– Svært få tenker over hvordan søkemotoren velger og prioriterer sine treff, sier professor Krisztian Balog ved Universitetet i Stavanger.
Google for eksempel, bestemmer hvilke tilbud som kommer øverst, og hvilke som havner lenger nede.
Balog forsker på data-gjenfinning, som i stor grad dreier seg om utviklingen av søkemotorene.
Søkemotorene henter ut informasjon fra store mengder ustrukturerte data. De kombinerer resultatene fra flere søkekilder til et forståelig og nyttig format ved bruk av såkalt maskinlæring. Det betyr at maskinen på egen hånd kan forbedre sin evne til problemløsning, som i dette tilfellet gir mer relevante og presise søk.
Balog er tilknyttet Institutt for data- og elektroteknikk ved Det teknisk-naturvitenskapelige fakultet, Universitetet i Stavanger.
Lærer av seg selv
– Lagring og deling av store datamengder er ikke interessant i seg selv hverken for leverandøren eller kunden, men det enorme volumet med tilgjengelig informasjon gjør det nødvendig for den enkelte av oss å stole på verktøyene og på teknologien, sier Balog.
Søkemotorene bruker en såkalt edderkopp, også kalt crawler, for å samle inn informasjon.
Den besøker nettsider flere ganger. På denne måten oppdager den kontinuerlig ny informasjon og den tilegner seg på minutter det vi ellers ville trengt uker på å lære oss.
Professor Krisztian Balog underviser på nytt masterkurs: Webprogrammering, websøk og data mining på Universitetet i Stavanger. (Foto: Lars Gunnar Dahle/ UiS)
Google tilpasser søkene sine til steder du allerede er pålogget og opererer dermed innenfor brukerens egen informasjonsboble.
Det du liker på Facebook vil påvirke hvilket innhold du får presentert i neste omgang.
– Søkemotorene er det nærmeste vi i dag kommer kunstig intelligens, samtidig som den beste måten å gjøre dem mer intelligente på er å bruke dem enda mer, sier professoren.
– AltaVista, en av de aller første søkemotorene, ble bygget i 1995. I år 2000 ga den tilgang til 500 millioner sider. I dag kunne disse vært lagret på én maskin og Google alene laster nå ned over 20 milliarder sider daglig.
– Hva ellers skiller dagens søkemotorer fra sine 10 år gamle forgjengere?
– Google opererer i dag mer enn et dusin kjempestore datasentre over hele kloden for å dekke behovet, og i stedet for ti blå lenker med dokumenter får vi i dag en mengde treff med fyldige og direkte svar. I tillegg er relevante utdrag markert i ingressen.
På toppen av dette mottar vi mye tilleggsinformasjon, faktabokser med lenker, gjerne sortert etter relevante parametre, som for eksempel tilberedningstid for matretter og reisetid.
Hjelper uten at du ber om det
En søkemotor fyller også inn informasjon som mangler, og som er nødvendig for å kunne gi deg et svar. På samme måte som iPhones hjelpsomme venninne Siri kjenner søkemotorene deg bedre for hver gang du spør om noe.
Alt handler om å tilby korrekt informasjon til rett person til avtalt tid, på samme måte som Google Now presenterer informasjon som er relevant for det du holder på med – uten at du aktivt ber om det. Dette kan være flyavganger, viktige arrangement eller attraksjoner i nærheten, fødselsdager, avtaler du har gjort og som nærmer seg i tid.
– Datavitenskapen kan gjennom å etablere brukervennlige grensesnitt bidra til at organisasjoner og enkeltbrukere forstår og kan nyttiggjøre seg store datamengder på en bedre måte enn i dag, mener Balog.
Han spår en videre sterk vekst de nærmeste årene innen proaktiv søking, der maskinen søker for deg på egen hånd, basert på din søkehistorie og dine preferanser.
Balog peker også på de mange utfordringene som er knyttet til jus og personvern i forhold til avansert bruk av søkemotorer.
– På den ene siden hjelper de oss til raskt å få tilgang til relevant informasjon. På den andre siden inneholder søkehistorien opplysninger av privat karakter, som søkeordene i seg selv, for eksempel informasjonssøk om sykdommer.
I tillegg lever opplysninger om politisk engasjement, økonomiske forhold, dommer, bøter og annen sensitiv informasjon i tilnærmet evig tid på nettet.
På dette området gjenstår det mye arbeid med personvern, ulik lovgivning og rettspraksis landene imellom og for eksempel mellom EU og landene utenfor.
– De sponsede lenkene som kommer opp i søkene er også basert på din personlige søkehistorie, legger Balog til.
Han forteller at EU har under arbeid et lovframlegg om innsyn i hvorfor en algoritme anbefaler deg det ene framfor det andre når du søker på internett. Det kunne også gjelde søkeresultatene, men dette utløser en mengde spørsmål.
– Vi kan anta at Google ikke vil dele informasjon med konkurrentene om hvordan systemene deres arbeider, da denne kunnskapen vil gjøre det mulig for nettsteder å rykke frem i køen gjennom å lure søkemotoren, sier Balog.
J. Rybak m.fl.: Anticipating Information Needs Based on Check-in Activity, Tenth ACM International Conference on Web Search and Data Mining (WSDM ’17). Blir publisert i februar 2017.
