Elbileiere ønsker å lade raskt og effektivt. Men hvis vi bygger for mange hurtigladere, krever det for mye strøm.

Hvordan kan vi bygge mange nok ladestasjoner som lar oss lade elbiler uten at vi overbelaster kraftnettet? Dette har Magnus Korpås, professor ved Institutt for elkraftteknikk ved NTNU, forsket på.

– Jeg har en visjon for norsk elbilutvikling. I løpet av noen år skal vi være i stand til å lade praktisk talt hvor og når vi vil, uten at vi trenger å bygge ut kraftnettet mer enn strengt tatt nødvendig. Det krever smarte ladestrategier, sier han. 

– Dette er viktig for strømnettet, men også for elbileierne – som ikke skal behøve å bekymre seg for om batteriet er oppladet når bilen skal brukes.

Elbil bidrar til systemskifte

Korpås viser til at mange elbiler står og lader, selv om de skal brukes først neste dag. Kanskje vil du i framtida få billigere strøm hvis du lader i perioder med mindre belastning på strømnettet.

– Vi forsker også på hvordan elbiler kan brukes som reservestrømkilder. I Norge er kanskje ikke dette så aktuelt, fordi vi har så mye regulerbar vannkraft – men i land som Danmark er det annerledes, sier Korpås. 

– Hvis det skjer noe galt i kraftnettet, og vi mangler kraftproduksjon, kan vi reversere ladestrømmen slik at elbilen leverer strøm tilbake til kraftnettet.

Han er opptatt av at bileiere som velger elbil framfor konvensjonell bensin- eller dieselbil er med på å endre energisystemet i en mer miljøvennlig retning. Han mener derfor at vi ikke skal ha dårlig samvittighet fordi strømmen som elbilen bruker, ikke bare kommer fra fornybare kilder. 

• Les også: Er elbiler bra for byene?

Må se på elbilens miljøregnskap

Han mener heller at vi må se på elbilen i et 10 – 20-årsperspektiv. Samtidig som vi erstatter fossil energi med fornybar energi, bytter vi gradvis ut den fossile bilparken med elbiler.

– Elektrifiseringen av transportsektoren er en viktig del av omleggingen av energisystemet, og den er nødvendig hvis vi i Norge og Europa skal klare å nå klimamålene våre. Når vi lader elbilen vår, bruker vi mer strøm, og på kort sikt må dette strømforbruket dekkes av for eksempel gasskraft, ved at vi eksporterer mindre vannkraft, sier Korpås.

–  Så lenge vi og våre naboland fortsetter å bygge ut fornybar energi framfor å bygge nye, fossile kraftverk, vil strømmen som elbilen bruker i hovedsak være fornybar, sier Korpås.

Elbilutviklingen må altså sees i sammenheng med en større omlegging til et fornybart energisystem. Korpås understreker likevel at det er viktig at forskere kartlegger det helhetlige bildet – altså elbilens totale miljøregnskap.

– Da må vi også se på batteriene. Ved NTNU skal vi nå i gang med et nytt forskningsprosjekt der vi skal undersøke miljøkonsekvensene av elbiler i Europa, både på energi- og livssyklussiden, forteller han.

• Les også: Joda, elbiler forurenser også

 Håp for hydrogen?

Korpås forsker også på hydrogen som energibærer, men utviklingen har ikke gått like fort på dette området som for batteriteknologi. Selv om vi i framtida kan bruke hydrogen som drivstoff i biler, tog, skip og fly, er han usikker på omfanget.

– Det er likevel viktig at vi fortsetter med seriøs forskning på energiteknologier som i dag ikke er lønnsomme – hvis ikke aner vi ikke hva vi går glipp av. Vi trenger grunnleggende forsking på nye materialer, systemer, overføring, konvertering – alt som kan gi gjennombrudd innen fornybar energi og miljøvennlig transport.

– Da jeg begynte med dette arbeidet, var det få som trodde at elbiler kunne bli mer enn små kassebiler som tok oss til nærbutikken, men det var totalt skivebom, også av meg. Kanskje går alle som i dag er skeptiske til hydrogen, i samme fella? sier han.

Nå håper han at bilprodusentene som først og fremst selger bensin- og dieselbiler vil endre strategi og begynne å tilby flere elbiler med lang rekkevidde.

– Tesla har vist at det er mulig, men jeg tror at grunnen til at det ikke finnes flere elbiler med denne rekkevidden, er at bilprodusentene bevisst holder igjen for ikke å konkurrere med seg selv. Jeg håper at en vanlig familie snart kan kjøpe seg en elektrisk stasjonsvogn med god rekkevidde, sier han. 

• Les også: Elbil gir god samvittighet

Framtidas elbil-batterier

Ann Mari Svensson er professor ved Institutt for materialteknologi ved NTNU og forsker blant annet på teknologien bak nye batterier, og hvordan batteriene kan lages mer miljøvennlige, stabile og billigere. Hun tror elbilene om fem år har en rekkevidde på rundt 500 kilometer.

