Nullvisjonen, slik den brukes innenfor oljeindustrien, har et lettfattelig budskap som det er vanskelig å være uenig med; et langsiktig mål om at det ikke skal forekomme skader på mennesker og miljø, samt å unngå ulykker og tap.

Visjonen er i dag en sentral del av sikkerhetskulturen i flere selskaper, blant annet i ConocoPhillips Norge og Statoil, hvor de har fått på plass en kultur for nulltoleranse hvor det er tydelig at arbeid med HMS (helse, miljø og sikkerhet) blir prioritert. Det handler om mer enn etikk. Det handler både om å jobbe med menneskelig atferd og om å få på plass tekniske løsninger som minimerer risikoen for at noe går galt.

Det brukes naturlig nok mye ressurser på dette. Og flere selskaper kan vise til gode resultater over de siste 10 årene.

Men alt kan ikke handle om HMS. Det kommer klart frem i artikkelen «HMS koster snart mer enn det smaker» i Ukeavisen Ledelse og Dagens Perspektiv, hvor de skriver at pengebruken på HMS har tatt av innenfor oljeindustrien de siste årene – at HMS er blitt en business hvor mye av pengebruken i praksis ikke gir noen reell avkastning. Oppfatningen man sitter igjen med etter å ha lest artikkelen er at en betydelig forbedring av sikkerheten vil koste veldig mye. Kanskje litt for mye.

Oljeprisen

Den lave oljeprisen har ført til at flere oljeselskaper i 2016 har kuttet kostnader også i aktiviteter knyttet til arbeid med HMS. Og selv om ledelsen i selskapene, inkludert Statoils toppsjef Eldar Sætre, prøver å forsikre om at kuttene ikke går utover sikkerheten, er det samtidig klart at de sliter med å få ned kostnadsnivået på en måte som også ivaretar hensynet til sikkerhet.

Situasjonen i oljenæringen er både anspent og usikker, og det kan stilles spørsmål ved om nullvisjonen fremdeles er like hensiktsmessig nå som viljen til å investere er betydelig redusert. Man kan stille spørsmål ved hvor mye ressurser man egentlig er villige til bruke på å nå nullmålet. Noen stiller også spørsmål ved om visjonen bare er spill for galleriet, og om den i det hele tatt har noen betydning for hvordan selskapene bruker ressursene sine.

Det virker som om flere synes at dagens nivå er godt nok. HMS-ekspert Ketil Karlsen i fagforeningen Industri Energi, kritiserte tidligere i år både myndighetene og selskapene for å mene at sikkerhetsnivået på britisk sokkel, et nivå som er under vårt, også burde være godt nok for oss. Dette samsvarer dårlig med nullvisjonen.

Det er flere som mener at nullvisjon er et dårlig utgangspunkt for hvordan bruke ressurser. Ståle Kyllingstad, investor og sjef for IKM Gruppen, har nylig uttalt at «HMS kan i sin natur aldri bli god nok, man kan alltid lete opp nye behov og regler. Det må være lov til å si at det er nok HMS nå. Det blir som å kjøre bil, man kan alltid kjøre litt saktere og sikrere, og nå kjører vi i 10 kilometer i timen» i en sak på E24.no. Det er en visjon som i praksis ikke kan realiseres. Det vil alltid være rom for forbedringer, og mer pengebruk på HMS. Og visjonen er spesielt utfordrende nå som industrien er opptatt av kostnadskutt.

En faglig vurdering av nullvisjonen 

En måte å vurdere nullvisjonen, er å se om den faktisk brukes når det tas viktige beslutninger. Den må i så fall tilfredsstille visse kriterier, hvorav ett er at den må være motiverende. Det vil si at det er tilstrekkelig vilje til å følge opp visjonen; også i beslutninger som ikke er direkte rettet mot HMS, men som handler mer om økonomi og verdiskapning.

Et ensidig fokus på sikkerhet skurrer fra et risikostyringsperspektiv, hvor det er vesentlig å finne en god balanse mellom ulike hensyn. Det er en balanse som kan være vanskelig å finne. Og selv om flere av selskapene har uttalte ambisjoner om å være ledende på sikkerhetsarbeid, har de samtidig krav knyttet til lønnsomhet som er med og styrer beslutningene i selskapet.

Det virker derfor lite meningsfullt å se nullvisjonen som et «beslutningsverktøy», i hvert fall ut fra et kortsiktig perspektiv. Beslutninger tas normalt heller ikke i praksis utelukkende fra HMS-hensyn. Og det bør heller ikke være visjonens intensjon.

En meningsfull visjon

For at nullvisjonen skal gi mening, bør den kobles til langsiktig retning og verdier. Det er der den har sin styrke. Visjonen er god ved at den legger til rette for en samarbeidskultur hvor det er innprentet hos alle parter at det skal være null aksept for dødsfall, ulykker og skader; og ved at partene jobber sammen for å oppnå dette. Det er dette aspektet ved visjonen mange i industrien vet å verdsette.

Nullvisjonen handler om å stadig presse bransjen til å forbedre HMS-nivået. Bare null er godt nok. Men ikke for enhver pris. Det bør hele tiden være en balanse mellom HMS-hensyn og de øvrige hensynene som driver virksomheten. Sånn sett er null-målet i seg selv ikke det viktigste, men i stedet den holdningen og drivkraften som visjonen fremmer. 

I en tid hvor fokus på kostnadseffektive løsninger står ekstra sterkt, er nullvisjonen spesielt viktig. Den hjelper selskapene til å holde fokus på sikkerhetsarbeid, og til å unngå risikofylte snarveier. Den presser selskapene til å arbeide med stadige sikkerhetsforbedringer innenfor de rammer som anses for bærekraftige. Da er nullvisjonen både et fornuftig og ambisiøst prinsipp å styre etter.

Det nye oljefeltet ligger nord i Barentshavet, nærmere bestemt 240 km nord for Hammerfest og 100 km nord for Snøhvitfeltet.

Drift langt i nord utfordrer sikkerheten både for miljø, mannskap og for utstyr.

Skader på miljøet

Uvær og is gir høyere kostnader og mer risiko for uhell.

Installasjoner langt til havs har dårligere satellittdekning. Redusert kommunikasjon med omverdenen betyr lengre responstid på nødhjelp, i tillegg tar det lengre tid med forsyninger av nødvendig utstyr.

