Tidligere studier har vist at vi blir glade av å få respons på sosiale medier. En studie fra NTNU viste for et par år siden at ni av ti blir glade når venner liker det vi legger ut på Facebook.

Men nå viser en studie fra University of North Texas at bruk av sosiale medier også kan ha motsatt effekt. Sjekke-appen Tinder kan gi brukere dårligere selvtillit og gjøre dem overdrevent opptatt av eget utseende, tyder studien på.

Halv million norske brukere

Forskerne tok med flest kvinnelige deltakere, for å finne ut hvordan kvinner takler å bli behandlet som et objekt og om selvtilliten deres ble påvirket. Studien tyder litt overraskende på at menn kan være minst like utsatt for å få svekket selvbilde av bruken, som kvinner.

Tinder er en mobil-app for single som skal gjøre det enklere å få kontakt. Den har 50 millioner aktive brukere. Bare i Norge bruker en halv million denne appen, ifølge forsker Berit Skog som forsker på sosiale medier ved NTNU.

Du kan velge og velges bort

Dating-tjenesten fungerer slik: Du får se bilder av kvinner eller menn som er i nærheten, avhengig av hvilket kjønn du foretrekker. Så kan du velge eller velge bort personer basert på hvordan de ser ut, ved å dra bildet til høyre eller venstre.

Hvis to brukere liker hverandres utseende, kan de begynne å kommunisere med hverandre.

I den nye studien ble 1050 kvinner og menn spurt om hva de syntes om sin egen kropp, hvor vel de følte seg psykisk og hvor populære de følte de var. Omtrent ti prosent av deltakerne brukte Tinder.

De ble også spurt om sin sosiale og kulturelle bakgrunn. Alle var studenter.

• Les også: Jenter ser ned på andre jenter som har sexy profilbilder

Mer kroppsfiksert

Brukere av begge kjønn rapporterte at de var mindre fornøyd med utseendet og kroppen sin enn ikke-brukere.

Resultatene ble presentert på den årlige konferansen for den amerikanske psykologforeningen.

– Vi fant ut at både gutter og jenter som brukte Tinder aktivt følte mer skam over kroppen, sammenlignet med de som ikke brukte Tinder, sier forsker Jessica Strübel ved University of North Texas i en pressemelding.

Begge kjønn sammenlignet seg i større grad rent fysisk med andre, og var mer bevisst på egen kropp. De aksepterte også i større grad sosiale oppfatninger av skjønnhet, og stolte på medias informasjon om utseende og attraktivitet, sa Strübel.

Men bare mannlige Tinder-brukere rapporterte om dårligere selvtillit.

En tidligere studie viser at menn som legger ut mange selfier på nett, kan ha asosiale trekk. 

Interessant, men gir få svar

Psykolog Peder Kjøs har sett på studien og synes det er interessant at det er en forskjell mellom de som bruker Tinder og andre når det gjelder synet på egen kropp. Men spaltisten i VG og Klassekampen mener den har flere svakheter.

– Det er flere ting som ikke er besvart. Forskerne har bare målt deltakerne på ett tidspunkt. Dermed sier ikke studien noe om det er selve Tinder-bruken som svekker selvbildet, eller om det er de som er misfornøyd med kropp og utseende som bruker Tinder, forklarer han.

Single kan ha svekket selvbilde 

For det andre er ikke sivilstatusen til brukerne oppgitt.

– Vi kan vel gå ut fra at de fleste Tinderbrukerne er single, men vi vet ikke om den andre gruppen er single eller har kjærester. Man kan tenke seg at de som er single, generelt er mer usikker på sin egen kropp og utseende enn dem som er i et forhold, sier Kjøs.

– Vi kan heller ikke se bort fra at de som er opptatt av eget og andres utseende bruker Tinder, mens andre med andre interesser bruker andre metoder for å komme i kontakt med en mulig kjæreste, sier han.

Psykologen synes dette er spennende å få svar på i fremtidige studier av temaet.

Kritisk til seg selv og andre

Tinder-brukerne føler seg mer utskiftbare i sine sosiale forhold, viser studien. De er mer kritiske og skeptiske til hvordan de ser ut.

De tror dessuten at det alltid er noen bedre rundt hjørnet, selv om de tviler på sin egen sjekkeverdi, ifølge Strübel.

– Resultatet vårt tyder på at menn er minst like negativt påvirket av sosiale medier og får selvtilliten svekket, som kvinner.

• Les også: Du er mest populær når du er 25 år

Stort kroppsfokus

En Tinder-bruker forskning.no har snakket med sier at Tinder ikke er spesielt kropps- og utseendefokusert sammenlignet med andre sosiale datingmedier.

– Men det er mye fokus på å se veltrent, fit og sporty ut, skriver hun i en epost til forskning.no.

Hun har brukt tjenesten i to år, og forteller at det kommer an på dagsformen om den påvirker selvtilliten hennes negativt eller positivt. 

– Jeg blir nedstemt noen ganger, spesielt når det er mange useriøse henvendelser. Andre ganger blir jeg glad og synes det er spennende når jeg treffer på en gutt eller mann som virker oppegående, seriøs og reflektert. Det skjer også av og til. 

Brukeren er singel, og vil være anonym. 