– Med Tesla er vi jo nesten der i dag – så spørsmålet er også hvor mye forbrukeren er villig til å betale, sier hun.

Batteriteknologi står uansett sentralt i arbeidet med å utvikle den nye generasjonen elbiler. Ifølge Svensson, er litium-ion-teknolog den store vinneren i denne sammenhengen. Fordelen med litium-ion-batterier er at de er lette og kan lades fort og mange ganger.

Svensson mener likevel at litium-svovel-teknologi vil kunne erstatte eller supplere litium-ion på sikt – selv om det ikke kommer til å skje om fem år.

– Litium-svovel har potensielt høyere energitetthet. Vi forsker også på litium-luft, som kan gi batterier med tilnærmet like stor energitetthet som en bensinmotor.  Innenfor Li-ion forsker vi også på silisium som materiale. Silisium har betydelig høyere kapasitet enn dagens anode-material, grafitt, sier hun.

• Les også: - Elbilstøtten er galskappolitikk
• Les også: - Må gjøre det som er politisk mulig

Dekker transportbehov med mindre energi

Svensson tror vi i løpet av de neste årene vil få billigere elbilbatterier med en kapasitet som gir noe lengre rekkevidde, men at vi ikke kommer til å få en batteribil med ladetid som tilsvarer det å fylle opp tanken på en bensinbil.

– Det er likevel viktig å huske på at elbiler er helt suverene når vi snakker om virkningsgrad. Med en bensinbil utnytter vi bare 15 prosent av energien ved bykjøring, mens elbiler kan komme opp mot 80 prosent.

– Med elbilen kan vi dekke det samme transportbehovet med en brøkdel av energien. I Norge kan vi dessuten gjøre det utslippsfritt, fordi vi har fornybar kraft, sier hun.

Referanse:

Antonio Zecchino: Grid Frequency Support by Single-Phase Electric Vehicles: Fast Primary Control Enhanced by a Stabilizer Algorithm. 2016 Proceedings of the 51st International Universities Power Engineering Conference. Sammendrag.

I Horten kommune ble det brukt cirka tre årsverk til å planlegge oppdrag og lage arbeidslister i hjemmetjenesten.

Derfor så ledelsen der etter løsninger for å redusere tidsbruken.

Kommunen mente også at en effektivisering ville både spare betydelige beløp og gi bedre tjenester til brukerne sine.

De satte opp en rekke krav til hva et nytt planleggingsverktøy måtte oppfylle, og valgte deretter å samarbeide med bedriften SpiderSolutions AS.

Spider er et verktøy for planlegging av distribusjon og innhenting av gods. Dataprogrammet brukes også til å sette opp kjøreruter. 

– Spider er egentlig utviklet for best mulig planlegging av trafikk og effektive kjøreruter – ikke for å brukes i hjemmetjenesten, sier Lisbet Grut, seniorforsker i Sintef.

Det knyttet seg derfor stor spenning til om de ville lykkes med prosjektet.

– Men kommunen har allerede sett klare gevinster rundt kvalitet og de forventer også økonomisk gevinst om de lykkes med innovasjonsprosessen som pågår nå, forteller hun.

• Les også: Du har velferdsteknologi i lomma di

Første kommune i Norge

Ingen norske kommunale helse- og velferdstjenester hadde tidligere prøvd et slikt verktøy i tjenesten. Dermed hadde kommunen ingen å støtte seg på og ingen å lære av. De teknologiske utfordringene i prosjektet var store.

Horten kommune knyttet til seg Sintef og Høgskolen i Sørøst-Norge som forskningspartnere.

– Oppgavene i kommunale hjemmetjenester er mer komplekse enn i andre virksomheter som bruker dette planleggingsverktøyet, forteller Grut.

Det skjer hele tiden endringer i tjenesten, pasientene har mange ulike behov, og behovene endrer seg.

– Ansatte går i turnus og det er til tider få fagpersoner på jobb, spesielt i helger og ferier. I tillegg er det viktig å koble riktig kompetanse til riktig oppgave siden mange pasienter har spesielle behov, mener Grut.

 Alt dette måtte forskerne ta hensyn til i utviklingen av verktøyet.

• Les også: Dataspillet om eldre som faller ut av sengen

Testet i ordinær drift

Prosjektet har vært en blanding av teknologi- og tjenesteinnovasjon, ifølge forskeren.

– Vi har hele tiden gått stegvis fram og gjort gjentatte tester i ordinær drift. Hver test har blitt vurdert og diskutert før det har blitt besluttet hvordan vi skal gå videre.

Forskerne har vært aktive deltakere. De har gitt tilbakemeldinger underveis og diskutert med de andre i prosjektet.

Kommunen ser allerede forbedringer – særlig på bedre kvalitet og mer forutsigbarhet i tjenesten. Horten kommune forventer også økonomiske innsparinger rundt kjøringen mellom oppdrag og tiden som går med til å planlegge arbeidslister.