Typiske utfordringer rundt oljeutvinning langt nord, er kulde, vind og bølger, polare lavtrykk, nedising av installasjoner og båter, og større slitasje på teknisk utstyr.

Dette er forhold som Yonas Zewdu Ayele har sett på i fersk doktorgradsstudie.

Han har blant annet fokusert på hvordan boreavfall kan håndteres med minst mulig skade på miljøet, og undersøkt risikoen ved ulike alternativ for avfallsdeponering ved oljefeltet Johan Castberg.

– I våre analyser av miljøkonsekvenser har vi tatt med forhold som deponering av boreavfall, frakt av oljeavfall fra feltet til land, tidsaspekt ved frakt av reservedeler, og utstyr. Vi har sett på hvordan de påvirkes av de naturgitte forhold i Barentshavet, sier Ayele.

Han har sammenliknet risiko for miljøskade ved avfallsdeponering nord i Barentshavet med tilsvarende deponering i Nordsjøen.

Han kom fram til at risikoen for uhell vil være 1,48 – 2,60 ganger større i Barentshavet, mens forventede kostnader vil bli 1,18 – 1,52 ganger høyere for avfallshåndtering i arktiske strøk.

• Les også: Vi kan lagre CO2 og samtidig produsere olje

Sprøyter væske ned i brønnen for å få opp borekaks

Borekaks består av knust stein og sand blandet med vann og kjemikalier eller oljebaserte løsninger.

Det er dette «vaskevannet» som utgjør den største risikoen for miljøet rundt plattformen.

Under boring vil brønnene vaskes og etterfylles med annen væske for å presse borekaksen ut. 

Væsken som brukes, kan være vannbasert eller oljebasert.

– Vannbasert vasking gir minst negative konsekvenser for miljøet, og skulle ideelt sett vært brukt hele tiden, forklarer Ayele.

Men det er slik at jo lenger ned i brønnen du kommer, jo mer krevende et det å få ut disse restene. 

Da kreves det en oljebasert blanding for å få presset det ut.

– Avhengig av hva som brukes, må det håndteres på ulike måter, sier han.

• Les også: Nesten ingen vil utdanne seg innen olje

Tre måter å håndtere boreavfall

Boreavfall kan ifølge Ayele håndteres på tre måter. For hvert alternativ, er det ulike krav til rensing og bearbeiding av materialet som tilbakeføres naturen.

1. Offshore discharge – boreslagget fordeles på havbunnen eller i havet rundt brønnen.
2. Offshore re-injection – restvæsken sprøytes ned i havbunnen.                   
3. Skip and ship – Avfall overføres til båter og fraktes til land hvor det renses og deponeres.

Det første alternativet er billigst og enklest, men det er samtidig bare lov å utføre denne metoden sammen med vannbasert vaskevann.

– I slike tilfeller kan avfallet enten bare fordeles rundt brønnen på havbunnen, eller pumpes opp til plattformen for rensing, før det tilbakeføres i sjøen. For oljebasert avfall må derfor ett av de andre alternativene velges, forteller han.

Dersom alternativet offshore re-injection velges, må avfallet pumpes opp til plattformen der det behandles før det sprøytes ned i havbunnen.

Bergarter og lagdelingen i havbunnen vil være avgjørende for om det kan oppstå lekkasjer og dermed risiko for forurensning.

Det tredje og siste alternativet, innebærer frakt av avfall med skip til land som medfører mindre lokale konsekvenser rundt plattformen.

– Samtidig er dette et dyrere alternativ, da det har volumbegrensning og gir økt risiko for ulykker i dårlig vær, opplyser han.

Skip and ship har høyest negativ risiko på naturen, men er billigere å gjennomføre enn at restvæsken sprøytes ned i havbunnen.

– Jeg har forsøkt å systematisere disse faktorene, slik at oljeselskapene enkelt kan gjøre en risikovurdering av alle alternativene før de igangsetter boring, sier han.

• Les også: Hva gjør vi når hackere kan stenge en oljeplattform?

Ulike årstider

Vinteren i nord er lang og kald. En ekstra risiko for miljøet da, er at reparasjoner ved plattformen kan ta lengre tid.

Ayele har derfor sett på hva som er den beste måten for frakt av reservedeler om vinteren. Han har sjekket alle muligheter for deletransport fra oljebyen Stavanger til Johan Castberg.

Forskeren påpeker at det er stor forskjell på kostnader og risiko ved ulike årstider.

– Om sommeren er det ikke så store forskjeller på drift i Nordsjøen og i Barentshavet, mens differansen om vinteren er stor. Transporttiden for reservedeler er for eksempel gjennomsnittlig 68 prosent høyere om vinteren enn om sommeren.

Fraktmulighetene Ayele tok med i studiet var båt, fly, helikopter og veitransport.

Det mest praktiske viste seg å være å sende varene med trailer helt til Veidnes i Øst-Finnmark, for så å laste det over i skip den siste biten ut til havs.

Referanse:

Y. Z. Ayele m. fl. Risk-Based Cost-Effectiveness Analysis of Waste Handling Practices in the Arctic Drilling Operation  Journal of Offshore Mechanics and Arctic Engineering 2016 doi: 10.1115/1.4032707 Sammendrag

Antibiotikaresistente bakterier er en av de største helsetruslene verden står overfor, ifølge Verdens helseorganisasjon. Det er derfor viktig å se nøye på all bruk av antibiotika og antibiotikaresistensgener som ikke er strengt nødvendig for å sikre at vi videre kan bekjempe infeksjoner hos mennesker og dyr. Dette gir et press på å kutte bruken av disse genene som finnes i genmodifiserte planter. 

Produsentene av genmodifiserte planter bruker ofte antibiotikaresistensgener for å lettere kunne velge ut de plantene som inneholder nye ønskede egenskaper. De er ikke nødvendig for plantens funksjon, men i mange tilfeller forblir genet i planten og kan potensielt spres til bakterier. Vil da genmodifiserte planter kunne utgjøre en risiko for økt antibiotikaresistens i naturen? Dette er et kontroversielt tema blant både fagfolk, politikere og myndigheter. 

