendig bilde av hvilke varer og tjenester flest forbrukere er misfornøyd med.
Faktasjef Jarle Opedal i Forbrukerrådet har i flere år analysert klagene for å finne fylkesvise forskjeller. Nordmenn klager på stort sett de samme produktene og tjenestene over hele landet. Men klageiveren varierer etter hvor i Norge vi bor.
– Innbyggere i Troms, Oslo og telemarkinger klager mest i forhold til folketallet i fylket, sier Oppedal, som leder fakta- og analyseavdelingen i Forbrukerrådet. Her er det 16 forbrukere som klager pr tusen innbyggere.
– Telemarkinger er blant de ivrigste til å klage, sier faktasjef Jarle Oppedal i Forbrukerrådet.(Foto: Anne Lise Stranden/forskning.no)
Hvorfor det er slik, vet ikke ekspertene.
Listen over de mest bevisste forbrukerne, eller kranglevorne om man vil, har holdt seg overraskende stabilt de siste seks årene. De tre ivrigste klagefylkene bytter bare innbyrdes plass.
De som er minst tilbøyelige til å klage er innbyggerne i Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal, samt nordtrøndere. Her er det rundt ni forbrukere per tusen innbyggere som henvender seg til Forbrukerrådet.
En av fire som kjøper bolig, oppgir at de har grunn til å klage på boligen, viser en undersøkelse Forbrukerrådet har gjort.
– Men så mange som en av tre av disse forbrukerne, klager ikke likevel, sier Randi Flesland.
Grunnen er at de ikke tør å klage fordi de får høre at det ikke nytter, eller at manglene ikke utgjør store nok beløp. I tillegg gir én av fire opp klagen underveis av dem som sender klage til forsikringsselskapet.
– Det bekymrer oss at svært mange av dem som mener de har grunn til å klage på boligen, ikke klager likevel, sier Thomas Bartholdsen.
(Foto: Anne Lise Stranden/forskning.no)
– Boligtvister tærer på ikke bare økonomien, men fører også til stress og bekymring, påpeker Jorge Jensen.
Til sammenligning er det mye lavere terskel for å klage på håndverkertjenester.
– Vi vil at terskelen for å få medhold på prisavslag på boligkjøp må bli lavere, sier Flesland.
Forbrukere som kan ha en god sak, kan bli forledet til å tro at de ikke har noe å hente. Svært mange oppgir at de får avslag hos eierskifteselskapet når de skal klage på en mangel. Antall henvendelser til Finansklagenemnda har økt med 50 prosent i fjor. I alt 650 klagesaker kom inn til Finansklagenemnda eierskifte i fjor.
– De fleste som finner en skjult feil eller mangel på bruktboligen henvender seg til megleren, selgeren eller eierskifteforsikringsselskapet. Vi har ingen egen klagenemnd for dette, så disse kommer ikke Forbrukerrådet så lett i kontakt med, forklarer boligansvarlig Thomas Bartholdsen.
Tidlig på 1900-tallet grunnla John D. Hertz Yellow Cab Company i Chicago. Han begrunnet fargevalget med at forskere ved universitetet i byen konkluderte med at gul var den mest synlige fargen.
Selve studien er aldri funnet, men gule drosjebiler har spredt seg til byer over hele verden. Også til Singapore, der byens største taxiselskap har en bilpark som består av gule eller blå biler.
Nå har forskere undersøkt om fargen påvirker ulykkesstatistikken. Og det gjør den.
Farge eneste forklaring
I løpet av én måned skjer det 66 ulykker per 1000 gule taxier. De blå bilene, som ellers er helt like, er involvert i 72 slike episoder per 1000 per måned.
Etter å ha skrellet bort andre mulige forklaringer, for eksempel oppførselen og den sosiale bakgrunnen til sjåførene, satt forskerne igjen med fargen som eneste forklaring.
Til og med sjåfører som vekslet mellom blå og gul bil, fulgte samme trend. De krasjer oftere når de sitter bak rattet i en blå drosje.
Færre påkjørsler bakfra
En av grunnene til at Hertz og andre drosjeeiere liker gule drosjer, er at det ikke er så vanlig at privatpersoner velger denne fargen. Men den ferske studien mener å bevise at gule taxier rett og slett er lettere å legge merke til i trafikken enn blå taxier.
– Særlig når den ligger foran et annet kjøretøy eller når det er gatelys, er det lettere for andre trafikanter å unngå å treffe dem, skriver forskerne.
Kjører du bak en gul drosje, er det større sjanse for å slippe unna en kollisjon.
Forskerne mener at synlighet bør være en viktig faktor når myndighetene velger farge på kollektivkjøretøyer. Og at kanskje også drosjeselskapene bør tenke seg om.
– Å gjøre alle taxier gule kan spare liv og redusere økonomiske tap, sier professor Ho Teck Hua i en pressemelding fra Universitetet i Singapore.
Sølv er også bra
Dette er ikke første gang forskere ser på fargespekteret i forbindelse med bilulykker.
En studie av trafikken i New Zealand viste at sølvfargede biler hadde mindre risiko for å bli innblandet i alvorlige ulykker enn hva tilfellet var for hvite biler. Det kan du lese mer om her: Sikker i sølvfarget bil
Hvor enn praktiske veier er for mennesker, så er de barrierer for dyr. Klodens nettverk av veier er i dag så allestedsnærværende at det påvirker ikke bare individuelle dyr, men hele dyresamfunn.