Kvantedatamaskinene kommer. Før eller siden vil forskerne klare å konstruere en kvantedatamaskin som kan brukes til et vell av ulike beregninger, som den vil kunne utføre mye raskere enn vanlige datamaskiner.
Men til å begynne med vil de være ekstremt vanskelige å bygge. Dermed blir de svinedyre og forbeholdt de få.
For de fleste blir det bare mulig å foreta slike beregninger ved å kjøpe seg adgang til en kvantedatamaskin for en kort periode.
Via det fremtidige kvanteinternettet blir det mulig å sende regnestykkene sine til en kvantedatamaskin i skyen, som det så poetisk heter. Kvantedatamaskinen kan for eksempel stå hos Google, Microsoft eller IBM – for nå å nevne noen firmaer som allerede tilbyr cloud computing og arbeider for å utvikle kvantedatamaskiner. Når «skyen» er klar med resultatet, blir det sendt i retur til brukeren.
Hemmelige beregninger på en fremmed maskin
Selv om det fortsatt ikke finnes verken kvanteinternett eller fullt utbygde kvantedatamaskiner, bør vi begynne å forberede oss.
Det mener i hvert fall Christian Scheffmann Jacobsen, som er postdoktor ved Institut for Fysik ved Danmarks Tekniske Universitet (DTU). Sammen med kolleger fra instituttet og fra University of Toronto i Canada har han vist hvordan man det er mulig å la en kvantedatamaskin regne på hemmelige, krypterte data.
– Når en helt ny teknologi er på vei, bør vi sørge for at sikkerheten er på plass, sier han.
– I begynnelsen vil kvantedatamaskinene være sentralisert. Da trenger vi metoder for å sikre private data. Men det vil selvfølgelig også være nyttig senere, etter hvert som kvantedatamaskiner blir mer utbredte. Da vil det fortsatt være fint å ha noen metoder som sikrer informasjonen.
Hvis vi bare skal lagre data, er det ikke noe stort problem. Da er det bare å kryptere dataene før du sender dem opp i skyen.
Men det er vanskeligere hvis datamaskinen i skyen skal utføre beregninger på dataene – uten å vite hva den regner på. Det er som å utføre et Google-søk uten at Google får vite hva vi skriver i søkefeltet.
– Det er mulig på vanlige datamaskiner, selv om det er vanskelig og ressurskrevde, forteller Jacobsen.
– Spørsmålet var om vi kunne gjøre noe lignende med kvantedatamaskiner, som fungerer på en helt annen måte, altså å sende krypterte data til en fremmed kvantedatamaskin, som utfører beregningene og sender resultatet kryptert tilbake.
Det har fysikerne nå klart, ifølge en artikkel i tidsskriftet Nature Communications.
På DTU forsøker fysikerne å utvikle en kvantedatamaskin som er basert på laserlys. Ved å manipulere styrken på og fasen til laserlyset kan de produsere kvanteeffekter som kan danne utgangspunktet for beregninger.
Prinsippet bak metoden ser innviklet ut, men den er lett å forstå. Kvantedatamaskinen regner på input som er kryptert og sender et kryptert svar i retur. (Illustrasjon: K. Marshall et al./Nature Comm.)
Fysikerne i Canada har vist at metoden med å holde data hemmelige for fungerte i teorien, men spørsmålet var fortsatt om det ville fungere i praksis, sier Jacobsen:
– Det kunne ha vært eksperimentelle begrensninger for metoden. Det kunne vi teste ved DTU. Vi har selvfølgelig ikke noen ferdig kvantedatamaskin, men vi har en del av den teknologien som er nødvendig. Og forsøket viste at metoden fungerte.
Men hva kan det brukes til? Det kommer an på hvilke programmer – kvantealgoritmer – forskerne klarer å utvikle. Men det er for eksempel store forhåpninger til at kvantedatamaskiner kan bidra til å utvikle nye medisiner.
– Et firma har kanskje et molekyl de vil bruke i nye medisiner. De vil simulere hvordan molekylet oppfører seg når det påvirkes på en bestemt måte, ved hjelp av en kvantedatamaskin i skyen, forteller Jacobsen.
– I dette eksempelet vil inputen være det spesifikke molekylet. Kvantealgoritmen vil simulere påvirkningen, og outputen vil være resultatet av påvirkningen. Med metoden vår kan firmaet holde selve molekylet hemmelig.
Dermed er forskerne med på å sikre at vi fortsatt kan holde på hemmelighetene våre i en fremtid der den utrolige regnekraften til kvantedatamaskiner blir noe vi leier på nettet.
En gjennomgang som Transportøkonomisk institutt (TØI) har foretatt av over 1.800 dødsulykker i trafikken i perioden 2005 til 2014, viser at mer enn hver tiende dødsulykke i trafikken skjer med en sjåfør uten førerkort eller som kjører et stjålet kjøretøy.
I alt ble det registrert 185 dødsulykker der føreren som var skyld i ulykken manglet førerett. Blant de utløsende kjøretøyene var det 122 biler og 49 motorsykler, mens de øvrige var mopeder, ATVer, beltemotorsykler og en traktor. I tillegg var det seks ulykker hvor føreren hadde førerett, men hvor kjøretøyet var stjålet.
– Dette er alvorlig. Det er klart at det er et stort problem når så mange ulykker utløses av førere som ikke har lov til å kjøre bil, sier forsker Fridulv Sagberg i TØI til NRK.