Vet for lite

Vi vet at det finnes naturlige resistente bakterier i ulike miljø, som i for eksempel jord, vann og slam. Men, det er veldig få studier som sier noe om forekomsten av disse genene i ulike miljøer rundt om i Europa, og de fleste av studiene viser til lav forekomst av resistensgenene utenfor sykehus. Et eventuelt utslipp av planter som inneholder disse genene vil i teorien kunne endre konsentrasjonen av genene i ulike miljø. Dermed vil de også endre eksponeringen av resistensgener til ulike bakterier, som igjen kan ta opp disse genene.

Det er kjent at noen bakterier kan ta opp DNA fra omgivelsene sine, for eksempel fra jord. Bakterier kan også overføre DNA seg imellom. Dette kan føre til bakterier som blir motstandsdyktige mot ulike antibiotika. At en plante inneholder antibiotikaresistensgener, betyr at det i teorien er mulig at dette genet kan tas opp av enkelte jordbakterier, og eventuelt tarmbakterier hvis planten også er godkjent som fòr eller mat. I verste fall kan dette føre til at viktige antibiotika ikke kan brukes ved infeksjoner forårsaket av den bakterien som har utviklet resistens.

Kartlegger naturlig forekomst

Vi i Genøk- Senter for biosikkerhet, holder på med et prosjekt hvor vi kartlegger forekomsten av de mest vanlige antibiotikaresistensgenene som blir brukt i planter. GenØk analyserer prøver fra pattedyr, vann, avløp og jord som blir utsatt for antibiotika i ulik grad for å kunne si noe om den naturlige forekomsten. 

Antibiotikaresistensgener finnes for eksempel i genmodifisert mais, potet og bomull. Det har skjedd fremskritt i teknologien som i dag gjør det unødvendig å bruke antibiotikaresistensgener når vi lager genmodifiserte planter. Men, det er likevel mange planter som i dag er godkjente, og som er under godkjenning til bruk i EU, som inneholder disse genene. Norge har et nasjonalt forbud mot planteprodukter med antibiotikaresistensgener.

Spørsmålet vi står igjen med

I Norge dyrkes det ingen av disse plantene i dag, men det kan bli en realitet i fremtiden. Per i dag finnes det liten kunnskap om resistenssituasjonen i ulike miljøer i Norge. Det er derfor viktig å kartlegge hva som allerede finnes av resistens for å bedre forstå hvordan ulike miljøer kan bidra til å spre resistens. På den måten kan vi også skaffe oss kunnskap for å kunne evaluere betydningen av eventuelle utslipp av genmodifiserte planter som inneholder antibiotikaresistensgener. 

Spørsmålet vi må finne svar på er om bruken av planter som har antibiotikaresistensgener vil kunne være med på å drive utviklingen av motstandsdyktige bakterier. Å kartlegge forekomsten av disse genene i de ulike miljøene vil derfor være viktig og nødvendig for å kunne overvåke og følge med om resistenssituasjonen blir verre.

I november for 14 år siden knakk det greske oljetankskipet Prestige i to – under en voldsom storm – i Biscayabukta. Skipet var lastet med 77 000 tonn råolje. Flere tusen kilometer kystlinje i Spania, Portugal og Frankrike ble forurenset, og mer enn tusen strender ble ødelagt. Dette er en av historiens verste oljekatastrofer i Europa.

De økonomiske konsekvensene var store. Mye sto på spill. Hvem skulle få forsikringspengene, og hvem måtte betale for opprydningen etter katastrofen?

Ulykken skjedde i et havområde da bølger fra to ulike stormsentre krysset hverandre. Det store spørsmålet for rederi, forsikringsselskap og den spanske stat var om de kryssende bølgene gjorde situasjonen farligere, mindre farlig eller om bølgekryssingen var irrelevant for ulykken.

– Mange har antatt at den kryssende sjøen under oljekatastrofen var farligere enn vanlig sjø. Denne antakelsen er også gammel sjømannsvisdom, men ingen har visst om den har noe med virkeligheten å gjøre, forteller professor Karsten Trulsen på Matematisk institutt ved Universitetet i Oslo.

Matematikeren har siden oljekatastrofen forsket på kryssende bølger. Han konkluderer nå at ingen av partene hadde rett. Sannheten ligger et sted midt imellom.

• Les også: Hva kan vi lære av Deepwater Horizon?

Dom etter 14 år

Saken tok mange år i det spanske rettsvesenet og ble avgjort i spansk høyesterett først i januar 2016. De spanske myndighetene mente at kapteinen opptrådte uansvarlig og at skipet var i så dårlig stand at det ikke tålte belastningene. Forsikringspengene skulle derfor tilfalle den spanske stat. Rederiet og kapteinen mente derimot at hendelsen til sjøs var svært uvanlig. De påstod at ulykken var forårsaket av en ekstrembølge og ikke skyldtes verken dårlig skip eller dårlig sjømannskap.

De forskerne som forsvarte rederne, hevdet at havtilstanden var spesielt farlig. Det amerikanske svaret på Det Norske Veritas, American Bureau of Shipping, sa at skipet var sjødyktig, men var blitt utsatt for en unormalt stor påkjenning.

De spanske myndighetene lente seg på den spanske bølgeforskeren Antonia Lechuga, som poengterte at kryssende sjø reduserer faren for ekstrembølger og at skipet derfor måtte ha vært i dårlig forfatning. Denne analysen passet myndighetene. Da kunne de påstå at skipet ikke var sjødyktig og ikke burde ha seilt.

– For oss ser det ut til at bølgesystemene i kryssende retninger ikke vekselvirket på en slik måte at ekstreme bølger var mer sannsynlige enn i vanlig sjø. Det kan ha skjedd, men vi har kommet frem til at sannsynligheten er like stor for at ekstrembølgen bare kom fra én storm. Bølgene var farlige, men ikke farligere enn det rederiet påstår eller mindre farlig, slik den spanske staten hevder. Kryssende sjø ser derfor i praksis ut til å være irrelevant for å forklare ulykken, poengterer Trulsen.

• Les også: Kiel-fergen lager tsunamier i Oslofjorden

Dom med matematiske feil

Han kaller den spanske dommen for selsom.

– Dommeren var ikke villig til å bruke sannsynlighetsbegrepet for en bølgehevelse. Retten sier at ting enten har skjedd eller ikke skjedd, og at det ikke er rom for sannsynligheter. Men hele diskusjonen om ekstrembølger handler nettopp om sannsynligheter.