Ifølge henne har hun støtt på like mange seriøse og useriøse menn på andre datingsider, som Match, Sukker og Møteplassen. 

– Det gjelder å lese mellom linjene og kjenne på hvordan en person skriver meldingene for å luke ut de mest useriøse, er hennes råd.

En studie fra Universitetet i Bergen viser at kvinner og unge er mest utsatt for å bli Facebook-avhengige, ifølge NRK. 

Trenger ikke være årsakssammenheng

Også forskerne selv understreker at det ikke nødvendigvis er Tinder som forårsaker dårlig kroppsbilde. Det kan like godt være at de som har lavere selvtillit fra før blir mer dratt mot å bruke denne formen for apper enn andre.

– Tinder-brukere oppgir at de er mindre fornøyd med ansiktet og kroppen sin, og de føler seg mindre verdt enn menn og kvinner som ikke bruker Tinder, ifølge Jessica Strübel ved University of North Texas.

Forskerne mener det trengs mer forskning særlig på langtidseffektene av sjekke-apper som Tinder.

Referanse:

“Love Me Tinder: Objectification and Psychosocial Well-Being,” Poster Session, 4. august, Exhibit Hall, Colorado Convention Center,  Denver.

Så mye som hvert tredje besøk fra hjemmetjenesten i flere kommuner gjennomføres fordi folk har behov for hjelp til å ta medisinen sin.

Tenk om det gikk an å løse denne enkle oppgaven med en elektronisk pilleautomat – en dispenser – som forteller når brukeren skal ta pillene sine, i riktig rekkefølge og mengde. Da kunne hjemmehjelperen frigjøre tid til å gjøre andre oppgaver.

Den elektroniske pilleautomaten er en realitet. Det er eksempel på en ny tjeneste som utfordrer dagens praksis. Den kan løse oppgaven på en enklere og billigere måte, men krever at brukeren er med på leken, og selv gjør jobben.

Hvordan vil brukerne motta den elektroniske pilleautomaten? Hvordan sikre at de pårørende føler seg trygge på at det er god løsning? Hvilke forutsetninger må oppfylles for at den nye pilleautomaten erstatter dagens praksis?

Utfordrer dagens praksis

Ranvir S. Rai har i sitt doktorgradsprosjekt ved Handelshøyskolen BI studert hvilke faktorer som er viktige for at tjenester som bryter med dagens praksis, faktisk blir tatt i bruk og hvordan de blir tatt i bruk over tid.

Han er spesielt opptatt av fremveksten av nye tjenester som i utgangspunktet leverer «dårligere ytelse» enn eksisterende tjenester. Til gjengjeld er de nye løsningene enklere, billigere og mer brukervennlige. Hvis de etter hvert blir oppfattet som gode nok av folk flest, vil de kunne endre eksisterende praksis radikalt.

Denne typen nyskapninger kalles for disruptive innovasjoner; de utfordrer og noen ganger til og med utkonkurrerer eksisterende løsninger. Nyskapninger som Spotify og Netflix er eksempler på disruptive innovasjoner som har endret musikk- og mediebransjen radikalt. Innovasjoner som utfordrer eksisterende praksis, er på fremmarsj også i helse- og utdanningssektoren.

Rai har sett på to teknologibaserte tjenester som har tatt mål av seg å radikalt endre dagens praksis. Den ene innenfor helsesektoren: hjelpe brukere til å ta medisin med en elektronisk pilleautomat i stedet for hjemmehjelp. Den andre innenfor utdanning: introduksjon av en digital bokleser til erstatning for den tradisjonelle pensumboken.

Økt livskvalitet og penger spart

Helsestudien ble gjennomført i Sarpsborg kommune. Kommunen hadde bestemt seg for å prøve ut bruk av de elektroniske pilleautomatene i hjemmehjelpstjenesten. Den elektroniske pilledispenseren varsler brukeren om når hun skal ta sin neste pille.

Rai fulgte introduksjonen av den elektroniske pilledispenseren hos rundt 20 brukere over en periode på to år. I tillegg til å observere hvordan løsningen ble tatt i bruk, gjorde han dybdeintervjuer og intervjuer i fokusgrupper.

Den nye løsningen ble tatt godt imot. Brukerne kunne ta pillene sine selv ved hjelp av den elektroniske pilledispenseren i stedet for hjelp fra hjemmehjelperen. Sarpsborg kommune har spart mye som følge av den nye løsningen. Samtidig har helsepersonellet fått mulighet til å bruke mer tid på brukere som har mer komplekse diagnoser.

Ved å sette brukerne i stand til å ta medisinen sin selv har flere av dem fått mulighet til å gjøre aktiviteter de ikke var i stand til tidligere.

– Den nye løsningen har for flere av brukerne vist seg å være en døråpner til økt livskvalitet, sier Ranvir S. Rai.

Må passe inn

En ny løsning vil ofte utfordre eksisterende praksis og dermed møte motstand. For å lykkes med å innføre nye teknologiske løsninger, er det avgjørende hvordan man introduserer den, ikke bare for brukeren, men også for pårørende og ansatte som tilbyr tjenesten.

I tillegg er det ifølge Rai viktig at den nye løsningen må fungere godt i den sammenhengen den skal brukes. Den må i tillegg harmonere med øvrig praksis.