I mer enn 80 prosent av dødsulykkene med førere uten førerett er høy fart eller ruspåvirkning medvirkende årsak.
– En veldig høy andel av disse er ruset, og mange har også hatt høy fart. Unge førere er overrepresentert når det gjelder dødsulykker med motorsykler, sier Sagberg.
TØI mener at flesteparten av disse dødsulykkene kunne vært forhindret med alkolås eller fartsgrensestyrt fartssperre i alle kjøretøy. Elektronisk førerautentisering som gjør at kun førere med lovlig adgang til kjøretøyet får kjøre, er ytterligere et tiltak som kan redusere ulykkesfrekvensen.
Den nye skolen skal være for ungdom mellom 16 og 19 år som viser eksepsjonelle ferdigheter innen problemløsning og logikk. Studieløpet, som tilsvarer norsk videregående nivå, vil ha fokus på IKT-sikkerhet, men også tilby fordypning i relaterte fag som matte, fysikk og informatikk.
Skolen, som har fått navnet The College of National Security, er planlagt å åpne høsten 2018, og skal i første omgang ha plass til rundt 500 elever.
Det er QUFARO som står bak prosjektet, en relativt nyopprettet ideell organisasjon, som har som formål å bidra til å bedre kompetansen innen IKT-sikkerhet.
Når Bletchley Park nå igjen skal huse kodeknekkere, vil det være som kostskole, og hele utdanningsløpet vil være gratis. Ifølge en pressemelding fra QUFARO er dette for å sikre at skolen skal være åpen for elever med alle slags bakgrunner.
Under andre verdenskrig var Bletchley Park også tilholdssted for en rekke ulike mennesker. Matematikere, fysikere, logikere, lingvister og andre kloke hoder jobbet alle for å knekke kodene som aksemaktene brukte. Mest kjent av dem er nok matematikeren Alan Turing, som ble udødeliggjort i filmen The Imitation Game.
I etterkant har det blitt anslått at arbeidet til disse kodeknekkerne kan ha forkortet krigen med et sted mellom to og fire år.
QUFARO ønsker nå at stedet igjen skal bli en viktig brikke i arbeidet med å sikre britene fra angrep utenfra. Denne gangen blir det riktignok mot litt mindre håndfaste angrep.
For få velger realfag
Noe av bakgrunnen for å opprette tilbudet er, ifølge QUFARO selv, å fylle kunnskapshullet mellom ulike tilbud for de som er interessert i datasikkerhet. Selv om det i England finnes mange forskjellige tilbud, er det liten eller ingen overlapping mellom disse.
Kristian Gjøsteen er ikke sikker på hvor nyttig en kodeskole ville vært i Norge. (Foto: NTNU)
I Norge har vi, ifølge professor Kristian Gjøsteen, noe av det samme problemet.
– Vi sliter med at altfor få ungdommer velger fordypning i realfag, og det er for få som tar matte og fysikk til topps. Hvis man ikke har fordypning i disse fagene, er det mange områder innen IKT som man reelt sett ikke kan jobbe med, sier Gjøsteen, som er professor i matematikk ved NTNU.
I tillegg mener Gjøsteen at norske universiteter har vært for dårlige til å inkludere IKT-sikkerhet i pensum på de ulike IKT-utdanningene. Dette ser ut til å være i ferd med å endres, men det tar tid å lukke kunnskapsgapet.
– Det er altfor mange IKT-folk der ute som har for lite faglige kunnskaper om IKT-sikkerhet, mener Gjøsteen.
Han er ikke overbevist om at en slik skole vil være et godt tiltak i Norge, men utelukker ikke at det vil kunne bidra til å øke interessen for IKT-sikkerhet som felt.
– Det ene er kunnskapen til å gjøre noe, det andre er viljen; en forståelse av at det er viktig og vanskelig. Hvis man mangler en av disse, kommer man ingen vei. Men dette kan være med på å øke interessen for feltet, tror Gjøsteen.
Trenger flinke folk
Sofie Nystrøm, direktør for Center for Cyber and Information Security (CCIS), synes derimot det høres ut som et spennende studietilbud, som hun tror kan bidra til å øke både interessen og forståelsen for IKT-sikkerhet.
Sofie Nystrøm i CCIS synes britenes prosjekt er spennende, og tror et lignende tilbud i Norge kunne vært nyttig. (Foto: Oda Hveem)
– Jeg tror at her er det noen som har forstått hvordan man skal utvikle talenter innenfor cybersikkerhet, sier Nystrøm.
Center for Cyber and Information Security (CCIS) er et nasjonalt forskningssenter for cybersikkerhet, og finansieres av aktører fra både offentlig og privat sektor.
Blant annet jobber de tett med ulike politi-instanser for å finne nye metoder og effektive algoritmer som kan brukes i kampen mot en form for kriminalitet som blir stadig mer utbredt: cyber-kriminalitet.
– For å få enda flere flinke folk inn på dette fagfeltet, er det viktig å gi dem en forståelse av hvor spennende det er. Det er veldig mange talentfulle dataingeniører som kanskje ikke ser dybden i dette, tror Nystrøm.
I likhet med Gjøsteen tror hun at det er viktig med et tilbud som appellerer på mer enn én måte.