Dommen slo fast at kapteinen opptrådte uansvarlig og at skipet ikke var sjødyktig.

Alle partene diskuterte bølgeteori. Selv om Trulsen mener at alle partene tok matematisk feil, heller konklusjonen hans litt mer mot den spanjolene forfektet, nemlig at sannsynligheten var størst for at ulykken ikke skyldtes en ekstremt høy bølge.

– Den spanske bølgeforskeren hadde ikke kontroll på velkjent bølgeteori. Han vrir og dreier på argumentene og gjør flere grunnleggende, matematiske feil for å komme frem til det svaret som arbeidsgiveren hans, den spanske stat, vil like.

Trulsen sier at selv om den spanske matematikeren burde ha erkjent at det han skrev, ikke var riktig, fikk han i det minste satt en stopper for mediespekulasjonene.

– En av de mange matematiske feilene han gjorde, handler om uniforme bølger. Uniforme bølger kan bli påvirket av en liten forstyrrelse, og forstyrrelsen kan vokse seg vilkårlig stor, før den forsvinner igjen. Den spanske bølgeforskeren påstår at uniforme bølger ikke blir ustabile av bølger som kommer inn fra siden. Bølgene var dessuten ikke uniforme. De var irregulære. Irregulære bølger er helt usystematiske og lar seg forstyrre på samme måte. Alle hans teoretiske betraktninger er derfor helt irrelevante, påpeker Karsten Trulsen.

Apollon har gjentatte ganger forsøkt å innhente kommentar fra den spanske bølgeforskeren Antonia Lechuga uten å lykkes.

Knekker bølgekoden

Vinkelen mellom bølgesystemene kan ha mye å si for hvordan bølgene i krysningspunktet oppfører seg.

Under Prestige-ulykken var vinkelen mellom de to bølgesystemene nitti grader. Denne vinkelen påvirker ikke sannsynligheten for store bølger. Eksperimenter på bølgelaboratoriet Marintek i Trondheim har vist at sannsynligheten for ekstreme bølger øker hvis vinkelen mellom de to bølgesystemene reduseres til seksti grader og bølgelengdene er like.

Karsten Trulsen er nå på jakt etter en langt mer generell, matematisk forklaring på kryssende bølger enn det som bølgeforskerne undersøkte i forbindelse med Prestige-ulykken.

– Spørsmålene våre er hva som skjer hvis vinkelen er annerledes, eller om det ene bølgesystemet kommer fra en nærliggende storm og det andre er dønninger fra en storm langt borte.

I underetasjen på Niels Henrik Abels hus på Blindern, der Matematisk institutt holder til, har universitetet et svært bølgelaboratorium der de kan undersøke en rekke bølgefenomener eksperimentelt.

Her forsøkte masterstudent Lisa Rye for noen år siden å finne ut av hva som skjer når bølger møtes fra diametralt motsatte retninger. Det er bølger der vinkelen mellom de to bølgesystemene er 180 grader.

– Svaret hennes er entydig. Det blir klart færre ekstreme bølger når de kolliderer med hverandre. Motgående bølger demper havets evne til å fremprovosere ekstreme bølgehendelser. Det er det stikk motsatte av det folk flest tror.

Det neste spørsmålet til Trulsen er hva som skjer om det kommer to sett bølger fra samme retning, der det ene bølgesystemet er fra en nærliggende storm og det andre bølgesystemet er fra en annen storm bak den nærliggende. I mastergraden viste Shkurta Olluri at bølgene fra den nære stormen er korte og krappe, mens bølgene fra den fjerne stormen er lange og slake.

– Også her er svaret entydig. Bølgene fra to stormer i samme retning vil redusere havets evne til å fremstille overraskende store hendelser.

De norske matematikerne har også undersøkt hva som skjer om den fjerntliggende stormen er på andre siden av havet. Vegar Klem Hafnor viser i en masteroppgave fra i år at avstanden mellom bølgene fra en fjerntliggende storm vil være så lang at de bare vil oppleves som om havet går langsomt opp og ned.

– Konklusjonen er den samme. Kombinasjonen av bølgene fra disse to stormene demper også havets evne til å lage store enkeltbølger.

• Les også: Lager detaljerte modeller av strømmene i Oslofjorden

Moderne bølgetank

Dagens bølgetank er lang og smal. Matematikerne kan derfor ikke bruke den til å eksperimentere med bølger fra andre vinkler.

De søker nå penger til et nytt bølgebasseng i det gamle fyrrommet i Matematikkbygningen. Her skal de kunne sette opp mange uavhengige bølgegeneratorer, slik at de kan lage alle typer bølger som kommer med vilkårlig vinkel på hverandre.

– Med dette laboratoriet kan vi prøve ut mange flere ting til en langt billigere penge og avsløre langt mer av bølgenes hemmeligheter enn om vi skulle ha leid oss inn hos kommersielle aktører som Marintek i Trondheim og konkurrert om plassen med skipsindustrien, forteller matematikeren.

• Les også: Teknologien som revolusjonerer havforskning

Gaussisk sjø

Han tar samtidig et oppgjør med skipsindustriens tradisjonelle holdning til ekstrembølger.

Når skipsindustrien skal beregne hvor sikre båtene skal bygges, forholder de seg vanligvis til sentralgrenseteoremet i statistikk, der man har lagt sammen uavhengige bølgebidrag. Da får man en gaussisk fordeling på hvordan bølgene blir.

– Når industrien bygger skip, må de anta at sjøen er farlig. Tradisjonelt har de brukt den gaussiske fordelingen til å beregne sannsynligheten for ekstreme bølger.

Faren for ekstreme bølger er faktisk større enn det den internasjonale skipsindustrien vanligvis har forholdt seg til.

I den nylige vitenskapelige artikkelen om Prestige-ulykken slår Trulsen og medforfatterne hans fast at sannsynligheten for den maksimale kamhøyden til bølgene er så mye som fem til seks prosent større enn i gaussisk sjø. Kamhøyden er definert som forskjellen mellom det høyeste punktet i en bølge og middelvannstanden.

Matematikerne påpeker at den matematiske modellen for gaussisk sjø ikke er riktig. Den gaussiske teorien forutsetter at bølgene er uavhengige av hverandre. Det stemmer ikke.