Hjemmetjenesten har mange tiltak i gang for å utnytte Spider videre, og de jobber intenst med å få til ytterligere gevinster.

– Erfaringene fra arbeidet vil nå gå videre i prosjektet OPTET – Optimeringsteknologi i hjemmebaserte tjenester, sier Lisbet Grut.

De fire kommunene Bergen, Porsgrunn, Sandefjord og Horten deltar i dette prosjektet, som skal se på hvordan Spider kan videreutvikles til et verktøy for strategisk planlegging av kommunale helse- og velferdstjenester.

I prosjektet vil de definere krav til et helhetlig IKT-system for kommunene, der trafikkverktøyet vil inngå som en del av systemet.

• Les også: Eldre blir buande lenger heime med omsorgsteknologi

Forskerne fra American Academy of Pediatrics (AAP) fastslår i en fersk rapport at bruken av digitale medier har økt de siste årene. Forskning tyder på at de nye mediene har sine fordeler, men at de også kan utgjøre en helserisiko.

Forskerne har derfor satt opp en detaljert liste med anbefalinger til både foreldre, barneleger og andre om barns bruk av digitale medier, skriver Norsk Helseinformatikk på sine nettsider.

Listen er lang, men ett klart råd er at barn under 18 måneder ikke bør se på skjermer i det hele tatt. De litt eldre bør ikke ha mer enn én times skjermbruk om dagen.

Skjermen hører uansett alder ikke hjemme ved matbordet, og alle skjermer bør legges bort innen én time før sengetid. Skjermer på soverommet etter leggetid er heller ikke lurt.

Ifølge forskningen kan mediebruken føre til negative helseeffekter på søvn, oppmerksomhet og læring – som igjen kan føre til høyere forekomst av fedme og depresjon. Mediebruken øker også risikoen for at barna blir eksponert for unøyaktig, upassende eller usikkert innhold og usikre kontakter. 

Det finnes et vell av Facebook-grupper for ulike sykdommer. Der kan folk med samme diagnose lære av hverandre og dele tips om forskning, kosthold og medisiner.

– Fagmiljøet innen helse er svært lite til stede på sosiale medier. Det tror jeg er feil prioritering, sier Elia Gabarron, forsker ved Nasjonalt senter for e-helseforskning.

Hun er redaktør for en ny fagbok som har samlet kunnskap fra hele verden om helse gjennom sosiale medier.

Hun tror det kan være mye å hente, spesielt for helsemyndighetene, om de la til rette for mer informasjon og faglig veiledning om sykdom på sosiale medier.

– Spesielt gjelder dette kroniske lidelser og sjeldne tilstander, sier Gabarron, som opprinnelig er psykolog.

Sover i timen

Gaborron er bekymret for at både medisinsk helsepersonell og helsemyndighetene sover i timen, mens sosiale medier stadig oftere blir tatt i bruk i helsespørsmål.

Hun var i 2013 med å etablere nettsiden sjekkdeg.no, som ga ungdom informasjon om seksuelt overførbare sykdommer. 

– Vi så at sosiale medier og spesielt Facebook, ga en god del besøk til nettsiden, selv om vår Facebook-side ikke hadde så mange likes, sier hun. 

– Det har nok en naturlig forklaring i at det ikke er slike sider du ønsker å promotere om du er venn med  mamma på Facebook. Men ungdommene brukte tydelig siden for å komme seg videre til mer informasjon.

• Les også: Pasientar utvikla ny helseteneste via nettbrett

Nesten alle er på Facebook

I Norge er over tre millioner innbyggere på Facebook. Det betyr at nesten alle har en slik konto.

– Det er en strålende mulighet. Og foreløpig ser det ut til at det meste som deles i helsegruppene, er ordentlig informasjon. Gruppene har ofte sitt utspring i en interesseorganisasjon.

Hun ser risikoen, men er ikke redd for at sosiale medier skal spre feilinformasjon om sykdomsbehandling.

– Det er noe som heter kollektiv intelligens. Om ikke du selv lukter lunta ved påstått forskning eller dårlig funderte helseråd, vil noen andre i gruppen gjøre det. Men det aller beste hadde vært om også helsepersonell deltok med faglig og relevant informasjon i slike grupper.

Googler og spør etter legebesøk

En pasient med kronisk sykdom møter i gjennomsnitt legen sin én eller to ganger i året for å diskutere sykdomsutviklingen, ifølge Gabarron.

I de minuttene møtet pågår, er det kanskje vanskelig å huske å stille alle spørsmål, og ikke minst forstå og huske de svarene man får.

– Svært mange tyr til Google når de kommer hjem for å bedre forstå det legen har sagt. Det å ha tilgang til et nettverk på Facebook med mennesker i samme situasjon, gjør at du kan få svar av folk med erfaring og dermed bli tryggere og flinkere til å mestre din egen sykdom.

Forskeren tror ikke det blir mer tid sammen med legen framover. Det handler heller om hvordan vi ved hjelp av teknologi kan gjøre folk i stand til å ta flere kloke valg om helsa si uten å kontakte legen.