– Nye tjenester kan ikke utvikles i vakuum. Før tjenesten utvikles, må en utvikle en inngående forståelse av eksisterende praksis og hvordan den nye tjenesten kan fungere sammen med andre oppgaver som skal gjøres, sier Rai.

Referanse:

Ranvir S. Rai. «Innovating in Practice: A Practice-Theoretical Exploration of Discontinuous Service Innovations». Doktoravhandling, Handelshøyskolen BI, august 2016. Sammendrag

Andelen eldre øker raskt, levealderen øker og stadig flere kommer til å trenge hjelp og helsetjenester hjemme. Blant annet til opptrening etter fall – eller forebyggende trening for å holde balansen og for å få bedre styrke til å greie ulike oppgaver på egenhånd.

«Stå med føtene saman, sving med armane – og køyr!». De som har levd noen år, vil huske TV-programmet «Trim for eldre». Mange godt voksne omkring i det ganske land sto i stuene sine og fulgte instruksjonene på TV-skjermen, akkompagnert av pianospill. Balansetrening og styrketrening, gjennomført på hjemmebane.

I dag bruker en del land videokommunikasjon i hverdagsrehabilitering. Det kan kalles et slags moderne «Trim for eldre», men som også tilpasser seg dine behov. 

En studie av hverdagsrehabilitering som gjennomføres via videokommunikasjon, viser at eldre er relativt positive til slike tiltak. Utfordringen er å få kommuner og helsepersonell til å ta teknologien i bruk.

Skyper med barnebarna

– Mange eldre i dag er vant med å bruke Skype for å kommunisere med barnebarn som bor langt unna, og mange er vant med Ipad og touch-teknologi, sier førsteamanuensis Ralf Kirchhoff ved NTNU i Ålesund.

– Denne kunnskapen har overføringsverdi til den relativt enkle teknologien som kan brukes i hverdagsrehabilitering via videokommunikasjon. Det å bruke velkjent teknologi på denne måten er ennå et uutnyttet felt i Norge, sier han.

Australia, Storbritannia, Sverige og USA er eksempler på land som har kommet langt i å høste erfaringer med velferdsteknologi.

Kirchhoff har i samarbeid med universitetslektor Helen Berg gjort en undersøkelse basert på elleve empiriske studier. Den viser altså at eldre pasienter i hovedsak er fornøyde med å ta i bruk videokommunikasjon i opptrening hjemme.

Mye reisetid i grisgrendte strøk

Kirchhoff peker på at en av de største utfordringene for eldre som trenger rehabilitering i dag, er at de ofte må forholde seg til svært mange ulike personer.

Store avstander i et grisgrendt land som Norge byr også på problemer.

– Det går med mye tid på reising for spesialisert helsepersonell som skal assistere med rehabilitering hjemme. Med videokommunikasjon kan fysioterapeuten eller ergoterapeuten bruke tiden mer effektivt på oppfølging av hver enkelt pasient, i stedet for å bruke tid på å reise rundt til dem, sier Kirchhoff.

Gjennom videoteknologi kan fysioterapeuten eller ergoterapeuten gi opplæring og oppfølging til både pasienten selv og eventuelt opplæring og veiledning til hjemmehjelpstjenesten som bistår dem hjemme.

– Innføring av det man på fagspråket kaller telerehabilitering vil trolig gjøre det lettere å nå flere pasienter der de bor, særlig i lite befolkede områder. Primært kan ergo- og fysioterapeuter veilede pasienter og helsepersonell fra hjemmetjenesten ved bruk av video, i en toveiskommunikasjon, for å sikre at øvelser blir utført korrekt. Dermed øker også effekten av tjenesten, konkluderer Helen Berg.

Helsepersonell og kommuner er skeptiske

Studien viser altså at det ikke er de eldre som bremser innføring av teknologien. Men hos helsepersonell finnes en del skepsis. Kirchhoff tror det henger sammen med at teknologien ennå ikke er integrert i sykepleierutdanningene eller andre helseutdanninger i Norge.

Den aller største utfordringen står kommunene for.

– For kommunene er dette ukjent terreng, og mange er per i dag ganske uforberedt på å ta i bruk velferdsteknologi, sier Kirchhoff.

Han trekker fram flere grunner til dette. For eksempel må det bygges ny infrastruktur, noe som er krevende. Innføring av velferdsteknologi krever også langsiktig og koordinert planlegging, og ikke alle kommuner er så gode på det. Det kan ha sammenheng med manglende kompetanse, for eksempel hos de som bestiller og drifter helsetilbudet, eller så kan kommunestørrelse og kommunenes økonomiske handlingsrom virke hemmende.

Må ha et parallelt ikke-teknologisk tilbud

Selv om mange eldre er positive, er det også mange som synes den nye teknologien både er vanskelig og upersonlig.

– Hvis en kommune innfører en slik velferdsteknologibasert løsning, vil enkelte føle seg tvunget til å ta i bruk noe de ikke ønsker eller føler at de ikke behersker. Derfor er det viktig at en kommune som innfører det, også må ha et parallelt ikke-teknologibasert system, understreker Kirchhoff.