– Selv om den tradisjonelle skipsindustrien forholder seg til den gaussiske modellen, tar offshore inn over seg at bølger er litt farligere. Dette er spørsmål om kostnader. Hvis du skal bygge verdens tryggeste skip, bruker du alle pengene dine. For offshore er konsekvensene av en oljeulykke så store at man tar litt ekstra i når det gjelder sikkerhet, poengterer Trulsen.

DNV GL (Det Norske Veritas) skriver i en e-post til Apollon at de ikke deler den oppfatningen at resultatene til UiO om at havoverflaten avviker fra gaussisk teori, er veldig nye eller veldig kontroversielle.

– Det er velkjent at havoverflaten ikke er eksakt gaussisk. All teori er bare en approksimasjon av den virkelige havoverflaten, poengterer visekommunikasjonsdirektør Per Wiggo Richardsen i DNV GL.

Det Norske Veritas mener likevel det vitenskapelige bidraget fra UiO er viktig for bedre å kunne forstå når sannsynligheten øker for ekstreme bølger.

Denne artikkelen ble først publisert i forskningsmagasinet Apollon.

Behandlingsopplegget er utvikla i perioden 2012-2015 av forskarar frå Universitet i Agder i samarbeid med legar og sjukepleiarar frå Sørlandet sjukehus, pasientorganisasjonar og Kristiansand kommune.

– Målet med elektroniske helsetenester er å forenkle kvardagen for pasienten og effektivisere helsevesenet, seier Berglind Fjóla Smáradóttir.

Ho er utdanna sjukepleiar og stipendiat ved Universitet i Agder (UiA), knytt til Senter for ehelse og omsorgsteknologi ved UiA i Grimstad. Smáradóttir disputerte nyleg med ei avhandling om brukarinvolvering i utvikling av elektroniske helsetenester. Forskinga er ein del av EU-programmet United4Health, som vert gjennomført i fleire byar og ved fleire universitet i Europa. Målet for programmet er å utvikle nye digitale helsetenester.

Forenkling

– Eit digitalt opplegg med nettbrett og telesentral er ein vinn-vinn-situasjon for pasient og samfunn. Pasienten får trygg oppfølging heime og meistrar eigen sjukdom betre. Målet er å unngå nye sjukehusinnleggingar, seier Smáradóttir.

Saman med brukarane har ho vore med og utvikla eit dataprogram som ligg lett tilgjengeleg på skjermsida straks du slår på eit heilt vanleg nettbrett. Systemet har ingen kompliserte menyval. Du loggar deg inn med eitt tastetrykk. Ikon, fargar, skriftbilete, tekst og design er tydelege. Enkle søkefunksjonar gir lege og sjukepleiar all informasjon om pasienten frå éin database.

– Ofte vert feil og manglar funnen for seint når ein utviklar slike tenester. Men her har vi unngått det ved at brukarane vart involvert frå byrjinga av prosjektet. Dei har kome med nyttige innspel som har endra funksjonar og bruksmåten av nettbrettet, ikkje minst har forslaga gjort nettbretta enklare å bruke, seier Smáradóttir.

• Les mer: Lyset fra skjermen forstyrrer søvn og gjør deg trøtt om morgenen

Brukarinvolvering

Tett oppfølging av brukarane er nødvendig for å lykkast med å utvikle enkle elektroniske hjelpemiddel. Feltobservasjonar undervegs, både heime hos pasienten, på sjukehus, sjukeheim og andre relevante stader, har også vist seg å vere viktig for å forstå teknologi, pasient og helsevesen i samanheng.

– Mot slutten av slike prosjekt bør også teknologien bli testa ut der han skal brukast, seier Smáradóttir.

Doktorarbeidet til Smáradóttir viser at involvering av brukarane er ein effektiv metode for å forenkle og effektivisere dei elektroniske helsetenestene. Rundt 35 brukarar frå Landslaget for hjarte og lungesjuke (LHL), pasientar, sjukepleiarar, legar og IKT-spesialistar har vore med og utvikla programvare og design til nettbrett og ein telemedisinsk sentral, sistnemnde styrt av spesialtrente sjukepleiarar.

– Aktørane har prøvd utstyret og kome med forslag til forbetringar undervegs, og det er heilt klart at brukarinvolvering gjer gode idear enda betre, seier Smáradóttir.

Ho medgir at det gir meir arbeid å involvere brukarane, men det gir også meir brukarvenlege og effektive system, og da er det meir sannsynleg at det vert tatt i bruk. Prosjektet gjekk gjennom fleire rundar med endringar etter innspel og evalueringar frå brukarane. Pasientar, legar og sjukepleiarar har også gjennomført rollespel som vart filma, analysert og fortolka for å finne ut på kva måte systemet best kunne fungere for alle partar. Smáradóttir har også vore heime hos brukarane, observert dei når dei brukte nettbrettet og gjort fleire intervju med pasientane og dei andre brukarane.

• Les mer: Nettbrett-app kan gi færre kols-innleggelser

Nettbrett og telesentral

Ofte er kolspasientar så utmatta at eit sjukehusbesøk i seg sjølv kan forverre sjukdommen. Derfor passar det særleg godt for denne pasientgruppa å få helsetenestene levert via nettbrett.

Smáradóttir vedgår at det kan høyrest brutalt ut å overlate ein kolspasient med pustevanskar til seg sjølv og eit nettbrett. Men pasientar og pårørande i prosjektet har meldt tilbake at dei føler seg tryggare med denne typen behandlingsform. Alternativet er gjerne å ringje etter drosje når ein kjenner seg dårleg, karre seg ut i all slags vêr og kome seg til fastlege eller sjukehus.

Menneskeleg kontakt

Pasienten er dessutan ikkje aleine med seg sjølv og elektronikken, men har via nettbrettet direkte kontakt med ein spesialtrent sjukepleiar på ein telemedisinsk sentral. Pasienten måler sjølv puls og oksygenmetting i blodet, og svarar på spørsmål om sjukdomsutviklinga via nettbrettet. Informasjonen går direkte frå nettbrettet til sjukepleiaren på sentralen. Sjukepleiaren vurderer resultata og har eit videomøte med pasienten.

Dersom sjukdommen har forverra seg, kan sjukepleiaren setje i gang tidlig hjelp heime hos pasienten. Sjukepleiaren kan foreslå endring av medisineringa eller andre tiltak og på den måten kan pasienten unngå enda ei innlegging på sjukehus.