– Et slikt studieløp kan gjøre at flere velger dette fremfor andre IKT-utdanninger. Det blir enklere å tilby en karrierevei, fordi det både vil kunne stimulere den tekniske nysgjerrigheten, og fordi det vil gi samfunnet de menneskene det trenger for å fylle fremtidens arbeidsplasser.
Håper på ny nasjonal strategi
Nystrøm tror det snart vil komme en ny nasjonal strategi for IKT-sikkerhet og kunnskapsutvikling, og tror at en diskusjon om et lignende tilbud i så fall vil kunne bli aktuell i Norge også.
– De som satser på dette fagfeltet, vil få en stor gevinst av å se på en tilsvarende ordning i Norge, for å rekruttere flere, sier Nystrøm.
Hun trekker fram at det er stor etterspørsel etter kunnskapsrik arbeidskraft.
– Det er et skrikende behov fra nesten alle virksomheter og etater: Politiet, Forsvaret, etterretningstjeneste og bedrifter. Men det er ikke så enkelt å finne kvalifiserte studenter over natten. Det er noe man må jobbe med på sikt, og videregående er et viktig sted å se til, sier Nystrøm.
Et stadig økende problem
Cyber-angrep er et stadig større problem. Ifølge Mørketallsundersøkelsen 2016, utarbeidet av Næringslivets sikkerhetsråd (NSR), har 27% av norske bedrifter opplevd uønskede sikkerhetshendelser det siste året.
Mørketallsundersøkelsen 2016 kartla omfanget av datakriminalitet i Norge. Her ser man hvilke former for datakriminalitet som norske bedrifter oftest opplever. (Foto: Næringslivets sikkerhetsråd)
Selv om de bedriftene det gjelder sier at det innebærer konsekvenser for produktiviteten, er det likevel få som oppgir at denne typen angrep har kostet dem noe. Ifølge rapporten er dette et tegn på at bedriftene ikke er klar over de faktiske kostnadene, eller at de undervurderer dem.
Dessuten er det bare ni prosent som anmelder saken til politiet.
– Det vi ser er at angrepene blir stadig mer sofistikerte. Straks noen utvikler nye angrepsverktøy, kan de brukes av hvem som helst. Hvis man ikke er blitt angrepet ennå, kan det være to årsaker til det: Ingen har giddet å gjøre det ennå, eller så har man ikke lagt merke til det, sier Kristian Gjøsteen ved NTNU.
Glem utviklingen av smarttelefoner og annen elektronikk. Kjedelige greier. De virkelig spennende teknologiene reproduserer seg selv.
Denne uken møtes over 190 land i Mexico for å diskutere tap av biologisk mangfold, men også hva vi gjør med GMO, genredigerte organismer og syntetisk biologi. Det som står på spill kan forandre fremtidens evolusjon og livet på Jorden.
Bioteknologien akselererer, hva er det som kommer?
Det som skjer nå er at genteknologi plutselig blir enkelt, lett tilgjengelig og billig. Utsagnet om at «alle kan drive med bioteknologi» er nesten eller snart sant.
Vi hører stadig at nye teknologier for genredigering, særlig CRISPR, er svært presist, og derfor har liten risiko. Genredigering har utvilsomt stort potensial. Disse metodene kan gjøre endringer i arvestoff (DNA) på et hvilket som helst sted. Målet er presist, men det store spørsmålet er i hvilken grad endringene også kan treffe andre, lignende DNA-sekvenser og føre til uønskede effekter.
Små genetiske endringer, store utslag
Industrien og innovatørene vil naturligvis ha full fart forover, de mener at kjepper i hjulene som tidkrevende og kostbar regulering må fjernes. En alternativ vei for utvikling er innovasjon som satser på testing, trygghet og tillit fra markedet. Jeg mener produkter som satser på trygghet vil få et vesentlig konkurransefortrinn.
Utsagn om at små endringer i DNA betyr små endringer i organismen, og dermed lite behov for testing og regulering, har viktige unntak.
En enkelt genredigert mutasjon fikk griser til å vokse superraskt og produsere superbiffer, ifølge en artikkel publisert i Nature Biotechnology. Økningen i vek(s)t påvirket imidlertid det meste i disse grisene, inkludert dødelighet og dyrehelse. Moren hadde også problemer med å føde de store ungene.
Vi kjenner også til alvorlige sykdommer hos mennesker som trigges av enkeltmutasjoner, som sigdcelleanemi. At små endringer gir store utslag gir også muligheter. Genredigering viser lovende egenskaper for å «korrigere» mutasjoner som gir sykdom, også i mennesker.
Dødelige mygg – mot mygg
Bioteknologi kan også brukes til å utrydde arter. I såkalte ‘gene-drive’ organismer er målsettingen å spre et dødelig gen. Forskningen er kommet langt med genmodifiserte mygg laget for å utrydde artsfeller sprer malaria og andre ekstremt alvorlige sykdommer.
Selv om malaria dreper et barn hvert minutt, er det viktig å studere om et slikt høyteknologisk løsningsforslag vil virke bedre enn alternativene. Vi må også se på hva som kan gå feil og anerkjenne grensene for vår egen kunnskap. 160 organisasjoner har nettopp foreslått at “gene-drive” organismer forbys globalt på grunn av trusler om irreversible tap av biodiversitet og økosystemfunksjoner som pollinering. Frukt og grønnsaker pollineres i stor grad av insekter, noe som har en verdi av 100 milliarder per år.