Dette er altså ikke en quick fix for alle, men en ny måte å tilby tjenester på, hvor målet er at tilbudet til de som trenger rehabilitering, blir bedre.

– Det skjer en del prøvevirksomhet knyttet til velferdsteknologi i norske kommuner, men det stopper som oftest opp etter utprøving. Det mangler koordinering for å samle erfaringene slik at man kan bruke dem for å gå videre på, sier Ralf Kirchhoff.

Forskerne mener at studien i så måte kan gi grunnlag for å planlegge, gjennomføre og prøve ut denne type velferdsteknologien mer systematisk og koordinert. 

Referanse: 

Ralf Kirchhoff og Helen Berg, Bruk av videokommunikasjonsteknologi i hverdags- og/eller telerehabilitering, Sykepleien, nr. 2, 2016.  

Skal du ta førerkortet eller vil du bare få bedre reaksjonsevne som bilfører? Da kan du spille action-spill på dataskjermen med god samvittighet.

En ny studie i Psychological Science tyder i hvert fall på det.

Har du en 18-åring som skal ta førerkort får du altså nå en grunn mindre til å klage på podens dataspilling i godstolen.  

Bedrer sensomotoriske ferdigheter

Men ikke alle typer dataspill har effekt. De må være fartsfylt, viser studien. Mange videospill krever høy motorisk reaksjonsevne basert på vekslende visuelle inntrykk.

Bare det å spille action-dataspill i fem timer kan forbedre grunnleggende ferdigheter i sensomotorisk kontroll, ifølge studien.

– Det er slike ferdigheter vi bruker når vi for eksempel kjører bil, sier forsker Li Li ved New York University Shanghai i en pressemelding. Hun ledet studien.

Også tidligere studier har vist at noen former for videospill kan gi fordeler for spesifikke visuelle ferdigheter, som om du merker kontraster og reagerer motorisk på synsinntrykk.

En tidligere norsk studie viste nylig at gamere er bedre i engelsk.

Gamere hadde bedre presisjon 

Men det har vært forsket lite på om videospilling faktisk gir deg bedre kontroll. Sammen med et par kolleger ved Universitetet i Hong Kong gjorde forskeren Li en rekke forsøk med erfarne og uerfarne spillere.

Deltakerne ble så satt foran en skjerm som viste en smal vei med veikanter. De skulle styre et virtuelt kjøretøy langs veibanen, og holde bilen så nær midten av veibanen som mulig. Videospillet var også utstyrt med sidevind som påvirket retningen på kjøretøyet. De fikk tre forsøk som varte i 96 sekunder.   

Hvor godt deltakerne klarte oppgaven, var koblet til hvor erfarne de var. Erfarne gamere viste større presisjon i å holde kjøretøyet på veibanen og hadde mindre avvik fra midten av banen, sammenlignet med deltakere med litt eller ingen dataerfaring.

• Les også: Ungdom som spiller mye data, gjør det dårligere på skolen

Fem timer nok

De med erfaring hadde tidligere spilt action-spill minst fem timer i uken det siste halvåret.  

Forskerne fant lignende resultater da de testet deltakerne på en annen oppgave, hvor deltakerne skulle bruke en joystick for å holde en prikk unna midten av skjermen.

For å finne ut om det var årsakssammenheng mellom action-spilling og motoriske ferdigheter, rekrutterte Li og kollegene også deltakere som ikke hadde erfaring med videospill i det hele tatt.

Noen dataspill har ikke effekt

De ble tilfeldig delt inn i to grupper, hvor den ene gruppen fikk øve seg på spillet det fartsfylte spillet bilspillet Mario Kart med rattkonsoll.

Den andre gruppen spilte Roller Coaster Tycoon III, og brukte mus og tastatur for å bygge en fornøyelsespark. Spillerne som hadde spilt det fartsfylte spillet, presterte langt bedre på prikk-testen enn den andre gruppen. De forbedret ferdighetene etter bare fem timers spill. Etter ti timer ble de enda bedre.

Kontrollgruppen viste ikke fremgang. Det tyder på at hvilken type spill man spiller, har ulike effekter. I hvertfall foran skjermen. Forskerne testet ikke deltakernes ferdigheter i virkelig bilkjøring ute i trafikken. 

Men studien tyder altså på at fartsfylte dataspill kan være et kostnadseffektivt supplement.

Referanse:

Li Li mf: Playing Action Video Games Improves Visuomotor Control. Sammendrag. Psychological Science, 8. juli. 2016. 0956797616650300

Konsernsjef Sigve Brekke i Telenor lanserte de to konkrete initiativene på et arrangement under Arendalsuka onsdag morgen. Tanken er å bygge opp Norge som en digital gründernasjon.

Telenor samarbeider med NTNU, SINTEF og StartupLab om de såkalte Artificial Intelligence/AI- og Big Data-prosjektene.

Samtidig lanseres også et eget dedikert nettverk for eksperimentering med neste generasjons «tingenes internett» – Internet of Things/IoT i flere norske byer.

– Vi må bygge kritisk norsk kompetanse innen kunstig intelligens, og vi må gi norske gründere tilgang til ressursene de trenger. Bare på den måten kan vi sikre at vi lykkes med digital omstilling og at det skapes nye arbeidsplasser. Nystartede virksomheter spiller en sentral rolle i etableringen av nye arbeidsplasser, så dette bør være en spennende mulighet for alle som planlegger nye moderne kunnskapsbedrifter, sier konsernsjef Sigve Brekke. 