• Les også: Kan Facebook gi deg et lengre liv?

Leker seg til kunnskap

På sjekkdeg.no kunne ungdommene spille seg fram til økt kunnskap. Det gjorde at ungdommene brukte mye tid på nettsiden og dermed trolig plukket opp litt kunnskap om kjønnssykdommer og hvordan unngå å bli smittet.

– Behovet for å få ut mer informasjon er enorm. Klamydia-forekomsten er dobbelt så høy i Troms og Finnmark som i resten av Norge. Resultatene fra Nord-Norge er faktisk blant de høyeste i hele verden, og ungdom er mest utsatt, sier forskeren. 

– Sykdommen er skummel fordi den kan gjøre deg steril om den ikke behandles, og jenter har spesielt stor risiko for dette. Stadig flere av parene som må oppsøke fertilitetsklinikker for å få hjelp til å få barn, er der fordi de har blitt sterile av uoppdaget klamydia, forteller forskeren.

I sjeldne tilfeller kan kjønnssykdommen også lede til kreft.

• Les også: Kan jeg få klamydia fra toalettsetet?

Kan varsle epidemier

I den nye boken om helse på sosiale medier tar 21 internasjonale eksperter for seg ulike tema. Den handler om alt fra hvordan sosiale medier kan gi pasienter mer makt, hvordan sykehus bruker sosiale media, til hvordan sosiale media kan varsle epidemier før de bryter ut.

– Ved hjelp av søkeord og ulike algoritmer er det nå mulig å finne ut hva folk snakker om helse på sosiale medier. Du kan finne ut om de uttrykker glede eller bekymring for ulike tema.

Gabarron ønsker nå å bruke disse algoritmene til å kartlegge hva diabetespasienter søker hjelp til via sosiale medier, basert på hvordan de ordlegger seg.

– I sjekkdeg-prosjektet forutsatte vi at årsaken til høy klamydiaforekomst var for lite og for dårlig informasjon. Nå vil vi kartlegge hva diabetespasienten trenger hjelp til, slik at det deretter går an å utvikle nye verktøy for hjelp og veiledning, sier Gabarron.

Referanse:

Elia Gabarron mfl: Lessons learnt from MOOCs about how social media can improve Digital Health Literacy. Engineering in Medicine and Biology Conference (2016) Sammendrag

I fremtiden skal den elektroniske pasientjournalen hjelpe legen på en helt annen måte enn i dag.

– Dagens elektroniske pasientjournal er egentlig bare det gamle papirsystemet flyttet over på data, sier forsker Rune Pedersen ved Nasjonalt senter for e-helseforskning.

– Fremtidens journalsystem skal finne frem til veiledninger og gi støtte til beslutninger, minne legen om alle vurderinger hun skal gjøre og hvilke lover og regelverk som slår inn i ulike saker.

Tanken er at systemet skal anbefale legen de beste metodene som passer til akkurat denne pasienten.

• Les også: Kjenner fastlegen deg – som person?

Skal huke av istedenfor å skrive

– Det er allerede mye spennende i utvikling. Firmaer er nå i ferd med å utvikle en ny elektronisk pasientjournal, med funksjonalitet vi aldri har sett før. Noe funksjonalitet er allerede tatt i bruk og viser konturene av hva fremtidens løsninger kan inneholde, sier Pedersen.

– For eksempel strukturering av helsedata.

Strukturering av helsedata betyr at informasjon om pasienter blir lagt inn i journalen i en forhåndsdefinert struktur, som er lik for alle. Dette gjør informasjonen både søkbar og sammenliknbar.

Motstykket til dette vil være data registrert i fritekst, der foreløpig bare et menneske, og ikke et dataprogram, kan forstå teksten.

Når den elektroniske pasientjournalen blir strukturert, kan klinisk helsepersonell raskt og enkelt hente ut relevant informasjon, samtidig som de får støtte til videre behandling. 

Informasjonen blir delt inn i ulike typer

Nye datasystemer blir laget i åpne kildekoder og er basert på noe som kalles arketyper.

– Arketyper er forhåndsdefinerte modeller som gjør det mulig å strukturere helsedata. Et klinisk konsept er for eksempel blodtrykk. Det nasjonale arketypeutvalget, som består av klinikere og teknologer, blir enige om hva som inngår i et blodtrykk, som for eksempel hvilket apparat, størrelse på mansjett, hvilken stilling pasienten befinner seg i og så videre, som kan være med å påvirke en blodtrykksmåling.

– Når systemene bruker samme arketyper, blir dataene forstått av systemene. Dette skjer ikke i dag, der vi foreløpig utveksler fritekst som må leses av et annet menneske for å bli forstått. Vi kan ved bruk av arketyper søke og gjenbruke data i samme system. 

• Les også: E-meldingar styrkar stemma til heimesjukepleiaren

Pasienten bidrar også

Til jul i 2015 fikk alle sykehuspasienter i Helse Nord mulighet til å logge seg inn og lese egen journal. Dette er nå også i ferd med å bli innført i Helse Vest.