Syntetisk biologi
Det kommer også mye mer avansert bioteknologi, fra syntetisk biologi. Her kan det skapes helt nye, ukjente organismer som har skreddersydde egenskaper. De kan egne seg som små, effektive biologiske fabrikker for masseproduksjon av energi, medisiner og så videre. Men selvreproduserende organismer med kraftfulle egenskaper kan også komme på avveie og utvikle seg videre. Velkommen til evolusjonen!
Har vi oversikt og kontroll?
Mennesket har alltid forbedret egne liv gjennom å avle på nyttige egenskaper som økt vekst og avling i planter, eller temming av dyr. Ingen vil påstå at denne hovedsakelig positive utviklingen har vært en kontrollert øvelse, uten risiko.
Vi har imidlertid relativt god kontroll og trygghet ved innesluttet bruk av bioteknologi, blant annet til produksjon av viktige medisinske stoffer, som for eksempel menneskelig insulin i laboratorium.
Slik er det ikke når vi setter ut endrede eller nye mikroorganismer, planter eller dyr i naturen. Nye organismer som lever utenfor laboratoriene, eller såkalt åpen bruk, kan føre til ukontrollert spredning og irreversible konsekvenser.
Risiko ved forenkling
Genmodifisering så langt er bygget på en forenklet modell der gener er separate byggeklosser. Dette er greit som utgangspunkt siden forståelsen vår alltid gjør forenklinger.
Men vi bør minne oss selv om at det totale arvestoffet, selve genomet, er et fleksibelt “økosystem”. Det er et nettverk av interagerende gener og prosesser, som samvirker med organismen som helhet, som igjen responderer på et miljø i forandring. Einstein uttrykte: «Gjør alt så enkelt som mulig, men ikke enklere». Ved å overforenkle risikerer vi å miste kontakten med naturens kompleksitet, med det resultatet at vi overvurderer vår egen evne til å forstå, kontrollere og forbedre.
Hele verden møtes nå i Mexico
På programmet står oppfølgingen av konvensjonen om biologisk mangfold og Cartagenaprotokollen (COPMOP). Verden må øke innsatsen for å ta vare på biodiversitet og økosystemer, som er grunnlaget for mat, helse og et godt liv.
En viktig diskusjon på møtet er om ny bioteknologi. Er definisjonen vi bruker i dag om genmodifiserte organismer (GMO), og er rammeverket for regulering av GMO dekkende for nye metoder og organismer, som genredigering og syntetisk biologi? Målet er å bli enige om hvordan moderne bioteknologi, som er i enorm utvikling, skal risikovurderes og håndteres på en trygg måte.
Store brytninger i Europa om regulering av bioteknologi
I Sverige er det foreslått at genredigering uten å sette inn fremmed DNA ikke skal reguleres som GMO. Tyskland har gått andre vei og vil regulere genredigerte organismer som GMO. I EU jobber en ekspertkomite på overtid uten å ha kommet til enighet.
Norge har sin unike genteknologilov som vektlegger kriteriene samfunnsnytte, etikk og bærekraft. Andre land følger til dels etter og EU har nylig gitt medlemsland stor frihet til å bruke «ikke-vitenskapelige grunner», altså nasjonale, politiske prioriteringer, som grunnlag for å si ja eller nei til GMO.
Innovasjon og bioteknologiske metoder er ingen garantist for sosial og etisk verdi eller bærekraft. Derfor må videre forskning jobbe med hvordan bioteknologi vil påvirke disse kriteriene.
Bioteknologi trenger trygge rammer
Med moderne bioteknologi kan alt liv endres. Det kommer en tsunami av selvreproduserende muligheter, på godt og vondt. Forvirringen og usikkerheten er stor. Det er mer viktig enn noen gang å følge med på utviklingen, vi må bygge kunnskap og trygge rammer.
Bioteknologisk innovasjon vil profitere på å samarbeide med forskere som fokuserer på risiko, som spør: Vil det fungere? Hva kan gå galt? Hva er usikkerhetene i dette? Slike spørsmål vil bidra til å sile ut uheldige produkter, fremme tillit i markedet og gi en tryggere bioteknologi. Sett i et større perspektiv er solid risikobasert forskning nødvendig for en bærekraftig utvikling.
Leger på norske sykehus foretar en liten tidsreise hver dag.
Den elektroniske pasientjournalen på sykehusene er i dag en samling dokumenter, som regel lagret i pdf-format i en felles datamappe.
Akkurat som med papirbunken, legges et nytt notat eller dokument øverst i journalen. Til tross for pålogget datamaskin, har ikke legen full oversikt. Og pasienten må gjenta sin sykehistorie i hvert møte med legen og annet helsepersonell.
Frustrasjonen har gradvis økt etter at elektronisk pasientjournal (EPJ) ble innført på norske sykehus, ifølge Rune Pedersen, forsker ved Nasjonalt senter for e-helseforskning.
Han har jobbet mye med nettopp elektronisk pasientjournal i sykehus.
Verden har stått stille på sykehuset
Smarttelefonene har tatt verden med storm og stadig mer avanserte apper og dataprogram har blitt allemannseie. Men på sykehusenes datamaskiner har verden stått mer eller mindre stille.