Vi reiser med fly som aldri før. Haster til flyplassen, sjekker inn bagasjen og stiller oss i kø ved sikkerhetskontrollen.

De færreste reflekterer over jussen der vi venter på kontroll. Vi tenker heller på en halvtom brusflaske, eller en lebestift eller babymaten som er glemt i håndbagasjen. Med håp om at flyselskapene sikrer oss en bombefri reise, underkaster vi oss ulike typer kontroll.

Vi aksepterer at  supermaskiner gjennomlyser kroppen og bagasjen, og vi oppfatter det som en naturlig del av reisen. Det det er sjelden vi tenker på at maskinen vi passerer gjennom har røntgenøye og ser alt vi har under klærne.

Men er det greit at en kroppsskanner avfotograferer oss og bildene blir lagret et sted? Hvor mye inngrep i privatlivet tåler vi, og hvor går grensen? 

Bare litt naken 

De store endringene i krav og forventninger til flysikkerhet kom etter de dramatiske terroraksjonene på 2000-tallet. Det ble utviklet nye teknologier til kontroll av passasjerer – såkalte skannere – for å avsløre forbudte gjenstander på kroppen eller i klærne. 

Den første kroppsskanneren som var tatt i bruk i 2009 var en slags røntgenmaskin som viste bilde av passasjerenes nakne kropp gjennom klærne. Teknologien var basert på høyfrekventerte radiobølger som produserte detaljerte 2D eller 3D-bilder av kroppen.

Men etter noen rapporter om helseskader, skandaler og protester fra publikum ble disse erstattet med en mildere form for kroppsskanning, hvor ansiktet og intime soner er sladdet. 

– Kroppsskannere av den gamle typen er ikke brukt i sikkerhetskontroll av passasjerer lengre. Det ble forbudt i EU i 2012, og i 2013 i USA. Grunnen til forbudet var personvern og helserisiko. Men nye typer skannere etableres, og antallet øker raskt, sier Olga Enerstvedt.

Hun har skrevet sin doktorgradsavhandling om sikkerhetskontroller ved flytrafikk, og undersøkte blant annet dets implikasjoner på personvern. 

– Men utviklingen har ikke stoppet, og ny teknologi inntar flyplasser. En av dem er såkalte MMW-skannere, som står for millimeter wave og er basert på radiobølger uten å utsette passasjerer til skadelige stråler. Bildene presenteres i ulike former, avhengig av lovgivningen i det respektive landet.   

Gir ikke full trygghet

De nye MMW maskinene har flere svakheter, til tross for bedre teknologi og mindre helserisiko . De klarer for eksempel ikke å skille mellom implantater og forbudte gjenstander, og de klarer ikke å viser gjenstander som er gjemt inn i kroppens hulrom. Dermed gir de både positive og negative falske resultater. De har vært en del alvorlige hendelser, hvor kroppsskanneren ikke hadde varslet.  

I juli 2009 klarte en 23- år gammel nigeriansk mann å komme seg om bord med eksplosiver, til tross for at flyplassen på det tidspunktet hadde 15 kroppsskannere.

Fabrikanter av skanneren mente at maskinen ikke klarte å avsløre mannen fordi det eksplosive stoffet var i pulverform, og var gjemt i kroppens hulrom. Han ble til slutt overmannet og terroraksjonen ble avverget, men episoden viser en viss grad av upålitelighet ved bruk av MMW-maskiner.  

– Andre typer mer effektive skannere, for eksempel basert pårøntgenstråler, er også blitt utviklet. Disse kan vise alle gjenstander i kroppen, også ting/eksplosiver som er svelget eller operert inn i kroppen gjennom rectum. Slike maskiner er imidlertid helsefarlige, og brukes bare i fengsler, diamantgruver eller for å gjennomlyse mistenkte personer.

– Men på grunn av høy stråledoser er det ikke aktuelt å bruke dem rutinemessig på flyplasser. På noen flyplasser brukes de til å ta bilder av utalgte personer for å avsløre narkotikasmugling, men ikke i vanlig passasjerkontroll, forteller Enerstvedt.  

Med rett til privatliv  

De nye maskinene er så godt som harmløse. Passasjerene er ikke utsatt for kreftrisiko og heller ikke for avslørende, kanskje pinlige bilder av kroppen. Eksplosiver og våpen blir oppdaget med stor sannsynlighet, og flyreisen blir tryggere.

Hva er så problemet? Hvorfor protester?

– Det å ta bilder av menneskekroppen er å trenge inn i en intim sfære av privatlivet. Opplevelesen av å bli tatt bilde av er svært ulik; jeg tenker på medlemmer av spesielle grupper, som f eks funksjonshemmede, kvinner, barn eller religiøse grupper kan ha en svært negative opplevelse, sier Enerstvedt.

– Som en illustrasjon kan jeg nevne en episode på flyplassen i Orlando, hvor kroppsskanneren oppdaget en avvik på en kvinnelig passasjer, nemlig et mannlig kjønnsorgan. Hun fikk beskjed om å «gå gjennom kroppsskanneren som en mann, ellers blir det problemer». Dette syntes hun var diskriminering og uverdig behandling.