Pedersen mener at fremtidens elektroniske pasientjournal gir større muligheter for at pasienten selv kan registrere helsedata på samme måte som legene kan gjøre det i Kjernejournal i dag.

Kjernejournal er et elektronisk journalsystem der leger samler viktige helseopplysninger om deg som pasient og skal fungere som et varslingssystem på tvers av regioner og sykehus. I kjernejournal finnes ikke dokumenter, bare kritisk informasjon, personalia, medisiner og besøkshistorikk.

Pasientjournalen er dokumentasjon på all helsehjelp du har fått, som epikriser, blodprøvesvar, notater og så videre.

I tillegg til at pasienter selv kan registrere helseinformasjon i den nye pasientjournalen, blir det å hente ut informasjonen også enklere. Det vil si at å hente ut data til kvalitetsregistre og andre som krever dokumentasjon og rapportering skal kunne skje automatisk.

– I dag registrerer helsepersonell som regel den samme informasjonen på en pasient to, tre og fire ganger, sier Pedersen.

Sunn skepsis

– Når vi nå ser at vi har en mulighet til å tilby strukturerte data, kommer diskusjonen om hvor mye vi skal strukturere, sier Rune Pedersen.

Han mener mange er redde for en hverdag hvor de tvinges til å huke av for forskjellig informasjon i bokser.

– Vi må være kritiske til hva som skal struktureres og hvorfor. Det er en skikkelig vanskelig jobb, samtidig som utviklingen i prosjekter har gitt noen smakebiter på hvordan strukturerte data kan brukes, sier forskeren.

– Vi er kommet betydelig lenger nå enn da elektronisk pasientjournal første gang ble innført, men mye er fortsatt visjoner ennå.

• Les også: Halvparten av oss forstår ikke helseinformasjon

Referanse

Rune Pedersen: The Value of Clinical Information Models and Terminology for Sharing Clinical Information. eTELEMED 2016, The Eighth International Conference on eHealth, Telemedicine and Social Medicine. 2016. ISBN 978-1-61208-470-1.

Gro-Hilde Ulriksen: Consensus on Norwegian archetypes. Studies in Health Technology and Informatics 2016 ;Volum 221. s. 131-131.
 

Nå har forskere blitt inspirert til å vurdere å gjenskape denne effekten som ett av mulige tiltak i klimakampen.

Mye drøftet teknologi

Alternative teknologier for å avkjøle klimaet, såkalt solar geoengineering – eller klimafiksing, har vært mye drøftet de siste årene. Den mest omtalte metoden er altså basert på å  etterligne vulkanutbrudd ved å slippe tonnevis av svovel ut i stratosfæren fra fly for å danne et reflekterende lag i luften og dempe mengden av innkommende sollys. Det er i år ti år siden nobelprisvinneren Paul Crutzen skrev artikkelen som virkelig fikk fart på denne idéen om å pumpe svovel opp i stratosfæren.

Det kanskje tyngste motargumentet mot slik tukling med naturen handler om moralsk risiko – altså faren for at solar geoengineering blir en unnskyldning til å fortsette gamle synder. Hvorfor ikke fortsette med klimagassutslippene når vi allikevel kan kjøle ned kloden med klimahacking om vi vil?

Parisavtalens høytstående ambisjoner om å begrense den globale oppvarmingen til to grader celsius, om ikke en og en halv grad, har ledet til økende fokus på slike alternative teknologier. Institutt for Geofag ved Universitetet i Oslo har bidratt både til nyskapende vitenskapelig forskning på området, inkludert gjennom ett forskningsprosjekt støttet av Forskningsrådet (EXPECT), og også nå nylig til en artikkel om klimakonsekvensene av solar geoengineering. Her påpeker vi blant annet gapende kunnskapsmangler innen fagfeltet.

Vet for lite om miljøkonsekvensene

Den internasjonale solare geoengineering debatten er tverrfaglig og mangfoldig og dekker sosiale, etiske, juridiske, økonomiske og politiske aspekter. Men så langt mangler dessverre engasjement fra klimakonsekvensforskerne. Hittil har en betydelig del av forskningen vært forbeholdt jordsystemmodellstudier.

Dermed har vi fått økt innsikt i hvordan klimaresponsen til kunne komme til å være – med iberegnet usikkerhet som det er med alle slags modellstudier. Men så langt har det knapt vært noen studier på hvordan klima- og miljøkonsekvensene av klimafiksing vil kunne utspille seg.  Før vi har mer kunnskap om dette kan vi ikke avskrive solar geoengineering som en av de potensielle redskapene vi har i bakhånd i kampen mot menneskeskapte klimaendringer.

Til tross for den voksende forskningslitteraturen om de forventede klimaeffektene av klimafiksing, i form av for eksempel havis, temperatur- og nedbørendringer, har vi foreløpig ikke noe klart bilde av de påfølgende konsekvensene av et slikt modifisert klima for naturlige og menneskelige systemer som landbruk, helse, vannressurser og økosystemer. En grundig utredning av klimakonsekvenser er nødvendig for å gi en god vurdering av mulige følger, både positive og negative.  