Dataverktøyet beskrives av noen leger og helsepersonell som en tidstyv istedenfor et arbeidsverktøy som gjør hverdagen enklere.
Dagene går med til registrering, dobbeltregistrering og ofte trippelregistrering av den samme informasjonen, fordi ulike instanser skal ha stadig mer opplysninger.
– Denne informasjonen må skaffes mer eller mindre manuelt, enten det er dokumentasjon til kvalitetsregistre eller data til forskning, forklarer Pedersen.
Forsker Rune Pedersen ved Nasjonalt senter for e-helseforskning (Foto: Rune Stoltz Bertinussen, Krysspress)
– Det er vanskelig å anslå hvor mye arbeidstid som forsvinner i det norske helsevesenet på grunn av utdaterte datasystemer, men det er en hel del, fortsetter han.
Nå står endelig helsetjenesten på terskelen til en ny generasjon pasientjournal, ifølge Pedersen.
Den skal gi legene bedre støtte, men pasientene skal nå i tillegg til å lese sin egen journal på nettet og kunne oppdatere den.
– Veien hit har vært nærmest uendelig, mener Pedersen.
Forventningene til elektronisk pasientjournal var ikke mindre første gang den ble innført på starten av 2000-tallet.
Den gang opplevde de fleste at forskjellen kun lå i å få papiret over på strøm, men tilgjengeligheten var en revolusjon.
– De slapp å spore opp journalen fysisk på vakt- og medisinrom, forteller Pedersen.
Hverken nasjonalt eller internasjonalt har noen vært i stand til å trylle fram et nytt verktøy som sykehusene kan ta i bruk fra én dag til den neste, ifølge forskeren.
– Helsevesenet er så heterogent. Spørsmål som kommer opp om organisasjon og standardisering, er så komplekse. For å kunne utnytte et felles datasystem på en optimal måte må du få like prosedyrer og standarder på alt fra universitetssykehus til små lokalsykehus. Bare dét er en enorm utfordring, sier han.
Veldig mye har måttet skje samtidig både i sykehusene og hos IT-industrien for å kunne utvikle en elektronisk pasientjournal som kan være søkbar.
Dette arbeidet har bestått i å strukturere dataene, det vil si arbeidsprosessene i behandlingen av pasientene. For eksempel å stjernemerke i journalene for blodprøver man bestiller ofte.
– Det har i liten grad eksistert faste og standardiserte begreper i pasientbehandlingen, forklarer forskeren.
Pedersen forteller hvordan sykepleiernes kommunikasjon, har lagt noe av grunnlaget for utviklingen av den nye generasjonen elektronisk postjournal.
– Sykepleierne var kommet langt fordi de brukte faste ord og begreper rundt sykepleiefaglige diagnoser og behandlingen. De hadde også en behandlingsplan som fulgte faste mønstre. Etter hvert kunne de velge aktuelle behandlinger for den enkelte pasient ut fra en liste, noe som lettet jobben med å skrive pleieplaner, sier han.
Informasjonen kunne brukes til kvalitetsarbeid, som å måle forskjeller på effekter og metoder.
– Dette la en del av grunnlaget for ønsket om å standardisere pasientjournalen. Det har vært viktig å høste kunnskap fra slike miljøer, med erfaringer fra systematisert informasjon. Slik kan vi jobbe videre med struktur i elektronisk journal, forteller han.
God samordning av systemer og prosesser for felles kliniske systemer er ujevnt framskreden fra helseregion til helseregion.
Rundt 80 prosent av norske sykehus bruker nå journalsystem fra den norske leverandøren DIPS. Men av flere årsaker, har de fleste sykehus, avdelinger og vaktrom utviklet sin egen metode for hvordan de bruker dataverktøyet.
– Noen er flinke og utnytter det godt. Andre bruker det langt mer tungvint. Helse Vest, Helse Nord og Helse Sør-Øst er i gang med, eller har de siste årene vært igjennom en omfattende standardiseringsprosess. Dette for å sikre seg at alle bruker journalsystemet likt, sier Pedersen.
Uten denne standardiseringen er det vanskelig å innføre ny teknologi fordi like arbeidsprosesser løses ulikt organisatorisk og datateknisk i den enkelte avdeling.
– Dette har ført til at journalen for en pasient nå kan sees på alle sykehusene. Helse Midt er i ferd med å bytte systemleverandør og gjør dermed en slags totalrenovering av hele sin dataløsning. Denne løsningen brukes som pilot der Direktoratet for e-helse er involvert, blant annet for å se om den kan gi felles løsninger for primær- og spesialisthelsetjenesten, sier han.
Referanse:
Pedersen, R mfl: Semantic Interoperable Electronic Patient Records: The Unfolding of Consensus based Archetypes. Studies in health technology and informatics 210:170-4. 2015. Doi 10.3233/978-1-61499-512-8-170 Sammendrag
Williamson foreslår å opprette et nettsted for vurdering av nettsider som publiserer forskningsstoff, med funksjoner som ligner på de som finnes på kjente sider som TripAdvisor og Rotten Tomatoes. Meningen er at forskere skal kunne vurdere og bedømme sider som påstår at de rapporterer om forskning, men som kanskje egentlig bare driver med synsing.