Enerstvedt peker på et annet kontrovers: lagring av bilder.

– På den ene siden er det logisk at sikkerhetsmyndigheter vil lagre bilder. De ønsker å ha dem som bevis hvis noe skulle gå galt, og en terrorist skulle ha kommet om bord.

EUs lovgivning presiserer at når passasjeren har passert skanneren uten å ha blitt stoppet, skal ikke bildene oppbevares.

– Firmaer som lager skannere garanterer at bildene ikke kan lagres, men dette kan vi ikke være helt trygge på. Det vi ser i dag, er at flere tusen «nakenbilder» flyter rund om på nettet, selv om de gamle maskinene ikke skulle lagre dem.

– Spørsmålet er om de nye MMW-maskinene – til tross for sine svakheter – er bedre til å avsløre kriminelle og samtidig respektere passasjerens privatliv og verdighet.

Ny realitet 

Når det gjelder bruken av kroppsskanning av flypassasjerer må flere faktorer vurderes, mener Enerstvedt.

– Teknisk kvalitet av maskiner, alternative tilbud til passasjerer som ikke ønsker kroppsskanning, klar og tydelig informasjon og streng beskyttelse av personopplysninger er noe av punktene som i følge rapporten bør vurderes før installeringen av kroppsskannere.

Men selv ved en fullkommen teknologi og lovgivning kan man ikke regne med full beskyttelse mot terror.

– Sikkerhetseksperter er enige om at teknologi aldri kan bli den eneste løsningen, bare en måte å reagere på. 100 prosent sikkerhet kan aldri bli oppnådd, sier Enerstvedt om fremtiden for sikkerhetsteknologi i luftfart. 

Referanse:

Olga Mironenko Enerstvedt: Aviation security and protection of individuals: Technologies and legal principles. Doktoravhandling, Institutt for privatrett, Universitetet i Oslo, 2016.

Mye skjermbruk om kvelden kan føre til at vi sover for lite. Mange tidligere studier har konkludert med det.

Men nå viser en fersk, svensk studie fra Universitetet i Uppsala at du kan like sove godt om natten, selv om du glaner mye på nettbrett om kvelden. Bare du får nok dagslys eller annet lys først.

Studien er publisert i tidsskriftet Sleep Medicine.

Blått lys gjør oss mindre trøtte

Men studien gikk ikke helt slik som forskerne hadde sett for seg på forhånd.

– Det forskerne ville finne ut, var om det er verre for søvnen å lese på nettbrett enn i fysisk bok, forklarer professor og søvnforsker Ståle Pallesen ved Universitetet i Bergen.

Pallesen har tidligere funnet ut at nordmenn som bruker elektronikk sent på kvelden, sover mindre enn andre. Han var ikke med på den svenske studien, men har skrevet en kommentar til studien i samme tidsskrift.

Søvnforskeren forklarer at det blågrønne lyset fra elektroniske skjermer som nettbrett, pc og smarttelefoner gjør oss mer våkne.

– Dette lyset har bølgelengder som påvirker hjernen, slik at vi blir mindre trøtte om vi bruker dette om kvelden.

Dermed legger man seg gjerne senere, og man får for lite søvn hvis man skal tidlig opp, forklarer Pallesen, som jobber ved Nasjonalt kompetansesenter for søvnsykdommer. 

Særlig uheldig for B-mennesker

B-mennesker bør derfor være ekstra forsiktige med å bruke skjerm sent på kvelden, fordi det kan gjøre døgnrytmen enda mer forsinket, mener han.

– Man kan altså risikere å bli mer B-menneske om man ser mye på nettbrett og pc om kvelden, sier Pallesen.

• Les også: Fem ting som A-mennesker gjør annerledes

Målte søvn og melatonin

For å måle søvnen koblet de elektroder på hodet til forsøkspersonene og målte søvnigheten og melatonin-nivået i spyttet.

De forventet at søvnen skulle bli dårligere da forsøkspersonene leste på nettbrett sammenlignet med da de leste i bok.

– Men de fant overraskende nok ingen forskjeller, forteller Pallesen.

Forskerne Frida Rångtell og Christian Benedict klødde seg i hodet.

Antar at mye vanlig lys beskytter

Så kom de til å tenke på at deltakerne hadde vært utsatt for veldig sterkt lys i over seks timer før lesingen startet. 

– De kom til laboratoriet som var sterkt opplyst klokken 14.30 hver dag. Taklampen var på 569 lux.

Til sammenligning er normal, innendørs belysning på mellom 100 til 250 lux, forklarer Pallesen.

– Dette viser at dagslys motvirker de hemmende effektene som lyset fra elektronikken har på utskillelsen av melatonin, sier forsker Christian Benedict ved institutt for nevrovitenskap ved Uppsala Universitet til forskning.no. 

– Det kan se ut til at sterkt lys med vanlige bølgelengder kan beskytte mot den negative virkningen som senere blått lys har på søvnen, bekrefter Pallesen.

En annen studie har vist at kroppens celler eldes for raskt om du sover for lite.