• Les mer: Nettbrett-tjenester for eldre

Etterspurd forsking

Alle dei ti fagfellevurderte artiklane Smáradóttir har skrive i samband med doktorarbeidet, vart akseptert utan dikkedarar av tidsskrift og konferansearrangørar. Ph.d.-kandidaten sjølv meiner det kjem av temaet er aktuelt og at studiane hennar derfor er relevante, men det er nok også grunn til å tru at arbeida held høg kvalitet. Utvikling av teknologi ligg elles i tida og er relevant for mange, ikkje minst i helsevesenet.

Samhandlingsreforma (2012) har overført meir ansvar for samarbeidet mellom heimebaserte helsetenester, fastlegen og sjukehuset til kommunane. Helsekøar og skorten på helsepersonell medfører at kommune-Norge må vere villige til å prøve ut nye helsetenester for å klare å ta seg av eldre og sjuke i tida framover, sett i det lys, er digitale løysingar riktig medisin, i alle fall dei løysingane som fører til færre sjukehusinnleggingar.  

Om lag halvparten av doktorarbeidet hennar er forsking på utviklinga av ei ny digital helseteneste for kronisk sjuke kolspasientar. Den andre halvparten dreiar seg om teknologisk samkøyring av system for helsetenester i fire kommunar og om tekniske løysingar for blinde som bruker mobiltelefon. Ho disputerer i oktober og håper å bli tilsett i ei postdoktor-stilling ved UiA etter jul.

– Eg vil gjerne halde fram med å forske på teknologiutvikling med brukarinvolvering, seier Smáradóttir.

Referanse: 

Smaradottir Berglind m.fl: User-centred Design and Evaluation of Health Information Technology. Doktorgradsavhandling ved Universitetet i Agder, 2016. Sammendrag

Bekymringen har økt i takt med utbredelsen av bærbare mediedingser som smarttelefoner og nettbrett:

Nå som det er så lett for oss å ta med skjermen og tilhørende sosiale medier i senga, vil dette påvirke søvnen vår?

I teorien er det flere grunner til å tro at duppedittene griper inn i søvnmønstrene våre.

For det første kan de rett og slett kan få oss til å sovne seinere, eller de kan vekke oss om natten. For det andre er jo denne stadige tilgangen på nyheter og andre folk psykologisk stimulerende. Og for det tredje kan det blålige lyset fra skjermen forstyrre døgnrytmen vår.

Men hvordan er det i praksis?

Flere undersøkelser har pekt mot at skjermene på soverommet ikke akkurat hjelper på søvnhygienen. For eksempel denne studien fra 2015, som konkluderer med at skjermlys ved sengetid forstyrrer kroppens produksjon av søvnhormonet melatonin.

Og nå har altså et team av britiske forskere samlet de tidligere forskningsresultatene på duppedittbrukende unge mellom seks og 19 år. Resultatet er ikke så lystige.

Doblet risiko

Studien viser at barn og ungdom som brukte telefoner og andre bærbare mediedingser ved sengetid hadde mer enn dobbelt så høy risiko for å ha utilstrekkelig søvnkvalitet om natta. Det var også klare koblinger mellom skjermbruk og direkte dårlig søvn og trøtthet på dagen.

Et interessant trekk var at sammenhengen mellom tekniske dingser på soverommet og dårlig søvn var klar, selv når maskinene ikke ble brukt.

Dette antyder at den psykologiske stimuleringen som følger med apparatene kan stå for en viktig del av innvirkningen på søvnkvaliteten, skriver forsker Ben Carter og kollegaene hans i tidsskriftet JAMA Pediatrics.  

De minner likevel om at det er en del usikkerhet knyttet til slike studier. For eksempel kan de ikke si noe sikkert om hva som fører til hva. (Kan dårlig søvn for eksempel føre til mer bruk av medieduppeditter?)

Resultatene kan også bli forstyrret fordi deltagerne i studiene feilrapporterer mediebruk eller søvnkvalitet. Det var i tillegg ganske store sprik mellom resultatene fra de ulike studiene forskerne hadde sett på, skriver de.

Norsk studie med

Også en norsk studie var med i oppsummeringen fra Carter og co.

Den undersøkte norske ungdommers bruk av en hel rekke apparater med skjerm, og hvordan den påvirket søvnen.

Resultatene pekte mot at særlig de som brukte dingsene til å kommunisere med andre, fikk dårligere søvn. Det kan jo stemme med Carter og cos tanker om psykologisk stimulering.

De britiske forskerne anbefaler nå at lærere, helsepersonell og foreldre begynner å jobbe sammen om strategier for å holde bruken av duppeditter ved sengetid til et absolutt minimum.

Og så får framtidig forskning vise om tiltakene virker.

Referanse:

B. Carter, P. Rees, L. Hale, D. Bhattacharjee, M. S. Paradkar. Association Between Portable Screen-Based Media Device Access or Use and Sleep Outcomes A Systematic Review and Meta-analysis. JAMA Pediatrics, oktober 2016.

Forskere ved Massachusetts Institute of Technology (MIT) har utstyrt bladene på spinatplanter med bitte små karbonrør. Nanoteknologien som har gjort dette mulig, har gitt planten en ny og viktig evne. Den kan nå brukes til å avsløre om det er eksplosiver i grunnen der planten vokser.

Plantene trenger ti minutter på å føre grunnvann via røttene og opp i bladene. Nanopartiklene som forskerne har lagt inn i bladene, gjør det mulig å lese av signaler med laser, ettersom bladene nå gir fra seg et tilnærmet infrarødt fluoriserende lys.

Den modifiserte spinatplanten avgir dette lyset når den avdekker eksplosiver i bakken. Karbonrørene inne i bladene reagerer på nitroaromatiske forbindelser, forklarer forskerne.

– Fjerner barrierer

Med et lite infrarødt kamera koblet til en datamaskin kan man deretter få tilsendt epost med informasjon om innhold av sprengstoff i grunnvannet. Signalet kan også leses av med en smarttelefon uten infrarødt filter, heter det i studien som er publisert i Nature Materials.

– Dette viser en ny måte å løse kommunikasjonshindre mellom planter og mennesker på, sier en av studiens forfattere, Michael Strano.