Effektene av klimaendringer vil ikke bli reversert av at vi hindrer solstråler fra å nå jordoverflaten, men vi kan begrense enkelte miljøendringer, som stigende havnivå. Andre, som havforsuring, vil forbli upåvirket, i tillegg vil nye forandringer kunne skje. Klimafiksing i form av stratosfæriske svovelinjeksjoner er derfor ikke noen erstatning for kutt i klimagassutslipp.

Forbedret forståelse for eventuelle bivirkninger av solar geoengineering vil være en viktig del av en bredere vurdering av fordeler og risikoer. Dette krever at klimakonsekvensmiljøet, både i Norge og internasjonalt, engasjerer seg seriøst i dette utfordrende emnet.

Forskerne vet foreløpig ikke hvilke konkrete teknologiske løsninger de kommer til å utvikle.

Skal de jobbe med dør- eller sengesensorer?

Eller hva med sensorer som registrerer folks tilstedeværelse i et rom, og GPS-baserte løsninger?

Først skal forskerne derfor lytte til hva slags utfordringer potensielle brukere møter i hverdagen. Den teknologiske rammen er smarte og selvlærende sensorbaserte løsninger innenfor kategorien teknologisk assistanse i hjemmet.

Dette for å hjelpe mennesker med kognitiv svikt.

• Les også: Dataspill skal avsløre demens

Ansvarlig forskning

Å starte med brukernes faktiske behov er en viktig side ved den ansvarlige tilnærmingsmåten, men langt fra den eneste.

Prosjektet er lagt opp som en brukerinvolvert prosess.

Forskerne vil for eksempel benytte spørreundersøkelser, intervju og workshop med eldre deltakere.

Det tilrettelegges også for kontinuerlige og kritiske diskusjoner og vurderinger av forskernes og prosjektets underliggende verdier. For hele veien blir forskerne selv utfordret av eksterne rådgivere.

Alt dette er typiske kjennetegn for ansvarlig forskning og innovasjon, eller “responsible research and innovation” (RRI), som har blitt et viktig begrep innen europeisk og norsk forskning.

Samtidig som de selv utfører RRI i praksis, skal forskerne ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) forske mye på selve RRI-tilnærmingen.

Dette gjøres parallelt med utviklingen av de teknologiske løsningene.

Planen er å bygge opp en egen modell for RRI innen helseteknologi og utvikle en tilnærming for å vurdere RRI-inspirert teknologi.

– Samme tilnærming skal vi bruke for å vurdere om innovasjon blir bedre på denne måten, sier Ellen-Marie Forsberg,  prosjektleder og seniorforsker ved Arbeidsforskningsinstituttet på HiOA.

• Les også: Vil diskutere ansvarlig forskning og innovasjon

Boligkompleks

Én av prosjektets samarbeidspartnerne er Oslo kommune ved bydel Ullern, nærmere bestemt et boligkompleks med eldre beboere.

Hvordan de eldre ser for seg en enklere tilværelse, etter at alderen setter spor, er noe forskerne skal se på.

Forskerne skal også gjøre intervjuer med pårørende og ansatte.

Rundt 300 eldre skal i tillegg besvare en spørreundersøkelse om teknologivaner og syn på teknologi.

Noen av løsningene som blir laget på bakgrunn av dette, skal installeres i leilighetene på Ullern.

– En del velferdsteknologi blir i dag lite brukt. Noe av forklaringen kan være at innovatører har ny teknologi de ofte prøver å finne anvendelser til og i en viss grad prakker på eldre, sier Forsberg.

Førsteamanuensis og ergoterapeut Anne Lund er forsker i prosjektet.

– Det utføres ikke alltid gode nok behovsvurderinger før nye tekniske hjelpemidler introduseres. Det kan være at trygghetsalarmen ikke brukes, eller at nettbrettet havner i en skuff. Det er heller ikke alltid teknologien som er den beste løsningen, sier hun.

Kanskje behøves ikke mer enn en gul huskelapp på veggen.

– Jeg har sett mange tilfeller hvor det tilbys én form for teknologi til alle over en viss alder. Men ikke alle i samme alder har felles behov. Dessuten skorter det ofte på opplæring, oppfølging og evaluering, sier Lund.

• Les også: Mange eldre risikerer å bli underernærte

Rådgivende gruppe

Forskerne har også etablert en ekstern rådgivningsgruppe som utfordrer forskernes antagelser og oppfatninger.

Gruppen består av 14 mennesker fra ulike fagfelt og interessegrupper, blant annet fra kommunen, demensforeningen og profesjonene.

– De har allerede utfordret oss til å avklare hvorvidt prosjektet skal løse noe for helsetjenesten, eller om det heller omhandler det å gjøre eldre til selvstendige brukere av velferdsteknologi som hverdagsteknologi, sier Forsberg.