Forskjell på sommer og vinter

Dermed kan vi muligens være mindre følsomme for elektronikkens negative innvirkning på søvnen om sommeren. Spesielt i Nord-Norge der det er lyst hele døgnet.

– Hvis det stemmer, bør man altså være ekstra forsiktig med å bruke dataskjermer sent om kvelden om vinteren, spesielt her i Norden hvor det er mørkt i vinterhalvåret, sier Pallesen.

Men det trengs mer forskning for å kunne være sikker på at sterk belysning reduserer senere sensitivitet for lys, for eksempel fra dataskjermer, mener han.

En annen, fersk studie viser at kvinner sover en halv time lenger enn menn.

Blått lys svekker søvnen

Langvarig kveldsbruk av elektronisk utstyr som nettbrett, datamaskin eller smarttelefon forstyrrer søvnen, viser tidligere studier. Det kan ta lengre tid å sovne, drømmeperiodene blir færre (REM-søvn), og mange er trøtte og uopplagte neste dag.

Det blå lyset fra elektronikken er trolig synderen, fordi det kan svekke utskillelsen av søvnhormonet melatonin. Dette hormonet er avgjørende for at vi blir søvnige.

Forskere har advart mot å bruke mobilen og nettbrett rett før man legger seg, og særlig oppfordret foreldre til å begrense barn og unges nettbruk om kvelden.

Foreldre som nytteløst har mast på barna om å begrense surfing og spilling om kvelden, kan nå vurdere en ny taktikk.

Enten sørge for at de er mye ute mens det er lyst. Eller slå på mye lys inne, før barna setter seg til med duppedittene.

E-post kan likevel forstyrre

Forskeren Christian Benedict understreker at de kun har undersøkt lesing på skjerm. 

– Det kan likevel være slik at søvnet forstyrres hvis du leser epost fra jobben eller sosiale medier før du legger deg til å sove, fordi du kan bli følelsesmessig påvirket, sier han til forskning.no.

Referanse:

Frida H. Rångtell, Christian Benedict mf: Two hours of evening reading on a self-luminous tablet vs. reading a physical book does not alter sleep after daytime bright light exposure. Sleep Magacine. 25. juli 2016. DOI: http://dx.doi.org/10.1016/j.sleep.2016.06.016

Beskyldningene sprer seg som ild i tørt gress gjennom sosiale medier. Tusenvis av mennesker kaster seg på bølgen av hat mot en person eller gruppe.

På engelsk kalles det gjerne online firestorm. Politikere, kjendiser, firmaer og helt vanlige folk kan rammes.

Uansett om påstandene er sanne eller ikke, kan de gjøre stor skade. Et eksempel er kvinnen som skrev en spøk på Twitter før hun gikk om bord på et fly: «Drar til Afrika. Håper jeg ikke får AIDS. Bare tulla. Jeg er hvit!»

Innen hun hadde landet, hadde spøken blitt misforstått tusenvis av ganger verden over og en rasende menneskemengde skjelt henne ut virtuelt. Amerikanske Justine Sacco endte med å miste jobben, og gråt da avisa The New York Times intervjuet henne.

Svertekampanjer

Det er lett å tro at terskelen er lavere for personangrep og svertekampanjer om du kan være anonym.

Men mesteparten av hetsen kommer under fullt navn, fant forskere ved det sveitsiske Universität Zurich. De har analysert en halv million innlegg på et tysk nettsted mellom 2010 og 2013.

På nettstedet openpetition.de kan folk starte underskriftskampanjer om en rekke temaer – alt fra protester mot skatteordninger til krav om at en politiker må gå av.

De kan velge å være anonyme for andre brukere eller stå fram med navn. Samtidig kan de legge igjen en kommentar om temaet.

Også debattmotstandere kan koble seg på diskusjonen. Mange har sterke meninger. Ofte koker det over.

Banning og avsky

Forskerne telte antall aggressive ord i kommentarene. De fant banning og forakt for organisasjoner, personer eller politikk: «Faen ta den dritten!», «Jeg hater GEMA, de er komplette idioter og utsugere», «Deporteringspolitikken til tyske myndigheter er et avskyelig og inhumant rot!»

Hele 20 prosent av kommentarene inneholdt sinte setninger. I én av ti kommentarer var det mellom to og 15 slike ytringer.

De som sto fram med eget navn, brukte flere sinte uttrykk i kommentarene sine.

Forskerne tok stikkprøver for å sjekke at beskjedene virkelig uttrykte sinne mot noen. Helt sikre kan de likevel ikke være på at ordene de telte gir et godt bilde av aggresjonsnivået. Og de har trolig ikke fått med seg alle typer verbale angrep, som for eksempel når en leser bruker kynisme for å få fram sitt poeng.

Godtar vi mer?

Har det blitt større aksept for hatefulle ytringer på nett? Øyvind Solstad har også stilt seg det spørsmålet. Han er ansvarlig for sosiale medier i VG.

Bryr vi oss ikke lenger?, spurte han i april i en kommentar i VG der han ba leserne om å ta seg sammen. Arbeiderpartipolitiker Hadja Tajik ble utsatt for grov hets etter et intervju med VG der hun tok til orde for å avskaffe monarkiet i Norge.