At veier hindrer små dyr, som gnagere, pinnsvin og amfibier kommer neppe som noen overraskelse, men at menneskers transportnettverk i stor grad også hindrer større, raskere og mer bevegelige arter som brunbjørn er muligens mer uventet.
– Dette er første gang vi ser effekten av slike barrierer i nåtid, i dette tilfellet på bjørn, sier forsker Richard Bischof ved NMBU – Norges miljø- og biovitenskapelige universitet.
Hittil har slike effekter bare blitt dokumentert i etterkant. Tidligere forskning viser at barrierer som bilveier kan endre dyrebestander genetisk over tid. Men med denne type forskning må forskerne vente i flere generasjoner før de kan påpeke effekter av for eksempel veier.
Bischofs nye metoder gjør at effektene kan påvises mye raskere.
Her kan forskerne se hvordan bjørnene lever og beveger seg i forhold til veinettet. (Foto: NMBU)
Stor effekt av vei
Brunbjørnen er en av de rovdyrarter i verden med størst spredning og variasjon i leveområder. Til tross for bjørnens store evne til å vandre, representerer veiene en form for barriere. Forskerne fant at bjørnene er lite villige til å bevege seg over veier i sine hjemmeområder.
– Det er bemerkelsesverdig at vi fant såpass store effekter, sier Bischof.
I denne studien har forskerne brukt såkalte ikke-forstyrrende metoder for å kartlegge bjørnene. Det betyr at i stedet for radiomerking har forskerne brukt DNA-prøver for å kartlegge dyrenes bruk av landskapet.
DNAet har de fått fra avføring og hår som bjørnene har etterlatt seg. Dataene fra DNA er hentet fra Rovbase, en skandinavisk rovdyrdatabase.
Richard Bischof. (Foto: NMBU)
Utfordringen med metodene er at forskerne må beregne dyrenes bevegelser i terrenget ved hjelp av statistiske modeller. Utviklingen av disse modellene har vært en viktig del av prosjektet. Med utgangspunkt i kartene som er basert på bjørnepels og -avføring, setter modellene forskerne i stand til å si noe om bjørnenes bevegelser i hele landskapet.
– Noe av det mest spennende med denne metoden er at vi får et glimt av dyrenes liv uten å være i fysisk kontakt med dem.
Bischof mener denne type forskning representerer et naturlig tillegg til ordinær kartlegging og overvåking i viltforvaltning. Vanligvis blir slike studier utført på enkeltstrekninger og individuelle dyr.
– Fordelen med våre metoder er at vi kan jobbe på et annet nivå enn tidligere.
De nye modellene og metodene gjør at forskerne kan si noe om effekten på bestander, og ikke bare individer. Effekten av veinettverk er også nytt.
– I forskning og forvaltning utgjør det en vesensforskjell, kommenterer han.
– Det er stor forskjell på å dokumentere noe som gjelder for en hel bestand, i motsetning til et enkelt individ.
Forskere er i ferd med å utvikle radiobrikker med rekkevidde opp mot 500 meter og med batteri med syv års levetid, like lenge som reinsdyrenes levealder. Det kan gjøre livet litt enklere for reineiere.
I 2011 startet reineierne i reinbeitedistrikt sju i Tana kommune i Øst-Finnmark å merke dyra sine med såkalte radiofrekvensidentifikasjonsbrikker (RFID-brikker). Den første sesongen fikk 2000 dyr satt en liten rund RFID-brikke i øret. Brikkene ble avlest med en håndholdt skanner.
– For oss i dette reindistriktet er det viktig å vite hvor mange dyr vi har før vi slipper dem på vinterbeite, forteller reineier Stig Rune Smuk.
Smuk er talsperson for reinbeitedistrikt sju og en av initiativtagerne til bruk av elektroniske brikker for å merke reinsdyr.
– Å holde orden på alle dyrene tar tid, og det er mye papirarbeid. Når reinsdyrene er merket med RFID-brikker i ørene sparer det oss for mye arbeid, forklarer han.
Denne illustrasjonen viser mulighetene RFID-teknologien gir. (Illustrasjon: NIBIO)
RFID-teknologien gir mange muligheter for sporing og registrering av informasjon om reinsdyra over flere år, slik som vekt og slektskapsforhold. Dette er kunnskap som blant annet kan være nyttig for avl.
Brikkene kan også forenkle prosedyrene under slakting. På slakteriet i Kautokeino sorteres dyrene i dag ved hjelp av skanner, et krevende arbeid som tidligere ble utført manuelt.
– Ved bruk av skanner så trenger man ikke å notere på papir, nå kan dette gjøres automatisk, og det sparer både oss reineiere og slakteriene for mye arbeid, forteller Smuk.
Men utviklingen i bruken av RFID-teknologien stopper ikke der.
I reinbeitedistrikt sju arbeides det nå med RFID-løsninger knyttet til reingjerder slik at øremerkene kan avleses automatisk i det reinen passerer gjennom en sluse i gjerdet. Tidligere måtte reineierne fange og identifisere reinsdyret og samtidig notere på papir dyrets alder og vekt. I dag kan reineierne benytte en samlebåndsvekt der dyrene holdes fast, øremerket leses av automatisk og dyrets ID-nummer og vekt lagres i en database som senere overføres til en datamaskin.