Forskerne skal ikke nødvendigvis gjøre alt gruppen anbefaler, men i tråd med RRI-tankegangen har de forpliktet seg til å lytte til informasjonen som fremkommer og rapportere tilbake om en eventuell videre prosess.

– Vi ønsker å være transparente og samtidig få kritiske spørsmål utenfra, sier Lund.

Alt dette gjør arbeidet mer tidkrevende, men det må til for å teste RRI-tilnærmingen i praksis. Såkalt fremsyn er et viktig aspekt og innebærer at forskerne og prosjektdeltakerne hele tiden tenker på konsekvenser i et større perspektiv.

– Det innebærer også å tenke gjennom hvilke verdier som ligger til grunn og hele tiden påvirker valgene som tas, forklarer prosjektleder Forsberg.

Så langt finnes det ikke mange studier av hvordan RRI-tankegangen blir brukt i et forskningsprosjekt fra start til slutt.

Prosjektets protokoll for å vurdere om RRI-tilnærmingen har tilført noe viktig, innebærer blant annet intervjuer, fokusgrupper og dokumentanalyse.

For å kartlegge forskjellene skal prosjektet sammenliknes med et avsluttet teknologiprosjekt som ikke har brukt RRI-tilnærmingen.

En svært tverrfaglig arbeidsprosess er en forutsetning for å få til de mange ulike elementene i prosjektet. Fra HiOA deltar forskere fra fire ulike fakulteter og institutter, med ekspertise som spenner fra etikk og filosofi via helsefag til teknologi.

• Les også: Pårørende betyr trygghet for eldre pasienter

Byane har alltid vore den viktigaste motoren i økonomisk utvikling, og i aukande grad er det i byar ein finn avansert forsking og undervisning. Men ein må legge vekt på «motor». For det finst mange ulike typar av by. Dei fleste vil kanskje vere av typen einsidige industristader som til dømes sete for religiøs makt, som sete for administrativ ekspertise eller som sete for storskala industri.

Men innimellom dei mange spesialiserte tettstadene finn vi byar der mangfaldet er det vesentlege, der kunnskapsutvikling og spesialisering er det mest karakteristiske.

Kva gjer byen til motor i økonomien?

Eg vil freiste forklare kvifor transportinfrastrukturen er det primære. Byen si rolle i økonomien kan vi skjøne ved å tenke etter den dynamiske koplinga mellom tre karakteristikkar ved byar, nemleg tettleiken av busetnaden, storleiken av befolkninga, og graden av arbeidsdeling.

Arbeidsdeling er kjernen for alle slags samfunn

Graden av arbeidsdeling er eit kjernepunkt for sivilisasjonen og økonomien vår. Ein kan sjølvsagt tenke seg eit samfunn der kvar person må vere «a jack of all trades». I slike samfunn vil ingen ha tid og krefter til å bli skikkeleg god i den typen aktivitet som krev øving og praktisering jamt og trutt.

Ein ser da også at det ikkje skal så mange naboar til før dei hjelper kvarandre med det dei er best til. Spesialisering og bytte av tenester er ikkje ei urban oppfinning. Men dyktige spesialistar har funne fram til byen som ei samfunnsform som lettar og utviklar spesialiseringar. Spesialisering har alltid vore sentralt for urbane økonomiar og vil framover i aukande grad vere eit sjølvforsterkande element i skaping av nye arbeidsplassar.

Tettleik i busetnaden lettar samarbeid mellom spesialistar

Graden av arbeidsdeling er nært knytt til både storleiken av befolkninga og kor tett folk bur. For at bedriftene som organiserer den spesialiserte arbeidskrafta skal fungere må folk bu slik til at dei kan møte kvarandre regelmessig og personleg.

Moderne kommunikasjonsmetodar kan ikkje erstatte ein stor prosent av tradisjonelle andlet-til-andlet møte. Medarbeidarar, særleg der ein driv med innovasjon, må ha tid saman, ikkje berre til formelle møte og diskusjonar, men enno meir for dei litt meir tilfeldige og uformelle møta. Til tettare folk bur til lettare er det å få til denne slags bedrifter.

Det er også viktig å hugse at i framtida vil ei aukande mengd arbeidsplassar vere knytt til personleg tenesteyting, ikkje produksjon av varer. Desse arbeidsplassane krev sjølvsagt at produsent og konsument kan møtast.

Befolkningsstorleik gjer levekår for fleire spesialitetar

I urbane samfunn vil arbeidsdelinga stå i eit visst høve til befolkningsstorleiken. Til større befolkning, til fleire ulike spesialistar vil kunne livnære seg. Over tid ser ein at teknologien påverkar kva typar av spesialisering som trengst. Teknologi og kunnskap vil ofte føre til at færre og færre trengst for å produsere det same som før.