– Vi kunne kalt det Scientific Honesty and Integrity Tracker, og gi nett-sludder den SHAIT-vurderingen det fortjener, skriver Williamson.
Vil nå de med åpent sinn
I innlegget nevner Williamson blant annet Brandolinis lov, som tilsier at mengden energi som skal til for å imøtegå usannheter, er uendelig mye større enn den energien som kreves for å produsere svada.
Det var den italienske programmeren Alberto Brandolini som formulerte disse ordene, som ble berømte gjennom Twitter.
The bullshit asimmetry: the amount of energy needed to refute bullshit is an order of magnitude bigger than to produce it.
Til tross for dette, mener Williamson altså at det er verdt å prøve. Ikke nødvendigvis for å overbevise personen det gjelder om at de tar feil, men for å opplyse andre.
– Målet er ikke de som videreformidler oppspinn, men de leserne som har et åpent sinn for vitenskapelige problemstillinger, skriver Williamson.
Den britiske forskeren bruker sine egne erfaringer med det konservative, britiske magasinet The Spectator som bakgrunn. Han nevner særlig en artikkel skrevet av James Delingpole, redaktør av Breitbart London.
I artikkelen i The Spectator stilte Delingpole seg kritisk til forskning gjort på havforsuring, altså at pH-nivået i havet synker. Selv om Williamson innrømmer at det er vitenskapelig uenighet på området, mener Delingpole at artikkelen ikke tok for seg disse uenighetene.
Williamson skrev deretter et svar til Delingpole som ble publisert i tidsskriftet The Marine Biologist.
Så svarte Delingpole igjen, i en sak i Breitbart News. Der skriver Delingpole blant annet at artikkelen til Williamson bør «knuses som en snegle», og avfeier forskningen på feltet som en bløff.
Nettsiden Breitbart News ble verdenskjent da det ble kjent at Donald Trump har utpekt Steve Bannon, tidligere leder av nyhetssiden, som er godt plantet på den ytre høyresiden av amerikansk politikk, til sin nærmeste rådgiver.
Twitter-mesteren Trump
I lys av at sosiale medier i stor grad har erstattet tradisjonelle medier som informasjonskanaler, er det ikke lenger like lett å vite om det man leser er sant.
Dette så man blant annet hyppig i den amerikanske presidentvalgkampen.
Blant annet fikk 38-åringen Paul Horner stor oppmerksomhet, blant annet fra The Washington Post, for å ha innrømmet å ha skrevet en rekke falske nyheter. Noen av dem ble også ble delt av Donald Trump.
Betong er det vanligste byggematerialet i verden. Det er så fleksibelt, sterkt og praktisk at vi bruker helt ufattelige mengder av materialet på verdensbasis.
Betongbruken har virkelig eksplodert de siste årene, mye på grunn av Kinas enorme vekst.
Den viktigste ingrediensen i betong er sement.
Totalt ble det produsert mer enn 75 milliarder tonn sement mellom 1930 og 2013, ifølge en studie i tidsskriftet Nature Geoscience.
Til sammenligning veier alt vannet i Mjøsa veier rundt 56 milliarder tonn, og Mjøsa er nesten 450 meter på det dypeste. Da har du i tillegg 20 milliarder tonn igjen. All denne sementen ble brukt til å lage betong og mørtel, som igjen brukes til å sette opp byene vi bor i.
Mjøsa er diger og dyp. Men alt vannet i innsjøen veier fortsatt mindre enn 76 milliarder tonn sement. (Foto
(Foto: Øyvind Holmstad/CC BY-SA 3.0)
Men sementindustrien er en av de største CO2-synderne i verden. Det blir anslått at den globale sementproduksjonen står for rundt fem prosent av alle CO2-utslipp.
Sementproduksjon er ikke bare en CO2-kilde. Betong suger også til seg CO2 – nesten halvparten av utslippene hvis vi skal tro de kinesiske forskerne bak den nye studien.
Men hvorfor er utslippene så store? Og bør CO2-svampeffekten tas med i utslippsregnskapene?
Sement og betong?
Først: en liten begrepsavklaring siden disse ordene brukes om hverandre. Sement er hovedingrediensen i betong og mørtel. Betong er en blanding av sement, vann, sand og stein (for eksempel singel). Mørtel består av sement, vann og sand, og brukes blant annet til å binde murstein til hverandre.
Sement lages ved å brenne en blanding av kalkstein sammen med for eksempel kvarts og skifer. Blandingen knuses og varmes opp i store, roterende ovner på rundt 1450 grader. Da får du noe som heter klinker, som etter hvert males opp sammen med gips og blir til sement.
En roterende sementovn. (Foto: LinguisticDemographer)
Kalkstein er rett og slett massevis av små forsteinede og sammenpressede koraller og bløtdyr som levde i havet for mange millioner år siden. Alle disse dyrene består blant annet av karbon, så kalksteinen er satt sammen av blant annet karbon og oksygen.
Når kalksteinen varmes opp settes det i gang en kjemisk prosess som kalles kalsinering, hvor CO2 brennes bort fra kalksteinen.
– Størsteparten av utslippene fra sementindustrien kommer fra kalsineringsprosessen, sier Christian John Engelsen, som er seniorforsker ved Sintef Byggforsk. Har har forsket på CO2-opptak i betong.
Resten av utslippene kommer fra oppvarning av ovnene og transport.