Han legger til at det ikke bare er spinat som har denne egenskapen.

– Vår studie viser hvordan man kan gjøre dette med andre planter og avdekke tilnærmet hva som helst, sier han til BBC.

Sprengstoff og nervegass

Strano har tidligere utviklet nanokarbonrør som kan brukes som sensorer som kan avdekke hydrogenperoksid, dynamitt og nervegassen sarin.

– Slike planter kan brukes til å overvåke utsiving i grunnvann fra nedgravde beholdere og avfall som inneholder nitroaromatiske forbindelser, sier Strano.

Foreløpig har forskerne klart å fange opp signaler fra de modifiserte plantene på 1 meters avstand, og forsøker nå å utvikle teknologien slik at de kan måle signaler fra større avstander. 

– Politihøgskolen ønsker gjennom dette studiet å bidra til å bedre den tverrfaglige innsatsen mot hatkriminalitet. Det gjelder både forebygging og etterforskning, sier avdelingsleder for Etter- og videreutdanninger ved Politihøgskolen, Siw Thokle.

Bakgrunn for opprettelsen er at saksfeltet har et lavt antall anmeldelser til tross for økende oppmerksomhet. Politiet mener det trolig er store mørketall på området.

– Kunnskap er avgjørende både for riktig registrering og håndtering av sakene, og for å kunne ivareta ofrene, sier Thokle.

Hatkriminalitet betegner straffbare handlinger som er motivert av hat, fordommer eller negative holdninger mot mennesker på grunn av etnisitet, religion/livssyn, seksuell orientering eller nedsatt funksjonsevne.

Forskning viser også at hatkriminalitet ikke bare har konsekvenser for dem som rammes direkte, men også for dem som tilhører samme gruppe og for samfunnet som helhet. Riksadvokaten har i en årrekke bedt politiet vie hatkriminalitet særskilt oppmerksomhet, og Norge har også fått kritikk fra FN for ikke å ta saksfeltet nok på alvor.

Medan politikarane pratar om «det grøne skiftet» som om det står om nokre øre i drivstoffavgift, viser forslaget til statsbudsjett at hovudplanen er å halda fram med utvinning av olje og gass som før.

I Brennpunkt-dokumentaren «Oljelobbyisten» (NRK1 4.10.) er hovudargumentet til Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, direktør i bransjeorganisasjonen Norsk olje og gass, at utvinning av olje og gass på norsk sokkel faktisk bør aukast for å hjelpa verda å nå klimamålet i Parisavtala. Miljøorganisasjonane seier derimot at utvinninga ikkje kan halda fram nettopp på grunn av det globale klimamålet. For nordmenn flest, som jamt over er uroa for klimaendringane og samstundes er takksame for olja sine bidrag til velferdsstaten, er denne motsetjinga eigna til å skapa både forvirring og frustrasjon.

Byggjer på to hovudpremiss

Argumentasjonen til Schjøtt-Pedersen, som liknar på argumentasjon me høyrer frå olje- og energiminister Tord Lien, og før det, frå forgjengarane hans, Ola Borten Moe og Terje Riis-Johansen, byggjer på to hovudpremiss:

Sjølv om alle er samde om at me må gjera verdas energisystem fossilfritt so snart som mogleg, er det ikkje til å koma utanom at me vil vera avhengige av fossil energi i mange år framover. Dette seier både FNs klimapanel (IPCC) og Det internasjonale energibyrået (IEA).

Norsk olje og gass er den reinaste i verda, det vil seia, ingen har lågare produksjonsutslepp per tonn ferdig vare. (No er det slik at utsleppa frå sjølve produksjonen berre står for nokre få prosent av dei samla utsleppa frå oljebruken, og Brennpunkt syner dessutan at det ikkje er slik at norsk olje og gass er verdas reinaste, men det lèt me liggja no).

Treng framleis fossil energi

Om me aksepterer desse to premissa ser det bra ut: Di meir av den naudsynte fossile energien i overgangsfasen som kjem frå norsk sokkel, di lågare globale klimagassutslepp. Og ganske riktig: Energibehovet i verda er i dag so massivt at det ikkje finst nok fornybar energiproduksjon til å dekkja det.

Ein kan ikkje skifta til 100 prosent fornybar energi over natta, og sjølv dei mest optimistiske framtidsvisjonane til IPCC og IEA lyt basera seg på ein viss del fossil energi i ein overgangsfase. Tilsynelatande held oljenæringa sitt resonnement vatn.

Men å syna til desse prognosane for å seia at verda treng meir norsk olje og gass, som Schjøtt-Pedersen og regjeringa gjer, er ikkje anna enn sirkelargumentasjon. Desse framtidige utsleppsbanane og framskrivingane er ikkje statiske, absolutte storleikar lausrive frå det som skjer på bakken. Dei lyt vera edruelege og ta inn over seg at omleggingar i energisystemet går seint.

– men me treng ikkje nye oljefelt

Poenget er at om Schjøtt-Pedersen og regjeringa lukkast med å overtyda oss om at norsk oljenæring treng nye felt (som i 23. og 24. konsesjonsrunde), tek det berre endå lenger tid før omleggingane i energisystemet skjer.

Følgjeleg lyt IPCC og IEA gjera rekning for ny oljeverksemd i sine reknestykke. Og om det i hovudsak er olje og gass som er tilgjengeleg, vil fagautoritetane melda at det truleg er slik verda vil bli forsynt med energi i tida som kjem. Dermed gjev oljenæringa seg sjølv rett.

Overfor utsikter som desse er det ikkje rart at IPCC og IEA òg slår fast at det vil vera ei enorm global utfordring å redusera klimagassutslepp i so stor grad at den globale oppvarminga kan avgrensast til 2 °C, for ikkje å snakka om til 1,5 °C, som er målsetjinga i Parisavtala. Dersom globale utslepp held fram som i dag har me fem år til på oss før CO2-utsleppa lyt gå ned til null, om me skal ha god von om å greia dette.

Eit langt mindre smertefullt alternativ ville vera å starta med ei stor omstilling no. Ein skulle tru det var dette «det grøne skiftet» ville handla om.