Det skjedde i full åpenhet, for VG krever at leserne identifiserer seg når de kommenterer artiklene deres. De har valgt å bruke Facebook til det.

VG hadde aldri før kastet ut så mange brukere fra kommentarfeltet på én dag.

– Folk skriver så stygge ting. Det synes jeg er en trist utvikling, sier Solstad.

Selv om de fleste oppfører seg, synes han å se en hardere tone i kommentarfeltet under saker om for eksempel innvandring.

Solstad er ikke overrasket over at den sveitsiske studien viser at personangrepene også skjer under fullt navn.

– Folk sier det de mener uansett. Jeg tror den dempende effekten av å skrive under fullt navn var større da sosiale medier kom, sier Solstad.

Etter hvert ble nordmenn vant til å være synlige på nett. Solstad har ingen statistikk, men tviler på at det er mer sjikane på forumet VG Debatt, der deltakerne kan være anonyme.

Gir åpen hets status?

VG lar leserne angripe andres meninger, men redigerer stadig bort banning og personangrep. Likevel anslår Solstad at avisa bare fjerner et par prosent av flere tusen daglige innlegg.

Funnene fra den sveitsiske studien kan ikke uten videre overføres til avisenes kommentarfelt. Den som går inn på et nettsted som samler underskrifter har nok allerede sterke meninger om saken.

Dynamikken i sosiale medier kan øke ønsket om å stå fram, mener forskerne i Sveits. Når avsender er kjent, kan kommentaren hans bli mye delt i sosiale medier. Forskerne tror det øker statusen i gjengen av likesinnede. De mener også at det kan øke troverdigheten om påstandene kommer fra en som våger å stå fram.

Kanskje oppleves risikoen dessuten som lav når det er så mange som kaster seg på. Hvem har vel tid til å forfølge hver eneste av de mange tusen kommentarene som kommer når et selskap blir anklaget for en skandale?

Moralsk overlegne

Det er lite anstrengende å slenge noen sterke ord ut i universet via mobilen, uten tanke på mottakeren. I motsetning til mobbing på nett av noen du kjenner, møter du ikke mobbeofferet på skolen dagen etter.

Mobbeteori kan ikke forklare fenomenet «online firestorms», mener forskerne. Dette handler ikke om personlig hevn, men om moral.

De foreslår i stedet å bruke teorien om sosiale normer. Den går ut på at vi kontrollerer hverandre ved å slå hardt ned på det vi mener er brudd på felles standarder og det som truer vår egen posisjon i samfunnet. Typisk er angrep på de «politisk korrekte».

Når de moralsk indignerte skriver hatefulle kommentarer, mener de trolig at de er i sin fulle rett til å gjøre akkurat det. De får selskap av mange, noe som forsterker troen på at de står for riktige synspunkter. De har ikke noe å skjule – det er de andre som bør skamme seg.

De ser ut til å bry seg mindre om risikoen for å bli kastet ut av samtalen.

Men alt dette er altså bare teorier fra forskernes side. De vet ikke hvorfor noen velger å være anonyme eller å stå fram med fullt navn. De vet heller ikke om alle kommentarene er ekte eller generert av roboter eller folk som er betalt for å spre propaganda om en sak.

Vil overse nettrollene

Mange har trodd at det vil bli en mer ryddig debatt om mediene krever kommentarer under fullt navn. Men hvis det ikke hjelper, hva kan de gjøre da?

Øyvind Solstad i VG vil at mediene skal løfte fram kommentarer som er godt skrevet.

– Vi må begynne å belønne gode innlegg, sier han.

Faren er at lesere kan tro at redaktørene liker noen synspunkter bedre enn andre. Fordelen kan være at nettrollene tar mindre plass.

– Det blir som i et klasserom. De bråker ikke nødvendigvis mindre om de får oppmerksomhet.

Referanse:

Katja Rost, Lea Stahel og Bruno S. Frey: Digital Social Norm Enforcement: Online Firestorms in Social Media. PLOS ONE, 17. juni 2016. DOI: 10.1371/journal.pone.0155923

Leder Inga Marie Nymo Riseth i Studentenes og akademikernes internasjonale hjelpefond (SAIH) reagerer på at forskerne fra NTNU blir med olje- og energiminister Tord Lien (Frp) på tur til Israel, skriver Vårt Land.

– NTNU kan ha akademisk samarbeid med israelske forskere på andre områder, men hvis de deltar i dette prosjektet, risikerer de indirekte å bidra til folkerettsbrudd gjennom olje- og gassutvinning fra palestinsk eller syrisk territorium, sier Riseth. Hun viser til at NTNUs etiske retningslinjer sier at universitetet skal fremme menneskerettigheter og demokrati gjennomforskning.

– Jeg tviler på at dette prosjektet gjør noen av delene.

NTNU-rektor Gunnar Bovim sier han forstår problemstillingen og at saken ikke er uproblematisk. Samtidig sier han at NTNU i utgangspunktet skal ha akademisk samarbeid med andre land som ønsker det.

– Vi betrakter ikke det som en politisk handling, men som en faglig handling, som også kan være med på utvikle internasjonal forståelse. Men vi går ikke ukritisk inn i et samarbeid, og det vil tas nye vurderinger etter turen i september.