Det kombinerte utslippet fra den globale sementindustrien blir anslått til å være rundt seks prosent av CO2-utslippet i verden – på tvers av alle industrier og sektorer.
Betong er forøvrig ikke en moderne oppfinnelse. Romerne brukte massevis av materialet, men kunsten gikk tapt etter at romeriket falt. Her kan du lese mer om romersk betong.
CO2-lagring
Men etter at betongen er satt opp skjer det noe rart. Den begynner å ta opp CO2 igjen. Det går sakte, men det er en ustoppelig prosess. Dette kalles karbonatisering.
For de spesielt interesserte: Kalkstein består for det meste av kalsiumkarbonat som blir til kalsiumoksid i ferdig sement.
Inne i en ferdig bygget betongvegg finnes det små porer med vann. CO2 fra utsiden trenger inn i betongen og blandes ut i dette vannet. Kalsiumoksidet i veggen reagerer med CO2 og vann, og CO2 blir tatt opp i kalsiumoksidet. Dette blir til kalsiumkarbonat, og blir dermed den samme kjemiske forbindelsen som kalksteinen i starten av prosessen.
Men hvor mye av de originale utslippene fra kalkbrenningen blir tatt opp igjen av betongen og mørtelen som bygges i verden?
Halvparten av utslippene?
Den nye studien anslår at det er 43 prosent. Forskerne selv hevder at karbonatiseringen har fått for lite oppmerksomhet i utslippsmodeller.
Forskerne mener også at CO2-lagringen må tas med i klimaregnskapene til FNs klimapanel. Men hvordan kommer de fram til dette tallet?
De har satt opp store regnestykker for å lage et forslag til hvor mye CO2 som egentlig tas opp av sementprodukter. De har sett på fire forskjellige typer, og prøvd å regne ut hvor mye CO2 som har blitt tatt opp av de forskjellige typene i hele verden mellom 1930 og 2013.
Jo mer overflateområde som er i kontakt med luften, jo mer CO2 vil betongen suge til seg. Derfor er tynne lag med mørtel som brukes for eksempel på fasader den mest effektive CO2-svampen, ifølge forskerne.
Denne mørtelen lagret nesten 98 prosent av det originale CO2-utslippet fra brenningen. Tykke betongvegger lagrer mindre i den samme tidsperioden, siden mindre av betongen er i kontakt med luften.
Betong lagret rundt 16 prosent, mens litt mer blir lagret under rivning, da mye betong som har vært gjemt bort inne i veggen kommer ut i friluft.
Til sammen blir dette 43 prosent, ifølge denne studien.
Et kalksteinsbrudd i Virginia i USA. (Foto: Anne Carter/CC BY-SA 3.0)
I Norge
Christian John Engelsen ved Sintef har ledet arbeidet med en rapport som ser på nettopp hvor mye CO2 som blir tatt opp i betong i Norge.
– Våre resultater er ikke helt sammenlignbare med denne studien, men vi fikk noen lignende tall, sier Engelsen til forskning.no.
De så på hvor mye norsk betong kommer til å lagre i framtiden – ikke hvor mye som har blitt lagret. De anslår at norsk betong kommer til å lagre rundt 15 prosent av utslippene fra brenningen av kalksteinen. Den nye studien anslår at betongen lagret 16 prosent.
Engelsen mener også at disse anslagene bør tas med i utslippsregnskapene til FNs klimapanel, noe de ikke er i dag. Da vil kanskje utslippsandelen fra sementindustrien gå ned i oversiktene.
Kull
Men vi snakker fortsatt bare om utslipp fra kalken som brennes i produksjonen. Blant annet er ikke utslipp fra oppvarming av ovnene med i regnestykket.
– Disse utslippene bestemmes i stor grad av andelen fossilt brensel, mener Engelsen.
Kull har vært det tradisjonelle brenselet for å få de temperaturene som trengs for å lage klinker.
– Andelen fossilt brennstoff som brukes i sementproduksjon i verden er veldig varierende. I Norge og Europa har andelen blitt mye lavere, men Kina og India har ganske mye mer bruk av fossilt brennstoff.
Kina er en gigant
Sementproduksjon i verden er en samling utrolige tall. I 2013 produserte Kina 2,4 milliarder tonn med sement, ifølge denne tabellen. Det er nesten 60 prosent av den totale produksjonen det året.
Til sammenligning ble det produsert mindre enn en promille av den kinesiske mengden i Norge: 1,6 millioner tonn i det samme året, ifølge hjemmesidene til Norges eneste sementprodusent, Norcem.
På hjemmesidene sine har de også en oversikt over hva slags brensel de bruker. Det meste av brenselet er «bearbeidet avfall» som de kaller det, for eksempel brukte bildekk eller dyremel.
I 2013 brukte Norcem nesten 63 000 tonn med kull, som er omtrent 30 prosent av den totale brenselsmengden.
Som i mange andre utslippsspørsmål er Kina en viktig brikke i spillet. Denne rapporten fra 2015 slår fast at Kina står for en fjerdedel av CO2-utslippene i verden, hvor fossile brennstoff og sementindustrien er de største bidragsyterne.
Referanser:
Xi mfl: Substantial global carbon uptake by cement carbonation. Nature Geoscience, november 2016. DOI: 10.1038/ngeo2840. Sammendrag.