Det er eit politisk vegval

So lenge me brulegg framtida med nye petroleumsinvesteringar vil ikkje den storstilte fornybare omlegginga, som alle i prinsippet ynskjer, skje. Då vil verda framleis vera «avhengig» av olje og gass med «låge utslepp». Om me skal ut av skrutvinga lyt me innsjå at framtida ikkje er skrive i stein.

At utviklinga ikkje blir til av seg sjølv veit Schjøtt-Pedersen og Tord Lien godt. Kvifor elles enn for å påverka noko som er i spel trong dei reisa til Brussel for å overtyda EU om å kjøpa meir norsk gass? EU kan koma til å nå energi- og klimamåla sine på vis me ikkje kunne tenkja oss for nokre år sidan. Fornybar energi konkurrerer på pris, og ny teknologi gjer at ein no tenkjer heilt nytt om energilagring og straumnett.

Eit grønt skifte krev at me følgjer opp det me sa i Paris og at me torer nytta den politiske verktøykassa, også på heimebane. Det er for å setja kursen for samfunnet at me har statsbudsjett, politikarar og storting. I prinsippet er det utslepp å spara på å produsera olje og gass frå nokre felt eller land framfor andre, men like lite som øre i drivstoffavgifter, er det ikkje dette det står om. Alle som ser på klimaendringane med aukande uro bør vera klåre over det heilt sentrale: Når det gjeld klima er meir olje og gass grunnleggjande ein del av problemet, ikkje av løysinga. Heller ikkje i Noreg.

Dette innlegget var tidligare publisert i Gemini.

Forskere har undersøkt hva som skjer når de små karbonpartiklene blir liggende i naturen og møter andre forurensende stoffer på sin vei. Nanorørene havner nemlig ofte i vannet vårt etter at de har gjort nytte som super-funksjonelt materiale i enten klær, kosmetikk eller elektronikk.

Det viser seg at de tiltrekker giftige stoffer som fester seg til dem. Om dette er bra eller dårlig nytt for miljøet, er fortsatt uvisst. Det kommer nemlig an på om disse nanorørene tar med seg de giftige stoffene og synker til bunns, eller om de blir spist av organismer og dyr i havet.

I vann nær byen

– Fordi nanopartikler, i dette tilfellet karbonnanorør, er relativt nye materialer, trenger vi også mer kunnskap om hvordan disse nye partiklene oppfører seg i naturen – og hvordan de reagerer på andre forurensende kjemikalier, forklarer Andy Booth i Sintef. Han er kjemiker med en doktorgrad innenfor miljøpåvirkning.

I vannkilder rundt byer og industri er det vanlig å finne forurensende kjemikalier som kommer fra ufullstendig forbrenning, såkalte polysykliske aromatiske hydrokarboner, eller PAH. De kan være resultatet av alt fra oljesøl til røyk fra skorsteiner. PAH finnes i mange varianter, og de regnes som kreftfremkallende –og hydrofobiske. Det betyr at disse forbindelsene egentlig ikke trives i vann og helst vil finne noe annet å binde seg til.

Nå har Booth og hans kolleger interessert seg for hvordan disse nokså vanlige, men forurensende PAH-partiklene oppfører seg i vann når de møter nykommeren karbon-nanorør. Nanorør har nemlig svært stor overflate, og derfor absorberer de andre stoffer lett.

– Vi ønsket å undersøke om de ender i matfatet til dyrene som lever der og eventuelt er giftige, eller om de vil synke til bunns – men også finne ut hvordan vil de reagere med andre forurensende stoffer, forklarer forskeren.

• Les også: Ny type nanonåler kan avdekke kreft og hjerteinfarkt

Vannlopper er forsøksdyr 

Forsøkene ble gjort i Sintef SeaLab, med alger og den fem millimeter store vannloppen Daphnia magna som forsøksdyr. Vannloppen spiser selv alger, og er forøvrig viktig i næringskilden til blant annet fisk.

I laboratoriet etterliknet forskerne naturen så mye som mulig, blant annet gjennom å tilsette biologisk materiale som finnes i bekker og vassdrag i naturen i forsøksvannet, såkalt humus.

Berit Glomstad ved NTNU jobber med en doktorgrad på temaet, og har vært mye invovlert i de praktiske forsøkene.

– Humusen er en viktig komponent fordi den forandrer oppførselen til nanorørene i naturen. Nanorør er veldig sensitive for miljøforandringer, forklarer Glomstad.

I forkant av forsøkene hadde forskerne to teorier:

Den første teorien er at nanorørene adsorberer de giftige stoffene og synker til bunns, slik at de blir mindre tilgjengelig for levende organismer i vannet, og dermed mindre farlige.

Den andre var at de giftige stoffene adsorberes av karbonnanorørene og dermed er med på å øke konsentrasjonen av disse.

– Nanorørene kan da blir spist av små krepsdyr og lopper som forveksler disse med den naturlige maten sin; nemlig alger. Dette kan føre til at forurensingen frigjøres i kroppen til det lille dyret og dermed blir giftigheten mer alvorlig, presiserer Glomstad.

Fordi ulike nanorør oppfører seg ulikt i naturen, ble forsøkene gjennomført med fem ulike typer karbonnanorør. Disse hadde både ulik diameter og ulik oppbygging, de kunne både være enveggede og flerveggede. Noen av nanorørene hadde også en såkalt manipulert overflate som gir dem skreddersydde egenskaper.

• Les også: Nanopartikler kan presse ut enda mer olje

Fra dødelig gift til mulig rensemetode?

Så langt viser forsøkene at alle nanorørene tiltrekker seg de forurensende hydrokarbonene (PAH), slik at disse blir samlet opp på et lite område. De blir altså ikke mer giftige i seg selv, men fordi de blir mange på et lite sted, blir de giftigere for dyr som spiser partiklene.

Det var dårlig nytt for den lille vannloppen: Omtrent halvparten av vannloppene avgikk med laboratoriedøden.

– Samtidig kan man snu på flisa og se for seg at karbonnanorør i framtida brukes til nettopp å rense vann som inneholder mye av de polysykliske aromatiske hydrokarboene, sier prosjektleder Andy Booth i Sintef.

Referanse

Berit Glomstad m.fl: Carbon Nanotube Properties Influence Adsorption of Phenanthrene and Subsequent Bioavailability and Toxicity to Pseudokirchneriella subcapitata. Environmental Science&Technology. 2016. DOI: 10.1021/acs.est.5b05177. Sammendrag.