Videre utprøvinger, i samarbeid med blant annet NIBIO, skal gjøre det mulig å sorteres dyra etter forutbestemte kriterier når de forlater veiestasjonen.
– Dette vil redusere behovet for manuell håndtering av reinen og gjøre tiden i gjerdet kortere, forklarer Smuk.
Tamrein er jo et slags husdyr, men de er ikke helt tamme heller. Alle reinsdyr skal telles og dette er svært arbeidskrevende. I 2011 kontaktet derfor reinbeitedistrikt sju NIBIO for å høre om de ønsket å være med på et prosjekt om RFID-merking av reinsdyr. De ville se om det var mulig å overvåke rein med droner.
Droner kan nemlig gjøre arbeidet med å gjenfinne og identifisere dyr lettere. Men hittil har ikke radiosenderne vært kraftige nok. Dermed har dronene måttet fly så nære dyra at de blir skremt.
En av dem som har forsket mye på merking og sporing av dyr, er dyreadferdsforsker Grete H.M. Jørgensen ved NIBIOs forskningsstasjon på Tjøtta, sør for Bodø. Jørgensen har i mange år arbeidet med dyrevelferd og dyreadferd.
Sammen med NIBIO-kollega Paul Eric Aspholm har Jørgensen gjennomgått tilgjengelig litteratur om drone- og RFID-teknologi.
– Dessverre har det så langt ikke vært mulig å finne sendere som har lang nok rekkevidde for den praktiske reindriften. Dette er imidlertid i ferd med å endre seg, forteller Jørgensen.
En av teknologiforskerne NIBIO samarbeider med er Johannes Karlsson ved Institutt for anvendt fysikk og elektronikk ved Umeå universitet. Karlsson leder INTERREG-prosjektet «AnimalSense». Sammen med forskere fra Centria teknologiske universitet i Finland og Sveriges Landbruksuniversitet (SLU) har han utviklet egnede radiosendere med lenger rekkevidde og økt levetid.
Øremerkene sender ut radiosignaler hvert tiende sekund. Kombinert med et system av mottakere plassert langs veier og jernbane vil dyrenes radiosendere kunne varsle bilister og togførere om at det er reinsdyr i nærheten.
– Dette er et dynamisk system, som kun varsler når det er dyr i området, forklarer Karlsson.
Vinteren 2017 skal metoden testes ut på en håndfull dyr. Påfølgende vinter skal det testes ut på tusen reinsdyr både i Sverige og i Norge.
– De nyutviklede brikkene vil kunne egne seg for alle større dyr som beiter over store områder. Det er dessuten et ganske billig system, forteller Karlsson.
Den lange rekkevidden gjør det mulig å benytte droner i overvåkingen. Om dronen kan fly 100-200 meter unna flokken eller enkeltdyr vil ikke lyden skremme dyrene.
For Johannes Karlsson har det nordiske samarbeidet og prosjektet vært «jättekult».
– Det er spesielt kombinasjonen av ulike fagdisipliner, at det har vært både adferdsbiologer og teknologer med i prosjektet som er unikt og som har gjort dette til et så spennende prosjekt, forteller Karlsson entusiastisk.
Du har nå akkurat begynt å lese en avisartikkel. Hva er det som avgjør om du deler den på Facebook, Twitter eller via e-post når du har lest den ferdig?
– Folk er interessert i å lese og dele innhold som er forbundet med egne erfaringer eller med oppfatningen de har av seg selv og hvem de vil være, sier Emily Falk fra University of Pennsylvania.
– De deler ting som kan forbedre forholdet til andre, som kan få dem til å se smarte eller medfølende ut eller som kan sette dem selv i et godt lys, sier Falk i en pressemelding.
Hun og kollegaene fulgte med på hjerneaktiviteten til 80 avislesere mens deltakerne tok til seg helserelaterte artikler fra New York Times.
De hadde nok regnet med å se at leserne tenke mest på seg selv når de valgte hva de skulle lese og mest på andre når de vurderte hva de ville dele. Men slik var det ikke.
Like og dele – to sider av samme sak
Enten de valgte hva de skulle lese eller om de vurderte hva de ville anbefale for andre, så viste hjerneaktiviteten at de tenkte både på seg selv og på andre.
– Når du tenker på hva du vil lese for egen del og på hva du vil dele, er begge deler i seg selv sosialt. Og når du tenker sosialt, tenker du ofte på deg selv og ditt forhold til andre, sier Elisa Baek.
De 80 menneskene som deltok i studien, leste bare overskrifter og ingresser. På nettsiden Discover påpeker skribenten Nathaniel Scharping at det lave antallet deltakere gjør at vi ikke skal trekke bombastiske konklusjoner. Han nevner også det smale utvalget – alle artiklene var fra samme avis og alle handlet om helse – kan påvirke resultatene.
Men for norske mediehus kan det kanskje være noe å hente.