Samtidig fører teknologi og kunnskap til at stendig fleire nye spesialitetar må vere til stades for at økonomien skal fungere godt. Utviklinga har ført til etterspurnad etter fleire folk i byane. Det er trong for fleire spesialistar, både spesialistar som ikkje har funnest og fleire av dei etablerte spesialitetane. Etterspurnad etter spesialisert arbeidskraft fører til befolkningsauke, byvekst.

Transportinfrastruktur er nøkkelen

Nøkkelen til ein velfungerande by ligg i transportinfrastrukturen. Bysamfunn er ikkje berre ei abstrakt arbeidsdeling. Byar er også fysiske strukturar med bustader, arbeidsplassar og transportinfrastruktur som bind saman bustader og arbeidsplassar. Dei ulike spesialistane må komme seg frå bustaden til arbeidsplassen, og ikkje minst må det vere mogeleg å skifte arbeidsplass utan å skifte bustad.

Den funksjonelle byen er definert gjennom arbeidsmarknaden til det området der folk kan både bu og komme seg til arbeidsplassen på rimeleg tid og til overkommeleg kostnad. Men kva er rimeleg tid?

Rimeleg reisetid er mindre enn 30 minutt

Byplanen som romarane brukte den tida hest eller gange var dei einaste transportmidla la opp til ei maksimal befolkning på ca. 50.000 fordelt på 1600-2400 da. Ein sirkel med radius 800 meter gjer oss ca. 2000 da. Å krysse ein slik by vil dreie seg om å gå ca. ein og ein halv kilometer i rett line, eller kanskje to kilometer om ein reknar med omvegar. Folk flest gjer dette på 20 til 30 minutt. La oss seie at rimeleg reisetid mellom to ytterpunkt i byen ikkje bør gå ut over 30 minutt.

Pendlarane må ofte bruke meir tid på reising

Studerer vi situasjonen i Oslo ser vi i den siste reisevanegranskinga at den gjennomsnittlege reisetida for dei som arbeider i sentrum er på 40 minutt, varierande frå 21 minutt for dei som bur i indre Oslo til 54 minutt for dei i Østfold og Follo, og 74 minutt for Buskerud, Vestfold og Telemark.

Det er verdt å merke seg at alle område i Oslo har gjennomsnittleg reisetid på under 30 minutt.

Tilfeldige hindringar fører til etterspørsel etter meir sentrale bustader

Ein vanleg familie med to velutdanna vaksne som begge skal arbeide og med barn som skal til barnehage eller skole, vil på ulik vis måtte vurdere og vektlegge reisetid til arbeidsplass for begge, avstand til skole eller barnehage og kva alternative arbeidsplassar som kan vere innan rekkevidde om ein ikkje trivst der ein først kjem.

Alle som arbeider i Oslo har i dag funne tilpassingar dei kan leve med. Men med dagens overbelasta transportinfrastruktur kjem «tilfeldige» hindringar inn som eit variabelt tillegg i reisetida.

Ein konsekvens kan vere aukande etterspurnad etter bustad nærmare sentrum og dermed aukande pris på bustader innan Oslo sine grenser.

Store konsekvensar av små feil

Transportinfrastrukturen i Oslo-regionen er i dag overbelasta. Når deler av den treng reparasjon eller når små bitar bryt saman av mangel på reparasjon skaper det forseinkingar med klare negative konsekvensar for økonomien. Men dei viktige konsekvensane er truleg ikkje lette å rekne på. Over tid vil dei mange utsette eller avlyste møta bremse innovasjonen og drive opp levekostnadene.

Transportinfrastrukturen vil i veksande byar alltid vere under press. Men for å motverke verknadene av planlagde eller tilfeldige stopp i systemet bør ein i aukande grad legge inn «redundancy». Det er truleg ikkje nok med eitt transportnett. Ein bør ha to som verkar uavhengig av kvarandre. Med litt ønsketenking kan vi sjå konturane av noko slikt der T-banenettet og jernbanenettet har, eller kunne ha, stasjonar nær kvarandre.

Mangelen på transportinfrastruktur er alvorleg

Med dagens overbelasta system ser vi ikkje noko til dei familiane som ikkje fann ei tilpassing dei kunne leve med og kva det fekk å seie for utviklinga av ei eller anna bedrift. Enno vanskelegare er det å vurdera om den overbelasta transportinfrastrukturen vi i dag har hemmar nyskapande bedrifter i utviklinga si eller endåtil hindrar at dei ser dagens lys.

For samfunnet Noreg si framtid er det den siste verknaden av befolkningsvekst (les etterspurnad etter spesialistar) og mangelen på transportinfrastruktur som er alvorlegast. Det nyttar heller ikkje å seie at veksten i befolkninga må komme andre stader. For arbeidslivet i framtida vil krevje ein aukande grad av spesialisering.

Dei sjeldne spesialistane som treng ei befolkning på ein million og oppover for å skaffe seg eit levebrød vil det bli fleire av og dersom desse i tillegg må samarbeide med fem eller seks andre spesialistar av same type trengst det ein større urban busetnad og meir effektiv transportinfrastruktur enn det Oslo har i dag.

Det hastar med å bygge denne.