Forutser deling
Deltakerne vurderinger samsvarte nemlig veldig bra med statistikken over faktiske delinger i sosiale medier. Det betyr at et lite utvalg kan fortelle hva som skal til for at noe «går viralt», som det heter.
– Det at artiklene treffer den samme strengen i forskjellige hjerner, antyder at det er den samme motivasjonen og de samme normene som fører til disse handlingene, sier Christin Scholtz.
Tenk hva det kan bety for en avisredaksjon som vil ha spredning på artiklene sine: Ved å investere i en hjerneskanner, kan de teste ut artiklene før de publiserer dem.
Eller er det de mindre seriøse buzzenettstedene som har mest å vinne?
Batterier er en viktig del av det grønne skiftet, ikke minst innen transport. Derfor jobber forskere på spreng for å lage bedre batterier. De må bli mer effektive, mindre, kjappere å lade, og de må tåle både høye og lave temperaturer.
For å klare det må hver enkelt del i batteriene være optimale.
Atomnivået gir svar på hvorfor
Per Erik Vullum viser et elektronmikroskopi-bilde hvor vi ser enkeltatomene i ett av de små kornene i batteri-elektroden. (Foto: Per Henning/NTNU)
Forskere over hele verden, også ved NTNU og Sintef, jobber intenst for å komme viktige skritt videre i batteriutviklingen. For å få til dette må vi vite mer enn hvilke elementer som er de beste, vi må også vite hvorfor de er det, forteller Sintef-forsker Per Erik Vullum.
– Da må vi ned på atomnivå, og elektronmikroskop blir det viktigste hjelpemiddelet.
NTNU, Sintef og Universitetet i Oslo er en del av et nettverk som deler på supermikroskopressurser av svært god kvalitet. Vullum bistår forskere med sin spesialkompetanse i å operere elektronmikroskopene.
De hvite prikkene er atomkolonner, og man ser forskjell på de ulike atomene ved at tunge atomer gir sterkere kontrast enn de lettere atomene. På bildet til høyre dras en lett kontorstol over gulvet i naborommet til elektronmikroskopet mens bildet tas. Det lille, varierende magnetfeltet fra stolen i naborommet er nok til å gi store forstyrrelser i bildet og viser hvor sensitivt et av verdens beste elektronmikroskop er med hensyn på at det må lokaliseres i stabile omgivelser. (Foto: Per Henning/NTNU)
Forskjellen på et vanlig lysmikroskop og hva som mer presist kalles transmisjonselektronmikroskop (TEM) er stor eller rettere – ganske så liten.
For et vanlig lysmikroskop er det mulig å forstørre 2000 ganger. Med et elektronmikroskop kan man forstørre ytterligere 2000 ganger, altså fire millioner ganger.
Hvis en håndball hadde blitt forstørret like mye som vi oppnår med et elektronmikroskop, ville håndballen vært like stor som jordkloden.
Da kan man se enkeltatomer.
Med elektronmikroskop har også batteriforskerne en annen viktig egenskap: De kan se hva slags typer atomer det er snakk om, altså hvilket materiale det er.
Er utsnittet forskerne ser i mikroskopet for eksempel ordnet i mønstre, eller er de mer tilfeldig fordelt? Organiseringen av atomene i batteriets komponenter kan nemlig endre seg når batteriet brukes. Med elektronmikroskopet kan forskerne studere batterienes oppførsel og materiale, også under bruk.
Flere av komponentene i batterier er sensitive for luft og vanndamp. Batterier må derfor lages i en atmosfære hvor de ikke kan reagere med oksygen eller fuktighet i lufta. Slike betingelser får man i en hanskeboks hvor atmosfæren inne i hanskeboksen består av den ikke-reaktive edelgassen argon. (Foto: Per Henning/NTNU)
Førsteamanuensis Fride Vullum-Bruer ved NTNUs Institutt for materialteknologi og hennes team jobber med å utvikle neste generasjons batterier.
De bruker elektronmikroskop til å finne ut hvorfor kapasiteten endrer seg i ulike materialsammensetninger i batterienes katode.
De lager batteriet, tester det og måler effekten etter opp- og utlading.
Med elektronmikroskop kan de studere materialene før og etter testingen: Hvor er atomene og hvilke forbindelser danner de før testing? Hvor er de ulike atomene og hvilke konstellasjoner danner de når testingen er ferdig? Og ikke minst – hva skjer med atomene når batteriets effekt begynte å avta?
Kunnskapen forskerne får, brukes til å justere for neste testing.
– For vår forskning på anode- og katodematerialer er elektronmikroskop helt essensielt, sier Fride Vullum-Bruer.
– Det hjelper oss ikke bare å finne optimale sammensetninger på materialene, men vi bruker også disse analysene til å skreddersy fasong og størrelse, også kalt morfologi, på partiklene. Dermed kan batteriets egenskaper optimaliseres. Elektronmikroskopet hjelper oss i tillegg å forstå hvorfor batteriet ikke varer så lenge som vi skulle ønske, som gir oss bedre forutsetninger for å kunne gjøre noe med det.
På slutten av 2016 kom to franske førerløse elbusser av merket EasyMile EZ til Stavanger. Siden da har en av dem summet rundt på lukket område.
– Bussen har nå gått i nærmere 200 timer og har ennå ikke kjørt på hindringer, sier Stein Grødem til forskning.no.
Grødem er administrerende direktør i Forus Næringspark, der forsøkene gjøres. Målet med disse første 200 timene var å gjøre seg kjent med kjøretøyet og lære opp sjåførene, forteller han.
Sjåfør med nødknapp
Hva? Sjåfører i en førerløs buss? Ja, foreløpig er de med på ferden for å se at alt går riktig for seg.
– Vi har en avtale med Norgesbuss som kjører for Kolumbus, og vi har fått låne tre av deres sjåfører, som nå har vært til opplæring, sier Grødem.
Kolumbus er kollektivselskapet i Rogaland. Sjåførene må klare seg uten ratt, gass- og bremsepedal. EasyMile EZ 10 har ingen av delene. Skulle noe skje, må sjåførene trykke på en stor rød knapp. Da stanser bussen.
– Den kan også styres manuelt, men da må mobil, nettbrett eller joystick kobles til, forklarer Grødem.
Video fra Kolumbus viser forsøksbussen på Forus Næringspark.
Skal erstatte biler
Neste fase i forsøkene krever at bussene kommer seg ut på offentlig vei – men fortsatt bare på området til Forus Næringspark.
– Vi vil sende en søknad om dispensasjon til Samferdselsdepartementet om kort tid, sier Grødem. Med en slik dispensasjon håper han å rulle ut bussene på en fire kilometer lang strekning ved næringsparken før sommeren 2017.
– Her skal bussene kjøre 2000 timer, fortsatt uten passasjerer, forteller Grødem. Sjåførene fra Kolumbus vil fortsatt sitte klar med hånden på nødknappen.
Det endelige målet er å få bussene i vanlig drift i næringsparken. Området er stort. I dag bruker det store flertallet bil for å komme seg fram, ifølge en artikkel i Teknisk Ukeblad.
Bussene skal vil gjøre det mulig for de som jobber her ute å la bilen stå. De skal gå i en ringrute på området. Grødem forteller også at de planlegger en app som skal gjøre det mulig å bestille bussene til henting et bestemt sted.
Det er bare ett stort hinder som fortsatt står i veien for bussene – lovverket.
Får bussene lov?
I dag bryter bruken av selvkjørende biler og busser med grunnprinsipper i vegtrafikkloven, særlig føreransvaret, ifølge en pressemelding fra samferdselsdepartementet. Regjeringen arbeider nå med en lov om prøveordning for førerløse kjøretøy.
– Målet er å fremme et lovforslag for Stortinget våren 2017, sa samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen i pressemeldingen fra august 2016.
Fra samferdselsdepartementet får forskning.no nå opplyst at en ny lov har vært ute på høring, med frist 1. mars 2017.
Denne loven skal legge til rette for mer omfattende utprøving med selvkjørende kjøretøuy enn det som i dag er tillatt.
Lovforslaget skal etter planen legges fram for Stortinget i løpet av våren 2017. Samtidig arbeides det med en forskrift om hvordan dette kan gjennomføres i praksis.
Hvor raskt kan så loven og forskriften komme på plass?
– Tidspunktet avhenger av flere forhold, som for eksempel Stortingets behandling av forslaget og fremdriften på forskriftsarbeidet, skriver departementet i en e-post til forskning.no.
Finland og California ruller
I Finland er lovene allerede på plass. Sommeren 2016 kjørte for første gang en EZ10 med passasjerer langs Ärtholmen i Helsinki. Bussruter ble også startet opp høsten 2016 i Espoo og Tampere, og kjørte helt til snøen kom.
Forsøkene skal fortsette våren 2017, ifølge nettsidene til det EU-støttede prosjekt SOHJOA. Flere finske forskningsinstitusjoner er med på forsøkene.
Video fra SOHJOA-prosjektet viser EZ10 i rutetrafikk langs offentlig vei på Ärtholmen i Helsinki.
Også i California ruller elbussene EZ10. På en parkeringsplass i San Ramon øst for San Fransisco gjøres forsøk som ligner på dem i Forus Næringspark.
Målet er å få bussene i vanlig drift på offentlige veier i 2018, ifølge en nyhetsmelding fra Reuters. Lovene i California åpner for dette – men bare i lav hastighet.
Her passer EZ10 godt inn. På veien er den en snile. Toppfarten er 40 kilometer i timen, og marsjhastigheten det halve, opplyser produsenten Ligier på nettsidene sine.
EZ10 er ikke noe for racerbanen, men pussig nok har Ligier også produsert Formel 1-biler i 20 år.
EZ10 kan kjøre opptil 14 timer på et fulladet litium-ionebatteri. Bussen finner fram og oppdager hundringer med videokameraer, laserstråler og GPS, opplyser nettsidene til Ligier.
EZ10 ser helt lik ut foran og bak. Det betyr at bussen kan kjøre begge veier like bra. Den slipper altså å svinge rundt ved endeholdeplassen.
Ratt eller ikke ratt?
Siden EZ10 ikke har noe ratt, følger den en av to motstridende meninger om hvordan selvstyrende kjøretøy bør lages.
Den ene oppfatningen representeres av biler som Tesla. Her skal føreren kunne ta over styringen i krisesituasjoner. Andre mener derimot at denne overgangen mellom automatisk og manuell kjøring er farlig.
Nå har firmaet Waymo overtatt utviklingen av denne rattløse minibilen. I 2015 kjørte den for første gang på offentlig vei med en blind mann som eneste passasjer i Austin i Texas. Lovene her åpner for forsøk på offentlig vei med rattløse biler.
Det er bare noen av de sosiale mediene som finnes på nettet.
Amerikanske forskere har spurt hvor mye tid nærmere 1800 amerikanere mellom 19 og 32 år bruker i disse elleve kanalene.
Det vanligste er en time om dagen, oppgir de unge voksne selv.
Men det er ikke sikkert at tallene stemmer helt ettersom det er opp til dem å huske tidsbruken.
«Jeg føler at folk knapt kjenner meg»
Sosiale medier skal være et sted der du kan komme i kontakt med andre mennesker.
Ironisk nok føler de unge voksne seg mer sosialt isolert jo mer tid de bruker på nettet.
De som bruker sosiale medier mer enn to timer om dagen, har dobbelt så høy risiko for å føle seg isolert som de som bruker mindre enn en halvtime.
De svarer i større grad ja på spørsmål som «Jeg føler at folk knapt kjenner meg» eller «Jeg føler at folk er rundt meg, men ikke sammen med meg».
Også de som logger seg inn veldig mange ganger i uka, er oftere ensomme enn de som sjelden er innom.
Forskjellene er ikke så store mellom de gjennomsnittlige brukerne og de som bruker sosiale medier aller mest.
Deltakerne er et representativt utvalg av unge voksne i USA, det vil si at de speiler sammensetningen av befolkningen når det gjelder for eksempel kjønn, etnisitet, bosted, inntekt og utdanning.
– Kan ikke fylle tomrommet
Det er uklart om storbrukerne føler seg isolert fordi de er mye på sosiale medier eller om de tyr til sosiale medier fordi de føler seg ensomme. Det kan ikke denne studien si noe om.
Uansett ser ikke nettet ut til å hjelpe dem.
– Selv om det kan virke som om sosiale medier gir muligheter til å fylle et sosialt tomrom, mener jeg denne studien antyder at det ikke er den løsningen folk håpet på, sier forsker Brian A. Primack ved University of Pittsburgh i en pressemelding.
Han og de andre forskerne bak studien tror folk kan føle seg ensomme i sosiale medier når de ser bilder fra en fest de ikke ble invitert til eller glansbildet av andres liv som får dem til å tenke at alle andre har det så mye bedre enn dem.
Kanskje de også får mindre tid til å være sammen med venner fordi de bruker så mye tid foran skjermen. Samtidig er unge ofte på sosiale medier samtidig som de er sammen med venner, og en undersøkelse fra Medietilsynet viser at norske 9-16-åringer er mye sammen med venner selv om de også bruker mye tid på nettet.
De mulige ulempene ved å bruke mye tid på sosiale medier kommer også fram i en kanadisk studie. Den tyder på at ungdom som daglig tilbringer mer enn to timer på sosiale medier, oftere er psykisk syke. Heller ikke denne studien kan imidlertid si noe om hva som kom først – intensiv mediebruk eller psykiske problemer.
Andre studier viser mer positive sider ved sosiale medier.
Seniorforsker Petter Bae Brandtzæg ved Sintef spurte nordmenn i alle aldre om nettopp ensomhet og bruk av sosiale medier i 2008, 2009 og 2010. Studien varte altså i flere år.
På den tida var langt fra de fleste i befolkningen på sosiale medier, slik de er i dag, men mange var det. I 2008 var det 1,4 millioner Facebook-brukere i Norge. I dag er det mer enn dobbelt så mange, 3,2 millioner.
Brandtzæg kom til en annen konklusjon enn den amerikanske undersøkelsen.
– Flesteparten av brukerne følte seg ikke ensomme – tvert imot opplevde de at sosiale medier gjorde det lettere å holde kontakten med folk de allerede hadde kontakt med, som nære venner og familie. Sosiale medier er en lavterskel form for kommunikasjon mellom mennesker, sier han til forskning.no.
Kvinner som ikke var på sosiale medier, var derimot ganske ensomme – kanskje fordi de rett og slett ikke deltok på en viktig sosial arena.
Mannlige debattanter mer ensomme
Nordmenn som brukte mye tid på sosiale medier var generelt ikke mer ensomme, fant forsker Petter Bae Brandtzæg i sin studie for noen år siden. (Foto: privat)
Det var likevel noen typer brukere som følte seg ensomme.
Kvinner bruker mer tid på kontakt med venner og familie på sosiale medier enn menn. Det kan kanskje forklare hvorfor særlig menn som først og fremst brukte sosiale medier til å debattere, følte seg ensomme.
De kommuniserte sannsynligvis ikke med dem som sto dem nær, men med folk de ikke kjente så godt eller fremmede.
– Det er ikke det sosiale, men diskusjonen, som er i fokus, sier Brandtzæg.
De sosiale brukerne var derimot mindre ensomme. De var på sosiale medier for å holde kontakten med venner og familie.
Forskeren mener det er en svakhet ved den nye studien at den ikke undersøker hvilke måter de unge voksne bruker sosiale medier på. De amerikanske forskerne peker selv på at det er viktig å skille mellom ulike typer bruk, for eksempel er noen passive mottakere av innhold mens andre kommuniserer.
Brandtzæg mistenker at storbrukerne er lite sosiale på sosiale medier. Kanskje de heller bruker tida på spill, stalking, diskusjon og tidtrøyte.
– Det er alltid noen grupper som overdriver bruken og bruker sosiale medier på en måte som kan være dårlig for dem, sier han.
Eksklusive grupper
Norske ungdommer mellom 13 og 19 år bruker også mye tid på nettet.
Tre av ti ungdomsskoleelever og fire av ti elever i videregående skole oppgir at de bruker mer enn to timer på sosiale medier hver dag, viser undersøkelsen Ungdata. Det er jentene som bruker mest tid.
Etter hvert har norske ungdommer begynt å bruke andre kanaler, fant Petter Bae Brandtzæg i en annen studie for noen år siden. De deler sjeldnere noe åpent på Facebook-siden sin, og kommuniserer heller med mindre grupper i kanaler som Snapchat. Nå foregår samtalene oftere i lukkede rom.
Kanskje det kan være noe av forklaringen på hvorfor storbrukerne i den nye amerikanske studien føler seg ensomme, tror Sintef-forskeren.
– Eksklusive grupper som ikke alle får være med på kan muligens føre til mer ensomhet.
Kyborger har vært en del av vår fantasiverden så lenge science fiction-sjangeren har eksistert. Denne krysningen mellom levende organisme og maskin har blitt brukt til å skremme og underholde, og til å utforske grenselandet mellom menneske og teknologi.
Ved NTNU jobber forskere og studenter med å bygge den interaktive sosiale roboten.
På sikt blir den kanskje en kjent figur på campus – samtidig som den kan hjelpe forskere med å forstå hvordan hjerneskader kan repareres og hvordan nye typer datamaskiner kan konstrueres.
Kyborgen som vil bli vennen din
Den tar nok ikke over verden med det første. Men den skal bli en cyborg. (Foto: Kai T. Dragland, NTNU)
– Vi starter med maskinen og så gjør vi den «levende». Da må vi legge til biologiske nerveceller som vi må holde i live – og så få dem til å kommunisere med en datamaskin, forklarer forsker Stefano Nichele ved Institutt for datateknologi og informatikk ved NTNU.
Han koordinerer NTNU Cyborg, et prosjekt som favner en rekke av NTNUs fagmiljøer – fra datateknologi og kybernetikk til nevromedisin, etikk og design.
Målet er å bygge en sosial robot som skal rusle rundt på campus og kommunisere med studenter og ansatte. Den skal klare å kontakte deg og kjenne deg igjen og til og med sende deg en venneforespørsel på Facebook. Det som gjør denne konstruksjonen unik, er sammenkoblingen mellom robot og levende nervenettverk.
Ifølge Nichele, kan arbeidet åpne for flere forskningsgjennombrudd innenfor en rekke fagfelt.
– Nevromedisinerne ønsker for eksempel å forstå hvordan hjernen kan reparere seg selv etter en hjerneskade. Vi ønsker å forstå hvordan vi kan gjøre maskiner i stand til å lære og tilpasse seg, ved å overføre prinsipper fra nevromedisin til datamaskiner, forteller han.
Selve roboten har begynt å ta form. Nevromedisinerne har også «dyrket» et biologisk nervenettverk ut fra nær 100 000 nerveceller i et laboratorium. Elektroder kobler nervenettverket til en datamaskin, og forskerne kan observere hva nettverket sier gjennom å registrere elektriske signaler.
De kan også sende signaler tilbake til nervenettverket – eller stimulere det på ulikt vis og dermed lære det å oppføre seg på en bestemt måte.
Stefano Nichele og hans IT-kolleger jobber med å prosessere dataene fra hjernenettverket og oversette dem til et språk som roboten kan forstå. De lærer seg altså å kommunisere med det biologiske materialet som nevromedisinerne har dannet.
I dag kommuniserer det biologiske nervenettverket med et kunstig nervenettverk som igjen styrer roboten. På sikt håper Nichele at de skal klare å fjerne det kunstige hjernenettverket, slik at læringen fullt og helt skjer i det biologiske nervenettverket.
På den måten kan det biologiske nervenettverket etter hvert klare å kontrollere robotens bevegelser, og roboten kan lære å tilpasse seg ulike situasjoner. Samtidig åpner dette for at vi i framtiden kan bygge unike biologiske datamaskiner av levende nerveceller som kan lære over tid.
Moderne bioteknologi gjør det forholdsvis enkelt å bygge biologiske nervenettverk. Forskerne kan for eksempel ta celler fra huden til ei rotte – eller et menneske – og omforme dem til nerveceller. I dag kan nervenettverk som dannes, leve i opptil et år under gode forhold.
Forsker Ioanna Sandvig ved Institutt for nevromedisin og bevegelsesvitenskap ved NTNU tenker likevel ikke på slike nervenettverk som en «hjerne», men heller som et hierarki av nervenettverk. Selv om det er snakk om svært enkle nettverk, kan forskerne lære mye om hjernefunksjonen, hvordan nervecellene kommuniserer med hverandre og hvordan koblingene i nervenettverkene dannes.
De forholdsvis enkle nettverkene kan også bli ganske store og kraftige etter hvert.
Nettverkene kan brukes for å studere normal hjernefunksjon, men også mekanismer bak sykdom og skade. Sandvig og hennes kolleger, blant dem den sentrale stipendiaten Ola Huse Ramstad, ønsker å lære så mye om nervecellene at de kan forstå hvordan hjernen kan reparere seg selv etter en hjerneskade. Klarer de det, kan resultatet bli langt bedre behandlingstilbud for pasienter med ryggmargsskader, sykdommer som Parkinson’s eller ALS og for pasienter som har hatt hjerneslag.
– Selv om hjernenettverkene som vi dyrker fram gjennom dette prosjektet, ikke er en hel hjerne, klarer vi å hente ut veldig viktig informasjon ved å studere dem. For disse pasientene vil dessuten selv små framskritt ha stor betydning, forklarer hun.
Forsker Ioanna Sandvig og stipendiatene Ola Huse Ramstad og Rosanne van de Wijdeven. (Foto: Kai T. Dragland, NTNU)
Mange ideer
På et lite kontor sitter Thomas Rostrup Andersen fra Institutt for kybernetikk. Han er en av fire masterstudenter som er involvert i utviklingen. Bak ham står en foreløpig versjon av kyborgen. Øyensynlig hviler den.
– Jeg jobber med å lage en kontrollmodul for roboten, sier Andersen, som snart leverer masteroppgaven.
Egentlig jobber han med kjernen av roboten. Andersen bidrar til at de ulike delene av den snakker sammen.
Et kamera skal registrere bevegelser og ansikt, en selfiearm kan heves og ta bilder sammen med folk kyborgen støter på. En skjerm skal kobles til med et trollansikt som tilsynelatende viser følelser. Dette trollansiktet er for øvrig utviklet av Mark Sagar, som også jobber med spesialeffekter for Hollywood.
Mange ideer skal prøves ut. Jobben til Andersen og hans arvtaker er å henge med og sørge for at ideene virker i praksis og sammen med hverandre.
Veileder og koordinator for denne delen av kyborg-utviklingen er stipendiat Martinius Knudsen ved Institutt for teknisk kybernetikk. Men hovedjobben hans er å få de biologiske delene av kyborgen til å snakke med de mekaniske.
– Det å utvikle en sosial robot er jo et ambisiøst mål i seg selv. Det å bruke biologiske nerveceller som kjerne, og dermed gjøre dette til en kyborg, gjør det ekstra utfordrende. Men slett ikke umulig, sier Knudsen.
Biologiske nerveceller fyrer elektriske impulser. Disse impulsene kan oppfattes og tolkes av maskiner. Som mellomledd brukes microelectrode arrays, eller MEAer, og teknikken bak er komplisert, men handler om å lese av ekstracellulære elektriske potensialer. Kommunikasjonen kan gå begge veier mellom maskin og biologiske deler.
Nevronene krever bestemte forhold for å overleve. Korrekte gasskonsentrasjoner, næring og sterile omgivelser for å unngå infeksjon. Det mest praktiske blir dermed at nevronene fortsetter å leve ved St. Olav, mens impulsene sendes trådløst mellom dem og roboten. Det blir litt som om du har hjernen din et annet sted enn kroppen. Skjønt en hjerne er det altså slett ikke.
Heidrun Åm er samfunnsviter og forsker ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier ved NTNU. Hun mener det gjelder å være forberedt på fremtidens teknologi. Hva vil vi med den? (Foto: NTNU)
– Den bør nok heller ansees som en biologisk prosesseringsenhet. Nervecellenettverket består av omkring 100 000 nevroner, som er et stykke unna de 86 milliarder i den voksne menneskehjernen, sier Knudsen.
Men det finnes enkle livsformer som klarer seg med så få. Dermed dukker de etiske spørsmålene opp.
Er det denne fremtiden vi vil ha?
Heidrun Åm er samfunnsviter og forsker ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier ved NTNU.
Åm tror ikke akkurat at NTNUs blanding mellom robot og biologiske celler er noen fare. Men fremtidens teknologi vil være langt mer avansert. Det gjelder å være forberedt.
På generelt grunnlag er Åm opptatt av at vi skal vite hva vi holder på med for å sikre en demokratisk og inkluderende utvikling.
– Vi trenger en oversikt over hvilke valg som blir tatt i slike prosjekter og hvilke konsekvenser det kan ha på samfunnsutviklingen. Bare sånn kan vi ta informerte valg om det er denne fremtiden vi vil ha, mener Åm.
Derfor blir det viktig å inkludere samfunnsforskere. Kan forskningen ha uønskede effekter? Hva er min rolle i det hele? Hvem tar ansvar hvis noe går galt? Vi må forstå og regulere den vitenskapelige utviklingen, slik at den ikke truer verdigrunnlaget i samfunnet.
Hva gjør forskere og ingeniører for å garantere at folk flest stoler på at utviklingen er til gagn for dem? Forskere og resten av befolkningen kan raskt havne på kollisjonskurs.
– Folks tillit må vinnes, hvis ikke kan debatten om kunstig intelligens bli en ny av den sorten som går om genmodifiserte matvarer, sier hun.
